Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Elektronisk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Bibliotekutgave kun for distribusjon gjennom bibliotekene

Transkript

1

2 Gyldendal Norsk Forlag AS 2007 Elektronisk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Bibliotekutgave kun for distribusjon gjennom bibliotekene Produsert i epub av: Type-it AS, Trondheim 2009 Versjon 1 ISBN

3 Bokomtale Kajsa Berg er publikums og medias yndling. Den blide håndballjenta er mest-scorende spiller i eliteserien, og har en sentral rolle på håndballandslaget. En varm julidag forsvinner hun på vei til treningssenteret, i løpet av en spasertur på to minutter. Det er midt på dagen, likevel blir politiet stående helt uten spor. Så finner brannmannskapet som kjemper mot en skogbrann, et forkullet mannslik, lenket fast til et tre, og ved siden av liket en katt med avkappede forpoter. Og fremdeles leter de etter Kajsa. Alle rundt henne ser ut til å ha noe å skjule, og etterforskningen skal komme til å avdekke lag på lag av menneskelig ynkelighet og maktberuselse. Politimannen William Wisting føler at han kaver i et dystert mørke, mens kona Ingrid er på oppdrag for NORAD. Dag etter dag går, uten nye spor. Og uten at Ingrid ringer.

4 Om Jørn Lier Horst Jørn Lier Horst er født 1970 i Bamble Lier Horst debuterte i 2004 med Nøkkelvitnet. Han har arbeidet som politimann i Larvik siden 1995, og kjenner godt til både miljøet og metodene han skriver om. Med sine fire spenningsromaner om politimannen William Wisting regnes nå Jørn Lier Horst som en av Norges fremste krimforfattere.

5 JØRN LIER HORST DEN ENESTE ENE KRIMINALROMAN

6 1 «Det er rett her borte,» forklarte den gamle mannen og skjøv en grankvist til side. William Wisting fulgte etter innover den smale stien som hadde begynt å gro igjen. I utgangspunktet hadde han forestilt seg at hele denne turen var bortkastet, men noe sa ham at det som ventet inne i skogen hadde en sammenheng med saken som preget førstesidene i dag. Han snudde seg mot Nils Hammer for å forsikre seg om at kollegaen fulgte etter. Den store politimannen pustet tungt i varmen, og små svetteperler var kommet til syne i panna hans. De var bare drøye femti meter fra veien, men den tette vegetasjonen hadde lukket seg rundt dem og stengt alle de vante lydene ute. Wisting hentet mobiltelefonen opp av lomma og sjekket at det var dekning i tilfelle Ingrid skulle ringe. En vond følelse stakk i ham. Hun burde ringe snart nå. Gi livstegn fra seg. Mannen foran dem gikk som om det hastet. Wisting dro til side noen hengende greiner og fulgte krumbøyd på inn mellom trærne til de nesten ikke kunne se himmelen mer. Så åpnet skogen seg plutselig og de var framme ved en lysning. Den gamle mannen som hadde vist vei tok et par skritt til side og lot politimennene komme helt fram. Wisting ble stående og stirre framfor seg. Et sted knakk det i en grein og noen fugler fløy opp. Så ble det

7 stille. «Hytta mi ligger på høyden der borte,» kremtet mannen og pekte. «Lydene herfra holdt meg våken halve natta.» Wisting kjente en svettedråpe trille ned langs ryggraden. Han løsnet den øverste knappen i skjorta og begynte å brette opp skjorteermene. Blikket sveipte over den lille gressletta foran dem. «Hva tror dere?» fortsatte mannen da ingen av politimennene sa noe. «Hmm,» svarte Wisting ubestemmelig. Han skakket på hodet og stirret på et rektangulært hull som var spadd opp midt på den lille gressletta. Så tok han et par skritt fram, for å forsikre seg om at det ikke lå noen i bunnen av det. «Hva slags lyder hørte du?» ville Hammer vite. «Det er vanskelig å forklare.» Den gamle mannen fant fram en tobakkspakke fra baklomma. «En slags jamring.» «Jamring?» «Ja, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det,» fortsatte mannen og fordelte tobakk i et sigarettpapir. «Først trodde jeg det kunne være et skadet dyr. Det er mye rådyr her. Men jeg fikk ikke ro på meg, så da det lysnet, gikk jeg for å undersøke, og fant dette.» Wisting lyttet til snakket mens han gikk en runde rundt hullet i bakken og haugen med jord som lå ved siden av. Løvkronene silte sollyset og la en underlig glans over stedet. Så huket han seg ned og grep en neve med jord. Den var tørr og sprø etter uker uten regn, og hadde et spesielt rødskjær som antakelig kom av høyt jerninnhold i grunnen. Det var fotavtrykk etter minst to mennesker på bakken, men det var ikke mulig å lese noe ut av dem annet enn at det ene skoparet var litt større

