4.3. Tørrenger, berg, kystkratt, lynghei s. 178

Transkript

1 edlegg: Naturfaglige forhold. Naturgrunnlag.. Klima s Berggrunn s. 46 l.. Løsavsetninger s. 49 l.4. Marin grense s. l.5. Topografi og strandlinje s. l.6. Oslofjorden. Naturrgeografisk regioninndeling s. 4.. Innledning s. 5.. Nordisk inndeling s. 6.. Andre regioninndelinger s.9.4. Inndeling av planområdet s Regionenes arealmessige betydning s Maringeografiske regioner s. 69. "Inngrepsfrie" strandlinjer og arealer.. Innledning s. 7.. Strandlinjer s. 7.. Arealer s.7 4. Biomangfold og truete arter 4.0. Typelokaliteter for arter og mineraler s egetasjon og mangfold 4.. Havstrand s. 74 s Tørrenger, berg, kystkratt, lynghei s Barskog 4.5. Edelløvskog s. 80 s Oreskog, annen løvskog s Myr s Kystlandskap 4.9. Jordbrukslandskap s. 8 s ann og vassdrag s Dammer s Marine områder s Nøkkelbiotoper og indikatorarter s Rødlistearter s Laverestående planter 4... Sopp s Lav s Alger s Moser 4.6. Karplanter s Artsantall og plantegeografi s Truete karplanter Innledning s l. Øyer og fastland s Fredete arter s Foreslåtte artsfredninger "Direkte truete"og "sårbare"arter s.98 s Kommunevis og fylkesvis status over truete arter s irvelløse dyr Innledning s Artsfredninger s Mangfold i ferskvann s Mangfold på land s Biller s Sommerfugler 4.8. irveldyr s Fisk Amfibier og krypdyr s. s Fugl s Pattedyr s. 5. ernete områder, etter vernemotiv og naturgeografisk region s. 6. Nye verneområder (vernegruppe ), etter vernemotiv og naturgeografisk region s.6 44

2 . Naturgrunnlag.. Klima Sett under ett har RPROsonen et suboceanisk og nokså humid klima. Moen m.fl. (99) og Moen (998) har utfra klima og vegetasjon inndelt Norge, der flg. "soner" inngår i planområdet, se figur 9 s. 60: Svakt oceaniske forhold omfatter det meste av planområdet Moderat (klart) oceaniske forhold inngår helt S i området Oceanisk/ kontinental overgangsseksjon finnes innerst i Oslofjorden. Årsnedbøren varierer fra ca 700 mm (Hvaler) til vel 900 mm (Drøbak). Gjennornsnittelig er det mindre nedbør i Indre Oslofjord enn i de ytre deler av fjorden / Telemarkskysten. Årsnedbøren er høyere på vestsiden enn øst for fjorden (Lundberg & Rydgren 994:). Antall nedbørdager pr. år (= antall dager med > 0, mm nedbør) er 080 dager. Nedbøren øker med høyden over havet. I traktene rundt Indre Oslofjord øker nedbøren med ca 70 mm / år pr. 00 m terrengforskjell, for "Oslofjord" 44 mm / år pr. 00 m (Førland 979:4). Årsmiddeltemperaturen varierer med ca, fra ca 5 % (Skien) til 7 A (Færder), og den øker sørover i fjorden. interstid avtar månedsmiddeltemperaturen for kaldeste måned fra utskjærgården og innover i fjordene. De relativt sett kalde vintrene innerst i Oslofjorden kan mulig forklare hvorfor en del planter bare er utbredt i fjordens ytre deler (Lundberg & Rydgren 994:). På Færder er februar kaldest (månedsmiddeltemperatur, ), for øvrig er januar kaldest med flg. månedsmiddeltemperatur: Jomfruland,0, Fornebu 4,6 Skien 5,7 Drammen 5,9 Juli er varmeste måned med middeltemperatur fra 6,7 til 8,0, og den stiger noe innover (nordover) i fjorden. Fornebu har landets høyeste månedsmiddeltemperatur for hhv. mai, juni og juli. Indre deler av fjorden tilhører således de mest sommervarme strøk av landet. Dette forklarer også at mange varmekjære sørøstlig utbredte karplanter finnes her, idet sommertemperaturen er avgjørende for mange arters utbredelse. Dommerende vindretning i sommerhalvåret er er Slig og Slig; på høysommeren er solgangsbris vanlig. interstid dominerer Nlige vinder. Antall dager i året med liten kuling eller sterkere vind: Færder dager Horten 4 " Råde 7 " Fornebu 7 " En kortfattet regional oversikt over klima i og en inndeling av planområdet i "seksjoner" gis av Lundberg & Rydgren (994), se figur 0 s.6. 45

3 Tabell l : Noen klimadata fra RPROområdet, etter Det norske meteorologiske institutt (99). Parameter Data Del av planområde Siste dag om våren med snødekt mark Før l.april l.4.april.0.april ekstsesongens begynnelse, dato for døgnmiddeltemp. > 5 C: ekstsesongens slutt, dato for døgnmiddeltemp. < 5 C: Antall dager med nedbør.> 0, mm 060 dager 6070 dager 7080 dager Helt i S Det meste av arealet Drammensfjord / Sandebukta Hele planområdet MossHorten N og Hvaler 0 MossHorten S og Hvaler Østfoldkysten + Hurum Det meste av planområdet Sporadisk ved estfoldkvsten Stasjon Tabell : Temperatur og nedbørdata fra utvalgte stasjoner i RPROsonen (fra Lundberg & Rydgren 994:6). H.o.h. Januar Juli Årsmiddel Årsnedbør(mm) Halden Jeløy Fornebu Slagentangen Ferder Fyr Langøytangen Fyr Jomfruland Fyr 0 6 e,.5 4,6. 0,8,,0 7,6 7, ,7 7, 6,8 7, 6,7 6,8 6,4 7, 7, , r 0 r 0 Beliggenhet NS i kilometer T 0 Figur l: Midlere årsnedbør fra nord (Fornebu) mot sør (Færder) i Oslofjorden, (fra Andersen & Søli 988:9)... Berggrunn Berggrunnen i planområdet består av hovedområder, med helt ulik geologi og forhistorie. Det vises til geologisk kart Berthelsen m.fl. (996): «Oslofeltet»: Fra Oslo til Langesund og noen øyer helt vest i Østfold Grunnfjellsstrekningene fra svenskegrensen til Oslo og vest for Langesund i Telemark. Berggrunnen har meget stor betydning for biomangfold og truete arter. Således finnes nesten alle truete plantearter og sommerfugler i Moss kommune på Jeløya, som tilhører "Oslofeltet". På grunnfjellssiden øst for Mossesundet derimot, er bare et fåtall rødlistearter kjent. «Oslofeltet» «Oslofeltet» ble dannet som en langstrakt innsynknuig («graben») i forhold til områdene 0 og for Oslofjorden. Feltet, som er fra jordas oldtid (paleozoikum), har en komplissert geologi og alder på bergarter som varierer fra kambrium til perm. Området omfatter lavaøyer helt i Østfold, de helt indre deler av fjorden ved Oslo, kystsoner i Buskerud og estfold, samt Eidanger og Langesundshalvøya i Telemark: Kambrosilurområdene domineres av sedimentære bergarter med kalkskifer, kalkstein / marmor, leirskifer og alunskifer og omfatter: Indre del av Oslofjorden og Sover til Nærsnes / Ramtonholmen i Røyken. 46

