døvblitte/sterkt tunghørtblitte og arbeid

Transkript

1 døvblitte/sterkt tunghørtblitte og arbeid ARbeidstilbud til døvblitte - sluttrapport Sluttrapport Hanna Louise Bovim

2 Dette er Helse og rehabilitering Helse og Rehabilitering er en stiftelse bestående av 25 helse- og rehabiliteringsorganisasjoner, som står bak TV-spillet Extra. Overskuddet fra spillet går til frivillige organisasjoners prosjekter innen forebygging, rehabilitering og forskning. Midlene går til prosjekter innenfor somatisk sykdom, psykiske lidelser, tiltak for mennesker med funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom og tiltak for bedrede levekår.

3 Sammendrag Døvblitte og sterkt tunghørtblitte er mennesker som får et alvorlig hørselstap etter at norsk talespråk er etablert som førstespråk. Personer som har kunnet høre, opplever å miste hørselen. Det meste blir forandret. I mange tilfeller fører hørselstapet til at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte ikke lenger makter å være i arbeid. Rycon AS er en attføringsbedrift som i flere år har arrangert yrkesrettede tiltak for hørselshemmede. Døvblitte og sterkt tunghørtblitte er en gruppe det finnes lite kunnskap om og som ikke har et tilpasset yrkesmessig rehabiliteringstilbud. Gjennom prosjektet har vi ønsket å finne ut mer om hva som skal til for at døvblitte og sterkt tunghørtblitte skal få og beholde arbeid. Dette har vi gjort ved å arrangere to tiltak: 1.Lage og gjennomføre kurs for døvblitte og sterkt tunghørtblitte som vil i arbeid. 2. Gjennomføre intervjuer med døvblitte /sterkt tunghørtblitte i arbeid for å finne ut mer om hvilken type tilrettelegging som fungerer. Kurset var svært vellykket. Vi valgte et helhetlig perspektiv og la opp kurset på deltagernes premisser. Deltagerne fikk økt kunnskap og bevissthet om hva hørselstapet innebærer, de fikk møte andre i samme situasjon, lære om ulike kommunikasjonsstrategier og bistand til å gå inn i en individuell prosess om hva som må til for å komme i arbeid. I intervjuundersøkelsen fokuserte vi på hva slags tilrettelegging som finnes og hva slags tilrettelegging det vil være behov for. Vi har evaluert kurset i forhold til gjeldende og forespeilet regelverk for yrkesmessig rehabilitering, og det anbefales sterkt at prosjektresultatene videreføres innenfor NAVs tiltakssystem. Begge tiltakene viser at det vil være behov for hørselsfaglige rådgivere som kan følge døvblitte /sterkt tunghørtblitte hele veien fra søkerprosessen og inn i arbeidslivet. Det anbefales også sterkt at prosjektresultatene ivaretas av en eller flere instanser med både hørselsfaglig kompetanse og kompetanse om arbeidslivet (i Østlandsområdet: Rycon AS). Det vil være nødvendig at det helhetlige, brukerstyrte perspektivet beholdes, og at tiltakene åpnes for alle døvblitte /sterkt tunghørtblitte som har behov for det.

4 Innholdsfortegnelse SAMMENDRAG 1 FORORD 3 KAP 1. BAKGRUNN FOR PROSJEKTET / MÅLSETTING PROSJEKTETS HENSIKT, MÅL OG TILTAK EIER, FINANSIERINGSKILDE OG RAMMER MÅLGRUPPE RYCON AS EN BEDRIFT FOR HØRSELSHEMMEDE SOM VIL HA ET ARBEID TIDLIGERE PROSJEKTER KNYTTET TIL DØVBLITTE OG ARBEID JUSTERINGER OG UTFORDRINGER VED PROSJEKTETS BEGYNNELSE 11 KAP 2. PROSJEKTGJENNOMFØRING / METODE ORGANISERING, KRITISK SUKSESSFAKTOR METODE NETTVERK OG INFORMASJON 17 KAP 3. RESULTATER OG RESULTATVURDERING RESULTATER AV KURSET INTERVJUENE 43 KAP 4. OPPSUMMERING /KONKLUSJON /VIDERE PLANER OPPSUMMERING AV KURSET OPPSUMMERING AV INTERVJUENE KONKLUSJON OG FORSLAG TIL VIDERE TILTAK 67 REFERANSER / LITTERATUR 69 2

5 Forord Regjeringens stortingsmelding nr. 9 ( ) Arbeid, velferd og inkludering, åpner med å fremme regjeringens visjon om at "Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn, slik at alle skal kunne delta i arbeidslivet etter evne." Stortingsmeldingen fokuserer spesielt på at det må igangsettes tiltak for at ikke-vestlige innvandrere, personer med nedsatt funksjonsevne og personer med svak helse og sosiale problemer, skal kunne få delta i arbeidslivet på lik linje med den øvrige befolkningen. I dag er virkeligheten en annen. Den samme stortingsmeldingen forteller at personer i yrkesaktiv alder mottar hjelp til livsopphold fra det offentlige. En halv million årsverk går tapt. Døvblitte og sterkt tunghørtblitte utgjør en gruppe som ofte skyves ut av arbeidslivet i dag. Flere av disse er ressurssterke arbeidere med lang og bred yrkeserfaring som gjerne vil arbeide. Men, et tøffere arbeidsmarked, mangel på informasjon og mangel på sammenheng i tjenestetilbudet, er bare noen av hindringene den døvblitte /sterkt tunghørtblitte møter. Først og fremst mangler gruppen et tilbud som er tilrettelagt de spesielle kommunikasjonsbehovene til gruppen, og som kjenner gruppens behov. Opprettelsen av NAV 1.juli 2006 innebærer en mulighet til nytenkning og etablering av vellykkede tiltak. Dette prosjektet baserer seg på et forsøk på å gjennomføre et yrkesmessig rehabiliteringstiltak til døvblitte og sterkt tunghørtblitte som ønsker seg en plass i arbeidslivet. Tiltaket viste seg å være vellykket. Jeg gikk i gang med dette prosjektet med en anelse om at det er behov for tiltak spesielt rettet mot døvblitte /sterkt tunghørtblitte som ønsker arbeid. Jeg sitter igjen med vissheten om at det er et stort behov. Jeg gikk også i gang med dette prosjektet med spørsmål jeg ønsket svar på. Jeg sitter igjen med svar på flere av spørsmålene, men også med nye spørsmål det vil være behov for å finne svar på i fremtiden. Det er et mål at dette prosjektet ikke glir inn i rekken av vellykkede forsøk som ikke blir mer enn det. Håpet er at nødvendige styringsmakter og instanser innser at det er mulig å lære også av det som fungerer. Håpet er at resultatene fra dette prosjektet kan fungere som et springbrett til nye tiltak og nye tilbud som stadig blir bedre. Slik kan kanskje regjeringen, og alle som tør å strekke seg i samme retning, nå sin visjon. Hanna Louise Bovim Januar

6 Kap 1. Bakgrunn for prosjektet / Målsetting I dette kapittelet skriver jeg om hva som er bakgrunnen for prosjektet og hvorfor det kom i gang. Jeg beskriver også hvordan rammene rundt prosjektet endret seg på en slik måte at det var nødvendig å foreta justeringer i forhold til prosjektsøknaden. Dette kapittelet knytter også prosjektet til undersøkelser som er gjort tidligere. Prosjektplanen vi satt igjen med åpner for et prosjekt der brukerstyring står i sentrum. 1.1 Prosjektets hensikt, mål og tiltak Prosjektets overordnede hensikt er å bidra til at døvblitte og sterkt tunghørtblitte får og beholder jobb. Gjennom prosjektet har vi ønsket å få svar på disse to spørsmålene: 0. Hva er et godt tilbud til en døvblitt /sterkt tunghørtblitt person som ønsker å komme i arbeid? 0. Hvordan bør ulike arbeidsplasser tilrettelegges for døvblitte og sterkt tunghørtblitte? MÅL 1: Finne ut hva som vil være et godt attføringsfaglig tilbud til døvblitte og sterkt tunghørtblitte som ønsker å komme i arbeid. MÅL 2: Finne ut hva som må til av tilrettelegging for at en døvblitt /sterkt tunghørtblitt skal kunne fungere i en jobb og bli i den. Målene ønsket vi å nå gjennom disse to tiltakene: TILTAK 1: Lage, forberede og gjennomføre et kurs for døvblitte /sterkt tunghørtblitte. TILTAK 2: Gjøre en undersøkelse av tilrettelegging på arbeidsplassene til døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakere. Vi satte opp målsetninger om at prosjektet skulle: ) Være tilpasset døvblitte /sterkt tunghørtblittes behov: I dialog med brukergruppen sikre at det er de døvblitte /sterkt tunghørte selv som regulerer prosjektets tiltak. ) Sørge for at resultatene av prosjektet kan føre til et tilbud til døvblitte /sterkt tunghørtblitte som er levedyktig, ved at vi forholder oss til gjeldende og forespeilet regelverk. 1.2 Eier, finansieringskilde og rammer Prosjektets eier er Norges Døveforbund, der prosjektkoordinator Bjørn Kristiansen har hatt det øverste administrative ansvaret for prosjektet. Finansieringen av prosjektet er i sin helhet gitt av Helse og Rehabilitering. I tillegg kommer administrative utgifter og leie av lokaler, som Rycon AS stilte til disposisjon. 4

7 Prosjektet er gjennomført av Rycon AS. Det kom i gang med Hanna Louise Bovim som prosjektleder i 50% stilling frem til og 100% stilling fra Prosjektet ble sluttført Målgruppe Prosjektets målgruppe er døvblitte og sterkt tunghørtblitte i yrkesaktiv alder. Ut i fra undersøkelser av livssituasjonen til døvblitte og sterkt tunghørtblitte i Buskerud i perioden , er det regnet ut at det finnes omtrent 8000 døvblitte og sterkt tunghørtblitte på landsbasis 1. Av disse er omtrent 2/3 over pensjonsalder. I Helse- og Sosialdepartementets Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede fra 2002, kommer det imidlertid frem at "siste års tendenser viser ( ) at stadig flere får et alvorlig hørselstap i yrkesaktiv alder." 2 Døvblitte /sterkt tunghørtblitte er betegnelsen på mennesker som har fått et alvorlig hørselstap etter at norsk talespråk er etablert som førstespråk. Kort sagt er det mennesker som har vært hørende eller tunghørte, men som har blitt døve eller sterkt tunghørte. Astrid Sund og Solfrid Langmark gir i sin sluttrapport Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering? følgende definisjon av gruppen: Døvblitte (db) = personer som har mistet hørselen etter å ha lært talespråket, og som hører så dårlig at de selv med forsterkerutstyr ikke kan oppfatte tale via hørselen. Noen døvblitte blir totalt døve, mens de fleste beholder en hørselsrest. Noen av disse kan ved hjelp av høreapparat klare seg bra i samtaler på tomannshånd, men de får større problemer når det er flere med i gruppen. Sterkt tunghørtblitte (sthb) = personer som har mistet mye av hørselen etter å ha lært talespråket, og som hører så dårlig at de vanskelig kan fungere i sosiale situasjoner uten spesielt forsterkerutstyr. 3 Problemet for døvblitte og sterkt tunghørtblitte er først og fremst at de ikke kan høre vanlig tale, og at hørselstapet er så alvorlig at forsterkerutstyr ikke gir tilstrekkelig hjelp. Dette gjør at døvblitte og sterkt tunghørtblitte ikke kan delta på flere av de tiltakene som for eksempel NAV arrangerer for å hjelpe de som har falt ut eller er i ferd med å falle ut av arbeidslivet. Det vil for eksempel bli svært vanskelig å delta på informasjonsmøter eller ulike AMO-kurs. I motsetning til tegnspråklige døve kan døvblitte og stekt tunghørtblitte heller ikke sette inn en tegnspråktolk, da de fleste døvblitte og sterkt tunghørtblitte ikke kan tegnspråk. Døvblittes Fellesforum, som også siterer Sund og Langmark, skriver på sine nettsider at "det er mange måter å definere døvblitte /sterkt tunghørtblitte på. For å si det enkelt, så er det mennesker 1 Sund, Astrid Marie og Langmark, Solfrid: Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering? Sluttrapport for prosjektet Kompetansenettverk for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres familier., Skådalen kompetansesenter, Oslo, desember Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede, Plan for utvikling og organisering av tjenestetilbudet, Helseog sosialdepartementet, 2002, s.17 3 Sund og Langmark: Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering?, 1998, s.5 5

8 som har mistet det meste eller all hørsel." 4 På sine nettsider kommer Døvblittes Fellesforum også med en viktig korreksjon av sine definisjoner, og gjør dermed et aktivt grep for å prøve å unngå båssetting av den enkelte: "Det er viktig å være klar over at det ikke finnes skarpe grenser /båser her. Her finnes alle avskygninger. ( ) Det blir stadig større forståelse for at det til enhver tid er den enkelte hørselshemmedes egen opplevelse av hvordan han /hun fungerer i dagliglivet som er det avgjørende kriteriet for en eventuell tilslutning til gruppen. Det er altså funksjon, og ikke bare grad av hørselstap som avgjør om den hørselshemmede definerer seg inn i gruppen. ( )". Døvblitthet /sterk tunghørtblitthet, som med så mange andre former for handikap, tar ikke bort individuelle forskjeller mellom de som opplever det. I tilfellet døvblitt /sterk tunghørtblitt blir kanskje denne ikke-likheten ekstra sterk fordi handikapet ikke er noe de berørte er født med. Oftest er ikke døvheten en integrert del av den enkeltes identitet i det hørselstapet inntreffer. Er det noe som kjennetegner gruppen døvblitte og sterkt tunghørtblitte, så er det kanskje nettopp det at den ikke er homogen. Det er også svært ulike årsaker til at barn, ungdom og voksne mister hørselen, årsaker som hos mange må takles som en ekstra belastning i tillegg til selve tapet av hørsel. Enkelte ganger skjer hørselstapet plutselig, andre mister hørselen gradvis, over tid. Noen er født tunghørte, men har hatt såpass stor grad av hørselsrest at det er norsk talespråk og den hørende kulturen som blir rådende i oppvekst og ungdom. Når hørselen, for enkelte tunghørte, plutselig eller gradvis forsvinner helt eller nesten helt, blir situasjonen en annen. Oppsummert kan vi si at døvblitte og sterkt tunghørtblitte opplever et sansetap som blir så alvorlig at det innebærer tap av den vanligste måten å kommunisere på. Når denne muligheten forsvinner, opplever mange at hverdagens situasjoner, i butikken, på jobben, i familien og blant venner, blir svært vanskelige. Resultatet kan bli isolasjon, utbrenthet og ensomhet. De fleste klarer ikke lenger å være i arbeid slik de var før, og flere faller helt ut av arbeidslivet. 1.4 RYCON AS en bedrift for hørselshemmede som vil ha et arbeid Rycon AS er en privat bedrift eid av Stiftelsen Signo 5. Bedriften holder til på Ryen i Oslo. Bedriftens overordnede mål er å bidra til at flest mulig hørselshemmede får og beholder arbeid. Dette gjør Rycon ved å være tiltaksarrangør for NAV. Det er altså NAV som legger rammene for de tiltakene som Rycon arrangerer, og det er også NAV som avgjør, i hvert enkelt tilfelle, om en deltager skal få plass på Rycon og i så fall i hvilket tiltak og med hvilke mål. Rycon AS gir ulike tilbud til hørselshemmede arbeidssøkere i Oslo, Akershus og Drammen. 4 Døvblittes Fellesforum, nettsider, eller Døvblitt /sterkt tunghørtblitt, Hvem er døvblitte /sterkt tunghørtblitte?, Sist oppdatert av Henriette Larsen, Stiftelsen Signo er en landsdekkende stiftelse som eier ni virksomheter. Virksomhetene gir arbeidstilbud, opplæringstilbud, bo-og omsorgstilbud samt kompetansesentertjenester og andre utadrettede tjenester til døvblinde og døve. Stiftelsens virksomhetsidé: "Signo sikrer tilbud til døvblinde og døve som ønsker det, på deres premisser, ut i fra en diakonal basis." 6

9 Rycon AS som tiltaksarrangør for NAV I Forskrift om arbeidsmarkedstiltak 6 defineres tiltaksarrangører som virksomheter /organisasjoner som gjennomfører arbeidsmarkedstiltak i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten. Arbeidsmarkedstiltakenes formål er å bidra til å " - styrke deltagernes kompetanse og arbeidsevne, - øke deltagernes mulighet for ordinært arbeid, - skaffe til veie kvalifisert arbeidskraft, - forebygge og dempe skadevirkningene av arbeidsledighet, - hindre utstøting av arbeidstakere som står i fare for å falle ut av arbeidslivet." 7 Rycon arrangerer pr i dag disse tre tiltakene for NAV: VTA (Varig tilrettelagt arbeid) Et tilbud til uføretrygdede døve som ønsker å ha et arbeid ved siden av trygden. Tilbudet er tilpasset og tilrettelagt i forhold til den enkelte uføretrygdedes behov, og deltagerne følges opp av arbeidsledere i bedriften. VTA-deltagere ansettes som arbeidstakere, og mottar noe lønn i tillegg til uføretrygden. Tilbudet er ikke tidsbegrenset. APS (Arbeidspraksis i skjermet virksomhet) Arbeidspraksis er tilrettelagt arbeidstrening med oppfølging, og tilbys de som har usikre forutsetninger på det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeidspraksisen foregår på de ulike arbeidsstasjonene inne på Rycon, og har en varighet på maks 10 måneder. De fleste som deltar på tiltaket APS mottar attføringspenger. På Rycon AS har det tidligere blitt arrangert jobbsøker- /avklaringskurs for tegnspråklige døve innunder APS. AB (Arbeid med bistand) Arbeid med bistand gir veiledning og oppfølging til arbeidssøkere som ønsker seg ordinær jobb på det ordinære arbeidsmarkedet. Arbeid med bistand gir også oppfølging i form av tilrettelegging på arbeidsplass. Arbeidssøkere i Arbeid med bistand samarbeider med en arbeidskonsulent om å lage en fremdriftsplan, kontakte arbeidsgivere, søke på jobber, opparbeide erfaring via arbeidspraksis, forhandle om ansettelse etc. Arbeidssøkerne mottar attføringspenger, dagpenger, lønn el.l. Tiltaket har en varighet på maks tre år. Historisk sett begynte Rycon som en ASVO-bedrift, med tilrettelagte arbeidsplasser for voksne beboere tilknyttet Conrad Svendsen Senter 8. I dag er den samme funksjonen ivaretatt under tiltaket VTA, som fremdeles er en viktig del av Rycon. De nyere tiltakene APS og AB, er åpne for alle hørselshemmede, både døvfødte, døvblitte, tunghørte, tunghørtblitte og døvblinde. Dette har ført til et mangfold som vi ønsker å ivareta, men som vi også ønsker å bygge nok kompetanse til å kunne imøtekomme på en god måte. Identitet og tilhørighet Å være født og oppvokst som døv er noe annet enn å bli døv. Hvorfor? 6 FOR nr 1544: Forskrift om arbeidsmarkedstiltak ( Jobb og arbeidsliv, Arbeidssøkere, Arbeidsmarkedstiltak). 7 FOR nr 1544: Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, 1-1. Formål 8 Conrad Svendsen Senter eies av Stiftelsen Signo, og er et senter for voksne døve og døvblinde med behov for særlig tilrettelagte tjenester. Senteret ligger på Nordstrand i Oslo, og består av omsorgsboliger, dagsenter og en utredningsenhet. I tillegg har senteret en fagseksjon. Beboerne på senteret er tegnspråkbrukere. 7

10 Den største forskjellen er språklig fundert. De fleste som er født døve har det til felles at de har tegnspråk som førstespråk. De som er født hørende eller tunghørte derimot, har oftest norsk talespråk som førstespråk. Når vi snakker om hørselshemmede, går det altså et viktig skille mellom tegnspråklige døve og ikke-tegnspråklige døve. Tegnspråk er ikke internasjonalt, vi har et eget norsk tegnspråk. Tegnspråk er et visuelt basert språk, et språk for øyet. Det er ikke et statisk, konstruert språk, men et naturlig språk på linje med andre fullt utviklede språk i verden. At det er et fullverdig språk betyr også at det er i stadig endring og utvikling. Det vil for eksempel være forskjell på ungdomsspråk og voksenspråk, og det finnes ulike tegnspråklige sosiolekter, idiolekter og dialekter i Norge. Med tegnspråket følger en helt egen kultur for døve i Norge, med egen historikk og påfølgende døv identitet og tilhørighet. Slik sett kan tegnspråklig døve forstås som en minoritet i Norge. Høsten 2005 avgjorde ledelsen og ansatte på Rycon at Rycon AS skal være en tegnspråklig arbeidsplass. Det vil si at tegnspråk skal være det språket som brukes på møter, i kantina, og i småpraten på gangen. Slik blir alle inkludert. Men hva med de som ikke kan tegn? Tegnspråk er, som med alle språk, noe som må læres, og for oss mennesker vil det alltid være førstespråket som blir vår mest naturlige måte å tenke og kommunisere på. Audiogrammene til døve tegnspråkbrukere og døvblitte viser at grad av hørselstap er omtrent det samme, men å bli døv gjør ingen automatisk til en del av døvekulturen i Norge. Å bli døv medfører, for de aller fleste som opplever det, en endring bort fra den verdenen som er kjent. Hørselen er borte, men språket, kulturen og tilhørigheten er fremdeles hørende. Individuelle behov Hvordan kan vi hjelpe døvblitte og sterkt tunghørtblitte tilbake i arbeid? Rycon har i mange år drevet 8-ukers avklarings- /jobbsøkerkurs i regi av APS på Rycon. Men, på bakgrunn av ulike språk, og dermed også ulike kulturer, blir det svært vanskelig å blande tegnspråklige døve og døvblitte arbeidssøkere på Rycon i en og samme kursgruppe. Kursene har derfor, i første omgang, vært forbeholdt tegnspråklige døve. Flere døvblitte og sterkt tunghørtblitte har fått individuell oppfølging og veiledning hos oss, men et gjennomgående problem har vært at døvheten er noe nytt for den døvblitte og sterkt tunghørtblitte. Fokuset i veiledningen blir lett mer enn jobbsøking. Mange har ennå ikke lært seg strategier for å takle et alvorlig hørselstap, og de fleste mangler en kommunikasjonsstrategi som fungerer. Mange har heller ikke nok informasjon om hvor det er hjelp å få. De fleste har heller ikke noe nettverk knyttet til hørselstapet. Og fordi flere døvblitte og sterkt tunghørtblitte har mistet hørselen på grunn av ulykker eller sykdom, er det ofte også flere hindringer den døvblitte må lære seg å takle ved siden av hørselstapet. En viktig del av tilbudet til tiltaket Arbeid med bistand, som arrangeres på Rycon, er å bistå med tilrettelegging på arbeidsplass. Også på dette området har Rycon bred erfaring når det gjelder tegnspråklige døve, men mindre erfaring om hva som vil være god tilrettelegging for en døvblitt eller sterkt tunghørtblitt person. Med god tilrettelegging mener vi ikke bare bruk av tekniske hjelpemidler og tilrettelegging av arbeidsplassen i forhold til lyddemping, riktig lyssetting og så videre, men også at det 8

11 gis god opplæring i bruk av hjelpemidlene, bevissthet om hvilke forhold som kan ødelegge og hva som kan hjelpe og informasjon til sjefer og kolleger om både hjelpemidlene og konsekvensene. Kort sagt: Alt som vil føre til at arbeidstakeren får tilgang til full deltagelse på arbeidsplassen, både i forhold til de arbeidsoppgavene bedriften skal utføre og det psykososiale arbeidsmiljøet. Problemstilling ved prosjektets begynnelse er altså følgende: På Rycon AS har vi ulike tilbud til døve som vil ut i arbeid, alle tilbud som reguleres av NAV. Men ingen av disse tilbudene er spesielt tilrettelagt døvblitte og sterkt tunghørtblitte, en gruppe arbeidsmarkedet forøvrig har svært liten kunnskap om, og som har andre utfordringer og andre forutsetninger, både i jobbsøkerprosessen og på arbeidsplassen, enn de som er døve tegnspråkbrukere. 1.5 Tidligere prosjekter knyttet til døvblitte og arbeid Det er foreløpig ikke, så langt jeg har kunnet oppdrive, gjennomført noen prosjekter knyttet spesielt til døvblitte /sterkt tunghørtblitte og arbeid. imidlertid er det gjennomført viktige prosjekter knyttet til døvblitte og sterkt tunghørtblittes livssituasjon generelt, samt til hørselshemmede og arbeid. Nedenfor vil jeg gi en kort oppsummering av tidligere prosjekter som jeg har ansett som mest relevante for gjennomføringen av vårt prosjekt. Døvblitte og sterkt tunghørtblittes livssituasjon Astrid Marie Sund og Solfrid Langmark gjennomførte i perioden flere prosjekter knyttet til døvblitte og sterkt tunghørtblitte. Disse prosjektene er oppsummert i den tidligere nevnte sluttrapporten Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering?. Prosjekt døvblitt /sterkt tunghørtblitt i Buskerud 9 konkluderte med at "prosjektet viste med all tydelighet at de som har mistet hørselen har fått en vanskelig livssituasjon og at de derfor har behov for en omfattende rehabilitering. Rehabiliteringstilbudet må bygges opp etter grundig utredning og utprøving." 10, mens Oppfølgingsprosjekt av prosjekt døvblitt /sterkt tunghørtblitt i Buskerud 11 viste at "såvel det vanlige hjelpeapparatet, som spesialtjenesten for hørselshemmede, mangler nødvendige kunnskaper om døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres situasjon og behov. Dette, i tillegg til de store kommunikasjonsvanskene gruppen har, gjør at de faller utenfor tilbudet innen det generelle offentlige hjelpeapparatet samt flere av de spesielle tiltakene som er tilrettelagt for døve og tunghørte." 12 9 Oppsummert i rapporten; Sund Martinsen, Astrid: Utenfor for bestandig? Sluttrapport fra Prosjekt døvblitt /sterkt tunghørtblitt i Buskerud. Sosialdepartementet /Norges Døveforbund, Sund og Langmark: Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering?, 1998, s Oppsummert i rapporten; Sletto, Johanne og Herland, Helge: Full deltaking og likestilling." Sluttrapport for oppfølgingen av prosjektet Prosjekt døvblitt /sterkt tunghørtblitt i Buskerud, Ål, Sund og Langmark: Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering?, 1998, s.34 9

