Ole-Jørgen Skog UTVIKLINGEN AV INTRAVENØST NARKOTIKAMISBRUK I NORGE. Anslag for insidens og prevalens. ring ! I ". 1 0.

Transkript

1 Ole-Jørgen Skog UTVIKLINGEN AV INTRAVENØST NARKOTIKAMISBRUK I NORGE Anslag for insidens og prevalens! I " ring

2 UTVIKLINGEN AV INTRAVENØST NARKOTIKAMISBRUK I NORGE - Anslag for Insidens og prevalens Ole-Jørgen Skog Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning ISBN

3 INNHOLD Forord Sammendrag 1. Innledning Trekk ved utviklingen av intravenøst misbruk i Norge Tilveksten av nyemisbrukere på og tallet..» Misbrukskarrierer...»...»...»...» Kohorteffekten og økningen i antallet aktive misbrukere...».» Misbrukets kjønnsfordeling og geografiske fordeling...» Beregning av antalletaktive misbrukere ut fra dødelighetstall...» Beregning på grunnlag av politiets arrestasjoner...» Eksperimenterende misbruk - beregning på grunnlag av spørreskjema Oppsummering og konklusjon Utsikter for tallet Litteratur English summary APPENDIKS - Statistikk fra NARKSYSregisteret... 61

4 FORORD Utbredelsen av intravenøst narkotikamisbruk i Norge har lenge vært et omdiskutert tema. Denne rapporten er et forsøk på å samle informasjon fra en rekke ulike kilder, for derved å forbedre statistikkgrunnlaget på dette punktet, og således oppnå et bedre grunnlag for å vurdere den aktuelle situasjonen og utviklingstendensene de senere år. Beregningene i denne rapporten bygger i hovedsak på tre kilder. For det første dødelighetstatistikken fra Statistisk sentralbyrå. Det utvikles i rapporten en enkel formel for å beregne antallet sprøytemisbrukere på grunnlag av antallet narkotikadødsfall hvert år. Den andre kilden er politiets elektroniske register over arrestanter i narkotikasaker, det såkalte NARKSYS. Gjennom velvilligassistansefra Narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer har SIFA fått tilgang på statistiske data fra dette registeret. Den tredje kilden er de spørreskjemaundersøkelser SIFA har foretatt blant ungdom gjennom mange år. Ved å kombinere disse kildene med data fra ulike spesialundesøkelser, er det mulig å komme frem til anslag som må antas å være atskillig mer pålitelige enn tidligere anslag. Forfatteren vil takke politiinspektør Truls Fyhn og politibetjent Stein Arnesen for velvillig assistanse i forbindelse med uthenting av data fra NARKSYS. Mine kolleger Arvid Amundsen, Ragnar Hauge, Olav Irgens-Jensen, Sturla Nordlund og Astrid Skretting takkes for verdifulle kommentarer til en tidligere versjon av manuskriptet. Førstesekretær Synnøve Rustand har æren av den endelige redigering av manuskriptet. Oslo, mars 1990 OJS

5 SAMMENDRAG Mye av uenigheten i den offentlige debatt omkring narkotikasituasjonen i Norge bunner i at man ikke klart skiller mellom ulike begreper. Man må skille mellom minst tre ulike mål på utviklingen - tilveksten av nye misbrukere (insidens), antallet som noen gang har tatt stoff med sprøyte (kumulativ insidens eller livstids-prevalens), og antallet aktive misbrukere (prevalens aktive). På grunnlag av en gjennomgang av materialet fra ulike kilder som belyser omfanget av intravenøst misbruk, kan man trekke følgende konklusjoner: * Den årlige tilveksten av nye sprøytemisbrukere økte tidlig på tallet, var forholdsvis stabil på slutten av og i første halvdel av 1980-tallet, og har gått betydelig ned på slutten av 1980-tallet. * I aldersgruppene under 20 år synes nedgangen i sprøytemisbruk siden 1984 å være omkring prosent, vurdert ut fra narkotikapolitiets tall. * Antallet som noensinne har forsøkt å ta narkotisk stoff med sprøyte er fortsatt økende og kommer til å være det i mangeår fremover - med mindre nyrekrutteringen stanser helt opp. Denne økningen forteller imidlertid ikke noe om dagens narkotikasituasjon. * Antallet Øve misbrukere har vært økende på tallet og under store deler av 1980-tallet pga. kohorteffekten. Økningstakten har vært avtagende senere å rene, og økningen har nå etter all sannsynlighet stanset opp, fordi nyrekrutteringen på det nærmeste balanserer "avgangen" i de eldre aldersgruppene. * Omkring 30 prosent av sprøytemisbrukerne er kvinner og 70 prosent er menn. Omkring halvparten er bosatt i Oslo. * Det er anslått at omkring 90 sprøytemisbrukere for tiden dør pr. år. Dette utgjør omkring 2 prosent av de aktive misbrukerne. De viktigste dødsårsakene er forgiftning, selvmord, ulykker og sykdommer. Man må regne med at siden dette misbruksproblemet oppstod omkring 1970 er nærmere 1000 sprøytemisbrukere døde.

6 * Ca. 2-3 prosent av sprøytenusbrukerne lykkes i å avslutte sitt misbruk og blir stoff ie pr. år. Det anslås at tilsammen tidligere aktive sprøytemisbrukere hittil er blitt stoffrie. * I tillegg til disse tidligere aktive misbrukerne er det mellom 2000 og 3000 personer som en eller annen gang i sitt liv eksperimentertmed har sprøyte noen få ganger, men uten at dette har utviklet seg til et varig og aktivt misbruk. * Det kan anslås at det i øyeblikket er omkring aktive sprøytemisbrukere i Norge. Dette anslaget bygger dels på dødelighetstall og dels på politiets arrestasjonsmateriale. * Det samlede antall personer i Norge som tar eller har tatt narkotisk stoff med sprøyte (inklusive de som er ) døde kan således anslås til mellom 8000 og

