Liv Margareth Alver. Ravnebitt. Slangeringen 2. Gyldendal

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Liv Margareth Alver. Ravnebitt. Slangeringen 2. Gyldendal"

Hilde Askeland
8 år siden
Visninger:

2 Liv Margareth Alver Ravnebitt Slangeringen 2 Gyldendal

3 Til Rosvita, Anne, Eirik, Christine, Erik og Thomas

4 PERSONER STOREDAL Are, sønn av Bergljot og Bjørn Kråke, hans beste venn Ravn, Ares morfar Ull, Ares farfar Wulf, sønn av Ravn Hodd, sønn av Ull Bergljot, Ravns datter Ragnfrid, hennes mor, Ravns kone Rosmerta, Wulfs kone Sirona, datter av Wulf og Rosmerta Hallgeir, Ravns halvbror Anselm, trell på Ravns gård Geirr, Anselms sønn Ima, Anselms datter Is, kona til gamle Aun, naboen

Ravns kone Rosmerta, Wulfs kone Sirona, datter av Wulf og Rosmerta Hallgeir, Ravns halvbror

5 HIMLINGØJE Hæreth, høvding, en av Wulfs menn og beste venner Siw, hans kone, Gunnhild, hans søster, Wulfs andre kone Alvhild, Gunnhilds datter Bothwar, Hæreths pleiesønn Edelhild, Bothwars mor Udell, smeden Bran, Udells sønn Den hellige, prestinnen i skogen Hahn, kriger Gamp, Hahns bror, kriger WULFS MENN Rook, sønn av Ygraine, av Marsi-folket i det frie Germania Sokrates, greker, egentlig navn er ukjent, han kalles Sokrates fordi han er en klok mann Caius, sønn av en romersk adelsfrue og en gladiator, romer Olvar, hestekaren, kommer fra Skyternes land, nord for Svartehavet

bror, kriger WULFS MENN Rook, sønn av Ygraine, av Marsi-folket i det frie Germania Sokrates, greker, egentlig navn er ukjent, han kalles

6 HÆRETHS HALL 1 Det var bare en beingrind som hang igjen nå. Fuglene hadde spist beina rene og spredd det meste av det som hadde vært Wodruid, rundt om i skogen. Ingen gud ville gidde å samle sammen delene igjen, og intet menneske heller, tenkte Alvhild, der hun stod under treet og så opp på de nakne, hvite ribbeina. Selv hodeskallen var borte. Hun var en liten, tynn jente, ikke mer enn seks vintre gammel, og hun forstod mer enn de fleste voksne av det mystiske som var rundt dem hele tiden. Det lange, røde håret var ikke blitt flettet før hun la seg kvelden før, og ikke hadde det blitt gredd heller, så hun dro fingrene gjennom det mens hun betraktet beinrestene oppe i trærne, løste ut flokene. Wodruid skremte henne ikke lenger. Alvhild kjente seg lettet, rolig, nå visste hun helt sikkert at Wodruid aldri mer kunne gjøre henne noe vondt. Hun hadde aldri likt ham, selv om han var hennes far; han hadde aldri gitt henne noen grunn til å bry seg om ham. Hun hadde stått der lenge. Sett lyset komme i øst og

Hun var en liten, tynn jente, ikke mer enn seks vintre gammel, og hun forstod mer enn de fleste voksne av det mystiske som var rundt dem hele tiden.

7 fylle skogen med alt det som hørte dagen til. Hun hadde nesten ikke rørt seg, hadde bare stått der og sett skyggene flytte seg mellom de hvite beina der oppe. Vinden hadde fått trærne til å duve rett før soloppgang, og et ørlite øyeblikk var det som om beina beveget seg. Hun visste det bare var vinden. Og idet tanken var tenkt, ble det helt stille igjen. Alvhild hadde våknet av en forferdelig drøm, hun drømte at Wodruid levde, og at han var kommet for å hente henne. Hun hadde løpt og løpt, helt til hun kjente hjertet hamre hardt i brystet sitt. Men han kom nærmere likevel. Han var som en stor, grå skygge som grep etter henne. Så hadde hun våknet og listet seg ut av huset så stille hun kunne, uten å vekke noen av de andre kvinnene eller ungene som sov i høyet. Tåken lå mellom de bare lauvtrærne, snek seg langs bakken, minnet mest av alt om ullen som alltid ble hengende i greiner og kratt der det gikk sauer på beite. Det var kaldt, og hun hadde ikke nok klær på seg. Hun hadde bare tråkket i noen sko som var for store, og slengt en kappe over den tynne underserken. Hadde fremdeles vært i halvsøvne da hun gikk ut. Og nå begynte hun endelig å våkne skikkelig. Kanskje det var derfor hun frøs? Der oppe hang det som var igjen av far, og det som var igjen av Ambrosius, den greske kjøpmannen som hadde hjulpet ham, og som hadde vært like ond og følelsesløs som ham. Slik gikk det med sånne som dem. Hun stod helt stille, her var beviset for at Wodruid virkelig var død. Hun var sikker på at om hun drømte han

Alvhild hadde våknet av en forferdelig drøm, hun drømte at Wodruid levde, og at han var kommet for å hente henne. Hun hadde løpt og løpt, helt til hun kjente hjertet hamre hardt i brystet sitt.

