2. Biologisk mangfold og arealbruk

Transkript

1 2. Biologisk mangfold og arealbruk 2.1. Biologisk mangfold Innledning Målsetting Å bevare alle naturlige forekommende arter i planområdet i levedyktige bestander - pga artenes egenverdi og funksjon - pga vårt etiske og moralske ansvar for å bevare naturarven - for naturopplevelse, forskning og undervisning - for å bevare genetiske ressurser utfra hensynet til mulig fremtidig bruk Biomangfold omfatter Naturtyper / økosystemer Arter Genetisk mangfold Naturgrunnlag og biomangfold er nærmere beskrevet i Vedlegg: Naturfaglige forhold. RPR-O-sonens kystnære arealer med øyer og strandlinje har større verdi for biomangfold generelt enn de øvrige arealer i RPR-kommunene. Således finnes ca 2/3 av antall registrerte nøkkelbiotoper i Fredrikstad, Råde, Rygge og Moss innenfor RPR-O-sonen, som utgjør ca 1/3 av de samme kommunenes areal, se tabell under. Tabell 3: Registrerte nøkkelbiotoper i og utenfor RPR-O-sonen i Fredrikstad, Råde, Rygge og Moss, beregnet utfra nøkkelbiotopregistreringer (Wergeland Krog 1997, og meddelt). Fredrikstad Råde. Rygge, Moss Samlet I RPR-O-sonen Nøkkelbiotoper Areal Antall % Km 2 % % % % 61 24% % % Utenfor RPR-sonen Nøkkelbiotoper Areal Antall % Km 2 % % 35% 36% % 76% 68% Naturgeografiske regioner Det er utarbeidet en naturgeografisk regioninndeling (kart s.24), nærmere beskrevet på s Region 15 «Kystskog og lynghei-regionen» Telemark-kystens grunnfjellsstrøk V for kambrosilur-sonen ved Langesund. 22

2 Region 18 «Kystskog-regionen» «Kystskog-regionen» er den største i RPR-O-sonen, og regionen omfatter 2 soner : 180 «Østfold-sonen» med gneiser og granitten Østsiden av Oslofjorden med Østfold-fastlandet, Hvaler og andre grunnfjellsøyer, nordover til Hvitsten i Vestby. Østre del av Hurum med grunnfjellspartiet mellom Filtvet og Tofte. 18V «Vestfold-sonen» medbasalter, porfyrer, larvikittog ringerikssandstein, som strekker seg over til Jeløya - Søsterøyene i Østfold. Jeløya i Moss. Rombeporfyr-konglomerat-øyene i Østfold (Revlingen, Kollen, Eldøya, Sletterøyene, Rauer, Missingene, Søsterøyene / Struten). Fra innerst (nord) i Sandebukta og sørover Vestfold-kysten med øyer, - til kambrosilur-sonen i Grenland. Vestfolds del av sonen består av : "Nordre déf med basalter/rombepofyr, lite øyer og «bratt» terreng. ''''Søndre def med larvikitt, skjærgård og med «flatere» terreng. Basaltområder (Vestfold nord, på deler av Jeløy, i Grenland like utenfor RPR-O), antas å ha rikest artsmangfold i planområdet pga bedre fuktighetsforhold enn i de tørrere kalkrike kambrosilur-områdene. Region 19 «Blandingskog-regionen» finnes i delområdene : 19 N «Region nord» med grunnfjell på østsiden av Oslofjorden N for Hvitsten i Vestby, arealer med granittliknende bergarter (Drammensgranitt) langs Oslofjordens vestside (sør for kambrosilur-sonen) til Filtvet i Hurum, og rundt Drammensfj orden og nordøst i Sandesundsbukta. 19 S «Region sør» med grunnfjell langs vestsiden av Frierfjorden/Vollsfjorden i Bamble / Skien, og rundt Indre Kilsfjord i Kragerø. «Kambrosilur-sonene» Kalksonene har ofte meget store verneverdier og høyt biomangfold, med mange truete arter. «Kambrosilur-sonene» inngår i delområdene : O: Oslo kalksone Langs fjordens østside ved Oslo, inkl. Ekebergskråningen - Ljanskollen - Gjersøelva. Langs fjordens vestside franærsnes i Røyken og S-over til Ramtonholmen (Røyken). H: Hurum kalksone Lengst syd i Hurum / Sandebukta Øyer: Vealøs, Tofteholmen og Ramvikholmen i Hurum. Kommersøya, Killingholmen, Bjerkøya og Gåserompa i Sande. Langøya i Våle. Fastland Ertsvika-Haraldstangen-Haraldsfjellet-Skjøttelvik-Solfjell i Hurum. Sando - Bekke - Orvika i Sande. G: Grenland kalksone Eidangerhalvøya og Langesundshalvøya med Stokkevann øst og Stathelle-området i Bamble. Øyer: Geiterøya, Arøya SV og Fugløya i Larvik. Langøya i Bamble Styggas i Larvik. Planområdet er marin-biogeografisk nokså enhetlig i det hele kystavsnittet tilhører "Skagerak-regionen" (Brattegaard & Holte 1995,1997). Brakkvannsinfiuensen er imidlertid størst langs deler av Østfold-kysten pga Glomma, Nordens vannrikeste elv. 23

3 RPR-O-sonens avgrensning på land: RPR-O-sonen i sjø-.?*r.'fe*'. 11 C Regiongrenser utfra «Naturgeografisk regioninndeling i av Norden» (Nordiska Ministerrrådet 1984): * Tall på kartet refererer til disse regioner / underregioner: 15: Sørlandets og Vastkustens lynghei- og kystskog l c: Aust-Agders kystland 18: SØ-Norges og Bohulans kystskog \ * 4flr 19: SØ-Norges lavtliggende blandingskog-region * a: Grunnfjell i Nedre Telemark og Agder. b: Basiske / eruptiver i Oslofeltets lavereliggendi granskog-områder. c: Drammensgranitt i Finnemarka-området. 21: SØ-Norges og SV-Sveriges kuperte bar- og løvskogregion a : Østfold - Dalsland-området. lq c < I foreliggende utredning er flg. Re I ion 1S «Kystskog og lynghei-regionen» regioninndeling lagt til grunn:. Region 18 «Kystskog-regionen» 180 «Østfold-sonen» 18V «Vestfold-sonen» Region 19 «Blandingskog-regionen» 19 N «Region nord» 19 S «Region sør» «Kambrosilur-sonene» Figur 2: Naturgeografisk regioninndeling av planområdet. Det vises til omtale i teksten og vedlegg "Naturfaglige forhold" (kap.2). 24 K