12 De to neste prosjektene, Forsøk med etablering av kompetansenettverk /statlig team for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres familier 13 og En rehabiliteringsmodell for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres pårørende bygget opp som en nettverksmodell 14, forsøkte å finne modeller for hvordan en helhetlig og tverrfaglig rehabilitering for gruppen kunne organiseres. Oppsummert kom prosjektet med ulike modellforslag, der modell B ble enstemmig valgt som foretrukket modell av styringsgruppen for prosjektet. Modell B gikk ut på å organisere en helhetlig rehabilitering for døvblitte og sterkt tunghørtblitte ved å opprette en sentral kompetanseenhet tilknyttet Hjelpemiddelkontoret (HMK) i Rikstrygdeverket, i tillegg til regionale konsulenter tilknyttet Hjelpemiddelsentralene (HMS) i ulike regioner. Hørselshemmede og arbeid Øivind Lorentsen og Alf Reiar Berge i Rehab-Nor leverte i mars 2003 rapporten "Hørselshemmede og arbeid. En brukerundersøkelse om erfaringer og synspunkter knyttet til arbeid som livsarena" 15. Rapporten var et resultat av kvalitative intervjuer med 43 hørselshemmede personer i yrkesaktiv alder i Aust-Agder og Buskerud. Både tunghørte, sterkt tunghørte og døve var med i undersøkelsen. 74% av informantene var i arbeid, mens 26% var uten. Undersøkelsen var et samarbeidsprosjekt mellom Hørselshemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund, og var finansiert av Helse og Rehabilitering etter søknad gjennom Hørselshemmedes Landsforbund. Denne undersøkelsen trekkes frem fordi den nevner to viktige faktorer som vi har ønsket å videreføre. Det ene er det helhetlige perspektivet brukerundersøkelsen vektlegger. Undersøkelsen tar utgangspunkt i at arbeid bare er en av flere livsarenaer, og viser at dersom et menneske lykkes på en arena, kan det ikke være kaos på en annen. Den viser at de situasjonene der hørselshemmede lykkes i arbeidslivet, er preget av at personen opplever en sammenheng og en helhet både i sitt eget liv og i tjenestetilbudet rundt vedkommende. Flere som ikke opplever å lykkes, møter et tjenestetilbud som er fragmentert, overstyrende og båssettende. Den andre faktoren jeg vil trekke frem, er at rapporten viser til flere hørselshemmedes opplevelse av "det ensidige fokuset på organnivå, diagnose, behandling, tilpasning av høreapparat og tekniske hjelpemidler ( )" 16. Flere av informantene ser det som en hindring at ikke alle sider ved det å være hørselshemmet, inkludert de mer psykiske og sosiale konsekvensene av et hørselstap, blir imøtekommet av tjenestetilbudet. I 2006 leverte Rehab-Nor rapporten "Hørselshemmede i arbeid, Terskler og forslag til tiltak". 17 Rapporten var utarbeidet for Sosial- og helsedirektoratet, og var et resultat av en utredning der målet var å "identifisere terskler og foreslå tiltak når det gjelder deltagelse i arbeidslivet for personer med hørselsnedsettelser." 18 Flere av tersklene, og forslagene til tiltak, er aktuelle for vårt prosjekt. 13 Prosjektet Forsøk med etablering av kompetansenettverk /statlige team for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres familier, , var finansiert av Sosial- og Helsedepartementet via regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. Det var faglig og administrativt tilknyttet Skådalen kompetansesenter i Oslo. 14 Ettårig oppfølgingsdel av prosjektet Forsøk med etablering av kompetansenettverk /statlige team for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres familier. Oppfølgingsprosjektet var tilknyttet Skådalen kompetansesenter, med midler fra Sosial- og Helsedepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. 15 Lorentsen, Øyvind og Berge, Alf Reiar: Hørselshemmede og arbeid. En brukerundersøkelse om erfaringer og synspunkter knyttet til arbeid som livsarena. Rehab-Nor, mars Lorentsen og Berge: Hørselshemmede og arbeid, 2003: 6.9: Fokus på organnivå, s Lorentsen, Øivind og Berge, Alf Reiar: Hørselshemmede i arbeid. Terskler og forslag til tiltak. Rehab-Nor, februar Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid. Terskler og forslag til tiltak, 2006, s.5 10

13 Diskusjonene rundt de ulike tersklene og forslagene til tiltak kommer jeg tilbake til i kap.3, der jeg diskuterer resultatene av prosjektet og forbereder forslag til videre tiltak for døvblitte /sterkt tunghørtblitte spesielt. ReSonare Stortingsmelding nr. 8 ( ) Om handlingsplan for funksjonshemma la opp til at daværende Sosial- og helsedepartement skulle vurdere ordninger som bedre sikrer hørselshemmede et helhetlig rehabiliteringstilbud. Bakgrunnen for meldingen var at brukere og fagpersoner opplever tjenestetilbudet innen hørselsomsorgen som fragmentert og ufullstendig. I 2001 ble det vedtatt av Stortinget å sette i gang et utprøvingsprosjekt for å styrke rehabiliteringstilbudet til døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres pårørende. Dette førte til modellforsøket ReSonare i Målet til modellforsøket var å "utvikle et kompetansenettverk for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres pårørende. Kompetansenettverket skal bidra til et helhetlig og tverrfaglig rehabiliteringstilbud som omfatter tiltak forankret i helsetjenestene og sosialkontorene, trygdeetaten, opplæringsetaten og arbeidsmarkedsetaten." 19 Modellforsøket ReSonare fokuserte på psykososial, kommunikasjonsmessig og yrkesrettet rehabilitering gjennom tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. ReSonare ble forankret i det statlige spesialpedagogiske støttesystemet (stat.ped.), og sentralenheten ble knyttet til Briskeby skole og kompetansesenter. 20 I har prosjektet blitt videreført som et overgangsprosjekt, der målet er å implementere konseptet og innholdet i ordinær virksomhet. Målet er å implementere modellen i alle helseregioner. Revidert prosjektplan for Overgangsprosjektet ReSonare foreligger primo februar Overgangsprosjektet er finansiert av Sosial- og helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet, og er organisert med sentral enhet på Briskeby skole og kompetansesenter. Prosjektleder er Siri Skollerud. 1.6 Justeringer og utfordringer ved prosjektets begynnelse Budsjett Vi søkte om , og fikk Budsjettet ble derfor endret, som beskrevet nedenfor: SØKT OM ENDRET TIL Lønn, sosiale utgifter St.prp. nr 1 ( ) fra Sosial- og helsedep. Kap Briskeby skole og kompetansesenter ligger i Lier i Buskerud og eies av Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). Skolen tilbyr tilrettelagt opplæring for hørselshemmede uten tegnspråk. Kompetansesenteret er landsdekkende, og tilbyr spesielt tilbud til personer med Tinnitus, Morbus Ménière, Cochela Implantat (CI) og tunghørte i yrkesaktiv alder. 11

14 Innkjøpte tjenester/honorarer Materiell/utstyr Andre utgifter TOTALT Ingen av målene, slik de står beskrevet i prosjektsøknaden, ble endret på grunn av lavere budsjett. Men det ble, som vi skal se nedenfor, foretatt noen justeringer av tiltakene og av fremdriftsplanen for prosjektet. Et tiltaksregelverk i endring, og et NAV i etablering NAV ble dannet 1.juli 2006, altså midt i dette prosjektet. Det vil si at Rycon AS var tiltaksarrangør for Aetat da prosjektet kom i gang, og har endt opp som tiltaksarrangør for NAV. Det har vært viktig for prosjektet å forholde seg til NAVs regelverk for tiltak. Dette fordi prosjektet har hatt et sterkt ønske om ikke å være en enganghendelse som bare blir et blaff i den store sammenhengen. Vi har ønsket at prosjektresultatene skal få positive praktiske konsekvenser for døvblitte og sterkt tunghørtblitte også ut over prosjektåret For å få det til tror vi at det er nødvendig at prosjektet forholder seg til avtaler og systemer som allerede er etablert, slik at prosjektresultatene senere kan fornankres i disse. Før prosjektet kom i gang, hadde Rycon AS i lengre tid arrangert 8-ukers jobbsøker- /avklaringskurs for tegnspråklige døve. Kursdeltagerne fikk mye av den informasjonen som arbeidskonsulentene ellers ville bruke mye mer tid på å gi til hver og en. Jobbsøkerdelen gav kursdeltagerne viktig kunnskap om arbeidslivet og hva som må til for å få et arbeid. Samtidig gav avklaringsdelen arbeidskonsulentene en mulighet til å oppdage terskler hos den enkelte. Kursene viste seg også å utgjøre gode møteplasser for deltagerne, som fikk møte døve tegnspråkbrukere i samme situasjon. Når en hel gruppe jobber mot samme mål, har det langt større motiverende effekt enn at arbeidskonsulenten alene gir søkeren et klapp på skulderen og forsøker å gi ham /henne tro på at det er mulig å få seg et arbeid. En ringvirkning av at vi så den positive effekten av å være en gruppe, er at attføringsavdelingen på Rycon startet den tegnspråklige baserte gruppen Mot Jobb, som består av arbeidssøkere i tiltaket Arbeid med bistand. De møtes to timer hver onsdag etter lunsj for å dele og diskutere råd og metoder for å komme seg i arbeid. Rycon har ikke hatt liknende tilbud til ikke-tegnspråklige døve, blant annet på grunn av de kommunikasjonsutfordringene en slik gruppe vil stå ovenfor. I utgangspunktet var det meningen at prosjektet skulle lage et 8-ukers jobbsøker - /avklaringskurs til døvblitte /sterkt tunghørtblitte bygget på andre kommunikasjonsstrategier enn tegnspråk, og som slik ville være tilpasset døvblitte og sterkt tunghørtblitte. NAV (eller Aetat, den gangen), innførte endringer i tiltaksregelverket Forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Viktigst for prosjektet er at endringene i det nye tiltaksregelverket førte til at Rycons 8-ukers jobbsøker- /avklaringskurs, ikke lenger fikk plass innenfor rammene til AB og APS. 12

15 Tidligere åpnet regelverket for at noe av avklaringen kunne gjøres innenfor tiltaksperioden i AB. I det nye regelverket ble det presisert at AB skal være et renere formidlingstiltak, og at avklaringen flyttes ut av AB og APS og over i et eget tiltak, tiltaket Avklaring. Disse endingene førte til at Rycon i 2006 ikke lenger arrangerte det 8-ukers jobbsøker- /avklaringskurset som prosjektsøknaden la som ramme for prosjektet. Prosjektet kunne altså ikke lenger forholde seg til et allerede eksisterende 8-ukers jobbsøker- /avklaringskurs, men måtte forholde seg til det nye regelverket. Rycon søkte om å få opprettet tiltaket Avklaring fra begynnelsen av 2006, men fikk avslag. Avslaget begrunnes i etableringen av NAV 1.juli samme år, av den grunn ville ingen skjermede virksomheter i regionen få etablere nye tiltak det året. Det er tankevekkende at Aetat /NAV ønsket å igangsette viktige justeringer av tiltaksregelverket med de konsekvensene dette innebar for arrangørene, uten å forberede konsekvensene, eller tillate de ulike tiltaksarrangørene å ta hensyn til dem. Rycon ble enige om å likevel arrangere tiltak 1 i prosjektet i forhold til NAVs tiltak Avlaring. Valget er begrunnet i at dette er, slik vi kan se det, det tiltaket som ligger nærmest opp til det tidligere 8-ukers jobbsøker- /avklaringskurset til Rycon, som var et vellykket kurs. Et avklaringstiltak skal, slik vi forstår det, bidra til å hjelpe deltageren på vei ut i arbeid igjen, ved å kartlegge ressurser og hindringer, informere deltageren om muligheter, og konkludere med eventuelle behov for kvalifisering eller andre tiltak som kan bidra til at tiltaksdeltageren kommer tilbake i arbeid. Når et nytt tiltak for døvblitte og sterkt tunghørtblitte skal etableres, må dette være stedet å begynne. Samtidig presiserte vi i prosjektplanen at overgangen fra Aetat og Trygdeetat til NAV er en omfattende omorganisering som er forventet å vare helt frem til Omorganiseringen er med andre ord langt fra ferdig, og vi må være forberedt på flere endringer både innenfor attføring, attføringstiltak og trygd. I stedet for å gjøre tilretteleggingen på en arbeidsplass der det allerede er ansatt en døvblitt person, justerte vi prosjektplanen dit hen at vi ønsket å finne ut hva slags tilrettelegging som fungerer ved å gjøre en kvalitativ intervjuundersøkelse med døvblitte /sterkt tunghørtblitte som er i et arbeidsforhold. Dette ble begrunnet blant annet i en antagelse om at døvblitte /sterkt tunghørtblitte som er i en jobb, kan være i jobben fordi den er tilrettelagt, mens døvblitte /sterkt tunghørtblitte som mangler tilrettelegging, ofte vil være i en situasjon hvor de er i ferd med å miste jobben. Det å gå inn på en arbeidsplass der det jobber en døvblitt /sterkt tunghørtblitt arbeidstaker som kanskje er i ferd med å miste jobben, vil kreve god planlegging og forberedelse for å sikre et forsvarsmessig hensyn til den døvblitte, som vil befinne seg i en sårbar situasjon. Dette er forberedelser det ikke vil være plass til innenfor dette prosjektets rammer. Målet med prosjektet har vært å finne ut hva som faktisk fungerer dersom døvblitte og sterkt tunghørtblitte skal få arbeid og bli i arbeid. Vi har derfor ønsket å være ydmyke og åpne ovenfor hva brukerne sier. NAVs regelverk legger en ramme, men skal ikke styre resultatene. Det er brukernes erfaringer og behov som først og fremst styrer oss i riktig retning. Den uavhengige prosjektformen har gitt oss anledning til å prøve ut et tiltak satt sammen av elementer vi har trodd at må til for å få til en vellykket yrkesmessig rehabilitering for gruppen. Antall kurs i løpet av året ble i prosjektplanen justert ned til ett kurs i stedet for tre (som beskrevet i prosjektsøknaden). Justeringen ble begrunnet i det nye tiltaksregelverket; det nye regelverket til Aetat /NAV gjør at prosjektet må forholde seg til et helt nytt tiltak som Rycon ikke har arrangert tidligere, og i lavere budsjett; det vil koste mer å arrangere tre kurs enn ett. Ny fremdriftsplan for prosjektet ble som følger: Kurset holdes i september november, mens intervjuer av døvblitte og sterkt tunghørtblitte i arbeid, utføres i løpet av august desember

16 Kap 2. Prosjektgjennomføring / Metode Vi hadde som mål at begge tiltakene skulle være brukerstyrte. Vi opprettet styringsgruppe og prosjektgrupper til tiltakene, til sammen to prosjektgrupper. I løpet av de fire første månedene ble tiltakene planlagt. For å nå ut til målgruppen, brukte prosjektleder mye tid på å bygge nettverk og spre informasjon. To kritiske suksessfaktorer oppsto i gjennomføringsperioden: Mangel på deltagere og problemer med prosjektgruppedeltagelse. Begge faktorene ble overkommet, og utgjør i ettertid oppnådd kunnskap både om målgruppen og om prosjektorganisering. Begge tiltakene ble gjennomført i tråd med prosjektplanen og fremdriftsplanen Organisering, kritisk suksessfaktor Det ble opprettet en styringsgruppe bestående av Svein Garden daglig leder på Rycon AS. Leder av styringsgruppa. Astrid Sund leder for fagavdelingen på Hovedkontoret, Stiftelsen Signo. Sund er selv døvblitt og har jobbet med flere prosjekter om døvblitte og sterkt tunghørtblitte tidligere. Mona Høsøien leder av hørselsteamet, NAV senter for yrkesrettet attføring (SYA). Hanna Louise Bovim prosjektleder. Referent /sekretær i styringsgruppa. Til tiltak 1, avklaringskurset, ble det opprettet en prosjektgruppe bestående av Trine Våge arbeidskonsulent i tiltaket Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS), Rycon AS. Våge har tidligere hatt ansvar for å arrangere 8 ukers jobbsøker- /avklaringskurs for tegnspråklige døve. Karl-Arne Sjøhaug avdelingsleder for attføringsavdelingen (AB og APS), Rycon AS Prosjektleder ledet gruppen, som først og fremst var rådgivende. I perioden april - september hadde vi ukentlige møter der gruppen bidro til å diskutere frem temaer og gi tips om forelesere. Etter at kurset kom i gang i slutten av september, ble gruppen oppløst. Fra november av fortsatte Karl-Arne Sjøhaug, som leder av attføringsavdelingen på Rycon, og jeg med samarbeidsmøter om videreføringen av prosjektresultatene. Det ble også opprettet en prosjektgruppe til tiltak 2, bestående av Jorunn Brekke Hodne arbeidskonsulent i tiltaket Arbeid med bistand (AB), Rycon AS Ellen Solberg arbeidskonsulent i tiltaket Arbeid med bistand (AB), Rycon AS Denne gruppen kom i gang i august Prosjektleder utformet intervjumal til undersøkelsen og ledet gruppen, som fikk ansvar for å gjennomføre intervjuene. Gruppen var ment å vare ut desember, men ble i midten av november oppløst. Bakgrunnen til oppløsningen var krav fra NAV om større effektivitet i tiltaket Arbeid med bistand, som begge i gruppen er arbeidskonsulenter i. Oppløsningen utgjorde en kritisk faktor for prosjektet. Det oppsto en umiddelbar fare for at tiltak 2 ikke kunne gjennomføres. Ellen Solberg fikk imidlertid mulighet til å fortsette med intervjuer ut året, og vi bestemte oss for å gjennomføre likevel. Dette ble en lærepenge til annen gang: Det kan være helt nødvendig å utforme skriftlige avtaler mellom medlemmene i prosjektgruppen /ledelsen i bedriften og prosjektleder. 14

17 Det kan også være hensiktsmessig å ikke plukke deltagere til gruppen fra samme tiltak. En annen lærepenge er at det kan være viktig å drive systematisk informasjonsarbeid inn mot bedriften om hva et prosjekt er og kan bety. Ved å skape eierfølelse i hele bedriften er det større muligheter for at prosjektet blir et felles løft og gir mulighet til kompetanseheving i flere ledd Metode Tiltak 1: Kurs for døvblitte /sterkt tunghørtblitte. Tiltak 1 hadde ved prosjektets begynnelse flere utfordringer: - Kan vi håndtere de kommunikasjonsutfordringene et gruppebasert tilbud vil gi? - Kan vi ivareta den enkeltes individuelle prosess, når vi arrangerer et tilbud som et gruppebasert kurs? - Kan vi arrangere kurset på et sted der det er en godt etablert døvekultur, og likevel ivareta hver og en døvblitte /sterkt tunghørtblittes mulighet til selv å velge tilhørighet? - Kan vi lage et tilbud bygget på en helhetlig tanke, der hele mennesket blir ivaretatt og inkludert? - Kan vi lage et tilbud der individet blir styrket til selv å ta egne valg og beholde ansvaret for og styringen over eget liv? - Klarer vi å ta høyde for at døvblitte og sterkt tunghørtblitte må gjennom en stor omstillingsprosess, der vi må anta at de ulike deltagerne i gruppen vil reagere forskjellig og være på ulike stadier i prosessen? Metoden vi brukte for å gjennomføre tiltaket baserer seg på "learning by doing"; å lære ved å gjøre. Vi ønsket å finne ut om det er mulig å arrangere et yrkesmessig rehabiliteringstilbud til døvblitte og sterkt tunghørtblitte som et kurs, nettopp ved å arrangere kurs. En slik metode forutsetter bevissthet om hva som prøves, for at læringseffekten skal bli så god som mulig. Forberedelsene av kurset besto i å skreddersy et opplegg vi trodde ville fungere, og samtidig jobbe aktivt med å synliggjøre hva valgene våre innebar. Før kurset jobbet prosjektleder frem åtte temaer, basert på erfaringer og samtaler med døvblitte. Disse åtte temaene var: 2. Kommunikasjon 2. Å miste hørselen 2. NAV, attføring, avklaring 2. Jobbsøking 2. Tilrettelegging 2. Praksis 2. Nettverk 2. Fysisk avspenning I planleggingen av kurset jobbet jeg med å synliggjøre hva slags bakgrunn og erfaring som er utgangspunktet for valgene av de ulike temaene. Jeg formulere hypoteser knyttet til hvert tema, som 15

18 en synliggjøring av hva som styrer de valgene vi tok. Jeg skilte også ut noen spørsmål, som det var viktig å få svar på i løpet av kurset. Disse spørsmålene kalte jeg prosjektspørsmål. Se vedlegg 1 for oversikt over bakgrunn, hypotese og prosjektspørsmål knyttet til hvert tema. I store deler av evalueringen var det disse hypotesene og prosjektspørsmålene som ble prøvd. Etter kurset ble hver av deltagerne bedt om å svare på om de syntes hypotesene stemte, og prosjektspørsmålene ble omformulert til direkte spørsmål, som gjorde at deltagerne kunne svare på dem. Tilbakemeldinger og samtaler med kursdeltagerne har vært essensielt for at vi kunne lære noe om hvor vi har tenkt riktig, hvor vi har tenkt feil, og hva vi ikke har tenkt på. Jeg kommer tilbake til denne evalueringen i kap.3. Egne lokaler Som tidligere nevnt er Rycon AS en tegnspråklig bedrift. Overalt på Rycon tegnes det norsk tegnspråk. Rycon er en arbeidsplass der inkludering og kommunikasjon med alle står i sentrum. Likevel har vi erfart at hørselshemmede uten tegnspråk har falt utenfor. Dette gjelder særlig døvblitte og sterkt tunghørtblitte, som har et såpass stort hørselstap at det blir vanskelig å basere kommunikasjonen på tale så lenge det er flere i rommet. Å unngå isolasjon var en av flere grunner til at vi ønsket å arrangere prosjektets tiltak 1 som et kurs. Det er lettere å være ikke-tegnspråkbruker i et tegnspråkmiljø hvis man ikke er alene om det. Samtidig ønsket vi å gi gruppen en mulighet til å operere på egne premisser, ved at det å nærme seg resten av Rycon og tegnspråkmiljøet her, ikke skulle bli dyttet på noen, men være en tilgjengelig mulighet dersom noen ønsket det. Slik dukket idéen om egne lokaler opp. Rycon overtok i begynnelsen av 2006 lokaler i første etasje i bygningen der Rycon AS holder til. Disse lokalene har egen inngang fra siden av bygget. Det ble bestemt at døvblitt /sterkt tunghørtblittgruppen skulle få bruke disse lokalene. Lokalene ble pusset opp og klargjort til kurs, og sto ferdig rett før kursstart. Tiltak 2: Intervju med døvblitte i arbeid I forbindelse med tiltak 2 var vi i kontakt med Ann Mette Rekkedal, som er hørselsrådgiver på Hjelpemiddelsentralen i Oslo. Ann Mette Rekkedal gjennomførte tidlig i 2006 en brukerundersøkelse blant skolebarn som har fått hørselstekniske hjelpemidler, for å finne ut mer av hvordan hjelpemidlene fungerer i praksis. Vi vurderte et samarbeid med Ann Mette Rekkedal for å lage en tilsvarende undersøkelse av voksne. Via Hjelpemiddelsentralens registre ville vi kunne sende brev til over 100 informanter, der vi ville skille ut døvblitte og sterkt tunghørtblitte arbeidstakere for å få en kvantitativ undersøkelse av denne gruppen spesielt. Dette ville blitt en svært omfattende undersøkelse, og vi så at en slik undersøkelse ikke passer inn i rammene for dette prosjektet. Vi synes likevel at idèen er god, og ville derfor nevne den her. Vi gikk tilbake til den opprinnelige planen, og gjennomførte kvalitative intervjuer med seks døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakere. 16

19 2.3. Nettverk og informasjon Rycon hadde lite nettverk knyttet til gruppen døvblitte og sterkt tunghørtblitte fra før av. Å bygge nettverk så jeg som helt essensielt for at prosjektet skulle bli vellykket. For det første ønsket vi å lage et prosjekt bygget på brukergruppens premisser. Da måtte vi først lære gruppen å kjenne, blant annet ved å bli kjent med nettverket rundt gruppen. For det andre er begge tiltakene til prosjektet avhengige av at døvblitte og sterkt tunghørtblitte deltar, enten som deltagere på kurset eller som intervjuobjekter til spørreundersøkelsen. Mesteparten av sommeren gikk derfor med til å bygge nettverk og informere. Nettverk De viktigste samarbeidspartene våre i planleggingen og gjennomføringen av kurset, var Gaustad sykehus, psykiatrisk poliklinikk for døve og hørselshemmede, og Oslo voksenopplæring Skullerud, avdeling for hørselshemmede. Vi ble tidlig klar over at vi måtte finne en måte å imøtekomme den psykiske belastningen det vil være å oppleve et alvorlig hørselstap. Våren 2006 hadde derfor daglig leder på Rycon og jeg møte med Halvor Nordeng, lederen av poliklinikken for døve og hørselshemmede. Vi fikk til et samarbeid mellom meg og Berit Engh Sjøvik, psykiatrisk sykepleier, og Gudrun Jordheim, sosionom. Gudrun Jordheim ble oppnevnt som referanseperson for prosjektet. Gaustads oppgave ble å forelese på kurset, samt å rådgi meg, som kursleder, dersom situasjoner skulle oppstå. Katharine Peterson, psykolog, kom senere med som kontaktperson og foreleser på kurset sammen med Gudrun Jordheim. Skullerud voksenopplæring, avdeling for hørselshemmede, gir undervisningstilbud til voksne døve og hørselshemmede. I tilbudet deres inngår blant annet faget tegn som støtte til munnavlesning 21, som utgjør en kommunikasjonsstrategi for døvblitte og tunghørte. I løpet våren og sommeren 2006 fikk vi i gang et samarbeid med skolen. Avdelingsleder Thorhild Løkkeberg Pedersen skrev prosjektet inn i skoleåret 2006/2007. I praksis betydde dette at Anette Pløen, lærer i tegn til tale ved Oslo voksenopplæring, Skullerud, fikk undervise deltagere på kurset i TSS /NMT 1,5 time hver uke. Nedenfor følger en oversikt over andre instanser jeg hadde kontakt med i løpet av planleggingen og gjennomføringen av prosjektet. Oversikten er tatt med i rapporten fordi kontakt med nettverket vil ha stor betydning også i videreføringen av dette prosjektets resultater. Audiopedagogene består av tre private audiopedagoger tilknyttet Rådgivningskontoret for hørselshemmede. Vi hadde kontakt med Ingrid Mathisen, som sammen med Elisabeth Berg Remo underviste i munnavlesning på kurset. Døvblittes Fellesforum er en organisering av døvblitte i Norges Døveforbund og Hørselshemmedes Landsforbund. Fellesforumet er foreløpig en prøveordning. Jeg har vært i kontakt med lederen John Almendingen per mail. I sommer hadde jeg også mailkontakt med Anna Haukås Nordeide i forbindelse 21 Tegn som støtte til munnavlesning (TSS) er en kommunikasjonsform som kombinerer det å lese på munnen med tegn lånt fra norsk tegnspråk. Norsk talespråk ligger i bunn, mens tegnene brukes for å støtte munnavlesningen. Stat.ped har endret betegnelsen TSS (tegn som støtte til talen) til betegnelsen NMT (norsk med tegnstøtte). Fordi det er betegnelsen TSS som fremdeles er kjent av mange, velger jeg å bruke begge betegnelsene i rapporten. 17