7 Intraven st narkotikamisbruk i No 5 1. Innledning I de senere år har utviklingen av det intravenøse narkotikamisbruket vært hyppig diskutert. Synspunktene har ofte vært sterkt divergerende, og spenner fra de som hevder at situasjonen nå er stabil eller endog mener å finne støtte for at problemet er synkende, til de som mener at misbruket fortsatt er økende. I denne artikkelen skal jeg gjennomgå de viktigste kildene som kan belyse dette spørsmålet. Rent bortsett fra at problemstillingen har en allmenn sosial- og kriminalpolitisk interesse, har AIDS-epidemien bidratt til å forsterke interessen for spørsmålet. Som i mange andre land er det også i Norge slik at HIV-epidemien i stor grad har rammet intravenøse misbrukere. Pr. 1. januar 1990 tilhørte 33% av de ialt 869 kjente HIV seropositive denne risikogruppen, mens 39% var homo- eller biseksuelle. Av ialt 145 tilfeller av AIDSpr. samme dato var imidlertid bare 8 personer (6%) sprøytemisbrukere (Lystad, Hasseltvedt og Nilsen 1990). Dette har formodentligsammenheng med at epidemien bredte seg til misbrukermiljøene noe senere i Norge enn i mange andre land, og at en del av de smittede først kan ventes å utvikle AIDS om noen år. I så fall må man regne med at antall AIDS-tilfeller blant sprøytemisbrukere vil øke sterkt i de nærmeste årene. Antallet registrerte nye tilfeller av HIV blant sprøyteøbrukere har vært fallende de senere år. I 1989 ble det registrert 20 nye tilfeller, mens tallet var 30 i 1988, 65 i 1987, og 96 i 1986 (Lystad, Hasseltvedt og Nilsen 1990). Nedgangen er høyst sannsynlig reell (Sohlberg 1990, Skog 1990b) og har sannsynligvis sammenheng med bedret hygiene blant spøytemisbrukere. Undersøkelser blant arresterte misbrukere, den såkalte StikkmerkeundersØkelsen (Skretting og Skog 1989, Skog og Skretting 1990) viser at testfrekvensen blant intravenøse misbrukere er meget høy. Nærmere 90 prosent av misbrukerne har latt seg teste, de fleste mange ganger. Dette tyder på at mørketallet - altså antallet ukjente HIV

8 Intraven st narkotikamisbruk i No 6 seropositive misbrukere - er meget lavt. Det er beregnet at det pr. 1. januar 1989fantes omkring70 ukjente HIV seropositive misbrukere (Skog og Skretting 1990), et tall som neppe har økt det siste året. Dette tyder også på at antallet nyoppdagede tilfeller i øyeblikket svarer forholdsvis godt til antallet nysmittede. For å kunne vurdere situasjonen blant sprøytemisbrukere nærmere, og ikke minst for å kunne vurdere fremtidsutsiktene for denne gruppen, er det nødvendig å ha noenlunde presise anslag for hvor stor denne risikogruppen egentlig er. Dernest er det naturligvis nødvendig å kjenne eventuelle endringer i risikoatferd - særlig sprøytedeling og seksuell atferd. Jeg skal imidlertid her konsentrere oppmerksomheten om det første spørsmålet, altså hvor mange misbrukere det finnes og hvorledes nyrekrutteringen utvikler seg. Med unntak av politiets såkalte NARKSYS register, finnes det ingen sentrale registre som muliggjør eksakte beregninger av antallet intravenøse misbrukere. Siden NARKSYS har visse begrensninger (se nedenfor), må anslag for prevalens og insidens også baseres på mer indirekte kilder. Da det knytter seg usikkerhet til disse kildene må det nødvendigvis utøves et visst skjønn, og estimatene kan vanskelig bli helt sikre. Siden sprøytemisbruk kan forekomme i meget varierende grad, og siden risikoen for HIV-smitte vil kunne variere sterkt, avhengig av misbruksintensitet, er det hensiktsmessig å operere med en klassifikasjon av misbrukerne og finne separate anslag for hver kategori. Vi skal i det følgende operere med tre kategorier sprøytemisbrukere. 1) Personer som av nysgjerrighet og som følge av bekjentskap med mer etablerte misbrukere injiserer stoff en eller et par ganger, men som lar det bli med det. 2) Personer som går inn i et mer varig og aktivt misbruk. Misbruket kan være omfattende, ofte med daglige injeksjoner, eller begrenset til en eller noen få ganger i uken. 3) Personer som tidligere har hatt et aktivt misbruk, men som nå erstoff-frie, og har vært det

9 Intraven st narkotikamisbruk i No e 7 i noen tid. Hertil kommer så naturligvis tidligere misbrukere som nå er døde. Grensene mellom disse misbrukskategoriene er uskarpe. Det finnes ingen naturlige kriterier for hvor mange sprøyter som må til før vi skal regne en person som har eksperimentert som etablert misbruker. Det finnes heller ingen klare kriterier for hvor lenge en misbruker må være stoffri før vi kan regne vedkommende som rehabilitert eller som tidligere misbruker. Vi er derfor henvist til å øve et visst skjønn. Mangelen på entydige kriterier er imidlertid ikke noe argument for å unnlate å skille mellom ulike misbrukskategorier. Risikoen for sykdom (inklusive AIDS) og tidlig død varierer enormt mellom personer med ulik misbruksstatus, og det er meningsløst å ignorere disse forskjellene når man skal forsøke å tallfeste narkotikasituasjonen. De anslag som tidligere har vært gjort for omfanget av intravenøst misbruk har enten bygget på spørreskjemaundersøkelser til representative utvalg av ungdomsbefolkningen, eller på skjønnsmessige vurderinger fra ulike faggrupper. Ingen av disse metoder er særlig tilfredsstillende. Sprørreskjemametoder er lite egnet for å kartlegge sprøytemisbruk, bl.a. fordi mange misbrukere unnlater å besvare slike henvendelser. Skjønnsmessige vurderinger uten forankring i et visst datagrunnlag blir lett upålitelige. Dette ble tydelig illustrert i den svenske UNO -utredningen fra noen år tilbake, der ulike faginstanser ofte ga svært avvikende vurderinger (Sosialdepartementet 1979). Det samme problemet gjorde seg gjeldende i Sosialdepartementets spørreundersøkelse til politi- samt helse-og sosialmyndigheter i kommunene i Også her varierte tallene i betydelig grad en del steder. Beregningene i denne rapporten vil bygge på ulike kilder. Dels vil resultater fra ulike spesialundersøkelser bli anvendt, dels dødsårsakstatistikk og dels oppgaver fra politi og rettsvesen. Data fra spørreskjemaundersøkelser vil bare bli brukt som grunnlag for å beregne det eksperimenterende misbruket.