4 Noen områder i ytre deler av Hurumlandet og ved Sandebukta med en del øyer. "Styggas i Larvik, sterkt omdannet («stekt») kambrosilur Eidangerhalvøya i Porsgrunn Langesundshalvøya og Stathelleområdet i Bamble, samt en del øyer der. Permiske magmabergarter (lavastein) med basalt, porfyr og ringerikssandstein (sedimentær bergart frå devon) finnes på Jeløya og strekningen frå Sandebukta N i estfold og Sover til Tønsberg. Her inngår også meget rike lavaskrenter og rasmark med basalt på Jeløya og mellom Sande og Horten. Rombeporfyr dominerer i området Horten Bastøy og Sover til Tønsberg. I området Jeløy N (Bevøya) Hurumlandet Filtvet Hvitsten finner vi 4 tilførselsrør til vulkaner fra permtiden. Rombeporjyrkonglomerat finner vi i øyrekken i Østfold, sørfra Søsterøyene for Hvaler, og nordover til Revlingen sør for Moss by (inkl. Struten, Missingene, Rauøy, Sletter, Eldøya, Kollen, jfr. Stønner 95). Permiske eruptiver som grovkrystalinske dypbergarter, opptrer som drammensgranitt omkring Drammensfjorden, Hurumlandet og i Sandebukta NØ, og som larvikitt / tønsbergitt (dypbergart til rombeporfyr) på strekningen frå Tønsberg med Nøtterøy / Tjøme og Sover til kambrosilursonen i Bamble. Granittiske gneiser finner vi langs 0siden av Hurumlandet med Gråøya (Røyken) og Håøya (Frogn). Larvikitt tilhører de såkalte syenittene, som inneholder lite av det sent forvitrende mineralet kvarts. Granittene er derimot kvartsrike og utgjør derfor et fattigere vekstgrunnlag for planteliv. Grunnfjell Grunnfjellet frå jordas urtid (prekambrium) omfatter gneiser og granitter. I planområdet er disse enerådende langs 0siden av Oslofjorden og Nover til Oslo. Iddefjordgranitt finnes ved Halden, Hvaler og frå Skjeberg (Sarpsborg) til Kurefjorden i Råde, for øvrig dominerer gneiser langs 0 siden av fjorden. Spor dannet under siste istid og under postglaciale avsmeltningshistorie er tydelige mange steder, med såkalte plastic forms (Pformer), som renner og jettegryter i grunnfjellsoverflaten. Gneiser er også enerådende i Telemark for Oslofeltets kambrosilur (Eidanger og Langesundshalvøya), og omfatter Frierfjordens side / ollsfjorden i Bamble / Skien og Sover til Agder med Kragerøskjærgården. BERGARTER FRA JORDENS OLDTID {PALEOZOIKUM) DYPBEHaAHTER PERM DAGBERGARTER KARBONPERM SEDIMENTÆRE BERGARTER, KAMBROSILUR OS PERM BERGARTER FRA JORDENS URTID <PREKAMBRIUM) IDDEFJORDSGRANirTEN ØSTFOLDKOMPLEKSET Figur : Bergrunnen rundt Oslofjorden (Utsnitt frå figur i Berthelsen,A., Olerud,S., & Sigmond,E.M.O. 996: Geologisk kart over Norge, berggrunnskart OSLO. NGU). 47

5 Kambrosilur f Ringstrukturer Forskiellige gneiser, kvaitsitt etc Stor forkastning Figur : Berggrunnen i Grenland Larvikområdet, Telemark / estfold sør. E: Eidangerhalvøya. F: Frierfjorden. L: Langesund. N: Nevlunghavn (rombeporfyr). (Utsnitt frå figur i Tangen & Halvorsen 99:). Figur 4: Kambrosiluriske bergarter, basalt og sandstein rundt Oslofjorden er markert svart. Områder med kalk og basalt har ofte et høyt artsmangfold med mange arter avhengige av høy ph, mye kalsium m.v. (Utsnitt av kart ved Trygve Strand i: Holtedal, O.(red.) 960: Geology of Norway, figur 40, justert i estfold nord). 48

6 Forenklet tverrsnitt av den store forkastningen langs østsiden av Oslofjorden. Deprekambriske, kambrosiluriske og permiske bergartene på vestsiden av forkastningen er sunket ca. 000 m i forhold til de prekambriske bergartene på østsiden. 5: (Fra Sigmond,E.M.O. 985: Brukerveiledning til Berggrunnskart over Norge. Nasjonalatlas for Norge. s.).. Løsavsetninger Store arealer i planområdet har et sparsomt løsmassedekke. Ofte ligger berggrunnen som svaberg, særlig i grunnfjellssonene og i områder med dyperuptiver. Små groper med forvitringsgrus er vanlige slike steder. I skjærgården og på tilgrensende fastlandsområder har berggrunnen ofte et sparsomt dekke av "lynghumus". Forvitringsjord og rasmark (skredjord) er vanligst i områder med kambosilur og lavabergarter (basalt, porfyr), f.eks. langs lagdelte brattkanter i Oslofeltet. Her finnes meget rike lavaskrenter og rasmark med basalt. Slike områder har ofte et meget høyt biomangfold, med et artsrikt plante og dyreliv og relativt sett stort antall rødlistearter. Marin leire og silt finnes bare i nivåer under øvre marine grense. Slike områder er i regelen oppdyrket. Gjenværende slike steder med skog har gjerne et rikt mangfold og høy produksjon, uavhengig av om berggrunnen under er næringsfattig (lys, sur, «lett») eller mer næringsrik (mørkere, basisk, «tung»). Gjenværende intakte bukter og kiler med leire har ofte strandenger og våtmark, såkalt marskland, dvs. flo og fjæresoner med akkumulasjonsstrender som gradvis bygges opp pga landheving og sedimentasjon. Sprekkdaler og sund har leire, silt, sand og skjellsand. Sandstrendene er mye brukt til friluftliv og preges ofte av sterk bruk, med redusert artsmangfold og noe sandflukt. Jomfruland har arealmessig de største sandavsetninger og sanddyner (eloiske former) i planområdet. Aktive (recente) delta ved utløp av større elver finnes ikke i planområdet, med unntak av Enningdalselva i Indre Iddefjord i Halden. Landområder med elveavsetninger ved elveutløp er som regel mer eller mindre ødelagt av inngrep, f.eks. Tista ved Halden, Øra ved Glommas utløp, Sandvikselvas utløp, Drammenselvas utløp og Numedalslågens utløp i Larvik. Fire hovedtrinn med endemorener ble dannet mot slutten av, eller under avsmeltingen etter siste istid (oversiktskart i Sørensen 979:45): Det eldste trinnet ligger lengst S («HvalerTjømetrinnet») Lenger fra kysten finner vi det yngre «Onsøy Slagentrinnet» 49

