Basteskogen på Sollesnes Ei synfaring i gammel lindeskog i Jondal kommune

Transkript

1 Basteskogen på Sollesnes Ei synfaring i gammel lindeskog i Jondal kommune Hardanger Fartøyvernsenter november

2 Basteskogen på Sollesnes Synfaring i gammel lindeskog i Jondal kommune Rapport fra Hardanger Fartøyvernsenter Anja Hertzberg November

3 Tittel: Basteskogen på Sollesnes Undertittel: Ei synfaring i gammel lindeskog i Jondal kommune Forfattar: Anja Hertzberg Utgjevar: Hardanger Fartøyvernsenter Utgjevingsår: 2000 Teikningar: Anja Hertzberg Foto: Ingunn Undrum Teknisk assistanse: Åsmund Kristiansen 3

4 Rapport fra synfaring. Denne rapporten er laget etter en dagstur på Sollesnes høsten Bård Sandven som driver Hardangerskifer a/s, inviterte til å se på en liten lindeskog på eiendommen på Sollesnes. Spørsmålene var om lindeskogen ble drevet med sikte på å lage tauverk, og om dette igjen kunne ha noen sammenheng med arbeidet i skiferbruddet. Med vår kunnskap om lindebast og tauverk, kan vi med stor sikkerhet si at denne skogen er som den er fordi man har tatt ut bast til tauverk der. Om disse tauene ble brukt i skiferbruddet kan vi bare gjette oss til, men det vil i hvert fall være en ganske kvalifisert gjetning. Om lindetrær og lindebast. Lind (tilia ulmifolia) er det treslaget i Norden som har vært mest brukt til å framstille tauverk av. Det er basten fra lindetrærne som brukes til dette, og jeg har ikke funnet kilder som sier at lindebast har vært brukt til andre formål enn til tau. For å få fram god bast ble lindetrærne pleid spesielt. De stuva treet ved å kappe stammen på treet i mannshøyde, høyt nok til at sauene ikke fikk tak i det nye lauvet. Lindetrær tåler veldig mye skamfering, og setter flere nye skudd der stammen var kappa. De nye skudda ble også høsta, det kunne gå fem - ti år mellom hver gang. Trærne som ble stelt slik kaltes bastetrær, og var det flere ble det en basteskog. I basteskogen ble det ryddet plass mellom hvert av bastetrærne, slik at hvert tre fikk best mulig vilkår. Bastetau ble brukt til all slags tauverk, både til vanns og til lands. Det ble solgt mye bastetau på bryggen i Bergen også, men det kom nok fra bygder nærmere byen. Alle hadde lov til å ha en basteskog, bonde eller prest. Siden trærne var så verdifulle, var det også spesielt nevnt i forhold til leilendingers rett til å ta ut bast. Det har sikkert vært flere lindetrær innover langs Hardangerfjorden tidligere, men disse er i tilfelle fjernet for lenge siden, for å gi plass til frukttrær. Noen linder står som tuntrær i dag, men ellers har jeg bare funnet noe lind på de aller mest utilgjengelige stedene. 4

5 Den vanligste måten å få fram lindebast på var å røyte eller «fåne» basta. Det betyr at den ble lagt i vann i en periode, slik at limstoffet mellom bastelagene ble løst opp. Når man tok opp basta igjen, var det lett å skille de papirtynne lagene fra hverandre. Tau av slik bast er veldig myke og føyelige. Om rå lindebast er det få skriftlige kilder, mens det om røyta linebast er mange beskrivelser. Ellen Schjølberg, botaniker som har gjennomgått og analysert tauverksfunnene fra utgravningene i Bryggen i Bergen, skriver i «naturen» nr. 1/90: (...) «De fleste av våre lindebastfunn viser at basten har gjennomgått den i senere tid vanlige røtningsprosessen i vann som gjør at basten lett løsner fra ytterbarken og dessuten blir mykere og lettere å spinne. Men i sevjetiden kan basten frigjøres og spinnes med en gang, og vi har en del funn der denne fremgangsmåten synes å være fulgt. Slike tau ble i nyere tid ansett som særlig sterke, og våre funn ligner mer på de tauene som er laget av vedstrimler enn på de vanligvis mykere basttauene.» Omtrent 90 % av tauverksfunnene fra Bryggenutgravingene kommer fra perioden Om de rå bastetauene også gjør det vet jeg ikke, men regner med det. Dette er altså en svært gammel måte å lage tau på. Det er pussig at det nesten ikke beskrives noen steder, bare sporadiske kommentarer om at de gjerne reiv litt bast av einer eller lind for å binde opp hesjene med, eller reparere noe med. Det var kanskje alt for vanlig? Rundtur i basteskogen, beskrivelse av trærne. Turen i selve skogen tok oss omlag tre timer. Vi gikk opp rett ved det ene gamle bruddet, der Hardangerskifer a/s finhugger steinen og har lagringsplass ved veien. Vi fulgte den nye matveien stort sett helt fram til basteskogen. Det tar litt tid før vi skjønte at vi stod i en skog, for det var et stykke mellom hvert tre, men etterhvert oppdaget vi at det er et bestemt system i plasseringen av trærne. Etter en kort stund kunne vi faktisk peke ut hvor neste tre sannsynligvis ville stå, -og det gjorde det. Kort sagt var det ganske fantastisk å gå der. Lindetrærne står i en «teig» mellom to drivbare bruddsteder i steinbruddet. Det er et belte der Bård Sandven fortalte at det er dårlig stein men feitere jord. På oversiden av skogen er det plantet noe gran, og på nedsiden er det en veldig bratt helling ned til veien og fjorden. 5

