SISA Rapport no USA og Kinas militære styrkeforhold

Transkript

1 SISA Rapport no USA og Kinas militære styrkeforhold Harald Haavoll Oslo, oktober

2 Senter for internasjonal og strategisk analyse SISA 2012 Alle synspunkter i denne rapporten står for forfatterens regning og kan ikke tillegges Senter for internasjonal og strategisk analyse. Enhver reproduksjon av rapporten eller deler av rapporten er kun tillatt dersom det er gitt tillatelse fra forfatter. Henvendelser kan rettes til: Senter for internasjonal og strategisk analyse Tel: (47) E- post: info@strategiskanalyse.no Internett:

3 Sammendrag Forholdet mellom USA og Kina preges i dag både av samarbeid og konkurranse. Kinas forhold til sine regionale naboer preges i tillegg av elementer av konflikt over suverenitet over øyer, rev og havområder. Det er i dag liten sannsynlighet for en militær konflikt mellom Kina og USA, men det er en ikke ubetydelig mulighet for at suverenitetskonfliktene kan eskalere til å inkludere bruk av militærmakt fra en eller flere aktører. På denne måten kan USA bli dratt inn i en militær konflikt med Kina gjennom sine allianser med noen av statene i det vestlige Stillehavet. Et sentralt spørsmål er om en militær konflikt mellom de to stormaktene og atomstatene kan forbli begrenset horisontalt som vertikalt, dvs. forbli lokal eller regional og begrenset til konvensjonelle virkemidler. Det militære styrkeforholdet mellom USA og Kina er fortsatt i USAs favør, men gapet minsker for hvert år etter hvert som Kina bygger ut sine militære styrker, særlig de maritime og luftstyrkene, og USA må redusere sine tilsvarende av budsjettmessige årsaker. Imidlertid er USA militært alliert med flere av de regionale statene som holder seg med betydelige militære styrker, som Japan og Australia. Det vil derfor ta flere tiår før Kinas militære styrker eventuelt er på par med USA pluss allierte i området. Kinas hurtige militære utbygging har også bidratt til at flere av nabostatene har styrket eksisterende allianser med USA og til at andre som ikke er allierte har økt sitt samarbeid med USA. Slik kan en si at den militære utbyggingen, sikkert ment for å styrke ett av de strategiske virkemidlene til Kina, snarere har bidratt til å svekke Kinas posisjon ved å støte nesten alle andre regionale aktører fra seg. Det er sannsynlig at Kinas strategiske ambisjon vil øke med økt militær evne. En slik gradvis økt ambisjon i det maritime domene kan se slik ut: 1. Forsvar av landterritoriet mot angrep ført over sjøen (allerede oppnådd) 2. Som (1) pluss en sjønektelsesambisjon ut til «first island chain» (nær oppnåelse vil kunne være oppnådd innen 2020) 3. Sjønektelse innenfor hele «first island chain» pluss sjøkontroll i Taiwan-stredet (største hindring for oppnåelse er USAs sterke evne til sjønektelse med ubåter i Taiwan-stredet) 4. Sjøkontroll innenfor «first island chain» pluss sjønektelse fra «first island chain» til «second island chain» og i Sør-Kina-havet (for å bryte en evt blokade)(denne ambisjonen ligger ennå en tid inn i femtiden, særlig på grunn av evnen til å bryte en 3

4 blokade så langt fra egne hjemmebaser og på grunn av USA og de alliertes overlegne evne til anti-ubåtkrigføring) 5. Sjøkontroll ut til «second island chain» og i Sør-Kina-havet (denne ambisjonen ligger tiår frem i tid hvis den da i det hele tatt eksisterer) Hvordan USA ser for seg at en slik konflikt vil bli utkjempet er noe lettere å avdekke enn de tilsvarende kinesiske fordi oversikt over USAs utstyr, doktriner og konsepter er mer tilgjengelige enn de tilsvarende kinesiske. Den amerikanske tenkingen reflektes blant annet i to overordnede militære konsepter, Capstone Concept for Joint Operations og Joint Operational Access Concept (JOAC). De siste par årene har USA også jobbet med et nytt konsept som skal søke å operasjonalisere deler av de to overordnede, the AirSea Battle Concept (ASBC). Det konkrete innholdet av dette er konfidensielt og ikke offentlig tilgjengelig, men hovedtrekkene er likevel kjent gjennom den offentlige diskurs i USA. Konseptet tar blant annet sikte på slå ut Kinas kapabiliteter til sjønektelse i en tidlig fase og gjennom angrep på disse på kinesisk territorium. Konseptet har møtt betydelig motstand fra flere hold der hovedargumentene er at det er mye mindre sannsynlig at konflikten kan forbli begrenset i tid, rom og nivå ved angrep på kinesisk territorium, at konseptet bekrefter Kinas narrativ om at USA driver en aggressiv politikk for å innringe Kina, og at scenariene konseptet beskriver favoriserer den som handler først, noe som vil kunne bidra til at en krise vil kunne utvikle seg til en militær konflikt der diplomatiet ellers ville kunne løst krisen. 4