7 "Raet" fra ca før nåtid, er særlig tydelig i Moss / Jeløy, Borre, Mølen (Brunlanes) og Jomfruland (jfr. Erikstad 998, Jansen 986a). Det yngre, «Skitrinnet» frå ca år før nå, finner vi igjen som Svelvikmorenen i Drammensfj orden og Geiteryggen ved Skien. "Eidangeravsetningen" ved Porsgrunn frå ca år før nå, er et "trinn" mellom Ra og Skitrinnet (jfr. Jansen 986a). Morenene er stedvis sterkt utvasket for finmateriale, slik at de i strandsonen fremtrer som rullestein. Mest kjent er Mølen og Jomfruland Ø, men også andre steder har rullesteinsstrand. Torvmark finnes meget sparsomt, i tilknytning til småmyrer på fastlandet og på øyene, dels som overgang mot forsumpete partier med fukthei. En kortfattet fylkesvis oversikt over landformer og løsavsetninger finnes i Erikstad (994a) oe for Østfold i Erikstad (994b). Figur 6: Hovedmorener ved Oslofjorden. Tall er alder (radiokarbonår) på morenene. Ratrinnet er merket 6. (Frå Sørensen 979:45). 0

8 .4. Marin grense Marin grense vil si havets høyeste nivå etter siste istid. Etter istiden har landet hevet seg, en prosess som ennå finner sted. I dag er landhevningen i ytre Oslofjord ca l m på 00 år. Dette tilsvarer omtrent antatt stigning av havnivået som følge av menneskeskapte klimaendringer pga økt temperatur i havvann med påfølgende volumutvidelse og dermed redusert tetthet. Noen steder finnes flere strandlinjenivåer i grovere løsmasser på øyer (Eldøya i Rygge, Jomfruland i Telemark). Strandlinjens forskyvning pga landhevning og aktive prosesser behandles kortfattet av Lundberg & Rydgren (994). Flere kvartærgeologisk sett "unge" poller eller småvann under avsnøring eller som allerede er skilt fra sjøen som følge av landhevning, finnes: Arekilen og Skipstadikerkilen (Hvaler), Kolabekkilen (Tjøme) og Burøytjenna på Skåtøy (Kragerø), alle vernet eller foreslått vernet. Marin grense varierer med ca 00 m i planområdet. Grensen når høyest ved Oslo og avtar Sover. Forholdene er nøyere studert og omtalt for eksempel av Amundsen (985), Danielsen (970), Goffeng (98) og Hafsten (98). Sted Marin grense ed Oslo 0 m o.h. Ytre Østfold / Tjøme 60 m o.h. Kragerø 0 m o.h..5. Topografi og strandlinje Topografien avhenger av bergrunn og løsmasser. Kystlinjen er bestemt ved tektoniske linjer (forkastningslinjer) og strukturer i berggrunnen. På steder der berget lett sprekker opp, kan forvitring gi løsmasser. Havet har noen steder skapt former i fjellet, for eksempel på robeporfyrkonglomeratøyene i Østfold med abrasjonsplattformer, huler og rauker. Mens kambrosilurområdene overveiende danner et forholdsvis lavt land, gir dyperuptivene (drammensgranitt, larvikitt, tønsbergitt) et steilere og mer kolleformet terreng. De permiske lavadekkene med basalt og rombeporfyr danner et mer platåaktig åsland, avgrenset mot de lavereliggende omgivelsene av høye brattkanter med rasmark. Planområdet domineres av fjordkyst ogjjardkyst (fjærekyst, jfr. Klemsdal 98); helt unntaksvis forekommer klippekyst (S.Søster, Østfold). Fjardekyst har lavt relieff med småkupert overflate, sprekkedaler, koller og rundsva. Kystlinjen er ujevn med lange, smale, kiler, sund og skjærgård. I Norge er fjårdekyst begrenset til kyststrekningen mellom Østfold og Farsund, med unntak av f.eks. midtre Oslofjord, de* fjordkyst dominerer (Klemsdal 98). Sistnevnte har fjorder, med nokså bratte sider og Uformet tverrprofil, samt ujevn lengdeprofil med bassenger (undersjøiske fordypninger) og terskler, der ekte skjærgård mangler, se figur 8 s. 4. De enkelte kystavsnitt Grunnfjellsområdene fra svenskegrensen til Moss kjennetegnes av kiler og bukter med skjærgård og Hvalerarkipelet som når ca 70m o.h. (Kirkøy). Jettegryter og andre typer "plastic forms" (Pformer) inngår, for eksempel sees rundsva ("hvalskrottknauser") vanlig i granittsonene. Iddefjorden er en ekte fjord, med terskler og overfordypninger innenfor. I deler av kystsonen er sprekkedaler karakteristisk. Noen steder er det dannet såkalte sprekkekløfter ved forvitring av gangbergarten diabas (Hardeng 998). Høydeforskjellene i grunnfjellsområdene er mest markerte ved Iddefjorden, som når opp til ca 0m o.h. i planområdet. Jeløya i Oslofeltet

9 med basalt, rombeporfyr og sandstein når ca 40m o.h. En rekke bukter og kiler inngår på strekningen frem til Moss. Umiddelbart vest for forkastningen mot grunnfjellet finnes øyrekken med rombeporfyrkonglomerat med høyder opp til 50 m o.h. (Rauer, Onsøy). Kyststrekningen frå Moss og nordover i Akershus mangler skjærgard og har stedvis nokså bratt terreng mot fjorden med høyder opp til 45m o.h. ved Drøbak. Kysten er lite innskåret av fjorder og bukter, med unntak av Hallangspollen nord for Drøbak. Også Nesoddlandet og områdene rundt Bunnefjorden hever seg markert frå fjorden. Håøya rager ca 0m o.h. og er planområdets høyeste øy. I de helt indre delene av Oslofjorden inngår tallrike kambrosilurøyer med markerte rygger SNØ og høyder opp til 50 m o.h. Kystlinjen sørover på vestsiden av fjorden er pga ulik berggrunn sammenliknet med grunnfjellet på østsiden, mer ujevn med bukter og viker SNØ. Kysten av Hurumlandet, Drammensfj orden og deler av Sandebukta der drammensgranitt dominerer, har likhetstrekk med grunnfjellsområdene øst for Oslofjorden, men har et mer markert relieff med større høydeforskjeller. Her finner vi ardåsen på 47m o.h. like vest for Drammensfjorden og Stølsåsen i Svelvik på 07m o.h. som planområdets høyeste punkter. I Sandebukta inngår noen kambrosilurøyer. Basaltområdene sørover mot Horten reiser seg steilt frå fjorden med enkelte høyder over 00 m og Løvøya like nord for Horten på 90 m o.h. Rombeporfyrområdene mellom Horten og Tønsberg mangler skjærgård, er nokså lave og preges av løsmasser med leire og stedvis av Raet som hever seg opp innenfor kystlinjen. I tønsbergitt og larvikittsonen frå Nøtterøy / Tjøme og Sover mot Nevlunghavn / Helgeroa, er kystlinjen sterkt buktet med rikelig utviklet skjærgard, tallrike sund, fjorder og halvøyer. Noen få høyder når over 00 m på fastlandet og opp til 60 m o.h. på øyene (Store Færder). est og nord for Helgeroa i Brunlanes får terrenget et sterkere relieff med et mer markert fjordlandskap og høyder opp i 60 m, ca 00 m lavere på øyene (Håøya). Eidanger og Langesundshalvøya med kambrosilur når opp i ca 5 m og har ofte bratte stup, kalt «flauer». Grunnfjellsområdene sørover i Telemark med BambleKragerøkysten har høyder på fastlandet opp i ca 00 m og ca 0 m o.h. på den største av øyene, Gumøy i Kragerøskjærgården. Skjærgården her har likhetstrekk med grunnfjellsområdene Ø for fjorden, se over. Jomfruland skiller seg mye ut med sin langstrakte form og spesielle kvartærgeologi (sand, rullesten, Raet går i sjøen). Fjordlandskap med markerte terrengforskjeller er tydelig i søndre del av estfold og i Telemark, med Langesundsfjorden, Langgangsfjorden, Frierfjorden, ollsfjorden, Kilsfjorden, m.fl. Tabell : Høyeste terrengpunkter på øyer og fastland i planområdet i ca m o.h. Fylke På øyer M o.h. På fastland M o.h. Berggrunn Østfold Akershus / Oslo Kirkøy, Hvaler Møy, Moss Håøya, Frogn v/ Iddefjord, Halden 0 Grunnfjell,granitt Basalt Granittisk øyegneis UllerudØ,Frogn 45 Grunnfjell, biotittgneis Buskerud Gråøya, Røyken 75 ardåsen, Drammen 47 Granittisk gneis Drammensgranitt estfold Stølsåsen, Svelvik 07 Drammensgranitt Telemark Løvøya, Borre Håøya, Porsgrunn Basalt Larvikitt "Høyde", NL 4 5, Porsgrunn 60 Larvikitt

