SLUTTRAPPORT. PROSJEKT UNGDOMSLOS et prosjektarbeid mellom kommunene Austrheim, Fedje, Masfjorden, Radøy og Lindås.

Transkript

1 SLUTTRAPPORT PROSJEKT UNGDOMSLOS et prosjektarbeid mellom kommunene Austrheim, Fedje, Masfjorden, Radøy og Lindås. Forord Dette prosjektet har vært finansiert av NAV gjennom programmet FARVE - forsøksmidler arbeid og velferd og Hordaland Fylkeskommune. Prosjektperioden har vart fra Det er et stort personlig nederlag for en ungdom å ikke fullføre videregående skole og enda større nederlag å stå utenfor arbeidslivet. Det er også et stort nederlag for Norge som samfunn at vi ikke klarer å ivareta disse ungdommene og gi dem et tilbud innen skolegang og arbeid som de klarer å nyttiggjøre seg. Det er også samfunnsøkonomisk dårlig bruk av menneskelig ressurser i en tid hvor det er stort politisk fokus på behovet for arbeidskraft i fremtiden. I vårt prosjekt har vi forsøkt å finne ut hvorfor noen ungdommer i Nordhordland ikke klarer å gjøre seg nytte av skoletilbudet de får fra Fylkeskommunen. Vi har sett på hvordan arbeidsmarkedet i distriktet kan bidra til å hjelpe ungdommene. Vi har også sett på arbeidsmetodikken i vår egen organisasjon, NAV, og hos andre instanser som har som formål å hjelpe ungdom. Hensikten med dette arbeidet har vært om mulig å komme frem til en mer hensiktsmessig måte å samarbeide på tvers av etatene og med næringslivet til det beste for ungdommene. Vi har vurdert det som viktig å belyse problemstillingene både på systemnivå og individnivå. Dette har vært mulig fordi vi har knyttet prosjektet til et lokalt NAV-kontor og dermed hatt tilgang på både brukere, virkemidler som ligger til vår virksomhet og allerede etablert nettverk ut mot bedriftene. Formålet med denne rapporten er å få formidle hva vi har gjort i prosjektperioden for å belyse problemstillingene. Vi ønsker å presentere våre funn og våre anbefalinger for det videre arbeidet med ungdom som har problemer med å gjøre seg nytte av de etablerte utdanningstilbudene. Austrheim, Inger-Lise Brekke, Torill Heldal Hansen Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 1

2 Innhold 1 Prosjektbeskrivelse Prosjektet startet Det geografiske og demografiske utgangspunktet Geografiske utfordringer i prosjektet Arbeidsmarkedet og krav til utdanning Hvordan vi kom i kontakt med ungdommene Oppfølging av ungdom Hvorfor slutter ungdom på videregående skole? Feil linje Lang reisevei Hybeltilværelse Diagnoser For mye teori Rus Hva kan NAV tilby ungdommene? Koordinerende rolle Delkurselev Arbeidspraksis Lønnstilskudd Individstønad: Jobbklubb Kurs Samarbeid NAV sosialtjeneste Grønt Arbeid Hordaland Fylkeskommune Samarbeid med NHIL Ressursgruppe Ungdomsnettverk Videregående skoler OT/PPT Korte kompetansegivende kurs Opplæringskontoret Nordhordland Næringslivet Familiekontoret i Austrheim kommune Deltakelse på Verdensdagen for psykisk helse Salto Oppsummering Suksessfaktorer Veien videre Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 2

3 1 Prosjektbeskrivelse Problemstilling I prosjektbeskrivelsen var det satt opp følgende problemstillinger: 1. Utvikle ny kunnskap og kompetanse knyttet til problemet skolesluttere i den videregående skole. 2. Utvikle kompetanse knyttet til aktivt og forpliktende samarbeid med og rundt skolesluttere. Hovedmål, delmål og målgruppe 1. Få forpliktende kontakt med målgruppen. 2. I løpet av prosjektperioden, ha formidlet minst 50 % av de som har vært knyttet til prosjektet, til arbeid eller utdanning. 3. Et prosessmål er å øke det forpliktende samarbeidet og den samlet handlekraft i de delene av tjenesteapparatet som har ansvar for våre målgrupper. 4. Vår målgruppe er ungdom år som faller mellom stoler. Virkemidler Ut fra tidligere prosjekt, evalueringer og forskning, er det forpliktende oppfølging som gir de beste resultatene. I den forbindelse vil vårt hovedvirkemiddel være å få et dedikert og motivert menneske til å gjennomføre prosjektet. Bi-virkemiddel er samlinger, trim og kurs etter behov og interesse. Bedre samordning av personer og av allerede etablerte virkemidler, eks. rådgivere ved vgs og NAV-kontor, OT-tjenester, og økonomiske tilskudd til deltakere og bedrifter. Metode Metoden er personlig kontaktarbeid, dokumentasjon, motivasjon og tett oppfølging. Mest individuell oppfølging, men også gruppeopplegg der det er mulig. Prosjektsammendrag Gjennom prosjektet Ungdomslos vil NAV-kontoret i Austrheim, i nært samarbeid med NAV-kontorene i Fedje, Masfjorden, Radøy, Lindås/tjenesteområdet Nordhordland, gi tett og målretta oppfølging til ungdom, år, som av ulike grunner slutter på videregående skole, og som ikke kommer i fast arbeid eller utdanning. Hovedinnholdet i prosjektet er målretta kontaktarbeid, avklaring, arbeids- og aktivitetstilbud og skreddersydd bistand i nært samarbeid med den unge selv. Målet er å bygge på det positive, og gjennom det gi den enkelte styrke, pågangsmot og kompetanse, og lose ungdommene inn i videre utdanning eller varig arbeid. Prosjektet er et samarbeid mellom NAV-kontorene, kommunene og VGS. Prosjektet vil bli gjennomført i samråd med Fylkesmannen, Fylkeskommunen og NAV Fylke. NAV-Austrheim leder og koordinerer prosjektarbeidet. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 3

4 2 Prosjektet startet For å innfri det første planlagte virkemiddelet i prosjektet ble Inger-Lise Brekke ansatt som ungdomslos. Hun hadde bakgrunn fra tidligere Aetat og således kjennskap til virkemidlene NAV kunne bruke i arbeidet med ungdom. I tillegg var hun pedagogisk utdannet og hadde jobbet som lærer på Austrheim videregående skole som er en av skolene i tjenesteområdet som vi skulle ha fokus på. Det ble vurdert som nyttig at hun hadde kjennskap ikke bare til den lokale skolen, men også til skolesystemet generelt. Hun hadde også jobbet med Arbeid med Bistand og hadde således kompetanse når det gjelder tett oppfølging av brukere. Vi vurderte det også som en fordel at hun var sosiolog og dermed kunne belyse problemstillingene både på system- og individnivå. Hun fikk fast kontor på NAV Austrheim og startet med prosjektarbeidet Det geografiske og demografiske utgangspunktet Austrheim kommune er en liten kommune både i utstrekning og folketallmessig. Det bor ca 2800 personer i kommunen og geografisk den minste kommunen i Nordhordland bortsett fra øykommunen Fedje. Det tar 20 minutter å kjøre tvers gjennom hele kommunen. Den ligger helt vest i landet ca en times kjøretur nord for Bergen. Det var frem til ut på 70-tallet en jordbrukskommune. Statoil bygde da raffineri på Mongstad og kommunen har i tiden frem til nå vært i en rivende utvikling med tanke på arbeidsmarkedet innen industri. Det har også kommet til andre næringer, men tyngden innen industri er der fortsatt. Mongstad har blitt et industriområde som gir arbeidsplasser ikke bare til lokalbefolkningen, men også til resten av Nordhordland Bergen. Det er utstrakt pendling til området. Det har vært bra befolkningsvekst i denne kommunen. 2.2 Geografiske utfordringer i prosjektet I utgangspunktet var tanken at ungdomslosen skulle være tilgjengelig for hele tjenesteområdet. Dette innbefatter imidlertid 7 kommuner og et svært geografisk område. Det er tre videregående skoler i denne regionen; Austrheim, Knarvik og Osterøy. Det er også elever som har adresse i Nordhordland som går på andre videregående skoler. Ungdomslosen hadde sitt kontor på NAV Austrheim og derifra tar det to timer å kjøre til det NAV-kontoret som ligger lengst unna (Osterøy). Ungdomslosen deltok også på noen møter på Arna videregående skole angående en ungdom tilhørende Masfjorden kommune. På grunn av lang reisevei gikk nesten hele arbeidsdagen med på ett møte og derfor ikke en rasjonell måte å drive oppfølgingsarbeid. Det ble fort avklart at det var uhensiktsmessig for ungdomslosen å følge opp ungdommer som tilhørte andre videregående skoler enn de som gikk på Austrheim og Knarvik. De NAV-kontorene som hadde ungdommer som gikk på andre videregående skoler fikk oppfølging og råd via telefon og epost. Det var også mulig for NAV-kontorene å bruke videokonferanse. 2.3 Arbeidsmarkedet og krav til utdanning Det har vært relativt enkelt å skaffe seg godt betalte jobber på Mongstad og i oljebransjen for øvrig uten særlig utdannelse. Kommunen ligger kanskje derfor under gjennomsnittet når det gjelder høyere utdannelse sammenlignet med landet forøvrig. Dette kan selvfølgelig være en medvirkende forklaring på hvorfor ungdommer velger å droppe ut av videregående skole. Hvis foreldregenerasjonen har hatt lett tilgang på godt betalte jobber, så kan dette igjen gi neste generasjon et inntrykk av at dette også gjelder dem og gir dem således lavt insentiv til å fullføre utdannelse eller ha stort fokus på skolearbeidet generelt. Det vil alltid være noen som også blant dagens unge klarer å skaffe seg drømmejobben uten å ha fullført videregående skole. Dette blir med på å opprettholde ideen om at det ikke er nødvendig med utdannelse. Vi skal se på årsakene til at ungdom slutter på videregående skole før de har fullført senere i rapporten. Vi har med vår markedskompetanse i NAV etter å ha vært i kontakt med mange bedrifter i distriktet fått en klar forståelse av at det ikke er like enkelt å skaffe seg arbeid uten Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 4