10 Intraven t narkotikamisbruk i No 8 2. Trekk ved utviklingen av intravenøst misbruk l Norge Man pleier å regne med at intravenøst misbruk blant ungdom startet for alvor omkring 1970 i Norge, mens eksempelvis Sverige på dette tidspunktet allerede hadde hatt et omfattende intravenøst amfetaminmisbruk i mange år (Bejerot 1975). Også for Norges vedkommende må man regne med at en del misbrukere debuterte med sprøyter før Dette kommer blant annet til uttrykk i Stikkmerkeundersøkelsens materiale, der omkring 8 prosent av misbrukerne oppgir å ha debutert før Mange av disse oppgir å ha tatt sin første sprøyte i utlandet. Nå må man riktignok holde muligheten åpen for at enkelte har en viss erindringsforskyvning mht. debuttidspunkt og oppgir en tidligere debut enn den reelle. På den annen side vil en i nevnte materiale også få en feilkilde i motsatt retning. En del av dem som debuterte tidligst er nå enten døde eller de har kommet ut av sitt misbruk, slik at tidlige debutanter i dag vil være underrepresentert blant de misbrukerne en treffer i arresten. Fordelingen mht. debuttidspunkt av de omkring 1200 misbrukerne som hittil er intervjuet, er gjengitt i Figur 1. Som en ser synes insidensen av nye misbrukere å ha økt jevnt frem til midten av 1970-tallet, for deretter å ha vært forholdsvis stabil på slutten av 1970-tallet. Fram mot midten av 1980-tallet aner man en viss nedgang. Denne nedgangen kan være reell eller den kan være en artefact, forårsaket av at unge misbrukere har en lavere arrestasjonsrisiko enn eldre (se nedenfor). Den sistnevnte muligheten kan bidra til at de som har debutert på 1980-tallet er underrepresentert i arrestmaterialet. I den andre enden av aldersskalaen kan den omtalte avgang fra populasjonen pga. dødsfall og avsluttet misbrukskarriere, også føre til en viss forskyvning. Figur 1 gir således bare en tilnærmet indikasjon på utviklingen av dette misbruksproblemet i Norge.

11 Intraven st narkotikamisbruk i No Antall 80...a..._..._ ff Debutår Ali* år? Glldsnds pl.sn. Figur 1. Fordeling av sprøytemisbnukere i Stikkmerkeundersøkelsen etter debutår. 5-&s glidende gjennomsnitt. I motsetning til i Sverige, men i likhet med Danmark, synes opiater - særlig heroin - å ha vært det vanligste stoffet som injiseres i Norge. Det er imidlertid etter hvert også et betydelig antall misbrukere som injiserer amfetamin. I en undersøkelse blant arresterte misbrukere i Oslo høsten 1987 fant en at halvparten brukte heroin, en tredjedel amfetamin og resten begge deler (Skretting og Skog 1989). Senere har imidlertid andelen amfetaminmisbrukere sunket noe, mens blandingsmisbruket har Økt (jfr. Tabell 13). Heroinmisbrukerne har et vesentlig mer intensivt misbruk enn amfetaminmisbrukerne. I den sistnevnte gruppen synes det å være mange som injiserer stoffet mindre enn to ganger pr. uke, mens heroinmisbrukerne vanligvis har en atskillig høyere frekvens. Forholdet er illustrert i Figur 2, som viser fordelingen av de to gruppene etter hvor mange misbruksdager de har hatt de siste to uker.

12 Intrav st narkotikamisbruk i No Kumulativ prosent Antall sprbytedager -$- Amfetamin -- Ølstar --- Begge dalar Figur 2. Fordeling av heroin-, amfetamin- og kombinasjonsmisbrukerne i Stikkmerkeundersøkelsen etter antall injeksjonsdager siste to uker. De aller fleste spøytemisbrukere debuterer i tenårene. Halvparten har debutert før de fyller 17 år, og mindre enn 10 prosent debuterer etter fylte 23 år. Forholdet er illustrert i Tabell 1, som viser debutalder blant mannlige og kvinnelige misbrukere i et materiale fra arresten ved Oslo politikammer. Dette mønsteret stemmer godt overens med hva man finner i andre undersøkelser. Det at så få debuterer etter 25 årsalderen tilsier at hvis vi følger en årsklasse over tid, så vil antallet personer med sprøyteerfaring øke inntil omkring 25 år, for deretter å stabilisere seg. Midt på 1970-tallet var det svært få sprøytemisbrukere over 25 år, rett og slett fordi misbruket starter i ung alder og det var på det tidspunktet få av den første generasjonen som hadde blitt så gamle ennå. Opp gjennom 1980-årene hadde de første misbrukerne rukket å passere 30 og mange står nå i ferd med å passere 40 år. Samtidig har stadig nye årsklasser kommet, tilog det totale antall personer som har hatt sprøyteerfaring har følgelig økt gradvis. Denne kohorteffekten er

13 Intraven st narkotikamisbruk i No 11 Tabell 1. Alder ved sprøytedebut hos arrestanter i Oslo (Kilde: Skretting og Skog 1989). Kvinner Menn Totalt Alder % kumulativ % kumulativ % kumulativ ,2 6, ,3 19,2 21, , , ,3 81, ,4 90, N illustrert i Figur 3, som gir en skjematisk fremstilling av utviklingen i Norge. Etter hvert har en del av de "gamle" misbrukerne sluttet med sitt intravenøse narkotikamisbruk og mange er også døde. Dette er antydet med skravering i Figur 3. Antallet aktive misbrukere har derfor ikke økt like sterkt som antallet personer som har hatt sprøyteerfaring, dvs. personer som en eller annen gang sitt i liv har injisert illegalt narkotisk stoff med sprøyte. Før eller senere vil antallet som forlater misbrukerpopulasjonen på den ene eller annen måte, balansere tilveksten av nye misbrukere, og populasjonen av aktive misbrukere vil da ikke lenger øke. Vi kommer tilbake til dette nedenfor. Sprøytemisbruk er en ekstrem form for misbruk. Det er et stort sprang fra det å innta narkotiske stoffer ved røyking, sniffing eller peroralt, til det å sette sprøyten i en vene. Psykologisk sett er nok dette spranget minst like stort - for de fleste sannsynligvis større enn det å gå fra

14 Intraven st narkotikamisbruk i No e 12 Y Y (1986 Y I ,/XJ Alder Figur 3. Skjematisk fremstilling av misbnuksutviklingen i Norge og den såkalte kohorteffekten. Diagrammene skisserer misbrukerne fordelt etter alder i årene 1975, 1980, 1985 og Den stiplede linjen markerer de n første generasjonen etter hvert som den blir elde. Det skraverte området angir misbrukere som ikke lenger er aktive - enten fordi de er døde eller fordi de er blitt stoffrie. alkohol til narkotiske midler, eller ungdommens første sprang fra edruelig uskyld til den første alkoholrus. Andre måter å innta narkotika på ligger innenfor området for normalatferd mht. selve inntaksprosedyren. Peroralt inntak - altså det å drikke eller spise stoff - er naturligvis den minst dramatiske metode, og den anvendes for mange narkotiske stoffer. Innhalering av røyk er også et vanlig fenomen i vår kultur - selv om det unektelig er en merkverdig skikk, når man først tenker over det. For hasj- eller opiumsrøykeren er det således bare valget av stoff som er avvikende.