5 USA og Kinas militære styrkeforhold 1 Den tradisjonelle rollen til militærmakten, der militærmakten blir benyttet når andre virkemidler 2 ikke lenger evner å oppnå statens målsettinger, ser ut til å være et tilbakelagt stadium. Krig som en forlengelse av politikken med andre midler, som Clausewitz beskrev det, kan vi ikke helt utelukke, men trenden har gått mer i retning av at militærmakt blir benyttet allerede fra et lavt konfliktnivå som en integrert del av statens politikk sammen med de andre virkemidlene militærmakt er ikke en forlengelse av politikken, men en integrert del av den. Militærmaktens ultimative rolle er å vinne statens kriger, men den må også kunne bidra på alle nivå av en stats utenriks- og sikkerhetspolitikk (fra konkurranse, via konfrontasjon og konflikt og til væpnet konflikt) også når krig er usannsynlig, uønsket og utenkelig. Konflikters natur (eller i Clausewitz' språkdrakt: krigens logikk) har ikke endret seg. Det at en konflikt eller en krig er en konkurranse mellom to motsatt rettede viljer ser ut til å være konstant, mens konfliktenes karakter (eller krigens grammatikk som salig Clausewitz kalte det) endrer seg med endringer i politikk, normer og teknologi. For at en effektiv militærmakt skal kunne fylle en slik rolle må den ikke bare være dimensjonert for å vinne statens kriger, men også disponere kapabiliteter som gjør at den kan differensiere sine bidrag etter behov og nivå på konfrontasjonen den må bidra til et eskaleringsrobust virkemiddelapparat så vel vertikalt som horisontalt. 3 Jo flere kapabiliteter, desto større robusthet eller sagt med en metafor; jo flere steg på eskaleringsstigen, desto større handlingsrom. Få «steg» på «stigen» betyr som regel at man må ta lange steg når man ønsker, eller føler seg presset til, å eskalere. Et slikt stort steg kan fort virke overdrevet i forhold til konfliktens årsak, og konflikten kan for raskt nå et nivå som ikke står i forhold til verdiene på spill og som heller ingen av aktørene egentlig har ønsket konfliktens dynamikk går raskere enn politikerne kan følge med på slik at det blir konflikten som styrer politikken og ikke omvendt. Paradokset her er at en evne til å kunne ta mange, små «steg» sannsynligvis vil senke terskelen til å eskalere i en gitt situasjon, mens få steg tilgjengelig vil heve denne 1 Denne rapporten er blant annet basert på intervjuer og samtaler i Beijing og Washington D.C, mellom november 2012 og februar Prosjektet og reisene er finansiert av Utenriksdepartementet. Forfatteren står imidlertid alene ansvarlig for innholdet i rapporten. 2 En stats utenrikspolitiske virkemidler grupperes som regel under de tre overskriftene; diplomati, militærmakt og økonomi (på engelsk, akronymet DME) 3 Vertikal eskalering er å kunne sette inn stadig sterkere effekter av et virkemiddel dvs grader av intensitet i innsatsen. Horisontal eskalering er enten å utvide konflikten geografisk eller å utvide den med virkemidler som ikke før har vært benyttet, eller benyttet i mindre grad. 5

6 terskelen på grunn av den innebygde faren for at eskaleringen kommer ut av kontroll, som beskrevet over. Man kan anta at i en konfliktsituasjon der begge sider disponerer over et stort spektrum av kapabiliteter (mange «steg»), vil sjansen for at hendelser og episoder kommer helt ut av kontroll være mindre enn om den ene, eller begge, sider kun disponerer noen få virkemidler eller kapabiliteter. Det er ingen annen stat i verden som disponerer så mange kapabiliteter som USA, men utviklingen de siste tiår har bidratt til at også Kina nå disponerer et stadig større utvalg av kapabiliteter som vil kunne benyttes i hele spekteret fra konkurranse til væpnet konflikt. Ikke minst innenfor det økonomiske virkemiddelet, men i stadig større grad også innenfor det militære. Nå er ikke sannsynligheten for en væpnet konflikt mellom Kina og USA særlig stor siden begge har svært mye på spill, men man kan ikke utelukke hendelser som kommer ut av kontroll, selv med et eskaleringsrobust virkemiddelapparat på begge sider. Kinas raskt voksende økonomi utfordrer USAs dominerende rolle både regionalt i Øst-Asia og trolig etter hvert globalt. USA kan for eksempel bli dratt inn i en konflikt der en av deres allierte, som disponerer et mer begrenset virkemiddelapparat, har satt seg i en situasjon i sitt forhold til Kina der dynamikken er kommet ut av kontroll. Så selv om sannsynligheten for væpnet konflikt ikke er særlig stor, så vil vi her likevel se på mulige scenarier der det likevel kan skje. En væpnet konflikt mellom Kina og USA vil, hvis den kan begrenses til en konvensjonell konflikt, mest sannsynlig bli utkjempet i det vestlige Stillehavet og primært være av maritim karakter. I alle andre geografiske områder, utenom på Kinas territorium, er USA militært overlegen Kina. Det er videre kun i et scenario som involverer den koreanske halvøya som vil kreve et betydelig bidrag av amerikanske bakkestyrker. De andre potensielle scenariene vil bli dominert av luft- og maritime styrker med begrenset involvering av bakkestyrker, og da primært fra marinekorpset (f eks som amfibiestyrke). Denne geografiske begrensingen er til Kinas fordel av to grunner. Først og fremst fordi avstanden til hjemmebaser gir Kina en stor fordel. USA er helt avhengige av fremskutte baser i området og av en lang forsyningslinje fra de operative enhetene til sine egne hjemmebaser. Sagt med et militært begrep, så kan Kina operere på indre linjer, mens USA må operere på ytre linjer. Jo flere baser tilgjengelig og jo flere kapabiliteter USA kan stasjonere fremskutt, desto mer reduserer dette ulempen av stor avstand til hjemmebasene, men antall fremskutte baser i området er relativt begrenset og de er alle innenfor rekkevidde av kinesiske ballistiske missiler. Dessuten krever fremskutte baser 6

