LØNNSOMHET OG STRUKTURUTVIKLING. Fabrikktrålflåten: Lønnsomhetsutviklingen

Transkript

1 En fabrikktråler fisker tradisjonelt torsk, hyse, sei og rødfisk, og produserer filétprodukter som innfryses om bord. Videre produseres også «frosne blokkprodukter», rundfrosset fisk som går til saltfisk- og klippfiskindustrien samt biprodukter som fiskemel, rogn, farse, lever, kjaker og hoder. Fabrikktrålfilét med og uten skinn og bein eksporteres primært til retail- og catering-markedene i England, Tyskland, Frankrike og USA. Biproduktene eksporteres til Taiwan og Øst Europa, og rundfrossen fisk går til saltfisk- og klippfiskindustrien for viderebearbeiding. Fabrikktrålerflåten består i dag av 17 fartøyer. Fabrikktrålflåten: LØNNSOMHET OG STRUKTURUTVIKLING Lønnsomhetsutviklingen Analysene er basert på regnskapsinformasjon fra et representativt utvalg av fabrikktrålere bestående av de fleste av de båteiende selskapene i overnevnte periode. Fabrikktrålerflåten har hatt en gjennomsnittlig brutto fangstinntekt på 44,4 mill. kroner i perioden 1995 til 2000 og et gjennomsnittlig driftsresultat før finanskostnader og avskrivninger (EBITDA) på 10,2 mill. kroner. Se figur 1 til høyre. Lønnsomheten, målt ved EBITDA-marginen i prosent av brutto fangstinntekt, viser en nedadgående trend med unntak av 1998, hvor vi fikk en kraftig prisoppgang på fabrikktrål-produktene som medførte økte inntekter og driftsresultat. Tar vi hensyn til finansieringen og måler lønnsomheten ved avkastning på sysselsatt kapital (ROCE), ser vi den samme trenden, men den forsterkes spesielt i årene 1999 og 2000 som følge av fall i kapitalens omløphastighet. Se figur 2 øverst på side 93. Det siste kan forklares med nedgangen i driftsinntektene på grunn av reduserte kvoter sammen med økte investeringer i forbindelse med kjøp av fabrikktrålere for å få et bedre driftsgrunnlag. Noen rederi har dertil foretatt oppgraderinger av fartøyene. Brutto fangstinntekter fra 1995 til 2000 har variert, mens driftskostnadene før av- og nedskrivninger har vært relativt stabile med unntak av 1996 hvor fabrikktrålerne foretok oppgraderinger av fabrikkene ombord. Figur 1: Lønnsomhetsutvilingen for fabrikkskipsflåten Gj. sn. brutto fangstinntekt Gj. sn. driftskostnader eks av- og nedskriving Gj. sn. dr. resultat før finanskostnader og avskrivninger Gj. sn. ordinært før skatt 92

2 Fabrikktråleren «Hopen» er foreløpig siste nybygg i den norske fabrikkskipflåten, som i øyeblikket består av 17 fartøyer. Fra 1995 til 2000 fisket et fabrikkskip for gjennomsnittlig 44 millioner kroner pr. år, og hadde et gjennomsnittlig driftsresultat før avskrivninger på 10,2 millioner kroner. Det må kunne karakteriseres som meget tilfredsstillende. Kritiske suksessfaktorer De viktigste faktorene for lønnsomhetsutviklingen i fabrikktrålerflåten er utviklingen i kvotene, produktprisene, markedsutviklingen og tilgangen på nøkkelpersonell samt rammebetingelser som utviklingen i rente, valuta, drivstoffpriser og myndighetenes reguleringer. Fra midten av 80-tallet kom det meget positive signaler fra havforskerne om ressursutviklingen for de viktigste fiskeslagene torsk, hyse og sei. Helt på tampen av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-årene fikk vi Figur 2: Avkastingen på sysselsatt kapital Omløpshastighet sysselsatt kapital Resultatmargin sysselsatt kapital Avkastning på sysselsatt kapital EBITDA margin Figur 3: Utviklingen i fartøykvoter for fabrikktrålere likevel en krise i torskefiskeriene, og fartøykvotene var lave. Prisene på filétproduktene var også lave på grunn av stor tilførsel av andre hvitfiskarter, særlig pollock, noe som medførte et for stort tilbud i forhold til etterspørselen. Tilsammen ga dette en relativ svak lønnsomhet for fabrikktrålerne. Historisk