15 Intraven st narkotikamisbruk i No e 13 Måten han inntar det på er "normal". Snifferen - enten det nå er løsningsmidler eller sentraistimulantia det dreier seg om - beveger seg i randen av normal-området. Det å snuse på ting er ikke særlig uvanlig. Men det er uvanlig i vår kultur at mankonsumerer noe på denne måten. Å sette en sprøyte i egne vener er å trengeinn i kroppen - noe fundamentalt annerledes og grenseoverskridende. Sprøytemisbrukeren gjør noe som ingen andre gjør, ja som svært få overhodet kunne tenke seg å gjøre. Det er derfor all grunn til å tro at spredningspotensialet for denne typen misbruk er meget begrenset. De aller fleste vil sannsynligvis finne intravenøst misbruk fullstendig uaktuelt. Selv blant dem som er villige til å prøve illegale narkotiske stoffer, er det bare en meget liten gruppe som i det hele tatt vil overveie injeksjon som misbruksform. I tillegg til de omtalte symbolske årsakene til dette har vi de mange spesifikke risiki som intravenøst misbruk medfører. Ethvert misbruk medfører risiko av ulike art, både av medisinsk, psykisk og sosial art. Men ved intravenøst misbruk forsterkes disse risiki betydelig, og pga. administrasjonsmåten kommer i tillegg stor risiko for infeksjoner og smittsomme sykdommer, samt overdose, forgiftning og tidlig død. Det er derfor all grunn til å tro at sprøytemisbruk bare vil være et aktuelt alternativ for små og meget spesielle undergrupper av ungdomsbefolkningen. Enkelte mennesker har en langt større tilbøyelighet enn andre til å søke spenning og risiko. Denne tilbøyeligheten later til å være delvis genetisk betinget. Forskning har de siste årene vist at denne gruppen har en sterkt forhøyet risiko for å utvikle rusproblemer (Cloninger 1987), men det er klart at slike problemer først oppstår i tilfeller der slike disposisjoner opptrer i kombinasjon med ugunstige miljømessige betingelser (Boman og Sigvardson 1982). Ofte vil det være slik at de risiko-og spenningssøkende som vokser opp i et godt miljø, kanaliserer sine behov i konstruktiv retning, mens de med mer problematiske

16 Intraven st narkotikamisbruk i No 14 oppvekstvilkår oftest ender opp med misbruksproblemer annen art (Breivik 1989). av en eller Det er derfor ikke tilfeldig hvem som blir sprøytemisbrukere - problemet rammer ikke blindt. Tvert om er det en meget nær sammenheng mellom ulike typer tilpasningsproblemer i barndom og tidlige ungdomsår og rusmiddelproblemer senere i livet. Dette gjelder for alle rusmidler, inklusive alkohol, men sammenhengen er særlig sterk når det gjelder intravenøst misbruk. Dette er bl.a. klart dokumentert i en svensk studie av Sarnecki (1985), som viser at barn og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår, tidlige tilpasningsproblemer i forhold til skole, og tidlig kriminell debut kan ha opp til 40 prosent sjanse for å utvikle et sprøytemisbruk senere i ungdomstiden, mens det for veltilpassede ungdommer er en risiko på omkring 1 promille. Sarnecki viser dessuten at 2 av 3 sprøytemisbrukere stammer fra en liten og svært belastet undergruppe som bare utgjør 3-4 prosent av ungdomskullene. Norske erfaringer peker i samme retning. I den såkalte Stikkmerkeundersøkelsen finner vi eksempelvis at 2 av 3 misbrukere har vært arrestert før de startersitt sprøytemisbruk (Skretting og Skog 1989). Holsten (1983) finner meget høye frekvenser av ulike typer oppvekstproblemer, som oppløst hjem, alkoholmisbruk og psykiske problemer blant foreldre, dårlig foreldrekontakt, skoleavbrudd, ensomhet og isolasjon. Stang (1976) og Vaglum (1979) finner i hovedsak samme tendenser. 3. Tilveksten av nyemisbrukere på og 1980-tallet Vi skal i dette avsnittet se nærmere på misbruksutviklingen i Norge, og særlig den årlige nyrekrutteringen (dvs. insidensen) til intravenøst misbruk. Denne vil som nevnt fortrinnsvis finnes i aldersgruppen 20 år og under. Vi har i hovedsak tre informasjonskilder som belyser dette.

17 Intraven st narkotikamisbruk i No 15 I SIFA's årlige spørreskjemaundersøkelse blant Oslo-ungdom i alderen år har andelen som oppgir å ha brukt sprøyte ligget temmelig stabilt på et nivå omkring 0,9 prosent i denne perioden, kanskje med en synkende tendens de siste årene (Hauge og Irgens-Jenssen 1989). Selv om det er grunn til å stille spørsmålstegn ved disse tallenes absolutte pålitelighet (se nedenfor), er det likevel grunn til å tro at feilmarginene er av omtrent samme størrelsesorden fra år til år, slik at tallmaterialet i hvert fall gir en indikasjon på utviklingen over tid. Tabell 2. Narkotikadødsfall (ICD 304) fordelt SSB Dødsårsaker) A ider i år etter kjønn alder. (Kilde: Totalt 1977 m k 1978 m k m k m k m k m k in k in k m k m k m k N k