5 fagutdannelse lenger. Det er stadig økende krav til bedriftene om å ha fagutdannet personell til å utføre arbeidet hvis de skal få kontrakter på oppdrag. Dette gjør at bedriftene må være forsiktig med å ansette for mange uten fagkompetanse fordi dette kan straffe seg ved neste korsvei i konkurransen om oppdragene. Det er også viktig å ha forståelse for at når bedriftene ikke får kontraktene de ønsker, så må de foreta en nedbemanning og dette går gjerne først ut over de som siste ble ansatt og de uten fagkompetanse, hvilket ofte er ungdommene. Det vil derfor være viktig for en ungdom å skaffe seg utdannelse ikke bare for å få innpass i arbeidslivet, men også for å øke mulighetene for å beholde arbeidet når bedriften må foreta nedbemanning. Det vil uansett være enklere for en ungdom med utdannelse å være jobbskifter enn en uten. Ungdom i vårt distrikt må også være bevisst på at arbeidsinnvandring har kommet i stort monn også hit. Det er særlig folk fra Litauen og Polen som har kommet til vår region. Dette øker konkurransen og det er ikke lenger en selvfølge at man får jobb bare fordi man kommer fra distriktet bedriften ligger i. Det skal dog legges til at det har vært en økende tendens i prosjektperioden at bedriftene har gitt uttrykk for at de ønsker å bidra til at lokal ungdom kommer seg inn på arbeidsmarkedet her fordi disse ungdommene representerer en mer lojal arbeidskraft. I tillegg viser språkproblemene seg å være av større betydning for bedriftene enn de kanskje først antok. Vi skal komme nærmere inn på arbeids i rapporten når vi omtaler samarbeid med bedriftene. 2.4 Hvordan vi kom i kontakt med ungdommene Da vi begynte på prosjektet forelå det ingen oversikt over hvilke ungdommer som allerede hadde sluttet på videregående skole eller hva de gjorde på med mindre de allerede var registrerte som arbeidssøkere på NAV. Det var derfor tilfeldig hvordan vi kom i kontakt med ungdommene. Vi visste om noen allerede fordi NAV Austrheim ligger i en liten kommune og det er relativt oversiktlig. Da tok vi oss den friheten og kontaktet ungdommer vi visste ikke gikk på skole eller var i jobb for å spørre hva gjorde på. Det var verre med de ungdommene som tilhørte de større kommunene som Lindås, Radøy og Meland. Vi var da avhengig av at saksbehandlere fra de andre NAV-kontorene i vår region tok kontakt med oss. Noen ungdommer kom direkte til oss på NAV for å høre om det fantes hjelp å få. Vi ble kontaktet direkte av foreldre og andre familiemedlemmer knyttet til de aktuelle ungdommene. Noen ungdommer kom vi i kontakt med via helseavdelingen som psykiatrisk sykepleier, lege eller helsesøster. Også barnevernet tok kontakt med oss for å høre om vi kunne hjelpe ungdommer inn i aktivitet. Vi gikk relativt tidlig ut i lokalavisene og fikk laget en reportasje om prosjektet. Flere tok kontakt med oss på bakgrunn av denne artikkelen. Vi la også ut informasjon om prosjektet i Austrheim kommune sin internettside. De primære kontaktkildene våre ble etter hvert skolene og OT/PPT. Det ble klart for oss at Fylkeskommunen gjennom OT/PPT i begynnelsen ikke hadde den oversikten over ungdommene de skulle ha og som vi trodde at de hadde. Det viste seg at OT/PPT kontaktet ungdommer som hadde sluttet på videregående skole, eller ikke takket ja til tilbud om skoleplass, gjennom et brev med tilbud om samtale. Det ville alltid være en mulighet for at disse brevene ikke ble lest eller ungdommene ikke klarte å ta tak i situasjonen til tross på invitasjon i brevs form. Som følge av Telleprosjektet i NY GIV var OT/PPT i Hordaland gjennom et storstilt arbeid for å få oversikt over hvor ungdommene var og hva de gjorde på. Dette arbeidet krever kontinuitet for at de skal kunne si at de har tilfredsstillende kontroll fremover. NAV er avhengig av at Fylkeskommunen har den nødvendige oversikten og samarbeider med oss slik at vi kan komme i posisjon til disse ungdommene og tilby vår bistand. I begynnelsen av prosjektperioden var det tilfeldig hvilke ungdommer vi kom i kontakt med. Vi kan da risikere at det går for lang tid før vi får kjennskap til hvem som trenger hjelp til hva og problemene har kanskje blitt verre for ungdommen enn de nødvendigvis trengte å bli. Det er for noen ungdommer nødvendig med rask tiltakskjeding for å unngå at de finner på destruktive ting som rusing og kriminell virksomhet. I noen tilfeller trenger ungdommene veldig kort tid før de forverrer sin situasjon som gjør det vanskeligere for oss å hjelpe dem å komme seg ut av. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 5

6 3 Oppfølging av ungdom I dette prosjektet har vi vært i kontakt med 65 ungdommer med ulik bakgrunn og ulikt behov for bistand. Det var svært viktig allerede fra første møtet med ungdommene å få god kontakt. Vi hadde fokus på det som er positivt og være konstruktive hvis vi må hjelpe ungdommen å ta tak i utfordringer. Ungdommer som har droppet ut av videregående skole opplever ofte manglende tro på egen verdi og evne. De har opplevd å mislykkes på skolen og mange er redd for også å mislykkes i arbeidslivet. Vi må derfor la dem få prate ut om disse opplevelsene hvis de selv ønsker det før man går løs på hva som skal skje fremover. Vi erfarte at man ikke skal være for overoptimistiske på hva de kan oppnå, hverken utfra deres egne ønsker eller på deres vegne. Det er selvfølgelig viktig å motivere ungdommene med å gi dem et bilde av fremtiden der de har oppnådd noe, samtidig er det viktig å balansere dette med realisme og ha fokus på delmålene. Hvis de ikke oppnår målet innen rimelig tid, erfarte vi at dette virker demotiverende på dem. Små oppnåelig mål hadde en positiv og motiverende effekt. Vi kan gi eksempel på ungdommer som syntes det å komme til samtale på kontoret var skummelt. For disse ungdommene var det vært en seier å stå opp og komme seg ut av huset før kontoret stengte. Når ungdommen kom på kontoret skrøt vi og sa at de hadde vært flinke som kom og at det var kjekt å se dem. Vi var bevisst på å gi dem opplevelse av at vi var forberedt til møtet og at tiden var satt av for deres skyld. Vi sendte ofte SMS og ringte til ungdommene enten dagen før eller samme dag for å minne dem på at de skulle møte oss og forsøkte å ufarliggjøre det som skulle skje. I noen tilfeller sendte vi samme SMS til foresatte slik at de kunne hjelpe ungdommen sin å komme avgårde. Vi startet alltid møtene med å fortelle hva vi hadde tenkt å snakke om og spurte ungdommene hvilke forventninger de hadde til møtet. På denne måten var vi samstemt på hva vi skulle snakke om. Til slutt i møtet foretok vi en oppsummering og fikk avklart om det var noe vi ikke hadde gått igjennom som vi hadde blitt enige om, eller om det i løpet av samtalen hadde dukket opp noen spørsmål som vi skulle diskutere avslutningsvis. Før vi lot ungdommen forlate oss hadde vi avtalt hva som skulle skje videre, hvem som skulle gjøre hva og når neste avtale var. Noen få ungdommer hadde ikke ønske om å få bistand. De opptrådte uinteressert og til tider irritert over vårt forsøk på å få kontakt. Disse ungdommene fikk litt tid på seg. Vi visste ikke alltid hvor lang pause de skulle få fra oss, men i disse sakene har vi som oftest hatt kontakt med psykiatrisk sykepleier i kommunen som har prøvd å holde en viss form for kontakt. Etter en stund har vi forsøkt oss igjen og i noen tilfeller har vi lykkes. Andre ganger har ungdommen selv tatt initiativet for å opprette kontakt igjen. Når det har vært vanskelig å opprettholde kontakt med ungdommen har vi vært i dialog med foresatte og gitt dem vårt direkte telefonnummer og kontaktinformasjon slik at de har kunne ta kontakt med oss når de har hatt behov for det. I slike situasjoner har vi sett at det hjelper ikke hva vi på NAV eller våre samarbeidspartnere har ønsket for ungdommen, så lenge ungdommen selv ikke har noe ønske å bidra til endring i sitt eget liv. Det vi har vært mest bekymret for i slike saker er at de skal begynne med rus eller at deres manglende ønske om å ha kontakt med oss skyldes allerede et rusmisbruk. Kontakt med samarbeidspartnere har vært viktig i disse sakene for å høre om de vet noe, og vi har gitt beskjed til hverandre hvis vi har fått kontakt. Av de 65 ungdommene vi har hatt kontakt med i prosjektet har tre ungdommer vært så klart rusavhengige at vi på NAV ikke har klart å opprettholde kontakt med dem. En døde av overdose. Vi vet at NAV Sosialtjeneste og helseavdelingene i de aktuelle kommunene forsøkte å ha kontakt med de to andre. Vi har også hatt en ungdom som nektet plent å delta i aktivitet. Vi startet arbeidspraksis tre ganger etter nøye samarbeid med ham. Likevel lykkes vi ikke å få ham til å nyttiggjøre seg tilbudet. I den ene bedriften var han i to uker og sluttet. I en annen bedrift var han i en uke for deretter å fordufte. Den siste møtte han ikke opp til på første arbeidsdag. Han søkte sosialstønad flere ganger, men Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 6