7 både beskyttelse og vedlikehold, noe som øker «fotavtrykket» der basen er etablert. Dette, sammen med det faktum at basen blir et mål i en krig, vil kunne utløse reaksjoner fra lokalbefolkningen og dermed øke friksjonen mellom USA og partnere/allierte i området. Dette er også hovedgrunnen til at USA i tiden etter avslutningen av den kalde krigen gradvis trakk seg tilbake fra sine fremskutte baser i Stillehavsområdet. Tanken var at USA hadde mer å tjene, økonomisk og politisk, på å heller raskt å kunne samle styrker fra hjemmebaser og projisere disse inn i fjerne konfliktområder skulle en konflikt oppstå («surge»). For det andre kan Kina kraftsamle hele sin militære styrke lokalt, mens USA som en global makt med interesser i flere områder bare kan trekke sammen og kraftsamle deler av sin samlede militærmakt i det vestlige Stillehavet. En sammenligning av styrkeforholdet i en mulig konflikt mellom de to aktørene må ta hensyn til dette. Skal man forsøke å sammenligne (det regionale) styrkeforholdet mellom USA og Kina er det ytterligere (minst) to faktorer som må regnes inn. For det første; tilgjengeligheten av allierte i regionen, og fortrinnsvis allierte med en relevant militær kapasitet. Kina har ingen allianse med noen av sine naboer. Selv om det er nære forbindelser med land som Kambodsja og Nord-Korea, så eksisterer det ingen formell allianse om gjensidig støtte i krig. En allianse er et bindende samarbeid mellom to eller flere aktører rettet mot noe eksternt en tredjepart eller grupper av tredjeparter. Dette strider mot Kinas erklærte policy om «fredelig sameksistens» (peaceful coexistence), som også er skrevet inn i den kinesiske konstitusjonen og sist bekreftet i regjeringens «Defence White Paper 2013» 4. Doktrinen bygger på fem prinsipper for sameksistens (The Five Principles of Coexistence); 1) gjensidig respekt for suverenitet og territoriell integritet; 2) gjensidig ikke-aggresjon; 3) ikke-innblanding i hverandres indre anliggender; 4) likhet og gjensidig nytte, og 5) fredelig sameksistens gjennom å utvikle diplomatisk, økonomisk og kulturelt samarbeid mellom landene. Denne doktrinen betyr kort og godt at Kina ikke kan etablere et bindende samarbeid a priori med andre land om å gripe til våpen mot tredjeland selv om hensikten er selvforsvar. Konkrete sikkerhetstrusler kan 4 «Preamble», Constitution of the People's Republic of China, 4. desember Tilgjengelig online på: «The Diversified Employment of China's Armed Forces», Xinhua 16.april Tilgjengelig online på: 7

8 derimot takles gjennom ad hoc rammeverk der medlemskap og kjøreregler etableres og utvikles etter prøve-og-feile metoden 5 USA, derimot, har etablert formelle allianser med flere land, men særlig forsvarsalliansene med Japan og Sør-Korea er relevante i en styrkesammenlikning fordi begge disse to allierte disponerer betydelige militære ressurser. 6 For det andre, en kapabilitet består (minst) av to elementer et fysisk element og et kognitivt element (eller sagt med en metafor: av «hardware» og «software»), der det fysiske elementet er plattformene (med sin teknologi, sensorer, våpen, fremdriftssystemer osv), og der det kognitive elementet er evnen til å operere det fysiske elementet effektivt (et resultat av utdanning, trening, erfaring etc). Det fysiske elementet er relativt enkelt å sammenligne de to aktørene i mellom. Både USA og Kina er relativt raskt ute med å publisere bygging av nye plattformer, og informasjon om våpen- og sensor-utrustning er åpent tilgjengelig. Hvorfor Kina så raskt og åpent publiserer dette kan ha flere årsaker til tross for systemets tradisjonelle lukkethet og Deng Xiaopings devise om å «ligge lavt og skjule våre kapabiliteter..» Det å publisere nye kapasiteter 7 bidrar til avskrekkingen, som (foreløpig) synes å være PLAs viktigste rolle. I tillegg bidrar det til å øke folkets stolthet og dermed støtte til Kommunistpartiet. Videre er det en måte å vise at pengene som bevilges til det militære faktisk blir brukt fornuftig og effektivt (og dermed trekke oppmerksomheten bort fra det faktum at en del av disse pengene forsvinner i korrupsjon). Det kognitive elementet derimot, er det mye vanskeligere å vurdere særlig for Kinas del. Det er rimelig trygt å anta at USAs evne til å operere sine systemer er på et svært høyt nivå ikke minst fordi USA har bevist dette i faktiske operasjoner, fra fredsoperasjoner til krig, over hele kloden. Kina er en relativ ny operatør av større, avanserte maritime systemer og de har nesten ingen erfaring med å operere disse i «skarpe» operasjoner. Den kinesiske marinen (People's Liberation Army Navy (PLAN)) har liten nylig krigserfaring og kun begrenset, regional operativ erfaring. Kinas deltagelse i anti-piratoperasjonene i Adenbukta er et unntak, men et unntak som har gitt PLAN verdifull erfaring. I de pågående maritime konfliktene i Øst- og Sør-Kina-havet foretrekker foreløpig Kina å benytte sine statlige, sivile, maritime 5 Odgaard, L «China's Coexistence Strategy and the Consequences for World Order». China Brief, Volume 13, Issue 11, May 23, ackpid%5d=25&chash=4b445322eb461db1b0d76633fc USA har bilaterale forsvarsallianser med Japan og Sør-Korea, men de to landene er ikke allierte med hverandre det er snarere en del friksjon disse to landene i mellom. 7 En kapasitet tilsvarer det fysiske elementet i en kapabilitet 8

9 organisasjoner. I tillegg er Kinas ledere og PLAN selv relativt åpne med at de sliter med å få sine mannskaper opp på et nivå der de kan operere avanserte teknologiske systemer tilfredsstillende. Kinas mål er at PLA skal være transformert til en styrke som kan effektivt operere under «conditions of informatization» innen , men å få mannskapene opp på et tilfredsstillende kompetansenivå er mer utfordrende enn å produsere avansert teknologisk utstyr. Denne utfordringen har Kinas ledere vært seg bevisst siden 1990-tallet: «Heller kompetent personell som må vente på høyteknologisk utstyr enn omvendt» (Jiang Zemin s guidance in the 1990s). 9 At de fortsatt ikke er helt i mål tyder nyere artikler og uttalelser om samme tema om. 10 Men selv om Kina tydeligvis ennå ikke er helt i mål med sine planer, så jobbes det intenst med både utdanning, trening og øvelser og konstruksjon av stadig nyere og mer avanserte plattformer. Kina har de siste tiår bygd opp sin maritime kapasitet, så vel den sivile og paramilitære som den rent militære. Kina har primært benyttet de sivile og paramilitære enheter for å hevde sine krav på suverenitet i Øst- og Sør- Kina- havet. Dette fordi sivile statlige organisasjoners mandat er å håndheve lov og orden og dermed gir inntrykk av å håndheve allerede etablert kinesisk suverenitet, mens militære fartøyer i et omstridt område først og fremst blir assosiert med okkupasjon med makt og bidrar dermed til å «militarisere» en konflikt. Skulle en militær konflikt oppstå i det vestlige Stillehavet av en eller annen grunn, så vil denne konflikten kunne komme til å involvere styrker fra hhv Kina og USA, selv om en tredjepart bidrar som den utløsende faktor. USA kan velge ikke å involvere seg de har denne strategiske luksusen på grunn av avstanden til det amerikanske kontinentet og det faktum at USAs militærmakt har global (konvensjonell) rekkevidde, noe Kina ikke har (foreløpig). Men selv om en slik strategi vil spare amerikanske ressurser, så vel materielle som menneskelige, og dermed kanskje ha en viss støtte i den amerikanske befolkningen, så innebærer en slik handlemåte store politiske kostnader for USA. USAs troverdighet som alliert vil bli kraftig redusert med en mulig konsekvens at de mindre regionale statene heller velger å inngå samarbeid med Kina eller stilltiende aksepterer 8 Dennis Blasko. IFS-seminar, Oslo 8.mars Dennis J. Blasko, 2013, The "Two Incompatibles" and PLA Self-Assessments of Military Capability,. Jamestown Foundation, 09 May Ibid. 9