8 kom for å hente henne igjen, ville hun huske dette og minnene ville jage drømmen bort. En lav lyd rev henne ut av tankene. Det var noen bak henne. Den lave mumlingen tilhørte ikke et dyr. Det måtte være et menneske! Alvhild snudde seg langsomt. Det var ingen der! Hun så seg rundt. Her, på dette hellige stedet, var det ikke det minste merkelig om det krydde av ånder og andre vesener. Kanskje til og med noen farlige ånder. Hun skulle ønske hun visste hvordan hun skulle skremme dem vekk. Plutselig så hun inn i et par redde øyne som stirret tilbake. Det var en bitte liten, gammel kone. En vissen, liten kropp, bare halvparten så stor som henne selv, og hun var bare seks år og liten for alderen. Den lille kona hadde pistrete grått hår som dekket det runde hodet, mest som flikete, grågrønn lav. Munnen var et stort, overrasket hull, og øynene ble mer og mer kulerunde og vasne i det rødmussete ansiktet mens hun stirret på Alvhild. Hun bar en stor kurv på ryggen og hadde noe i hendene. Hun holdt på å plukke et eller annet. Men hva som kunne gro i skogen så nær midtvintersblotet, kunne ikke Alvhild forstå. Underlig, tenkte hun. Den lille kona lukket munnen, men hun stod fortsatt og stirret. Kanskje hun trodde Alvhild ikke kunne se henne hvis hun stod helt i ro. Det var helt stille en lang stund. «Du kan se meg, du,» sa kona til slutt. Hun hadde en underlig dyp stemme til å være så liten. En skulle ha

Kanskje til og med noen farlige ånder. Hun skulle ønske hun visste hvordan hun skulle skremme dem vekk. Plutselig så hun inn i et par redde øyne som stirret tilbake.

9 trodd den var tynn og knirkete liten, den også. Alvhild nikket. «Ja,» sa hun. «Du har gaven,» hvisket kona, og et øyeblikk hørtes hun redd ut. Alvhild skjønte ikke hvilken gave det var hun snakket om, så hun sa ingenting. Den lille kona kom langsomt mot henne. Rett foran Alvhild stanset hun og ble stående og se opp på henne. Hun var ikke så utgammel som Alvhild først hadde trodd. Ansiktet var fullt av rynker og linjer, men de var blitt tegnet av vær og vind. «Alvhild,» sa kona alvorlig, «dette må du aldri fortelle noen som ikke selv har gaven.» Alvhild nikket. «Du ser meg igjen, nå har jeg det travelt,» sa kona, og så snudde hun ryggen til Alvhild og tasset av gårde gjennom underskogen. Sirona våknet med et rykk. Det var noen som manglet. Hun så seg rundt i det store, dunkle rommet, så bare omrisset av høyet og av sovende skikkelser. Hørte bare de vanlige lydene fra de som lå og sov. Noen snorket, andre mumlet, men de fleste bare pustet, rolig og rytmisk. De var mange: unge ugifte, kvinner og unger både gutter og jenter. Men det var én som manglet. Det var nok fordi det plutselig var kjøligere ved siden av henne at hun hadde våknet. Lille Alvhild pleide å sove tett inntil henne, men bare fellen hennes var der nå. Sirona strøk hånden over saueskinnet. Det var begynt

Hun var ikke så utgammel som Alvhild først hadde trodd. Ansiktet var fullt av rynker og linjer, men de var blitt tegnet av vær og vind.

10 å bli kaldt, det også. Det var en stund siden det hadde ligget noen der. Sirona var vant til at Alvhild satte av gårde sånn uten videre. Men ikke midt på natten. Nei, det var ikke midt på natten lenger, det første bleke dagslyset begynte å sive inn gjennom sprekkene i veggen, og døren, som stod på gløtt. Skulle hun gå ut og se etter henne? Den lille jenta hadde neppe gått til sin mor, Gunnhild, for å sove der, for Gunnhild var veldig syk, de sa hun holdt på å dø. Hvis Alvhild fremdeles var på gården, var hun hos Edelhild, Bothwars mor. Hun snek seg bort dit av og til hvis det var skrekkelig kaldt. Vanligvis ålte hun seg bare enda tettere inntil Sirona hvis hun frøs. Alvhild var ikke mørkredd. Hun var visst ikke redd for noen ting. Hun var et morsomt barn, Sirona likte henne. Og Alvhild likte Sirona, og hun forgudet moren hennes, Rosmerta. De var tross alt blitt en slags nære slektninger da Sironas far Wulf tok Gunnhild til kone. Til å begynne med hadde det vært litt for mye. Alvhild hang etter henne hele tiden, og det hendte Sirona måtte få noen andre til å snakke litt med jenta, slik at hun kunne få sneket seg ut og gjort private ting, som å gå på do. Hjemme hun stanset tanken der, med det ordet. Kommandantens palass i Tricecimae var ikke hjemmet hennes lenger. Vanligvis tenkte hun ikke på det. Det var som om det tilhørte et annet liv. Alt hadde vært annerledes der. En av tingene som var annerledes, var det å gå på do. Doen i palasset hadde vært en lang benk av stein der det rant vann under. Her var det en trefjøl å sitte på som lå på bukker over gulvet der møkken etter

Den lille jenta hadde neppe gått til sin mor, Gunnhild, for å sove der, for Gunnhild var veldig syk, de sa hun holdt på å dø. Hvis Alvhild fremdeles var på gården, var hun hos Edelhild, Bothwars mor.

Like dokumenter

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal

Liv Margareth Alver. Døden er her. Slangeringen 1. Gyldendal Liv Margareth Alver Døden er her Slangeringen 1 Gyldendal TAKK TIL Professor Bergljot Solberg, som var min veileder til Arkeologi hovedfag. Rosvita M. Alver, Eirik W. Alver, Anne L. Alver, Bjarte S. Larsen,