10 Høydefoskjellen mellom høyeste topp (ardåsen i Drammen ca 50 m o.h.) og de dypeste fjordpartier i planområdet (ca 500 m utenfor Eidangerhalvøya) er ca 850 m. Figur 7: Berggrunnens betydning for landskap og topografi sees godt i Langesundområdet. Brattkanten langs Stokkevann (S på skissen) / riksvei E 8 i Bamble markerer vestgrensen for det geologiske "Oslofeltets" lagdelte bergarter. Forkastningen mellom Oslofeltet i øst og grunnfjellet like vest for Stokkevann er stiplet. B: Bjørkøya (Porsgrunn), E: Eidangerhalvøya (Porsgrunn), F: Frierfjorden, L: Langesund (Bamble). (Frå G.Halvorsen m.fl. 99: Figur 6, opprinnelig fra Werenskiold, 96). Tabell 4: Lengde strandlinje i km og % rundt øyer og langs fastland (data 997, Statistisk Sentralbyrå, SSB). I byområdene i Halden, Fredrikstad, Moss, Oslo, Drammen, Horten, Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Porsgrunn og Kragerø er noe av strandlinjen utenfor RPROsonen, uten at dette er justert i tabellen. Strømsøya (Drammen) og Herøya (Porsgrunn) er også utenfor RPR0sonen. Østfold Akerhus/Oslo Buskerud estfold Telemark Samlet Rundt øver Langs fastland Samlet % i RPROsonen 7 7% 6 7 % % 9 55 % 45 7 % 6 8% % 5 6% % 90 4 % %. 8% Tabell 5: Antall øyer på l:00.000kart (Kommunaldepartementet 970), og øyareal i km (data 997, SSB) i planområdet og %andel øyer og øyareal i RPROsonen. (Ikke justert for Strømsøya i Drammen og Herøya i Porsgrunn, like utenfor RPROsonen). Østfold Akerhus/Oslo Buskerud estfold Telemark Samlet.Antall. % _ Km % ,

11 Planområdet utgjør 6 % av fastlandsnorges strandlinje, 5 % av antall øyer, men bare P/ % av landets øyareal. Østfold og estfold har hver ca / av planområdets strandlinje, mens de øvrige fylker har den resterende /. Østfold har størst øyareal, mens estfold har høyest øyantall. Øykommunene Hvaler og Tjøme har henholdsvis ca 8 og 0 mil strandlinjer rundt øyene. Hvaler har 5 øyer og Tjøme ca 00 synlige øyer på l:00.000kart. En del kommunevise tall for strandlinjer og øyareal finnes i Lundberg & Rydgren (994)..6. Oslofjorden Oslofjordens hovedakse nordsør følger overveiende forkastningen mellom grunnfjellsområdene i øst og Oslofeltets yngre bergarter. Fjordens topografi varierer, avhengig av forkastninger, svakhetssoner isbreerosjon/overfordypninger og bunnsedimentenes mektighet. Oslofjorden har flere markerte rygger, som ved Færder, Jeløy, Drøbak og Nesoddtangen/Bygdøy. ed Eidangerhalvøya i Telemark går fjorden ned til 500 m og mellom Hvaler (Torbjørnskjær) og Færder vel 450 m (Hvalerdypet). Øst of sør for Hurumlandet og sør for Jeløya finnes dyppartier på 00m. Ekte fjorder med terskler i fjordmunningen og innenforliggende glacial overfordypning inngår, med Iddefjorden og Drammensfj orden. Grunne kiler og poller er for eksempel Hunnebunnen i Fredrikstad og Hallangspollen i Frogn. Eksempler på kiler under avsnøring pga landhevning er Skipstad ikerkilen i Hvaler, Kolabekkilen i Tjøme og Burøytjenna i Kragerø. Figur 8: Oslofjordbunnens topografi og dybdeforhold fra sør mot nord. Hvalerdypet (H), Søsterøyene (S), Mefjordbåen (M), Drøbakterskelen (D), Nesodden (N) og Bunnefjorden (B). Figuren er fra Baalsrud & Magnusson (989). 4