20 med Døvblittes Fellesforums sommerstevne i Sogndal 1.-7.juli 2006, og Carina Sjöblom, som er Forumets fylkeskontakt i Sør-Trøndelag. Mest kontakt har jeg hatt med Unni Botheim Hellehaugen, som foreleste om Døvblittes Fellesforum på kurset. Hjelpemiddelsentralen i Oslo, hørselsteamet, besto i kursperioden bare av en person; Ann Mette Rekkedal. Hun har vært behjelpelig med rådgivning om teknisk utstyr, utlån av utstyr, diskusjon om et eventuelt samarbeid om tiltak 2 (se ovenfor), samt å spre informasjon om prosjektet. Hun hadde også et heldagsseminar om Hjelpemiddelsentralene og teknisk utstyr for hørselshemmede på kurset sammen med Veronica Jakobsen. NAV lokal: I løpet av prosjektet hadde jeg kontakt med Geir Saxebøl på NAV Oslo Sør arbeid, som er Rycon sin kontaktperson i NAV. Han foreleste om NAV på kurset. ReSonare er omtalt i kap.1.3. Vi hadde møte med Siri Skollerud og Aslaug Lunde i begynnelsen av prosjektperioden. Vi har også hatt møte med Siri Skollerud i sluttfasen av prosjektet for en oppsummering og skissering av videre planer. Rehab-Nor, ved Øivind Lorentsen, var med på møtet mellom ReSonare og meg i begynnelsen av prosjektet. To av Rehab-Nors prosjekter er knyttet til hørselshemmede og arbeid, og er omtalt i kap.1.3. NAV senter for yrkesrettet attføring (SYA), hørselsteamet: Prosjektet har hatt kontakt med SYA hørselsteamet blant annet gjennom lederen for teamet, Mona Høsøien, som sitter i styringsgruppa for prosjektet. Jeg har også hatt kontakt med flere av rådgiverne. Mest kontakt har jeg hatt med Lill Birkelund, som har hatt arbeidspraksis på SYA i prosjektperioden. Lill Birkelund har selv opplevd å bli både syns- og hørselshemmet i voksen alder. Hun informerte om SYA på kurset, og ble deretter med som deltager. I tillegg har hun, fra og med de siste månedene av prosjektet, hatt funksjon som min veileder. Dette har vært en del av hennes praksis i deltidsstudie Veiledning og coaching ved Høgskolen i Gjøvik, og har vært en kjærkommen støtte for meg. Tinnitusutvalget er en del av tilbudet til Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). Tinnitusutvalget jobber for alle landets tinnitusrammede både innenfor og utenfor HLF. Jeg har hatt kontakt med Inger Bredland, tidligere leder og nåværende nestleder i Tinnitusutvalget, som holdt et dagsseminar om tinnitus for kursgruppen. Døvblitte kontakter Prosjektet har også hatt kontakt med ulike døvblitte personer, som har gitt sine bidrag til prosjektet først og fremst som døvblitte likemenn, og ikke i kraft av den stillingen de har, selv om denne i enkelte av tilfellene også har spilt en rolle. Kunnskapen om hva det vil si å være døvblitt eller sterkt tunghørtblitt har vært avgjørende for at prosjektet skulle bli vellykket, og kontakten med døvblitte personer har derfor vært essensiell. Nedenfor vil jeg, med tillatelse, nevne noen av dem: Kjetil Solvang er sterkt tunghørtblitt. Han var født tunghørt, men opplevde at hørselen ble stadig verre. Kjetil Solvang jobber som rådgiver på hørselsteamet, NAV Senter for yrkesrettet attføring. Han foreleste på kurset om det å erkjenne og akseptere hørselstapet, og om det å kommunisere hørselstapet til andre, også til sjefer og kolleger. 18

21 Ivar Kimo er døvblitt. Han mistet hørselen gradvis fra og med 20-årene. Ivar Kimo jobber som lærer på Møller skole og kompetansesenter i Trondheim (note). Han foreleste på kurset om erfaringer og refleksjoner rundt det å bli døv og å leve som døvblitt. Astrid Sund er døvblitt. Hun mistet hørselen som 17-åring. Astrid Sund jobber som leder av fagavdelingen på Hovedkontoret til Stiftelsen Signo. Hun sitter også i styringsgruppa for dette prosjektet, og har tidligere gjennomført flere prosjekter knyttet til døvblitte i Buskerud (se kap ). Hun har også skrevet hovedoppgave om emnet. Astrid Sund foreleste på kurset om endringen fra hørende til døv. Hva vil det si å være døvblitt? Hun brukte sitater fra intervjuer med døvblitte i Buskerud for å få i gang refleksjoner og diskusjoner i kursgruppa. Annelen Kure er døvblitt. Hun mistet hørselen gradvis fra tidlig barndom. Annelen Kure har tidligere utviklet materiale for undervisning i TSS (tegn som støtte til munnavlesning). For noen år siden ble hun CI-operert. Annelen Kure jobber som lærer på Oslo Voksenopplæring, Skullerud, avdeling for hørselshemmede. Hun foreleste for kursgruppa om CI. I tillegg kommer de døvblitte og sterkt tunghørtblitte deltagerne på kurset og intervjuobjektene i intervjuundersøkelsen, som har gitt oss sentral informasjon om hva det vil si å være døvblitt eller sterkt tunghørtblitt. Informasjon For å få deltagere til kurset og intervjuobjekter til intervjuene, måtte jeg spre informasjon om prosjektet. Dette er en oversikt over det informasjonsmaterialet jeg utarbeidet: Annonse om prosjektet (begge tiltakene) Brosjyre om prosjektet (begge tiltakene) Brosjyre om kurset Informasjonsark om Rycon AS Informasjonsbrev til Aetat (NAV) om kurset Informasjonsbrev til Øre-Nese-Hals klinikker om prosjektet (begge tiltakene) Generelt informasjonsskriv om prosjektet Generelt informasjonsskriv om kurset Nettsider om prosjektet (begge tiltakene): Se vedlegg 2 for oversikt over hvordan informasjonen ble distribuert. All informasjon ble kreditert Helse og Rehabilitering. Det ble også opplyst om at det er Norges Døveforbund som er eier. Kritisk suksessfaktor - ville vi få nok deltagere? Til tross for iherdig innsats på nettverks- og informasjonsfronten, var det en stund likevel usikkert om det ble kurs. Alt ble gjort klart i løpet av sommeren: Temaene og hypotesene, forelesere, lokalene var snart ferdige Men høsten kom, og vi hadde fremdeles ikke en eneste sikker deltager. 19

22 Fra da av kjørte vi dobbel løp: En del av forberedelsen gikk ut på å planlegge som om det ble kurs, mens vi samtidig forberede hva vi kunne gjøre dersom det ikke ble kurs. Et av forslagene var å arrangere møter for døvblitte /sterkt tunghørtblitte i stedet for. Temaene, med forelesere, kunne spres utover høsten 2006 og over i Ulempen ville være at prosjektet skulle avsluttes i Ut over i 2007 måtte vi i så fall velge forelesere som ikke kostet noe, og hvem skulle ta ansvar for oppfølgingen? Resultatene av prosjektet ville også bli snevre, fordi oppsummeringen ville foregå før resultatene egentlig var ferdige. Fordelen ville være at vi fikk sikret relevant bruk av det arbeidet som allerede var lagt ned i prosjektet. Hvorfor fikk vi ikke deltagere? Var ikke behovet stort nok? Jeg snakket med flere som har arbeidet med døvblitte og sterkt tunghørtblitte, som ikke var overrasket. Jeg fikk høre at det er ikke lett å jobbe med gruppen, og at dette er en erfaring som flere har gjort før. Mange døvblitte har mer eller mindre gitt opp å endre en vanskelig livssituasjon, og når det endelig kommer et tilbud, skal det ofte mye motivasjonsbearbeiding til, i tillegg til ren informasjon, for at folk skal tørre eller orke å søke seg til det nye tilbudet. Et annet problem kan være at det ikke er mange døvblitte /sterkt tunghørtblitte. Men mange av de som finnes, erfarer at det mangler tilbud til dem. Mange er kanskje også redde for å innse at de hører så dårlig at de kan kalles for "døvblitte /sterkt tunghørtblitte". I tillegg erfarer mange døvblitte å bli isolert. Mange har ingen kjennskap til døve eller tunghørte fra før, og det kan ta tid før de kommer i kontakt med noen. Gjennom isolasjonen har døvblitte /sterkt tunghørtblitte mistet den tilgangen de pleide å ha på informasjon. Dermed kan det godt hende det er døvblitte eller sterkt tunghørtblitte der ute som vi ikke når ut til. To-tre uker før kursstart hadde vi nok deltagere og bestemte oss for å gjennomføre kurs, og plutselig strømmet flere deltagere til. I løpet av de to ukene før kursstart gjennomførte jeg forberedende intervjuer med syv kursdeltagerne, og 20.september var vi i gang. 20

23 Kap 3. Resultater og resultatvurdering Begge tiltakene ble gjennomført etter planen. Kurset gikk veldig bra. Deltagerne var svært fornøyde. Intervjuene med døvblitte /sterkt tunghørtblitte i jobb gav oss viktig kunnskap om hva det er viktig å fokusere på for at en tilrettelegging skal bli vellykket. Resultatene av begge tiltakene har gitt oss en kunnskap som må videreføres. I evalueringen av kurset har jeg vært opptatt av å forstå hva det var som fungerte, og å knytte denne kunnskapen til forslag om videre tiltak. 3.1 Resultater av kurset Praktisk gjennomføring Kurset ble holdt 20.september til 23.november, og varte altså i ti uker. Det var kurs tre dager i uka, og dagene varte, med noen unntak, fra kl til Fordi flere av deltagerne ble slitne, forsøkte vi å få til en sammenhengende times pause hver dag. Til sammen ni deltagere var innom kurset, flere av disse på deltid. Av disse var det seks kvinner og tre menn. Aldersmessig var deltagerne fra midten av 30-årene til begynnelsen av 60-årene, bortsett fra en av deltagerne, som var 19 år. Seks av deltagerne gikk på yrkesrettet attføring og mottok attføringspenger, en mottok rehabiliteringspenger, men hadde søkt om overgang til attføring, en hadde uføretrygd, og en var i jobb. Deltidsdeltagelse Av de syv deltagerne som meldte seg på kurset, var det tre som ble med kurset gjennom. Tre var med på store deler av kurset, mens en sluttet etter knappe to uker. Til gjengjeld kom to deltagere med underveis; en på deltid og en på fulltid. Til sammen var altså ni deltagere innom kurset. Den ene som sluttet etter to uker hadde uføretrygd, og sluttet fordi han ønsket å beholde trygden. Vedkommende hadde dessuten nettopp begynt på TSS-kurs på Oslo voksenopplæring Skullerud, og ønsket å konsentrere seg om det. Årsakene til deltidsdeltagelsen til de fire som var med deltid, var disse: En hadde arbeidspraksis ved siden av kurset. En ble sykemeldt omtrent midt i kurset på grunn av CI-operasjon. En falt av mot slutten av kurset på grunn av utbrenthet, mens den fjerde falt av mot slutten blant annet på grunn av sykdom. I tillegg var det også en del endagsfravær hos noen av deltagerne. Konsekvenser av deltidsdeltagelse og av fravær, var at det enkelte kursdager var få deltagere, helt ned til to-tre personer, mens det andre dager var fullt. I evalueringen spurte jeg deltagerne hva de syntes om størrelsen på gruppa. Noen mente den var akkurat passe, mens andre sa den kunne vært større, nettopp fordi det noen dager var så få. I et slikt kurs, argumenterer disse, er høyt fravær noe som må forventes. Flere deltagere vil bety større slingringsmonn slik at det ikke gjør så mye at fraværet til tider vil være høyt. "Deltagerne er i en fase i livet med store omveltninger og store indre prosesser, kanskje medisinske inngrep /behandling osv.," skriver en av deltagerne. 21

24 I evalueringen spurte jeg også om det var viktig for deltagerne at vi åpnet for deltidsdeltagelse. Flere svarte bekreftende. "Ja, ekstremt viktig," svarte den ene, "fordi jeg var utslitt kunne jeg få med meg de temaene som var viktigst for meg Hadde jeg hatt mer krefter og stamina, ville jeg definitivt deltatt på mye mer av kurset." I etterkant av kurset ser vi at å åpne for deltidsdeltagelse var helt nødvendig. Flere av deltagerne kunne ikke ha vært med dersom det var et krav at de måtte møte hver dag. Et tiltak for døvblitte /sterkt tunghørtblitte må være forberedt på å møte ulike deltagere på ulike stadier i ulike prosesser. Mange vil være i en sårbar situasjon. Hørselstapet rammer alle sider ved livet, og flere vil befinne seg på et stadie der det meste er kaos. Mye skal falle på plass på en gang. Kurset "har hjulpet meg godt i prosessen med rehabiliteringen," forteller en av deltidstagerne, og begrunner blant annet med at "fellesskapsfølelsen i gruppa førte til en mindre ensom kamp." Deltagelse på kurset kan ha såpass positiv effekt at ingen bør utestenges fra å delta. "Jeg var i utgangspunktet negativ ( )," forteller en annen "- men med litt overtalelse fra min arbeidskonsulent som gav meg muligheten til fleksibilitet synes jeg det var en god løsning." Faktisk opplevde vi også en omvendt effekt: To av de som hadde tenkt å være med deltid, den ene på grunn av studier og en på grunn av hjemmesituasjonen, opplevde det å delta på kurset som såpass positivt at de likevel ble med på hele. Lengden på kurset, korte eller lange dager? I evalueringen spurte jeg også deltagerne hva de syntes om at det var kurs tre dager i uken. Var det for ofte, for sjelden? Alle deltagerne mente det var nok med tre dager, en mente til og med at det var i meste laget. "Ofte nok til å holde tråden - følge prosessen sammen," skriver en annen av deltagerne. "Og bra med "åpne dager" for å bearbeide inntrykk og fordøye ting. Det kommer opp mange følelser når man må gå så sterkt inn i sin egen problematikk med hørselstapet." Jeg spurte også deltagerne hva de syntes om at vi hadde korte dager, fra kl Noen mente det var litt for kort, og foreslår at vi kunne holdt på en time lenger, og brukt den siste timen til oppsummering og diskusjon. Andre mente at fem timer var absolutt nok. "Korte dager var bra," skriver den ene deltageren. "På tross av det var jeg veldig sliten når jeg kom hjem." Jeg spurte også hva de syntes om at kurset varte i ti uker. Var det passe lenge? For kort, for langt? Ingen mente det kunne vært kortere, men noen mente det kunne vært lenger. Noen fortalte også at de hadde endret mening underveis. "Det hadde kanskje vært avskrekkende med mer enn ti uker før vi kom i gang," skriver den ene deltagerne. "Ti uker er mye, men skulle gjerne vært her lenger nå." Kursets temaer Valg av kursets temaer er beskrevet i kap.2.2. I evalueringen av kurset ba jeg deltagerne svare på om de synes at hypotesene knyttet til hvert tema stemte eller ikke. Hvorfor, hvorfor ikke? Jeg omformulerte også prosjektspørsmålene slik at de ble direkte spørsmål til deltagerne. I tillegg ble de bedt om å evaluere hver foreleser og hvert forelesningsemne. I underkapitlene som følger går jeg gjennom tema for tema. Under hvert tema har jeg oppsummert evalueringen og forsøkt å gi svar på prosjektspørsmålene. Evalueringen av forelesere og emnene er ikke tatt med i denne oppsummeringen. Til slutt i hvert underkapittel diskuterer jeg måten vi la opp 22

25 kurset på, hva vi lærte, og kommer med forslag til hva som bør videreføres og hva som kan gjøres annerledes i nye kurs. Kommunikasjon "Det er første gang noen har vist meg alternative muligheter for kommunikasjon." Hypotesen som styrte temaet kommunikasjon, var denne: I et kurs som skal fungere for døvblitte og sterkt tunghørtblitte, som har mistet muligheten til å kommunisere som før via talespråket, vil det å informere om, prøve ut og jobbe med ulike kommunikasjonsformer være et av de viktigste kriteriene for at kurset skal lykkes. I evalueringen spurte jeg deltagerne om de syntes hypotesen var riktig. Alle deltagerne bekreftet at den stemmer. "Fordi kommunikasjon er nettopp det som blir det største problemet når man mister hørsel," begrunnet den ene deltageren, mens en annen påpekte at "i en så uhomogen gruppe som vår ville noen ha falt utenfor om overnevnte ikke var tilfelle, og samarbeidet i gruppen ville blitt lidende." Som kommentar til hypotesen formidlet den ene deltageren at det var "godt å for en gangs skyld å kunne følge med på alt! Hjelpemidler på plass miljøet tilrettelagt og inkluderende. Kursleder ledet glimrende også i forhold til kommunikasjon!" En fjerde deltager var opptatt av effekten av å være i en situasjon der all kommunikasjonen er tilrettelagt: "Deltagerne må få erfaring med hvordan kommunikasjon kan foregå, hva som kreves og hvordan den er i praksis. Da kan de også få erfaring med hvor mye normal kommunikasjon krever av dem med tanke på anstrengelse og i forhold til hvor mye informasjon de faktisk mister ved verbal kommunikasjon (de får et bedre sammenlikningsgrunnlag)." Samme deltager mente vi burde hatt "større fokus på denne biten tidligere i kurset. Disiplinering av kursdeltagere i turtaging, og bedre forberedelse/opplæring av forelesere." Under kursperioden benyttet vi oss av kommunikasjonsmetodene teleslynge, skrivetolk og noe tegn til tale. Vi brukte lydsystemet AudioLink fra Vestfold Audio. Bordmikrofonene var utstyrt med en rød knapp, som måtte trykkes ned for at mikrofonen skulle slås på. Når mikrofonen var påslått, lyste denne knappen rødt, slik at alle kunne se hvilke mikrofoner som var på og hvilke som var av. Dette viste seg å være viktig når vi skulle styre samtalen og trene på turtaking. I begynnelsen brukte foreleserne en forelesningsmygg av den typen som festes på genseren /jakken. Vi erfarte at myggen gav lavere lyd enn bordmikrofonene. Etter hvert sluttet vi helt å bruke myggen, og ba foreleserne bruke en bordmikrofon i stedet. Å stå og holde en bordmikrofon fungerte imidlertid ikke bra, derfor begynte vi å bruke et høyt bord til de foreleserne som ønsket å stå. Vi hadde skrivetolk med oss hele tiden. Skrivetolken skrev på en laptop, og teksten ble overført til et stort lerret via en projektor, slik at alle kunne se. Det var alltid to tolker; en som skrev og en som støttet. Lerretet var plassert ca 2-3 meter fra fotenden av bordet. Vi satt rundt et ovalt bord slik at alle kunne se hverandre. Bordplasseringen var bestemt på forhånd ut i fra samtaler jeg hadde hatt med hver enkelt deltager før kurset. De ulike deltagerne ble plassert på forskjellige sider av bordet avhengig av hvilket øre de eventuelt hørte best på, og i forhold til hvor avhengig jeg regnet med at de var av skrivetolken. I begynnelsen satt vi likt fordelt rundt bordet, men dette viste seg å ikke fungere så bra. Flere enn jeg hadde regnet med benyttet seg av skrivetolken, og de som satt delvis med ryggen til lerretet, måtte snu seg fra bordet for å kunne se hva skrivetolken 23

26 skrev. Etter hvert flyttet vi oss derfor tettere sammen, slik at alle deltagerne satt rundt den ene langenden av bordet. Vi brukte mye tid på å øve på at kommunikasjonen skulle flyte, og at alle skulle bli inkludert. Noen av deltagerne oppfattet det meste via teleslyngen, mens andre var avhengige av å lese alt på lerretet. Det er umulig for skrivetolken å skrive like fort som noen snakker. I begynnelsen hendte det ofte at de som var avhengige av skrivetolken, ikke fikk være med i diskusjonen på samme måte som de som lyttet via teleslynge. Innen skrivetolkbrukerne rakk å lese hva som hadde blitt sagt, hadde allerede en av de andre deltagerne begynt å kommentere eller svare på spørsmål. Disse problemene diskuterte vi i gruppen, og kom sammen frem til noen regler for hvordan kommunikasjonen skulle foregå. For eksempel ble vi enige om å ha en ordstyrer. Alle måtte rekke opp hånden før de skulle si noe, og det var ikke lov til å si noe uten først å få klarsignal fra ordstyreren. Den som hadde tur, trykket på knappen på bordmikrofonen slik at den ble slått på og knappen lyste rødt. Når vedkommende var ferdig med å snakke, avsluttet han eller hun med å trykke på knappen igjen, slik at mikrofonen ble skrudd av. Dette gjorde det enklere for oss å følge samtalen. Vi ble også enige om at støttetolken kunne si fra dersom noen snakket for høyt eller lavt. Det er ikke alltid lett for døvblitte å regulere sin egen stemme. Vi erfarte for eksempel at flere av de som bruker høreapparater, og dermed får lyden rett inn i høreapparatet via teleslynge, hørte sin egen stemme så godt at de snakket for lavt til at andre kunne oppfatte gjennom bordmikrofonen. I begynnelsen kunne dette virke strengt. Jeg tror flere av oss var redde for at den naturlige diskusjonen rundt bordet skulle forsvinne, og at kommunikasjonen ville bli hakkete og rar. Men etter hvert kom vi inn i en rytme der alle fikk bidra. Vi ble vant til at kommunikasjonen foregikk sånn, og da tror jeg vi alle erfarte hvordan samtalen oss i mellom ble tydelig og interessant. Det var en viktig erfaring å merke hvordan felles enighet om bruken av hjelpemidlene etter hvert førte til at fokuset på hjelpemidlene forsvant, og at det som kom frem i fokus, var selve samtalen. I evalueringen spurte jeg hvor nyttig det var å ta opp kommunikasjonsutfordringene i gruppen og øve på turtaking. Her er noen av svarene: "Flott. Viktig å bli bevisst og snakke i tur og orden og ikke fort, og tydelig." "Fint å bli observant på turtaking. Har aldri gjort det før (bortsett fra barne/ungdomsskolen). Det gjør at man må tenke før man begynner å snakke (og det er ikke alltid like lett)." "Veldig viktig (vil nesten si ekstremt viktig) i dagens situasjon." En av deltagerne kom med hjertesukket "får jeg noensinne praktisert det i det virkelige liv?" Det kan være godt å merke at kommunikasjonen endelig fungerer i en gruppe, men frustrerende å tenke på at en slik situasjon er vanskelig å overføre til hastemøtene på jobben eller familieselskaper. Dette diskuterte vi mye i gruppen. Her går det bra, men hva når vi kommer tilbake til arbeidslivet, der effektivitet er det viktigste og tilrettelegging lavt prioritert? Mange hadde vonde opplevelser av å sitte på møter i jobbsammenheng og falle helt utenfor. Men turtakingsregler, forsto vi, kan være nyttig for hørende også. Hvem har vel ikke opplevd å sitte i et møte der alt blir kaos fordi alle har noe å si? En metode der alle noterer i margen og må tenke seg om før det er deres tur til å snakke, kan være nyttig også i sammenhenger der alle hører og tempoet er høyt. En felles forståelse av at dette er en god metode vil også kunne lette presset på den ene hørselshemmede i et hørende miljø. Utfordringen er selvfølgelig å få sjefer og kolleger på en arbeidsplass til å forstå egennytten av en slik metode. Turtakingsregler vil alltid være mest presserende for den det er helt nødvendig for. Det kunne også være vanskelig, som en av deltagerne kommenterer ovenfor, å lære foreleserne gruppens kommunikasjonsmetoder. Noen av foreleserne var vant til bordmikrofoner, men få var vant 24

27 til skrivetolk. Det kunne være en utfordring for flere av foreleserne å roe ned tempo for at skrivetolkene skulle henge med. I evalueringen av forelesere ble det tydelig at for denne gruppen var det ikke de mest etterspurte foreleserne som scoret høyest. Mest betydning hadde de foreleserne som klarte å møte deltagerne der de var, og opptre på gruppens premisser. Heldigvis hadde vi mange forelesere som var imponerende flinke til å lytte til gruppen og tilpasse seg den uvante kommunikasjonsformen. Kurset var innom disse forelesningene knyttet til temaet kommunikasjon: Om skrivetolking, to timer, ved Linda Stadshaug, tolk Generelt om kommunikasjon, to-tre timer, ved Johan Hjulstad, hovedfag i allmenn språkvitenskap Turtaking, flere ulike dager, ved Hanna Om munnavlesning og om lys, øyekontakt og kroppsspråk, to timer, ved Ingrid Mathisen og Elisabeth Berg Remo, Audiopedagogene Minikurs i TSS /NMT, en og en halv time hver onsdag morgen, ved Anette Pløen, lærer i TSS ved Oslo voksenopplæring Skullerud I evalueringen spurte jeg gruppen hva de syntes om å bake et lite minikurs i TSS /NMT inn i kurset. "Flott gir inspirasjon," var en av tilbakemeldingene, og; "kjempebra!", "bra! Viktig for å lære litt, prøve seg ut litt, i et trygt og inkluderende miljø. Løste opp på tonen, litt latter /humor, vi ble bedre kjent og tryggere på hverandre." Disse mente også at det var nyttig at kurset gikk over tid. "Man kan trene litt hjemme også! Håndalfabet, tegn. Bra med kopier som kan tas med hjem. Kan også kopieres til familien." En annen av deltagerne syntes derimot ikke at det var gunstig med et minikurs i TSS /NMT bakt inn i kurset, og begrunner: "... For lite. Kjør heller en informasjonspakke om tilbudene som finnes for å ta undervisning på Voksenopplæringen på Skullerud / Briskeby / evt. andre. Skolen på Ål..." Gjennom forelesningene var vi innom de viktigste kommunikasjonsformene for døvblitte og sterkt tunghørtblitte. Som vist ovenfor fikk deltagerne også praktisk trening i ulike kommunikasjonsstrategier, og vi hadde en åpen dialog om hvordan vi skulle få til best kommunikasjon i gruppen. I prosjektspørsmål a) spurte jeg Hvilken eventuelt hvilke kommunikasjonsformer fungerer best for gruppen? I evalueringen svarte alle at både skrivetolking og teleslynge måtte til. Det er også min observasjon. Overraskende nok hadde ingen av deltagerne erfaring med skrivetolk fra før av, men det viste seg at alle hadde glede av det. På kurset benyttet noen av deltagerne seg bare av skrivetolk, mens de flere av de som benyttet seg av teleslyngen, brukte skrivetolken som støtte. "Ja, jeg hører litt dårlig med teleslynge," forteller en av deltagerne. "Fikk ikke med alt som ble sagt noen ganger. Kompenserte dette med tavla!". En annen forteller: "Jeg fant ut at det å sitte rundt et ovalt bord hvor alle kan se ansiktet til hverandre og høre evt. lese det som blir sagt var avslappende i motsetning til det jeg er vant til. Det vanlige er å sitte og få med seg halvparten av det som blir sagt fordi det ikke er tilrettelagt slik som på dette kurset." Som svar på prosjektspørsmål b) Hvordan kan vi best gi den enkelte kursdeltageren mulighet til å finne ut hvilken /hvilke kommunikasjonsformer han eller hun vil lære mer om?, vil jeg si at jeg tror det var viktig at vi valgte å informere bredt om ulike kommunikasjonsstrategier uten å favorisere den ene eller den andre metoden. Jeg hadde på forhånd ikke tenkt å bruke tegn ovenfor gruppen, da jeg visste at det bare var en av deltagerne som kunne enkelte tegn. Men allerede første kursdag ba deltagerne selv om at både jeg, og de foreleserne som kunne det, skulle bruke tegn. "Forelesere brukte mye tegn som jeg både lærte av og fikk nytte av enda jeg ikke egentlig kan tegnspråk enda," skrev en av deltagerne i 25