10 Kinas regionale dominans. Skulle Kina holde fast ved doktrinen om sameksistens burde dette egentlig ikke bli et uoverkommelig problem for USA og de regionale statene, men uvissheten om dette, særlig i USA, vil sannsynligvis tvinge USA til større involvering selv i mindre kriser der relativt begrensede verdier for USA står på spill. Kort sagt: kan USA og deres allierte være sikker på at den kinesiske politikken om fredelig sameksistens står fast etter hvert som Kinas politiske, økonomiske og militære makt utvikles i takt med Kinas selvbilde som stormakt? Ingen militær konflikt er (eller bør være) frikoblet fra de politiske mål som utløste krigen og som aktørene ønsker å oppnå. Clausewitz snakker om den absolutte eller den uinnskrenkede krigen som alle kriger tenderer til å utvikle seg mot hvis den ikke blir kontrollert, og er de politiske mål uklare eller dårlig uttalt kan krigens indre dynamikk overkjøre politikken. De færreste kriger ender i en slik totalt ubegrenset tilstand. Selv Hitlers Totale Krig ble begrenset i og med at han ikke benyttet seg av f eks giftgass, som han disponerte, i strid. Graden av begrensing kan variere også de krigførende i mellom. Jo mer vitale interesser som står på spill, desto mindre begrensinger er man villig til å akseptere. I en konflikt mellom USA og Kina vil frontlinjene i hovedsak være i det vestlige Stillehavet, altså i Kinas nærområder. Det vil derfor være mer vitale interesser på spill for Kina enn for USA, selv om det for USA også er sterke interesser på spill. Dette gir Kina en eskaleringsfordel i en krisesituasjon dominert av «brinkmanship» siden Kina vil ha mer å tape på å gi etter enn USA. For at en eskalering, eller en trussel om eskalering, skal ha den tilsiktede effekt må den som iverksetter dette både ha evne og vilje til å gjennomføre og den som handlingene er myntet på må tro eller vite at vedkommende aktør har både evne og vilje. Det er i dette lyset vi må se så vel den kapabilitetsutvikling som har skjedd på kinesisk side og de handlinger og episoder som har oppstått de seneste årene. Kineserne tenker først og fremst avskrekking 11 med sin oppbygging, men forbereder seg også på det som måtte komme hvis avskrekkingen ikke virker altså militær konfrontasjon. 11 I vestlig begrepsverden defineres «avskrekking» (deterrence) som evnen til å få en aktør til å avstå fra visse handlinger, mens det tilsvarende kinesiske begrepet rommer både det vi mener med avskrekking, men også tvang (coercion), dvs at avskrekking på kinesisk rommer både det å få noen til å avstå fra en handling, men også det å få noen til å handle på en måte som den som avskrekker ønsker. 10

11 For å ta det første først: hvilke midler og handlemåter kan Kina komme til å disponere i en krisesituasjon preget av eskalering? Kina har bygd opp et svært eskaleringsrobust sett med midler og dermed også mulige handlemåter alt fra de tidligere nevnte sivile og paramilitære organisasjonene som Maritime Safety Administration (MSA), China Maritime Surveillance (CMS), Tollmyndigheter, fiskerioppsyn (FLEC), People's Armed Police (PAP) sine maritime grensestyrker og hele veien opp via tradisjonelle militære kapabiliteter og til det ultimate avskrekkingsvåpenet: atomvåpen. Alle disse kapabilitetene kan også benyttes i en militær konflikt så nær som atomvåpnene som egentlig har mislykkes i sin rolle hvis de må benyttes. I tillegg til disse tradisjonelle eller konvensjonelle virkemidlene har Kina utviklet, og fortsetter å utvikle, offensive kapabiliteter i cyberrommet og i det ytre rom (space). I 2007 demonstrerte Kina sin anti- satellitt kapabilitet ved å skyte ned en av sine egne satellitter i rommet. Det kom ikke bare som en overraskelse at de hadde denne evnen, men også det at de faktisk utførte denne testen. De fleste observasjonssatellitter og mange av kommunikasjonssatellittene i bane rundt jorda er plassert i det som kalles lav jordbane (Low Earth Orbit LEO), men det er også her mesteparten av romskrotet befinner seg. Dette skrotet utgjør en konstant trussel mot andre satellitter og all ny tilførsel av romskrot øker faren for kollisjon med aktive satellitter. Den kinesiske testen resulterte i en betydelig økning av romskrot i et allerede forsøplet område. Mange observatører mente det var uansvarlig av kineserne å utføre testen og at det måtte være et utslag av en manglende kinesisk forståelse av problemet. Mon det? Hva om kineserne nettopp var seg dette helt bevisst? Testen kunne være ikke bare en operasjonell test, men som et signal til USA og deres allierte om hva som kan skje dersom en konflikt får utvikle seg til å omfatte ødeleggelse av hverandres rombaserte kapasiteter. For hver ødelagt satellitt øker sannsynligheten for at andre satellitter skal bli truffet av skrot eksponentielt, slik at det ikke skal mer enn en håndfull ødelagte satellitter til før en får en kaskade- effekt som ødelegger nesten alt av satellitter og gjør hele LEO ubrukbar for satellitter i generasjoner 12. På samme måte kan en se Kinas satsing og aktiviteter på cyber- fronten. Stadige datainnbrudd og hacking av amerikanske datasystemer, statlige som private, kan ha en 12 Denne mekanismen kalles Kessler-syndromet 11