7 han møtte ikke til samtaler med ungdomslosen som ble satt som vilkår og dermed ble han ikke innvilget sosialstønad. NAV sosialtjeneste tror han ikke møtte til samtalene pga. aktivitetskravet, i henhold til Lov om sosiale tjenester. Vi kommer mer inn på sosialtjenestens adgang til å stille vilkår om arbeidsrettet aktivitet i avsnittet om samarbeid med NAV sosialtjeneste. Av 65 ungdommer er det således bare unntaksvis at vi ikke har lykkes med å opprettholde kontakten og dermed oppfølgingen, og da pga. rus i de fleste sakene. Vi har vært bevisst på den enkelte ungdom sine utfordringer for å kunne rose og berømme dem for hvert fremskritt. Vi erfarte at vi må gjøre ungdommen i stand til å sette opp målene og delmålene selv. Dette klarer de ved hjelp av veiledning. Det er viktig at vi hjelper dem til å sette seg delmål i begynnelsen som vi vet de kan lykkes i. Delmålene kan bli mer utfordrende etter hvert som de opplever mestring og økt motivasjon, men likevel må målene være gjennomførbare. Da er det bedre å ha delmål slik at ungdommen raskt kan oppleve mestring som gir motivasjon og selvtillit til å gå videre på neste delmål. Det er viktig å få ungdommen til å få et eierforhold til sitt eget liv og valgene som blir tatt. Hvis ungdommen opplever at det er NAV og/eller andre instanser som tar avgjørelsen, så får de ikke eierforhold til det som skal foregå og dermed ingen ekte motivasjon til å lykkes. Det er like viktig at saksbehandler er realistisk som ungdommen og at vi ikke får ambisjoner på ungdommen sine vegne. Hvis det er en ungdom som ikke vil ha muligheter for å oppnå fagbrev, så skal ikke det settes som mål. Vi får ungdommene til å ta mer ansvar ved å poengtere at det er deres valg og at vi er støttespillere for dem som skal oppmuntre og korrigere hvis de ønsker å ta ufornuftige valg. Vi kan illustrere dette ved å si at til ungdommen at det er han som skal gjøre alt selv, men vi skal gå ved siden av og heie. Det er også viktig å berømme ungdommen underveis og si at det er på grunn av hans egen innsats som har gjort at han har lykkes. Som nevnt ovenfor var det viktig med positivitet og motiverende holdning ovenfor ungdommen. Vi kan ta frem et eksempel på en jente som ikke hadde bestått fagprøven. Hun var overbevist om at hun ikke var flink nok og aldri ville klare å få fagbrev. Vi kontaktet hennes tidligere faglærer og bedriften hvor hun hadde vært i lære. Vi kontaktet også Opplæringskontoret Nordhordland som hadde ansvaret for gjennomføringen av læretiden. Samtlige hadde bare gode ord å si om henne. Bedriften kunne ikke annet enn fullrose henne både når det gjaldt kvaliteten på arbeidet hun utførte og hennes personlige vesen. Det viste seg at det kun var en liten detalj på selve fagprøven som var gjort feil og medførte at hun ikke fikk denne godkjent. Hun hadde imidlertid mistet all tro på seg selv. Vi ordnet med arbeidspraksis og hadde tett kontakt med bedriften. Vi hadde ofte kontakt med ungdommen gjennom enkeltmøter med henne og samarbeidsmøter med arbeidsgiver og psykolog. Til slutt turte hun å ta fagprøven på nytt. Hun stod med glans. Hun fikk seg raskt ordinært lønnet arbeid. Siste møtet vårt med henne var et par dager hun skulle begynne i den nye jobben. Hun fortalt oss da at hun syntes i begynnelsen på oppfølgingen at ungdomslosen var irriterende positiv og hun hadde bestemt seg for ikke å like henne. Etter en stund hadde hun likevel innsett at det kanskje var riktig det som ble sagt og begynte å samarbeide. Hun takket for oppfølgingen og mente at det var viktig at vi var akkurat slik som vi hadde vært. Vi erfarte at vi må ha et annet fokus på målet og prosessen hos en ungdom enn hos en voksen. En voksen har gjerne erfaringer og preferanser som brukes når det må tas både store og små valg i livet. Ungdommene har ofte ikke oppnådd dette ennå og vi som saksbehandlere må ta dette til etterretning og hjelpe dem med å legge frem ikke bare valgmulighetene for dem, men også konsekvensene bak hvert valg. Av og til måtte dette konkretiseres for ungdommene ved enten å skrive eller tegne de ulike valgene og konsekvensene på et ark i samtaler. En god del av disse ungdommene har konsentrasjonsvansker, svikt i korttidshukommelsen, lese- og skrivevansker. Dette må tas hensyn til individuelt for hvordan man presenterer det som er nevnt ovenfor, men også med tanke på rettigheter og plikter ved å få bistand fra NAV og det offentlige for øvrig. Vi må også være villige til å hjelpe dem med å registrere seg på nav.no, skrive Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 7

8 jobbsøknader, søke individstønad, stadig minne dem på å fylle ut meldekort, sende SMS og ringe dem for å huske avtaler. Samarbeid med foreldre/familie I prosjektet samarbeidet vi ofte med foreldre, fosterforeldre eller andre familiemedlemmer. Dette gjorde vi selvsagt når ungdommen var under 18 år, men også for de som var over 18 år fant vi det hensiktsmessig å ha kontakt med familien. Dette måtte ungdommen i så fall godkjenne, men vi opplevde ikke at noen ungdommer har sa nei til det. Familiene opplevde det ofte som problematisk at ungdommen deres droppet ut av videregående skole. De var blant annet bekymret og opprørt. Noen hadde kjempet med sin ungdom over lengre tid og hadde til slutt resignert. Nesten absolutt alle foreldrene var positive til prosjektet. Vi har opplevd det som svært viktig at foreldrene/familiene var positive til samarbeidet med oss. Vi fremstilt det ofte som at foreldrene dyttet ungdommen ut av huset og vi drog dem til skole eller jobb. Vi erfarte at et positivt samarbeid innebar at vi ble allierte med foreldrene slik at vi var samkjørte på hvordan vi oppmuntret og rettledet ungdommene. På denne måten mener vi at vi unngikk en potensiell lojalitetskonflikt for ungdommen i forhold til sine foreldre kontra NAV. I noen tilfeller ble vi enige med ungdommen om at vi på NAV ringte til foresatte og fortalte hva som hadde blitt tatt opp på møtene. Mange ungdommer syntes det var slitsomt å fortelle foreldrene hva som hadde blitt sagt på møtene. Noen ganger opplever de at foreldrene spurte om ting som vi ikke hadde snakket om. Flere ungdommer sa til oss at det var så slitsomt når foreldrene ville vite hva vi hadde snakket om at de hadde begynt å krangle. Det var heller ikke alltid at ungdommen husket alt som var blitt sagt. Da ønsket de ofte at vi skulle ringe til foreldrene og informerte dem. Det har vært noen ungdommer over 18 år vi ikke har funnet det hensiktsmessig å ha samarbeid med foreldrene fordi disse åpenbart har opptrådt uansvarlig på ungdommens vegne. Disse foreldrene har selv ofte vært marginale enten på grunn av rus eller psykiatri. Det har da vært et valg NAV og samarbeidspartnere har blitt enige om sammen med ungdommen. 4 Hvorfor slutter ungdom på videregående skole? Vi vil kunne anta at jo bedre arbeidsmarkedet er, jo høyere blir ungdommers insentiv til å slutte på skolen for å begynne i ordinært lønnet arbeid. Hvor reell denne muligheten er for å få jobb for den enkelte ungdom vil være avhengig av nettverk, kompetanse og erfaring. De ungdommene vi var i kontakt med i prosjektet hadde ingen jobb å gå til når de sluttet på skolen. Vårt inntrykk var derfor at det ikke var tilgangen på jobb som var årsaken til at de sluttet på skolen, men heller et ønske om å forlate en vanskelig skolehverdag. Vi har ikke grunnlag for å kunne si noe mer om hvorvidt det gode arbeidsmarkedet påvirket deres avgjørelse, men vi vil tro at avgjørelsen om å slutte på skolen hadde sittet lengre inne hvis det var en betraktelig høyere arbeidsledighet i distriktet. Samtlige ungdommer vi var i kontakt med gjennom prosjektet som sluttet på videregående skole hadde startet på en yrkesfaglig utdanning. Ingen av de ungdommene vi hadde kontakt med hadde startet på studiespesialiserende linje. Prosjektet hadde ikke satt noen begrensninger på hvilke ungdommer vi skulle ha fokus på. Alle videregående skolene har tilbud både om yrkesfaglig utdanning og studiespesialiserende linje og 3PÅ (det tredje året med påbygging for å få studiekompetanse). Det er hovedsakelig gutter som har startet på yrkesfaglig utdanning som dropper ut av den videregående skolen. 74 % av alle ungdommene vi var i kontakt med i prosjektet var gutter (48 gutter og 17 jenter). De jentene vi var i kontakt med hadde også startet på yrkesfaglig utdanning. Det Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 8

9 var kun én gutt av alle ungdommene vi var i kontakt med som ikke hadde søkt på videregående skole fordi han ikke ønsket å gå mer på skole, men ville heller gå ut i arbeid. Det som gikk igjen av forklaring fra ungdommen selv hvorfor de hadde sluttet på skolen, eller ønsket å slutte, var at de var skoletrøtte. Årsaken til at de var skoletrøtte forklarte de med at det var altfor mye teori. De aller fleste hadde startet på videregående skole med ønske om å fullføre skole, få læreplass, ta fagbrev og få seg jobb. Mange ungdommer ga uttrykk for at de opplevde å ha mislykkes på skolen og fått seg en knekk på selvfølelsen og selvtilliten. Mange fortalte at de i utgangspunktet var motiverte når de begynte på videregående skole, men at dette forandret seg etter en stund. Det var stor variasjon mellom ungdommene hvor lenge etter at hadde begynte på videregående skole til de bestemte seg for å slutte. Noen hadde gått nesten et helt skoleår og sluttet like før eksamen. Noen gikk bare noen uker. Andre hadde hanglet seg gjennom første semester, men med stort fravær og dårlige resultat. Forklaringene til ungdommen var gjerne i starten overfladiske og enkle, men når vi gikk dypere inn i problemstillingene kunne vi sammen med skolen, OT/PPT og evt. behandlingsapparatet avdekke mer komplekse problem for ungdommene. Vi skal her nevne noen årsaker som vi i prosjektet avdekket som forklarer hvorfor ungdom slutter på videregående skole før de har fullført. Punktene nedenfor er på ingen måte uttømmende da det var mange ulike og komplekse årsaker til at ungdommene sluttet, men generelt sett kan vi si at disse er hovedårsakene. 4.1 Feil linje Flere av ungdommene som sluttet kunne fortelle at de ikke hadde kommet inn på den linjen de ønsket. De hadde dårlige resultater fra ungdomsskolen som gjorde at de ikke fikk oppfylt sine første ønsker når de søkte plass på den videregående skolen. Demotiverte ungdommer fra skolestart og minskende interesse for fagene etter hvert som skoledagene gikk, medførte ofte at de enten laget mye bråk og støy for de andre i klassen og/eller hadde et stort fravær. Mange møtte på skolen i lengre tid selv om de ikke var interessert i fagene fordi de ikke hadde noe annet å gjøre på. Disse utgjorde for skolen og andre elever ofte et problem fordi de forstyrret undervisningen og lokket andre elever til å skulke for dermed å ha selskap. Noen av de ungdommene som hadde stort fravær fortalte at de ofte satt oppe på natten og spilte på data eller Playstation og sov om dagen. Spillene som gikk igjen når dette temaet ble diskutert med ungdommene var WoW og Cod (World of Warcraft og Call of Duty). De hadde snudd døgnet og synes det var vanskelig å forholde seg til omgivelsene på en konstruktiv måte. De opplevde å være låst i situasjonen og konfliktnivået i disse hjemmene var ofte høyt. 4.2 Lang reisevei Vi har fritt skolevalg i Hordaland når det gjelder videregående skole. Dette er et tema som kan diskuteres bredt, men vi velger i denne rapporten å si noe om hvordan vi opplevde at dette kan være en medvirkende forklaringsfaktor til hvorfor noen elever sluttet på videregående skole. Mange av disse ungdommene var i utgangspunktet svake elever fra ungdomsskolen. På grunn av dårligere karakterer fikk de tilbud om plass på skoler som de ikke ønsket å gå på fordi det medførte lang reisevei og vennene deres gikk ikke der. Flere ungdommer vi var i kontakt med hadde ønske om å gå på den lokale skolen, men fikk ikke plass. Da var valget å få lang reisevei eller å flytte på hybel. Å sitte på bussen opp til to timer hver vei fremstod for noen ungdommer som etter hvert uholdbart. I verste fall fikk de også tilbud om en linje de egentlig ikke hadde lyst å gå på. Dette i kombinasjon med lang reisevei gjorde dem fort umotiverte og de fikk ofte stort fravær. Til slutt fikk ikke de lyst til å gå på skolen lenger. 4.3 Hybeltilværelse Noen ungdommer bodde på hybel fordi det var for langt for dem å reise daglig mellom hjem og skole. Noen kunne ikke lenger bo hjemme fordi konfliktnivået i hjemmet var for høyt til å kunne bo hjemme. I noen tilfeller hadde foreldrene eller hjemmeboende søsken rus eller psykiatriproblematikk som gjorde det uholdbart for ungdommene å bo hjemme. I andre tilfeller var de kastet ut av hjemmet av sine foreldre. Disse ungdommene hadde vært nødt til å skaffe seg et eget sted å bo. Det var ikke alle som taklet hybellivet like Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 9

