Forsidetetning: Knut Kringstad

Transkript

1

2 Refereres som: Haukebø, T., Eide, O., Skjelstad, B., Bakkeli, G., Tønset, K. og Stensli, J. H., 2000 Rotenonbehandling som tiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris. En gjennomgang av metodikk, utstyr og rutiner med forslag til forbedringer. - Utredning for DN Forsidetetning: Knut Kringstad

3 Rotenonbehandling som tiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris En gjennomgang av metodikk, utstyr og rutiner med forslag til forbedringer av Trond Haukebø 1, Ove Eide 1, Bård Skjelstad 2, Gisle Bakkeli 2, Kari Tønset 2 og John Haakon Stensli 2. 1 Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Fylkeshuset Molde 2 Veterinærinstituttet Trondheim. Tungasletta 2, 7485 Trondheim Utredning for DN TRONDHEIM 5

4 Direktoratet for naturforvaltning 7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Utredning for DN Nr Tittel: Rotenonbehandling som tiltak mot lakseparasitten Gyrodactylus salaris. En gjennomgang av metodikk, utstyr og rutiner med forslag til forbedringer. Forfattere: Trond Haukebø, Ove Eide, Bård Skjelstad, Gisle Bakkeli, Kari Tønset og John Haakon Stensli. Antall sider: 80 ISSN ISBN TE 856 Emneord: Gyrodactylus salaris Rotenonbehandling Metodikk Dato: 18. januar 2000 Keywords: Gyrodactylus salaris Rotenone treatment Methodics Ekstrakt: På bakgrunn av at tre rotenonbehandlede vassdrag, Steinkjervassdraget, Rauma og Skibotnelva fremdeles har lakseparasitten Gyrodactylus salaris, ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å se på muligheten for å forbedre rotenonbehandlinger, med det formål å redusere risikoen for at G. salaris overlever behandlingen. Med forbedringer menes i denne sammenheng modifisering og nyutvikling av metodik og utstyr som benyttes undeer planlegging og gjennomføring av en rotenonbehandling. Kvalitetssikring er et begrep som står sentralt i denne sammenheng, og betydlige forbedringer kan gjøres gjennom å bedre den praksis som gjelder i dag. Følgende forhold er av betydning for å øke sjansen for å lykkes med rotenonbehandlinger: Dobbel behandling, kvalitetssikring av manngardsarbeidet, bedre kartlegging, lengre doseringstid i sidebekker, bruk av hydrologisk kompetanse, økt fokus på overgangssoner land og vann, tung rotenon, økt bruk av vandringshinder og utstyr. Abstract: The fatal salmon parasite Gyrodactylus salaris has been found in some 40 salmon rivers in Norway, of which 25 have been chemically treated with the biocide rotenone. However, in three of the treated rivers (Rivers Steinkjerelva, Rauma and Skibotnelva), the parasite has survived the rotenone treatment. As a direct consequence, a committee was appointed in order to improve and refine the treatment procedure. The commission of the committee has been to reduce the probability of rotenone treatment failure, that is insure that all specimen of the hermaphroditic Gyrodactylus salaris are eliminated after chemical treatment. In more details, the tasks of the committee were to put forward suggestions for modifications of the existing procedures, as well as development of new equipment and methods applied in the rotenone treatments. Improvement of quality and quality assurance are keywords in this context, and the committee has concluded that there exists a considerable potential for improvement of the rotenone treatment methodology: Double treatment, improved mapping, prolonged effluence time, use of hydrological expertise, quality assurance of field work, use of high-density rotenone compounds, increased focus on the land-water interface, extensive use of artificial obstacles, development of equipment.