12 trippel funksjon. Først og fremst for spionasje, men også for å avdekke sårbarheter og mulige kritiske noder i den amerikanske infrastrukturen, sivil som militær, for bruk i en konflikt. Men det kan også tjene som et signal om kinesisk kapabilitet på området og dermed bidra til å styrke avskrekkingen. For de fleste virkemiddels del kan evne være vanskelig å demonstrere. Den beste metoden er å demonstrere evne i krig, noe USA har hatt anledning til nærmest kontinuerlig siden andre verdenskrig, men som for Kina sin del har vært nesten fraværende, særlig på den maritime siden. Cyberoperasjonenes særegenhet, særlig ved at det er vanskelig å spore aktiviteten tilbake til den ansvarlige, gjør disse egnet til alle de tre funksjonene nevnt over. Man kan drive offensive operasjoner mot en annen aktør på en måte som ville ha utløst militære reaksjoner hadde de vært utført i noen av de andre domenene. Kinas sannsynlige aktivitet mot USAs datasystemer kan ikke direkte spores tilbake til Kina, men det finnes mange indikasjoner på at de stammer fra Kina. Dermed kan Kina påberope seg «plausible deniability» samtidig som USA tror det er Kina som står bak. Kina har dermed demonstrert både evne og vilje til å benytte seg av dette virkemiddelet, som er noe USA må ta med i sin kalkyle i en krise med Kina. Skulle avskrekkingen fra begge sider ikke virke i en kritisk situasjon kan dette føre til direkte militær konfrontasjon i det vestlige Stillehavet. Det er selvsagt umulig å si noe sikkert om hvordan en slik krig vil utarte seg, men det kan spekuleres i mulige scenarier ved å ta utgangspunkt i USAs kapabiliteter, doktriner og mulige målsettinger og Kinas tilsvarende. I den grad en slik spekulasjon er gyldig, vil den kun være det for det nærmeste tiåret siden såvel den teknologiske som den økonomiske og diplomatiske situasjonen kan endre seg betydelig med tiden. På grunn av et mye mer gjennomsiktig system enn i Kina er det relativt enkelt å få oversikt over de viktigste amerikanske kapabiliteter, doktriner og konsepter for militære operasjoner. Siden en konflikt med Kina i all hovedsak vil bli utkjempet i det vestlige Stillehavet hva angår de fysiske domener, så vil vekten ligge på det maritime og luft- domenet. Cyber og rommet vil bli viktige domener for striden, men disse er i mindre grad geografisk begrenset. 12

13 Det amerikanske AirSea Battle konseptet (ASBC) gir en god pekepinn på hvordan de amerikanske militære selv ser for seg hvordan en slik krig kan komme til å bli ført. ASBC er en operasjonalisering av et overordnet konsept, Joint Operational Access Concept (JOAC) som ble publisert i januar Dette er konsepter og ikke planer, og som sådan vil de gi føringer til doktriner og materiellprogrammer. Operative planer derimot, blir lagt ifm hver enkelt konflikt, kampanje eller operasjon og disse kan i varierende grad bli påvirket av eksisterende konsepter og doktriner. I motsetning til hæren og flyvåpenet, så har ikke US Navy i dag noen doktrine, men det er produsert noen maritime strategier siden og marinen har vært sentral i utviklingen av nyere konsepter, som Network Centric Warfare. Det spekuleres i om ASBC kan være grunnlaget for en doktrine for US Navy. Sentralt til grunn for ASBC ligger at USA nå i større grad enn tidligere de siste 30 årene må være forberedt på å møte motstandere som er kapable til å utfordre USAs maritime dominans gjennom såkalte Anti Access og Area Denial (AA/AD) strategier. Disse motstanderne kan benytte seg av utradisjonelle metoder såvel som mer tradisjonelle. I litteraturen benyttes ofte begrepet «asymmetrisk» for å betegne f eks bruk av ubåter og miner mot en større overflatestyrke. Dette er feil bruk av begrepet. Det ingenting asymmetrisk ved å benytte ubåter, miner og missiler mot overflatefartøy det har vært gjort så lenge disse våpnene har eksistert og er nettopp disse våpnenes hensikt. For å bli betegnet som asymmetrisk må det skje noe som er relativt nytt, ukonvensjonelt og overraskende, som å plassere missilutskytingsramper i sivile containere ombord på sivile handelsskip, benytte raske, sivile motoryachter fylt med sprengstoff i selvmordsangrep eller svermer med tilsvarende bevæpnet med enkle missiler. Selv om det ikke lenger er så klart uttalt ifm utviklingen av ASBC, så er det i hovedsak Kina og Iran som utviklerne hadde i tankene da konseptet ble påbegynt rundt 2010 og det er primært Iran som har utviklet midler og metoder for asymmetrisk krigføring. Teknologiutviklingen har resultert i våpen, primært missiler, med lengre rekkevidde, større presisjon og til en lavere pris enn noen gang tidligere, og det er ikke lenger kun de rikeste og mest avanserte stater som kan operere disse. En fremtidig kamp om 13 F eks «The Maritime Strategy» fra 1986 og «A Cooperative Strategy for the 21 st Century» fra