10 godt. Det fortalte at det var vanskelig å skulle holde eget hushold i tillegg til å være god elev og gjøre leksene. Det krever selvdisiplin og en viss grad av modenhet for å klare å bo alene. Mange klarer nok dette utmerket godt særlig hvis de har god støtte fra familien. En del av ungdommene som ikke taklet særlig godt å bo for seg selv hadde enten problemer med å holde døgnrytmen, satt for mye foran skjerm eller fikk hybelen omdefinert som fristed for medelever eller mer uheldige venner som trengte et sted å feste. Noen opplevde det som en umulig økonomisk situasjon å skulle klare seg selv og dermed følte seg tvunget til å slutte på skolen for å finne seg en jobb og tjene penger. 4.4 Diagnoser Svært mange av de ungdommene som prosjektet var i befatning med hadde fått ulike diagnoser. Svært mange hadde fått avdekket lese- og skrivevansker, dysleksi, problemer med kortidshukommelsen, konsentrasjonsvansker eller generelle lærevansker. En god del hadde også fått diagnosen ADHD. Noen av disse hadde blitt medisinert for tilstanden, andre ikke. Hvorvidt de var medisinert eller ikke fremstod som klart ungdommenes egne valg. Utfordringene knyttet til ulike diagnoser kan vel sies å ha medvirkende årsak til dårlige resultater på den videregående skolen. De fortalte om problemer allerede på barne- og ungdomsskolen og hadde nok dårligere forutsetninger for å kunne klare ordinært skoleløp på videregående skole enn ungdommer uten disse utfordringene. Likevel kunne svært mange av ungdommene med spesielle utfordringer fortelle om manglende tilbud både fra ungdomsskolen og videregående skole når det gjelder spesielt tilpasset opplæring. Mange av dem hadde begynt på videregående skole under samme vilkår som andre elever. Det gikk ikke lang tid før de møtte veggen og problemene eskalerte. De begynte raskt med enten fravær eller et høyt konfliktnivå på skolen med lærerne og medelever. Flere av disse ungdommene var sårbare fordi de er klar over at de var annerledes enn andre ungdommer og opplevede det som urettferdig at de ikke hadde fått den hjelpen de trengte. Dessverre var det mange tøffe gutter som tok til tårene når vi kom inn på deres skoleerfaringer. 4.5 For mye teori Dette henger sammen med ovenstående punkt fordi det er en klar sammenheng mellom de ungdommene som opplevde at vanskelighetsgraden og mengden av teori på videregående skole var mer enn de maktet og at de hadde en diagnose. Svært mange av ungdommene vi var i kontakt med hadde gode evner på verkstedet på skolen eller i utplassering i bedrift, men hadde store vanskeligheter med teorien. Mange uttrykte fortvilelse over hvorfor de måtte ha så mye teori når det eneste de ønsket var å få være i praktisk opplæring og arbeid. 4.6 Rus Noen av de ungdommene vi var i kontakt med ruset seg. Enkelte var dypere inn i avhengighet enn andre. Noen fortalte at de hadde ruset allerede før de begynte på videregående skole og at dette ikke var forenlig med å klare forpliktelsene på skolen. Noen hadde ikke ruset seg før de begynte på videregående skole, men ble introdusert for dette av medelever. Flere fortalte at dette var en flukt fra opplevelsen av ikke å fungere på skolen. Det er derfor usikkert for oss i prosjektet å si om det var rusen i seg selv som var årsaken eller medvirkende årsak til at ungdommene sluttet på skolen. Det fremstår for oss som om det var de ungdommene som allerede hadde problemer med å finne seg til rette i elevrollen som var mest tilbøyelig til å begynne med rus. Her vil vi anta at det var en vekselvirkning mellom sosial mistilpassing, psykiske utfordringer og andre problemer. Vi forfølger ikke denne problemstillingen videre i denne rapporten. Vi kan bare kort nevne at det ikke var vårt inntrykk at rus var noe dominerende problemstilling for de ungdommene vi var i kontakt med. Bare tre ungdommer vi var i kontakt med i prosjektet hadde så store rusproblemer at det ikke var forenlig med tilbudene om aktivitet vi kunne gi. En døde dessverre av overdose og de to andre fortsatte å ha kontakt med NAV sosial og helsevesenet. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 10

11 5 Hva kan NAV tilby ungdommene? I prosjektperioden hadde vi noen samtaler med elever på videregående skole som hadde diskutert med rådgiver hvorvidt de skulle slutte eller ikke. Noen av dem fant ut at de ville forsøke å gå på skolen en stund til likevel for å se om de klarte å fullføre skoleåret. Om dette skyldtes motiverende realitetsorientering eller om det ikke var så attraktivt det NAV hadde å tilby, vet vi ikke. Vi anser det som en viktig suksessfaktor at vi har fått ungdom til å velge skole fremfor å slutte ved bare å ha en samtale med dem på skolen. Dette er likevel ikke en gruppe ungdommer vi har tatt med som deltakere i prosjektet. De vi har tatt med er de som vi har gått videre med oppfølging på. Vi skal her se på hva vi har erfart at NAV kan tilby ungdom. Det kan nevnes at de var åtte ungdommer i prosjektet som vi vurderte å ha et spesielt tilpasset oppfølgingsbehov. Det vil si ca 11 % av alle ungdommene vi fulgte opp. De fleste andre ble vurdert å ha situasjonsbestemt oppfølgingsbehov hvilket gav oss mulighet til å tilby arbeidspraksis og lønnstilskudd. Bare noen få hadde standard oppfølgingsbehov. 5.1 Koordinerende rolle I dette prosjektet ble ungdomslosen i mange saker en koordinator for ungdommen. Det var noen som hadde behov for å opprettholde kontakten med skolen hvis de skulle gå over fra å bli heltidselev til å bli delkurselev. I tillegg hadde noen behov for kontakt med f.eks. helseavdelingen og sosialtjenesten. Naturlig nok ble det også ungdomslosen som var kontaktpersonen mellom bedriften og ungdommen. Vi erfarte at det var viktig for flere av ungdommene å få hjelp til å koordinere alle kontaktpunktene de hadde. Til en viss grad ble det benyttet individuell plan, men dette var det hovedsakelig Lindås kommune som anvendte. Det var ikke alltid hjelp for ungdommen bare å bli fortalt at de skulle ringe til f.eks. et kommunesenter for å søke om bostøtte. Vi måtte ofte gå helt ned på detaljene hva de skulle gjøre; finne telefonnummer, evt. ringe for dem og opprette en kontakt. Noen ganger måtte vi arrangere møter og bli med dem for å sikre at de fikk gjort det de skulle. Det er viktig å huske på at en del av disse ungdommene var marginale og kommer fra ressurssvake hjem og kanskje ikke var blitt opplært til å ta tak i ting. Noen hadde heller ikke foresatte som kunne eller ville hjelpe dem. 5.2 Delkurselev Primært ønsket vi at ungdommen fortsatte å gå på videregående skole og få fullført en utdannelse. Hvis dette ikke lenger var en mulighet, så prøvde vi å få til en ordning at de fikk status delkurselev. På denne måten kunne de få arbeidspraksis noen dager i uken og gå på skole de andre dagene. I slike saker hadde vi møter med OT/PPT, rådgiver og ungdommen på skolen der vi diskuterte oss frem til hvilke fag som var mulig og hensiktsmessig å ta. Vi diskuterte oss også frem til hvilke arbeidsoppgaver og evt. hvilke bedrifter vi skulle prøve å skaffe arbeidspraksis i. Vi ville gjerne få til en faglig sammenheng mellom teori på skolen og praksis i bedriftene. Jo lenger vi kom ut i prosjektperioden jo mer drevne ble vi også med å sy sammen en pakke av skole og arbeidspraksis som ville være god for det videre løpet til den enkelte ungdom. Vi fikk også gode tilbakemeldinger fra bedriftene som tok imot delkurselevene i arbeidspraksis. De ga uttrykk for at dette var en god løsning og vi fikk inntrykk av at dette var til hjelp for elevene for å få en bedre forståelse av teorien og hvorfor det er nødvendig med teori. Vi fikk også tilbakemelding fra noen elever om at de ikke fikk noen interessante arbeidsoppgaver i praksis hvilket hadde gitt dem ønske om å fortsette på skolen slik at de fikk en utdannelse som igjen kunne gi dem interessante jobber. Vår erfaring var at ordningen med delkurselev for noen elever er en bra løsning hvis de opplever at de ikke makter å være fulltid på skolen. Vi er av den oppfatning at all skolegang de klarer å få med seg er av det gode. Vi tror at statusen delkurselev gjør det enklere å fortsette på skolen året etterpå i tillegg til at de kunne ta med seg en bedre faglig forståelse. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 11