6 Det er kanskje 30 lindetrær til sammen, som står i to rekker. Rekkene følger landskapet i to linjer horisontalt, den øverste rekken ligger på en liten forhøyning i landskapet, den nederste på en liten «hylle» litt nedsenket i skråningen. Det er omtrent meter mellom trærne, og avstanden er ganske lik alle veier rundt ett tre til det neste bort sett fra et par unntak. (Ett tre stod litt unna de andre, nesten helt nede ved det ene gamle bruddet og ett tre stod langt over de andre, helt oppe ved den nye anleggsveien.). I forhold til de gamle bruddene ser det ut til at lindeskogen alltid har vært plassert mellom dem. Dette kan vært på grunn av jordsmonnet, men også på grunn av at skogen ikke var der før hellebruddet, men at de er omlag like gamle eller at skogen er yngst. Det ser med andre ord ikke ut som om de to forskjellige driftsmåtene, steinbrudd og basteskog, har vært i konflikt med hverandre. Alderen på trærne er vanskelig å bedømme, fordi de er ganske forkrøplet etter mange års styving, men de er gamle. Alle trærne er stuvet, og de har ganske kraftige skudd, så det tyder på at de ikke har vært stelt på en god stund. Mange av skuddene har for eksempel forgrenet seg en del. Det er også ulik dimensjon på skuddene på noen av trærne, noe som kan tyde på at noen har vært stuva senere enn andre? Såvidt vi kunne se var 3 av trærne veltet mens resten stod, selv om noen var ganske skeive. Det kan se ut som det er vekta av de tunge skuddene som får treet til å ta overbalanse og bli skeiv eller velte. I tillegg ser det ikke ut som om de har de aller beste voksestedene heller, noen av trærne klamrer seg fast og smyger seg rundt steiner og ur på veien opp. Like over basteskogen er det plantet noen grantrær som Bård mente var fra tallet. Ellers i området der bastetrærne står, er det stort sett ikke andre trær i samme alder. Det er faktisk påfallende lite vekster av noen særlig alder i området, bare en del tynne rajer av rogn og annet (ikke lind) som står inn i mellom her og der i nærheten av lindetrærne. Det er mulig det er det tykke moselaget i skogbunnen som gjør at det ikke er noen underskog å snakke om. Det ser ellers ut til å være god nok plass mellom lindetrærne til andre trær. Dette at ingen nye trær har vokst opp mellom de gamle kan tyde på at lindetrærne var plantet der i utgangspunktet. Altså at det ikke var en lindeskog som er pleid til å bli en basteskog, men at det er bevisst plantet lind for å få fram lindebast av. 6

7 En skisse over hvordan bastetrærne står i skogen. Den øverste rekka står på en liten forhøyning i landskapet, den nederste omtrent langs med en hylle i landskapet. Nedenfor er det ganske bratt ned til veien / fjorden. 7