har denne flåtegruppen fokusert på å produsere store kvantum til en lavest mulig pris. Det var en markant nedgang i kvotene for torsk, hyse og sei i perioden Spesielt er nedgangen stor for sei sør og nord for 62. breddegrad. Muligheten til å opprettholde fisket etter sei i en periode med lave torske- og hysekvoter var en vesentlig årsak til at fabrikktrålerne klarte å opprettholde en tilfredsstillende lønnsomhet frem til og med I årene 1995 til 1997 måtte en del rederier kompensere for de lave kvotene i norske farvann dels ved kjøp av tilleggskvoter fra Russland, dels ved å produsere sei for kystflåten. 5 fabrikktrålere har dessuten hvert år blitt trukket ut til å fiske blåkveite ved Grønland. Dette kan forklare de høye fangstinntektene i 1995 og I 1997 ble driftsinntektene og driftsresultatet svekket som en følge av en nedgang i seikvotene. I perioden fra 1998 til 2000 har kvotene på torsk, hyse og sei blitt ytterligere redusert, og rederiene har fått en svekkelse i lønnsomheten. I tillegg har muligheten for å kjøpe «russekvoter», produsere sei for kystflåten og fiske etter rødfisk enten bortfalt eller blitt begrenset med virkning fra Endringer i bifangstbestemmelsene har også medført redusert fangstvolum. Konsekvensene av utviklingen de siste årene har vært at flere rederier har kjøpt andre fabrikktrålere eller investert i rekekonsesjoner og nytt utstyr for å fiske etter reker. Torskefisket har vært regulert med fartøykvoter i perioden fra 1990 til Hysefisket har vært regulert med maksimalkvoter til og med 1998, og med fartøykvoter siden REVISJONS- OG RÅDGIVNINGSSELSKAPET Ernst & Young AS har videreført analysen av fabrikktrålerne i Norge, som første gang ble publisert i «Norsk Fiskerinæring» nr. 11/ Denne oppdateringen er forfattet av bransjeansvarlig for fiskeri Harald Skuseth og analytiker Sondre Aannø (til venstre) ved forretningsområdet Corporate Finance i Bergen. Ernst & Young fokuserer i artikkelen på lønnsomhetsutviklingen, og faktorer som har hatt vesentlig innvirkning på denne, samt strukturendringer innenfor fabrikktrålerflåten. I tillegg har artikkelforfatterne sett nærmere på prisingen av fabrikktrålerne, og den fremtidige utviklingen innenfor denne flåtegruppen. 93

3 Seifisket sør og nord for 62. breddegrad var i stor grad fritt frem til og med I perioden var seifisket regulert med maksimalkvoter, og fra 1998 med fartøykvoter. I figur 3 på side 93 vises utviklingen i fartøykvoter fra 1995 til Enhetskvoteordningen Myndighetene har innført enhetskvoter for å tilpasse flåten til ressursgrunnlaget. I de siste årene har kvotegrunnlaget for fabrikktrålerflåten vært så lavt at fire rederier har benyttet seg av denne ordningen for å styrke driftsgrunnlaget, drive helårsdrift og bedre lønnsomheten. Det har vært små muligheter for å foreta økonomiske sammenligninger av rederier med en kontra flere kvoter før år Analysegrunnlaget er foreløpig så lite at det er vanskelig å trekke noen klare slutninger. Våre foreløpige beregninger tyder på at fabrikktrålere med mer enn en kvote oppnår en høyere driftsmargin (EBITDA). Tar man hensyn til finansieringen av disse konsesjonene jevner dette seg imidlertid ut. Kombifiske hvitfisk og reke Seks av de 17 norske fabrikktrålerne har investert i rekekvoter, og foretatt nødvendige ombygginger for å fiske etter reker. F/Tr «Granit» har f.eks. investert 30 mill. kroner for å gjennomføre denne strategien og gi rederiet lønnsomhet på sikt. Det er budsjettert med ekstra fangstinntekter på mill. kroner pr. år fra rekefisket. Fabrikktrålerne som satser på rekefiske kombinert med hvitfisk er «Andenesfisk 1», «Rosund», «Koralen», «Juvel», «Granit» og «Hopen». Sistnevnte rederi fikk i desember 2001 overlevert et nybygg, som er en kombinert hvitfisk- og