8 enn det andre. «Seks fot?» sa Hammer med et nikk mot hullet foran dem. Wisting reiste seg og studerte de glatte kantene. «Nei,» svarte han og børstet hendene. «Men dypt nok til at det du graver ned, aldri ville komme til syne igjen.» Et vindkast ga liv i trærne rundt dem. Wisting løftet blikket og fikk øye på en sort fugl som sirklet over dem. «Ravn,» forklarte den gamle mannen og tente røyken. «De holder til bortunder Korpås.» Wisting nikket og trakk fram notatblokka fra brystlomma. «Du sa noe om et tre?» spurte han og så seg rundt. «Der borte,» nikket mannen og pekte med lighteren. «Jeg skal vise dere.» De gikk over mot et gammelt furutre med krokete greiner som stod i utkanten av lysningen. Det var tydelige spor i barken, sannsynligvis etter et tau som de fremdeles kunne se rester av. Wisting grep et par av de pistrete taurestene og lot dem gli gjennom fingrene. De var av et eller annet syntetisk materiale og hadde et svakt grønnskjær. «For meg ser det ut som om noen har stått fastbundet, men klart å slite seg løs,» sa den gamle mannen og tok et dypt drag av sigaretten. Det knitret i den tørre tobakken. «Det lå ikke noe tau igjen på bakken her da du var her første gang?» spurte Wisting og kikket seg rundt. «Du har ikke fjernet noe?» Mannen foran ham ristet på hodet. Wistings blikk sveipte over området og stanset opp rett foran føttene til Hammer. Kollegaen fulgte blikket ned til en liten død skogmus. «Æsj,» sa han og sparket borti den med tåspissen.

9 Wisting huket seg ned og kikket på den før han reiste seg og lot blikket gli videre. Så trakk han på skuldrende og vendte seg mot den gamle mannen igjen. «Dette stedet ligger nokså øde til,» begynte han. «Du må nesten være kjent for å finne denne sletta?» «Her ferdes nesten ingen,» istemte den gamle mannen. «I alle fall ikke nå, midt på sommeren. Om høsten er det annerledes. Da er det mye sopp her, men nå er det fredelig. Vanligvis, i hvert fall.» «Så du har ikke sett noen?» Den gamle mannen ristet på hodet igjen før han plukket sigaretten ut av munnen og knep den av mellom tommel og pekefinger. «Det kan selvfølgelig bare være noen fantestreker,» begynte han. «Ungdommen finner jo på så mye rart, men så tenkte jeg på denne håndballjenta som har blitt borte.» Wisting nikket. Han hadde tenkt på det samme.

10 2 Wisting festet sikkerhetsbeltet med en tenksom rynke i panna. Det var to dager siden Kajsa Berg forsvant. En uke etter at hun fylte tjue. Et år etter at hun kom til byen. Tross sin unge alder hadde hun markert seg sterkt på håndballbanen. Ikke bare i Larvik håndballklubb, men også på landslaget. Med det gode humøret og de eplerøde kinnene ble hun straks også medienes yndling. I dag spurte alle seg hvor hun var. Tirsdag 18. juli hadde hun gått hjemmefra leiligheten på Langestrand for å trene på Spenst. Det var en spasertur på to minutter, men et eller annet sted på den korte veien hadde hun forsvunnet sporløst. «Tror du den var tiltenkt henne?» spurte Hammer og rev Wisting ut av tankerekken. «Hva?» «Graven.» Hammer ga gass og spant ut fra den lille lommen ved riksveien for å komme ut foran en bil med campingvogn. «Tror du den var ment for Kajsa Berg?» fullførte han. Wisting tok seg tid før han svarte. «Da hadde hun vel ligget i den.» «Så vi skal bare la den være? Ikke sperre av eller sende inn Mortensen med åstedskoffertene sine?» «Ikke ennå.» Wisting vred ventilene på dashbordet slik at den kjølige lufta ble blåst rett i ansiktet på ham. «Ikke