5 FORORD Parasitten Gyrodactylus salaris er den mest omfattende kjente tapsfaktoren forårsaket av menneskelig aktivitet som har rammet norske laksebestander de siste årene. Parasitten ble innført til landet med import av levende smolt og er ikke naturlig utbredt i Norge. Den spres først og fremst ved flytting av fisk og vandringer av smittet fisk i brakkvann, men kan også spres med fiskeredskaper, båter eller ved andre aktiviteter hvor samme utstyr blir benyttet i flere vassdrag. Rotenonbehandling av infiserte vassdrag har vært det eneste aktuelle tiltak for å bekjempe G. salaris. I det videre arbeid vil det fortsatt bli lagt vekt på aktiv bekjempelse av G. salaris ved bruk av rotenon. Det vil imidlertid i langt større grad bli vurdert å bygge fiskesperrer for å redusere området som må rotenonbehandles. Det er gjennomført rotenonbehandling av til sammen 25 vassdrag. 16 av dem er friskmeldt. På bakgrunn av at fire vassdrag (Skibotnelva, Steinkjervassdraget, Rauma og Lærdalselva) behandlet i perioden ikke har gitt ønsket resultat, nedsatte DN en metodegruppe som fikk som mandat å foreta en fullstendig gjennomgang av hele prosessen knyttet til rotenonbehandlinger med sikte på forbedringer i alle ledd. I denne utredningen for DN gir metodegruppen sin anbefaling om hvordan fremtidige rotenonbehandlinger bør planlegges og gjennomføres for å sikre et optimalt behandlingsopplegg. Trondheim, 18. januar 2000 Yngve Svarte avdelingsdirektør

6 PROSJEKTGRUPPAS FORORD Rapporten er laget på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning. Den oppnevnte gruppen med representanter fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal og Veterinærinstituttet i Trondheim, har hatt i oppdrag å foreta en fullstendig gjennomgang av dagens metodikk knyttet til rotenonbehandlinger med tanke på forbedringer i alle ledd. Flere personer med erfaring og kompetanse på ulike felter knyttet til emnet har vært bidragsytere. Dette har gitt viktige impulser til arbeidet. Gruppen takker alle som har bidratt. 20. september 1999 Trond Haukebø Seksjonsleder Fylkesmannen i Møre og Romsdal Ove Eide Konsulent Fylkesmannen i Møre og Romsdal Bård Skjelstad Veterinær Veterinærinstituttet Trondheim Gisle Bakkeli Kari Tønset John Haakon Stensli Geograf Biolog Prosjektmedarbeider Veterinærinstituttet Trondheim Veterinærinstituttet Trondheim Veterinærinstituttet Trondheim 7

7 INNHOLD Sammendrag Innledning Utstyr og metodikk Vanlig metodikk Forbedringer av metodikk Redusert behandlingsområde med bruk av sperrer Dobbel behandling Forbehandlinger Forbedring av manngardsarbeidet Dosering i sidebekker Kontroll av rotenonkonsentrasjon Utstyr Utstyr til utslipp av rotenon Manngard- og bekkelagsutstyr Ny rotenonløsning Tung rotenon Forberedelse til behandling Overvåkning og identifikasjon av parasitten Informasjon Kartlegging Hydrologi Metodikk Hydrologiske problemstillinger Resultater fra hydrologiske utredninger Saksgang

8 4 Gjennomføring av behandling Innkalling av mannskap Opplæring Organisering av aksjon Behandlingsopplegg Hovedaksjon Spesialområder Valg av tidspunkt for behandling Utsettelseskriterier Etterarbeid Oppsummering og konklusjon Forhold som kan utgjøre en forbedring Gjenstående oppgaver Litteraturliste 79 9

9 SAMMENDRAG På bakgrunn av at tre rotenonbehandlede vassdrag, Steinkjerelvene, Rauma og Skibotnelva, fremdeles har lakseparasitten Gyrodactylus salaris, ble det nedsatt en arbeidsgruppe for å se på muligheten for å forbedre rotenonbehandlinger, med det formål å redusere risikoen for at G. salaris overlever behandlingen. Med forbedringer menes i denne sammenheng modifisering og nyutvikling av metodikk og utstyr som benyttes under planlegging og gjennomføring av en rotenonbehandling. Kvalitetssikring er et begrep som står sentralt i denne sammenheng, og betydelige forbedringer kan gjøres gjennom å bedre den praksis som gjelder i dag. Arbeidet har ikke avdekket forhold som tilsier at resterende behandlinger ikke kan gjennomføres med et vellykket resultat. Årsaken til de mislykkede behandlingene er ikke funnet, men i noen tilfeller sannsynliggjort. Følgende momenter kan være årsak til en mislykket behandling: Menneskelig svikt i sammensatte og arbeidskrevende operasjoner Spesielle problemer i behandlingen av overgangssoner mellom land og vann Overlevelse av fisk i perifere områder i vassdraget, munningsområdet eller i fjorden For kort utdoseringstid i sidebekker Feil avgrensning av behandlingsområdet Følgende forhold er av betydning for å øke sjansen for å lykkes med rotenonbehandlinger: Dobbel behandling En vårbehandling, forut for en senere hovedbehandling vil øke sjansen for å fjerne parasitten fra området ved at smittespredningen begrenses fram mot hovedbehandlingen. Kvalitetssikring av manngardsarbeidet Gjennom å kvalitetssikre manngardsarbeidet er det mulig å forbedre innsatsen og kvaliteten på feltarbeidet. Herunder ligger forbedret opplæring, mer tid til gjennomføringen av arbeidsoppgaver, dobbel behandling av risikoområder, etterkontroll av arbeidet, innføring av merke- og rapporteringssystem. Bedre kartlegging Gjennom å høyne kvaliteten på kartleggingen kan risikoen for feil og mangler på arbeidsplan og kart reduseres. Lengre doseringstid i sidebekker Doseringstiden i sidebekker må økes, da forsøk har vist at tidligere benyttet doseringstid kan ha vært marginal. Bruk av hydrologisk kompetanse Med utvidet bruk av sporstoffundersøkelser kan hydrologiske problemstillinger utredes og en sikrere behandling oppnås. 10