28 evalueringen. I denne sammenhengen tror jeg også at det var svært viktig at kurset ble holdt nettopp på Rycon. Deltagernes mulighet til å kunne gå til lunsj sammen med alle de andre på Rycon, og slik se de ulike kommunikasjonsformene på Rycon i praksis, tror jeg betydde mye for å tydeliggjøre hva annerledes kommunikasjon kan bety. På Rycon arbeider det både hørende, døve og døvblinde, og alle blir like inkludert. Samtidig snakket vi mye om muligheter til å forbedre hørselen, og da særlig gjennom Cochlea Implantat (CI). Et høydepunkt i kurset var da en av kursdeltagerne, som lenge hadde sloss for å få en CI-operasjon, fikk en telefon fra Rikshospitalet om at han kunne få komme til operasjon. Deltageren som fikk operasjon, understreket at det å delta på kurset på Rycon, møte andre i samme situasjon og i nettverket rundt, støttet og oppmuntret ham til å sloss for sine rettigheter og altså oppnå operasjon i løpet av høsten. Samtidig opplevde vi at en annen kursdeltager som ønsker CI-operasjon, har blitt dårlig behandlet ved ikke å få respons fra Rikshospitalet. Det er synd det må være nødvendig å sloss så hard for i alle fall å få en tilbakemelding angående en operasjon som i så stor grad kan endre livssituasjonen til det bedre. Som jeg vil komme tilbake til, bidro operasjonen sterkt til at vedkommende som fikk operasjon, kunne fortsette i arbeid. Jeg tror også at det var viktig at kurset gikk over tid. Deltagerne fikk tid til å bearbeide informasjonen om de ulike metodene. Det ble en prosess, hvor vi fikk diskutert de ulike problemstillingene som dukket opp underveis i kurset. "Vi snakket og hørte en masse." At vi gjorde kommunikasjonen i gruppen til et felles ansvar, tror jeg også at var viktig. Alle måtte bidra til at alle ble inkludert. Dette tror jeg gjorde at deltagerne sakte, men sikkert, fikk fokuset bort fra sin egen kommunikasjonshindring og mot kommunikasjonsmulighetene, slik de ble synliggjort både i gruppen og på Rycon generelt. At deltagerne selv fikk ansvar for at kommunikasjonen skulle flyte, var selvfølgelig også en utfordring for kursholderen. Når skulle jeg bryte inn og styre gruppen, og når skulle jeg la gruppen få løse kommunikasjonsutfordringene selv? I hvor stor grad skulle for eksempel jeg - og gruppen - akseptere at noen deltar mer enn andre? I alle grupper vil det være naturlige forskjeller mellom deltagerne, men når er disse forskjellene et resultat av deltagernes hørselstap, og derfor noe vi bør forsøke å rette på? Når oppstår naturlig gruppedynamikk, når faller noen utenfor - og når glir det ene over i det andre? Dette er nok et av de spørsmålene det ikke finnes noen fasit på, og som også kommende kursdeltager og kommende gruppe vil måtte forholde seg til. Jeg tror likevel det var viktig, og helt riktig, å legge opp kurset på denne måten. Nettopp det at vi var en gruppe, skapte en dynamikk som synliggjorde ulike kommunikasjonsutfordringer som de ulike deltagerne hadde. Samtidig, og enda viktigere, fikk deltagerne erfare at det går an å fungere i en gruppe selv etter hørselstapet. At situasjonen i kursgruppa var den samme, gjorde at kommunikasjonen fungerte bedre og bedre. I evalueringen spurte jeg deltagerne: Fikk du mulighet til i løpet av kurset å finne ut hvilken /hvilke kommunikasjonsstrategier som passer best for deg? Hvorfor /hvorfor ikke? Ja, svarte de fleste. "Fordi alle ble presentert delvis bruk samtidig. Var tilgjengelig!" "Ja og nei," svarte en av deltagerne. "Ja fordi jeg fikk oppleve skrivetolkning i praksis over tid. Nei fordi situasjonen var statisk. Med det mener jeg at det var alltid i en møtesetting. Jeg hadde hatt bruk for å utforske andre kommunikasjonsstrategier som heller mer over på de sosiale arenaer også... En liten utfordring til prosjektleder å tenke på?" 26

29 Det vil alltid være, tror jeg, et attføringsfaglig problem at "skjermede" tilrettelagte kurs eller arbeidssituasjoner, ikke kan overføres til "verdenen der ute". Håpet er likevel at fokuset på kommunikasjon kan gjøre hver og en deltager mer bevisst på hva som er problemene og hva som kan være løsningene, og at dette kan ha en positiv smitteeffekt på kommende kommunikasjonssituasjoner. Kanskje kan vi i senere kurs åpne for mer praktisk trening i ulike situasjoner, alt etter hva den enkelte deltageren har størst behov for. For eksempel går det an å sette fokus på ulike kommunikasjonssituasjoner ved først å lage en liste over steder og situasjoner hver enkelt føler er vanskelig. Deretter kan gruppen trene på de ulike situasjonene ved hjelp av rollespill, før gruppen trener på reelle situasjoner under veiledning. På prosjektspørsmål c) Hvor viktig er det for den enkelte kursdeltageren at informasjon om, utprøving av og diskusjoner om ulike kommunikasjonsformer er en del av kurset?, svarte alle deltagerne at det var viktig. "Har vært en del av prosessen med å forstå hvor dårlig jeg faktisk hører. Og jeg har også brukt skrivetolkene til å sammenlikne med hva de hører og hva jeg hører... Noen få ganger vet jeg hva foreleseren sier fordi jeg kjenner temaet og har blitt kjent med vedkommendes måte å sette sammen setninger på, og kunne se at skrivetolkene misforsto osv. Men 90 % av tiden fikk jeg god støtte av skrivetolkene...," svarte en av deltagerne, og kom samtidig med et hjertesukk: "Litt fortvilt at jeg må stole på at skrivetolkene forstår og ikke mistolker/misforstår det som sies. Vanskelig å være avhengig av andre i fht kommunikasjon ( )". Og: "Meget viktig! Det aller viktigste!" svarte en annen. Jeg vil konkludere med å si at gruppen døvblitte og sterkt tunghørtblitte er nødt til å ha et tilbud som er spesielt tilrettelagt med hensyn til kommunikasjon. Gjennom kurset har vi sett at god tilrettelegging kan ha en viktig effekt: Deltagerne får oppleve metoder som fungerer. Å oppleve det å kunne kommunisere igjen, kan bidra sterkt til å gi deltagerne tro på fremtiden og økt selvbilde angående kommunikasjonsmuligheter. Samtidig får deltagerne økt kunnskap og bevissthet rundt ulike kommunikasjonsstrategier og terskler, og kan begynne en prosess for å finne frem til sin egen kommunikasjonsstrategi. Dette vil ha avgjørende betydning for at den døvblitte og sterkt tunghørtblitte skal kunne komme i arbeid og bli i arbeid. Å miste hørselen "Å bli tunghørt griper inn i alt. Det er mye som blir forandret og som må fungere bra igjen hvis en skal fungere i jobb." Ved siden av temaet Kommunikasjon, ble temaet Å miste hørselen viktigst på kurset. Vi opplevde at begge disse temaene var uttømmelige, og helt nødvendige å ta alvorlig, selv på et kurs som i hovedsak skal dreie seg om arbeidsliv. I evalueringen svarte samtlige at hypotesen; Døvblitte og sterkt tunghørte har opplevd en stor endring i livet sitt en endring som for mange betegnes som en krise. Et tilbud knyttet til arbeid for døvblitte og sterkt tunghørtblitte kan ikke, dersom det skal bli vellykket, se på arbeid som en isolert del, men må også ta opp temaer som direkte omhandler hørselstapet, stemmer. "Det stemmer fordi hørselstapet er en psykisk belastning og må bearbeides på samme måte som et hvert annet funksjonstap," skriver den ene deltageren. 27

30 I rapporten Hørselshemmede og arbeid, som er omtalt i kap.1.5, påpeker Lorentsen og Berge at "personer som forholdsvis raskt eller helt plutselig mister hørselen, vil oppleve dette som traumatisk." 22 Rapporten kritiserer et fagapparat som ofte fremmer et for snevert fokus på hva som må til for å forberede hørselsevnen, uten å komme inn på konsekvensene av hørselstapet. "Det å bygge opp personens egen kompetanse på hørselsnedsettelsen og konsekvensene av denne er et viktig virkemiddel for å redusere utrygghet, styrke selvbildet, fremme egen mestring og deltagelse på de ulike livsarenaene, herunder også arbeidsarenaen, " skriver de, og viser til flere undersøkelser 23 som viser at "manglende selvfølelse og utrygghet, en opplevelse av manglende kontroll over egen situasjon, er en vesentlig årsak til utestengning fra arbeidslivet." 24 I rapporten påpeker Lorentsen og Berge også nødvendigheten av at tjenestetilbudet ovenfor hørselshemmede, også det som handler om yrkesmessig rehabilitering, unngår båstenkning og makter å ta hensyn til hele mennesket. Uten å ha lest rapporten kommenterer en av kursdeltagerne i sin evaluering at "et menneske er avhengig av å fungere tilfredstillende på alle arenaer for å kunne fungere. Døvblitte og sterkt tunghørtblitte bruker uforholdsmessig mye mer energi på basiskommunikasjon så lenge de er i våken tilstand. Hvis hjemmesituasjonen er slik at vedkommende blir mer sliten, må det tas opp som tema. ( ). Hvis vedkommende sliter seg ut på jobb, må det tas opp og diskuteres. Et menneske kan ikke fungere hjemme hvis jobben sliter en ut. Og ei heller kan det fungere på jobben om hjemmet sliter en ut... Man er nødt til å se på den totale situasjonen og ta hensyn til alle aspekter." I løpet av kurset ønsket vi å bidra til å styrke deltagernes egen forståelse av hva hørselstapet innebærer for den enkelte. Dette ville vi gjøre ved å belyse flere sider ved det å miste hørselen, også psykiske reaksjoner som taps- og sorgfølelse, utilstrekkelighetsfølelse, oppgitthet, dårlig selvtillit og selvbilde. Vi erfarer at mange døvblitte og sterkt hørselshemmede ofte ikke innser at problemer som dukker opp, både hjemme og på jobben, faktisk henger sammen med at hørselen er borte. Mange er heller ikke klar over på hvilken måte problemene henger sammen med hørselstapet, og er i alle fall ikke klar over hvordan de kan unngås. Hvordan er det mulig å informere sjefer og kolleger om konsekvensene av et alvorlig hørselstap, dersom personen det gjelder ikke forstår problemstillingene selv? For eksempel: Konsekvenser av hørselstapet kan være at personen blir utslitt, faller utenfor, blir oppfattet som dum av omgivelsene, misforstår, føler seg ensom. Vi vet at mange hørselshemmede føler skam fordi de hører dårlig, og at flere ønsker å komme unna problemet ved å late som og fortrenge problemene. Dette fører til onde sirkel der den hørselshemmede blir mer og mer sliten og faller mer og mer utenfor. Vi kjenner dessverre flere eksempler der sterkt hørselshemmede har falt helt ut av arbeid på grunn av slike negative sirkler. Slike onde sirkler ønsket vi å sloss mot ved å åpne for samtaler rundt hva det vil si å miste hørselen. I denne delen av kurset benyttet vi oss av likemenn: Døvblitte og sterkt tunghørtblitte som selv har vært gjennom liknende prosesser og som delte sine erfaringer med gruppen. Dette var emnene og foreleserne knyttet til temaet: 22 Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s Blant annet Lorentsen og Berge: Hørselshemmede og arbeid. En brukerundersøkelse om erfaringer og synspunkter knyttet til arbeid som livsarena. Rehab-Nor, mars 2003; Clausen, Tomas: Når hørelsen svigter, Socialforskningsinstituttet, København 2003, og Eide, A.H. og Gundersen, T.: Hørselshemmede i arbeidslivet, SINTEF Helse, Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s.11 28

31 Om naturlige reaksjoner på unormale hendelser, en hel dag, ved Katharine Peterson (psykolog) og Gudrun Jordheim (sosionom) fra Gaustad sykehus, poliklinikk for døve og hørselshemmede Rehabilitering og mestring, to hele dager, konferanse arrangert av Briskeby kompetansesenter Om å erkjenne hørselstapet, og om å si fra til omverdenen, sjefer og kolleger, to timer, ved Kjetil Solvang, selv sterkt tunghørt, rådgiver på SYA En innføring i LØFT-metoden, en hel dag, ved Gro Jonsrud Langslet, psykolog, ledende innen LØFT-metoden Om å bli døv og om å leve som døvblitt, to-tre timer, ved Ivar Kimo, selv døvblitt, jobber som lærer på Møller skole og kompetansesenter) It`s all gone, Pete Tong, film om en døvblitt DJ. Gruppen diskuterte filmen etterpå Om tinnitus, en hel dag, ved Inger Bredland, nestleder og tidligere leder i Tinnitusutvalget i HLF Om Endringen det å gå fra hørende til døv, to timer, ved Astrid Sund, selv døvblitt. Jobber i Stiftelsen Signo, sitter i styringsgruppa for prosjektet "Det blir helt galt å tenke bare på hva som vil gavne samfunnet, og en slik tankegang vil i alle fall heller ikke gavne samfunnet." På prosjektspørsmål a) Hvor viktig er det for hver enkelt deltager at også temaer som dirkete omhandler hørselstapet, er en del av kurset? svarte alle deltagerne at det er svært viktig. "Det er alfa og omega," svarte en av deltagerne, og: "Kunnskap om hørselstapet er viktig fordi det finnes ingen andre instanser hvor slik informasjon formidles." I forhold til prosjektspørsmål b) Hvilke emner synes deltagerne de har mest nytte av? og prosjektspørsmål c) Hvilke forelesere og form for forelesning fungerer best? (Ren forelesning eller mer samtalegruppe? Er det best med døvblitte selv? Noen som jobber med døvblitte? Eller en kombinasjon? viste det seg at et bredt spekter av forelesere var viktig. Gruppen besto av ulike individer, og det at vi hadde plukket forelesere med ulike erfaringer, gjorde at alle opplevde at en eller flere forelesere snakket inn i deres situasjon. Flere påpekte at de som selv var døvblitte /sterkt tunghørtblitte utgjorde de beste foreleserne, fordi de hadde en erfaring som gjorde at de talte mer direkte til gruppen. Samtidig påpekte de fleste at det også var mange gode forelesere blant de som hørte godt selv, men som kjente til viktige problemstillinger knyttet til døvblitt- /sterkt tunghørtblitthet. "( ) Synes det fungerte best med foreleser som selv var døvblitte/tunghørte. Men var jo noen hørende som virkelig forstod problematikken og tok enormt bra hensyn," skriver for eksempel den ene. Det var imidlertid bred enighet om at innføringen i LØFT-metoden var malplassert. Jeg nevner det her fordi det forteller noe om viktigheten av å finne forelesere som klarer å justere seg i forhold til de døvblitte og sterkt tunghørtblitte deltagernes spesielle situasjon, og lytte til gruppen. I evalueringen spurte jeg også om deltagerne syntes det var nok rom for å ta opp spørsmål og tanker? eller ble det for stort preg av forelesning til at det var mulig? På dette spørsmålet fikk jeg ulike svar. Noen mente det var akkurat passe. "( ) Det var plass til mange spørsmål, tanker og erfaringsutveksling underveis. God balanse mellom forelesning og samtaler underveis og etterpå," forteller en, mens en annen skriver: "Synes generelt det har blitt litt liten tid til spørsmål og diskusjon. Det blir på tampen av dagen. Burde holdt på ½ time til. Mange ting som dukker opp på vei hjem og 29

32 utover kvelden." En tredje mener at det var "litt FOR stort rom til å ta opp spørsmål og tanker... Burde gitt deltakere avmålt tid som de kan bruke på en nærmere avtalt måte." Generelt sett tror jeg at å ta opp sårbare spørsmål om konsekvensene av et hørselstap, alltid vil kreve noe av gruppen. For det første vil deltagerne i gruppen være på ulike stadier i prosessen med å takle både de følelsesmessige og de praktiske konsekvensene av hørselstapet, uten at den ene reaksjonen nødvendigvis er mer riktig enn det andre. For det andre er alle mennesker forskjellige, og det vil være naturlig at gruppen har ulike grenser i forhold til hva det er greit å snakke om. Både for kurslederen og for gruppen tror jeg at det alltid, generelt sett, vil være en utfordring å finne en balansegang som passer for alle. Målet må være å skape et rom som gjør at gruppen fungerer. I forhold til denne gruppen, og de resultatene som evalueringen gir, tror jeg vi kan konkludere med at pendelen i alle fall ikke svingte for langt i noen retning. Imidlertid er det to ting jeg vil trekke frem som viktige erfaringer: Å ta opp temaer som har med hørselstapet å gjøre, kan sette i gang tanker og følelser som deltagerne plutselig må forholde seg til. Mange har kanskje funnet måter å leve med spørsmålene på uten at de blir for påtrengende, men ved at vi tar dem opp i gruppen, dukker de opp igjen. Det blir feil dersom vi setter i gang tankene og reaksjonene, og ikke samtidig åpner opp for at deltagerne blir ivaretatt. Men, det blir også feil dersom gruppen føler på et stort ansvar for hverandre og kanskje ender opp med å trekke seg unna. I løpet av prosjektperioden hadde vi en avtale med Gaustad sykehus, psykiatrisk poliklinikk for døve og hørselshemmede, om at vi kunne kontakte dem dersom det oppsto situasjoner vi ikke var sikre på hvordan vi skulle håndtere. Vissheten om at det var mulig å be om råd, skapte en trygghet for meg som kursleder. Vi forsøkte også å ivareta den enkelte gjennom individuelle samtaler med deltagerne i løpet av kursperioden. Vi hadde en til to individuelle samtaler med hver av kursdeltagerne, noen ganger med kontaktpersonen til deltageren til stede, og noen ganger uten. Som konklusjon vil jeg si at en videreføring av kurset i utgangspunktet kan fortsette sånn som vi gjorde det denne gangen, med forelesere som selv regulerte spørsmål og tanker underveis. Kontakten med Gaustad og /eller andre instanser vil fortsatt være viktig. Det er også viktig å fortsette med å ivareta den enkelte deltageren gjennom individuelle samtaler. Ut i fra erfaringer fra dette kurset vil jeg foreslå at de individuelle samtalene blir hyppigere enn de var på dette kurset. Jeg vil også anbefale at kontaktpersonen alltid er med, med mindre deltageren ønsker noe annet. Det bør også åpnes for at deltageren kan ha samtaler med kontaktpersonen uten at kurslederen nødvendigvis er med. Videre vil det være viktig å finne en kontaktperson som deltageren er trygg på. Det beste er om hver av deltagerne selv velger en kontaktperson før kursstart. Det var ikke tilfellet denne gangen, noen fikk en kontaktperson foreslått, og i enkelte tilfeller var dette en person som deltageren ikke kjente godt fra før av. En trygg kontaktperson, som følger deltageren fra sidelinjen, kan være en god støttespiller for deltageren, både i forhold til deltagerens praktiske prosess i, forhold til arbeidslivet og /eller NAV, og i forhold til deltagerens emosjonelle og mentale prosess i forhold til å skulle leve med hørselstapet. I evalueringen av prosjektspørsmål d) Hvor nødvendig tror deltagerne at disse temaene er for å lykkes i et arbeid? og e) Har deltagerne hatt nytte av disse temaene ut over kursets rammer? svarte alle deltagerne at det har hatt stor betydning, både i kursperioden og for prosessen videre, at selve hørselstapet utgjorde en viktig del av kurset. "Svært nødvendig", svarte den ene " fordi hørselstapet er årsaken til at jeg ikke lyktes lenger i arbeidet mitt! ( )" 30

33 "Fordi vi alle er hele mennesker! Å miste hørsel er altomfattende for oss mennesker berører hele livet. Å belyse alt rundt det å miste hørsel, vil kunne sette i gang prosesser hos den enkelte, som igjen gjør oss i stand til å komme ut i jobb igjen. ( ) Å miste hørsel berører oss også følelsesmessig. Kan være avgjørende å bli møtt som hele mennesker, med stryke og svakhet, muligheter og begrensninger for at vi skal finne nye muligheter, se ting i nytt lys for å tørre /få mot til veien videre, som også til arbeid." Jeg vil konkludere med å si at det vil være helt nødvendig, i et tiltak for døvblitte /sterkt tunghørtblitte, å inkludere dette temaet. Selve hørselstapet innebærer en stor terskel som den døvblitte /sterkt tunghørtblitte må overkomme for å kunne fungere i arbeid. Fokus på hva det vil si å miste hørselen kan fører til økt kunnskap og økt bevissthet hos den enkelte, som igjen setter i gang en bearbeidelsesprosess som er nødvendig for å komme i arbeid. En slik bevisstgjøring hos den døvblitte /sterkt tunghørtblitte vil være helt nødvendig for å hindre utstøting, og for å sikre muligheten til å få arbeid og fungere i arbeidslivet. NAV, attføring, Avklaring "Det er vanskelig å finne frem i dokumentjungelen. Når noen forteller deg om dine rettigheter kan man også stille spørsmål!" På kurset ønsket vi å informere generelt om NAV, og den omstillingsprosessen som NAV er inne i. Samtidig fokuserte vi på de delene av NAV som har med attføring å gjøre, og da spesielt tiltaket Avklaring. Kursinnholdet var lagt opp etter disse to hypotesene: a) Ved å undervise og informere om krav og rettigheter i forhold til NAV og de tiltak som NAV arrangerer, vil den døvblitte og sterkt tunghørtblitte deltageren ha økt mulighet til selv å bli mer delaktig i sin egen prosess. Best mulig rehabilitering skjer når personen selv får eie kunnskap og deltagelse i de tiltak som iverksettes for å bedre livsvilkårene til personen, og b) Ved at vi forholder oss aktivt til de tiltakene NAV iverksetter for å hjelpe folk i arbeid, er det større mulighet for at resultatene av prosjektet kan brukes i konkrete tiltak som ved at de tilhører NAV støttes av det etablerte og dermed blir levedyktig. Alle deltagere var enige i hypotesene. Her er to av begrunnelsene: "Kunnskap gir større forståelse og skaper trygghet. Ser mer sin egen prosess og hvordan komme videre /hva jeg trenger av hjelp /hvor jeg kan få hjelpen /og mine rettigheter," og "fordi man er i en sårbar fase, hvor man egentlig har lite kunnskap om NAV er det viktig at vi får tilstrekkelig informasjon om de ulike mulighetene vi står overfor." Under dette temaet hadde vi disse emnene og foreleserne: Om NAV og ulike ytelser / stønader, ca en time, ved Hanna Om NAV Senter for yrkesrettet attføring (SYA), to timer, ved Lill Birkelund Om NAV, to timer, ved Geir Saxebøl, NAV Oslo Sør arbeid Om tiltaket Avklaring, to timer, diskusjon i gruppa om begrepet og om tiltaket, ved Hanna Om tiltakene APS (Arbeidspraksis i skjermet virksomhet) og AB (Arbeid med bistand), tre timer, ved Asbjørn Midtskogen, arbeidskonsulent i APS, og Camilla Høiberg, arbeidskonsulent i AB, Rycon Om arbeidsrett og om IA-avtalen, ca tre timer, ved Malin Smit (advokat) og Gry (rådgiver), Handel- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH) 31

34 I løpet av kurset forsøkte vi å finne en balanse mellom å forholde oss til NAVs etablerte regelverk, og å diskutere og assosiere fritt rundt hva som ville kunne hjelpe deltagerne tilbake i arbeid. Til prosjektspørsmål a) Synes deltagerne at det er nyttig med kunnskap om NAV, attføring, avklaring og liknende? vil jeg trekke frem at alle synes det var viktig, men at det var en utfordring å gjøre informasjonen interessant for deltagerne. En av deltagerne mente at "informasjonen har vært nyttig, men det ble litt for mye repetisjon fra foredragsholderne vedrørende overgangen fra Aetat til NAV!" Informasjon om overgangen ble gitt fra mange hold; alle som skulle si noe om NAV, ville også si noe om overgangen. Samtidig var det, da vi gjennomførte kurs, foreløpig ikke mange praktiske og konkrete opplysninger det var mulig å gi deltagerne i forhold til hva overgangen ville bety for dem. NAV var, og er, fremdeles nytt. De fleste kunne komme med generelle ord om mål og hensikt, mens det deltagerne var opptatt av, var hva det ville bety i deres konkrete situasjon: Å ønske arbeid, men ha svært vanskelig for å bli ansatt noe sted. Forelesninger og diskusjoner om SYA, om tiltaket Avklaring og om APS og AB derimot, var nærmere flere av deltagernes aktuelle situasjon, og ble en inngangsport til relevante diskusjoner rundt hva NAV kan bety og bidra med. Dette forteller oss noe om viktigheten av å begynne i det konkrete og i det praktiske i møte med brukere og deres behov. Vi må huske på at brukerne, og vi som jobber i tjenesteapparatet, har samme mål: At flest mulig i yrkesaktiv alder kommer i arbeid. Flere kjente også på en frustrasjon over at det hadde gått så lang tid før de hadde møtt noen i tjenesteapparatet som kjenner til døvblitte og sterkt tunghørtblittes situasjon. De fleste hadde ikke hørt om Rycon før de fikk høre om kurset. Merkeligere er det at flere heller ikke hadde hørt om SYA. Blant disse var det noen som flere ganger hadde vært i kontakt med Aetat /NAV, uten å få konkrete råd om hørselstapet eller hvor det er mulig å henvende seg. SYA er en andrelinjetjeneste i NAV, hvor det er et eget team som spesialiserer seg på hørsel. Teamet kan gi alt fra utredning og veiledning til kortere råd på en ukentlig drop-in. Burde det ikke være naturlig at saksbehandlerene i alle fall opplyser om at det finnes? Flere av de deltagerne som har eller hadde hatt kontakt med SYA, uttrykte en stor lettelse over å ha kommet et sted hvor hørselstapet blir forstått. Disse opplevelsene samsvarer med Lorentsen og Berges rapport om terskler for hørselshemmede som vil arbeide. Under kapittelet Møte med tjenesteapparatet oppsummerer Lorentsen og Berge blant annet med: "Problemer ved at ansatte i Aetat ikke har nok kunnskap om tjenester som Aetat selv kan tilby. Ikke alle ansatte i Aetat oppleves å kjenne eksempelvis til SYA. I noen tilfeller kan det dessuten se ut som at ansatte ved noen arbeidskontorer kan oppleve det som et tap av prestisje å henvise klienter til SYA /ARK." 25 Rapporten påpeker også at brukere av tjenesteapparatet får svært ulik bistand på de forskjellige kontorene. Noen opplever gode møtepunkter og profesjonell oppfølging, mens andre opplever å ikke bli lyttet til, dårlig tilgjengelighet og svak oppfølging. Mange av kursdeltagerne gav tilbakemeldinger om at de opplevde Aetat /NAV som vanskelig å finne frem i. Mange hadde opplevd å måtte forholde seg til stadig nye saksbehandlere, som alle måtte sette seg inn i deltagerens sak på nytt, og som også ofte ga ulike råd eller tolket regelverket forskjellig. Overgangen til NAV gir forhåpninger om en bedring fordi samkjøringen kan føre til bedre flyt mellom de tidligere tjenestene til Aetat og Trygdeetaten. Flere av kursdeltagerne har gått fra sykepenger /rehabiliteringspenger til attføring, og for disse kan det bli enklere dersom overgangen til NAV gjør at de får én saksbehandler å forholde seg til i stedet for flere. Samtidig; flere har opplevd å stadig få ny saksbehandler innenfor samme system, og da vil ikke en sammenslåing hjelpe. Vi diskuterte det som 25 Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s.16 32