4 Vegetasjonstyper / vernemotiv Innenfor planområdet inngår flg. hovedvegetasjonsyper og vernemotiv : 1 Botanikk (flora) la Truete og sårbare karplanter (høyerestående planter) lb Botanikk uspesifisert l c Lav-arter (mangelfullt vurdert) l d Sopp-arter (svært mangelfullt vurdert) 2 Havstrand: Strandenger, takrør-/sivakssump, rullestein- /sandstrand. Strandberg mot sjøen går som 3. 3 Tørreng /-berg, kystkratt: Tørre, mer eller mindre åpne områder uten skog. 3 a TørrengAberg, tørrhei. Strandberg, impediment, tørreng på grus, sand (kan overlappe med 2 over). Røsslyng-/ kreklinghei, m.v. 3b Kystkratt / kant- og mantelvegetasjon. Det er ikke foretatt spesielle fagregisteringer med tanke på verneverdige «kystkratt»-områder. 3c Kalktørreng, på kambrosilur og skjellsand. 4 Barskog / kalkfuruskog / barlind 4a «Ordinær barskog» med gran, furu. Omfatter flere typer barskog, inkl. lågurtgranskog, som også finnes i noen 4b-lokaliteter i Hurum og i Bamble/Porsgrunn. 4b Kalkfuruskog 4c Barlind 5 Varmekjær edelløvskog: Omfatter flere typer edelløvskog. 6 Oreskog / annen løvskog: Overveiende svartorskog, gråor-heggskog og sterkt kulturbetinget løvskog. 7 Myr, inkl. fukthei: Overveiende fattige flatmyrer. Meget lite nedbørsmyr finnes nær Oslofjorden. 8 Kystlandskap til sjøen: Inkl. skjærgård, øyer, holmer, sund, kiler, odder m.v. 9 Verneverdig kulturlandskap / gammelt jordbrukslandskap som ikke grenser til sjø. Inkl. alleer, enger, beiter, åkerholmer. Verneverdig edelløvskog i kulturlandskap er ført som type Ferskvann / vassdrag (ikke dammer): Noen områder under 16 antas også verneverdige som ferskvann. loa Vann, tjern, inkl. naturlige småtjern. lob Bekk, elv 11 Dammer, inklusive kunstig anlagte dammer 12 Marine områder / brakkvann, bekke- og elveutløp. Se og Geologi. 13a-c: Berggrunn 13a Mineraler 13b Fossiler 13c Bergarter 13d Kvartærgeologi 14 Insekter (entomologi) 15 Sjøfugl-hekkeplasser (ornitologi) 16 Våte fugleområder (ornitologi / våtmark) Funksjonsområder, for eksempel la,c,d Lokaliteter for rødliste-karplanter Kategoriene "direkte truet" og "sårbar" er vektlagt 15 Sjøfugl-hekkeplasser 16 Viktige våte fugleområder Fagfelt, for eksempel l Botanikk 13 Geologi 14 Insekter 25

5 Tabell 4: Arealmessig betydning av naturtyper i RPR-O-sonen i de naturgeografiske regioner, skjønnsmessig vurdert. O Finnes ikke Meget sjelden. Fragmentarisk og på meget små arealer x Sjelden. Sporadisk og på små arealer x x Nokså vanlig, men oftest på mindre arealer xxx Vanlig. Ikke over store sammenhengende arealer x x x x Meget vanlig. Utbredt over store sammenhengende arealer Naturgeografisk region nr. ("se kap over) Areal av naturgeografisk region i planområdet, relativ skala fra 1 (min.) til 4 (maks.) Opptreden av naturtypen i planområdet Skala, fra 1 (min,) til 4 (maks.) -, Havstrand- vegetasjon 2 Berg, tørreng (ikke kalk) 2(3) Kystkratt / krattskog 1 Kalktørreng / kalkberg 1 Gran- og furuskog (ikke kalkf.skog) 3 Kalkfuraskog 1 Barlind-områder (1) Termofil edelløvskog 1(2) Oreskog /annen løvskog 1(2) Myr, fukteng (fukthei) 1 Kystlandskap mot sjøen 4 Eldre/mer opprinnelige kulturlandsk. 1(2) Kystnære naturlige vann 1 Kystnære bekker /elver 1 (2) Dammer / kunstige tjern 1 Marine områder 4 Bekk / elveutløp / brakkvann xx x x xx x x x 18V 4 xx x x x 19N 3(4) xx () x x x 19S 2 xx x x x 0 2 x x H 1 0 0? x 0 0 G 1(2) 0 xx 0- to o*<

6 Truete arter ' DN x s rødliste fra 1992 er anvendt, da ny utgave først forelå i sept (DN-rapport ). Artsvern uten biotopvern har en relativt lang tradisjon i Norge, jfr. fredning av eseltistel på Hvaler prestegård i ble misteltein uten vertstre fredet; trærne ble inkludert i fredningen 20 år senere (Østhagen 1984). Arten har norsk hovedutbredelse i området Horten - Jeløy ble 11 orkideer midlertidig fredet, hvorav flere i planområdet, og forslag om ytterligere artsfredninger er fremmet (DN 1994,1995; se og s ). For lokalt truede arter er forvaltningen tilfeldig (Hardeng 1997). Ca 60 % av alle norske «rødliste-arter» av høyerestående plantearter (karplanter) er kjent fra Oslofjord-fylkene, der 9 av 13 utryddete arter i Norge har vokst. Av gjenværende 20 voksesteder i RPR-O-sonen for 8 nasjonalt "direkte truete" planter på norsk rødliste, er bare l voksested vernet. Av 222 voksesteder i RPR-O-sonen for nasjonalt "sårbare" karplanter (23 arter) er bare ca 10 % av voksestedene vernet. Dersom utvalgets tilrådinger om nye verneområder blir fulgt opp, vil ytterligere ca 45 voksesteder for "direkte truete" og "sårbare" karplanter på norsk rødliste bli vernet etter naturvernloven. Figur 3: Områder med økende andel (mørkere farge) av sjeldne arter i Norge, basert på ferskvannsinsekter og sommerfugler (fra Aagaard &Hågvarl987:18). Utvalget mener artsfredning, i praksis et plukke- og innsamlingsforbud, har temmelig begrenset verdi, da dette ikke beskytter artens levesteder. Utvalget foreslår ikke ytterligere artsfredninger. Utvalget understreker et stort behov for vern av voksesteder i planområdet for nasjonalt truede karplanter. Dersom utvalgets tilrådinger om nye verneområder blir fulgt opp, vil ytterligere ca 45 voksesteder (i dag 2 5) for "direkte truete" og "sårbare" karplanter på norsk rødliste bli vernet etter naturvernloven. 27