10 Økt fokus på overgangssoner land og vann Tilløp av friskt grunnvann eller overflatevann kan danne lommer i elver og bekker med for lav konsentrasjon hvor fisk kan overleve under behandling. Økt fokus på disse sonene, og bruk av den kompetanse som finnes på dette området vil øke sikkerheten i behandlingen. Tung rotenon Tung rotenon er et hjelpemiddel under utvikling til bruk i områder under vannspeilet med tilfang av ferskt vann. Dette bør videreutvikles og ferdigstilles til bruk da det er behov for en metode som kan sikre at konsentrasjonen av rotenon holdes oppe i områder med tilsig og oppkommer. Økt bruk av vandringshinder Sannsynligheten for å lykkes øker gjennom bruk av vandringshinder, da det infiserte området reduseres og utbredelsen av G. salaris begrenses. Utstyr Det er tatt i bruk en ny type motorisert pumpe som er modifisert for å lette og sikre behandling på flere områder. 11

11 1 INNLEDNING Etter at lakseparasitten G. salaris ble påvist første gang i Norge i 1975, har myndighetene vært opptatt av begrense skadevirkningene av parasitten. Hovedstrategien har vært å forsøke å fjerne parasitten gjennom rotenonbehandlinger av infiserte vassdrag. Dette tiltaket kombineres med smitteforebyggende arbeid. Rotenonbehandling anses i dag som eneste mulighet for å fjerne parasitten fra et infisert vassdrag. Den første behandlingen ble foretatt i Vikja i Sogn og Fjordane i Behandlingsformen har til nå vært brukt i ca 25 vassdrag. Hittil er 13 vassdrag friskmeldt og 8 er under overvåkning. Rauma, Innfjordelva, Steinkjerelva og Skibotnelva har til fått påvist parasitten etter fullskalabehandling. Rotenonbehandling er et omstridt tiltak, og strategien for håndtering av den trusselen G. salaris utgjør er under stadig evaluering. Myndighetene har fram til i dag valgt å opprettholde strategien med bruk av rotenon og tiltak for å begrense smittespredningen. Det har vært formulert klare forutsetninger for å opprettholde strategien. Disse er i første rekke at tiltakene i stor grad må lykkes, dvs at nye vassdrag ikke smittes og at behandlede vassdrag blir friskmeldt. Metodegruppa På bakgrunn av at tre behandlinger regnes som mislykket, nedsatte Direktoratet for Naturforvaltning en metodeutviklingsgruppe våren Denne gruppa fikk som mandat å foreta en fullstendig gjennomgang av hele prosessen knyttet til rotenonbehandlinger med sikte på forbedringer i alle ledd. Ut fra tidligere erfaring med behandlinger, og nåværende organisering av arbeidet knyttet til gjennomføringen av slike, ble følgende personer bedt om å delta i arbeidet: Trond Haukebø, Fylkesmannen i Møre og Romsdal Ove Eide, Fylkesmannen i Møre og Romsdal Bård Skjelstad, Veterinærinstituttet i Trondheim, Oppdragsavdelingen Gruppa ble bedt om å trekke inn hydrologisk kompetanse. Gisle Bakkeli ble engasjert. Han er utdannet geograf fra NTNU, med hovedoppgave om sporstoffundersøkelser i Ranaelva som en forundersøkelse til rotenonbehandling. Annen nødvendig kompetanse for gjennomføring av oppdraget skulle også konsulteres ved behov. Kari Tønset og John Haakon Stensli, Veterinærinstituttet Trondheim, har bidratt til deler av arbeidet. Flere andre personer og miljøer har vært rådført. Konkrete mål for prosjektet: Endring av både kjemiske og fysiske forhold ved rotenonløsningen, for å bedre bruksegenskapene og gjøre den mer miljøvennlig. Videreutvikle utstyr og metodikk til distribusjon av rotenon. Gjennomgang og kvalitetssikring behandlingsopplegg. Evaluere eventuelt forslag som gruppen kom fram til, ved å prøve dem ut ved neste behandling. Gjennomføring av arbeidet Arbeidet ble lagt opp med jevnlige diskusjonsmøter hvor de ulike delene av en rotenonbehandling ble gjennomgått. Enkle laboratorieforsøk har vært gjennomført hos 12