12 5.3 Arbeidspraksis Det aller beste for ungdommen er å skaffe seg helt ordinært lønnet arbeid hvis de først har bestemt seg for å slutte på videregående skole. Dermed kan de skaffe seg inntekt og få nyttig arbeidserfaring. Deretter kan vi håpe på at de begynner på skole igjen og fullfører slik at de får en fullverdig fagutdannelse. Problemet er at det ikke er lett for en ungdom å skaffe seg ordinært lønnet fulltids jobb. Arbeidsmarkedet krever kompetanse og gjerne erfaring. Dette er de to viktigste salgsfremmende faktorene man kan ha som arbeidssøker og som nettopp disse ungdommen ikke har. Ungdommene vi var i kontakt med hadde som oftest liten jobberfaring, liten fagkompetanse og liten erfaring i hvordan de skulle skaffe seg jobb. Det var ekstra vanskelig for dem hvis de var under 18 år. Særlig med tanke på at de fleste ungdommene vi hadde kontakt med var gutter som ønsket seg jobb innen industri eller lager, så kunne alderen sette noen begrensninger. Når vi begynte prosjektet var det viktig å få avklart hvilken bistand vi kunne tilby ungdommer som hadde droppet ut av videregående skole. Vi bestemte oss raskt for at det mest nærliggende vi kan tilby dem er arbeidspraksis. Dette ville gi dem fagkompetanse de kunne bruke hvis de ønsket å fortsette på skole senere, eller som kunne hjelpe dem videre inn i ordinært lønnet arbeid. Vi vurderte det derfor som viktig å hjelpe ungdommene til å skaffe seg arbeidserfaring og kompetanse gjennom praktisk arbeid. Vi etterstrebet at ungdommene skulle ha fokus på at de ikke skulle få hull i CV en og at arbeidspraksis var en god måte å komme seg inn på arbeidsmarkedet på. Vi forklarte at de etter arbeidspraksis vil få en attest fra bedriften og at det ikke fremkommer på den at NAV var involvert. Denne arbeidserfaringen kunne således fylle ut CV en. Vi har også forklart ungdommer som har sluttet på skolen at det vil være en helt plausibel forklaring når de skal søke på arbeid når de blir voksne at de hadde valgt feil linje på videregående skole og dermed heller valgte å jobbe og skaffe seg arbeidserfaring. Det vil være mindre heldig å sitte med et halvt år uten dokumentert aktivitet som er relevant når de skal søke arbeid. Vi erfarte at bedriftsledelsen ønsket å få kontaktinformasjon direkte til den som hadde tatt med seg ungdommen inn i praksis slik at det var lett å komme i kontakt hvis det skulle være noe. De fikk visittkort med direkte telefonnummer både på kontoret og mobiltelefon i tillegg til epostadresser. Dette mente de var veldig bra. De ønsket også at vi fulgte opp tettere enn de ellers hadde erfart at NAV gjorde. Når det gjelder de formelle forholdene rundt en arbeidspraksis, så skal bedriften inkludere ungdommen i yrkesskadeforsikringen før de kan begynne i arbeid. Dette var ikke noe problem å få bedriftene med på. Vi måtte også ordne registreringsskjema for tiltaksarrangør og opplæringsplan. Vi forsøkte til en viss grad å få bedriftene til å hente ut disse skjemaene fra nav.no, men vår erfaring var at bedriftene vegret seg for å sette seg inn i noe nytt i en ellers travel hverdag. I tillegg erfarte vi at de som gjorde dette selv, ikke sendte papirene tilbake til NAV tidsnok til å kunne starte arbeidspraksisen som planlagt. Vi tok derfor som oftest med oss skjemaene og leverte dem direkte til bedriften. Vi ventet til de hadde fylt ut skjemaene og noen ganger hjalp vi dem med å fylle ut slik at de bare trengte å skrive under. Dette fant vi ut var nødvendig sørvis for å komme raskt i gang med arbeidspraksisen. Vi vil også i denne sammenheng få fremheve et godt samarbeid med controller på NAV Lindås som viste stor forståelse for vårt ønske om å få ungdommene raskt i gang med arbeidspraksis og derfor godtok våre tidsfrister som var noe knappe til tider. Gode rutiner internt i NAV-organisasjonen er med andre ord helt avgjørende for at vi skal kunne utøve raskt oppfølgingsarbeid. Når vi skulle finne arbeidspraksis til ungdommen så var det først samtaler med dem og gjerne med foresatte for å finne ut om de hadde noen preferanser. Det var noen som hadde hatt sommerjobb. Andre hadde bare hørt om bedrifter som de hadde lyst å jobbe hos. Noen ganger hadde foresatte kontakter som vi kunne ta tak i. Ellers var det stort sett å ringe rundt til bedriftene og bruke vårt eget kontaktnett for å prøve å selge inn ungdommene for arbeidspraksis. Vi forsøkte å gjøre det så ufarlig og uforpliktende som Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 12

13 mulig for ledelsen slik at de tok inn ungdommen til intervju og omvisning i bedriften. Vi var som oftest med dem på intervju. Etterhvert begynte bedriftene å bli så pass kjent med ordningen at de visste hva dette dreide seg om når vi tok kontakt. Bedriftsledelsen viste som oftest godt samfunnsansvar og var positive til å ta imot ungdommene. På den annen side fikk vi forståelse for at det var de på "gulvet" som avgjorde om det var muligheter for arbeidspraksis fordi det var uansett de som måtte ta seg av ungdommene og hvis de ikke ønsket det, så ble det ikke noe av. Vi forsøkte å ikke "bruke opp" bedriftene. Vi ønsket ikke at de skulle gå lei av oss. Vi erfarte også at vi konkurrerte med andre om å skaffe arbeidspraksis. Videregående skoler forsøker å få elevene sine inn de ukene i året de skal ha utplassering. Skolene og Opplæringskontoret forsøker å skaffe læreplass. Til og med ungdomsskolene har noen elever de forsøker å få inn i praksis. I tillegg har vi selvfølgelig den store aktiviteten NAV foruten prosjektet har inn mot bedrifter. De ønsker å skaffe praksis og jobb for de ordinære arbeidssøkerne og de som trenger avklaring. Noen bedrifter var lettere forvirret over hvem som til enhver tid ringte. Selv om hovedtyngden av ungdommene vi var i kontakt med var gutter som ønsket å jobbe innen industrien, har vi i prosjektperioden skaffet arbeidspraksis innen et stort spekter av næringslivet. Foruten de typiske industribedriftene skaffet vi også arbeidspraksis i f.eks. storkjøkken, kafe, bakeri, dagligvarebutikk, klesbutikk, dyrebutikk, blomsterbutikk, skole, barnehage, bilverksted, bensinstasjon, tømrerfirma, gårdsbruk, entreprenørfirma og renhold. Likevel var det industribedrifter som tok inn de fleste ungdommene fordi det var ungdommenes eget ønske. Det var også her vi fikk de største utfordringene. Store områder på Mongstad er stengt for de under 18 år av sikkerhetshensyn. Lagerarbeid krever oftest trucksertifikat og det må man være 18 år for å kunne få. Mye av utstyret som blir brukt innen industrien kan ikke håndteres av personer under 18 år uten tilsyn. Det kunne også være vanskelig for industribedriftene å finne interessante arbeidsoppgaver til de som var under 18 år fordi de var forpliktet gjennom kontrakter å ha fagarbeidere til å utføre operasjonene som f.eks. sveising. Dette gjorde det ekstra utfordrende både for oss og bedriftene å holde motivasjonen og arbeidslysten til ungdom under 18 år oppe. Det var selvfølgelig forskjell på bedriftene hvor kreative de var når det gjaldt å finne interessante arbeidsoppgaver, men det var også forskjell på hvilke muligheter bedriftene hadde. I de fleste tilfellene gikk ungdommene inn i den ordinære turnus i bedriftene for at de skulle erfare hvordan arbeidslivet fungerte. Det var særlig bedriftsledelsen som var opptatt av dette. Det var ikke alltid lett for ungdommene å gå inn på ordinære vilkår etter gjerne å hatt en lengre periode med dataspilling og omsnudd døgnrytme. For noen hadde det ikke helt sunket inn at de hadde sluttet på skolen og dermed trådt inn i voksenverden hvor det var andre regler enn på skolen. En ungdom ringte oss etter å ha vært i arbeidspraksis en stund og lurte på om ikke han skulle ha høstferie, for det hadde jo kompisene hans som gikk på skolen. Vi måtte forklare ham på en fin måte at han ikke lenger gikk på skole og dermed ikke hadde rett på høstferie. Vi kunne selvfølgelig ordne en ukes ferie hvis det gikk greit for arbeidsgiver siden han var i arbeidspraksis og dermed gikk på toppen av bemanningen, men da ville han ikke få individstønad den aktuelle uken. Han valgte å jobbe den uken kompisene hadde høstferie. Vi kan oppsummere med å si at arbeidspraksis ble brukt i stor utstrekning i vårt prosjekt. Vi mente at ungdommene skulle enten være på skole eller jobb. Hvis de ikke ville være på skolen, så skulle de være i jobb. Vi startet heller i arbeidspraksis og fulgte opp med nødvendige kurs hvis vi i samarbeid med ungdommen og bedriftene vurderte at det var både hensiktsmessig og nødvendig for å styrke deres mulighet til å skaffe seg ordinært lønnet arbeid. Dermed hadde ungdommen allerede tidlig i oppfølgingsprosessen en tilknytning til arbeidslivet som vi jobbet utfra. Dette er en tilnærming som vi mener har vært positiv for ungdommene og som vi kommer til å fortsette med i det videre oppfølgingsarbeidet. Flesteparten av de ungdommene vi hadde oppfølging på var i arbeidspraksis. Disse gikk enten over til ordinært lønnet arbeid, ofte med lønnstilskudd Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 13