7 Trusler mot mangfoldet Plante- og dyrelivet har endret seg mye i tiden etter siste istid, der naturlige klimaforandringer har vært en viktig faktor. Det har således vært en naturlig prosess at arter «kommer» og «går». I dag skyldes imidlertid endringene i vesentlig grad ulike typer menneskelig virksomhet. Arealutnyttelse og forurensning reduserer livsbetingelser for et stort antall arter, mens andre begunstiges av ulike typer moderat arealbruk. Dessuten tilføres vår natur nye arter passivt eller aktivt pga menneskelig virksomhet. Trusler mot bevaring av biomangfold er særlig knyttet til: 1. Arealbruk (se s.30) 2. Forurensning 3. Spredning av fremmede arter 4. Etterstrebelse 5. "Genetisk forurensning" Forurensning I planområdet er eutrofiering i ferskvann og i fjorden et betydelig problem. Vannforurensning og jordavrenning preger mange kystnære mindre bekker og elveløp, mens sterke algeoppblomstringer får negative effekter i grunne bukter eller i fjorden (jfr. planktonalgen Chrysochromulina s oppblomstring våren 1988). Effekter av sur nedbør virker særlig negativt i områder med sure bergarter og lite marine leireavsetninger. Sur nedbør kan gi redusert nåletetthet og misfarging av granbarnåler, i tillegg til det naturlige stress nær sjøen som ofte gran utsettes for pga sjøsalt (sjørokk) og sommertørke. Effekter av luftforurensning er lett synlig ved sterkt redusert eller helt manglende lav-vegetasjon på trær i områdets bykjerner og tettsteder, såkalt "lav-ørken". Også lav-forekomster i skog ellers i planområdet preges av lokale luftforurensninger. Langtransporterte forurensninger og nitrogen-forbindelser påvirker også biomangfoldet. Tungmetaller og biocider var hovedårsak til at vandrefalk forsvant som hekkefugl ved fjorden. Reduserte giftutslipp og et avlsprosjekt i Sverige / Norge (Prosjekt Pilgrimsfalk / Prosjekt Vandrefalk) har ført til at arten er reetablert i planområdet. Spredning av fremmede arter Bevisst eller passiv innførsel av arter kan endre konkurranseforhold mellom arter, slik at de stedegne får dårligere livsbetingelser. Enkelte innførte arter har meget stor sprednings- og tilpasningsevne og kan konkurrere ut en del naturlig forekommende arter. Planområdets beliggenhet sydøst i landet med høy befolkningstetthet, tallrike transporter via vei, jernbane og skipslaster, er «ideelt» for spredning av fremmede arter, det være seg planter eller dyr. Således er ca 600 taxa (arter, underarter mv.) av innførte planter kjent fra Østfold, mens Finnmark bare har 88 (Tømmerås 1994). Eksempler på innførte dyrearter i planområdet er mink (skader sjøfugl-hekkeplasser), brun rotte, fasan, kanadagås, karuss; boasnegl og iberiasnegl; videre brakkvannsartene kinesisk ullhåndskrabbe, som undergraver elvebredder (3 funn Norge ved Fredrikstad) og vandresnegl (også.i ferskvann i Grenland). Japansk drivtang og amerikansk hummer er eksempler på nye arter i Oslofjorden. Lakseparasitten Gyrodactulus solaris kom til Norge med oppdrettsfisk og er påvist i Drammenselva og Lierelva, Arten er åpenbart en trussel mot andre lakseelver, ikke minst de "nasjonale laksevassdragene" Enningdalselva i Halden og Numedalslågen (NOU 1999:9). 28

8 Innførte og nå naturaliserte plantearter skyldes også tidligere klosterbruk og ballastjord fra seilskutetiden, videre forvillete park- og hagevekster, ugress i såfrø, tømmerimport m.v. Således finnes det fortsatt noen steder ballastplanter (Ouren 1979). Det er antatt at 1/3 av alle viltvoksende plantearter i Østfold har en forhistorie relatert til menneskelig virksomhet (Fylkesmannen i Østfold & Østfold fylkeskommune 1996). Eksempler på iøyenfallende innførte, nå viltvoksende arter, er platanlønn og rynkerose. Sistnevnte fortrenger naturlige buskarter, fører til ytterligere gjengroing av til dels kulturbetinget tørreng og fortrenger mer sårbare arter (Fremstad 1997, Fremstad & Elven 1996, Strandli 1977). Etterstrebelse Aktiv forfølgelse, jakt, innsamling og direkte etterstrebelse har vært hovedgrunnen til at noen meget få arter har forsvunnet eller er blitt drastisk redusert. Noen eksempler : Geirfugl, som ikke kunne fly, ble utryddet på jorden 1844 (Island). Reinfann ved en stenalderboplass, Frebergsvik, mellom Horten og Holmestrand, viser at arten fantes i Oslofjorden i førhistorisk tid (Norderhaug 1976). Dessuten finnes en ikke verifisert observasjon fra Østfold-kysten i historisk tid. Havørn hekket ved Hankøsundet, Onsøy, frem til 1882 (Norderhaug 1976). Arten har i senere år ekspandert i Norge. Dersom den skulle reetablere seg i Oslofjorden, er militære områder med furskog og uten ferdsel potensielle f.eks. Rauer i Onsøy, Bolærne i Nøtterøy og Håøya ved Drøbak. Fiskeørn hekket med par på Rauer i Onsøy , men var utryddet herfra omkring Arten hekket på Nesøya i Asker fram til ca 1920, og hekker fortsatt så vidt i planområdet. Hubro hekket tidligere en del steder, men ble hardt etterstrebet og forsvant som hekkefugl. Nå hekker arten igjen flere steder pga et svensk-norsk avlsprosjekt og utsettinger (Prosjekt Berguv Sydvast / Prosjekt Hubro). Fettblad, en orkide, forsvant fra Norge dels pga innsamling og er ikke sett etter 1936 (Kolabekkilen 1936 / Vikerholmen 1933 på Tjøme, Arekilen Hvaler 1928, Nesøytjern Asker 1898; iflg. Båtvik 1992). I planområdet har i vår tid bare Enningdalselva i Halden elve(perle)musling, men tidligere ble også Åroselva (Røyken) og Ljanselva (Oslo) fremholdt som rike perlefiskeelver (Tananger 1890). Perlefiske er forbudt i dag. (Forekomstene i Lysakervassdraget / Sørkedalselva ligger utenfor RPR-O-sonen, jfr. Sandaas & Enerud 1998). "Genetisk forurensing " Gjennom aktiv foredling, planmessig avl og genteknologi påvirkes mangfoldet. Dagens forurensing og arealbruk må for en del arter antas å medføre en noe avvikende seleksjon ("utvelgelse av individer") i forhold til i upåvirkete miljøer. Bioteknologisk forskning med genmanipulerte arter vil på sikt tilføre vår natur individer med avvikende arveanlegg. Dette er en åpenbar trussel i fremtiden. Eksempler Gran: Det drives et målrettet arbeid ved utvelgelse av "elitetrær" for skogproduksjon. Frø fra slike trær danner grunnlag for granplanter i planteskoler. Arvemessige egenskaper tilpasset skogbrukets økonomiske målsettinger blir således gradvis "overrepresentert" i granskog i forhold til hva en naturlig seleksjon ("utvelgelse") vil gi. I planområdet finnes frøplantasjer på Eldøya i Rygge og på Bastøy ved Horten, med "kontrollert" bestøvning og minimal "forurensning" av "naturlig fremmed-pollen" fra fastlandet. Laks: Det drives planmessig avl på oppdrettsms, særlig utfra hensynet til veksthastighet og sen kjønnsmodning. Rømning av laks og innblanding i de naturlige laksestammer er et økende problem, både genetisk og atferdsmessig, idet oppdrettslaks har avvikende tidspunkter for oppgang, gyting, klekking og utvandring. Det er ingen gjenværende oppdrettsanlegg for laks i planområdet, men umiddelbart utenfor, i Bullaren i Sverige (i Enningdalsvassdraget; Halden) og i sjøen nord i Aust-Agder. 29