35 kunne synes som en hyppig utskifting av medarbeidere innenfor Aetat-systemet, i alle fall på enkelte Aetat-kontor. Flere av deltagerne delte frykten for at overgangen til NAV vil gjøre systemet enda mer ustabilt, når nye saksbehandlere stadig får nye stillinger eller blir omplassert. Etter Stortingsmelding nr. 8 ( ) Om handlingsplan for funksjonshemma ble det utformet en plan for utvikling og organisering av tjenestetilbudet til hørselshemmede. Rapporten Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede konkluderer med at de hørselsfaglige miljøene finnes, men at mangel på samordning mellom de ulike tilbudene fører til at potensialet ikke utnyttes godt nok 26. Det er et stort problem dersom ulike saksbehandlere gir ulik oppfølging avhengig av hva de kjenner til. Som et forslag til løsning diskuterte vi muligheten for at NAV kan ha et intranettsystem med ulik informasjon. Ved stikkordet "hørsel" kommer ulike tilbud til hørselshemmede frem, slik at ulike saksbehandlere kan opplyse og henvise riktig, uten nødvendig forkunnskap. Som prosjektleder vil jeg nevne at jeg har tro på de planlagte nye virkemidlene for å få folk i arbeid, slik de kommer frem i Stortingsmelding nr. 9 ( ). Meldingen varsler en ny tidsbegrenset inntekstssikring som skal erstatte de tre ytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. I dag er det en tett kobling mellom inntektssikring og tiltak, som begrenser hvilke virkemidler som kan brukes for å hjelpe en bruker til å komme raskt tilbake i arbeid. Denne koblingen skal oppheves, og det innføres i stedet en systematisk arbeidsevnevurdering som skal vurdere brukerens behov for bistand. Endringene er planlagt iverksatt fra Jeg kommer tilbake til den positive effekten jeg tror at disse endringene kan ha for å hjelpe døvblitte og sterkt tunghørtblitte raskt tilbake til arbeid, dersom de brukes i tråd med denne gruppens behov. Som svar på prosjektspørsmål b) Synes de at denne kunnskapen bidrar til at de får større mulighet til selv å påvirke sin egen prosess i forhold til de systemene som finnes? mente alle at slik kunnskap er av stor betydning. I gruppen diskuterte vi hvor viktig det er at deltageren selv tar initiativ til å styre prosessen. Flere av deltagerne vektla at slik kunnskap er nødvendig for å klare å stille relevante spørsmål og bli engasjert i prosessen. Det siste prosjektspørsmålet c) Har vi valgt riktig tiltak å forholde oss til? (Tiltaket Avklaring i skjermet virksomhet). Er det et tiltak som døvblitte og sterkt tunghørtblitte trenger? henger sammen med prosjektets intensjon om å ha praktisk betydning ved å forholdet seg til NAVs regelverk. Tiltaket Avklaring står beskrevet i Forskrift om arbeidsmarkedstiltak kap.2a. I gruppen diskuterte vi selve ordet avklaring. Hva innebærer begrepet? Hva tror vi at NAV mener når de bruker det? Vi diskuterte også begrepet skjermet virksomhet. Mange døvblitte og sterkt tunghørtblitte er ressurssterke mennesker som ønsker å komme i arbeid, og det er viktig at begreper og systemer innenfor tjenesteapparatet er med på å styrke brukernes selvfølelse i stedet for å svakliggjøre og sykliggjøre. Betyr for eksempel skjermet virksomhet at deltagerne må skjermes fra omverdenen? Og betyr avklaring at det er NAV som trenger en klarhet i hva en bruker er god for? Positivt sett kom vi fram til at avklaring kan bety å få en klarhet i hva som må til, og at det lages en tydelig avtale mellom NAV og arbeidssøkeren. 26 Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede, Helse- og sosialdepartementet, 2002, s

36 "Dette er så absolutt et tiltak som kan gjøre oss i stand til å se muligheter vi ikke visste om." I evalueringen mente deltagerne at det vil være stort behov for slike kurs de selv hadde vært med på, og flere mente at det kunne gjøres innenfor rammene av tiltaket Avklaring. En annen deltager skriver i evalueringen at "døvblitte /sterkt tunghørtblitte passer ikke inn i NAV sitt Avklaring, synes jeg. Vi er i en langsommere prosess gjerne, hvor utredninger av hørselsproblemene, mulige operasjoner, utprøving av høreapparat, FM-anlegg, teleslynge, varslingsanlegg hjemme og på eventuell jobb er en del av rehabiliteringsprosessen. Fagfolk vi er avhengige av osv. Ting tar tid!" Gjennom kurset synes jeg å ha sett at gruppen døvblitte /sterkt tunghørtblitte ofte er i en annen situasjon enn mange av de andre hørselshemmede vi gir tilbud til her på Rycon. Generelt sagt har døvblitte /sterkt tunghørtblitte på den ene siden ofte god utdannelse, masse kvalifikasjoner og masse arbeidslivserfaring. Men på den andre siden møter mange flere hindringer før det er mulig å være 100% i ordinær jobb igjen. Det vil være snakk om en stor og omfattende omstillingsprosess, som tar tid, og som bør og må involvere fleksibilitet og individuelle løsninger. Jeg vil likevel konkludere med at tiltaket Avklaring kan være riktig sted å forankre et tiltak til døvblitte /sterkt tunghørtblitte, under forutsetningene av at prosjektresultatene videreføres. "Avklaring skal munne ut i en rapport, som beskriver videre behov for kvalifisering eller andre tiltak som kan bidra til at tiltaksdeltaker får arbeid," 27 står det i utfyllende regler for tiltaket Avklaring. Tiltaket kan sees på som en begynnelse, der den døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidssøkeren får hjelp til å skissere hva som blir neste skritt. Dette tror jeg kan gjøres best nettopp i et kurs som det vi arrangerte. Deltageren får informasjon og får prøvd ulike muligheter og terskler i en sammenheng med flere i samme situasjon, noe som kan sette fortgang i den individuelle prosessen. Dette diskuterer jeg nærmere i kap.4. Jobbsøking Mens flere av de andre temaene ble spredt ut over hele kursperioden, valgte vi å konsentrere temaet Jobbsøking på én uke. Dette viste seg å være en nyttig måte å organisere temaet på. Flere av deltagerne hadde vært gjennom jobbsøking andre steder, for eksempel som en del av attføringsprosessen eller sluttpakker etter forrige jobb. Viktigere er det at mange hadde konkret arbeidssøkererfaring etter mange år i arbeidslivet. Noen deltok derfor bare delvis på jobbsøkeruka, og noen deltok ikke. Dette var gunstig fordi det betydde at de som trengte det mest, fikk en solid gjennomgang uten å bli forstyrret av deltagere som allerede lå et hakk foran. Vi la opp løpet etter behovene til de som var med, og fikk avdekket, diskutert og tatt opp konkrete emner. En av deltagerne fant ut hva hun skal gjøre neste halvår i løpet av denne uken. Temaene på jobbsøkeruka var Om CV, lage egen CV, en hel dag, ved Hanna Om analyse av stillingsannonse og om søkerbrevet, en hel dag, ved Hanna Om jobbintervjuet, trene på jobbintervju, en hel dag, ved Hanna Under evalueringen ble alle bedt om å svare på hypotesen og prosjektspørsmålene, også de som ikke var med på jobbsøkeruka. Hypotesen til jobbsøkertemaet; døvblitte og sterkt tunghørtblitte har som 27 Utfyllende regler til Kapittel 2A Avklaring, 2A-1 Tiltakets innhold ( Jobb og arbeidsliv, Arbeidssøkere, Arbeidsmarkedstiltak) 34

37 oftest vært i jobb tidligere, og det er viktig å ikke undervurdere deltagernes egen arbeidslivskompetanse i undervisningen om jobbsøking, men ta den med i undervisningen, var alle enige i. Det at det var så få deltagere med på jobbsøkeruka, gjorde det også mulig å oppfylle kravet til hypotesen. At grunnleggende jobbsøking ikke var en nødvendig del av kurset for noen av deltagerne, forteller også noe om at dette er en spesiell gruppe som ikke sliter med å komme seg i arbeid på grunn av manglende jobbsøkerkunnskap. "Jeg tror det er viktig at vi som har tapt hørselen forstår at vi fortsatt sitter igjen med både jobberfaring og andre ressurser som vi kanskje må omdisponere til andre jobber som er relevante for oss." I prosjektspørsmål a) spurte jeg Hvordan kan vi best bidra til at deltagerne finner frem til og lærer seg å sette ord på sin egen ressurs? I evalueringen svarte flere av deltagerne "ved bevisstgjøring". "Man må lære seg til å snakke om ting," svarer en av deltagerne. "Tro godt om seg selv." "Gi deltagerne tillitt. Vise respekt for hvert enkelt individ. Være lyttende. Være i dialog. Gi tid." I prosjektspørsmål b) spurte jeg Hva er gode verktøy for å finne frem til dette? Flere deltagere svarte at gode diskusjoner er viktig. Og at diskusjonene må gjøres så inkluderende som mulig. En deltager nevnte også at det var viktig at deltagerne ble trygge på hverandre og på kurslederen for at samtalene skulle være gode verktøy. Tid ble også nevnt: "Kurs som dette som går over tid." Til prosjektspørsmål c) Opplever den enkelte at kurset bidrar til å øke troen på seg selv og sine egne erfaringer finne frem til nye og gamle ressurser? fikk vi mange bekreftende svar. "Åja!" svarte en av deltagerne. "Jeg har fått mye bedre selvtillit etter dette kurset!" Til prosjektspørsmål d) og e) I så fall: Hva i kurset har bidratt til det? Og hva har eventuelt ikke bidratt / eventuelt bidratt til det motsatte? trakk flere frem at det å møte andre i samme situasjon hadde vært viktig. Også her ble det nevnt at det var viktig at kurset gikk over tid. Og: "Ikke bare inkluderingen, men at våre synspunkter blir satt pris på. Fortsett å bry dere." Oppsummert kan vi si at evalueringen viser at kurset på dette punktet har lyktes med sin intensjon; nemlig å skape en bevissthet i hver deltager om hva de kan og hva de har å bidra med. Flere av kursdeltagerne fortalte at de sliter med lav selvtillit etter hørselstapet. At hørselen mangler har lett for å komme i fokus på en slik måte at evner og kvalifikasjoner mistes av syne. Lorentsen og Berge understreker i sin rapport at det bør iverksettes tiltak "som fremmer selvfølelse, trygghet og egne drivkrefter hos personer med hørselsnedsettelser." 28 I løpet av dette kurset nevner deltagerne at de har opplevd å bli lyttet til. De har truffet andre i samme situasjon. Og de har også fått informasjon som har vært nyttig og relevant. Det nevnes også hvor viktig det har vært at kurset har gått over tid. Dette er faktorer som har bidratt til å styrke deltagernes mulighet til å komme seg tilbake i arbeid. Også samfunnet er tjent med at ressurssterke borgere gjenoppdager ressursene sine og lykkes i å komme i posisjoner hvor de kan bidra med sin kompetanse. Resultatene fra kurset viser at det er mulig å snu en negativ sirkel til en god sirkel ved å gi deltagerne et tilbud bygd på gruppens premisser. Jeg vil konkludere med å si at det vil være viktig, også i nye tiltak, å videreføre undervisning i jobbsøking som er individuelt tilpasset. Deltagernes tidligere kompetanse, og mulighet til å utnytte og utvikle denne, må vektlegges. 28 Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s.11 35

38 Tilrettelegging "Det er viktig å si fra om hørselen, men det er ikke alltid like lett. Håper en ny jobb blir ok i så henseende." Temaet tilrettelegging diskuterte vi mye i løpet av kurset. Lovverket fungerer i dag slik at arbeidsgiver er pålagt av arbeidsmiljøloven å gi ansatte nødvendig utstyr for å utføre arbeidet og påse at utstyret ikke påfører arbeidstaker helseskader. Personer med funksjonsnedsettelse kan ha rett til å låne nødvendig utstyr fra Hjelpemiddelsentralen. Søknader om slik støtte sendes NAV Hjelpemiddelsentral i vedkommendes fylke. NAV skriver på sine nettsider at de fleste søknader blir behandlet i løpet av en måned, og at maksimal behandlingstid er seks måneder. Hypotesene knyttet til dette temaet, var disse: a) Egen kunnskap og bevissthet om hva som finnes av teknisk utstyr og hva som må til av informasjon og oppfølging, er nødvendig for å få til en vellykket tilrettelegging, og b) Teknisk tilrettelegging fungerer ikke i et vakuum, det må også legges til rette for at arbeidsforholdet og miljøet generelt fungerer, for eksempel ved at det gis tilstrekkelig informasjon til sjefer og kollegaer, og ved at den døvblitte / sterkt tunghørtblitte arbeidstakeren lærer noen strategier for hvordan han eller hun kan opplyse og si ifra. Under evalueringen var alle enige i hypotesene. Til dette temaet hadde vi bare én forelesning, men desto flere diskusjoner. Diskusjonene gikk ut på hva tilrettelegging kan være. Flere syntes det er vanskelig å skulle komme i fokus når arbeidsplassen tilrettelegges. Vi diskuterte hvor vanskelig det kan være å få sjefer og kolleger med på laget uten å føle seg som en masekopp. Forelesningen var denne: Om hørselstekniske hjelpemidler, en hel dag, ved Ann Mette Rekkedal og Veronica Jakobsen, fra Hjelpemiddelsentralen i Oslo I tillegg snakket Kjetil Solvang om det å dele tilretteleggingsansvaret med sjefer og kolleger på sin forelesning under temaet Å miste hørselen. I prosjektspørsmål a) spurte jeg Hva legger deltagerne i begrepet tilrettelegging? Oppsummert svarte deltagerne at tilrettelegging er det de trenger for å fungere i jobb, både av tekniske hjelpemidler og av kunnskap og kompetanse på arbeidsplassen. Til prosjektspørsmål b) Hva kunne deltagerne om tilrettelegging fra før av? Hva slags tanker hadde de om mulige måter å tilrettelegge på sin egen arbeidsplass? fikk jeg mange ulike tilbakemeldinger. Noen fortalte at de tidligere tenkte at tilrettelegging dreide seg om teknisk tilrettelegging alene, men at samtalene på kurset har skapt en bevissthet om tilrettelegging i videre forstand. Andre fortalte at de ikke kunne noe særlig om tilrettelegging før de kom til Rycon, og at det betydde mye å få være i en tilrettelagt sammenheng i kursgruppa. Flere gav dessuten uttrykk for at det er ubehagelig å gjøre seg synlig ved å bruke ulike hjelpemidler i jobbsammenheng. "Kunne noe, men følte meg alene om dette. Følte jeg var til bry når jeg tok opp mine behov for tilrettelegging," forteller en av deltagerne. På prosjektspørsmål c) Hvilket teknisk utstyr fungerer best for den enkelte? svarte flere at det er teleslynge, FM-anlegg og skrivetolk, gjerne alle tre på en gang. En deltager svarte: "Høreapparatene er alfa og omega. De ER min hørsel. Men det holder ikke lenger fordi min hørsel er så langt nede at det er ikke stort mer å utnytte der, og det blir dårligere med tiden. Andre tekniske hjelpemidler hjelper LITT, men ikke noe mer enn at fordelene blir nedveid av ulempene ved bla. at mikrofoner også fanger opp støy vel så godt..." 36

39 Med prosjektspørsmål d) Hva tenker den enkelte rundt dette med informasjon til sjefer og kollegaer? Er de bevisst på den rollen som de selv tar eller ønsker å ta? Opplever de at de selv kan være med på å påvirke miljøet, og i så fall hvordan? ønsket jeg å få svar på hva slags påvirkning deltagerne tror de kan ha på sin egen arbeidsplass. Til dette spørsmålet forteller alle deltagerne, på ulike måter, om situasjoner der informasjonsrollen ikke har vært lett. "Bevisst på informasjon til sjefer, men nok mer mangelfullt til kolleger," svarer den ene. "Litt vanskelig rolle; er redd for stempelet om for mye selvfokusering. Skulle nok gjerne påvirket arbeidsplassen mer, men igjen, det med selvfokusering (mye lettere på Rycon hvor det er en del av dagsordenen)." Noen forteller at kurset har styrket dem i forhold til å skulle si i fra, og at det hjelper å vite at man ikke er den eneste. "( ) Mine behov er blitt mindre private enn tidligere," svarer en deltager. Samtidig kommer det frem at det ikke finnes enkle løsninger på dette temaet: "Tenker at det er det vanskeligste man kan be en som har et handikap om... Å selv stå på kravene. Man er i en situasjon hvor man føler man skal være glad man har litt... og da stå og be om mer føles som om man utfordrer skjebnen...," svarer en av deltagerne. Gjennom kurset erfarte vi at tilrettelegging er et stort og komplisert tema. På den ene siden er tilrettelegging ofte nødvendig for at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte skal kunne utføre arbeidsoppgavene sine tilfredsstillende. Ser vi positivt på det finnes det i dag gode hjelpemidler, som bidrar til at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte kan redusere de problemene hørselstapet fører med seg. Men vellykket bruk av hjelpemidler er avhengig av at hjelpemidlene blir brukt på en riktig måte, og da må det informasjon til. Ofte holder det ikke med hjelpemidler i seg selv, andre forhold må også legges til rette. For eksempel: Å bruke høreapparat innebærer at lyden går rett inn i øret. Da kan harde gulv, skraping fra stoler og smell fra høye heler, susing fra maskiner og lufteanlegg rett og slett være smertelig for den hørselshemmede. Informasjon er viktig, men det er ikke alltid lett å skulle være både den hørselshemmede arbeidstakeren og den som skal informere om den nødvendige tilretteleggingen. Arbeidstakeren har lett for å havne i en dobbeltrolle: På den ene siden arbeidstaker som skal være likeverdig med de andre, på den andre siden informasjonsansvarlig og påminner. Målet med tilrettelegging er at arbeidstakeren skal inkluderes i arbeidsfellesskapet. Men det er ikke lett å bli en likeverdig del av fellesskapet dersom du hele tiden blir nødt til å peke deg frem og be om spesialbehandling. "Jeg er veldig bevisst det å informere," forteller en av deltagerne, "men man skal være varsom med å overinformere slik at sjefer og kolleger ikke blir lei deg og dine problemer. Det er vanskelig å påvirke egen arbeidsplass fordi det er visse rammebetingelser som er tilstede uavhengig av mitt hørselstap." Med prosjektspørsmål e) Hvor viktig tror deltagerne det er at tilrettelegging ved hjelp av tekniske hjelpemidler gjøres sammen med opplæring og informasjon til kollegaer og sjefer? Hva kan være gode løsninger for å få dette til? ønsket jeg å finne ut om deltagerne hadde forslag til løsninger på utfordringene. "Det er veldig viktig å få til en tilrettelegging sammen med arbeidsgiver," svarer en av deltagerne. "En god løsning kan være at en ekstern person, audiopedagog, kommer inn på arbeidsplassen og informerer og er med på tilretteleggingen." "Hvis sjefer og kolleger blir berørt av tilretteleggingen er det viktig at de er med i prosessen," svarer en annen. "Tilretteleggeren bør samle alle berørte og gi den nødvendige informasjonen. Lettere for den hørselshemmede å håndtere enn å gjøre det selv." Begge disse er gode forslag, som vi også diskuterte i gruppen. Som nevnt blir mange hørselshemmede utslitt på arbeidsplassen fordi de må være både arbeidstakere og informasjonsansvarlige. Det er lett å bli "den døve". En ekstern person, som kommer inn og informerer, kan kanskje bidra til å lette trykket på den hørselshemmede arbeidstakeren. Det er godt 37

40 mulig at både sjefer og kolleger vil ha lettere for å akseptere informasjonen dersom den blir skilt fra enkeltpersonen. Det blir kanskje lettere å forstå at informasjonen er knyttet til hørselstapet, og ikke til "den døve". Da blir det kanskje også lettere for den hørselshemmede å senke skuldrene og begynne å fremstå mer som "seg selv" Den andre løsningen innebærer å forsøke å gi sjefer og kolleger en større rolle i tilretteleggingen. Tanken bak en slik strategi er at det kan skape mindre press på den døvblitte /sterkt tunghørtblitte dersom sjefer og kolleger også er med. Har de egennytte av det, kan det kanskje føre til at sjefer /kolleger blir mer likestilt med den døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakeren i en felles prosess. Det er for eksempel ikke nødvendigvis lett for kolleger å bli minnet på hensyn som de må ta dersom de egentlig ikke forstår hva hensynet innebærer. Samtidig vil noe alltid være annerledes som døvblitt /sterkt tunghørtblitt enn som hørende. Erkjennelse av hva hørselstapet innebærer snakket vi også om, og at en slik erkjennelse kan handle om å innse at ikke alt kan være som før. "Jeg må møte de hørende mer enn halvveis," som en av deltagerne formulerte det. I prosjektspørsmål e) spurte jeg: Har deltagerne en frykt for å bli stigmatisert? Hva må til for å unngå det? "Har blitt stigmatisert," skriver en av deltagerne. "Og jeg stigmatiserer meg selv også. Det må bevisstgjøring og dialog på arbeidsplassen til for å få gjort noe med det. Man trenger rett og slett hjelp til å forholde seg til det, og ikke minst til å gjøre noe praktisk mot det..." "Det er klart at man frykter en stigmatisering," svarer en annen, "men jeg har selv ikke opplevd det. Man kan unngå det med å våre åpen og informativ." En annen deltager forteller at "( ) jeg er ikke farlig selv om jeg hører litt dårlig. På min gamle arbeidsplass merket jeg at folk sluttet å prate til meg. Det var tungt mange ganger. Måtte oppsøke kolleger selv og det kunne bli litt slitsomt." "Miljøet rundt, ledelse og kolleger må få kunnskap om behovene for tilrettelegging," mener en tredje deltager, "men det må ikke hauses mer opp enn nødvendig eller problematiseres. Må gjøres på en naturlig måte. Og dette krever kunnskap på arbeidsplassen spesielt i ledelsen!" Oppsummert ser vi at tilrettelegging viser seg å være et kritisk element når det gjelder døvblitte /sterkt tunghørtblittes muligheter til både å få jobb og bli i den. Det bør jobbes med å få til et tilretteleggingssystem der tilrettelegging forstås som langt mer enn å få de tekniske hjelpemidlene på plass. Nytt de siste årene er at Hjelpemiddelsentralene kan utstede garantibevis til yrkeshemmede. Beviset garanterer ovenfor arbeidsgivere at Hjelpemiddelsentralen kan gi råd og veiledning for tilrettelegging av arbeidsplassen. I forberedelsen av beviset foretar arbeidssøkeren /arbeidstakeren en funksjonsvurdering og setter opp tiltak eller hjelpemidler det kan være behov for. Forutsetningen for å få garantibeviset; "Garanti for oppfølging", er at søkeren fyller de medisinske vilkårene i lov om folketrygd Under punktet Tilrettelegging oppsummerer Lorentsen og Berge i sin rapport: "Den faglige bistanden har ofte fokus kun på deler av en helhetlig tilrettelegging. Det er en utfordring å legge til rette for løsninger som ivaretar den individuelle helheten i forhold til det å komme i en arbeidssituasjon." 29 Tilrettelegging, påpeker de, "handler også om integrering i det faglige og det sosiale fellesskapet på arbeidsplassen, om deltagelse i kompetanseutvikling, og om kunnskap og forståelse både hos ledere og arbeidskolleger." 30 I sine forslag til tiltak anbefaler de at det etableres ordninger med en "personlig 29 Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s Lorentsen og Berge: Hørselshemmede i arbeid, 2006, s.13 38

41 koordinator" eller "kontaktperson" både hos kommunen og hos NAV. De foreslår også at sentrale myndigheter snarest mulig etablerer en tilretteleggingsgaranti med en helhetlig tilnærming. Hensikten med dette prosjektet er å finne ut hva som må til for at døvblitte og sterkt tunghørtblitte får - og beholder - arbeid. En ting er å komme i jobb; målet må også være å bidra til et system som sørger for at arbeidsplassen til den døvblitte /sterkt tunghørtblitte fungerer på en slik måte at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte blir i arbeid. Forut for endringene i tiltaksregelverket (omtalt i denne rapportens kap.1), gav daværende Arbeids- og sosialdepartement frem forslag til endringer i regelverket med høringsfrist 12.august Blant annet foreslår departementet "å endre innholdet i AB (Arbeid med bistand) slik at tilbudet klarere defineres som en formidlingstjeneste. I dagens regelverk er innholdet i AB beskrevet svært omfattende og inkluderer bl.a. kompetansekartlegging og avklaring. Avklaring bør fortrinnsvis skje v.h.a. Avklaringstiltaket, eventuelt gjennom ulike former for arbeidspraksis." 32 De foreslår også å utvide målgruppen for Arbeid med bistand til å omfatte alle yrkeshemmede, slik at tiltaket ikke lenger forbeholdes yrkeshemmede med omfattende yrkeshemninger. Bakgrunnen for forslaget er at Stortingets kommunalkomité i Budsjett-innst.S.nr 5 ( ) ba om at det ble iverksatt en undersøkelse av langtidsvirkningene av Arbeid med bistand. Resultatene av denne undersøkelsen ble publisert i ECON-rapport I rapporten kommer det frem at langtidsvirkningene av AB bare fører til at en beskjeden andel av deltagere oppnår stabil tilknytning til lønnet arbeid. Så mange som 27 prosent av deltagerne innvilges uførepensjon rett etter å ha avsluttet AB. Etter ett år har andelen økt til 47 prosent, og etter fire år til 55 prosent. Arbeids- og sosialdepartementet konkluderer i sin rapport at de svake tallene fra ECON-rapporten i stor grad henger sammen med at målgruppen for tiltaket har vært yrkeshemmede som har omfattende problemer med å få eller beholde arbeid. I sitt forslag til endringer i regelverket foreslår de derfor, som vi har sett ovenfor, at både målgruppen og oppgavene til tiltaket endres. Resultatet, slik vi kjenner det i dag, er at arbeidskonsulentene i tiltaket Arbeid med bistand fra har fått krav om å følge opp minst 12 arbeidssøkere, i motsetning til 8-10, slik kravet var før endringene. Tanken er at tiltaket skal følge opp "lettere" arbeidssøkere, og uten at avklaring er med i tiltaksperioden. Det er også blitt strengere krav om gjennomstrømming. Tiltaksdeltageren skal fort i arbeid. Jeg vil legge til at det sammen med den endrede målgruppen, også bør åpnes for at arbeidskonsulentene i tiltak som Arbeid med bistand, må få oppgaver som gjør at de fungerer mer som rådgivere og tilretteleggere og mindre som saksbehandlere. I forhold til det som kommer frem blant de døvblitte /sterkt tunghørtblitte deltagerne ovenfor, vil jeg spørre: Kan det tenkes at dårlige langtidsvirkninger av AB, også henger sammen med at deltagerne ikke følges langt nok inn i arbeidsforholdet? Det som trengs er praktisk og konkret bistand i de ulike arbeidssøkerprosessene og på de ulike arbeidsplassene. Ingen arbeidstakere vil ansette arbeidstakere som ikke fungerer tilfredsstillende, og vi bør derfor ha som mål å gi en så god tilrettelegging at yrkeshemmede arbeidstakere fungerer på linje med andre. 31 Arbeidsmarkedstiltakene - forslag til endringer i regelverket, Arbeids- og sosialdepartementet, høringsfrist 12.august Arbeidsmarkedstiltakene - forslag til endringer i regelverket: b. Forslag til endringer i regelverket for Arbeid med bistand. 39