14 som et virkemiddel, eller tilbake til skolen med ny arbeidserfaring. Vi skal kort gå inn på vår erfaring med lønnstilskudd. 5.4 Lønnstilskudd NAV kan bruke lønnstilskudd i en tidsbegrenset periode som et virkemiddel for å få bedrifter til å ansette arbeidssøkere på vanlige lønns- og arbeidsbetingelser. Dette er et arbeidsrettet tiltak som skal motivere arbeidsgivere til å ansette personer som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi brukte lønnstilskudd i flere av sakene i prosjektet og erfarte at dette var et godt virkemiddel for å få ordinær lønn til ungdommene. Vi tilbudte bedriftene lønnstilskudd på 50 % av lønnskostnadene, dog inntil kr ,- per måned. Dette var som oftest et virkemiddel vi gikk inn med etter en periode med arbeidspraksis. I mellomtiden hadde ungdommen fått individstønad. Vi går over til å se på hvilke erfaringer vi gjorde i prosjektet med ungdommer som fikk denne stønaden. 5.5 Individstønad: Individstønad er en basisytelse som arbeidssøkere kan få hvis de deltar i arbeidsrettet tiltak som kurs og arbeidspraksis. De kan også få tilleggsstønader til dekning av ekstrautgifter de har i forbindelse med tiltaket. I våre tilfeller var det dekning av reiseutgifter som var mest aktuelt. Dette fikk de hvis det var mer enn 6 km fra hjemmet til det stedet de skulle ha arbeidspraksis eller gå på kurs. Individstønaden er per dags dato kr 313,- per dag for de over 19 år og kr 227,- for de under 19 år. Stønaden er skattefri og blir utbetalt hver 14. dag som følge av innsendte meldekort. Det var et tilbakevendende tema hvor lite ungdommene syntes at dette var. Særlig etter en stund i arbeidspraksis sank motivasjonen til å gå på jobb når de opplevde å yte like mye som ordinært ansatte og likevel ikke få mer utbetalt. Noen ganger fikk vi til en ordning med lønnstilskudd, andre ganger måtte vi bare prøve å motivere ungdommen til å holde ut. De fleste ungdommene var hjemmeboende og vi forsøkte å få frem at de ikke hadde noen boutgifter. I tillegg prøvde vi å få frem at de var i en opplæringssituasjon og at de ikke ville ha fått noen inntekt hvis de gikk på skole. Dette er et vanskelig tema å ha noen sikker formening om. På den ene siden bør individstønaden være høy nok til å virke motiverende. På den annen side må den ikke være så høy at den kan virke konkurrerende mot den videregående skolen. Hvis stønaden blir så høy at ungdommene ser på arbeidspraksis som et mer lukrativt alternativ enn å gå på skole, så blir det også feil. Vår anbefaling er at vi i oppfølgingsarbeidet med ungdom forsøker å gjøre arbeidspraksisperioden så kort som mulig og få til en ordning med lønnstilskudd raskere enn vi hadde fokus på i begynnelsen av prosjektet. Vi ser at ved å ta dette opp med arbeidsgiver på et tidligere tidspunkt, så kan det kanskje være lettere å få til en ordning som er god for både ungdommen og arbeidsgiveren. 5.6 Jobbklubb Vi sendte noen ungdommer på jobbklubb. Det var i hovedsak de med dagpengerettigheter som fikk dette tilbudet. Ungdommenes egne tilbakemeldinger var litt ymse, men de var i utgangspunktet negative og for det meste negative når det var gjennomført. Vi ønsker her å videreformidle erfaringene markedskoordinator i tjenesteområdet har gjort nå som prosjektet er over. Hun fikk tilbakemeldinger fra instruktøren på jobbklubben om at ungdommene som var tilstede ikke var særlig motiverte for jobbsøking og at hun ikke nådde helt inn til dem. Instruktøren hadde ymtet frem på om at disse ungdommene kunne trenge en annen type oppfølging enn et jobbsøkingskurs kan tilby. Spørsmålet er om det er en ide å arrangere en egen jobbklubb for ungdom som registrerer seg som arbeidssøkere. Dette innspillet synes vi er veldig interessant og vil nok se på dette i det videre oppfølgingsarbeidet. Vi hadde ikke anledning til å gjøre noe med dette i vårt prosjekt pga spørsmål om tid og ressurser. 5.7 Kurs Noen ungdommer fikk gjennomført AMO-kurs (Arbeidsmarkedsopplæring). Det var en ungdom som fikk Datakortet gjennom nettkurs, men som ikke fullførte. Noen fikk Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 14

15 trucksertifikat. Det var en utfordring i den perioden vi hadde prosjektet at det var så lang ventetid på truckkurs at vi ikke kunne vente på at de fikk plass. Det var opptil 6 måneders ventetid. I den perioden fikk vi ordnet med lønnstilskudd og bedriften ordnet truckkurs. To ungdommer valgte å betale for kurset selv hos en privat kursleverandør i denne perioden. Det var flere ungdommer som fikk gjennomført kurs gjennom ordningen «korte kompetansegivende kurs» i regi av Hordaland Fylkeskommune en gjennom AMOkurs. Vi kommer tilbake til denne ordningen i et eget avsnitt senere i rapporten. 6 Samarbeid Det ble raskt i prosjektperioden avklart behovet for å ha samarbeid med andre instanser som jobber med ungdom. Det var derfor naturlig å se på hvordan de ulike instansene fungerte i samspill med hverandre. Rådgiverne og elevinspektørene på de videregående skolene var helt åpenbare samarbeidspartnere siden de hadde oversikt over hvilke elever på deres skole som var i fare for å slutte eller allerede hadde sluttet det aktuelle skoleåret. OT/PPT var også en særs viktig samarbeidspartner for å kunne få avklart hvilke ungdommer som hadde skolerett og evt. hvilke fag de burde ta hvis de ville få status som delkurselev. En annen viktig samarbeidspartner for oss i prosjektperioden var Opplæringskontoret i Nordhordland som bidro med kunnskap om arbeidsmarkedets behov for lærlinger, var behjelpelig med å skaffe læreplasser og la til rette for fagprøver. Med mål for øye å hjelpe ungdommer inn på arbeidsmarkedet sier det seg selv at samarbeid med bedrifter i regionen var avgjørende. Vivian Kårbø som hadde sitt eget prosjekt om utdanningsvalg gjennom Hordaland Fylkeskommune og kommunene i Nordhordland var til uvurderlig hjelp i dette prosjektet. Hun hadde kontor på Nordhordland Industri og Handverkarlag (NHIL) sine lokaler og samarbeidet tett med denne interesseorganisasjonen som har 250 medlemsbedrifter i vår region. Samarbeidet med henne resulterte i ungdomsnettverket som et viktig fora. Hun var også en engasjert inspirator og samtalepartner i arbeidet vi foretok oss i prosjektet som gikk på systemnivå. Vi skal her komme nærmere inn på hvordan samarbeidet utviklet seg underveis i prosjektperioden. I tillegg vil vi komme med noen betraktninger om hva vi mener er viktig å ta hensyn til i det videre samarbeidet mellom NAV, andre instanser og næringslivet. Vi begynner å se på samarbeidet med NAV sosialtjeneste som er vår nærmeste samarbeidspartner. 6.1 NAV sosialtjeneste Vi har hatt et tett samarbeid med NAV Sosialtjeneste gjennom hele prosjektperioden. Det er spesielt på NAV Austrheim vi har hatt anledning til å ha det tette samarbeidet fordi ungdomslosen har hatt kontor der og derfor har det vært enklere rent praktisk. En del av våre ungdommer har vært over 18 år og dermed hatt rett til å få vurdert sin økonomiske situasjon hos NAV sosialtjeneste. Noen hadde selvstendig hushold og behov for økonomisk bistand med tanke på husleie og andre utgifter. Det var stor forskjell på hvilken økonomisk situasjon de ulike ungdommene var i prosjektperioden. Når økonomi ble tema i samtalene, ordnet vi raskt en ny time hvis saksbehandler fra sosialtjenesten ikke fikk tid til å komme inn mens ungdommen var der. Vi var sammen med saksbehandlerne på NAV sosialtjeneste bevisst på at ungdommene ikke skulle bli passive sosialmottakere. Vi var tydelige ovenfor ungdommene at «naving» ikke var en mulighet. Vi var samstemt i at de skulle være enten på skole eller i arbeidsrelatert aktivitet. Dette samarbeidet mener vi var en svært viktig faktor i prosjektarbeidet for å lykkes. Ungdomslosen og saksbehandlerne på NAV sosialtjeneste på NAV Austrheim opplevde det som en fordel at vi hadde ulike roller ovenfor ungdommen. Ungdomslosen holdt fokus på aktivitet, mens saksbehandlerne fra sosial hadde fokus på den økonomiske biten. Ungdommen kunnet ikke spille oss ut mot hverandre. Uansett om de var misfornøyd med vedtaket fra sosialtjenesten så anklaget de ikke Ungdomslosen og dermed var det ikke problematisk å fortsette oppfølgingen. De ungdommene som hadde behov for økonomisk Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 15