reketråler. Hensikten med kombifisket er å bedre driftsgrunnlaget, i og med at kvotene på torsk, hyse og sei ikke gir grunnlag for helårsdrift. I tillegg er muligheten til å fiske tilleggskvoter enten bortfalt eller sterkt begrenset. Det er imidlertid uenighet innad i fabrikktrålflåten om denne strategien er riktig, fremfor å strukturere gjennom enhetskvoteordningen. Flere av fabrikktrålrederne som har satset på rekefiske har gjort dette nettoppp fordi de mener at enhetskvoteordningen ikke er god nok. Historisk har rekebestanden vært liten i perioder med store ressurser av torsk, og omvendt. Fra rekeflåten er det rettet kritikk mot å bygge opp overkapasiteten ytterligere. Å investere i rekefiske i tillegg til hvitfisk er kostbart. Driften er relativt kapitalintensiv og man kan spørre om fabrikktrålerne egentlig er hensiktsmessige for dette fisket. Ernst & Young tror det kan bli vanskelig å få tilstrekkelig lønnsomhet i fabrikkskipenes rekefiske til å forsvare disse investeringene. Prisutvikling og marked Prisutviklingen på fabrikktrålernes produkter er sterkt påvirket av utviklingen i de globale kvotene og tilførselen av hvitfiskarter som torsk, hyse, sei, pollock, hake, hoki og flatfisk. Den globale fangstutviklingen av hvitfisk har vist en nedgang fra ca. 11,5 mill. tonn i 1990 til ca. 8,4 mill. tonn i Pollockkvotene har gått ned fra ca. 6 mill. tonn i 1990 til i underkant av 4 mill. tonn i På grunn av krisen i torskefiskeriene i første halvdel av 1990-årene samt tilførsel av billig polock mistet torsken mye av sin «eksklusivitet», som markedet tidligere var villig til å betale mer for. Prisen på fabrikktrålproduktene har holdt seg på et høyt nivå i perioden 1998 til Men kvotene har sunket, noe som igjen har medført en svak lønnsomhetsutvikling. Reduksjoner i pollock-kvotene og i kvotene på torsk, hyse og sei har medført at prisene ikke har gått ned i perioden. Siden 1995 har noen fabrikktrålrederier fokusert på å selge sine produkter i nisjemarkeder, og har klart å hente ut bedre marginer. Fabrikktrålrederne har tidligere forsøkt å få til et salgssamarbeid, men uten å lykkes. I dag er rederiene innenfor denne flåtegruppen blitt færre og kvotene er relativt lave. I dagens situasjon, med en restrukturering spesielt innenfor store internasjonale supermarkedskjeder og innenfor cateringsektoren både i USA og Europa, burde fabrikktrålrederiene 94

4 etter vår mening vurdere et samarbeid med sterkere fokus på enkelte markeder for om mulig å hente ut større marginer. Fangststrategier og øvrige rammebetingelser I forbindelse med fiske etter torsk, hyse og sei har det vist seg at «timingen» av fisket kan ha stor innvirkning på lønnsomheten. Riktig fangststrategi kan både gi lavere kostnader og bedre priser. Analyse av fabrikktrålerne i perioden har vist at perioden fra 1999 til i dag har det vært omsatt flere fabrikktrålere i prisnivået mellom 120 og 140 mill. kroner. Kvoterettighetene på disse trålerne har vært stigende, og antas å ha en markedsverdi på ca mill. kroner (1 kvotefaktor). Markedet er villig til å betale en høy pris for konsesjonene for å komme inn i et adgangsbegrenset fiskeri, for å utnytte stordriftsfordelene ved å kunne fiske flere kvoter på et fartøy eller for å utnytte andre synergier. Men ser vi utelukkende på kontantstrømmene fra fiske de siste årene er ikke disse store nok til å forsvare en investering i størrelsesorden mill. kroner. Strukturendringer I artikkelen i «Norsk Fiskerinæring» nr. 11/ påpekte vi at antall fartøy i fabrikktrålerflåten sannsynligvis ville bli redusert, hovedsakelig på grunn av utnyttelsen av enhetskvoteordningen. Den ekstra kvoten kan beholdes i 13 år, eventuelt 18 år ved kondemnering. Et historisk tilbakeblikk viser store endringer i denne flåtegruppen