42 Som vi har sett er det stor fare for at døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakere blir utslitt i sin doble rolle som både arbeidstaker og informasjonsansvarlig. Det er også fare for at det finnes hensiktsmessig tilrettelegging som ikke blir gjort på grunn av den døvblitte /sterkt tunghørtblittes frykt for å komme i negativt fokus. Manglende tilrettelegging kan igjen føre til at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakeren ikke får utnyttet sitt potensial, og kan i verste fall føre til at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte ikke fungerer tilfredsstillende nok til at arbeidsgivere vil ansette eller beholde arbeidstakeren. Disse forholdene bør tas alvorlig, for eksempel ved at det innføres et tilretteleggingsbevis, slik Lorentsen og Berge foreslår. Tilretteleggingen må ha et helhetlig fokus. Jeg foreslår at arbeidskonsulenter, for eksempel i tiltaket Arbeid med bistand, får en langt større mulighet enn i dag til å følge arbeidstakeren inn i et arbeidsforhold og bidra med råd, informasjon og veiledning ovenfor både arbeidstakeren, arbeidsgiveren og kolleger, også i et langvarig perspektiv. "Ja, det ble fokusert på disse faktorene, men det er dessverre forskjell på liv og lære. Min erfaring er at du kan informere og tilrettelegge alt du kan, men det gir ikke den grunnleggende forståelsen for problemene vi hørselshemmede har allikevel. Jeg synes derfor at kurset har vært deilig å være på fordi forståelsen har vært der." Praksis Vi vurderte lenge om vi skulle ha praksis som en del av kurset, men landet på at det ville bli for omfattende. I utgangspunktet hadde vi planlagt kurs i tre måneder fordi tre måneder er den maksimale tidsrammen for tiltaket Avklaring. Innenfor de tre månedene planla vi praksis i til sammen tre uker; en uke omtrent midt i kurset, og to uker mot slutten av kurset. Rycons tidligere 8-ukers avklarings- /jobbsøkerkurs var bygd opp over fire moduler, der modul 3 besto av praksis i to uker. 8-ukers kursets fire moduler skulle gjenspeile en jobbsøkerprosess, blant annet ved at deltagerne søkte på praksisjobben og gjennomføre intervju med ledelsen på praksisstedet. Etter hvert som vi jobbet med kursinnholdet, så vi at det var vanskelig å få til en praksis som ville passe for døvblitte /sterkt tunghørtblitte. Denne gruppen møter andre utfordringer i jobbsøkerprosessen enn de tidligere deltagerne på Rycons 8-ukers kurs. Mens mange av deltagerne på disse kursene skulle ut i arbeidslivet for første gang, har de fleste døvblitte /sterkt tunghørtblitte bred arbeidslivserfaring fra før av. Problemet er ikke manglende arbeidspraksis, men at hørselstapet hindrer den døvblitte /sterkt tunghørtblitte i å gjøre samme jobb som før. Behovet er ikke generell arbeidspraksis, men spesiell arbeidspraksis rettet mot muligheter og utfordringer innenfor hver enkelts individuelle prosess. Vi endret altså konklusjonen på bakgrunn /intensjon, slik den er beskrevet i vedlegg 1, og sto igjen med følgende hypotese: Å være i praksis passer ikke innenfor rammene for dette kurset. Vi satser i stedet på å la deltagerne få se noe av det vi har snakket om, i praksis. Fordi hypotesen til temaet Praksis ble endret, har jeg ikke bakgrunn for å svare på prosjektspørsmålene knyttet til temaet. Derfor hadde jeg heller ingen av prosjektspørsmålene med i evalueringen. Styringsgruppen anbefalte at vi i stedet brukte praksistiden til å oppsøke steder og personer som kunne lære deltagerne noe: Å se i praksis det vi ellers hadde teoretiske forelesninger og diskusjoner om på kurset. Dette var hva vi valgte å gjøre: Diskusjon av praksis som en metode for å få folk i arbeid, ca 2 timer, ved Jorunn Hodne Om døve i arbeidslivet og om Rycons historie, to timer, ved Knut Bjarne Kjøde, arbeidskonsulent i AB, sitter i arbeidslivsutvalget i Norges Døveforbund 40

43 Omvisning på Rycon og besøk på attføringsavdelingen, ca 1 time, ved Knut Bjarne Kjøde og Camilla Høiberg Filmen Den døve i arbeidslivet fra 1961 Besøke en CI-bruker, ca 2 timer, ved Annelen Kure, selv CI-operert. Jobber på Skullerud voksenopplæring, hørselsavdelingen. Vi besøkte henne der I evalueringen ble deltagerne spurt om de synes hypotesen stemmer eller ikke? Det var ulik respons. Flere mente at den stemmer. Noen mente at de ikke kunne ha deltatt på kurset, dersom praksis var en obligatorisk del. Mange mente det var fint å i stedet treffe folk på Rycon og på Skullerud. Spesielt det å møte en CI-operert, var viktig for flere. Andre svarer at de gjerne kunne tenkt seg praksis som en del av kurset. Det spørs hva den enkelte gjør, om man er i jobb eller ikke," svarer den ene deltageren. "Jeg for min del kunne tenke meg å være i praksis. Tiltaket Avklaring åpner for at praksis kan være en del av tiltaket. I forhold til døvblitte og sterkt tunghørtblitte, som vil være i svært ulike situasjoner, vil jeg ikke anbefale praksis som en nødvendig del av tiltaket. Jeg vil likevel anbefale å åpne tiltaket slik at det fremstår som en individuell mulighet. I samsvar med det jeg også har konkludert med ovenfor, vil jeg anbefale å arrangere tiltaket som et kurs, men der hver enkelt deltager også følges av en personlig kontaktperson. Kontaktpersonen bør være en person som følger opp kursdeltageren også etter at kurset er ferdig. Målet med prosessen er å hjelpe deltageren tilbake i arbeid, og målet med kurset må være å finne ut hva som bør være neste skritt. I forkant av tiltaket kan det være en idé at deltageren selv, i samarbeid med kurslederen og den individuelle kontaktpersonen, utarbeider en plan for hva tiltaket skal inneholde eller føre frem til. Både før, under og etter kurset bør det være mulig å vurdere praksis som en del av kurset, eller forberede en praksisperiode umiddelbart etterpå. Jeg vil også legge til at jeg tror det kan være lurt å fortsette å besøke andre døvblitte /sterkt tunghørtblitte som en del av kurset, for eksempel en CI-operert, og gjerne også flere døvblitte /sterkt tunghørtblitte i arbeid. Nettverk "Jeg har blitt kjent med at det finnes mange nettverk. Det blir lettere å ta kontakt når jeg vet hva som finnes. Har fått mye ny og nyttig informasjon!" Hypotesen til denne delen av kurset; informasjon om hva som finnes, gir individet muligheten til å bli kjent med og finne ut hva som passer best for individet, var bygget på en intensjon om å gi deltagerne bredest mulig informasjon om hvilke nettverk som finnes, for at deltageren eventuelt selv kunne velge å kontakte noen av dem. I evalueringen var alle deltagerne enige i hypotesen, men vi så også at det ikke finnes mange spesifikke nettverk for gruppen. I løpet av kurset hadde vi disse forelesningene i temaet: Om Norges Døveforbund (NDF), to timer, ved Hanne Kvitvær, forbundsleder i Norges Døveforbund Om Rådgivningskontoret for hørselshemmede, ca to timer, ved Jorunn Hodne, arbeidskonsulent i AB, Rycon, har tidligere jobbet på Rådgivningskontoret Om Døvblittes Fellesforum (DFF) og om Hørselshemmedes landsforbund (HLF), ca tre timer, ved Unni Botheim Hellehaugen, sitter i styret i Døvblittes Fellesforum 41

44 Som svar på prosjektspørsmål a) Hva visste hver av deltagerne om mulige nettverk for døvblitte før kurset? Var noen av dem aktive noe sted før kursstart? viste det seg at ingen var medlem i NDF, selv om noen kjente til forbundet, mens noen var medlem i HLF, men av disse var det bare en som var aktiv. Prosjektspørsmål b) Hvilken nytte har hver enkelt hatt av slik informasjon? Hvor nødvendig er det at slik informasjon er en del av kurspakka? viste at deltagerne hadde glede av informasjonen, selv om det ikke førte til at noen fant nye etablerte nettverk som de kunne tenke seg å bli en del av. Gjennom kurset så vi at Døvblittes Fellesforum kan ha en politisk /organisatorisk rolle for gruppen, men at denne rollen er usikker så lenge fellesforbundet fortsetter å være et prosjekt. Som sosial møteplass derimot, opplevde deltagerne at de er for unge. Da betydde selve kursgruppen mye mer. Informasjon om etablerte nettverk "er jo nyttig og bør være med," konkluderte en av deltagerne. "Men det er ikke mye aktuelt for vår aldersgruppe. Kanskje legge mer vekt på å lage eget nettverk rundt kursdeltagerne for videre kontakt etter kurset!" Jeg vil konkludere med at det var viktig å arrangere tiltaket som et kurs. Diskusjonen om hvorfor vil jeg komme tilbake til i kap.4. Fysisk avspenning Siste tema på kurset var fysisk avspenning. Bakgrunnen er en observasjon av at mange hørselshemmede utvikler muskel- og leddplager i tillegg til hørselshemningen. Mange spenner nakke og skuldre i et forsøk på å høre. Hypotesen; det å lære seg noen avspenningsteknikker, kan være til en god hjelp i en anstrengende jobbhverdag, var alle deltagerne enige i. Klart det," svarte en av deltagerne. "Det er slitsomt å alltid lytte. Lene hodet frem og anstrenge seg. Som avspenningsteknikk valgte vi denne metoden: Rosenbevegelse, seks torsdager og fredager i løpet av kurset, ved Randi Bragstad, rosenbevegelsesinstruktør Som respons på prosjektspørsmål a) Har noen av deltagerne erfart å bli stiv i musklene som en indirekte følge av hørselstapet? svarte de fleste ja og noen nei, mens på prosjektspørsmål b) Har det noe for seg å lære avspenningsteknikker? svarte alle ja. Når det gjaldt prosjektspørsmål c) Har vi valgt riktig form for avspenningsteknikk? var deltagerne mer usikre. "Rosenbevegelse er veldig bra i seg selv," svarer den ene deltageren, "men om vi fikk noen teknikker lik den Fjose 33 viste oss som kan utføres mens man sitter eller står stille Noe som ikke krever en gymsal." Problemet med den formen vi valgte, var ikke nødvendigvis metoden i seg selv, men at metoden vil være vanskelig å overføre til en konkret jobbhverdag. Sånn som vi la det opp nå hadde vi morgentimer med instruktør én gang i uka. Undervisningen krevde matter og et rom å bevege seg i. Gjennom kurset har vi lært at en bedre måte må være å lære deltagerne noen enkle øvelser som kan gjøres hver dag, gjerne sittende på en stol eller stående ved siden av arbeidspulten. "Dette burde vært 33 Inger Anita Fjose er selv døvblitt og CI-operert på begge ørene. Hun foreleste på Briskebys konferanse "Rehabilitering og mestring" i september, som deltagerne deltok på. Fjose er psykomotorisk fysioterapeut, og under konferansen viste hun oss noen enkle øvelser som kan løse opp i nakke og skuldre og lette trykket i hodet. 42

45 fast hver morgen under hele kurset hver eneste dag for å se om det gir effekt for den enkelte," foreslår en av deltagerne, det "vil kanskje også gi videre incentiv til å fortsette et slikt opplegg på egen hånd...". Jeg vil konkludere med at det var riktig å inkludere avspenning som en del av kurset, men at vi ikke valgte riktig undervisningsform. Å lære avspenningsteknikker kan lindre og forebygge tilleggsplager som følge av hørselstapet, og kan derfor ha positiv langtidseffekt både for deltagerne og for samfunnet. For enkelte kan slike øvelser være viktige, og for noen til og med avgjørende, for å kunne fungere i jobb. Oppsummert vil jeg konkludere med at alle de temaene vi valgte å ha med på kurset, bør videreføres i nye kurs. 3.2 Intervjuene Vi gjennomførte intervjuer med seks døvblitte og sterkt tunghørtblitte personer. Intervjuobjektene kom fra hele landet. Ett av intervjuene ble gjennomført av Jorunn Hodne og Ellen Solberg, tre av intervjuene ble gjennomført av Ellen Solberg, ett av Ellen Solberg og Hanna Louise Bovim, og ett av Hanna Louise Bovim. Disse metodene ble brukt for å gjennomføre intervjuene: Personlig intervju med stemme og tegn Personlig intervju med munnavlesning og tegn Personlig intervju med tegnspråk og noe stemme Personlig intervju med skrivetolk Intervju via e-post Det må presiseres at antall intervjuobjekter er lavt, og dette er ikke en kvantitativ undersøkelse. Det finnes ingen garanti på at dette er et representativt utvalg. Vi har prøvd å bruke ulike metoder for å få tak i døvblitte /sterkt tunghørtblitte i arbeid, men fordi Rycon i utgangspunktet har ett tegnspråklig nettverk, er det en potensiell mulighet for at intervjuobjektene våre viser et prosentvis høyere antall døvblitte som kan tegn enn det som er representativt for gruppen døvblitte /sterkt tunghørtblitte i yrkesaktiv alder i Norge, men det trenger heller ikke å være slik. To av intervjuobjektene tok kontakt med oss etter en annonse, to tok kontakt etter en fellesmail til Døvblittes Fellesforum og døvblitte likemenn, og to tok vi kontakt med direkte etter tips fra nettverket vårt. Personalia og type hørselstap Vi intervjuet fem kvinner og en mann. Alle i yrkesaktiv alder. Fire av de intervjuede mistet hørselen som barn eller ungdom, mens to mistet den i voksen alder. Type hørselstap vises i tabellen nedenfor: 43

46 Type hørselstap Når inntrådte hørselstapet? Er hørselstapet progredierende? Intervjuobjekt 1 Sterkt tunghørt etter Høyre øre som barn, Nei hjernehinnebetennelse venstre øre som ungdom (ukjent årsak) Intervjuobjekt 2 Sterkt tunghørt Som barn Ja, litt Intervjuobjekt 3 Helt døv etter Som barn Helt døv hjernehinnebetennelse Intervjuobjekt 4 Sterkt tunghørt Som barn Ja Mekanisk /nevrogent hørselstap Intervjuobjekt 5 Sterkt tunghørt Som voksen Ja Nevrogent hørselstap Intervjuobjekt 6 Sterkt tunghørt Som voksen Ja Nevrogent hørselstap Arbeidsforhold Under dette punktet ønsket vi å vite mer om intervjuobjektenes arbeid. Hva slags type utdannelse og yrker har intervjuobjektene? Får for eksempel døvblitte og sterkt tunghørtblitte fast ansettelse? Fast stilling? Vikariat? Engasjement? Eventuelt prosentstilling eller andre forhold Intervjuobjekt 1 Fast stilling 50% eget firma, 50% statlig ansatt Intervjuobjekt 2 Fast stilling Intervjuobjekt 3 Fast stilling 50% ansatt, 50% uføretrygdet Intervjuobjekt 4 Fast stilling Jobber ikke pr i dag Intervjuobjekt 5 Fast stilling 50% uføretrygdet de siste 2 åra. Intervjuobjekt 6 Fast stilling Som vi ser, hadde alle våre intervjuobjekter fast stilling. Gjennom intervjuene kom det også frem at flere hadde hatt den samme stillingen i mange år, en av dem i over 40 år. Flere har likevel opplevd at arbeidsoppgavene har endret seg på grunn av hørselstapet, og noen av de vi intervjuet, har opplevd å bli flyttet på eller å måtte bytte arbeid opp til flere ganger. I tabellen nedenfor vises en oversikt over 44

47 sammenheng mellom utdannelse, valg av yrke, og hørselshemming. Har hørselshemmingen påvirket intervjuobjektenes muligheter til å få jobb som er i tråd med utdannelsen? Type utdannelse Type yrke Er den jobben du har i dag i tråd med utdannelsen din? Intervjuobjekt 1 Mesterbrev i et Håndverksyrke Ja håndverksyrke Intervjuobjekt 2 Handelsskole og Kontorleder Ja regnskapsskole Intervjuobjekt 3 Økonomisk gymnas Bankmedarbeider Nei Intervjuobjekt 4 Lærer, senere Lærer, senere Ja spesialpedagogikk 1.avd audiopedagog, og 2.avd senere pedagogisk rådgiver Intervjuobjekt 5 Lærer, senere Lærer, også Ja spesialpedagogikk spesiallærer Intervjuobjekt 6 Cand.phil. I dag: Rådgiver Tja, egentlig ikke Intervjuobjekt 1 mistet hørselen som barn, og forteller at "jeg valgte yrke med tanke på at jeg var hørselshemmet." Vedkommende begynte på en teoretisk utdannelse på Universitetet, men forteller at det ble for vanskelig, blant annet på grunn av tolk og kollokviegrupper. I stedet valgte vedkommende å ta mesterbrev i et håndverksyrke. Intervjuobjekt 3 har i dag ikke jobb som er i tråd med utdannelsen. Vedkommende har hatt samme arbeidsgiver i mange år, og har trivdes godt på arbeidsplassen sin, men firmaet har gått gjennom en rekke endringer, og i dag trives ikke vedkommende med verken arbeidsplassen eller arbeidsoppgavene. Både intervjuobjekt 4 og 5 er utdannet lærere, og begge forteller at de tok etterutdanning i spesialpedagogikk på grunn av hørselstapet. Intervjuobjekt 4 forteller at "da det ble for vanskelig å utføre jobben fordi jeg ikke klarte alt bråket ( ) og fordi jeg ikke lenger kunne oppfatte hva elevene mine sa - uten å spørre om igjen og fly rundt for å komme nærmere - tok jeg selv initiativ til omskolering. ( ) Fikk små grupper å jobbe med og det gikk fint, men når noe inntraff og vikar var nødvendig et sted, måtte jeg gå inn i full klasse, forferdelig." På grunn av dette sluttet intervjuobjekt 4 etter hvert i jobben som lærer. Intervjuobjekt 5, derimot, jobber fremdeles som lærer i dag, og forteller: "Jeg måtte endre på oppgavene på jobben. Jeg merket at det ble verre og verre å høre i en stor klasse. Jeg tok spesialpedagogikk. Og begynte å arbeide i små grupper. Opplevde dette som en svært vanskelig situasjon gjennom flere år. Nå har jeg det bra. Intervjuobjekt 6 forteller at arbeidsoppgavene i dag ikke er direkte i tråd med utdannelsen, men trives i dag godt med arbeidet sitt, og misforholdet mellom utdannelse og arbeid synes ikke å ha noe med hørselstapet å gjøre. 45

48 Vi var også interessert i å finne ut av om noen av intervjuobjektene har måttet skifte arbeid på grunn av hørselstapet: Hadde du denne jobben da du mistet hørselen / da hørselstapet ble mer alvorlig? Hvis nei: Har endring av yrke direkte sammenheng med hørselstapet? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Ja (valgte yrke i tråd med hørselstapet) Ja (mistet hørselen som barn) Intervjuobjekt 4 Nei Ja Intervjuobjekt 5 Ja Intervjuobjekt 6 Nei Nei Som vi ser har intervjuobjekt 4, som også er sitert i avsnittet ovenfor, måttet bytte jobb på grunn av at hørselen ble stadig dårligere. I intervjuet fikk vi høre om hvordan vedkommende stadig har gått nye veier for å kunne fortsette å bruke seg selv og sin kompetanse i arbeidslivet, til tross for hørselstapet og andre plager som kom i tillegg. Men etter hvert har dette har blitt svært vanskelig, og vedkommende er per i dag ikke i aktivt arbeid. Under intervjuene kom det også frem at intervjuobjekt 3 har fått endrede arbeidsvilkår som gjør at det har blitt vanskelig å bli i jobben. Da intervjuet ble gjennomført var vedkommende sykemeldt fra sin stilling. Intervjuobjekt 1, 2, 5 og 6 har alle i dag arbeidsforhold som fungerer. Hjelpemidler Kommunikasjon på arbeidsplassen Hvordan foregår kommunikasjonen på arbeidsplassen til intervjuobjektene? Hva slags kommunikasjonsstrategier bruker de? Vi spurte intervjuobjektene om hva som er førstespråket deres, om det er tegnspråk eller norsk tale og skrift. På dette spørsmålet svarte alle seks intervjuobjektene at det er norsk tale og skrift som er førstespråket. Bruker disse likevel tegnspråk eller TSS /NMT i jobbsammenheng? Og bruker de tolk? Er det i så fall tegnspråktolk eller skrivetolk som er mest utbredt? 46

49 Kan du tegnspråk? Bruker du det i jobbsammenheng? Kan du TSS / NMT? Bruker du det i jobbsammenheng? Intervjuobjekt 1 Ja, kan tegnspråk. Bruker det ikke i jobbsammenheng. En kollega har lært seg bittelitt tegnspråk, men i den jobben bruker jeg mye e-post og sms. Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Kan tegnspråk, men bruker det ikke på jobb. Ja Kan TSS. Men i jobbsammenheng brukes kun tale og munnavlesning. Intervjuobjekt 4 Mest TSS Ja, hvis andre er avhengig av det, ikke for egen kommunikasjon, ingen andre i den jobben jeg hadde kunne noe. Intervjuobjekt 5 Kan ikke mye tegnspråk, men en del TSS. Har vært på kurs på Ål, med mann, barn, svigerbarn og barnebarn. Har også vært på diverse kurs i TSS. Svigersønn er flink med naturlige tegn. Min datter er ganske flink med tegn, men hun bruker det ikke uten at jeg maser. De døve har på en måte et annet språk. I tegnspråk der bruker man en annen grammatikk. Om en er i et miljø med døvblitte, da lærer man tegn mye raskere. Intervjuobjekt 6 Ja Ja Er du den eneste hørselshemmede på arbeidsplassen din? Hvis nei: Hvor mange andre hørselshemmede? Intervjuobjekt 1 Ja Intervjuobjekt 2 Nei På min avdeling er jeg den eneste, men vi har 9 døve ansatte, jeg er den eneste som er tunghørt. Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Ja Ja Ja Intervjuobjekt 6 Nei To personer til. 47

50 Bruker du tegnspråktolk? Bruker du skrivetolk? Intervjuobjekt 1 Ja Har tenkt på det, men ikke prøvd ennå. Intervjuobjekt 2 Ja Nei Intervjuobjekt 3 Nei Nei Intervjuobjekt 4 Av og til Av og til Intervjuobjekt 5 Nei Bruker mye skrivetolk Intervjuobjekt 6 Ja Nei Hvis ja Intervjuobjekt 1 I hvilke sammenhenger bruker du tolk? Bruker tolk i møter og i sosiale sammenhenger. Synes du det er greit å få tak i tolk? Nei! Dekningen er for dårlig. Intervjuobjekt 2 Ved møter og telefontolking. Ja, vi har tolk på arbeidsplass. Intervjuobjekt 4 Ved behandling i varmebasseng. Stort sett ja. Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Så ofte jeg kan, både i jobbsammenheng, møter og privat. I all samhandling på jobb hvor det ikke brukes tegnspråk. Nei, det er ofte svært vanskelig. Ja Vi ser at begge de to som svarer kontant ja på at de både kan og bruker tegnspråk eller TSS /NMT i jobbsammenheng, jobber på arbeidsplasser med flere døve. 34 Begge disse bruker tegnspråktolk i jobbsammenheng. Ingen av disse bruker skrivetolk. Intervjuobjekt 1, som også bruker tegnspråktolk, har ikke andre hørselshemmede på sin arbeidsplass, og bruker ikke tegnspråk i jobbsammenheng. Vedkommende forteller: "Jeg har hatt seks hørende lærlinger, som har tatt utdanningen her. De har jeg hatt veldig god nytte av, også fordi de blir hørselen min her." Dette intervjuobjektet har ikke prøvd skrivetolk, men har tenkt på det. Intervjuobjekt 3, som kan både tegnspråk og TSS, bruker verken tegnspråktolk eller skrivetolk på arbeidsplassen sin. Vedkommende forteller at en kollega, som også ble en venninne, pleide å tolke ved at hun snakket tydelig og uten stemme, både i forbindelse med møter, telefonkontakt, og også i sosiale sammenhenger, for eksempel julebord. De jobbet sammen i 15 år, og da hun begynte på en annen avdeling, overtok en eldre mannlig kollega. Men nå er han pensjonist, og vedkommende har ikke lenger noen til å tolke for seg. Vedkommende har aldri prøvd skrivetolk, men sier at det kan være interessant å prøve det. 34 For orden skyld vil jeg informere om at disse ikke jobber på samme arbeidsplass. Alle intervjuobjektene kommer fra ulike arbeidsplasser. 48

51 Intervjuobjekt 5, som bruker mye skrivetolk, forteller senere i intervjuet at: "Skrivetolk er vanskelig å få tak i, men jeg søker om det, og håper å få det når jeg trenger det. Jeg har prøvd mye for å øke tilgangen på gode skrivetolker og interessen for å bli skrivetolk. Blant annet vært på tolkestudiet i Bergen og fortalt om døvblitte og det store udekkede behovet for skrivetolker. En skrivetolkebruker blir ofte diskriminert, føler at en kommer i siste rekke i forhold til tegnspråkbrukere. Skrivetolk er flott, men det skulle også vært skrivetolk som kan skrive nynorsk, slik at den som har dette som sitt språk også får dette, når de ber om skrivetolking. HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) har nå fått gjennom i Rikstrygdeverket at det skal satses mer på skrivetolkutdanning. Men en liten ting, den som bruker skrivetolk føler alltid at han henger litt etter. Når skrivetolken er ferdig med å skrive det som ble sagt - og vi skal svare på det, er det allerede en som har svart på det Derfor jobber HLF for å sikre god kvalitet på skrivetolkutdanningen." De to som jobber sammen med andre hørselshemmede, har tegnspråktolk på arbeidsplass, og synes derfor det er lett å få tak i tolk. Tolking innebærer at en tredje part kommer inn i sammenhengen. Ikke alle er vant til å bruke tolk. Hva gjør intervjuobjektene når de bruker tolk? Informerer de sjefer, kolleger og andre om bruken av tolk? Hva gjør du for å informere sjefer og kolleger, eventuelt forelesere eller møtedeltagere, om bruken av tolk? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Kolleger sa at de kunne finne ut av det selv, men jeg gir beskjed om at jeg tar med tolk når jeg gjør det. Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne ha en fast tolk. Dette fordi jeg har en spesiell arbeidsplass med sikkerhetsklarering og kleskodeks. Internt er det veldig vanlig hos oss, eksternt bruker jeg noen ganger FM-utstyr og noen ganger tolk. Alt avhenger av hvor stort møtet /seminaret er. Det er som regel tolken som informerer eksterne forelesere. Bruker det i foreninger, men har ikke stresset dette i jobb. Måtte mase mye for å oppnå forståing og tilrettelegging. Skrivetolking var et helt ukjent begrep! Senere har det gått bedre etter hvert. Alle er flinke med skriftlig informasjon. Jeg gjør sjelden noe selv der. Høreapparat Hvor ofte /mye bruker du høreapparat på jobben? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Jeg bruker høreapparat hver dag. Det er jeg helt avhengig av, jeg mister bakkekontakten uten. Bruker høreapparat hver dag Bruker ikke høreapparat. Har CI, men bruker ikke. Bruker høreapparat hver dag 49