16 bistand har sett at de har fått dette etter at de har begynt på tiltak og mottatt individstønad. Når ungdommen oppfylte sin del av vilkårene, innfridde NAV sine lovnader. Dette mener vi var viktig for at ungdommene å skulle kunne opprettholde en tillit ikke bare til NAV, men til det offentlige systemet generelt. Vi kan si at vi var bevisst på vår oppdragerrolle i forhold til hvordan ungdommene bør samhandle med det offentlige. NAV Sosialtjeneste stilte krav om aktivitet hvis ungdommen søkte sosialhjelp. Vi jobbet i henhold til Lov om Sosiale Tjenester i NAV. I rundskrivet 20 Bruk av vilkår, pkt Om bestemmelsen står det som følger: «Økonomisk stønad er en rettighet for dem som ikke har andre muligheter til å forsørge seg selv, og skal i utgangspunktet gis uten vilkår. Bestemmelsen gir NAV-kontoret adgang til å sette vilkår for tildeling av økonomisk stønad under visse forutsetninger. Vilkårsetting har nær sammenheng med formålet om hjelp til selvhjelp. Bruk av vilkår bør bidra til å gjøre tjenestemottaker i stand til å sørge for sitt livsopphold på annen måte enn ved økonomisk stønad. Det er særlig viktig at unge kommer raskt ut i aktivitet. Når det settes vilkår, skal det bidra til å motivere og påvirke tjenestemottaker til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Vilkår skal i utgangspunktet settes i samarbeid med tjenestemottaker, men dette er ikke en forutsetning. [ ]» Videre har vi pkt Når kan det settes vilkår? «Vilkår kan være aktuelt i mange ulike tilfeller, blant annet for å redusere utgifter og øke inntekter. Helt sentralt er vilkår for å styrke tjenestemottakers muligheter til å bli selvforsørget gjennom arbeid. NAV-kontoret skal gjennom tjenestetilbudet til og oppfølgingen av tjenestemottaker bidra til at vedkommende så langt som mulig blir i stand til å sørge for seg selv. Dette innebærer at kontoret skal søke å motivere den enkelte til å mestre, endre eller komme ut av en vanskelig livssituasjon. I dette arbeidet er det nødvendig å stille krav om at tjenestemottaker selv bidrar og tar ansvar for sin situasjon. Formålet om hjelp til selvhjelp nås best dersom NAV-kontoret og tjenestemottaker samarbeider om å utforme tjenestetilbudet og planlegge videre oppfølging ut fra mottakers ønsker og forutsetninger. Det skal alltid gjøres en særlig vurdering av hvilke aktiviteter som er formålstjenlige. For unge er dette særlig viktig. «Vi hadde lenge savnet muligheten til å kunne sette ungdommene i arbeidsrettet tiltak umiddelbart etter at vi begynte oppfølgingsarbeidet. Særlig for de ungdommene som søkte sosialhjelp var dette et udekket behov vi hadde for å unngå at de ble gående lenge passive på sosialytelse. Vi omtalte det internt for en "missing link" mellom skoleslutt og start i ordinær jobb eller arbeidspraksis. Det kunne fort gå noen uker eller i verste fall noen måneder før vi lykkes med å skaffe en arbeidspraksisplass. NAV sosialtjeneste kunne ikke stille vilkår som var vanskelige for ungdommene å innfri. Løsningen kom midt uti prosjektperioden egentlig helt av seg selv. Løsningen kalte vi "Grønt Arbeid" Grønt Arbeid Vi har i prosjektperioden opprettet tiltaket Grønt Arbeid i samarbeid med kulturavdelingen og teknisk avdeling i Austrheim kommune. Kulturavdelingen hadde fått midler til å ruste opp turstiene i kommunen, men hadde ingen til å utføre selve arbeidet. De tok kontakt med oss og lurte på om dette var noe vi kunne samarbeide om. Det ville vi så gjerne og begynte straks planleggingsarbeidet. Kommunen kom opp med en rekke gjøremål som burde ha vært gjort, men som ikke teknisk avdeling med uteseksjonen fikk tid til å utrette. Arbeidsoppgavene var stort sett vedlikeholdsarbeid av kommunale bygninger og uteareal. Vi fant det hensiktsmessig å la den daglige drift av Grønt Arbeid bli et tiltak for en mann på AAP (Arbeidsavklaringspenger). Vi fikk bruke et kommunalt hus hvor det to dager i uken ble brukt til aktivitet for de som hadde psykiske utfordringer. De tre øvrige dagene i uken ble huset stilt til disposisjon for Grønt Arbeid. Her kunne de som var på tiltaket samles på morgenen og evt. komme tilbake i løpet av dagen for å ha lunsj. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 16

17 Tiltaket startet Arbeidslederen begynte med å sette i stand kjelleren i huset sammen med ungdommene som var på tiltaket slik at de fikk garderobe hvor de kunne henge fra seg arbeidstøy. De brukte også kjelleren som verksted. Dermed hadde vi et tilbud om aktivitet svært raskt for alle som hadde behov for det. Vi kunne på møte med ungdommer som ønsket å begynne i aktivitet gi tilbud om dette allerede dagen etterpå. Dette tilbudet ble gitt både til de som søkte på sosialstønad og de vi skulle hjelpe å få en arbeidspraksis på en ordinær bedrift. Det tok som oftest noen uker fra første møtet til vi klarte å skaffe en arbeidspraksis på en bedrift. I denne venteperioden kunne ungdommene være på Grønt Arbeid og motta individstønad. Denne perioden var for noen ungdommer bra med tanke på å få snudd døgnet og innrette seg etter arbeidslivets regler før de begynte i en ordinær bedrift. Tiltaket varte i ett år og både NAV Austrheim og Austrheim kommune er enige om at dette har vært et viktig tiltak for å hindre passivitet hos sosialmottakere. Det var viktig tiltak for ungdommer som ønsket seg arbeid/praksis i ordinær bedrift, men som i ventetiden kunne være på Grønt Arbeid og samtidig motta individstønad. Tiltaket Grønt Arbeid har representert en betydelig økonomisk besparelse for Austrheim kommune. I og med at vi kunne tilby tiltak som utløste individstønad som er en statlig ytelse, kunne sosialtjenesten kutte ned på sosialstønaden tilsvarende. I løpet av det året vi hadde Grønt Arbeid, så var tolv personer innom tiltaket. Ni av disse personene var ungdommer knyttet til prosjektet. Det var maks 3 personer på tiltaket samtidig slik at arbeidsleder hele tiden hadde god kontroll. Bare på dette ene året mottok brukerne samlet rundt ,- kroner i individstønad. Dette er penger som NAV Sosialtjeneste sparte på sitt budsjett. I tillegg sparte Austrheim kommune lønnskostnader fordi arbeidsleder hadde AAP. Det var viktig for NAV Sosialtjeneste å kunne ha Grønt Arbeid som et tilbud til ungdom som søkte sosialstønad for å kunne sette vilkår om arbeidsrettet aktivitet for å motta supplerende sosialstønad. Det jobbes nå aktivt i Austrheim kommune for å videreføre tiltaket Grønt Arbeid, men det er ikke avklart hvordan dette blir på det nåværende tidspunkt. 6.2 Hordaland Fylkeskommune Det er inngått en samarbeidsavtale mellom Hordaland Fylkeskommune og NAV Hordaland. Bakgrunnen for avtalen er en intensjon om å samarbeide om oppfølging av ungdom med rett til videregående opplæring. Målet med avtalen er å få denne gruppen av ungdommer til å tømme ut sine rettigheter til opplæring. Det er skissert i avtalen hvordan den videregående skolen, OT/PPT og NAV i Hordaland skal samarbeid og hvor grensesnittene mellom de ulike instansene går for ansvar. Avtalen fremstår som konkret og detaljert for hvordan oppfølgingsarbeidet med ungdom skal foregå. Vi har erfart at avtalen ble brukt som et verktøy i økende grad etter hvert som vi i løpet av prosjektperioden fikk til et økende samarbeid. Jo mer samarbeid vi har fått til, jo mer ser vi at det har vært greit å kunne ha et slikt avklarende dokument å forholde seg til. Det har ikke vært vårt inntrykk at avtalen har blitt brukt til å foreta noen ansvarsfraskrivelse i enkeltsaker, men heller en nødvendig presisering og sikring av at partene utfører de oppgavene de er forpliktet til gjennom avtalen. Avtalen utløper , men vi går ut i fra og i hvert fall anbefaler vi at denne blir videreført. 6.3 Samarbeid med NHIL Nordhordland Handverk- og Industrilag er en interesseorganisasjon for 250 medlemsbedrifter i Nordhordland. Vi kom i kontakt med organisasjonen gjennom Vivian Kårbø som er kompetansekoordinator i NHIL. Vi mener at NHIL er en aktør i næringslivet som det er viktig for NAV å ha et samarbeid med. NAV har behov for informasjon om næringsutviklingen i vårt eget distrikt. NAV er avhengig av god markedskompetanse for å kunne lykkes med oppfølgingsarbeid av ungdom som ønsker å gå inn i arbeidslivet i stedet for å sitte på skolebenken. Vi mener også at NAV med et samarbeid kan få muligheten til å informere næringslivet gjennom NHIL hvilke utfordringer det offentlige har med sine arbeidssøkere og hvilke virkemidler vi har å tilby bedriftene. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 17

18 6.3.1 Ressursgruppe NHIL har som nevnt mange medlemmer og noen av disse har blitt pensjonister. Organisasjonen har hatt et ønske om å ta vare på også disse og hadde derfor hatt samlinger der de blant annet snakket om hva de skulle bruke sin nyervervede fritid til. De kom frem til at de ønsket å gjøre en innsats for ungdom i vår region. Vivian Vabø kjente allerede til vårt prosjekt og tok kontakt for å høre om det var ønskelig med noen form for samarbeid. Vi hadde flere møter sammen og ble enige om at deres kjennskap til arbeidsmarkedet og deres nettverk kunne komme ungdommene til gode. Vi ville prøve ut et samarbeid der de skulle få tildelt hver sin ungdom som trengte arbeidspraksis. Vi kontaktet 5 gutter som hadde bestemt seg for å slutte på videregående skole og spurte om de kunne tenke seg å få hjelp av en pensjonist knyttet til NHIL. Dette ville de være med på og flere foreldre var sammen på det første møtet med ressurspersonen de var tildelt. Ressurspersonene brukte sitt kontaktnett til å skaffe ungdommen arbeidspraksis, mens vi ordnet det formelle slik at det ble registrert som tiltak og ungdommen fikk individstønad. Samtlige gutter fikk arbeidspraksis som var relevant utfra hva de hadde som ønske om å jobbe videre med. Samtlige gutter begynte også på videregående skole det kommende skoleåret. De fortalte alle at de hadde begynt på skolen igjen med ny giv og med erfaring som de kunne bruke videre. Et par ser at de kanskje kan få læreplass der de hadde arbeidspraksis. Vi er allerede i gang med en ny «pulje» ungdommer, der fem ressurspersoner har forbarmet seg over hver sin nye ungdom. Vi er så fornøyd med samarbeidet at vi har bestemt oss for å fortsette også etter at prosjektet nå er over. Dette er et av de samarbeidstiltakene vi ønsker å videreføre og videreutvikle fordi vi ser på det som fruktbart og interessant. 6.4 Ungdomsnettverk Bare etter noen måneder ut i prosjektperioden hadde vi vært i kontakt med mange av samarbeidspartnerne som er nevnt ovenfor. Engasjementet og ønsket om å kunne ha et felles fora hvor vi kunne utveksle informasjon, erfaringer og samarbeidsmetoder viste seg å være stort i vår region. Sammen med koordinator Vivian Kårbø i Kompetanseprosjektet i NHIL bestemte vi oss for å danne et nettverk selv siden dette ikke var et etablert tilbud. Vi inviterte OT/PPT, rådgivere og elevinspektører fra de tre videregående skolene i distriktet, Opplæringskontoret Nordhordland, BUP/VOP og ulike medarbeidere fra NAV. Til sammen var vi rundt 20 personer. Vi har fått god respons fra de instanser som er med på at dette er noe de ønsker å ha som et fast møtepunkt. Ungdomsnettverket møtes to ganger i året; en gang på våren og en gang på høsten. Vi har laget en liste over alle som deltar med kontaktinformasjon slik at vi kan ta direkte kontakt med hverandre hvis det er noe vi ønsker å samarbeid om i vårt daglige arbeid med ungdom. Dette gjør det mye lettere å utføre rask saksbehandling for ungdom. Det er også enighet i nettverket om at det er viktig å bli kjent med hverandre på tvers av instansene. Det er mye lettere å ta kontakt med hverandre og lettere å samarbeide når vi har blitt kjent med hverandres ansikt og vet hva de enkelte kan utføre i kraft av sin stilling. Vi har etablert en fast arbeidsgruppe som forbereder hvert møte i ungdomsnettverket. Arbeidsgruppen består av en representant fra de ulike instansene slik at vi er rundt 6 personer som avgjør hvilket tema som skal tas opp i nettverket, evt. om noen skal bli invitert utenfra for å gi oss informasjon eller om vi skal iverksette andre aktiviteter. Vi har i prosjektperioden gjennom Ungdomsnettverket arrangert en konferanse i Knarvik og en Workshop med inviterte bedriftsledere i det lokale næringslivet. Konferansen ble arrangert allerede bare et halvt år etter at vi startet Ungdomsnettverket med tanke på å informere om vårt fora og med ønske om å inspirere deltakerne til å samarbeid til det beste for ungdommene. Konferansen fikk tittelen "Ungdommer i Nordhordland - en felles ressurs og utfordring". Det kom tett oppunder 100 deltakere og vi fikk gode tilbakemeldinger. Medlemmene i Ungdomsnettverket organiserte konferansen og var selv bidragsytere med innlegg, herunder også ungdomslosen som fortalte om Ungdomslosprosjektet. Vi hadde som nevnt også en Workshop. Denne holdt vi nå helt i slutten av prosjektperioden. Det kom 15 representanter fra det lokale næringslivet på Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 18