12 Fylkesmannens miljøvernavdeling (fylkesmannens miljøvernavdeling) i Møre og Romsdal. Disse omhandlet bruksegenskaper hos den nye rotenonløsningen, som har fått det nye navnet legumin. Feltforsøk ved utprøving av nytt utstyr og metodikk har foregått både i Molde og i Trondheim. Gruppa har foretatt en fullstendig gjennomgang av hele prosessen knyttet til rotenonbehandlinger. Resultatet av arbeidet er gjengitt i denne rapporten. Det er også resultatene av arbeidet med utvikling av ny rotenonløsning. Den kjemiske sammensetningen av rotenonløsningen har blitt endret som følge av arbeidet, og både bruksegenskaper og miljøpåvirkning er forbedret. Vi har utviklet og testet en ny motordrevet pumpe som kan benyttes i ulike deler av behandlingen. Denne er enkel og svært anvendelig i ulike sammenhenger. Våre vurderinger er gjort ut fra den erfaring vi har på området, og tar ikke spesielt utgangspunkt i de behandlinger som har vært mislykket. Vårt mandat sier at vi skal påpeke de forbedringspotensialer som finnes. Med bakgrunn i dette har metodikkgruppa ikke beskjeftiget seg med ressursbruk i vesentlig grad likevel skal de skisserte tiltak være innenfor realistiske rammer. Kvalitetssikring er et begrep som står sentralt i arbeidet med å sikre sannsynligheten for å lykkes med en behandling. Betydelige forbedringer kan gjøres gjennom å skjerpe den praksis som gjelder i dag. Da det omtrent ikke finnes skriftlig dokumentasjon etter de gjennomførte behandlingene i Norge, ble de personene som hadde erfaring med organisering og gjennomføring av rotenonbehandling samlet til et felles arbeidsmøte for å sammenfatte erfaringer og kunnskap om emnet. Sentrale problemstillinger ble diskutert over to dager, høsten I tillegg til flere representanter fra miljøvernavdelingen hos fylkesmannen i Nordland, Nord-Trøndelag, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane deltok Direktoratet for naturforvaltning (DN), Statens dyrehelsetilsyn (SDT) og fagmiljøer som Norsk institutt for naturforskning (NINA), Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) og Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU). Diskusjonene og innspillene fra dette møtet har vært et viktig utgangspunkt for arbeidet i metodegruppa. 13