12 . Naturgeografisk regioninndeling Regioninndeling av planområdet «Kystskog og lyngheiregionen» omfatter Telemarkkystens grunnfjellsstrøk for kambrosiluren. Granskogen går stedvis helt ut mot sjøen, selv ut mot Skagerak f.eks. på Jomfruland. Det er likhetstrekk mellom denne regionen og deler av «Østfoldsonen», hhv. Kragerøskjærgården og Hvaler. «Kystskogregionen» er RPROsonens største region. I Norge er all strandsone mot sjø i nordisk naturgeografisk region 8 lokalisert til RPROområdet. «Østfoldsonen»: Gneiser og granitter på 0siden av Oslofjorden med Hvaler og andre grunnfjellsøyer, Nover til Hvitsten og 0 del av Hurum med grunnfjell (Filtvet Tofte). «estfoldsonen»: Basalter, porfyrer, larvikitt og ringerikssandsten; fra Sandebukta N i estfold og Sover til kambrosiluren i Grenland, samt 0siden av fjorden med Jeløya og rombeporfyrkonglomeratøyene fra Revlingen ved Moss til Søsterøyene i Onsøy. Pga store variasjoner i terreng og landformer på siden av fjorden, kan det skilles ut to delområder: «estfold nord», mangler skjærgård og har bratt terreng pga forkastninger med lavaskrenter og rasmark i sandstein og basalt mellom Sande og Horten. På strekningen Horten Tønsberg dominerer rombeporfyr, og kystlandskapet er flatere; også her er det lite øyer. «estfold sør» har svært mye øyer med typisk skjærgård jfr. i Nøtterøy og Tjøme. Terrenget er mer kolleformet og har mer sprekkdaler enn lenger N. Larvikitt og til dels tønsbergitt dominerer fra Tønsberg og Sover til kambrosilursonen i Bamble. «Blandingskogregionen» omfatter en «region nord» med grunnfjell i Indre Oslofjord nord for Hvitsten (estby) og Filtvet (Hurum), og Drammensgranitt omkring Drammenfjorden / Sandebukta NØ, samt en «region sør» med grunnfjell langs Frierfjordens side / ollsfjorden (Bamble / Skien) og Indre Kilsfjord (Kragerø). I hver av regionene over inngår flg. sonering : Utskjærgård egetasjonsfrie eller vegetasjonsfattige og øyer og skjær. Midtskjærgård Busk og graskledde øyer med innslag av noe skog. Innskjærgård Helt eller delvis skogbevokste øyer, med vegetasjonsfattige småøyer og nakne skjær. «Kambrosilursonene» har store verneverdier med høyt biomangfold og mange truete arter, samtidig som arealutnyttelsen er stor, særlig på fastlandet. Her dominerer kalkskifer, kalkstein / marmor, leirskifer og alunskifer. Oslo kalksone : Indre del av Oslofjorden Sover til Nærsnes / Ramtonholmen i Røyken, og «kalkvinduer» i grunnfjellet langs Ekebergskråningen Ljanskollen. Hurum kalksone : Kambrosilur ytterst på Hurumlandet og i Sandebukta med en del øyer. Grenland kalksone : Styggas i Larvik, Eidangerhalvøya i Porsgrunn, Langesundshalvøya med Stathelleområdet i Bamble, inkl. en del øyer... Innledning Berggrunnens store variasjoner i planområdet gjenspeiles i topografi / landform og vegetasjon. Berggrunnen har derfor dannet hovedgrunnlag for regioninndelingen. En inndeling i regioner/underregioner, er nyttig for å urdere i hvor stor grad de eksisterende verneområder dekker variasjoner i planområdet urdere områders representativitet for tilhørende region / underregion. Dekke variasjonsbredden best mulig utfra nye verneområder som foreslås. Innen en naturgeografisk region/underregion er naturforholdene i grove trekk enhetlige, selv om det kan være store variasjoner i vegetasjonstyper. Hele planområdet tilhører "boreonemoral" sone, også kalt "nordlig edelløv og barskogsone", dvs med innslag av edelløvskog (inkl. eik) i områder der barskog dominerer (Dahl m.fl. 986; boreal = nordlig, nemoral = 5

13 sørlig). Et atlas foreligger der vegetasjonsswner (Dahl m.fl. 986) og klimatiske vegetasjonssefø/ower (Moen m.fl. 99) er kombinert til vegetasjonsgeografiske regioner (Moen 998 : 94,6,4). Planområdets landareal (.44 km ) utgjør bare ca 5 % av boreonemoral sone i Norge (iflg. Moen 998:95, ca km ), men huser en stor del av arts og biotopmangfoldet i sonen. Andel verneareal i RPROsonen er ca l % høyere enn for hele boreonemoral sone i Norge (ca % i RPROsonen; noe < enn % i boreonemoral sone, jfr. Moen 998:7 og kap.... i foreliggende rapport, 5)... Nordisk inndeling Prosjektet "Representative naturtyper og truete biotoper i Norden" ble gjennomført i begynnelsen på 980tallet Mye fagmateriale ble da innsamlet med utgangspunkt i utredninger fra Nordisk Ministerråd om vegetasjon og geologi / kvartærgeologi. Den nordiske inndelingen (Nordiska Ministerrådet 984d) har dannet basis for arbeidet med naturgeografiske regiongrenser i planområdet. Den nordiske inndelingen er bl.a. benyttet i Landsplan barskog, der et 0tall områder i planområdet ble regionplassert (Korsmo m.fl. 99:7). Utfra «Naturgeografisk regioninndeling av Norden» (Nordiska Ministerrrådet 984) berører planområdet flg. regioner (tall) og underregioner (bokstav), se figur, s.4: Sørlandets og åstkustens lynghei og kystskog c: AustAgders kystland 8 SØNorges og Bohulans kystskog I Norge er alle strandsoner mot sjø i region 8 og 9 lokalisert til RPROsonen. 9 SØNorges lavtliggende blandingskogregion a: Grunnfjell i Nedre Telemark og Agder. b: Basiske / eruptiver i Oslofeltets lavereliggende granskogområder. c: Drammensgranitt i Finnemarkaområdet. SØNorges og SSveriges kuperte bar og løvskogregion / a: Østfold Dalslandområdet. Region berører planområdet bare ved Iddefjorden i Halden, samt litt i Sarpsborg. Tabell 5: Arealmessig forekomst (fylkesvis) av nordiske naturgeografiske regioner i RPROsonen. x : meget liten del xx: liten del xxx : dominerende Region nr. c 8 9a 9b 9c a Østfold XXX XX Akershus X XXX Oslo XXX Buskerud X XX XXX estfold XXX X x(x) Telemark XXX xfx) xx X Planområdet XX XXX X xx(x) XX X I nordisk sammenheng er vegetasiontvpenes relative opptreden i de ulike naturgeografiske regioner anført (Nordisk Ministerråd 980,984a,b). I Østfold er vegetasjonstyper i skjærgården behandlet etter det nordiske klassifikasjonssystemet (Hardeng 980). 6