52 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Hver dag, hele dagen. I tillegg til munnavlesing som jeg er helt avhengig av. Jeg bruker alltid høreapparat på jobb. Fem av intervjuobjektene bruker høreapparat. Den ene som ikke bruker høreapparat, er helt døv. Vedkommende var en av de første i Norge som fikk CI, men det fungerer ikke tilfredsstillende. Som vi ser er høreapparat et veldig viktig hjelpemiddel for de som fremdeles har en hørselsrest, selv om vi tidligere har sett at annen kommunikasjonsstøtte som munnavlesning, TSS, tegnspråk eller tolking også er en del av jobbhverdagen for intervjuobjektene. Tekniske hjelpemidler Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Hvilke hørselstekniske hjelpemidler bruker du på jobben? Ingen. Jeg har egentlig behov for varsling i døra. Når jeg sitter og jobber konsentrert, er det ofte jeg ikke hører døra. Det hender jeg skvetter til når jeg ser at en kunde står rett ved siden av meg. FM-utstyr, installert teleslynge på mitt kontor til telefonen. Hvis du ikke bruker hørselstekniske hjelpemidler hvorfor ikke? Sommel Det er en barriere å skulle sette seg ned og skrive en søknad. Jeg vet i tillegg for lite om hva som finnes. Intervjuobjekt 3 Ingen Ikke behov. Vurderte teksttelefon, men hadde ikke kundekontakt i jobben. Hadde vanlig telefon på pulten, hvis den ringte, tok en kollega den, og tolket ved å snakke tydelig sånn at jeg kunne oppfatte. Arbeidsplassen betalte for brannvarsling på toalettet. Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 FM-utstyr Teksttelefon. Masse e-post! Et funn for oss døvblitte! Jeg bruker ikke andre hjelpemidler enn høreapparat og tolk på jobben. Kan bruke teleslynge hvis den er god, FMutstyr en sjelden gang. Jeg føler ikke jeg har så god nytte av det, bruker heller tolk. 50

53 Hvis ja Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Hvor lenge har du hatt hørselstekniske hjelpemidler i jobbsammenheng (i det hele tatt)? Har alltid hatt hjelpemidler hjemme, og på jobben har jeg alltid brukt FM. Siden jeg sluttet som lærer og starta i attføring, da måtte jeg krangle med staten for å få det jeg hadde krav på. Brukte FM- sender i flere år på møte og kurs. De siste åra har jeg brukt skrivetolk. Siden 1982 (da hørselstapet inntrådte. Hvor lenge har du hatt de hjelpemidlene du benytter i dag? FM alltid, teleslynge til tlf fikk jeg for tre år siden, men brukte telespolen på apparatet før det. 5-6 år. Bare tre av de seks intervjuobjektene bruker tekniske hjelpemidler fast på jobben. Som vi ser forteller to av de som ikke bruker hjelpemidler forteller at de ikke har behov, mens en av dem har behov, uten å ha fått satt seg ned for å skrive en søknad enda. Vedkommende sier også "jeg vet for lite om hva som finnes." Intervjuobjekt 6, som sjelden bruker tekniske hjelpemidler i jobbsammenheng, utdyper: "Jeg tenker at så lenge en ikke får informasjon om nye hjelpemidler, så vet man heller ikke hva som finnes, for eksempel teleslynge tilpasset mobilen. Mitt inntrykk er at det ikke reklameres /informeres om hjelpemidler i det hele tatt. Mulig det gis noe informasjon når det skal tilpasses nye høreapparat og propper." Informasjon synes å være et nøkkelord. Vi spurte intervjuobjektene våre hvordan de har fått vite om hva slags hjelpemidler som finnes. Hørselshjelpemidler er noe alle hørselshemmede har rett på gjennom Folketrygdeloven. Vet intervjuobjektene våre om den retten? Det er også mulig å få en arbeidsplassutredning på arbeidsplassen av Hjelpemiddelsentralen, for å få hjelp til å tilrettelegge på arbeidsplassen både i forhold til tekniske hjelpemidler og andre forhold, som lys, lyddemping etc. Har noen av intervjuobjektene våre fått en slik arbeidsplassutredning på sin arbeidsplass? Hvordan fikk du vite om hjelpemidlene? - og om retten til dem? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Av egen erfaring. Jeg har hatt blinklys før. Jeg har alltid vært opptatt av retten til dem, men ikke av nyheter. Har arbeidet med oppbygging av en enhet for tekniske hjelpemidler ved HMS Gjennom HLF. Fordi jeg var tillitsvalgt. Via Hjelpemiddelsentralen og andre brukere. 51

54 Har du hatt arbeidsplassutredning utført av Hjelpemiddelsentralen på arbeidsplassen din? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Nei, det har jeg ikke hatt. Nei Nei Nei, ikke annet enn det jeg har bidratt med selv. Arbeidsgiver la teppe på gulvet i klasserommet og plater i taket for å dempe støy i høreapparatet. Nei, aldri. Som vi ser, har ingen av intervjuobjektene hatt arbeidsplassutredning på arbeidsplassen. Vi ønsket også å finne ut av når i arbeidslivet hjelpemidlene har kommet på plass. Har for eksempel hjelpemidler vært på plass i opplæringsperioden, eller er dette noe som kommer på plass senere? Og har intervjuobjektene dermed fått hjelpemidler en gang for alle, eller har de fått nye hjelpemidler etter at nye arbeidsoppgaver har kommet til, og arbeidssituasjonen har forandret seg? Bare de tre som bruker tekniske hjelpemidler på jobben i dag, har svart på disse spørsmålene. Hadde du hjelpemidler i opplæringsperioden på jobben? eller er dette noe som kom senere? Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Hadde ikke behov for hjelpemidler i opplæringsperioden. Ja, jeg hadde jo arbeidet med dette og visste om det som ikke ville koste arbeidsgiver noe. I møter måtte jeg selv sørge for at ting fungerte og at mikrofonen ble sendt rundt, ingen andre enn jeg selv måtte være aktiv. Du ble en masekråke som stadig maste om å snakke tydelig og høyere og å sende mikrofonen rundt. Hadde ikke behov i opplæringsperioden. Har du fått nye hjelpemidler ettersom arbeidsoppgaver og behov har endret seg? Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Nei Nei Ja, etter hvert som hørselen ble redusert. Har også rutine med mye skriftlig informasjon oss imellom, noe jeg er utrolig glad for! Brukes de hjelpemidlene som deles ut? Eller ligger det hjelpemidler rundt omkring på forskjellige arbeidsplasser som ikke brukes? 52

55 Hvor mye bruker du de hjelpemidlene du har til rådighet? Har du hjelpemidler som du sjelden eller aldri bruker? Intervjuobjekt 2 Veldig ofte Nei Intervjuobjekt 4 Mye Nei Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Høreapparat bruker jeg hele tiden, og teksttelefon bruker jeg det jeg trenger både hjemme og på jobb. NB! Etter e- posttilgang og sms, har det blitt mye mindre bruk av teksttelefon. Ganske sjelden Nei Og er det slik at mange får hjelpemidler, men ikke opplæring i dem? Hva slags opplæring har du fått av hjelpemidlene? Føler du at opplæringen har dekket dine behov? Intervjuobjekt 2 Har lært meg selv. Det har gått greit. Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Egne Fikk ingen opplæring i bruk av høreapparat. Opplæringa fikk jeg litt etter litt da jeg kom med i organisasjonsarbeid i HLF lenge etterpå. Vel, du kan si at jeg har lært meg bruken av hjelpemidlene etter hvert. Det jeg synes er vanskelig er at, hvis det var noe galt med teksttelefonen og jeg måtte levere den inn til reparasjon, så tok det opp til syv uker å få den tilbake. Hva ville funksjonsfriske si om de skulle vente så lenge på et viktig hjelpemiddel? Ja. Jeg har fått beskjed om hvordan de virker og har fulgt bruksanvisning. Det har vært det jeg trengte. Hadde sikkert fått mer opplæring hvis jeg hadde sett behov for det. Som vi ser er det ingen av intervjuobjektene som har hjelpemidler som de ikke bruker. Ingen har fått skikkelig opplæring i hjelpemidlene, men flere mener at det heller ikke har vært behov for mer opplæring enn det som er gitt. Det kan altså ikke være slik at noen av intervjuobjektene våre ikke bruker hjelpemidler som de har fått tildelt på grunn av manglene opplæring i bruken av dem. Opplæringen for egen del synes derfor å være rimelig dekket. 53

56 Men hva med sjefer og kolleger? Dersom hjelpemidlene virkelig skal fungere på en arbeidsplass, må vel sjefer og kolleger også lærer noe om hvordan hjelpemidlene fungerer, eller? Og hvem skal gi denne informasjonen? Er det den hørselshemmede selv? Har sjefer og kolleger fått opplæring i hjelpemidlene? Føler du at det har vært et behov for det? Intervjuobjekt 2 Nei Nei Intervjuobjekt 4 Nei Sjefer kan ingenting om dette. Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Tolkesentralen har hatt møte med skolen. Ja, men det er så lite tid til rådighet. Ja. Når det gjelder tolking er det mulig at tolkene selv har gjort mer av infobiten enn jeg vet. Har du selv gitt opplæring og informasjon om hjelpemidlene til sjefer og kolleger? Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Litt Noe Ja, har gjort noe, men det blir stadig nye kollegaer å forholde seg til. Ikke besvart Hva slags påminnelsesteknikker bruker du? / hva gjør du for å minne sjefer og kolleger om hvordan hjelpemidlene fungerer? Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Synliggjør FM-senderen, legger den på bordet. Maser - det er jo et spørsmål om hvor lenge du gidder å gjenta og vekke oppsikt. Ikke nødvendig når tolkene er på plass. Uten tolker, holder jeg meg borte fra møter. Ingen har lært seg å bruke teksttlf. Ikke besvart Begge som svarer på spørsmålet om sjefer og kolleger har fått opplæring, svarer at slik opplæring ikke er blitt gitt. Begge har gitt litt opplæring selv. Gjennom denne undersøkelsen ser vi at det bare kommer frem et moderat behov for opplæring av sjefer og kolleger i bruk av ulike hjelpemidler. 54

57 Andre hørselsforhold Vi ønsket å se på tilrettelegging i vid forstand. Frem til nå i intervjuene har vi fokusert på det tekniske og det praktiske. Men hvordan er det egentlig å være døvblitt eller sterkt tunghørtblitt på en arbeidsplass? Forstår de andre på arbeidsplassen, både sjefer og kolleger, hvordan det er å være døvblitt eller sterkt tunghørtblitt? Blir de lyttet til, tatt hensyn til? Og hvor mye må hver enkelt døvblitt /sterkt tunghørtblitt selv informere? Hva slags andre følger av hørselstapet synes du det er nødvendig at sjefer og kolleger får informasjon om? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Kolleger må ta seg litt ekstra tid. Kommunikasjonsteknikker, være tydelig, se på meg. Snakke tydelig, få informasjon på lik linje med andre kolleger. Brannvarsel direkte. Du vil helst ikke være spesiell, så du sier vel minst mulig. At det blir en del hindringer i arbeidslivet hvis en ikke får tak i tolk, en blir på en måte avhengig av det. Også i det sosiale, sammen med lærere og kolleger og også med elevene blir det en liten hindring at det alltid må skaffes tolk, og det byr ofte på problemer. For eksempel er jeg invitert til rektors 50-års dag, og da er jeg helt avhengig av skrivetolk. Hvis jeg ikke får det, kommer jeg ikke til å gå. Tenk på alle de talene og sangene og all hyggelig prat rundt bordet. Det er ikke kjekt å føle seg utenfor. Siden jeg jobber med døve, blant døve og for døve så er ikke behovet for informasjon så stort. Bedriften og lederne vet det meste. Som hørselshemmet vet en mer om "døveverdenen" enn kolleger og sjefer. Hva er annerledes? Hva er viktig å huske på? Det er også viktig å huske på at den døve ofte går glipp av "infoen i gangen", den infoen som kommer med den uformelle praten i gangen. Denne informasjonen må sikres at når fram til alle. Intervjuobjekt 1 Har du gitt slik informasjon? Jeg har vært veldig åpen og tydelig på hørselstapet mitt, men ikke så flink til å følge opp etter det. Jeg jobber av og til i team og da kan det være en utfordring å få med seg det som blir sagt. Har noen andre gjort det? Det har vært veldig avhengig av ledelsen, forrige leder var flink til å informere kolleger. Intervjuobjekt 2 Nei Ja, tolkene 55

58 Intervjuobjekt 3 Ja. Har selv informert kolleger om at de må se på meg. Reagerer hvis jeg går glipp av viktig informasjon, for det er sjefens ansvar å sørge for at slik informasjon blir gitt. På møter o.l har jeg god hjelp av overhead. Intervjuobjekt 4 Nei Nei Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Har snakket med rektor om dette. Jeg føler støtte fra de andre lærerne. Det er bra NDF (Norges Døveforbund) gir ut generell informasjon om døve, sånn at det ikke er fullstendig opp til arbeidstakeren selv. Synes du sjefer og kolleger er flinke til å huske på det du har sagt? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Jeg har en kollega som er flink til å gi meg små beskjeder, holde meg oppdatert på det administrative. I tillegg kan hun sladre litt, og det betyr faktisk litt å få være med litt på det også. Jeg føler jeg ofte møter folks dårlige sider når jeg treffer dem for første gang. Men førsteinntrykket kan jo ikke stoles på Ja. Jeg opplever kommunikasjonen som god hos oss selv om det ikke er meg som informerer. Ja. Ikke besvart. Ja, de husker det en kort stund, men så er det fort gjort å glemme det. Må minnes på. Ikke vond vilje fra kollegene, men det må bare minnes på jevnlig. Ikke besvart Hva slags påminnelsesteknikker bruker du? / Hva gjør du for å minne sjefer og kolleger om konsekvensene av et hørselstap? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Ikke besvart Jeg gjør ingenting for å minne om konsekvensene. Ikke besvart 56

59 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Har skrevet en del pedagogiske rapporter på hørselshemmede elever hvor slike ting blir nevnt. Påminnelse (se ovenfor) I min avdeling, hvor det nå er begynt to hørselshemmede, er hver og en sin opplæring (av tegnspråk) individuell. Noen bruker tegnordbok, noen har kurs og noen bruker tolkene aktivt for å lære nye tegn. Problemet er at hvis det ikke brukes aktivt, så glemmes tegnene igjen. Hvordan fungerer lunsjpausen og andre uformelle møter med kolleger? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Ikke besvart Lunsjpausen går greit, i andre sosiale sammenhenger blir det fort glemt. Bra, men blir sliten av og til. Lunsj: Vi er faste kolleger som spiser lunsj sammen. Den første måneden var veldig anstrengende. Men, de jeg jobber sammen med er veldig flinke til å snakke tydelig sammen også, slik at jeg kan følge med. Det er den verste biten, bare surr og bråk. Svarer på feil spørsmål og i det hele tatt veldig anstrengende Som jeg sa tidligere, det er litt savn, for jeg mister en del der. Savner den litt dagligdagse småpraten kolleger imellom. På arbeidsrommet er det hyggelig og greitt å prate sammen, for der vi så få. Fungerer ikke veldig godt. Det oppleves, på et vis, ikke som naturlige kommunikasjonssituasjoner. Ikke alle er gode nok i tegn, de prøver, men praten blir veldig oppstykket. Men hvis vi skal få dette til, må vi gjøre det på denne måten og ikke bruke tolk. Når det er 2-3 på jobb fungerer det greit, men hvis det er flere enn 15 sammen, ender det ofte med grupperinger. Vi ser at denne delen av intervjuet fikk frem flere utfyllende svar enn de andre delene av intervjuene, noe som er interessant i seg selv. Det kommer fram at påminnelse må til, selv når informasjon er gitt. Og at det ofte er i de uformelle møtene, småpraten, sladringen, at inkluderingen blir vanskelig. Intervjuobjekt 5 forteller: "Når me har med skrivetolkar på sosiale tilstellingar med middag t.d. ønskjer eg at tolkane tek med eit lite display eg kan halda i handa i staden for den digre ekstraskjermen. Har ei venninne i Trondheim som har brukt den og er kjempefornøgd med den! Den skjermen må bli eit alternativ i sosialt samvere. Då kan ein snu seg til sidemannen og prata på ein mykje meir naturleg måte." 57

60 Intervjuobjekt 3, forteller at hun hadde de samme kollegene i mange år. Det har betydd mye: "Det er viktig å ikke synes synd på seg selv, gjøre seg spesiell. Andre har også problemer. Vi har støttet hverandre." Bistand / oppfølging Rycon AS gir bistand og oppfølging til hørselshemmede som skal ut på det ordinære arbeidsmarkedet. Hva slags oppfølging har intervjuobjektene fått? Har de hatt behov for oppfølging - som de har fått eller som de ikke har fått? Hva er egentlig behovet for oppfølging og bistand? Har du fått noen form for bistand eller oppfølging i forhold til å få eller beholde arbeid etter at du mistet hørselen? Hva slags bistand / oppfølging har du i så fall fått? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Ingenting. Jeg har aldri fått noe tilbud om bistand. Før jeg fikk denne jobben jeg har nå, var jeg på attføring et års tid, før det har jeg hatt flere jobber som jeg har fått ved hjelp av familien. Når det gjelder den jobben jeg har nå har jeg selv vært aktiv og tatt kontakt med arbeidsplassen. Nei Nei, heller blitt motarbeidet. Måtte anke saken min til fylkearbeidskontoret, da jeg ikke lenger kunne beholde jobben min som lærer. Måtte bevise at jeg kunne skaffe meg jobb etter endt 2.avd spes.ped. Ingen bistand uten det jeg har bedt om. Jeg savner å kunne lytte. Savner å få ta del i den naturlige småpraten. Jeg ønsker å prøve forskjellige høreapparater, slik at jeg til en hver tid har det som er best for meg. Ja. Fikk tilbud om høreapparat og samtale med audiopedagog i fylket da hørselstapet inntraff. Dette benyttet jeg meg ikke av. Jeg opplever at jeg har fått det jeg ønsket av tilbud og attføring. Det jeg har tatt initiativ til, har jeg stort sett fått gjennomslag for. Hva slags bistand / oppfølging har du følt behov for? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Da jeg startet egen bedrift, måtte jeg bruke kuponger på tolking. Arbeidslivstolking var for ansatte, sjefer hadde ingen sånne rettigheter. Det har heldigvis forandret seg. Hvis jeg skulle ha jobbet på en annen hørende arbeidsplass, ville jeg hatt behov for å ha en hørselsfaglig veileder som kunne informere arbeidsplassen om kommunikasjonsteknikker og konsekvenser. 58

61 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Har klart alt selv. Har hatt flotte kolleger, og en flott arbeidsplass. Vet ikke i dag, hadde en tøff tid for å omskolere meg. Bistand ja, nå må jeg tenke. Har jo klart meg bra i jobben, men det har kosta slit og tårer. Har fått den hjelpen jeg trenger, men hvis jeg skulle ønske noe, så tror jeg det må være å få lov til å være på en hørselssentral og prøve ut forskjellige høreapparater. Noen av dem gir så forferdelig lyd, det er ikke til å holde ut Ikke lett for andre å forstå, verken for familie eller kolleger. Ikke besvart Hva slags bistand / oppfølging kan du se for deg at du har behov får nå? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Ikke besvart Ingenting, det fungerer greit. Usikkert. Vet kanskje mer etter kommende møte med ledelsen på nåværende arbeidsplass. Forståelse for alle tilleggsplagene og at jeg kunne bli en del av avdelingen på ( ), at noen sa vi trenger deg, prøvde å få meg tilbake. Fikk bare ubetydelige arbeidsoppgaver. De jeg hadde fra før hadde en annen bestemt seg for å ville fortsette med. Jeg kunne få noen få tilbake, disse var det nesten ingenting å gjøre med. Ikke besvart Ikke besvart Får du denne bistanden /oppfølgingen, og hvem utfører den i så fall? Hvordan fikk du informasjon om bistanden? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Ikke besvart Nei Intervjuobjekt 3 Ingen Ingen Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Ikke besvart Ikke besvart Ikke besvart 59

62 Sånn som det fungerer i dag: Tar du selv kontakt med instanser som følger opp, eller tar de kontakt med deg og spør om det er noe de kan bidra med? Intervjuobjekt 1 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Intervjuobjekt 6 Jeg får ny propp hos hørselslengen min, har aldri vært på Hjelpemiddelsentralen. Ikke besvart Ikke besvart Ingen oppfølgingstjeneste som jeg vet av. Den hjelp jeg behøver må jeg ta initiativ til selv. Ingen tar slik kontakt. Det må jeg eventuelt sørge for selv. Ikke besvart To av intervjuobjektene har fått en form for oppfølging eller bistand som har vært nyttig for dem, mens fire har fått ingen eller feilslått bistand. Det kommer frem akutte og tenkte behov: Behovet for hørselssentral der høreapparater kan prøves. Behov for en hørselsveileder. Behovet for noen som kan informere sjefer og kolleger. Behov for å bli ønsket velkommen. Til slutt spurte vi hvor hver enkelt tror at det vil være nødvendig med bistand i en arbeidssøkerprosess, der målet er å komme ut i jobb: Hvis du ser for deg at en arbeidssøkerprosess består av disse leddene: 0. Finne jobber 0. Kontakte arbeidsgiver 0. Søke på jobben / jobbene 0. Tilrettelegge på arbeidsplassen 0. Oppfølging av tilretteleggingen, f.eks ved endringer i bedriften, nye arbeidsoppgaver, påminnelse til sjefer og kolleger, informasjon til nye sjefer og kolleger. Hvor i denne prosessen har du fått bistand / oppfølging? Hvor i prosessen skulle du ønske at du hadde fått bistand / oppfølging? Hvor i prosessen tror du, litt sånn generelt, at det er mest behov for bistand / oppfølging? Intervjuobjekt 1 Jeg tror at hvis jeg skulle miste jobben nå, hadde jeg ønsket mye bistand. Jeg ville trengt praktisk hjelp til hvordan man skriver søknad, hvordan man gjennomfører et intervju. Jeg har vært på et intervju før, på min nåværende jobb. Jeg hadde ikke med meg tolk og ante ikke hva jeg skulle si. Heldigvis hadde jeg med meg en mappe med tidligere arbeider, kunne prate mye om det. Jeg tror at man blir ekstra usikker av å være døv. Men, jeg tenker at det er viktig å holde fokus på det som er bra! 60

63 Intervjuobjekt 2 Intervjuobjekt 3 Intervjuobjekt 4 Intervjuobjekt 5 Hvis jeg var i den alderen da jeg skulle ut i arbeidslivet i en vanlig bedrift, så hadde jeg nok hatt behov for bistand til å søke jobb, og veiledning, informasjon og oppfølging underveis og også på arbeidsplassen. Jobbsøkerprosessen. Jeg har ikke søkt jobb på veldig mange år. Og vanskeligere å få jobb på grunn av alderen. Jeg trives ikke der jeg er nå, men er redd for å søke ny jobb. Tror ungdom trenger hjelp. Det er et tøft arbeidsmarked i dag. Har ikke fått bistand på noen av disse stedene i arbeidssøkerprosessen, skulle gjerne fått det fra start, "for å kunne fortelle om sine problemer, om hva det vil si. Da jeg selv jobbet i HMS-systemet reiste jeg litt rundt på noen arbeidsplasser sammen med en fra ( ). Følte vi fikk til noe på den biten, men jeg sluttet jo i den jobben ( ). Har ikke hørt at HMS jobber på samme måten nå. Jeg tror det er viktig for den som er tunghørt - eller døvblitt - at de blir klar over muligheten til bruk av skrivetolk. Skrivetolken har gitt meg et nytt og godt liv! Koste meg veldig på julebord med kollegaene nå. Viktig også å bli klar over to viktige instanser som jobber for døvblitte: DFF (Døvblittes Fellesforum, et samarbeidsorgan mellom HLF og NDF)) og HLF (Hørselshemmedes Landsforbund). Jeg har jobbet mye med: Fra å være kapasitet, til å bli akseptert. I dag føler jeg det slik: Jobben er ingenting, hvis jeg bare vet hva de snakker om Det vil si: Med skrivetolk er jeg integrert både på jobb og privat. Det er viktig å ikke gi opp, stå på Ikke miste deg selv, selv om du "mister ørene". Intervjuobjekt 6 Jeg tror jeg ville hatt behov for hjelp til å diskutere hvilken type jobb jeg kunne hatt utfra mine interesser. Fått en grundig vurdering, muligheter for omskolering, hvilke muligheter finnes? På arbeidsplass ser jeg for meg at det kunne vært fint å ha en person som kunne tenke seg å fungere som en slags fadder, og som kunne hatt ansvar for å gi og ta imot informasjon, et bindeledd til resten av den hørende kollegagruppa. Men det må være en som virkelig vil og har evner til det. Tekniske hjelpemidler MÅ være på plass, det samme må avtale om tolk. Jeg mener at døvblitte bør ta konsekvensen av å ikke høre og dermed orientere seg mot døve og tegnspråk. Men det er ikke alle som klarer å identifisere seg med gruppa døve og mange har problemer med å lære seg tegn. Døvblittgruppa havner ofte midt i mellom; de klarer ikke å fungere i det hørende miljøet. Samtidig kan de ikke nok tegn til å fungere sosialt godt med døve. 61