14 sjøherredømme eller sjøkontroll 14 vil derfor først foregå som en missilutvekslingskrig der den som har lengst rekkevidde og størst presisjon på sine våpen vil oppnå en fordel. Her har faktisk USA forsømt seg over lengre tid. Kina og f eks Russland rår over et arsenal av sjømålsmissiler med betydelig lengre rekkevidde enn USAs standard sjømålsmissil, Harpoon. For å bøte på dette misforholdet er USA i ferd med å utvikle et nytt langtrekkende sjømålsmissil, Long Range Anti Ship Missile (LRASM) med over 500 NM rekkevidde. 15 For å kunne utnytte fordelen med lang rekkevidde er det helt essensielt med god etterretning og overvåkingskapasitet (ISR Intelligence, Surveillance, Reconnaissance). Derfor vil den innledende kampen stå om å få et informasjons- overtak på motstanderen et «Scouting Battle» som det blir kalt. Like viktig som å skaffe egen oversikt er det å nekte motstanderen denne oversikten, så et sentralt element i «The Scouting Battle» blir «The Blinding Campaign». Denne vil foregå i alle domener, fysiske som virtuelle, og det er her den tidligere omtalte trusselen mot rommet blir aktuell. Både Kina, og i særlig grad USA, har etablert et nettverk av overvåkingssatellitter i LEO (foto, radar, elektronisk overvåking) og dersom denne «Blinding Campaign» eskalerer til å omfatte angrep på disse vil resultatet fort bli at alle parter, også de som ikke er en del av konflikten, blir blind og døv i uoverskuelig fremtid. Amerikanske militære snakker om å bryte motstanderens «kill- chain» - en sekvens av prosesser som må fungere for at missilene skal treffe sine mål. 16 Først må målene finnes og identifiseres, deretter skal disse dataene, samt fyringsordre og annen viktig informasjon, kommuniseres fra kommandosentraler til utskytingsrampen, så skal missilet avfyres og fly mot målet, få oppdatert informasjon om målet underveis for så å finne målet med egne sensorer og til slutt unngå motstanderens forsøk på å skyte ned 14 Begrepene sjøherredømme, sjøkontroll og sjønektelse betegner forskjellige grader av ambisjon. Ved sjønektelse søker en å hindre motstandernes bruk av et begrenset sjøområde uten at man nødvendigvis har som mål å benytte det for egne operasjoner. Ved sjøkontroll ikke bare nekter en motstanderens bruk av et område begrenset i tid og rom, men man kan også utnytte dette området til egne operasjoner. Ved sjøherredømme har man fullstendig kontroll over området og motstanderen er ikke i stand til å utfordre denne kontrollen. Dette krever i praksis at motstanderens offensive militære kapabiliteter er ødelagt eller gjort ubrukelige. 15 DARPA Homepage: Ship_Missile_(LRASM).aspx 16 Adm. Greenert, J & Gen Welsh, M Breaking the Kill Chain. Foreign Policy, May 16,

15 eller narre missilet. Man bruker analogien med en bueskytter: det minst effektive er å ødelegge pilen, for selv om du lykkes, så kommer det snart en ny pil. Det mest effektive er å ta ut bueskytteren (missilrampen), men dette betyr som regel at man leverer kinetisk energi inn på motstanderens territorium med de problemer det fører med seg av politisk som av operasjonell art. Kan man derimot gjøre bueskytteren blind og døv slik at han verken ser målet eller hører ordrer/instruksjon, så har man oppnådd den ønskede effekt (i det minste for en viss tid i et visst område). Bryter man ett element i kjeden, så har man brutt hele kjeden. Av denne grunn satser både USA og Kina sterkt på elektronisk- og cyber- krigføring, men begge bygger også redundans og beskyttelse i sine informasjonssystemer gjennom en nettverkstilnærming. En kjede er brutt når man har fjernet ett element, men et nettverk blir bare i begrenset grad degradert dersom man fjerner en node eller to informasjon rutes bare via alternative noder. Ingen nettverk er imidlertid udødelige. Noen noder er viktigere enn andre og har man nok ressurser å sette inn kan nok av slike kritiske noder rammes til at den ønskede effekten oppstår. Enn så lenge har USA et klart overtak i en «Blinding Campaign». Først og fremst fordi de allerede har et robust ISR- system på plass med mange satellitter, ubemannede fly, bemannede fly (MPA og AWACS), samt bakkebaserte sensorer på alliert jord og «organiske» sensorer (dvs. sensorer på fartøyer). I tillegg har de operert disse systemene over tid og blitt kompetente både på bruken og på beskyttelse av disse. 17 Kina er i ferd med å utvikle og utplassere tilsvarende kapabiliteter, men har ennå en vei å gå før de kommer på USAs nivå. Kina plasserer stadig nye satellitter i LEO, men antallet er foreløpig beskjedent. Videre er de i ferd med å utvikle flere ubemannede systemer, men bare de færreste av disse er operative. Kina er særlig tynt oppsatt med bemannede maritime luftsystemer, som MPA og AWACS. De er riktignok i ferd med å innføre et nytt, kinesisk utviklet MPA (Y- 8), men det vil ta noen år før også disse blir en reell operativ evne. Kineserne baserer sin overvåkingsevne i dag i stor grad på landbasert «Over the Horizon Radar» (OTH radarsystemer). Fordelen med slike systemer er at de gir lang rekkevidde og tidlig deteksjon, men evnen til presis posisjonering av radarmålene er begrenset fordi radarstrålen benytter en såkalt «skywave» til å oppnå lang rekkevidde, og det atmosfæriske sjiktet som radarstrålen skal reflekteres fra er ikke konstant, men 17 Den tidligere omtalte LRASM vil bla få avanserte algortimer og sensorer slik at missilet kan finne målet på egen hånd uten å måtte kommuniserer med eksterne sensorer underveis. Det vil også få avanserte mot-tiltak for å unngå at motstanderen klarer å påvirke eller narre missilet. 15