18 Intraven st narkotikamisbruk i No Antall d5dsfall pr. år a Årstall -$- Under 26 år -M år år og eldre Figur 4. Antall dødsfall under diagnosenicd 304 "Misbruk av legemidler" i aldersgruppeneunder 25 år, år og 30 år og eldre i perioden (Kilde: SSB DØdsårsaker). 5-års glidendegjennomsnitt. Ser vi på utviklingen av narkotikadødsfall blir bildet det samme. Statistisk sentralbyrås dødsårsaksstatistikk baseres på rettsmedisinske obduksjonsrapporter og legenes dødsmeldinger. Utviklingen blant kvinner og menn i ulike aldersgrupper er gjengitt i Tabell 2 og er illustrert grafisk ved hjelp av glidende gjennomsnitt i Figur 4. Det fremgår at det årlige antallet dødsfall har vært forholdsvis stabilt blant de yngste misbrukerne, mens det har vært økende blant de eldre. Ved tolkningen av tallmaterialet må en her ta hensyn til at tallene er små, sett fra en statistisk synsvinkel, slik at det blir forholdsvis store tilfeldige svingningerfra år til år. Antallet personer som ble siktet for overtredelse av narkotikalovgivningen var totalt sett sterkt økende tidlig på 1980-tallet. Dette avspeiler den tidligere omtalte kohorteffekten, med tilhørende økning i det totale

19 Intraven st narkotikamisbruk i No 17 antallet aktive misbrukere. Som Hauge og Irgens -Jenssen påviser, har imidlertid ikke antallet siktede under 21 år økt i den samme perioden (jfr. Tabell 3 ). Siden er det snarere snakk om en viss nedgang. Politiets statistikk over antallet siktede for brudd på narkotikalovgivningen omfatter imidlertid både cannabis og tyngre narkotika. Det er derfor visse problemer forbundet med å bruke dette materialet som indikasjon på utviklingen av intravenøst misbruk. Narkotikapolitiets etterforskningsregister NARKSYS (jfr. Appendiks) gir et bedre grunnlag for å vurdere spørsmålet. Vi har riktignok bare tall fra Oslo, men det er liten grunn til å anta at utviklingsmønsteret her vil avvike i særlig grad fra landet forøvrig (se nedenfor). De aller fleste som er arrestert for heroin er sprøyteøbrukere. Amfetamin er Tabell 3. Antall personer siktet for brudd på narkotikalovgivningen i perioden , fordelt etter siktedes alder. (Kilde: SSB, Kriminalstatistikk samt upublisert materiale) Alder Ukjent Sum ' ' ' ") Totalantallet, samtsummen av aldersgruppene 25-29, og i denne tabellen avviker for noen år fra det tall som er publisert i SSB's Kriminalstatistikk. Sistnevnte tall stemmer ikke overens med opplysningene på SSB's magnetbånd. For de aktuelle år er differansen mellom Kriminalstatistikken og magnetbåndene 1979: : : -1, 1985: +14.

20 Intraven st narkotikamisbruk i No 18 det en del som sniffer eller inntar på annen måte, og tallmaterialet her er av den grunn en noe dårligere indikasjon på sprøytemisbruk. I Tabell 4 og 5 gjengis antallet personer som har vært arrestert for bruk ogleller besittelse av hhv. heroin og amfetamin hvert år i perioden , fordelt etter kjønn og alder. Bemerk at samme person kan være registrert både for amfetamin og heroin samme år, og at samme person også kan være registrert flere år. Tallene kan derfor ikke adderes for å finne totalt antall personer (se nedenfor). Som en ser har det vært en betydelig nedgang i de yngre aldersgruppene siden1984. For heroin har antallet personersunket med hhv. 63 og 31 prosent i aldersgruppene under 19år og år. For amfetamin er nedgangenhhv. 79 og 24 prosent. Nedgangen er sterkere blant menn enn blant kvinner. For kvinnenesdel er det betydelignedgang bare blant de yngste, mens antallet praktisk talt er uforandret i aldersgruppen20-24 år. Dette gjelder både for amfetamin og heroin. I aldersgruppene over 25 år har det vært Økning både blant menn og kvinner. Som vi senere skal se er dette et resultat av kohorteffekten. Nedgangen i de yngre aldersgruppene kan vanskelig sees som uttrykk for annet enn nedgang i nyrekrutteringen til intravenøst misbruk på slutten av 1980-tallet. Denne nedgangen kommer temmelig nøyaktig på samme tidspunktsom HIV-epidemien for alvor når offentligheten, og dette synes å bekrefteat HIV-epidemien har skremt mange unge fra å starte en intravenøs misbrukskarriere. Imidlertid er de som allerede var etablert i et slikt misbruk tydeligvis ikke i vesentlig grad blitt påvirket til å avslutte sitt misbruk. I de yngste aldersgruppene er altså sprøytemisbruket nå bare omkring en tredjedel av hva det var for 5år siden. Men det betyr ikke nødvendigvis at andre misbruksformer også har gått ned. Effekten av

21 Intraven st narkotikamisbruk i No 19 HIV-epidemien må antas først og fremst å være at de unge skremmes over i andre misbruksformer enn sprøytemisbruk. Tabell 4. Antall personer, pågrepet i Oslo, som er arrestert for bruk, besittelse eller omsetning av amfetamin i årene , fordelt etter kjønn og alder. Prosent endring Alder Kjønn /89 menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn Alle kvinner totalt

22 Intraven st narkotikamisbruk i No e 20 Tabell 5. Antall personer, pågrepet i Oslo, som er arrestert for bruk, besittelse eller omsetning av heroin i årene , fordelt etter kjønn og alder. Prosent endring Alder Kjenn /89 renn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn Alle kvinner totalt Man må på grunnlag av dette tallmaterialet trekke den konklusjon at nyrekrutteringen til intravenøst misbruk økte frem til midten av tallet, for deretter å ha vært forholdsvis stabil frem til midten av 1980-

