Marit Reiersgård. Paradisbakken. Kriminalroman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Marit Reiersgård. Paradisbakken. Kriminalroman"

Jørn Christophersen
8 år siden
Visninger:

2 Marit Reiersgård Paradisbakken Kriminalroman

3 Til Anne, min søster, min bit av barndommen som aldri går tapt.

4 Mellom sorte sommerfugler går en mørk pike og i hennes nærhet glir en tåkehvit slange (FEDERICO GARCÍA LORCA)

5 Tirsdag 20. juni Grusveien var grov, men jevn, det var lett å trille vogna nedover bakken. Men så smalnet veien brått og ble til en sti, full av steiner, røtter og dype spor. Kvinnen med barnevogna angret på at hun hadde rotet seg ned her, men da hun hadde mistet bussen fra Tranby, hadde hun falt for fristelsen til å ta snarveien hjem til Lierbyen. Det var lenge siden hun hadde gått disse bakkene, og hun hadde helt glemt hvor bratt og humpete det var. Forsiktig lirket hun vogna nedover for ikke å vekke babyen. Guttungen på fem spant i vill fart inn og ut fra stien i sirkler rundt henne og vogna. Hun hadde sagt at han måtte være stille, i hvert fall ikke rope. Nå kom han farende ut av krattet med en pinne han hadde plukket opp, og pekte på moren med den. Du er død, ropte han. Even! Jeg sa du skulle være stille. Pang! Hysj! hvisket hun. Du vekker søstera di! Han hørte ikke, fortsatte bare å skyte på alt rundt seg med pinnen. Hold opp! Hun glemte å hviske, irettesettelsen kom ut høyere og mer irritert enn hun hadde tenkt. Det begynte å røre seg nede i vogna. Gutten forsvant inn i buskaset igjen, moren hørte det knekke i kvister. Så ble det stille.

Det var lenge siden hun hadde gått disse bakkene, og hun hadde helt glemt hvor bratt og humpete det var. Forsiktig lirket hun vogna nedover for ikke å vekke babyen.

6 Even? Hva skjedde? Falt du? Mamma! Hva er det? Mamma, kom! Jeg kan ikke gå inn der. Du må komme hit, Even. Babyen ga seg til å sutre. Antageligvis sulten. Igjen. Hun rugget på vogna. Men mamma kom! Ikke noe men, Even. Vi begynner å få dårlig tid, og jeg kan ikke sette fra meg vogna her midt i bakken. Moren sukket og sto et øyeblikk med ansiktet vendt mot sola, kjente det svi behagelig i kinnene mens hun ventet på at sønnen skulle komme tilbake. Som hun trengte litt farge! Uker med lite søvn hadde gjort huden gusten. Hun lukket øynene og dro inn den tørre, gode sommerlukta av bringebærbusker og solvarmt gress. Mamma, det er noe her! Stemmen hans lød underlig. Hun prøvde å få øye på ham gjennom det tette løvverket. Den røde T-skjorta kom til syne midt i alt det grønne. De tynne armene hang rett ned, han holdt fremdeles i kvisten som hadde vært gevær for ett minutt siden. Sola gikk bak en sky, og et gufs av kulde strøk over de bare armene hennes. Hun manøvrerte vogna på tvers av stien og forsikret seg om at bremsene ble satt forsvarlig på. Babyen lå på ryggen med lukkede øyne nå. Smokken beveget seg rytmisk i den lille munnen. Hun strøk forsiktig over den svette pannen og bredte teppet litt til side så barnet ikke skulle bli overopphetet, før hun trakk insektnettingen tilbake over åpningen. Jeg kommer nå, Even.

Moren sukket og sto et øyeblikk med ansiktet vendt mot sola, kjente det svi behagelig i kinnene mens hun ventet på at sønnen skulle komme tilbake. Som hun trengte litt farge!

7 Greinene rispet opp de bare armene hennes, og sandalene var ikke egnet til høyt gress og kvistrøyser. Buskaset var tett, og de slanke bjørkestammene oppførte seg som om de var levende, greiner og bladverk liksom grep etter henne da hun forsøkte å komme fram. Sønnen hadde satt seg på huk inne i lysningen, han skakket på hodet og snudde seg for å se om hun kom, vinket ivrig på henne. Det lå noe i gresset. I sekundet det tok før synsinntrykket nådde riktig avdeling i hjernen for bearbeiding, rakk hun å trekke til seg guttungen. Deretter kom reaksjonen. Hun kjente det først i ryggraden. En varme som spredte seg på innsiden og presset magesekken sammen, tvang innholdet opp i halsen. Hun kastet opp i gresset samtidig som hun forsøkte å holde hendene foran sønnens øyne. Ingen av delene gikk særlig bra. Hun kjente hvordan de varme restene av rosinbolle og cola rant nedover den ene leggen, inn i sandalen. Kom, hvisket hun. Ikke se, Even, det går bra, går bra. Hun fortsatte å hviske trøstende ord uten virkning mens hun trakk guttungen med seg ut av buskene. Hvordan skulle hun forklare dette for en femåring? Hvordan kunne hun forhindre våkne og nattlige mareritt i framtiden? Hvordan skulle hun selv kunne leve videre med synet av den døde kroppen flimrende på netthinnen? Ute på stien spente hun fra bremsene på vogna, og med én hånd på håndtaket og den andre klemt rundt den vesle hånden til gutten gikk hun så fort de korte beina til den halvt motvillige og nå lett sutrende sønnen klarte å

Sønnen hadde satt seg på huk inne i lysningen, han skakket på hodet og snudde seg for å se om hun kom, vinket ivrig på henne. Det lå noe i gresset.