9 2.2. Arealbruk "Den viktigste trusselen mot biologisk mangfold i Norge er summen av de mange inngrep som påvirker, reduserer og splitter opp arealene og dermed ødelegger og forstyrrer leveområdene til mange former for liv. Det er av avgjørende betydning å bremse slik oppstykking og ødeleggelse av leveområdene " (st meld nr 29, Regional planlegging og arealpolitikk, s.9). "Rundt de tettest befolkede områdene langs kysten er presset på arealene stort. Særlig har arealene rundt Oslofjorden blitt utsatt for et stort utbyggingspress. Dette området er samtidig et viktig friluftsareal for de 60% av Norges befolkning som bor i nærheten av Oslofjorden. Dette området er av de områder som har fått merke "bit for bit"~ utbyggingen" (st meld nr 29, , s.96) Innledning Befolkningsveksten og takten i omdisponering av arealer har lenge vært stor rundt Oslofjorden. Således har folketallet i Oslo / Akershus økt med 25 % på 40 år ( ). Teknisk utvikling, økt levestandard og mer fritid har økt arealpresset ved utbygging, et mer intensivt landbruk, samt økt ferdsel, slitasje og økende antall fritidsbåter. Mange byer og tettsteder gir et stort arealpress. Strandsonen preges ofte av brygger, kaianlegg, veier, marinaer, hytter, bolighus, industri, bergverk, utfylling (tidligere søppelfyllplasser), inndemmingsanlegg / oppdyrking, kraft- og tlf.linjer osv. Verneverdige og attraktive strandområders tilgjenglighet har gradvis avtatt. Imidlertid finnes det fortsatt noen lengre strandstrekninger på øyer og fastland som ennå er lite preget av inngrep. Strandenger og våtmark har i de siste årtier vært særlig utsatt for ulike typer inngrep pga utfylling, oppdyrking, anlegg av marinaer og redusert beite med påfølgende gjengroing Arealutvikling Mange små inngrep over tid endrer kystlandskapet. Små enkeltsaker, for eksempel en hytte eller en brygge som hver for seg er "ubetydelig", blir i sum over tid vesentlige ved at antall tilfeller blir mange. Den negative utviklingen og kommunenes mange dispensasjoner i byggesaker var bakgrunnen for RPR-O i Summen av mange mindre inngrep får over tid negativ betydning for biomangfold. I nyere tid kan skisseres flg. utvikling: Fast bosetting på øyer Fiske Jordbruk på øyer Beite Friluftsliv Hytter Veianlegg Før krigen Spredt Ekstensivt Hyppig Mye Uvanlig Meget få Mange små Ca Etter ca 1960 Avtagende Konsentrert, bolig blir hytte Overgang Mer intensivt, utøves av få Avtagende Lite, konsentert. Igjengroing Hyppig Redusert, noen øyer m/sau / kjøttfe Tiltagende Hyppig, ressurskrevende båtliv Tiltagende Problemer / RPR-O innført Mer vei/ferge Fastlandsvei, tunneller, broer 30

10 Figur 4: Arealutvikling i tettstedet Svelvik i Vestfold. Hvitt: Tettstedsareal før Skravert: Nytt tettstedsareal (Grunnlag: GABregisteret. Figuren er fra st meld nr 29, ,8.104). Utviklingen til nå tilsier at arealpresset ved fjorden vil fortsette. Områder med brutt topografi på fastland og øyer uten fastlandsvei vil imidlertid i overskuelig fremtid fortsatt kunne forbli relativt intakte, men også ny bruk flere steder kan tenkes, f.eks. bergverk/pukkverk og vindmøller. I regi av MD ble arealovervåking startet i 1996, knyttet til tekniske anlegg (bygninger, veier, brygger, kraftlinjer; jfr. Statens Kartverk Buskerud 1996), altså tiltak som kan styres utfra PBL. Prosjektet omfatter således ikke landbrukets arealbruk som ikke styres gjennom PBL, selv om landbruk stedvis kan ha langt større betydning for natur og biomangfold enn en del mindre inngrep. Nasjonalt «arealdokumentasjonsprogram» (MD 1997; st meld s.95), omfatter bl.a.: -Fylkesvis arealinformasjon, inkl. videreføring av et pilotprosjektet i Vestfold (kostnad 16 '/ 2 mill; fylkesmannen i Vestfold 1996) ved programmet AREALIS. Stokke kommune er eneste ferdigregistrerte kommune i planområdet i AREALIS. -Metoder og dataprogram for arealutvikling i RPR-O-området (kostnad 2,4 mill). I de rike kambrosilurområdene i Grenland har Bjørndalen (1988) studert nedbygging av naturarealer i et pressområde i 15-årsperioden , belyst med endringer utfra vegetasjonskart. Her er for eksempel rikmyrer nedbygd i Bamble (Krabberød) og Porsgrunn (Østtvedtmyra, Tangenfjellet). Omdisponering og oppsplitting (fragmentering) av arealer gir barrierer og reduserte muligheter for naturlig spredning av arter med liten spredningsevne. Bestander kan dermed isoleres og sannsynligheten for at arter forsvinner lokalt øker. Andre arter begunstiges derimot av ulike typer moderat arealbruk og har derfor økt i antall. Arter avhengige av naturlige levesteder med lang kontinuitet uten «avbrudd» i naturtilstanden, har derimot gått sterkt tilbake. Slike arter kan være truet pga manglende levesteder, særlig gjelder dette arter tilknyttet gammelskog og død ved i ulike nedbrytningsfaser og dimensjoner. En del kulturbetingete arter, som er avhengige av beite og eldre driftsformer med slått, har gått sterkt tilbake da mer tradisjonell bruk er opphørt. Således begunstiges en del truete, konkurransesvake karplanter knyttet til eng og åpen vegetasjon av et moderat beite og ikkebruk av kunstgjødsel. 31