23 Intraven st narkotikamisbruk i No 21 tallet. I siste halvdel av 1980-årene synes det å ha vært en betydelig nedgang i nyrekrutteringen på omkring prosent i aldersgruppen under 20 år. 4. Misbrukskarrierer Som nevnt er det ingen tvil om at det totale antall aktive misbrukere har økt under store deler av den aktuelle perioden. Denne økningen kommer klart til uttrykk både i form av økt dødelighet og et økt antall narkotikasaker hos politiet. Spørsmålet om hvor sterk denne økningen egentlig har vært, og om den fortsatt pågår, er imidlertid mer uklart - særlig sett på bakgrunn av nedgangen i nyrekrutteringen. Både den høye dødeligheten blant intravenøse misbrukere og særlig det faktum at et betydelig antall misbrukere etter hvert blir stoffrie, må nødvendigvis begrense veksten i populasjonens størrelse etter hvert som tiden går. Den kvantitative betydningen av disse to faktorene anskueliggjøres i flere oppfølgingsstudier av intravenøse misbrukere. De viktigste norske oppfølgingsundersøkelsene beskriver situasjonen på 1970-tallet (Stang 1976, Waal 1975, Holsten 1984, Vaglum 1979), og omfatter ulike former for narkotikamisbruk. De finner at en betydelig andel av misbrukerne etter hvert modnes ut av sitt problem, mens andre har en dårlig prognose og noen dør. Siden sprøyte-misbrukere bare utgjør en del av klientmaterialet i disse oppfølgingsundersøkelsene, kan man imidlertid ikke uten videre forutsette at resultatene er gyldige for denne gruppen. Det finnes imidlertid flere nordiske og internasjonale studier av sprøytemisbrukeres karriere som kan supplere bildet. I en engelsk studie Stimson ( og Oppenheimer 1982) ble 128 sprøyteøbrukere fulgt fra De var i gjennomsnitt 25 år ved første kontakt, og hadde i gjennomsnittbrukt heroin i 5 år. Ved utgangen av 1977, dvs etter godt og vel 7 år, var 15 døde (12 prosent). 62 personer (48 prosent) var fortsatt opiatmisbrukere, mens 45 (35 prosent) ikke lenger

24 Intraven st narkotikamisbruk i No 22 misbrukte opiater. Hos halvparten (23 personer) av dem fant man overhodet intet misbruk, mens de resterende fra tid til annen brukte andre rusmidler (alkohol, cannabis, legemidler) i varierende grad. Antallet stoffrie hadde økt forholdsvis jevnt etter hvert som tiden gikk. Imidlertid er tilbakefall ikke uvanlig i misbrukskarrierer, enten det nå er alkohol eller narkotika som misbrukes. En del kommer imidlertid over i mer varig avhold og resosialiseres til et normalt liv. Andre vil etter hvert utvikle et typisk blandingsmisbruk, der alkohol og legemidler spiller en minst like viktig rolle som narkotiske stoffer. Og atter andre vil veksle mellom misbruksfrie perioder og perioder med sterkt misbruk. For å fange opp disse variasjonene har Stimson og Oppenheimer beregnet antall personmåneder klientgruppen tilbringer i ulike tilstander etter hvert som tiden går. Resultatet er gjengitt i Figur 5. 1e00 PsraonmAnsdsr Ukjent Avhold 1000 Metadon 500 Heroin Ar Figur 5. Misbrukskauierer i en gruppe heroin-misbrukere i London Figuren angir for ulike oppfølgingsår hvor mange måneder gruppen sett under ett har tilbrakt i ulike tilstander (Kilde: Stimson og Oppenheimer 1982). bd

25 Intraven st narkotikamisbruk i No e 23 I en 18 års oppfølging av 100 heroinmisbrukere i New York finner Vaillant (1988) at antallet stabilt stoffrie økte fra 10 prosent ved oppfølging 5 år etter behandling, til 23 prosent etter 10 år og 35 prosent etter 18 år. Også antallet døde var jevnt økende, mens antallet aktive misbrukere var sunket til 25 prosent etter 18 år (jfr. Tabell 6). Tabell 6. Tilstand ved ulike oppfølgingstidspunkter for 100 heroinmisbrukere. prosent (Kilde: Vaillant 1988). 5 år 10 år 18 år Stabilt stoffri Usikker sta tus Død Aktivt misbruk I en dansk studie har Haastrup og Jebsen (1988) fulgt 300 opiatmisbrukere gjennom 11 år etter utskriving fra behandling. Misbrukerne i denne studien var gjennomsnittlig 21 år ved startpunktet for oppfølgingen. Resultatene av undersøkelsen viste at 28 prosent var døde etter 11 år, mens nærmere 30 prosent var stoffrie. Av de resterende hadde mange hatt stoffrie perioder tidligere, men hadde fått tilbakefall. Mange av dem misbrukte ved oppfølgingen andre rusmidler, og det var få som hovedsaklig misbrukte heroin. Andersson, Nilsson og Tunving (1983) rapporterer fra en oppfølging av 36 opiatmisbrukere i Lund at 16 var stoffrie etter 10 år, mens 5 var døde. I en større oppfølging av 524 misbrukere over 10 år rapporterer Tunving (1986) 62 dødsfall i løpet av en 10-års periode. De fleste oppfølgingsundersøkelser gjøres på misbrukere som har vært i kontakt med behandlingsapparatet. Det er imidlertid meget store variasjoner mellom misbrukerne mht. slik kontakt. I Stikkmerkeundersøkelsens materiale har mindre enn halvparten av sprøytemisbrukerne hatt behandlingskontakt i løpet av de siste to år (Skog og

26 Intraven st narkotikamisbruk i No 24 Skretting 1990). Klientutvalget ved mange oppfølgingsundersøkelser er derfor ikke nødvendigvis representativt for sprøytemisbrukere generelt, og resultatene kan ikke uten videre generaliseres. Man må holde den muligheten åpen at behandlingsinstitusjonenes klienter gjennomgående har en noe bedre prognose enn misbrukere med liten eller ingen kontakt med behandlingsapparatet. Dette kan dels være et resultat av seleksjon, ved at klienter med god prognose lettere søker hjelp ved behandlingsinstitusjoner, eller ved at behandlingen som sådan reelt øker sjansene for å bli stoffri. Slike forhold gjør det vanskelig å finne eksakte anslag for hvor mange misbrukere som gjenstår i aktivt misbruk på ulike stadier i karrieren. Men tatt i betraktning den høye dødeligheten og det faktum at i det minste en del av misbrukerne blir stoffrie, må man anslå at minimum en tredjedel, men sannsynligvis nærmere halvparten av en kohort enten er døde eller har avsluttet sitt misbruk i slutten av tredveårsalderen. De som gjenstår i misbruk ved denne alderen er en meget forkommen gruppe med sterk kriminell belastning, høy arrestasjonsfrekvens og dårlig prognose. Det er nettopp i dette aldersintervallet vi i dag finner de første "generasjoner" intravenøse misbrukere i Norge - de som debuterte i årsalderen i perioden Kohorteffekten og økningen i antallet aktive misbrukere Antallet personer som noensinne har tatt illegalt narkotisk stoff med sprøyte, den såkaltelivstids prevalens, er naturligvis fortsatt Økende i Norge. I tillegg til aktive misbrukere inkluderer denne kategorien de som i tenårene har eksperimentert noen få ganger, men som har latt det bli med det, samt tidligere aktive misbrukere som nå er stoffrie. Siden de aller færreste i den første "generasjonen" med spøyteerfaring ennå har rukket å bli særlig over 40 år, vil denne prevalensraten fortsette å øke etter hvert som tiden går - med mindre nyrekrutteringen skulle stanse helt opp. Dette tallet sier imidlertid lite om den aktuelle situasjonen, siden det etter hvert er et betydelig antall som i dag er stoffrie. Antallet aktive misbrukere er en mer relevant størrelse.