13 2 UTSTYR OG METODIKK 2.1 VANLIG METODIKK Normal prosedyre for behandling av et vassdrag er å utdosere rotenon over en tidsperiode. Samtidig som stoffet spres nedover vassdraget går manngardslag langs elvebredden for å behandle vannforekomster som kan inneholde fisk. Sideelver og sidebekker behandles med egne utslipp. Av praktiske grunner er behandlingen av vassdragets ulike deler koordinert. Under er vanlig brukte metoder skissert, senere er nye momenter og forslag til forbedring beskrevet. Hovedutslipp Hovedutslipp er betegnelsen på hovedutdoseringen i elva eller i de større sideelvene. Stedet for hovedutslippet er alltid ovenfor den lakseførende strekning. Startstedet gir seg oftest selv ved at det vanligvis er en markert foss som er den absolutte øvre grense for laksens oppvandring. I de tilfeller hvor en kan reise tvil ved om det er et absolutt oppgangshinder må en finne et startpunkt lengre oppe i elva som uomtvistelig er et oppvandringshinder. En bør også gjøre grundige undersøkelser om hvorvidt det har vært fraktet voksen laks (Salmo salar) forbi oppgangshinderet, eller om elvestrekninger ovenfor lakseførende strekning kan ha vært benyttet som utsettingsområde for laksyngel. Hovedutslippet har til hensikt å tilføre elvevannet den mengde rotenon som skal til for å utrydde fisken i hovedelva. Under hovedutslippet dannes en lang rotenonholdig sky som transporteres nedover elva. Denne skyen må være så lang at den gir nødvendig tid til behandling av bredd og sidebekker. Et hovedutslipp bør ha en varighet på minst 5 timer. Skyen fortynnes etterhvert som den transporteres nedover i elva. Dette skjer i størst grad hvor elva inneholder større vannvolum som for eksempel i kulper, bakevjer og stillestående vann (Bakkeli, 1998). For å imøtekomme denne fortynningen utdoseres en høyere konsentrasjon den første timen. I større vassdrag vil rotenonskyen på langt nær nå sjøen i løpet at en dag. I disse tilfeller må en ved dag to, tre, osv. foreta oppstart av nye dagsetapper i elva. Disse etappene startes også med et hovedutslipp, som ikke nødvendigvis vil bli liggende ovenfor et sted hvor fisken har vanskelig for å passere oppover. Stedene for disse hovedutslippene må vurderes nøye ut fra faren for forbipassering av fisk. Eventuelle risikoreduserende tiltak som f. eks. mindre jevnlige utslipp gjennom natten må her vurderes. Fortrinnsvis bør slike oppstartspunkter settes ved lukkede fisketrapper og lignende. Påfrisking Det er kjent at fortynning, oksygen, lys, humusholdig og partikkelholdig vann medfører reduksjon av rotenonens virkning (California Department of Fish and Game, 1985). I elv vil blant annet. fosser og strykparti følgelig medføre en nedbrytning av rotenonen. For å redusere problemet med uttynning, og reduksjon av toksisitet blir det vanligvis opprettet en eller flere påfriskingsstasjoner lengre nede i vassdraget. I større vannvolum som kulper o.l. kan det i enkelte tilfeller bli foretatt en ekstra utdosering. Denne blir gjennomført slik at dette vannvolumet er tilført nødvendig rotenonmengde i det pilotskyen når dette stedet i elva. 14

14 Munningsdosering I munningen og i brakkvannslaget i fjorden kan det stå infisert fisk. Det doseres derfor rotenon i munningsområdet. Det må i de fleste tilfeller gjennomføres spesielle undersøkelser i dette området med hensyn til problematikk knyttet til tidevann og strøm. Manngard og bekkelag Manuell behandling av kritiske områder langs hovedelva gjennomføres av manngardslag Manngardslaget består oftest av to eller flere personer som skal samarbeide. Disse får tildelt en strekning på ca. 2-3 km som de skal behandle. Under behandling skal laget bevege seg fra start til slutt på den tildelte strekningen. Alle vannforekomster mellom flomvannsnivå og dagens vannstand skal behandles. Dette inkluderer elvebredd og bakevjer og kiler hvor hovedskyen i elva ikke sikrer tilfredsstillende innblanding, samt små sidebekker som det ikke er hensiktsmessig å sende egne bekkelag til. Bekkelagene står for behandling og dosering av rotenon i sidebekker og små sideelver. I større bekker er prinsippet for denne behandlingen lik behandling i hovedelv, med et utslipp over tid ovenfor vandringshinder og manngard derfra ned til hovedelva. I mindre bekker er det mest hensiktsmessig å bevege seg motstrøms og behandle både bekkeløp og tilstøtende vannforekomster fortløpende oppover. Ved vandringshinder avsluttes behandlingen med dosering over noe tid. Det er alltid sannsynlig å finne anadrom fisk i vannansamlinger som er eller har vært i kontakt med elva, derfor er det svært viktig å innarbeide den riktig innstilling og rutine. Arbeidslagene skal følge kartene og arbeidsbeskrivelsene nøye, men samtidig ha en selvstendig oppfatning. Kart og arbeidsbeskrivelser er bare veiledende. Terrenget kan ha blitt forandret siden befaring, eller kartleggeren kan ha oversett noe. Spesialområder Lag som er oppsatt med spesialutstyr (til nå gjerne tåkesprøyte og perforerte kanner, i framtida mer motorpumper), behandler områder som blir for kompliserte/tidkrevende for manngardslagene. Dette kan være store grusører, sumper, større ansamlinger av dammer, dammer med store vannvolum og store steinfyllinger. Brakklegging Vandringshindre kan benyttes som en langsiktig løsning hvor vassdrag eller del av vassdrag legges brakk i flere år. Området ovenfor sperra anses som smittefritt etter en periode på 5-7 år, siden infisert fisk i løpet av en slik periode enten har vandret ut eller er døde. Ei sperre for langsiktig brakking kan enten bygges eller eksisterende laksetrapper kan stenges. Før det bygges ei sperre må det gjøres en kostnad/nytte-utredning. Sperrene må tåle en hundreårsflom og være 100 % sikre mot oppgang av fisk. Ved bruk av langtidssperrer må biologiske effekter utredes. Kan sperra bygges slik at sjøørret (Salmo trutta) slippes gjennom, eller kan sjøørreten bevares i genbank? Andre brukeres interesser i vassdraget må også kartlegges, og sperrebyggingen som fysisk inngrep i naturen må også vurderes. 15