11 Bruken av Vestfolds strandlinje ble klassifisert på l:50.00-kart omkring 1970 i hhv.: "Tettsted, industri, bilvei"; "Hytteområde, spredt bosetting", og "Tilnærmet ubebygd kyst", se tabell 5 (Torkildsen 1970, Norderhaug 1972a kartfig.18-22). Tabell 5: Disponering av strandlinjen i Vestfold, etter Norderhaug (1972a: 62). Ca halvdelen (487 km) av strandlinjen på fastland og øyer ble vurdert. Bebyggelse mv. 44% Herav: hytter 24 % tettsted, havn, vei 20% Landbruk 16 % Herav: jordbruk 10% skogbruk 6% "Naturområder" eksl. mindre øyer 40 % Herav: friluftsområder 9 % "udisponert" 31% Sum 100 % "Inngrepsfrie" områder Med "inngrepsfrie områder" menes her arealer med beliggenhet mer enn l km fra vei, jernbane, større kraftlinje eller regulert vann og vassdrag (DN 1995a, DN & Statens Kartverk 1995). Beliggenhet i forhold til hytter, marinaer, steinbrudd, større utfyllinger i sjø mv., ble ikke vurdert i undersøkelsen, selv om slike forhold i sum kan ha større virkninger enn eksempelvis "bare" en moderat innsjøregulering. Det vises til s.171. Status for RPR-O-sonen: Ca 3 1 /2 km 2 på fastlandet er «inngrepsfritt», vurdert utfra definisjonen over. Arealene er imidlertid ikke lenger hyttefrie. "Inngrepsfrie" og hyttefrie fastlandsarealer som grenser til sjø, finnes ikke lenger. Gjenværende fastlandsområder med et visst «villmarkspreg», som grenser til sjø : - Munken: 1% -2 km 2 i Torsnes, Fredrikstad - Barlindåsen: < l km 2 i Porsgrunn 0. Sjømannsheia: l Vi km 2 inne på Levangshalvøya i Kragerø, er tilnærmest hyttefri, men grenser ikke til sjø. 9 kyststrekninger på fastland (7) og på øyer (2) med fastlandsvei har minimum 3 km strandlinjer som tilnærmet "hyttefrie" og uten større inngrep 10 øyer uten fastlandsvei har intakte strandlinjer på minimum 3 km 2 gjenværende «inngrepsfrie» og helt hyttefrie øyer på > Vz km 2 finnes: - Søndre Søster (Fredrikstad) og Vestre Bustein (Tjøme). - Akerøya (Hvaler) og Store Færder (Tjøme) er «inngrepsfrie», men har l hus hver. - En del av den "hyttefrie" Store Sletter, Råde, er definert «inngrepsfri». Største øy med bosetting og ennå uten fastlandsvei er Langøy på ca 5 km 2 i Kragerø, som ligger meget nær fastlandet. Håøya på 4 1 A km 2 i Frogn er uten fast bosetting og fastlandsvei. «Tilgjengelige områder» for allmennheten kan defineres som arealer med beliggenhet > 50 m fra vei, bygning og kraftlinje. Utfra en slik betraktning er 40 % av RPR-O-sonen i Østfold "utilgjengelig" for allmennheten (vel 200 av 340 km 2 er "tilgjengelig"; Østfold fylkeskommune & Statens Kartverk Østfold 1994; st meld nr s.98). 32

12 Figur 5: Tilgjengelighet til sjøen i Rygge, Østfold. Det er lagt inn en "privat-sone", der det ikke er naturlig å ferdes for allmennheten, på 50 m rundt alle bygninger. Mulighet for ferdsel ned til og langs strandlinjen er blitt meget begrenset (figuren er fra MD 1997:18). Svart: Friområder/ badeplasser. Mørk grå: "Privat-sone", 50m rundt alle bygninger. Mellom-grå: Arealer i RPR-O-sonen Lys grå: Arealer utenfor PRR-O-sonen Prikket: Sjøareal 2,2.3. Fritidsbebyggelse "Arealene rundt Oslqff orden har blitt preget av liberal utbyggingspraksis og dispensasjoner, noe som har ført til gradvis utbygging. 5 dispensasjoner eller byggetillatelser i strandsonen kan virke litepr. år, men over 50 år blir det 250 hytter, som utgjør en betydelig begrensning av allmennhetens tilgang til kystsonen." (st meld nr 29, Regionalplanlegging og arealpolitikk, 96). Øykommunene Hvaler og Tjøme ligger i helhet i RPR-O-sonen. Begge er typiske "hyttekommuner", samlet med 52 hytter/km 2, de aller fleste i RPR-O-sonens definerte "strandsone". De to kommunene har 6-7 ganger større tetthet av fritidshus enn samlet for RPR-kommunene. (Hvaler 88 km 2 : hytter, Tjøme 38 km 2 :2.200 hytter). RPR-O-kommunene - utgjør 1/6 av RPR-O-fylkenes arealer, men har ca halvparten av fritidshusene - har 5 ganger større tetthet av fritidshus enn ellers i RPR-fylkene - i Østfold, Akershus / Oslo og Vestfold har 9 ganger større tetthet av fritidshus enn ellers i de samme fylker. 33

13 Figur 6: Områder sorri er preget av fritidsbebyggelse langs Østfold- og Vestfoldkysten. Kilde: NOU 1986: 21: Ytre Oslofjord, vedlegg 11. YTRE OSLOFJORD Områder som er preget av fritidsbebyggelse km -H l (forenklet fremstilling )

14 Tabell 6: Antall registrerte fritidsbygg (hytter, fritidshus) i RPR-O-kommunene og i Oslofjord-fylkene. Tall for fritidshus i nærmeste 100 (SSB-data 1998). Østfold RPR-O-kommunene Øvrige kommuner Oslo / Akershus RPR-O-kommunene Øvrige kommuner Buskerud RPR-O-kommunene Øvrige kommuner Vestfold RPR-O-kommunene Øvriee kommuner Telemark RPR-O-kommunene Øvrige kommuner RPR-O-kommunene Øvrige kommuner Antall fritidshus Landreal km 2 Antall / km ,9 1,6 Eksempler: Tabell 7 : Antall fritidshus (til nærmeste 100) i Fredrikstad kommune (tall fra Kommunedelplan for kystsonen i Fredrikstad, utkast 1999). Antall % I RPR-O-sonen Herav: - i loom-beltet utenfor 100-beltet Utenfor RPR-O-sonen 400 Sum i kommunen % 42% 49% 9% 100 % I Fredrikstad kommune (inkl. Borge, Kråkerøy, Onsøy) ligger 91 % av alle hytter i RPR-Osonen. 42 % av kommunens hytter i RPR-O-sonen er lokalisert til loom-beltet. Arealbruk i RPR-sonen i Rygge er studert pr.1972,1985 og 1993 i et GIS-prosjekt (Geografiske InformasjonSystemer). "GIS - Rygge prosjektet" viste bl.a. at byggeforbudet i 100-metersbeltet som ble innført i 1965, har hatt liten virkning på byggeaktiviteten i strandsonen, det ble fortsatt bygget som før (st meld nr 29, , s.96). Således er 90% av alle hytter i Rygge kommune bygget i RPR-O-sonen, hvorav 37% i loom-sonen etter 1965, da Bygningsloven trådte i kraft (Østfold fylkeskommune & Statens Kartverk Østfold 1994). Endringene over tid i Rygge er anskueliggjort ved data-animasjoner og en video-film (Infinitiv Televisjon as & Statens Kartverk Østfold 1994). I Vestfold er hyttebyggingen over tid i kystsonen studert ved Hummerbakkfj orden - Naverfjorden i Larvik, på Veierland i Nøtterøy og på Østerøya i Sandefjord, se figur 7. 35

15 Figur 7a-c: Utviklingen i antall bygninger på Østerøya i Sandefjord , langs kysten av Hummerbakkfjorden - Naverfjorden i Larvik , og på Veierland i Nøtterøy Kilder: Figur a og b: PRR-O Bulletin (utgitt av MD), nr.5, 1996, s Figur c: Fylkesmannen i Vestfold & Vestfold fylkeskommune (1999). (YSTEN MELLOM HUMMERBAK- JORDEN OG NAVERFJORDEN l LARVIK. Hver prikk er en bygning. ^ På 1992-situåsjonen er også byggeområder i kommuneplanen avmerket. i Veierland, Nøtterøy l utviklihet Edrtefte viser hvordan kyststripen, er blitt bygget ried av hytteoebyggkueliløfat av de såte 60 åldefte har fyrt l allmennhetensyjtlgang til strand^men på Wjårland er drastisk,,. redusert. Eksempelet er typisk, fø&byggihg (aj strandsonen er ei u problem i hele OslofjordområdetL 36