8 Litt om omgivelsene rundt basteskogen. På rundturen prøvde Bård også å gi oss et overblikk slik at vi kunne se skogen i mulig sammenheng med omgivelsene. Skiferbruddene nærmest fjorden er de eldste, for her var det kortest vei til utskiping av de tunge steinene. Disse bruddene har Hardangerskifer a/s ikke drevet mer ut av, gjennom en slags «selvpålagte fredning av kulturminne». Eiendomsforholdene rundt skiferbruddet har vært nokså konstante i flere hundre år. Bård fortalte at det var et skifte i 1497 der eiendomsgrensene ble satt opp, men at familien har eid og drevet området allerede fra tallet. I cirka 1780 ble disse eiendomsgrensene bekreftet. Familien Sandven i Norheimsund har vært eierne hele tiden. Sandven ble på et tidspunkt delt i to gårder, og disse ble igjen delt i fire kvartinger, så det var 8 familieenheter som var eiere. På tallet gikk en av dem konkurs, men denne delen ble kjøpt opp av de resterende 7 som fortsatt er eierne i dag. Vi gikk på noen av de gamle veien i området. Det var spor av to lange forsyningsveier, som gikk parallelt med fjorden gjennom bruddene. Den eldste var nærmest fjorden, og denne veien hadde rast ut flere steder i hellinga. Den yngste var det flere spor av, den gikk gjennom bruddene, og disse kalte Bård for matveiene. De gikk mellom Jondal og Sollesnes, og ble brukt til å skaffe mat til arbeiderne ved bruddet. Arbeiderne jobbet i to- eller firemannslag, og dreiv steinen på leiebasis. De kom fra Kvam, Strandebarm og Jondal, og de fleste var ukependlere som rodde over fjorden på jobb. På Sollesnes var det bare ett bruk tidligere, så det måtte skaffes mat og andre forsyninger fra andre steder, for eksempel Jondal. Da var det matveiene ble brukt, og de gikk altså rett i ytterkantene av selve basteskogen, den gamle i nederkant og den nye i overkant. De korte, gjerne hellelagte veiene som gikk rett ned til fjorden, var laget for å frakte ferdig skifer ned til «utskipingshavna». Hellene ble laget helt ferdige oppe i bruddet for å spare vekt når de skulle fraktes nedover lia. En stor helle med et lite hull i en ende ble ofte brukt som slede. De mindre helle ble stablet oppå, og så ble den store dratt nedover med et tau gjennom hullet. Noen sleder av tre ble også brukt, men siden steinen er tung var det kanskje ikke så mange av den typen. Mye arbeidstid var brukt på å gjøre hellene helt ferdige oppe i bruddet, så det var viktig at de ikke ble ødelagt på veien ned den bratte hellinga.

9 Tur i fjæra inne på Sollesneset, se etter eventuelle spor av røyteplass. Som nevnt var det vanligst å røyte basten i vann for å få skilt bastelagene fra hverandre. Basta, eller lindestokkene skal ligge i noen måneder i vann, og det må ikke være for urolig sjø der det skal ligge. Lune viker med stein eller sandbunn er bra til å legge ned bast i, både som bark og i hele stokker. Oftest var ei bastegrav bare ei grop ytterst i fjæra, der de steinet ned stokkene/barken. Vi ville se etter om det kunne finnes spor etter slike «bastegraver» i sjøen, selv om vi hadde lite håp om å finne tydelige spor. Jeg har heller ikke funnet hva som var tradisjonen i Hardanger, hvilken metode de brukte her, men det var verdt å ta en titt likevel. Etter turen i skogen gikk vi langs veien utover til bukta ved Sollesnes. Det så ikke ut til å være noen gode steder å legge ned bast på denne strekningen, det var for bratt og værhardt. Kystlinja i dette området ble drastisk endret ved veiutbyggingen. For eksempel var det ei gammel fjære/ strand rett nedenfor basteskogen, men denne er nå fylt og veien lagt oppå. Vi fikk høre at det var omtrent i denne fjæra arbeiderne som bodde på den andre siden av fjorden trakk opp båtene sine, bak og under ei stor helle som lå utover sjøen. Denne hella ble også sprengt bort når veien kom. Det virker likevel sannsynlig at de kan ha brukt den mye lunere vika meter lenger innover i fjorden, innenfor selve Sollesnes, hvis de har lagt ned bast her. Vi gikk og lette litt etter spor etter bastegraver i fjæra der, men uten resultat. For eventuell framtidig bruk var det derimot et veldig fint sted såvidt vi kunne bedømme, med god bunn og rolig sjø. Etter at vi hadde vært på denne synfaringa og det hadde dukket opp mange spørsmål for hvert svar vi fant, snakket Bård Sandven med faren sin, og det kom flere nye opplysninger. Fra Arne J. Sandven, født far til Bård Sandven Hver vår dro grunneierne over til Sollesnes og tok ut bast fra basteskogen. Eierne tok ut bast fra fellesarealet på den måten at de dro over til Sollesnes om våren når sevja gikk, og tok ut bast. Så rodde de tilbake til tjosebakkjen. Arna J. Sandven hadde selv vært med far sin og rodd over med urabåten (en åttæring de brukte for å ro fram og tilbake til Sollesnes med) og henta lindebast om våren. Tjosebakkjen (tjose er samme som engelsk chose) fungerte som følger: 9