16 varierer med atmosfæriske forhold. OTH alene vil sannsynligvis ikke kunne følge bevegelige mål godt nok til å gi målinformasjon til langtrekkende missiler. Videre disponerer begge sider avanserte elektroniske mottiltak og siden de kinesiske ISR- systemene er mindre avanserte og av færre antall enn de amerikanske, er det sannsynlig at den amerikanske «Blinding Campaign» vil være mer effektiv enn den kinesiske (enn så lenge). Siden alle eksisterende anti- skip kryssermissiler og evt anti- skip ballistiske missiler er avhengig av ekstern informasjon for overføring av måldata, for å utnytte sin lange rekkevidde, vil en vellykket «Blinding Campaign» redusere den effektive rekkevidden av våpnene til rekkevidden av organiske sensorer, dvs landbasert og fartøybasert radar (kan se max Nm avhengig av høyden over vannet) og ubåters organiske sensorer som har enda kortere rekkevidde enn overflateradar. Til slutt, skulle begge sider likevel lykkes med å blinde den andre, vil sannsynligvis USA være den som tåler dette best på grunn av bedre plattformer (plattformbaserte sensorer og våpen), bedre utdanning, trening og erfaring og bedre kommando- og kontroll- kultur («Oppdragsbasert ledelse» (Mission Command) mot en mer rigid og topptung hierarkisk kinesisk lederskapskultur). Det mangler ikke på kritiske røster til ASBC slik som det er beskrevet i åpne kilder. 18 En kritikk går på at konseptet har hatt stor negativ politisk effekt, særlig overfor Kina. Kina ser på konseptet som hovedsaklig rettet mot Kina, og en bekreftelse på USAs aggressive politikk i det vestlige Stillehavet og som en del av en innringing (containment) av Kina. Til dette kan man innvende at dette er et (militært) konsept for et «worst case» scenario og ikke en plan eller nødvendigvis ønsket amerikansk politikk. Dette hjelper imidlertid lite hvis Kina oppfatter det som noe helt annet. 19 En annen kritikk går på at konseptet foreskriver et alt- eller- ingenting scenario. For å sikre tilgang til de aktuelle havområdene må motstanderens AA/AD- kapabiliteter og ISR- kapabiliter slås ut tidlig i en konflikt. Dersom man ikke oppnår den ønskede effekt med ikke- kinetiske midler i en «Blinding Campaign», må så vel «bueskytterne» som kommunikasjon- og ISR- systemet tas ut med kinetiske midler. Dette innebærer såkalte «deep strikes» mot kinesisk 18 Det ble i 2011 etablert en ASBC gruppe på offiserer i Pentagon som jobber med å konkretisere konseptet. Dette arbeidet er gradert og status er ukjent pr våren Utgangspunktet for den åpne diskusjonen er først og fremst en rapport fra Center for Strategic and Budgetary Assessment (CSBA) fra 2010, diverse taler og presentasjoner fra ledende militære og sivile tjenestemenn og et stort antall artikler og rapporter fra tanke-tanker og institusjoner som fokuserer på forsvar og sikkerhetspolitikk. 19 Sannsynligvis er Kina seg dette bevisst, men benytter seg av muligheten til å styrke sin egen narrativ gjennom disse argumentene 16

17 militær infrastruktur langt inne på kinesisk territorium noe som vil bidra til å gi konflikten en helt annen karakter enn en begrenset konflikt om kontrollen over et havområde. I tillegg så favoriserer dette konseptet i stor grad den som slår til først og dermed bidrar det til å senke terskelen for en militær konfrontasjon i en krisesituasjon. Til slutt er konseptet blitt kritisert for at det forutsetter at eskaleringen kan kontrolleres og holdes på et konvensjonelt nivå uten at noen av partene tar i bruk atomvåpen. Hva som er de egentlige kinesiske målsettinger og strategi for sitt forhold til naboer, regionen og globalt kan være vanskelig å avdekke, men Kinesernes egne strategidokumenter samt tolkninger gjort av internasjonale tenketanker, forskere og statlige institusjoner som Pentagon kan gi oss noen pekepinner 20. I følge Kinas nylige utgitte Defence White Paper (2013) er de væpnede styrkenes primære oppgaver å sikre nasjonal suverenitet, sikkerhet og territoriell integritet, og å støtte opp om landets fredelige utvikling. PLAs egentlige hovedoppgave, å bidra til å sikre Kommunistpartiets regjeringsposisjon, er ikke nevnt i dette dokumentet, men står i Konstitusjonen. Det refereres til de»historiske oppgavene» (Historic Missions) i White Paperet flere plasser og den første av disse historiske oppgavene er nettopp å forsvare Kommunistpartiets ledende posisjon 21. PLA skal videre være i stand til å vinne lokale kriger under «informasjonsforhold» (under conditions of informationization) samtidig som de forholder seg til de 5 prinsippene om fredelig sameksistens, som nevnt over 22. Kina sier selv at de ikke har aggressive eller ekspansive hensikter og vil kun bruke vold når de blir angrepet men da vil de også kunne svare voldsomt. Problemet for enkelte nabostater er at Kinas harde linje når det gjelder konfliktene rundt de overlappende krav på sjøområdene i Øst- og Sør- Kinahavet ikke synes å korrespondere med den fredelige retorikken og med Kinas narrativ om fredelig utvikling og sameksistens. Den militære oppbyggingen som har foregått parallelt med den økonomiske veksten de siste tiår har ført til motstand fra nesten alle de andre regionale statene og dermed en mangel på støttepunkter.. Dette har fått Edward Luttwak til å diagnostisere Kina som 20 For eksempel US DoD Annual Report to Congress. «Military and Security Developments Involving the People s Republic of China 2013». 21 Heath, T «China's Defence White Paper: A New Conceptual Framework for Security». The Jamestown Foundation. China Brief Volume 13, Issue 9. %5D=381&cHash=66f0d0273ba3ed1c cea443a3 22 «The Diversified Employment of China's Armed Forces», Xinhua 16.april Pkt I, side 2. 17