27 Intraven st narkotikamisbruk i No 25 Det råder litentvil om at antalletaktive sprøytemisbrukere var økende på tallet og tidligpå 1980-tallet. I denne perioden hadde man som tidligere påvist en jevn, årlig tilvekst av misbrukerefra nye årsklasser, samtidig som avgangen fra den førstegenerasjonenvar for liten til å kompensere tilveksten. Økningen i denne perioden bekreftes som tidligere nevnt av økning i det totale antall siktede for brudd på narkotikalovgivningen, selv om en hermå ta det forbeholdat statistikken også omfatter andretyper narkotikalovbruddenn sprøytemisbruk. Også dødelighetsutviklingen indikerer betydelig vekst i antallet aktive misbrukere tidlig på tallet. I tillegg til SSBs dødsårsaksstatistikk offentliggjørogså politiet statistikk over narkotikadødsfall. Definisjoner og kriterier er her noemer omfattende enn dem SSB bruker, og tallene er følgelig større. Oppgavene er gjengitt i Tabell 7, sammen med totaltallene fra SSB. Tabell 7. Narkotikadødsfall Ø litisentralen) ( Kilde : SS8 Dødsårsaker og Kriminal- Ar Statistisk sentralbyrå Politiet

28 Intraven st narkotikamisbruk i No e 26 Vi så i NØYS-materialet at det hadde vært en betydelig økning i antall arrestanter i aldersgruppene over 25 år siden At denne økningen bare er en kohort-effekt fremgår av Tabell 8 og 9, som viser utviklingen for hver fødselskohort. For årsklassene født før 1960, som altså var 25 år eller eldre i 1984, har det ikke vært noen tegn til økning i perioden Både når det gjelder amfetamin og heroin har antallet arrestasjoner holdt seg praktisk talt konstant i disse kohortene under perioden. Derimot har det naturlig nok vært økning for de yngre fødselskohortene, siden nye debutanter er kommet til. Imidlertid er denne tilveksten vesentlig mindre i 1989 enn i 1984, noe som fremgår når man sammenligner antallet arrestasjoner for kohorten i 1984, da disse altså var år, med kohorten i 1989 som da var i samme alder. Siden misbrukere dels dør og dels blir stoffrie etter hvert som tiden går, kunne man forventet at antallet arrestasjoner i de eldre fødselskohortene skulle gått ned i løpet av perioden. I løpet av 5-årsperioden burde omkring 10 prosent være døde og et antall av samme størrelsesorden burde ha blitt stoffrie. Nå er imidlertid tallene forholdsvis små og en nedgang på omkring 20 prosent blir da vanskelig å påvise av rent statistiske grunner. (Utviklingen i de tre eldste kohortene i Tabell 8 og 9 er således ikke uforenlige med en hypotese om at det har vært 4 prosent nedgang pr. år, testet med kji-kvadrat goodness-of-fit). Ideelt sett burde observasjonsrekken dekk en lenger periode enn 5 år for at man skulle ha rimelig sjanse for å påvise nedgangen. For å belyse avgangen i de eldre årsklassene nærmere, kan vi sammenholde de som ble arrestert i 1989 med alle som er registrert i NARKSYS siden registeret ble opprettet i Dette er gjort i Tabell 10. I de yngste årsklassene - de som var under 25 år da registeret ble opprettet - er forholdsmessig mange arrestert også i Dette er naturlig siden mange i denne gruppen ennå ikke hadde debutert i første del av perioden og således ble arrestert for første gang i T de eldre årsklassene (født 1959 eller tidligere) hadde derimot de aller fleste debutert i Her er det en klar tendens til

29 Intraven st narkotikamisbruk i No 27 at andelen som ble arrestert i 1989 avtar med økende alder. Dette gjelder både for heroin og amfetamin, men tendensener tydeligst for heroin - særlig hvis en ser bort fra de eldste, der tallene er små. Tendensen er mindre klar for kvinner enn for menn, men i førstnevnte tilfelle er tallene små og tilfeldige variasjoner gjør seg derfor gjeldende i større grad. Tabell 8. Antall besittelse eller omsetning fordelt etter kjønn personer, pågrepet av amfetamin årene og fødselskohort. i Oslo, som er Kohort Kjønn /89 arrestert for bruk, Prosent endr ing menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt renn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn Alle kvinner totalt

30 Intraven st narkotikamisbruk i No e 28 Tabell 9. Antall personer, pågrepet i Oslo, sogn er arrestert for bruk, besittelse eller omsetning av heroin i årene , fordelt etter kjønn og fødselskohort. Kohort Kjønn / menn kvinner totalt Prosent endr ing menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn Alle kvinner totalt

31 Intraven st narkotikamisbruk i No e 29 Tabell 10. Andel av de som er registrert i d6arksys i hele perioden som ble arrestert i 1989 for hhv. heroin og amfetamin, fordeltetter fødselskohort. Heroin Amfetamin Ant. Ant Ant. Ant pers. pers. i % av pers. pers. i % av Kohort Kjønn menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn kvinner totalt menn Alle kvinner totalt =