10 Tjosebakkjen var på stranda foran der Sandven hotell ligger nå, i Sandvenfjøra. Alt etter hvor mange som var med over til Sollesnes, la de materialet i så mange like store hauger som det var folk. Etter dette stilte eierne seg med ryggen til haugene. En mann pekte så på en haug, og vilkårlig tok en og en eier en part uten å se hvilken det var. Dette er tjosing. Lindebasta ble brukt rå, den ble ikke lagt i sjøen. Den var så lett å få av om våren. Basta ble delt opp i omlag en tommes brede bånd, og tvunnet på en ganske enkel måte. Det aller meste av basta ble brukt til å binde opp hesjer med, men de lagde alle slags små taustumper og band de trengte; band til «kodle», («trekjerald»), hamleband, grimer, børatog osv. Band til kodle (lagget kar) var av forskjellige materialer, og lindebast var nok av de mer «rufsete» materialene til dette, men det må ha vært godt brukandes. Sandvenfolket (grunneierne) hadde liten kontroll på den steinfaglige driften på Sollesnes, de kom bare over hver helg for å hente pengene for leia. Det samme kan nok sies om basten. Arne J. Sandven visste ikke noe om de tok bast til bruk i bruddet, men han regna med at de gjorde det. Han hadde aldri hørt om noen bastegrav til å legge lindebasta til røyting i sjøen, de brukte den alltid rå, mente han. Avslutning. Disse lindetrærne utgjør en basteskog, pleid for å få fram taumateriale. Det er godt mulig at trærne er plantet når man ser på mønsteret og mangelen på andre trær. Basteskogen på Sollesnes ligger tett ved sjøen, er godt samlet og på en eiendom som det aldri har vært landbruk på. En ekte basteskog med røtter mange hundreår bakover i tid er ganske unikt å se i dag. Som repslager har jeg lett etter lindetrær i Hardanger siden Fram til nå har jeg bare sett to tuntrær, pluss noen ungtrær i en bratt li i Tørvikbygd. Skriftlige kilder sier at det har vært mer, men resten er nok fjernet til fordel for fruktdyrking. Selv om eierne som bodde i Norheimsund, har tatt bast med seg over fjorden til eget bruk, utelukker ikke dette at basteskogen kan ha blitt dyrka til bruk i bruddet tidligere, eller eventuelt at skogen hele tiden har dekket begge behovene. Basteskogen står på en eiendom hvor det har vært skiferbrudd i århundrer. Man har ganske sikkert brukt tau for å frakte fram skiferen tidligere, og det virker sannsynlig at disse tauene ble laga av bast fra basteskogen. Dessverre er det mindre sannsynlig at man kan finne skriftlige eller muntlige kilder om dette. Vi vet ikke hvem som eventuelt gjorde arbeidet med basten på Sollesnes, men det kan godt ha vært lokale familier. Det hadde vært fint å finne flere kilder omkring 10

11 bast og tau som kunne utdype noe av opplysningene til Arne J. Sandven, særlig når det gjelder lokal bruk på Sollesnes. Til slutt vil jeg nevne at reperbanen ved Hardanger Fartøyvernsenter er svært interessert i å kunne ta ut bast i denne basteskogen hvis det er mulig. Den mest innlysende grunnen er at vi trenger bast, som også er lett tilgjengelig og nærme sjøen og veien. For skogens egen del tror jeg det vil være sunt for trærne å bli stuvet på nytt, slik at ikke flere av de gamle kjempene går i bakken på grunn av vekta fra de store skuddene som står der nå. Skogen er en del av et helhetlig kulturlandskap som vitner om en god og planmessig utnyttelse av de ressursene man kunne utnytte. Kunnskapen om å ta vare på og utnytte de råvarene man har omkring seg, er en kunnskap som ble videreført fra generasjon til generasjon i mange hundre år. Bare de siste femti årene har det skjedd en drastisk endring i denne tenkemåten, og mye av vår egen historie og forståelsen for denne, går tapt på rekordtid. Ved å bruke basteskogen på nytt kan vi få videreført noe av denne historien, og samtidig ha muligheten til å formidle noe av dette videre. I tillegg tror jeg arbeidet i basteskogen vil gi oss selv en innsikt og en kunnskap som vi ikke får når vi henter bast fra vilkårlige lindetrær andre steder. Norheimsund, 6. november 2000 Anja Hertzberg, repslager ved Hardanger Fartøyvernsenter Merknad [H1]: 11