19 arrangementet. Flere bedriftsledere bidro med innlegg sammen med representanter fra Ungdomsnettverket. Vi hadde case som vi diskuterte og presenterte etterpå. En av de viktige tilbakemeldingene vi fikk fra næringslivet i denne seansen var at de ønsket mer forutsigbar og strukturert oppfølging av ungdom som hadde arbeidspraksis hos dem. De ønsket gjerne at vi skulle komme etter 14 dager og deretter en gang i måneden. De tok det som en selvfølge at de skulle ha kontaktinformasjon direkte til saksbehandleren til ungdommen i NAV. 6.5 Videregående skoler Vi har tre videregående skoler i Nordhordland; Austrheim vgs, Knarvik vgs og Osterøy vgs. Det ble raskt avgjort i prosjektperioden at samarbeidet med Osterøy vgs måtte foregå hovedsakelig via telefon og epost. Samarbeidet dreide seg for det meste på strukturnivå og skolens rådgiver og elevinspektør ble med i ungdomsnettverket for å kunne utveksle informasjon. NAV Osterøy ble også med ungdomsnettverket som blir omtalt litt senere i rapporten. Disse samarbeidet allerede på en god måte og vi er av den oppfatning at deres samarbeid har blitt styrket ved å delta på nettverket. Når det gjelder samarbeidet med Austrheim og Knarvik vgs var det først og fremst rådgiverne og elevinspektørene vi pekte ut som nøkkelpersoner. Det var viktig for oss i starten av prosjektet å få vite hvilken årsak skolene mente som lå til grunn for at noen elever sluttet på skolen før de hadde fullført. Vi ønsket også å få til et samarbeid som var preget av struktur og forutsigbarhet i forhold til elever som sluttet på skolen. I begynnelsen av prosjektperioden var kontakten mellom ungdomslosen og skolene preget av tilfeldigheter. Skolene på sin side opplevde de å få ulike tilbakemelding når de kontaktet NAV hva gjaldt rettighetene og mulighetene for elevene som hadde problemer. Vi hadde således sammenfallende ønske om å utvikle samarbeidet på en mer rasjonell og hensiktsmessig måte. Her kom samarbeidsavtalen som er nevnt tidligere inn som et nyttig verktøy i arbeidsmetode. Vi erfarte i prosjektet at skolene og NAV ikke hadde samme forståelsesplattform når det gjelder problematisk atferd. NAV forholder seg til hva næringslivet krever av atferd og innsats, hvilket ble formidlet til ungdommene. Terskelen for å definere en atferd som problematisk var derfor i noen tilfeller ikke i samsvar med hva vi i prosjektet mente. Skolene hadde nok en høyere terskel og var kanskje mer rause med ungdommene. Vi på den annen side skulle ønske at skolen hadde tatt kontakt med oss tidligere slik at ungdommen ikke hadde fått anledning til å utvikle nødvendigvis så stor problematferd eller fått et så stort fravær. Hadde vi kommet inn på banen tidligere så kunne det kanskje vært lettere for oss å formidle disse ungdommene til bedrifter med tanke på arbeidspraksis kombinert med at de var delkurselev. Noen elever hadde gått så lei av skolen at delkurselevstatus ikke lenger var aktuelt for dem. Vi har nå etter å ha etablert ungdomsteam i tjenesteområdet fordelt de tre videregående skolene på tre forskjellige saksbehandlere. Jeg skal komme nærere inn på ungdomsteamets rolle og videre funksjon i oppfølgingsarbeidet. 6.6 OT/PPT Som nevnt tidligere i rapporten er OT/PPT en viktig samarbeidspartner for NAV i ungdomsarbeidet fordi de i utgangspunktet og nå i økende grad har oversikt over ungdommene som går eller ikke går på videregående skole. De har også oversikt over hvilke linjer og fag de enkelte ungdommene har fullført. Det er viktig for oss som jobber i NAV å få vite hvilke muligheter ungdommene har til videre skolegang på et senere tidspunkt eller som kombinasjon med arbeidsrelatert aktivitet. OT/PPT kan i samarbeid med oss og ungdommen komme frem til en plan som kan føre til et fagbrev eller kompetansebevis. Dette vil styrke ungdommenes muligheter på arbeidsmarkedet og hindre at de blir bumerang-ungdommer. Det vil si ungdommer som i lavkonjunkturtider faller ut av arbeidsmarkedet fordi de er marginale pga av ung alder, liten arbeidserfaring og manglende fagkompetanse og dermed kommer tilbake til NAV som arbeidssøkere. Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 19

20 OT/PPT vil også kunne si noe om hvilke utfordringer en ungdom har i en læringssituasjon. Dette kan være viktig informasjon hvis NAV skal kunne vurdere om det er hensiktsmessig med for eksempel kurs som innbefatter teori eller om det er noe som bør tas hensyn til i opplæringssituasjonen. Det er også OT/PPT i samråd med skolene som kan si noe om det er hensiktsmessig eller mulig for ungdommene å få status som delkurselev. Dette åpner for muligheten for at ungdommen kan kombinere skolegang med arbeidsrelatert aktivitet som arbeidspraksis. På denne måten vil de beholde status som skoleelev og dette vil kanskje bidra til at ungdommene lettere begynner på skolen igjen for fullt det kommende skoleåret. Dette var en ordning vi etter hvert i prosjektet alltid vurderte som en mulighet hvis ikke eleven allerede hadde avsluttet og skrevet seg ut fra skolen. Det viste seg å ikke være noe problem å skaffe ungdommene arbeidspraksis på deltid når bedriftene fikk forklart at det var fordi de skulle kombinere skole med arbeid. Tvert imot fikk vi ofte tilbakemelding fra bedriftene at det var positivt at ungdommen hadde kontakt med skolen og dermed hadde større muligheter til å fullføre en fagopplæring. De poengterte ofte overfor ungdommene hvor viktig det var med utdannelse Korte kompetansegivende kurs Vi vil i denne rapporten fremheve samarbeidet vi har hatt med OT/PPT i Åsane når det gjelder ungdom som både inspirerende og konstruktivt. De har vært villige til å stille på møter, diskutere saker på telefonen og har vært svært lett å kommunisere med også på epost. Vi hadde flere saker som vi samarbeidet om som vi lurte veldig på hva vi skulle gjøre med. Vi vil gjerne ta frem en spesiell sak som representerte et nybrottsarbeid når det gjelder samarbeid mellom NAV og Hordaland Fylkeskommune. Det var en gutt under 19 år som på grunn av alder ikke kunne få tilbud om kursing gjennom NAV. Han hadde flere ganger startet på videregående skole uten å lykkes. Han hadde ADHD og var svært uforutsigbar. Gutten fremsto som uhøvlet, rastløs og meget energisk. Han var imidlertid svært ivrig på å komme seg i jobb. Det eneste han ønsket var å få seg sveisesertifikat. Han var slett ikke noen dumming, tvert imot, men hans fremtoning gjorde ham lite salgbar til bedriftene. Vi lurte til og med på om det var forsvarlig å slippe ham inn i en ordinær bedrift. Tilbud om sveiseopplæring fra Hordaland Fylkeskommune kunne på dette tidspunkt bare gis gjennom ordinær skolegang, noe han ikke var i stand til å nyttiggjøre seg. Vi og OT/PPT mente at Fylkeskommunen uansett har ansvar for opplæring av ungdom med skolerett og gikk tydelig ut samlet med dette budskapet i ulike fora. Etter en tids forhandlinger mellom NAV Hordaland og Hordaland Fylkeskommune kom de frem til at Fylkeskommunen bevilget 1 million kroner til å betale for korte kompetansegivende kurs på det private markedet. Dette satte fart på saken for vår kandidat med ønske om sveisesertifikat. Han klarte selv å få innpass på en bedrift som ordnet med sveisekurs for ham. NAV ordnet med lønnstilskudd til bedriften og sendte en anbefaling til OT/PPT om å søke Fylkeskommunen om å få dekke kurskostnadene. Dette ble godkjent og sveisesertifikatet er nå i orden. I tillegg kan det nevnes at gutten også har fått truck og kransertifikat godkjent gjennom denne ordningen. Denne gutten vil nå fra gå over til fast jobb med ordinær lønn. Bedriften har selv kommet med klare uttalelser om at dette er en meget god ordning som gjør det mulig for ungdom å lykkes selv om de ikke har klart å følge det ordinære skoleløpet. 6.7 Opplæringskontoret Nordhordland Opplæringskontoret Nordhordland har 83 medlemsbedrifter i sin organisasjon og er en viktig samarbeidspartner for NAV i ungdomsarbeidet. Hovedmålet for kontoret er å sikre yrkesfaglig opplæring i Nordhordlandsregionen (oknordhordland.no). Opplæringskontoret har bidratt til informasjon om hvilke bedrifter som er åpen for å ta imot lærlinger. I tillegg er de villig til å ta kontakt med bedrifter som ønsker informasjon om å bli en lærebedrift. Vi har i prosjektperioden hatt kontakt med kontoret med tanke på å få avklart hva som skal til for at en ungdom skal få seg fagbrev eller bli lærekandidat. Vi erfarte at bedriftene kan synes det er stor ansvar å lage en lærekontrakt med en ungdom Prosjekt Ungdomslos , NAV Austrheim Side 20