siden den første fabrikktråler F/Tr «Longva» ble bygd i Den nåværende fabrikktrålerflåten ble hovedsakelig bygd i tidsrommet i forbindelse med opphevelsen av frysekonsesjonsloven. I 1989 besto fabrikktrålerflåten av 25 F/Tr «Koralen» er ett av seks fabrikkskip som satser på rekefiske. Det er en kostbar strategi som Ernst & Young ikke har den helt store troen på. enkelte rederier har en mer optimal «timing» enn andre og klarer å oppnå bedre driftsmarginer som en følge av dette. En sentral konkurransefaktor for å bedre lønnsomheten er stabile og gode nøkkelpersonell. Fabrikktrålerne konkurrerer først og fremst med offshore- og ringnotflåten om å få tak i de beste folkene. Det blir mer og mer vanlig og gå over til et fast turnus-system. For å få tak i det beste nøkkelpersonellet må rederiene tilby gode sosiale ordninger i form av høy standard, god lønn og attraktive friordninger. Godt nøkkelpersonell har vært en avgjørende konkurransefaktor for å få størst mulige inntekter, og best mulige marginer. Stabile rammebetingelser i form av forutsigbare reguleringer av det fisket fabrikktrålerne bedriver nasjonalt og internasjonalt er svært viktig. Innføring av fartøykvoter, endring i bifangstbestemmelser og en sterkere ressurskontroll har innvirket på lønnsomheten til denne flåtegruppen. Utviklingen i rente og valuta er også viktige faktorer for lønnsomheten. Høsten 1992 var det sterk internasjonal uro i finansmarkedene som påvirket både rente og valutakursene. Dette medførte at flere rederier finansiert i utenlands valuta hadde store tap. Drivstoffprisene har også stor betydning for resultatet på bunnlinjen. Verdiutviklingen i fabrikktrålerflåten Figur 4 ( til høyre) viser utviklingen i bokførte balanseverdier i perioden Figuren viser at egenkapitalandelen har falt, spesielt fra 1999 til 2000 i forbindelse med at flere rederier gjeldsfinansierte oppkjøp i fabrikktrålere. Nedgangen i egenkapitalandelen har sannsynligvis fortsatt i 2001 i forbindelse med at 6 fabrikktrålere i stor grad har gjeldsfinanisert investeringer i rekekonsesjoner og utstyr for å kunne drive med rekefiske. Dette har ventelig også økt den langsiktige gjelden. I 1998 ble F/T «Møgstertrål» solgt for ca. 111 mill. kroner. I Figur 4: Verdiutvikling i fabrikktrtålerflåten, EK Kortsiktig gjeld Langsiktig gjeld Totalkapital ROCE EK andel fartøyer. Av disse flagget 3 ut for fiske på fjerne farvann ved New Zealand i forbindelse med krisen i torskefiskeriene på begynnelsen av 1990-tallet. I 1995 ble disse konsesjonene inndradd og refordelt slik at fabrikktrålerflåten besto av 22 fartøyer. I 1998 ble flåtegruppen redusert ytterligere til 21 fartøy i forbindelse med strukturering, og i perioden er nye fire fartøyer forsvunnet ut ved oppkjøp og strukturering. Dagens 17 fartøyer er geografisk lokalisert til Nordland (2) og Møre og Romsdal (15), og har en total kvotefaktor på 21,76. Det er 4 rederi som har benyttet seg av enhetskvoteordningen. Hvis en tar i betraktning at de rederiene som i dag har 3 fabrikktrålere, Strand- og Rosund-rederiene, vil utnytte enhetskvoteordningen, kan fabrikktrålflåten bli redusert til 15 fartøyer i løpet av kort tid. Den manglende utnyttelsen av enhetskvoteordningen skyldes at flere rederier ikke synes ordningen er attraktiv nok. Et rederi som benytter seg av enhetskvoteordningen kan som 95