14 Tabell 6: Likhet mellom nordisk naturgeografisk region,8 og 9 utfra 8 vurderte "parametere" i Nordisk ministerråd ( d). Likhet er oppgitt som antall "parametere" med samme verdi i regioner. Parametere med lik verdi i alle de regioner er utelatt. Likheten er størst mellom region og 8; og minst mellom region og 9. Region nr. 8 nr. 9 nr. 8 nr.8 5 Flg. utdrag fra Nordisk Ministerråd (984) og Korsmo m.fl. (99) omfatter også arealer utenfor RPR0sonen: Region : "Sørlandets og astkustens Ivnghei og kvstskog" Berggrunden består Svervagande av gnejs. I den vå'l blottade berggrunden kan banala bergarter som pegmatiter upptrada. Det glaciala hallandskapet har bland sina allra basta exempel i Norden inom regionen. Det galler rundhallar av olika typer i varierande beroende av berggrundens strukturer. Inom regionen ar Pformerna stedvis rapporterade till storre antal an från andra regioner, vilket delvis kan ha sin forklaring i den hsga frekvensen av kalt berg, som lokalt kan leda till stora, helt jordartsfria ytor. Regionen har i huvudsak legat under hogsta kustlinjen. TerrSngen kan i allt vesentligt rubriceras som sprickdalsterrang, dvs i detta sammanhang starkt strukturinfluerad terrang, der såval gnejsens strykning som senare erhålma spricksystem gor sig gellande. Strukturberoendet framtrader i strandkontur i fjardar och sund, oarnas konturer, ofte i detalj. Terr8ngen ar mest småkuperad. Kustkonturer med «fjordar» ock sund er också starkt strukturinfluerade. Regionen er rik på kalt berg minst 50 % av arealen inom st6rre delen. Huvudkennetecken ar ett tunt eller obefintligt morentecke, men gott om finsediment i dalgångarne. Trots detta uppvisar morenen lokalt distinkta egenformer men lokaliserade till randmoranstråken. iktiga sådana finns i yttre delen av regionen (Ramoranerna). Moranavlagringar har i størsta utstreckning påverkats av hav och branningar och otta omvandlats till klapper (Jomfruland). Det samma galler de mindre moranackumulationerna. Till de iqsa avlagringarna hor också skalgrusbankaraa. Jordtacket er i fragå om sammenssttning och utbredning i viss utstrackning ett resultat av vågornas verksamhet. Samma omlagring fortgår i nulaget i strandzonen och på grundbottnarna utanfor. Påverkan i fast berg ar liten. ariationsrik kustregion huvudsakeligen bestående av ett oppet landskap med klippor genombrutna av sedimentfyllda sprickdalar. Klippområdena domineras av ljunghedar. I dessa forekommer melbar (Arctostaphylos waursi) der det er torrt, och klockljung (Erica tetralix), ofta rikligt, på fuktiga stallen. I våta svackor finns pors blåtopphed. Torra och fattiga tallskogar fsrekommer uppe på klippryggarna. Langs sprickdalarnas kanter finns ofte områden med adla lovtrad, huvudsakligen med inslag av ek. Dar sedimentdalarna inte er uppodlade finns angsvegetation bl.a. mycket Qrtrika torrangar sarskilt på mark med inslag av skalgrus. Klippkuster dominerar utom inom delar som har mektiga sanddynområden. I skyddade lågen finns havsstrandangar. De pråglas av hog salthalt och tidvattenrorelsen. attenstranden 8r i typiska fall vegetationsfri eller har ett glest vaxttecke av saltfirt (Salicornia strictissimd). Landstrandens undre del domineras av fjaresaltgras (Puccinellia maritimd), dess mellersta och 6vre delar av saltsev (Juncus gerardf) och rodsvingel, ofta med inslag av många saltbundna arter. Underregion c : "AustAgders kystland" Underregionen går ut mot havet og omfatter bl.a. den fattigere delen av Telemarkskjærgården. Det er overveiende gneiser, som ofte gir mye grunnlendt mark. Furuskog isprengt eik med svartor i små strandskogutforminger. Gran kan gå helt ut til kysten, særlig der det er morenejord i daler og forsenkninger. Suboseaniske og sørsørvestlige arter er bra representert, men generelt er områdene artsfattige. Region 8 : "SØNorges og Bohulans kvstskog" Øst for Oslofjorden forekommer overveiende granitt, men gneis finnes i regionens nordre del. est for Oslofjorden finnes permiske magmabergarter med lava i nord og instrusivbergarter i syd, hovedsakelig larvikitt. Skjærgårds og kystområder med sprekkedalsterreng. Naken bergrunn med fmsedimenter i søkkene. 7

15 Høydeforskjellene er små. De løse jordlag og deres former samt prosessrelaterte former stemmer i hovedtrekk overens med dem som finnes i region. Ramorenen er flere steder velutviklet (Jomfhiland etc). Fattige furuskoger på avrundede koller med gran på marine avsetninger. I fuktige drag og i flattliggende strandbukter vokser svartor sammen med langstarr og klourt i sump og strandskoger. Mer eller mindre stabil eikeskog rundt bebyggelse og dyrket mark. I kystbåndet formerer grana seg ved senkere. Utenfor den krypende barskogen får en ytre strøk en mantel med bl.a. slåpetorn, steinnype og einer mot havet og eksponerte strandsamfunn. I kystlandskapet dominerer lyngheiene innen klippekystområdene. På sedimentjord finnes enger av ulike typer. Enger av engkvein er vanlig, og ofte opptrer urterike tørrenger. Regionen utgjør fastland og øyer fra ytre til midtre del av Oslofjorden. Barskog opptrer på sterkt variert berggrunn. Furuskog inntar vesentlig fattig grunnfjell på østsiden av Oslofjorden og på øyer med eruptive dypbergarter. I Langesundsområdet i Telemark har en meget artsrik lågurtgranskog og kalkfuruskog på kambrosiluriske sedimentsbergarter med kalk. Innslag av edellauvskog finnes i bratte sørvendte skrenter med vivendel. Mange Rosasrter er knyttet til kystskog og øyer i fjorden. Regionen har det varmeste sommerklimaet i landet. Region 9 : "SØNorges lavtliggende blandingskogregion" I vest domineres bergrunnen av gneiser med innslag av granitt og basiske bergarter. I østre delen dominerer permiske magmabergarter. Lavabergartene lengst i øst går vestover over i intrusivbergartene (larvikitt, nordmakitt og drammensgranitt, samt kambrosiluriske skifere, kalkstener og sandstener). Bergartsvariasjonen innen området er stor med mange, velkjente klassiske bergartslokaliteter og med interessante geologiske strukturer (foldingsstrukturer, caldera eller cauldrondannelser) og instruktive lagrekker med sedimentbergarter og lavadekke. Bergartene har en større generell interesse innen denne regionen enn i samtlige andre på den skandinaviske halvøya. isse forskjeller finnes mellom regionens ulike deler. Den vestre grunnfjellsdelen (underregion a) har platåterreng og moderat kuperingsgrad med en gjennomgående påtakelig strukturinnflytelse i sjøkonturer og sprekkedaler. I østre del (underregion b og c) er strukturinnflytelsen også påtakelig, men allikevel i det store og hele mindre i dalganger og sjøkonturer. Kuperingsgraden er derimot noe høyere og sjørikdommen også stor om enn noe mindre totalt sett. Den sterke bergartsvariasjonen med vekslende resistens og lagstilling, gir et relieffert særpreg stedvis. Det gjelder i mindre grad intrusivbergartene (nordmakitt etc), men i høy grad de kambrosiluriske sedimentbergartene og de permiske lavabergartene. Kambrosilurbergartene har blitt mykt foldet i tallrike mindre folder, og foldingsstrukturen fremtrer i serier av langstrakte smårygger i foldingsaksens retning innen Osloområdet av en type som er relativt unik i Skandinavia. De flattliggende lavabergartene med underliggende sedimentbergarter har resultert i platålignende former med bratte skrenter (questakanter). I sin nåværende form har skråningene dog delvis karakter av normale glaciale lesideskråninger, som er vanlig forekommende, men de er uvanlig ekstremt utformet. En stor del av regionen ligger under den marine grense. Morenedekket er tynt i høyden, men lokale ansamlinger finnes i randmorener og i Ramorenene som tangerer regionens bområde ved Oslofjorden. Lavaplatåenes brattsider har ofte resultert i store talusskråninger (rasmark). Barskog dommerer innen regionen. Kalkfuruskog er sjelden, men forekommer på de svakt omdannete kalkbergartene. For øvrig finnes lite produktiv furuskog på rabbene og mer produktiv lågurtgranskog i forsenkningene. Kulturpåvirket edelløvskog på gunstige lokaliteter. Nærmest kysten finnes noen små strand og sumpskoger med svartor. Edelløvskogsamfunn i sørberg med eik, alm og lind. Nærmest kysten har en i sørvest vivendel, og på marine avsetninger nærmest Oslofjorden friske utforminger med gråor og ask. Feltvegetasjonen er her frodig og domineres ofte av store bregner som strutseving. Myrvegetasjonen er i de kysmære strøk er representert ved klokkelyng. Underregion a : "Nedre Telemark og Agder" har i planområdet to separate områder i Telemark. Grunnfjell. Barskogdominerte områder med vekslende innslag av gran og furu. esentlig furu på rabbene og granskog i lier og søkk. Tiltakende løvskog med eik nærmest kysten, særlig vestover. Gran / furu utgjør hhv. 00 / ca 50 %. Dystrote og oligotrofe vann og innsjøer med omfattende minerogene, næringsfattige myrområder, sterkt utsatte for forsurning. Lengst i øst finnes eksentriske høymyrer. Regionen utgjør et ca 50 km bredt belte gjennom AustAgder og Telemark omtrent parallelt med kysten, men når ikke ut til sjøen da skjærgården her omfattes av region c. Berggrunnen består stort sett av sure gneiser og granitter, som gir et næringsfattig grunnlag for vegetasjonen. Basiske innslag forekommer i mindre utstrekning, noe som lokalt gir bedre jordbunnsforhold. 8