8 henge med. Babyen var begynt å skrike, men hun var ute av stand til å roe den. Hva er det, mamma? Ikke gå så fort! Hun hadde ved første øyekast, i et absurd øyeblikk, trodd at det var en utstillingsdukke uten klær. Jenta var blekhvit og lå i en kunstig posisjon. Den ene armen plassert i siden, den andre i rett vinkel over hodet. Beina var parallelle, knærne med en liten knekk hvilende mot hverandre, som om hun poserte. Leppene var adskilt, stivnet i noe som minnet om et smil. Det sorte håret kunne like gjerne vært en parykk. Men det var ikke en dukke. Det var et ekte menneske, et ekte ordentlig dødt menneske som hadde stirret på henne og Even. Eller stirret? Hun skar en grimase. Piken i gresset hadde sett på henne med øyne fylt til randen av ingenting. Men det verste var insektene. De hadde kravlet rundt de nakne brystene og oppover halsen. Det var bare en dukke, Even, sa hun og prøvde å smile til sønnen. Det var bare en sånn stor dukke som de har i klesbutikkene.

Den ene armen plassert i siden, den andre i rett vinkel over hodet. Beina var parallelle, knærne med en liten knekk hvilende mot hverandre, som om hun poserte.

9 Torsdag 12. juni Verner Jacobsen satte farrisflaska for munnen. Tabletten klistret seg til tunga, og han kjente den bitre smaken av Paracet. Kontoret lå slik til at det hvilte i konstant skygge, men det var likevel som om veggene bevret. Det må skyldes varmen, tenkte Verner, han hadde vanligvis aldri vondt i hodet. Eller var det den gamle saken som var årsaken til at det føltes som om deler av hjernen hadde løsnet og nå beveget seg urytmisk fram og tilbake? Han løsnet litt på strikken som samlet håret i en hestehale, og masserte seg selv i nakken med én hånd, drakk mer Farris og kjente hvordan tabletten forsvant ned i svelget. Så fordypet han seg i de gamle saksdokumentene igjen. Camilla Carlsen var blitt funnet i nærheten av stien som gikk gjennom et lite skogholt midt i den lange bakken. Paradisbakken. Ikke mye som minnet om paradis ved disse bildene, tenkte Verner Jacobsen og tørket svetten av pannen. Han hadde akkurat lest vitneavhøret av den unge moren som hadde funnet liket. Hun hadde først trodd det var en utstillingsdukke som noen ungdommer hadde stjålet og siden kastet fra seg. Og den drepte lignet virkelig en dukke som noen hadde slengt fra seg i gresset, måtte Verner innrømme stivlemmet og porselensblek, vakker og livløs. En lummer stillhet lå over politihuset. Så langt hadde

Eller var det den gamle saken som var årsaken til at det føltes som om deler av hjernen hadde løsnet og nå beveget seg urytmisk fram og tilbake?

10 det vært en uvanlig rolig forsommer. Det var derfor han hadde fått den gamle saken på skrivebordet. Om kort tid var det tjuefem år siden Camilla Carlsen var blitt funnet voldtatt og drept ved stien i Paradisbakken i Lier. Foreldrene ville at det skulle gjøres et siste forsøk på å få saken løst før foreldelsesfristen innhentet dem 19. juni. En lovendring som var på trappene ville riktignok føre til at drap som var begått etter 1. juli 1989 aldri ville bli foreldet, men i denne saken ville ikke endringen ha noen betydning. De hadde altså bare en uke igjen for å finne drapsmannen. Verner Jacobsen var på en måte glad for den nye ordningen, siden ingen med en alvorlig forbrytelse på samvittigheten fra nå av kunne kjenne seg trygg. Men samtidig fryktet han at arbeidsmengden ville vokse til nye høyder. Avisene hadde også hausset opp Camilla-saken med at det hastet. Verner Jacobsen drakk resten av Farrisen i rolige slurker. Framtiden til jenta på bildene foran ham hadde stanset der i en skråning i 1989, for henne hastet det ikke lenger. Men med tanke på de pårørendes evige sorg, var det selvsagt viktig å komme til bunns i saken. Det var trist, men håpet om at noe nytt skulle dukke opp i de gamle rapportene, eller i nye vitneavhør etter så mange år, var forsvinnende liten. Camilla Carlsen, den gangen 18 år, hadde vært en populær jente ifølge foreldrene. Avisene hadde også framstilt henne som skoleflink og aktiv i både håndball og kor. Kristent kor, hadde offerets mor understreket da han hadde hatt en samtale med henne uken før. Hun hadde lagt igjen en samling private bilder i tillegg til Camillas siste fotoalbum. Nå lå alt sammen spredd ut over Verner

Foreldrene ville at det skulle gjøres et siste forsøk på å få saken løst før foreldelsesfristen innhentet dem 19. juni.

Like dokumenter

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger

Birger Emanuelsen. For riket er ditt. Fortellinger Birger Emanuelsen For riket er ditt Fortellinger Til Karoline I Kjenna på Tromøy gjemmer Nøkken seg. Jeg vet det, for jeg har sett ham. Han er vanskapt og heslig, men felespillet hans er vakkert. Og når