64 Kap 4. Oppsummering /Konklusjon /Videre planer I begynnelsen av denne rapporten skrev jeg at prosjektets overordnede hensikt er å bidra til at døvblitte og sterkt tunghørtblitte får og beholder jobb. Gjennom prosjektet har vi ønsket å få svar på disse to spørsmålene: 0. Hva er et godt tilbud til en døvblitt /sterkt tunghørtblitt person som ønsker å komme i arbeid? 0. Hvordan bør ulike arbeidsplasser tilrettelegges for døvblitte og sterkt tunghørtblitte? Har vi lyktes i å finne gode svar på spørsmålene? 4.1 Oppsummering av kurset "Hadde tro på at det kunne hjelpe meg i min situasjon, og etter intervju med kursleder /prosjektleder også fascinert av et slikt prosjekt i videre forstand." I oppsummering av kurset spurte jeg deltagerne: Hvorfor meldte du deg på kurset? Flere sier det er fordi de trengte informasjon. En meldte seg på blant annet på grunn av TSS-kurset. For flere var det viktig at det var et kurs som gikk i dybden, over tid. "Fordi jeg var utslitt og ville finne ut mer om min tilstand og hvorfor jeg slet," svarer den ene deltageren. "Jeg ville ha mer informasjon for å bedre ivareta mine egne interesser siden ingen andre hjelper meg med det. Man er sin egen lykkes smed " "Opptatt av alt som kan gjøre hverdagen min bedre," svarer en annen, "og som kan hjelpe meg videre." Jeg spurte også: Hvor viktig har det vært for deg å være med på dette kurset? Kursdeltagernes svar viser at det ikke bare var litt viktig eller ganske viktig å delta. Deltagerne bruker ord som "uvurderlig", "ekstremt viktig" og "kjempeviktig!" "Jeg er virkelig glad for dette kurset ( )," svarer en. "Svært viktig i min prosess - i min rehabiliteringsfase," svarer en annen. "For å stå sterkere - også i forhold til arbeid etter hvert." For å få et mer utdypet svar, spurte jeg også: Hva er den viktigste forskjellen for deg før kurset og etter kurset. Hva har kurset bidratt til? På dette spørsmålet svarer mange at de har fått økt kunnskap; "kurset har gitt meg kunnskap på områder jeg ikke hadde," og at de har blitt mer bevisste. Men den viktigste forskjellen, som går igjen i svarene, er troen på muligheten til å få det bedre. "Mer selvtillit," svarer en. "Mer kunnskap om alt som er relatert til min situasjon både medisinsk, mentalt og praktisk." En annen svarer at kurset har "gitt meg større tro på fremtiden. Økt kunnskap. At det nytter - at det finnes muligheter. Sosiale, nye kontakter - som jeg vil holde kontakt med. Klar for å utvide /endre på mitt sosiale nettverk, som hørselshemmet." "Nye venner i samme situasjon. Mer kunnskap på flere plan." Oppsummeringen viser at betydningen av kurset har vært større enn å gi informasjon, selv om det også er viktig. Ved å gå over tid, ha et helhetlig fokus, velge viktige temaer og åpne for diskusjon og samtale, har kurset også satt i gang viktige og vanskelige prosesser. 62

65 "Jeg har blitt tryggere på meg selv! Nå kan jeg fortelle til andre mennesker at jeg har problemer med hørsel. Det gjorde jeg ikke så ofte før." Til slutt spurte jeg: Synes du det bør arrangeres flere liknende kurs for andre døvblitte og sterkt tunghørtblitte? Hvorfor /hvorfor ikke? Deltagerne svarte et unisont ja: "Dette kurset må dere fortsette med. Tenk på alle i samme situasjon som oss på kurset som sitter og er kunnskapsløse." "Ja! Absolutt! Fordi jeg unner andre å oppleve det samme som meg!" "JA!!! Fordi kunnskap om egen situasjon er nøkkelen til selvhjelp." Et tiltak som et kurs Under planleggingen av tiltak 1 spurte vi om det var mulig å arrangere et yrkesmessig rehabiliteringstilbud til døvblitte /sterkt tunghørtblitte som et kurs. Ville vi klare å imøtekomme utfordringene, slik de er beskrevet i kap.2.2? I oppsummeringen spurte jeg deltagerne: Hva synes du om å arrangere et tiltak for døvblitte og sterkt tunghørtblitte som et kurs? Alle tilbakemeldingene var positive. "Veldig positivt. Vi er alle forskjellige, men vi har mye felles! Bruken av skrivetolk var kjempebra. Vi har alle mye informasjon og erfaringer og kan dele med hverandre," svarte den ene deltageren. "Etter erfaringen med dette kurset synes jeg det er en meget god måte å få formidlet informasjon," svarer en annen. "Det skjer i en setting som er veldig inkluderende og inspirerende. Denne inspirasjonen har vært en drivkraft for meg til å nå mine mål." Jeg spurte også: Kunne et tiltak for deg vært arrangert på en annen måte? Hvordan? - og hvorfor? "Ser ikke hvordan det kunne latt seg gjøre," svarer den ene. "Gruppetilhørigheten, fellesskapet er så viktig. Går hånd i hånd med prosessen jeg går igjennom, og kunnskapen jeg har fått." En av de faktorene det var avgjørende å finne ut av gjennom prosjektet, var om deltagernes individuelle prosesser ble ivaretatt når vi arrangerte tiltaket som et kurs. I oppsummeringen spurte jeg: Fikk du plass til din individuelle prosess til tross for at dere var en gruppe? Jeg spurte også: Bidro kurset til å styrke din individuelle prosess? Nesten alle svarte positivt på begge spørsmålene. "Ja, jeg synes jeg fikk stilt de spørsmålene jeg hadde og følte at kursansvarlig tok den tiden vi trengte til kommentarer og spørsmål," forteller den ene. Det at vi var en gruppe, bidro til samtaler og diskusjoner der deltagerne delte viktige spørsmål og erfaringer med hverandre. Jeg tror at dette var en viktig del av kurset, som bidro til at mange av deltagerne kom langt på kort tid. "Ja, jeg har fått styrket selvtilliten og er ikke redd for å snakke i forsamlinger," svarer en annen deltager. "Det var jeg før." At deltagerne møttes til et kurs, som var tilrettelagt for kommunikasjon, bidro også til at deltagerne fikk en bakgrunn å forstå nåtidssituasjonen sin opp mot: "Ja - absolutt!" svarer en av deltagerne. "Kanskje nettopp fordi jeg har fått deltatt i denne gruppa. Kan se min situasjon mer i perspektiv. Se mulighetene - ikke bare begrensningene." En annen deltager, som også svarer positivt på spørsmålet Bidro kurset til å styrke din individuelle prosess?, har liknende argumentasjon: Vedkommende påpeker at kurset utgjorde en referanseramme; en setting som gjorde det mulig å sammenlikne, måle situasjonen: "Ja, den styrket meg til å ta noen tøffe avgjørelser. Jeg har gjort noen selverkjennelser og kommet lengre i 63

66 prosessen med disse Jeg har lært mer om min faktiske situasjon. ( ) Med referanserammer kan jeg lettere ta de rette avgjørelsene, og jeg kan stå for de med selvtillit og argumentere for dem på en helt annen måte enn uten referanserammene." Samme deltager svarer negativt på det første spørsmålet (Fikk du plass til din individuelle prosess til tross for at dere var en gruppe?), og jeg synes vedkommende har et viktig poeng: "Den biten kunne vært bedre ivaretatt med et individtilpasset tilbud i forbindelse med kurset. For eksempel en psykologliknende oppfølging. Alternativt et coaching-tilbud." Flere steder i kap.3 kommer jeg inn på at hver deltager burde hatt en kontaktperson, og foreslår at det etableres en slik kontaktperson ved nye kurs. Kontaktpersonen skal være noen utenfor kurset, som har hørselsfaglig kunnskap, og som skal følge deltageren både underveis i kurset og etterpå. Noen av deltagerne hadde kontakt med ulike personer og instanser mens kurset foregikk, og i oppsummeringen spurte jeg: Har du hatt kontakt med andre instanser underveis, for eksempel rådgiver på SYA, arbeidsgiver eller arbeidskonsulent? Hvis ja: - Hvem og hvor mye kontakt? - Hvor viktig har denne kontakten, parallelt med kurset, vært for deg? Og hvorfor? Eksempler på personer og instanser som deltagerne hadde kontakt med, er rådgivere på SYA, saksbehandlere på NAV lokal, arbeidskonsulent i Arbeid med bistand, arbeidsgiver, Briskeby og HLF. Felles for alle deltagerne er at denne kontakten har vært viktig. En av deltagerne forteller at kontaktpersonen var "en god samtalepartner og hjelp. Hva etter kurset? osv." En annen forteller at kontakten med en rådgiver var "viktig. Får bearbeidet tanker og problemstillinger som kommer opp. Som kan bli litt for personlige å dele i gruppa. Og ha en kontakt som kan følge meg videre etter kurset også. Så prosessen min kan fortsette. At ikke kurset blir en "happening"." At deltagerne har hatt kontakt med såpass ulike instanser, henger sammen med at deltagerne hadde ulike mål. I en videreføring av kurset bør det åpnes opp for at deltagerne kan knytte til seg et bredt nettverk av personer innenfor hjelpeapparatet, avhengig av hvor i prosessen personen befinner seg. I den sammenhengen bør kurslederen og /eller tiltaksarrangøren legge opp til tilsvarende bred informasjon om hvilke nettverk som finnes, slik at de ulike deltageren kan komme i kontakt med de instansene og personene som er nødvendige for hver av deltagernes individuelle prosesser. Utfordringer for nye kurs /tiltak En sterkt tunghørtblitt kvinne fra Nord-Norge kontaktet meg etter at hun fikk høre om prosjektet gjennom en døvblitt venn, som tilfeldigvis kom i snakk med kursgruppa da vi var på Briskebys konferanse i slutten av september. Hun undret seg over at hun ikke hadde hørt om prosjektet. Skuffet måtte hun konstantere at dette viste seg å være et prosjekt "for dere i Oslo-gryta". Hun forteller at det ofte er slik: Det er svært dårlig med tilbud til døvblitte /sterkt tunghørtblitte over hele landet. Det lille som finnes, foregår stort sett i Oslo-området. Hun opplever at også det som er ment å være landsdekkende, ikke er det i praksis. I teorien hadde vi ikke laget noen geografisk innsnevring for prosjektet; intervjuobjektene til spørreundersøkelsen var hentet fra hele landet, og vi prøvde å gi bred informasjon om prosjektet ved å sende brosjyrer til ReSonare og til styret i Døvblittes Fellesforum. Men fordi vi ikke kunne finansiere reise og opphold for kursdeltagere som bor langt fra kursstedet på Ryen i Oslo, ble kursdeltagere i praksis forbeholdt deltagere nettopp fra Oslo og omhegn. 64

67 Da jeg senere foreleste på tillitsmannskurs til Døvblittes Fellesforum mot slutten av november, fikk jeg liknende reaksjoner: Flere var skuffet over at de ikke hadde hørt om prosjektet tidligere, og det ble også ytret et sterkt ønske om at liknede tilbud burde være landsdekkende. Disse reaksjonene viser at prosjektet møtte to utfordringer, som begge må overkommes i videreføringen av prosjektresultatene: Det ene utfordringen er å gjøre tiltaket kjent og få spredt informasjon til målgruppen. Den andre er å sørge for at tilbudet blir landsdekkende. Norge har som mål å gi alle lik hjelp uavhengig av bosted. Dette er et mål som også bør innbefatte yrkesmessig rehabiliteringstilbud til døvblitte og sterkt tunghørtblitte. Som beskrevet i kap.2.3, hadde vi i begynnelsen problemer med å få nok deltagere til kurset. Det er svært viktig å ikke la seg lure til å tro at dette betyr at det ikke er behov for tiltak. Gjennom prosjektet har vi sett at det er et stort behov. Det at det er vanskelig å nå døvblitte /sterkt tunghørtblitte, er derimot en del av problemstillingen til målgruppen, som vi må forsøke å overkomme. I oppsummeringen etter kurset, spurte jeg deltagerne: Hvordan fikk du vite om kurset? Flere hadde fått høre om kurset gjennom SYA. To gjennom NAV lokal. En gjennom Hjelpemiddelsentralen i Oslo. En gjennom arbeidskonsulent i tiltaket Arbeid med bistand. En gjennom Oslo voksenopplæring Skullerud. Og en gjennom "word of mouth ", Briskeby eller Skullerud. Som vi ser var det viktig at vi spredte informasjon over flere felt for å fange opp aktuelle deltagere. I oppsummeringen spurte jeg også deltagerne: Har du noen tips til hvordan vi kan få kontakt med andre døvblitte og sterkt tunghørtblitte som kunne hatt glede og nytte av et slikt kurs? Dette er de forslagene som kom frem: NAV SYA NAV lokalt HLF (via aldersdemografiske data?) HLF sine underavdelinger - for eksempel Unge voksne, som har egne nettsider. Annonsere i medlemsbladet til HLF: Din hørsel. Telenors Handicap-program (HCP) Briskeby Rådgivningskontoret for hørselshemmede Hjelpemiddelsentralen Hørselssentraler Øre-, nese-, halsavdelinger på sykehus. Ørespesialister Kampanjer på venteværelser hos ØNH spesialister og fastleger. Audiopedagoger En annen begrensning som bør overkommes, er at det bare er de som allerede har falt ut av arbeidslivet, som har rett på kurs. En av deltagerne som var med på prosjektkurset, var fremdeles i jobb da han ble med på kurset, men var på grunn av hørselstapet og i påvente av CI-operasjon ikke i stand til å utføre arbeidsoppgavene sine. Fordi dette er et prosjekt, fikk han likevel være med på kurset. At vedkommende oppnådde sitt mål om CI-operasjon i løpet av kurset og i dag er tilbake i jobb, mener han har stor sammenheng med den støtten han fikk av å delta på kurs, og det nettverket han fikk bygget underveis. Heldigvis åpner regjeringens meldingen om Arbeid, velferd og inkludering opp 65

68 for at det tette båndet mellom ytelse og tiltak skal fjernes, slik at det ikke lenger skal være brukerens ytelse som styrer hvilke virkemidler som skal være tilgjengelige, men brukerens behov. Dette gir oss tro på at vi vil kunne arrangere kurs som er åpne for alle døvblitte /sterkt tunghørtblitte som vil kunne hjelpes av et slikt tiltak i kampen om å både få - og beholde - arbeid. Samme melding åpner opp for at det skal bli lettere for uføretrygdede å prøve seg tilbake i arbeid, uten å stå i fare for å miste trygden. Flere døvblitte og sterkt tunghørtblitte i yrkesaktiv alder mottar uføretrygd fordi kampen i arbeidslivet ble for hard. Det er viktig at døvblitte og sterkt tunghørtblitte som er utslitt etter å ha kjempet harde kamper og som har et bedre liv utenfor arbeidsmarkedet, får beholde uføretrygden uten å måtte prøves ytterligere. Samtidig finnes det indikasjoner på at enkelte trygdemottakere som ønsker det, vil kunne komme tilbake i arbeidslivet ved hjelp av riktig type tiltak. Det er derfor gledelig at ny melding om Arbeid, velferd og inkludering også vil åpne for at uføretrygdede kan få delta, og et tilbud til døvblitte og sterkt tunghørtblitte bør også innbefatte disse. 4.2 Oppsummering av intervjuene Av de vi intervjuet er det noen som er godt integrert i arbeidslivet, mens andre de siste årene har møtt sterk motstand. To var ikke i arbeid da intervjuene ble gjennomført. Intervjuobjektene har valgt ulike strategier for å klare seg i arbeidslivet. To av intervjuobjektene har orientert seg mot tegnspråk og døvemiljøet, mens for en av intervjuobjektene har skrivetolk blitt ekstremt viktig. En annen baserer seg på munnavlesning og gode og nære relasjoner med kollegene. Vi ser at intervjuobjektene velger svært ulike strategier, noe som styrker vår antagelse om at døvblitte og sterkt tunghørtblitte er en ikke-homogen gruppe, hvor det er nødvendig med en åpen oppfølging som kan tilrettelegges individuelt. Hva som fungerer og ikke fungerer, synes å variere fra person til person. Noe er likevel likt. For de som benytter seg av tolk, ser vi at de som har tolk på arbeidsplass, synes det er lett å få tak i tolk, mens det ikke er tilfellet med to av de som ikke har tolk på arbeidsplass. Når det gjelder skrivetolking, er det bare en av intervjuobjektene som bruker det regelmessig. To av intervjuobjektene har ikke prøvd skrivetolking, men kan tenke seg å prøve. Dette kan tyde på at skrivetolking for mange døvblitte /sterkt tunghørtblitte fremstår som noe nytt. For de som fremdeles har en hørselsrest, er høreapparat svært viktig. Bare halvparten benytter seg av tekniske hjelpemidler. Ingen har fått hjelpemiddelutredning på arbeidsplassen, og det har vært liten eller ingen opplæring i bruk av hjelpemidlene, verken ovenfor den døvblitte /sterkt tunghørtblitte arbeidstakeren eller sjefer og kolleger. Likevel er det ingen av intervjuobjektene som sier at dette har vært et stort behov. Da synes andre hørselsforhold å være viktigere. Informasjon om hva det vil si å være døvblitt /sterkt tunghørtblitt, og det å bli inkludert i den mer uformelle praten blant kollegene, synes å være et savn hos flere. Intervjuobjekt 5 forteller: "Det var vondt og vanskelig å erkjenne at jeg mistet hørselen. Å bli døv er en tapssituasjon. Å miste en av sansene som er så viktig i en kommunikasjon og samvær mellom mennesker. Føler at en mister mye av kontakten med familie. Mister kontakten med venner. Mister den naturlige kontakten med naboer, "over gjerdet praten". 66

69 Mister småpraten i butikken. Det føles som det er en vegg mellom meg og de andre. Mister kontakten med kolleger." Å bli forstått, ønsket velkommen, og ivaretatt i arbeidslivet til tross for hørselstapet, kan være en oppsummering på hva god integrering kan innebære. Intervjuobjekt 3 forteller: "Jeg fikk ofte høre ( ) at jeg jobbet bedre enn de andre. Men det var mange stillinger ( ) som jeg var kvalifisert til, men ikke kunne søke på gruen av krav til telefonbruk. Jeg fikk personlig tillegg i lønnen som et plaster på såret." Behovet for bistand synes å være størst på veilednings- og informasjonsplan. Noen som kan stå bak og støtte, noen som kan gi råd og informasjon. Slik bistand ser vi at i flere av tilfellene er nødvendig for at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte skal kunne bli i arbeid. 4.3 Konklusjon og forslag til videre tiltak "Det beste hadde vært om dette kurset hadde vært holdt som en innledning på attføringsopplegget mitt Da ville jeg kanskje kunne gjort ting i en litt annen og mer effektiv rekkefølge " I Forskrift om arbeidsmarkedstiltak står det at tiltaket Avklaring skal innebære "motivasjon, veiledning, systematisk kartlegging og utprøving av den enkeltes arbeidsevne for å få kartlagt eventuelle behov for kvalifisering eller andre tiltak som kan bidra til at tiltaksdeltager får arbeid." 35 Ved å gjennomført kurs med den brukerstyrte og helhetlige tilnærmingen vi valgte, fikk vi se hvilken positiv effekt det hadde på deltagerne. Vi ser at dette er en vellykket form for tilbud til døvblitte og sterkt tunghørtblitte som vil tilbake i jobb. Gruppen fikk relevant informasjon som kan hjelpe dem videre, de fikk mulighet til å drøfte relevante problemstillinger i et fellesskap, de fikk mulighet til å oppleve kommunikasjonsformer som fungerer, de fikk bygge nettverk, - og de ble oppmuntret til å se løsninger og ta styringen over sin egen prosess. Å arrangere liknende kurs innenfor tiltaket Avklaring tror jeg kan være en god videreføring av prosjektresultatene dersom vi arrangerer tiltaket etter modellen fra kurset. Regjeringen skriver i meldingen om Arbeid, velferd og inkludering at de vil opprette et nytt avklaringstiltak, der de vil legge til rette for en bred vurdering av arbeidsevne blant brukere som i dag ikke har tilgang på denne tjenesten. Det anbefales sterkt at resultatene fra dette prosjektet brukes for å lage et tilpasset avklaringskurs til gruppen døvblitte /sterkt tunghørtblitte. Det vil være nødvendig for døvblitte og sterkt tunghørtblitte å bli tilbudt et tiltak som er tilrettelagt i forhold til kommunikasjon, og det vil samtidig være nødvendig at arrangørene av dette tiltaket forstår hva det betyr å miste hørselen, slik at deltagerne av tiltaket kan få reell hjelp til å komme tilbake i arbeid. Som et resultat av resultatvurderingen og oppsummeringen ovenfor, vil jeg også sterkt anbefale at hver enkelt deltager følges av en individuell kontaktperson, som fra sidelinjen følger deltageren både underveis og etter kurset. Målet med kurset /tiltaket må være at tiltaksdeltageren kommer et stort skritt videre i sin prosess tilbake i arbeid. I denne prosessen vil kontaktpersonen kunne være en støttespiller. Kontaktpersonen bør ha hørselsfaglig kompetanse, og kjenne både arbeidsmarkedet og 35 Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, 2A-1 Tiltakets innhold 67

70 tjenestetilbudet til hørselshemmede, slik at den døvblitte /sterkt tunghørtblitte deltageren kan få hjelp til å kontakte de riktige instansene. Som vi ser av intervjuundersøkelsen, vil en kontaktperson eller rådgiver også være nødvendig når en arbeidsplass skal tilrettelegges. Det er nødvendig at tilrettelegging forstås i vid forstand, og at en døvblitt /sterkt tunghørtblitt arbeidstaker kan følges opp av en kontaktperson /rådgiver også etter at arbeidsforholdet er etablert. Skrivetolking var noe nytt for alle på kurset, også flere av intervjuobjektene er ikke kjent med skrivetolking. Når vi ser hvor nødvendig skrivetolking var for at vi i det hele tatt skulle klare å gjennomføre kurs, er dette tankevekkende. Dette kan bety at skrivetolking er lite kjent, spesielt for døvblitte og sterkt tunghørtblitte som ikke kjenner miljøet. Retten til skrivetolk bør formidles til døvblitte og sterkt tunghørtblitte, og det bør informeres om hva skrivetolking innebærer. Det vil være viktig at det fortsatt jobbes med å bygge nettverk på det hørselsfaglige området. Informasjon bør gå begge veier. Arrangørene av et yrkesmessig rehabiliteringstiltak for døvblitte og sterkt tunghørtblitte må kjenne til nettverket for å kunne informere de ulike døvblitte /sterkt tunghørtblitte deltagerne om det tjenestetilbudet som finnes. Samtidig må arrangørene sørge for at hele tjenestetilbudet kjenner til det yrkesmessige rehabiliteringstilbudet. Slik sikrer vi at døvblitte og sterkt tunghørtblitte får informasjon om at tiltaket finnes. Rycon AS gjør en viktig jobb for mange hørselshemmede, mange døve, døvblinde og tunghørte har fått den hjelpen de trenger for å komme i arbeid ved å delta på ulike tiltak arrangert av Rycon. Ved hjelp av dette prosjektet har Rycon også opparbeidet seg god kompetanse på gruppen døvblitte /sterkt tunghørtblitte. I Østlandsområdet vil det derfor være naturlig å la Rycon AS arrangere tiltak for døvblitte /sterkt tunghørtblitte som vil komme i jobb, eller bli i jobb. Det optimale må være at alle aktører innenfor tjenestetilbudet til hørselshemmede klarer å samarbeide slik at vi sikrer et best mulig tilbud til brukerne. Døvblitte og sterkt tunghørtblitte har lett for å falle midt i mellom de tjenestene som gis til henholdsvis døve og tunghørte. De største aktørene for disse to hovedgruppene, Norges Døveforbund (NDF) og Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) bør samarbeide når ulike døvblitte /sterkt tunghørtblitte leter etter måter å takle hørselstapet på, enten dette blir gjennom Døvblittes Fellesforum (DFF) eller på andre måter. Hensikten med dette prosjektet er å bidra til at døvblitte og sterkt tunghørtblitte får og beholder arbeid. Gjennom prosjektet har vi sett at det finnes metoder å få til dette på. Men dette prosjektet er bare en begynnelse. For at prosjektet virkelig skal komme døvblitte og sterkt tunghørtblitte til del, kreves det at kunnskapen videreføres og videreutvikles ved at hørselsfaglige aktører, som Rycon AS, tillates å arrangere tiltak for gruppen. For at det skal bli mulig, må NAV forstå viktigheten av at døvblitte /sterkt tunghørtblitte trenger et tilbud som imøtekommer gruppens behov. Fremgang er mulig, men hørselsfaglige aktører og sentrale myndigheter må løfte sammen dersom vi ønsker å nå regjeringens visjon om at Norge skal bli "verdens mest inkluderende samfunn." 68

71 Referanser / litteratur Arbeid, velferd og inkludering, Stortingsmelding nr.9 ( ), Arbeids- og inkluderingsdepartementet, november 2006 Arbeidsmarkedstiltakene - forslag til endringer i regelverket, Arbeids og sosialdepartementet, høringsfrist 12.august 2005 Døvblittes Fellesforum, nettsider, eller Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede, Plan for utvikling og organisering av tjenestetilbudet, Helse- og sosialdepartementet, 2002 FOR nr 1544: Forskrift om arbeidsmarkedstiltak ( Jobb og arbeidsliv, Arbeidssøkere, Arbeidsmarkedstiltak) Lorentsen, Øyvind og Berge, Alf Reiar: Hørselshemmede og arbeid. En brukerundersøkelse om erfaringer og synspunkter knyttet til arbeid som livsarena. Rehab-Nor, mars 2003 Lorentsen, Øivind og Berge, Alf Reiar: Hørselshemmede i arbeid. Terskler og forslag til tiltak. Rehab-Nor, februar 2006 Utfyllende regler til Kapittel 2A Avklaring ( Jobb og arbeidsliv, Arbeidssøkere, Arbeidsmarkedstiltak) Sund, Astrid Marie og Langmark, Solfrid: Mistet hørselen? Rehabilitering eller utsortering? Ansvarsplassering? Sluttrapport for prosjektet Kompetansenettverk for døvblitte /sterkt tunghørtblitte og deres familier., Skådalen kompetansesenter, Oslo, desember

72 takk En stor takk til Helse og Rehabilitering, som støttet prosjektet økonomisk og gjorde det hele mulig. Takk til Norges Døveforbund, som turde satse på Rycon til gjennomføringen av prosjektet. Jeg håper vi har levd opp til forventningene. En stor takk rettes også til Rycon AS. Fortsett med det viktige arbeidet! Takk til styringsgruppa, som kom med viktige råd underveis. Jeg følte meg trygg fordi dere var der. Takk også til de to prosjektgruppene og til andre kolleger. Støtten dere gav meg er uvurderlig. Til slutt: En helt spesiell takk til deltagerne på kurset, intervjuobjektene i undresøkelsen, og døvblitte/sterkt tunghørtblitte som på ulike måter har deltatt underveis. Uten dere hadde dette prosjektet vært uten betydning. Mer informasjon om prosjektet? Kontakt prosjektleder Hanna Louise Bovim Tlf: E-post: hlb@signo.no

73 Virksomhetsområde: rehabilitering Prosjektnummer: 2005/0176 Prosjektnavn: arbeidstilbud til døvblitte ARbeidstilbud til døvblitte - sluttrapport Stiftelsen Signo Hovedkontor: Solveien Oslo tel: stiftelsen@signo.no rycon as Eier: Stiftelsen Signo Ryensvingen 11 B 0680 OSLO Tel: rycon@signo.no norges døveforbund Grensen OSLO Tel: T.tel: post@doveforbundet.no