Birger Emanuelsen. Anna og kjærligheten. Roman

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Birger Emanuelsen. Anna og kjærligheten. Roman"

Gunn Gjerde
7 år siden
Visninger:

2 Birger Emanuelsen Anna og kjærligheten Roman

3 Til Edvard og Hilda

4 Spør du din far om det eldste yrket, blir han blyg og taus. Går du til din mor, forteller hun med stolthet. Hennes svar er selvsagt. Det nevnes allerede i Bibelens første åndedrag. Det bør heller ikke overraske, for så tett er denne kvinnen forbundet med selve tilblivelsen, at alle verdens kulturer har villet skjenke henne evig liv. Derfor synger hun til oss fra sagn og myter, fresker og hulemalerier. Hun nevnes i selskap med konger og krigsherrer, med diktere og oppdagere. Alle verdens herskere har nærmet seg henne, slik de alle har nærmet seg døden. De har bedt og tryglet henne inn til sine mest private værelser, for den neste dag å ville brenne henne som en heks på bålet. Det er kanskje sant som det blir sagt, at det var bøndene og arbeidsfolket som dannet menneskelenken vi trakk bøttene opp av brønnen med. At det var dem som lot oss drikke. Spør du din mor, vet hun det likevel. Det var denne første kvinnen, og hennes søstre, som smidde slektsløkkene sammen. Fra Om jordmorkunsten av Tori Lima

Derfor synger hun til oss fra sagn og myter, fresker og hulemalerier. Hun nevnes i selskap med konger og krigsherrer, med diktere og oppdagere.

5 DEL I

6 1 Vannet ville rense henne. Huden over fingrene, neglene, alt det som stadig var i berøring med de velbrukte instrumentene, med kollegene og pasientene, alle deres små, ubetenksomme bevegelser. Anna lot vannet flomme kaldt før hun stengte kranen og gikk ut i døråpningen. Over fødestuen lyste det fremdeles rødt. Snart ville det blinke, og da skulle hun gå ned dit i gangen, forbi det grønne og gule blomstermønsteret i plastduken, forbi oppslagstavlen med alle sine råd, inn den tunge døren. På stuen skulle det fødes atter et barn. Moren, fortsatt i redsel over hva kroppen hennes hadde gjennomlevd, ville bryte ut i varme tårer idet hun fikk et ferdig menneske lagt over det oppjagede brystet. Faren, som allerede hadde reist seg fra den røde lenestolen i hjørnet, så tett inntil radiatoren at han flere ganger hadde lagt hånden over rillene for å prøve å ane hva konen hans opplevde, ville gripe henne og si noe som bekreftet det som nettopp hadde skjedd. Anna kunne fremdeles la seg bevege av det. Livets jordbundne begynnelse ble ingen rutine, slik døden kunne. Hun klødde seg over håndbaken. Huden hadde ikke godt av all såpen. Jorunn hadde bedt henne bruke hansker, slik de andre gjorde, likevel unngikk hun dem så ofte som mulig. De brakte en avstand med seg. Etter at hun hadde lært hvor god en berøring kunne være, hvor mye varme

Snart ville det blinke, og da skulle hun gå ned dit i gangen, forbi det grønne og gule blomstermønsteret i plastduken, forbi oppslagstavlen med alle sine råd, inn den tunge døren.

7 som kunne overføres fra et menneske til et annet bare gjennom utsiden, virket det umulig å skulle trekke på seg en beskyttende hinne. «Har du hørt noe?» Anna ristet på hodet, snudde seg ikke. Ida kom opp på siden av henne. «De ringer nok etter deg snart», sa hun. De ble stående og stirre på det røde lyset over døren. «Det er tvillinger.» Denne gangen nikket Anna. «Men faren er ikke med», fortsatte Ida. «Han rakk det ikke.» «Nei vel.» Anna snudde seg mot henne. «Tvillinger kan komme tidlig», sa hun. Ida ble stille. Hun tok et steg ut i gangen, kikket først til høyre, deretter til venstre, mot den gamle røykebalkongen. Da hun trådte tilbake i døråpningen, og de ble stående ved siden av hverandre, sa hun: «Men kan du tenke deg det, å skulle føde alene?» Anna smilte. «Du må huske at jeg er litt eldre enn deg», sa hun. «Jeg mente det ikke sånn», sa Ida raskt. En varm følelse kom over Anna. Hun ville si at det ikke gjorde noe, at enhver måtte leve i sin egen tid, men det ville blitt for mye. Det var ikke nødvendig å legge gjær i disse tankene. «Malvin visste ikke engang at fødselen var i gang», sa

«Men faren er ikke med», fortsatte Ida. «Han rakk det ikke.» «Nei vel.» Anna snudde seg mot henne. «Tvillinger kan komme tidlig», sa hun. Ida ble stille.