18 strategisk autistisk 23. Et av kriteriene for en strategi er at den skal ha indre konsistens, dvs. at ikke oppnåelse av ett delmål hindrer oppnåelse av et annet, eller at ett virkemiddels handlinger undergraver muligheten til et annet virkemiddel i å nå sine mål. Luttwak ser eksempler på slik mangel på indre konsistens når Kinas militære opprustning blir møtt med frykt og skepsis fra nabolandene, noe som klart undergraver de diplomatiske fremstøt. Det kan umiddelbart virke logisk at et hierarkisk, autokratisk system som ett- partisystemet i Kina, skulle være bedre i stand til å utvikle og gjennomføre langsiktige strategier enn f eks flatere demokratiske systemer. Imidlertid sliter Kina med et stort og tungrodd byråkratisk system der det kan synes som vanskelig å kontrollere alle elementene på alle nivåer. Et eksempel på dette kan være den nylige reorganiseringen av de sivile maritime byråene. Kina har fem forskjellige etater som utøver maritim overvåking og suverenitetshevdelse, og det har helt klart vært intern rivalisering om status og ressurser mellom disse noe som har ført til at de ved enkelte anledninger kan ha gått ut over sitt mandat og potensielt bidratt til å eskalere situasjoner der den politiske ledelse ikke har ønsket dette - for»å vise seg frem». Beslutningen om å legge fire av disse organisasjonene inn under State Oceanic Administration (SOA) og etablere en State Oceanic Commision (SOC) til å overse og instruere SOA, er sannsynligvis utløst av denne manglende koordineringen mellom strategiens virkemidler. Luttwak utfordrer det gjengse syn om at Kina er kroneksemplet på strategisk kultur og langsiktig tenking ved å påstå at gjennom sine studier av Kina og Kinas historie er det som slår ham ikke strategi og strategisk tenking, men det motsatte - en mangel på strategisk tenking 24. Slik som konspirasjonsteoretikerne har en tendens til i ettertid å betrakte hendelser i fortiden og så trekke kausale sammenhenger mellom disse der ingen slik finnes slik har vi en tendens til å se Kinas handlinger som elementer av en avansert strategi der kanskje en slik ikke finnes, men som snarere er en serie mer eller mindre sammenhengende taktiske hendelser. 23 Lutwak, E. (2013) Ibid 18

19 På grunn av at Kina er et lukket og mindre gjennomsiktig system er det vanskelig å fastslå om Kina har en overordnet strategi (Grand Strategy) og hva i så fall de viktigste elementene i en slik kan være. Følgelig er det vanskelig å tolke hva som er kinesisk maritim strategi og doktrine hvis de i det hele tatt har dette. Det er lettere å holde oversikt over de fysiske strukturelementene de utvikler (fartøyer, ubåter, fly, UAV etc) og sammen med lesing av den åpne kinesiske diskursen kan man tolke og spekulere seg frem til mulige kinesiske målsettinger og operative konsepter. US Naval War College (NWC) er blant flere institusjoner som har høy kompetanse på den kinesiske maritime utvikling og som følger denne diskursen. NWC mener at PLAN er særlig inspirert av den amerikanske sjømaktsteoretikeren Alfred T. Mahan. Mahan mente at en marines viktigste rolle er å sikre handelslinjene over havene for slik å sikre økonomisk vekst og dominans. Økonomisk vekst betyr mer ressurser til marinen som igjen kan sikre mer økonomisk vekst osv. For å sikre kontroll over sjøområder kreves en stor flåte av overflatefartøy (på Mahans tid betydde dette slagskip) og den foretrukne operasjonsmåte skulle være å kraftsamle denne flåten i tid og rom for å utslette motstanderens flåte. Det er lite i Kinas byggeprogrammer som foreløpig understøtter en slik strategi i det minste på kort eller mellomlang sikt. Men gitt Kinas avhengighet av åpne handelslinjer over sjøen for fortsatt vekst i sin økonomi, så kan en målsetting om sjøkontroll som strekker seg ut til second island chain og som også omfatter stredene i Sør- Kina- havet (Malakka og Lombok), være logisk og muligens noe den kinesiske ledelsen kan ha som langsiktig målsetting, selv om en slik ambisjon foreløpig virker svært krevende og dyr. Det mest sannsynlige er at Kina har en plan om stegvis utvikling av sine maritime militære kapabiliteter og dermed også en strategi som er tilpasset dette, dvs. at ambisjon og målsetting til enhver tid er tilpasset de kapabiliteter som eksisterer, og etterhvert som disse kapabiliteten øker, så øker også ambisjonene. Dette betegner kineserne selv som «offshore active defense», og konseptet «active defense» er hentet fra Maos teori om revolusjonær krig. Selv om planen om «offshore 19

20 active defense» i sin tid ble utformet av Admiral Liu Huaqing, «Kinas Mahan» 25, så er nok kinesisk maritim strategi og operasjonskonsepter ikke ensidig påvirket av kun en teoretiker, men av flere (som Mahan, Corbet, Mao osv) 26. Mest sannsynlig forbeholder kinesiske maritime strateger seg retten til å hente inspirasjon der det passer best og gitt Kommunistpartiets fortid har nok Maos tanker fortsatt gyldighet her. I grunnen for det opprinnelige konseptet «offshore active defense» ligger det en strategisk defensiv holdning, dvs at målet er å forsvare kinesisk territoriell integritet mot trusler som føres frem over sjøen. Men innenfor en strategisk defensiv kan, og skal, man kunne agere offensivt på operasjonelt og taktisk nivå. I dag er også sjøterritoriell integritet og kinesiske interesser omfattet av hva som skal forsvares med «offshore active defense». Sjøterritoriell integritet omfatter også kinesiske krav på sjøområder som er omstridt og som også gjøres krav på av andre stater, og kinesiske interesser omfatter i denne sammenheng særlig kinesisk økonomi og handelsruter over sjøen. En gradvis ambisjonsøking innenfor en «active offshore defense» strategi kan se noe slikt ut: 1. Forsvar av landterritoriet mot angrep ført over sjøen. Denne ambisjon er forlengst nådd og utgjøres primært av ubåter, små og raske «stealth» missilbåter (Type 022/Houbei klasse), miner, landbaserte anti- skip missiler og angrepsfly med anti- skip kapasitet alt dekket av et lokalt luftherredømme av avanserte bakke- til- luft missiler (S- 300 og etterhvert også S- 400) og luftforsvarsjagerfly støttet av både bakkebasert og luftbåren kontroll- og varslingssystem. 2. Som (1) pluss en sjønektelsesambisjon ut til «first island chain» 27. Sjønektelse (AD/AA) i dette området vil kunne utgjøres av flere våpensystemer. Landbaserte anti- skip missiler innenfor deres rekkevidde, luftbaserte anti- skip missiler innenfor rekkevidde som bestemmes av 25 Yoshihara, T & Holmes, J.R «Red Star over the Pacific». Naval Institute Press. Annapolis, MD. s Ibid 27 «First island chain» inkluderer her «the nine dot line» i Sør-Kina-havet, selv om de ytterste punkter på denne befinner seg betydelig lengre unna Kinas territorium enn f eks Ryuky-øykjeden og dermed utgjør en betydelig større utfordring for PLAN å operere der uten lokale støttepunkter. 20