16 Et eksempel på endring over tre ti-år : Hytta er plassert lunt og skjermet innenfor skogbrynet. Allmennheten kunne ferdes langs strendene uten nevneverdig sjenanse for brukere av hytta. Bortsett frå en jolle i stranda og en flaggstang i skogen, er det intet som viser at noen har hytte her. Når vimpelen ikke blafrer, vet en at ingen er tilstede som vil hevde den private eiendomsrett. Da kan eiendommen oppfattes som "utmark" og en kan ferdes forbi. 1980: Ettersom familien vokste, fikk eieren dispensasjon til to «anneksen> ut mot svabergene. Så kom brygge og grillplass. Og over hustak og trekroner smeller vimpelen hele sommeren. Det gis i prinsippet ikke nye dispensasjoner. 1995: Den «gamle» nytta er sanert og gjenoppført til en større og mer "tidsriktig" hytte. Det er lagt inn strøm og vann. Brygga er blitt til privat båthavn. Grillplassen har fått vindskjerm og gasslykter. Det er anlagt trapper og terrasser, og strandenga har blitt plen. Flaggstanga er flytta ut på pynten. Skogbeltet er gjennomskåret. I grensa (øverst til høyre) er det sått opp «sauegjerde» med port. Et skilt med «Privat - innkjøring forbudt» hindrer uønsket ferdsel fra landsida. Området er blitt privatisert og kystskogen er redusert og splittet opp (fragmentert). 37

17 Friluftsliv / småbåter Tradisjonelt friluftsliv knyttet til Oslofjorden har stor betydning for svært mange mennesker. Arbeid med sikring og drift av friluftsområder har lange tradisjoner i Oslofjord-fylkene og er fortsatt et satsningsfelt. Imidlertid kan en for sterk bruk av enkelte områder komme i konflikt med andre verneverdier ved fjorden. "Vern av natur og sikring av det biologiske mangfoldet er en forutsetning for at vi skal kunne [førefriluftslivstradisjonene våre videre" (miljøvernministerens miljøpolitiske redegjørelse i Stortinget ). I Oslofjorden, miljøutredning for indre del (Oslofjord-prosjektgruppen 1981) heter det bl.a. "/ en del sammenhenger kan naturvern og visse former for friluftsliv vanskelig forenes. I slike tilfeller bør bruken til friluftsliv tilpasse seg natuvern-inter essene". I Oslofjorden har friluftslivet generelt og motorferdselen økt enormt. Således er antall registrerte småbåter i Oslo nærmere 6-doblet på ca 30 år (1965: 7.406; 1993: ). Båtene er dessuten jevnt over blitt større og mer hurtiggående. I dag regner en med at vel en Vz mill. fritidsbåter sokner til Oslofjorden. Tilrettelegging og småbåtliv har gitt økt arealpress på en del viktige naturområder ved opparbeiding av P-plasser, veier, gjestebrygger etc. I tillegg kommer mudring, utfylling og dumping i forbindelse med anlegg og vedlikehold av marinaer og brygger mv. Flere og større båter legger beslag på mer areal med tanke på brygger, serviceanlegg, opplagsplasser m.v. Friluftliv / småbåtliv kan være konfliktfylt i forhold til naturvern / biomangfold. Eksempler: For stor tråkkslitasje, bålplasser, vedhogst, camping, langvarig telting, støy / forstyrrelser (sjøfugl, sel). Ridning, terrengsykling, ulovlig terrengkjøring. Noen plantearter favoriseres imidlertid av en moderat slitasje ; for eksempel konkurransesvake arter avhengige av mye lys og stedvis blottlagt jord. Sandstrender er det er meget lite av i planområdet. De er naturlig nok sterkt utsatte for slitasje. For mye friluftsbruk er negativt utfra en målsetting om også å bevare naturlig biomangfold knyttet til sandstrender. Slitasje slike steder kan også etterfølges av erosjon. Mange sandstrender er sikret og tilrettelagt for friluftsformål. De meget få gjenværende lite slitte sandstrendene finnes overveiende på militære områder, der allmennheten har vært utestengt. En bør være svært forsiktig med å åpne slike områder for fri ferdsel, dersom "slitasjeutsatt" biomangfold knyttet til sandstrender skal bevares. Tabell 8: Dominerende strandtyper på 15 lokaliteter i Vestfold med sterk vegetasjonsslitasje pga friluftsliv (Bearbeidet utfra data i Andersen & Søli 1988:38). Strandtype Antall av 15 steder Sand/grus 12 Tørreng 4 Strandberg 4 Eng l Rullesten l Krattskog O 38

18 Tiltak mot slitasje er: Kanalisering av ferdsel, anlegg av faste P-plasser, sperring av kjøreadkomst til sandstrender, forbud mot camping og riding på sandstrender, anlegg av faste grillplasser, osv. (jfr. Andersen & Søli 1988:85-89, Orre 1985). Eksempler på truet biomangfold: Kløverert ble påvist i 1975 i Norge på en strand ved Saltnes i Råde, men forsvant året etter, da en båt lå i opplag på stedet. Siden har ingen sett arten i Norge. Strandtorn (strandtistel) er kjent fra Østfold, Vestfold og Telemark. Arten er "sårbar" i Norge (DN 1992:25) og "direkte truet" i RPR-O-sonen. Den vokser på sandstrand, er "piggete" og "lite barnevennlig". Arten utryddes fra badestrender. Tørrenger, inkl. sandområder og gressdominerte enger, har svært mange sjeldne sommerfugler. Dette er også vegetasjonstyper som er utsatt for sterkt press og slitasje pga friluftsliv. I slike miljøer er det i Vestfolds kystområder alene påvist 1/3 av alle norske sjeldne sommerfuglarter (Andersen og Søli 1988:76). Apollosommerfugl (Parnassius apollo) har forsvunnet fra planområdet; siste funn var på Mølen i Brunlanes, Larvik, i 1957 (Hansen 1993). Arten er på Bern-konvensjones truethetsliste. Herosommerfuglen^s (Coenonympha hero) drastiske tilbakegang i planområdet har bl.a. sammenheng med nedbygging og økende fritidsbruk, særlig på øyene i Indre Oslofjord (Hansen 1993). Arten står på Bern-konvensjonens liste. I direkte tilknytning til sandstrandområdene Ørekroken / Storesand på Søndre Kirkøy, Hvaler er en rekke sjeldne arter kjent. Storesand er et sterkt benyttet friluftsområde ved Skjærhalden. I Ørekroken, som er langt mindre påvirket av slitasje, planlegges pr opparbeidet et område med campinghytter, som ytterligere vil øke presset på de gjenværende sandområdene. Eksempel: Ørekroken - Storesand-området, Hvaler: Låven Cladonia glauca lever på sand i Ørekroken-området (+ Hærføl, Hvaler) og Cladonia subrangiformis overveiende på skjellsand (+ Akerøya, Hvaler). Begge arter er slitasjesvake og er ellers ikke kjent i planområdet (Tønsberg et al. 1995). Strandtorn (strandtistel) ble luket bort en gang etter 1965 pga konflikter med badegjester (Båtvik 1992). Biilen Lycoperdina succinata har 3 funn i Norge, bl.a. Ørekoken (NINA Utredning 17:36). Skyggebillen Melanimon tibiale, er i Norge bare er kjent herfra (Zachariassen 1990:40). Begge arter er "hensynskrevende" i Norge (DN 1992:84; Hanssen m.fl. 1997:23). Maurløven Myrmeleon bore lever delvis nedgravd i sand og er meget utsatt for tråkk (Norsk ent. Tidsskr. 6:133). Arten er "sårbar" på "Norsk rødliste" (DN 1992:71). Sandgresshoppe Platycleis albopunctata er kjent 4 steder i Norge, bl.a. på Storesand og antas også i Ørekroken. Arten er "sårbar" på "Norsk rødliste" (DN 1992:69). Sommerfuglen Archanara dissoluta er "sårbar" i Norge (l funn tidligere). For øvrig finnes mange rødlistearter blant sommerfugler, hvorav en del slitasje-ømfientlige arter knyttet til tørrengene. "Sjøfuglreservatplanen" for Østfold, Oslo/Akershus, Buskerud og Vestfold ble vedtatt i 1978 og i 1980 for Telemark. Vernemotivet er å sikre viktige hekkeholmer mot forstyrrelser fra friluftslivet i hekketiden, med ferdselsforbud Fugleartene teist, tyvjo, storsporve, dverglo, sandlo og steinvender er truet i planområdet. Artene har forsvunnet fra de fleste tidligere faste hekkeplassene, ofte pga forstyrrelser i hekketiden. 39