16 Barskog dominerer. En nokså vekslende fordeling av gran og furuskog er karakteristisk med furu i klar overvekt. Typiske furuskoghabitater er heiområder og rabber på grunnlendt mark. I et platåterreng dekker furuskog de høyeste nivåene, mens granskog står i liene. Forekomst av eik tiltar ut mot kysten, og i de indre delene er den nesten borte. Utbredelsen til eik er avgjørende for regionens avgrensning og tilhørighet til den boreonemoral skogsone. Av andre edelløvtrær forekommer særlig svartor og spisslønn. Underregion b : "Oslofeltets lavereliggende granskogområder" har iplanområdet adskilte områder; i Akerhus/Oslo/Buskerud, i estfold og i Telemark. Berggrunnen har en del basiske eruptiver og innslag av kambrosiluriske sedimentbergarter. Rik granskogvegetasjon og edelløvskog på gunstige steder. Frodig jordbruksland nord langs raet i estfold. Denne regionen har skog fra boreonemoral til mellomboreal type (ikke i planområdet). Hovedtyngden ligger i det boreonemorale området. Typisk er artsrike skogsamfunn med betydelig innslag av rik lågurtgranskog. En rekke arter karakteristisk for boreonemoral region, er vanlige innen delene av Østlandet som har varm sommer og en vinter som ikke er for lang og kald. De nemorale, dvs. her sør og sørvestlige arter, opptrer i høyt antall, f.eks. eik og svartor. Som regionnavnet tilsier er mosaikk med rike granskoger og edelløvskog karakteristisk. Elementet som er best representert i regionen, er varmekjært med sørøstlige arter knyttet til edelløvskog, kalkfuruskog eller rikere lågurtgranskog. Her finnes også østlige arter som er mer kontinentale med en utbredelse som også går oppover dalførene i innlandet, f.eks. snerprørkvein. Suboseaniske arter forekommer. Region 9b er meget artsrik, og her møtes flere utbredelsesgrupper med tyngdepunkter i forskjellige landsdeler. Underregion c: "Finnemarkaområdet" Underregionen ligger som en ensartet, oligotrof enhet, delvis innelukket i Underregion b, på vestsiden av Oslofjorden og skiller seg ut ved sine næringsfattige furuskoger på eruptiv fjellgrunn. Eksentriske høymyrer er typisk. Barskog på en meget næringsfattig berggrunn. Regionen utgjøres bare av Drammensgranitt, en permisk eruptiv bergart, som skiller seg ut fra lavabergarter, kambrosiluriske sedimentsbergarter og preeokambrisk grunnfjell i omgivelsene. Høydedragene har alltid oligotrofe furuskogsamfunn, og har i de høyeste nivåene stedvis så lav produksjon av trevirke at det klassfiseres som «skrapskogmark». Nær kysten får skogen et mer atlantisk preg ved at vegetasjonen kan ha suboceaniske innslag av bl.a. pors, rome og blåmose. intereik kan også forekomme. Region : "SØNorges og SSveriges kuperte bar og løvskogregion" Berggrunden utgores huvudsakligen av gnejs och granit. Terrangen Sr i huvudsak oroligt kuperad men med relativa hojdskillnader sallan uppnående 00 m. Inflytandet från berggrundens strukturer er stort med långstrsckta bergryggar och talrika långstrackta sjoar. Sprickdalar forekommer. Strukturprageln avtar mot norr, dsr terrå'ngen overgår i ett vågigt bergkulllandskap med storre hqjdskillnader an inom regionen i ovrigt. Morantecket er delvis tunt, sarskilt i de vestra delarna. Kalt berg har stor utbredning. Finsediment forekommer i dalgången och ssnkor. Området passeras av RamorSnerna. Nordligare randstråk finns inom regionen med Skitrinnet. En betydande del av regionen har legat under hogsta kustlinjen, varfbr dalgågarna kan ha rikeliga fmsedimentmå'ngder. asterut upptreder olika typer tallskog med lav og lingon (tyttebær). Floran varierar kraftigt med naringsinnehållet i olika bergarters vittringsjord. Ortrika granskogar ock ek, lind, hassel forekommer. Underregion a : "Østfold Dalslandområdet" Berggrunnen gir et næringsfattig jordsmonn. Høydedragene har ofte avkortede jernpodsolprofiler med oligotrof furuskog, mens rikere skogsamfunn er knyttet til marine avsetninger, amfibolittsoner eller bergarter av vulkansk opprinnelse (hyperitt og noritt). Typisk er sprekkdaler med fattige furuskoger på høydedragene og til dels rike lågurtgranskoger på marin leire i forsenkningene. Atlantiske arter går et stykke inn i landet og setter sitt preg på vegetasjonen (klokkelyng, pors, rome). Forekomsten av blåtopp er sterkt iøyefallende. Fattigmyrer. Flere floraelementer som har sitt tyngdepunkt for utbredelse i områder utenfor region a, møtes her... Andre regioninndelinger I serien "Nasjonalatlasfor Norge " er det utarbeidet et vegetasjonsregionkart (l :'/ mill; Dahl m.fl. 986). Moen m.fl. (99,998) har inndelt Norge i «vegetasjonsseksjoner», med flg. seksjoner i planområdet: 9

17 Svakt oceanisk seksjon (kalt O ) Klart (moderat) oceanisk seksjon (kalt O ; O=oceanisk) Overgangsseksjon (kalt OC; C=kontinental) Figur 9: egetasjonsseksjoner i Norge, utsnitt rundt Oslofjorden, fra Moen m.fl.(998: Kart. Forklaring av O l, O og OC, se over. Grensen i Moen m.fl. (99) for OC og O l langs siden av Oslofjorden bør i arbeid med denne verneplan trekkes litt sørover, for å få sammenfall med det geologiske skillet i Røyken (Nærsnes) mellom kambrosliur i nord og gneis i sør. Grensen mellom O l og O ved Frierfj orden i Telemark, bør likeså modifiseres for å få sammenfall med det geologiske skillet der. Kambosilurområdet ved Langesund / Eidangerhalvøya bør derfor "legges til" O l, mens grunnfjellsområdet vest for Frierfjorden bør inngå i O. Selv med ovennevnte modifiseringer vurderes ikke inndelingen i egetasjonsseksjoner som velegnet i dette verneplanarbeid, da inndelingen overveiende er basert på klimatiske forhold, mens for eksempel berggrunnen ikke er lagt til grunn. Lundberg & Rydgren (994:97) har inndelt kyststrekningen i planområdet i "plantegeografiske seksjoner": Ytre skjærgårdsséksjon (YSS) Indre skjærgårdsséksjon (ISS) Fjordseksjonen (FS) «Skjærgårdsseksjonene» sammenfaller bra med nordisk region og 8 i planområdet. 60