32 Intraven st narkotikamisbruk i No 30 Det at så få av de tidligere arresterte misbrukerne ble arrestert i 1989 må ha sin forklaring i at mange av dem nå er døde eller har avsluttet sitt sprøytemisbruk. Det at nedgangen er klarest for heroin kan ha sammenheng med at dødsrisikoen gjennomgående er større blant heroinmisbrukere enn amfetaminmisbrukere (se nedenfor). Det er vanskelig å gjøret eksakt anslag for avgangen fra misbrukergruppen i de eldre aldersgruppene på grunnlagav tallmaterialet i Tabell 10. Materialet er imidlertid forenlig med det anslaget vi gjorde på grunnlag av karrierestudier ovenfor. Som vi tidligere har sett, synes tilveksten av nye misbrukere å være redusert til omkring en tredjedel på slutten av 1980-tallet. Dessuten synes altså mellom halvparten og tredjeparten av misbrukerne å være enten døde eller stoffrie når kohorten nærmer seg 40 år. Tilsammen tilsier disse to forholdene at avgangen nå er av omtrent samme størrelsesorden som tilveksten, slik at de to faktorene omtrent balanserer hverandre. Det synes derfor klart at veksten i antallet aktive sprøytemisbrukere nå er i ferd med å stanse opp. Om dette vil vedvare er naturligvis bl.a. avhengig av hvorledes nyrekrutteringen utvikler seg i årene som kommer. Som en ser av Tabell 7 har det ikke vært noen klar økning i antallet narkotikadødsfall på slutten av 1980-tallet. Dette kan tolkes som en bekreftelse på stabiliseringen av antallet aktive misbrukere. Imidlertid må en ta hensyn til to forhold ved tolkningen av dødsårsakstatistikken. For det første er det store tilfeldige variasjoner i antallet, og for det andre stiger dødeligheten blant sprøytemisbrukere med økende alder og misbrukskarriere (Sohlberg 1989). Pga. kohorteffekten er gjennomsnittsalder blant sprøytemisbrukere fortsatt økende, og antallet dødsfall kan derfor øke ytterligere i årene som kommer, selv om populasjonen av sprøytemisbrukere ikke Øker. Som det fremgår av Tabell 2, har økningen i antallet som er siktet for brudd på narkotikalovgivningen fortsatt på slutten av 1980-tallet.

33 Intraven st narkotikamisbruk i No 31 Imidlertid omfatter denne statistikken som nevnt både cannabis og tyngre narkotika, og det er derfor visse problemerforbundet med å bruke dette materialet som indikasjonpå utviklingen av intravenøst misbruk. Dette gjelder særlig for de eldre aldersgruppene, siden "avskallingen" fra cannabismisbrukernes rekker neppe er like sterk som fra sprøytemisbrukerne. Dessuten må man som tidligere nevnt regne med at mange av dem som i de senere år har unnlatt å begynne med sprøyte, i stedet utvikler andre former for misbruk. Mange av dem vil derfor før eller senere dukke opp i kriminalstatistikken for narkotikaforbrytelser. Antallet siktelser for brudd på narkotikalovgivningen har derfor blitt stadig dårligere egnet som indikator på sprøytemisbruk i de senere år. Som det fremgårav Tabell 8 og 9 har det totale antallet personer som er arrestert for heroin- og amfetaminsaken vært Økende frem til Dette har sin årsak i det tidligere omtalte forhold at antallet arrestasjoner i de eldreårsklassene ikke har gått ned, sannsynligvis på grunn av at arrestasjonsrisikoen øker etter hvert som sprøytemisbrukerne blir eldre. Selv om antallet aktive misbrukere skulle holde seg på et stabilt nivå i de neste årene kan vi likevel få en økning i antallet heroin- og amfetaminarrestasjoner, siden de fleste misbrukere blir arrestert mange ganger. En samlet vurdering av de tilgjengelige opplysninger tilsier således at antallet aktive sprøytemisbrukere var økende frem til slutten av tallet pga. kohorteffekten. På grunn av den sterke nedgangen i nyrekrutteringen synes populasjonen av aktive misbrukere nå i ferd med å stabilisere seg. Det er ingen klare tegn til økning i antallet aktive misbrukere de siste par år. 6. Misbrukernes kjønnsfordeling og geografiske fordeling Kjønnsfordeling.- Ulike kilder gir forskjellige bilder av misbrukerpopulasjonens kjønnsmessige sammensetning. Dette henger sammen med at mannlige og kvinnelige misbrukere har ulik livsstil og derfor ikke i

34 Intraven st narkotikamisbruk i No 32 samme grad kommer i kontakt med behandlingsapparat, politi etc. Tar man hensyn til disse forskjellene, avtegner det seg imidlertid likevel et konsistent bilde. Tar vi utgangspunkt i dødsårsakstatistikken (Tabell 3), finner en for 10- årsperioden at av 354 dødsfall er 22 prosent kvinner og 78 prosent menn. Forholdstallet har ikke endret seg nevneverdig i løpet av perioden (23 prosent kvinner , 21 prosent ). Enkelte karrierestudier har pekt i retning av en noe lavere dødelighet blint kvinnelige enn blant mannlige misbrukere (Bejerot og Bejerot 1980, Benson og Holmberg 1984, Socialstyrelsen1985, Tunving 1988). Dette tyder på at kvinnenes andel av misbrukerpopulasjonen er noe større enn 22 prosent. I NARKSYS er 28 prosent av alle som ble arrestert for heroin-saker i Oslo i perioden kvinner. For amfetaminsaken var kvinneandelen 22 prosent. Sprøytemisbrukerne i Stikkmerkeundersøkelsen har samme kjønnsfordeling som dødsårsakstatistikken - 22 prosent kvinner og 78 prosent menn (Stiretting og Skog 1989). Imidlertid var det noe flere kvinner enn menn som ikke ville delta i undersøkelsen, og en må videre holde den mulighet åpen at kvinnelige misbrukere har en noe lavere arrestasjonsrisiko enn mannlige pga. forskjeller i livsstil. Også i dette tilfellet må en derfor regne med at kvinneandelen i populasjonen er noe større enn den vi finner i utvalget. Ved mange behandlingsinstitusjoner finner man en forholdsvis stor andel kvinner - vanligvis mellom 1/3 og opp til godt og vel halvparten (for en oversikt, se Waal, Andresen og Kaada 1981). Ved Akuttinstitusjonen i Oslo er omkring 40 prosent av klientene kvinner (Akuttinstitusjonen 1989). Ved de 14 kollektivene i Norge var det ved utgangen av prosent kvinner (Arne Schanche Andresen, personlig meddelelse). Imidlertid synes kvinner å ha noe hyppigere behandlingskontakt enn de mannlige misbrukerne (Skretting og Skog 1989). Dette tyder på at behandlingsapparatets klienter til enhver tid vil ha kontakt med en noe større andel av kvinnelige enn mannlige misbrukere, og at kvinnene med