19 Landbruk For 90 % (704 arter) av biller på norsk rødliste kan trusselfaktorer bl.a. knyttes til ulike landbrukstiltak innenfor jord- og skogbruk, inklusive drenering og gjengroing pga redusert beite. For 45 % av rødliste-billene er moderne skogbruk en trusselfaktor (Hanssen m.fl. 1997:30). Landbruket er en meget viktig arealforvalter. Store arealer i planområdet er såkalte LNFområder (Landbruk, Natur- og Friluftsområder) etter PBL. Imidlertid er det i landbrukslovgivningen ingen juridiske virkemidler som i praksis blir anvendt til aktiv bevaring av biomangfold, se kap Juridiske virkemidler, s Jordbruk 28 % av artene på ny norsk rødliste (DN-rapport 3,1999) lever i jordbrukslandskap. Mange strandsoner og kystnære arealer har endret karakter, fra ekstensivt kulturlandskap og utmarksbeite, til intensivt jordbrukslandskap. Tidligere var kombinasjonen fiske - småbruk vanlig. Mange andre steder, særlig på øyer uten fastlandsvei, har fast bosetting opphørt, dermed også ofte jordbruket. Beiting opprettholdes imidlertid en del steder, særlig sau på større øyer. Gjengroing og forbusking av enger og åpen vegetasjon finner sted pga opphørt beiting. Moderat beite bidrar ofte til å opprettholde botaniske verneverdier (jfr. f.eks. Halvorsen 1980a, Kasbo 198lb, Lundberg & Rydgren 1994, Sævre 1986). Ved de næringsrike tjernene Arekilen på Hvaler og Nesøytjern i Asker, begge i dag naturreservater, er flere truete plantearter på norsk rødliste forsvunnet i årenes løp pga gjengroing som følge av opphørt beite. Begge steder hadde før orkideene knottblomst og myrflangre. Dessuten vokste vasstelg og flatsivaks ved Nesøytjern; Arekilen hadde også orkideene fettblad og blodmarihånd. Det er viktig å hindre gjengroing og ikke foreta gjødsling av enger med verneverdig vegetasjon, nasjonalt truete plantearter og rikt insektliv, ofte med truete arter. Tiltak er fjerning av krattvegetasjon og å få til beiting (landbruksmyndighet / grunneiere). Mange verneverdige strandenger trues i dag i større grad av manglende beiting enn av negative tiltak fra landbruk. Det vises til strandeng-undersøkelser i RPR-O-sonen (Lundberg & Rydgren 1994). En rekke steder er verdifulle strandenger delvis blitt drenert og fulldyrket, noen steder er det også bygget inndemmingsanlegg. I Kurefjorden i Rygge / Råde ble således mye av planområdets største sammenhengende strandenger og marskland inndemmet og oppdyrket i 1973 (Østfold-Natur nr.33:46). Restene av strandengene inngår i Kurefjorden naturreservat, som er et Ramsar-område (internasjonalt viktig våtmarksområde). Arealendringer i jordbrukslandskapet er belyst flere steder, særlig i Rygge kommune gjennom et nordisk kulturlandskapsprosjekt (Bruun m.fl. 1987:81-162), der også reduksjonen av ulike typer våtmarksaraler er studert (jfr- Røsten 1986,1987. Kystbekkene har vært og er fortsatt under et hardt press bl.a. pga tilførsler av næringsstoffer og jordavrenning, bekkelukking, hogst og rydding av kantsoner, jordvanning, osv. I tillegg kommer utslipp fra spredt bebyggelse og forsøpling. 40

20 Figur 8: Prosentvis reduksjon av våtmarksareal i Rygge kommune fra 1800 til 1985 (figuren er fra fylkesmannen i Østfold & Østfold fylkeskommune 1996:20) 20III ri Wå.. ^»m. :.^saa^. ^åm Skogbruk Nærmere halvparten av artene på ny norsk rødliste (DN-rapport 3,1999) har leveområder i skog. - Eiendomsstruktur, topografi, bonitet, tilgjengelighet og såkalt "vernskog" begrenser omfanget av skogbruk, som generelt er beskjedent i RPR-O-sonen sammenliknet med i "skog- Norge". Vedhogst kan være viktig lokalt. Litt større arealer med gammelskog er meget sjeldent, særlig næringsrike skogtyper (lågurtgranskog, kalkfuruskog, edelløvskog). Karrrig furuskog, tresatt impedimnet og gjenværende "skoglommer" i bratt terreng er ofte minimalt preget av hogst, og naturskog finnes fortsatt på mindre arealer slike steder. Skogøyer uten fastlandsvei er i dag mindre interessante med tanke på skogbruk. Halvparten av de 10 områdene i RPR-O-sonen i Barskogplan Øst-Norge (fase II), som skal på høring tidlig i 2000 (se s.69), er således lokalisert til øyer, som imidlertid "bare" utgjør 1/4 av planområdets landareal. (Rødlistearter på øyer og fastland, se s. 196) Annen arealbruk på land Vei og jernbane Stedvis preges strandsoner og sund av vei- og jernbaneanlegg med utfyllinger, skjæringer og store broer (Svinesund, Langangen, Brevik). Det er også interesse for å anlegge bruer til de store landnære øyene Langøy og Gumøy i Kragerø-skjærgården. Tuneller / nye veitraseer er anlagt til Hvaler, i Holmestrand, Horten og er under bygging som "Oslofjord-tunnellen" mellom Drøbak og Hurum. Hvaler-veien (1971) førte bl.a. til nye traseer og endrete strøm- og salinitetsforhold i sjøen pga lange veifyllinger. Presset på de landfaste Hvalerøyene vil ytterligere øke når bompenger opphører. Grus- og bergverk Største grusuttak er i Svelvik-morenen i Drammensfj orden, som helt har endret karakter. Uttak av sten har lange tradisjoner, jfr. Iddefjordgranitten i Halden og marmorbrudd / kalksten-uttak i kambosilur-sonene. En rekke nedlagte gamle småbrudd finnes, og flere slike steder er det dannet dammer, til dels med et høyt biomangfold. Bergindustri (pukk- og blokksten) er en næring i sterk vekst med markeder på Kontinentet (Norges Geologisk Undersøkelse, årsrapport 1998:10-12). Det må således forventes økt interesse for kystnære brudd. Stenkvalitet og utskipingsmuligheter er avgjørende for lokalisering. Landskapsendringer, støv og støy vil også være viktige forhold. En del av Sauøya i Halden by er således fjernet. I dag drives også større uttak av drammensgranitt ved Svelvik, larvikitt i Larvik / Porsgrunn, kalkuttak i Dalen ved Brevik i Porsgrunn og hyperitt-brudd i Valberg nær Kragerø. 41