5 nevnt beholde den ekstra kvoten i 13 år, eller 18 år ved kondemnering. Det er i denne forbindelse knyttet stor usikkerhet til fremtidig kvoteutvikling, priser og kostnader. I tillegg må en ta hensyn til situasjonen ved utløpet av enhetskvoteperioden. Desto flere kvotefaktorer fabrikktrålerflåten blir redusert med, jo mer vil rederiets gjenværende kvotefaktor være verdt ved utløpet av enhetskvote-ordningen. Dersom mange rederier benytter seg av enhetskvoteordningen vil kvoteøkningen helt eller delvis vedvare også etter at enhetskvoteordningen opphører. Fremtidig inntektspotensial kan imidlertid endre seg dersom få rederier utnytter ordningen. Det betyr med andre ord at ordningen er bygd på forutsetninger om at flere benytter seg av muligheten til å strukturere. Enhetskvoteordningen kan teoretisk fungere som en permanent ordning dersom alle rederier reduserer kapasiteten relativt like mye. Denne usikkerheten, samt det faktum at flere rederier hevder at ordningen ikke er god nok, er en viktig årsak til at mange ikke benytter seg av enhetskvoteordningen. Kritikken mot ordningen går på at den er tidsbegrenset, at den ikke gir tilfredsstillende sikkerhet for kvotegrunnlaget og at den er avhengig av hva de øvrige rederiene i gruppen gjør. I tillegg er det en viss mulighet til å flytte konsesjonen mellom fartøyer. Rederier som har flere konsesjoner har altså anledning til å bruke kun ett fartøy. Dette har medført at flere av fabrikktrålrederiene med kun en konsesjon, har valgt å satse på rekefiske fremfor å utnytte enhetskvoteordningen. Dette kan medføre at denne gruppen foreløpig 6 av 17 fartøyer på kort sikt ikke vil strukturere seg. Selv om det har vært visse justeringer i enhetskvoteordningen, er det fortsatt forventninger i næringen om at ordningen må forbedres. Ett av forslagene er å dele opp trålerflåten slik at fabrikktrålerne blir en selvstendig gruppe. Da blir det enklere for de involverte å bli enige om felles tiltak for å redusere overkapasiteten. I denne forbindelse forutsettes det selvsagt at kvotefordelen ved utløpet av enhetskvoteperioden tilbakeføres til den gruppen fartøyet tilhørte. Det er et paradoks at den norske fabrikkskipsflåten blir kraftig redusert samtidig som Russland bygger opp en ny stor fabrikktrålerflåte finansiert av vestlig kapital. Dette også sett i lys av at fabrikktrålerflåten både i Norge og Russland høster av de samme ressursene i Barentshavet. I 1998 ble F/Tr «Møgstertrål» solgt til Vartdal Fiskeriselskap for ca. 111 millioner kroner. Hittil er fire fabrikktrålere tatt ut gjennom enhetskvoteordningen. Det kan bli to til om ikke så lenge. Utfordringer og fremtidig utvikling Strukturendringene i fabrikktrålerflåten har skjedd som en konsekvens av store endringer i rammebetingelser og andre faktorer som har påvirket lønnsomheten. Utviklingen i kvoter, priser, marked, rente- og valutautviklingen og drivstoffpriser er sentrale faktorer. Fabrikktrålerflåten har vist evne til å tilpasse seg endringer i sine rammebetingelser, og flåtegruppen har en solid økonomi med økonomisk handlefrihet. Utfordringene i fremtiden er fortsatt å tilpasse seg rammebetingelsene på best mulig måte og arbeide for god markedsadgang. Strukturmessig er det en utfordring både for myndighetene og næringen å utforme en enhetskvoteordning eller lignende ordning, som er attraktiv nok til at næringsaktørene vil bruke den. Herunder er det viktig at ordningen bidrar til å redusere usikkerheten, og skaper mer forutsigbarhet i rammebetingelsene. Signaler fra forskerne tyder på at kvotene, spesielt for torsk, vil være på et relativt lavt nivå i de kommende årene. Lave kvoter kan gi fortsatt gode priser, men det vil avhenge av utviklingen i ressurstilførselen fra andre viktige hvitfiskarter. Tilførsel av billig fisk fra foredlingsindustrien i Østen, kan være en trussel mot prisnivået på norsk fabrikktrålfilét i fremtiden. Dette vil kunne påvirke lønnsomheten, og sannsynligvis også prisnivået på fabrikktrålerne. Fokus på markedet er viktig, og i perioder med lave kvoter kan det være et strategisk valg å satse på utvalgte nisjer med videreforedlede produkter som forbrukerne kan være villig til å betale merpris for. 97