8 hun i stedet. Den røde lampen lyste fortsatt mot dem. Med forventning nå, slo det henne. «Dessuten er hun jo ikke alene.» «Nei da», begynte Ida, sukket og gikk tilbake inn på pauserommet. «Jeg setter på litt vann.» «Ja takk», sa Anna, og denne gangen passet hun på å snu seg og smile. Ida stilte seg ved vannkokeren, satte håret opp i en hestehale, og Anna kunne se det avlange gjenskinnet fra taklyset i de store øynene hennes. «Du står ikke der og synes synd på meg?» Ida ristet først på hodet, den lille hestehalen logret bak henne. Samtidig knep hun leppene igjen. «Nei, men kjære deg», sa Anna og snudde seg tilbake mot gangen. Ikke én dag kunne gå uten at de minnet henne på det. Det ble stille, bare bruset fra det stadig varmere vannet fylte rommet. Snart glapp den lille hendelen opp, og hun kunne høre skapdørene bli åpnet, én etter én. Ida var på hils med ledelsen allerede den første uken, men fortsatt hadde hun ikke lært seg hvor teposene lå. Igjen kjente Anna kløen fra hånden. Hun stakk den i lommen. Når den først fantes, var medlidenheten umulig å rømme fra. «Jeg tenkte på hvordan det var for deg», sa Ida da hun igjen var på plass ved siden av henne. Anna tok imot den varme drikken, ristet på hodet og

Ida stilte seg ved vannkokeren, satte håret opp i en hestehale, og Anna kunne se det avlange gjenskinnet fra taklyset i de store øynene hennes. «Du står ikke der og synes synd på meg?

9 holdt kruset inn mot magen. Det som begynte som et kjærtegn, tok snart til å svi innenfor det tykke stoffet. Hun burde sikkert være takknemlig. Likevel ville hun bort fra denne omsorgen, fra disse vakre, triste øynene. Hver gang noen mente de kunne begripe hva det var, dette som nå engang var hennes liv, forsvant det for Anna selv. Alle som sa de forstod hva som hadde hendt henne, forstod det med sine følelser og ord, med sitt eget indre. Og i all denne forståelsen, i alt Anna måtte godta, mistet hun litt etter litt den hun var. Anna pekte mot lampen uten å snu seg, kjente hvordan lyset i gangen stakk i øynene. «Nå har de holdt på lenge», sa hun. Ida kremtet nede fra tekoppen, som om hun hadde gjemt seg der i det varme vannet. «Jorunn vet hva hun driver med», sa hun. Anna nikket. «Er det ingen andre i natt?» «Det kom et ungt par til vakta rett før du gikk på, men jeg sendte dem hjem igjen. Hun hadde knapt åpning. Var bare redd, tror jeg. Men det kan være de kommer tilbake igjen, for jeg sa det var plass til henne om hun ville ligge over.» Anna sukket. «Vi skal jo ikke si det lenger.» Ida ble bratt i nakken. «Sier hvem?» spurte hun. Anna hevet øyenbrynene. Ida ga seg ikke. «Av og til kan jeg merke at du er eldre enn meg, altså. Den der enorme respekten du har for

Alle som sa de forstod hva som hadde hendt henne, forstod det med sine følelser og ord, med sitt eget indre. Og i all denne forståelsen, i alt Anna måtte godta, mistet hun litt etter litt den hun var.

10 Gerd.» «Det handler ikke om respekt», begynte Anna, men hun følte seg sliten, orket ikke fortsette. «Jo», avbrøt Ida. «Bare fordi hun er avdelingsleder, må vi gjøre akkurat som hun sier. Det var sånn da vi ble bedt om å gå ekstra helger også. Det var ingen andre som sa et ord.» Om Anna kjente seg ensom, handlet det ikke det hvor mange som var i berøring med utsiden hennes. Nei, hun drømte om å møte noen som kjempet seg forbi denne utsiden, som trengte seg gjennom, for så å være til stede der inne hvor hun selv var og levde. Dit verken stemmer eller negler rakk. «Sier du det», sa hun til slutt. «Ja», sa Ida. «Ja ja», gjentok hun og tok en stor slurk. «Dere vet vel best, dere unge.» Ida lo igjen, litt oppgitt denne gangen. «Nei, men det er ikke sånn at vi skal sluke alt», sa hun. «Nei da», svarte Anna. «Det er faktisk vi som kan denne jobben.» Det var hun i det minste enig i. Hun likte egentlig denne siden av Ida, at hun kunne la seg engasjere av den minste ting, og at kroppen hennes aldri klarte å skjule det. Kanskje kunne hun si at hun satte pris på den jobben Ida hadde gjort, for det gjorde hun. Det var Ida som hadde krevd flere heltidsstillinger, og satt seg ned med Gerd og ledelsen da arbeidspresset var i ferd med å slite

Nei, hun drømte om å møte noen som kjempet seg forbi denne utsiden, som trengte seg gjennom, for så å være til stede der inne hvor hun selv var og levde. Dit verken stemmer eller negler rakk.

Like dokumenter

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen

Sammen for alltid. Oversatt av Bodil Engen GUUS KUIJER Sammen for alltid Oversatt av Bodil Engen FØRSTE KAPITTEL om at Mimo gjør det slutt med meg fordi jeg er dikter LÆREREN ER FORELSKET i mamma! Kan man tenke seg noe verre? NEI! Altså, foreldrene