21 Kraft- og el. linjer Planområdet har en mengde luftspenn, ikke minst i til dels åpne hytteområder. Antall luftlinjer økte vesentlig etter hvert som flere hytter har fått strøm. En rekke større kraftlinjespenn finnes, dels over sund eller langs veier. Kollisjoner med luftspenn og elektrosjokk fra høyspent-oppheng i master er vanligste dødsårsak hhv. for knoppsvane og hubro Bruk av sjøbunn 2/3 av RPR-O-området, som også inkluderer selve sjøbunnen, er sjøarealer. Utfylling I årenes løp har store endringer skjedd i tilknytning til byer og byutvidelser, ofte ved elveutløp, der det er gjort omfattende forandringer. Ballastjord fra seilskutetiden, søppelfyllplasser, massedeponier og kaianlegg har en del steder endret kystkonturene vesentlig, for eksempel på Øra ved Glommas utløp, Langøyene i Oslo - som før var to øyer - og på Herøya i Porsgrunn. Ytterligere større utfyllinger er aktuelt for eksempel ved Brakerøya / Lierstranda i Drammen (Rigstad & Olsen 1997). Mudring / dumping mv. En rekke steder mudres pga skipsfart, brygger og marinaer. Større volum mudringsmasser henvises fortrinnsvis dumpet på faste plasser. Grunne sjøområder og kystområder er viktige for biomangfoldet i sjøen som gyte- oppvekstområder for fisk, de har ofte høy produksjon og kan være viktige våtmarksområder for fugl. Bløtbunnsområder i Indre Oslofjord er blitt utsatt for økt påvirkning i senere år, herunder inngrep og utnyttelse som går utover biomangfold (Witnher-Larsen 1999, NIVA 1997). Det planlegges større inngrep i marinbiologisk sett verneverdige fjordterskler med hardbunnsfauna i Iddefj orden (Ringdalsfj orden) ved Svinesund, da en ønsker å få større båter inn til Halden. Avfall Sjøbunnen som søppelfyllplass har vært lite påaktet, inkl. dumping på ikke anviste steder og ulovlig senking av kondemnable båter. Skipsvrak og skrot dumpes uten at en har noen oversikt over omfang og lokalisering. En del tekniske installasjoner som rør, kabler og forsvarsanlegg er anlagt på sjøbunnen. Marin forsøpling har økt vesentlig etter at ulike plastog embalasjeprodukter ble vanlig utover på 1960-tallet. Undersøkelser langs den svenske vestkysten i Bohuslan, der det årlig tas opp ca m 3 strandavfall, viser at % er plast (Våstkuststiftelsen 1998). Ilanddrevet strandavfall er studert på Hvaler og på Nøtterøy (NIVA 1986 : Problemanalyse strandsøppel iniva-rapportnr.3/1986. Hvaler: Landskapsvern nr nr , Natur i Østfold nr. l 1987; Nøtterøy: Norsk Natur nr. l 1969+nr ). Avfall fra skip var en del av MD's "Oslofjord-prosjekt" Mye avfall skylles ikke i land i strandsonen og forblir dermed "usynlig" på sjøbunnen. Marin forsøpling er bl.a. synlig under bunndyr-skraping (Universitetets Marinbiologiske Stasjon, Drøbak) og ved bunntråling. Bunntråling Det er ikke konflikt mellom marint vern og bruk av passive redskap (ruser, teiner, garn m.v.). Fangst med fiskeredskap som gjør inngrep i bunnen, særlig sjøkreps- og reke-tråling er konfliktfylt når trålefelt og områder med marine verneinteresser overlapper. Minstedyp for 42

22 lovlig bunntråling er 60 m (forskrift etter Saltvannsfiskeloven). Effekter av tråling er vurdert i Ytre Hvaler og den tilstøtende Klosterfjorden i N.Bohuslan (Afzelius m.fl. 1998:12-13, Nilsson 1997:42-45). Konfliktene er knyttet til rasering av marine bumdyrsamfunn ("marine hogstflater"), omrøring av sedimenter og en påfølgende tilslamming av bunnfaunaen. Det er således meget stor forskjell på bunnfaunanen i aktive trålefelt - og på bunn med "gammel" fauna der det ikke tråles. Størst er skadene etter sjøkrepstråling på bløtbunn, der krepsen graver huler. Bunntråling bidrar også til forurensninger pga "tilslamming". Pga GPS-navigering og PC kan også smalere revner og kløfter i dag tråles, steder der det før ikke ble benyttet trål av frykt for å "kjøre fast" redskap. De første tråldrag slike steder "rydder" bunnen for fastsittende bunndyr før trålingen blir mer effektiv. Slike områder legges inn på data for senere lokalisering og ny tråling. 12 km 2 i Rauerfjorden, Onsøy, er pga Rauer fort forbudsområde for bunntråling og fiske med bunnredskap. Et mindre tilsvarende forbudsområde finnes i Huikjæla ved Bolærne fort i Nøtterøy. Det er av stor verdi at det i fremtiden finnes noen trålfrie områder i Oslofjorden som marinbiologiske referanseområder uten bunntråling. Trålfrie områder vil også ha verdi for å bedre kunnskapsgrunnlaget for en ressursvennlig og langsiktig utnyttelse av reke- og krepseressursene. Oppdrett Oppdrettsanlegg for blåskjell har minimal arealmessig betydning i planområdet, men en del anlegg planlegges i Hvaler. Lakseoppdrett finnes ikke i planområdet, men nord i Aust-Agder. Marine uttak Stortareskoger (Laminaria hyperbored) er sjeldne i planområdet, men er f.eks. kjent fra ytre Hvaler (Heia - Torbjøraskjær-området, Karlsson 1995). Taretråling, skjellskraping og uttak av marin skjellsand forekommer så vidt vites ikke. Sandsuging er forsøkt, men finner ikke sted i dag. 43