18 Figur 0: Plantegeografiske seksjoner rundt Oslofjorden, fra Lundberg & Rydgren (994:97). YSS: Ytre skjærgårdsseksjon. ISS: Indre skjærgårdsseksjon. FS: Fjordseksjonen Skillekriterier mellom «ytre» og «indre» seksjon, utfra Lundberg & Rydgren (994): «Ytre «Indre ski ærgårdsseksion» ski æreårdsseksi on» «Oceanitet» «utpreget oceanisk» «oceanisk» Middeltemperatur i kaldeste mnd. varmere enn gr. C mellom og z gr. C Midlere årsnedbør 700 til 800 mm ca.000 mm Markerte trekk for havstrand strandberg, rullestein strandenger, sandstrender Eksponering: ind, saltpåvirkning, utpreget eksponert noe mindre utpreget bølgeslag (middels) eksponert Undersøkte havstrender er seksjonsplassert av Lundberg & Rydgren (994:58). Grensen mellom «ytre» og «indre» seksjon går i Hvaler, Onsøy, Tjøme, Larvik og Kragerø. Grensen mellom «ytre» og «indre» seksjon kan utfra Lundberg & Rydgrens kartsskisse og lokalitetenes seksjonsplassering grovt legges inn på l:50.00kart. Utfra Lundberg & Rydgren (994) kan en tenke seg en videre inndeling av nordisk region og 8 i: "ytre" Ytre kystskog og lyngheisone "indre" Indre kystskog og lyngheisone 8 "ytre" 8 "indre" Ytre kystskogsone Indre kystskogsone Graden av «kysteksponering» og dermed skog / ikke skog er vesentlig ved vurdering av lokaliteter. Seksjonsinndelingen hos Lundberg & Rydgren er laget utfra klima og havstrand, mens Oslofjordverneplanen favner mye videre. For verneplanen er de sterkt vekslende geologiske forhold i region 8 viktigere enn forskjeller i klima og havstrandvegetasjon. I regi av NIJOS er det utarbeidet et «Landskapskart. Region, underregion og delunderregion inndeling» for SørØstlandet (Elgersma 996). Inndelingen er basert på terrengtype / 6

19 landform / geologi, kulturlandskap og i noe utstrekning på vegetasjonsforhold (jfr. Sentralt utvalg for registrering av verdifulle kulturlandskap 994, Elgersma 996). Utfra NlJOSinndelingen dominerer flg. hovedregioner i planområdet: «Skagerakkysten», og «Oslofjorden» I mindre grad finner vi «Telemarks låglandsbygder»,. «Leirjordsbygdene på Østlandet», «Låglandsdalføra i Telemark, Buskerud og estfold», og «Østlandets skogtrakter». Hovedregionene og avgrensningene til NIJOS er delt opp i underregioner, og landskapstyper. NlJOSkart (997, M l :00.000) er videreført og beskrevet i "landskapstyper" for estfold, der en rekke delområder er skilt ut (Elgersma 998). I Østfold er det foretatt en inndeling i «landskapsregioner» i et nordisk kulturlandskapsprosjekt (Bruun 987,987a). Her er kysten inndelt i «Nordre Jeløy», «Depermiske lavaøyene» og «Hvaler», som samlet omtrent tilsvarer Lundberg & Rydgrens «Ytre skjærgårdsseksjon». Figur : Landskapsregioner. Utsnitt av kart fra NIJOS (Elgersma 996). 0: "Telemarks låglandsbygder". : "Skagerakkysten". : "Oslofjorden". : "Leirjordsbygdene på Østlandet". 4: "Låglandsdalføra i Telemark, Buskerud og estfold". 7: "Østlandets skogtrakter." (56" berører ikke RPROsonen). I tabell 7 under sees den arealmessige betydningen av de ulike regioninndelinger. 6

20 Tabell 7: Relativ forekomst av arealer i planområdet, skjønnsmessig vurdert utfra Nordisk naturgeografisk regioninndeling (Nordisk ministerråd 984) "egetasjonsseksjoner" (Moenm.fl. 998) "Plantegeografiske seksjoner" (Lundberg & Rydgren 994). x:«lite» xx : «middels» xxx : «middels» til «mye» xxxx : «mye» Region nr. i Norden : Naturgeografiske regioner i Norden egetasj onsseksj oner Overgangsseksjon OC Svakt oceanisk Ol Moderat oceanisk O Plantegeografiske seksjoner Fjordseksjon FS Indre skjærgårdssekj.iss Ytre skiæreårdsseki. YSS c XX XXX XX X 8 9a 9b grunnfiell basisk/ eruptiv XXXX X xxfx) XXXX XXX X X xxx(x) x XXXX X XX x(x) XXX XXX 9c Drammenseranitt XX xx(x) xx(x) i X XX XX X.4. Inndeling av planområdet En inndeling av RPROsonen i naturgeografiske regioner utfra berggrunn og med basis i nordiske naturgeografiske regioner, synes best egnet. Dermed fremkommer også forskjeller i topografi, næringsforhold og klima, som er vesentlig for vegetasjonstyper og flora. Følgende rgioninndeling av planområdet er lagt til grunn; det vises til kart (figur ) s.4: Region «Kystskoj* og lyngheiregionen» Regionen omfatter Telemarkkystens grunnfjellsstrøk for kambrosilursonen ved Langesund, men utenfor region 9. Regionen har ingen markerte geologiske skiller i planområdet og bør ikke deles i en «ytre» og en «indre seksjon», ref. Lundberg & Rydgren over. Granskogen går stedvis «i havet» selv ut mot Skagerrak, f.eks. på Jomfrulands 0side. Grunnfjellsarealet i nordisk region 8 i Bamble, vest for kambrosiluren (Rognsfj orden vest Åbyfj orden Brevikstrandfj orden), slås sammen med grunnfjellsområdet i region (i S), eller det kan legges til region 9 nord for. Da «likheten» mellom nordisk region og 8 er større («likhet» = 8, tabell 6, s. 7) enn mellom 8 og 9 («likhet» = 5), legges ovennevnte areal til region. Grensen østvest mellom region og "9 sør" er trukket nord ved Stokkevann. Larvikittområdet i nordisk region 9, øst for kambrosiluren mellom Eidangerfj orden øst og rundt Langesundsfj orden i Porsgrunn, bør ikke tilhøre samme region som grunnfjellsområdene for kambrosiluren. Det er mer naturlig å legge arealet øst for kambrosiluren i Telemark til region 8 «estfoldsonen» (se nedenfor) enn til region, da «likheten» mellom region 8 og 9 er større enn mellom og 9, jfr. tabell 6. Det er "likhet» mellom grunnfjellsregionene og 8 «Østfold», særlig for deler av Kragerøskjærgården og Hvalerområdet, jf. «likhet» = 8 (tabell 6). Topografien er imildertid adskillig mer brutt og granskogen når ofte helt ut til sjøen i region. Sprekkdallandskapet er tydeligere i granittområdene i region 8. Topografiske ulikheter, geografisk avstand og det 6