15 Korttidssperrer Disse sperrene settes opp for å kunne forbehandle et område. Enkelte områder/sideelver kan være spesielt ressurskrevende, lange eller på annen måte vanskelig å koordinere med hovedutslippet. Forbehandlingen kan skje år, måneder eller dager før hovedbehandlingen. Sperringen må være satt opp før behandlingen gjennomføres. Disse må være sikre og tåle en normal flom, eventuelt også isgang (ved behandling året før). Det må også føres tilsyn og kontroll med sperrene. Gode sperrer kan bygges med enkel midler. Dryppstasjonen er en type korttidssperre. Dryppstasjonen tilfører sideelva en jevn strøm av rotenon i tidsrommet fra behandling til hovedelva er behandlet. Dette hindrer oppvandring av infisert fisk i den behandlede sideelva. 2.2 FORBEDRINGER AV METODIKK Ved å kombinere eller utvide noen av de metodiske prinsippene som benyttes, kan en sikrere behandling oppnås. Noen av de nedenfor nevnte tiltak har vært prøvd tidligere, men i hovedsak representerer de et forbedringspotensiale i forhold til tidligere praksis Redusert behandlingsområde med bruk av sperrer Samlet innsats ved en rotenonbehandling er blant annet en funksjon av lengden på elvestrekningen som skal behandles. Ut fra dette kan det hevdes at desto lengre vassdrag, desto større prosjekt å gjennomføre og dermed flere muligheter for feilkilder. Til tross for det faktum at den elvestrekningen som må behandles forkortes vesentlig ved bruk av sperrebygging og brakking, har denne strategien sjelden blitt benyttet. Et argument for ikke å bruke denne strategien har vært at tiden før brakklegging er fullført blir for lang. Framdriften i gjennomføringen av rotenonbehandlinger, i henhold til gjeldende handlingsplan, har imidlertid ikke blitt fulgt i de senere år. Mange vassdrag har som et resultat av dette ligget smittet i flere år, uten at tiltak har blitt gjennomført. I mange av disse vassdragene kunne brakklegging ha blitt bruk som strategi, uten at det ville ha ført til forsinkelser i henhold til den reelle framdriften. Tatt i betraktning at muligheten for å lykkes blant annet øker med lengden på brakklagt elvestrekning, er sjansen tilstede for at færre behandlinger kunne ha vært mislykket på nåværende tidspunkt, med en mer omfattende bruk av denne strategien. Det finnes i dag kunnskap og teknikk til å bygge sperrer i de aller fleste vassdrag. Selv om det vil være behov for nyutvikling av tekniske løsninger i enkelte tilfeller, er spørsmål omkring sperrebygging først og fremst knyttet til økologi og økonomi. Befaringer av alle gjenstående områder i forhold til etablering av sperrer for å minske behandlingsbehovet er påbegynt i Nordland, og bør videreføres i andre regioner Dobbel behandling En dobbel behandling i form av en vårbehandlingen innebærer at hovedelvene og nederste deler av de større sideelvene, hvor størstedelen av laksungene befinner seg, blir behandlet uten at det utføres manngards- og bekkelagsarbeid. 16

16 Ved å gjennomføre en vårbehandling oppnås følgende: Mengden fisk i elva vil være kraftig redusert under hovedbehandlingen. Sannsynligheten for å lykkes er større med et lite antall fisk i elva når hovedbehandling starter. Smitteoverføring til den yngste årsklassen lakseunger (0+) fra eldre fisk, kan i betydelig grad unngås ved å behandle hovedløpet om våren. Hvis 0+ skulle overleve enten i hovedelva eller i periferien, er sjansen for at den er smittet betraktelig redusert hvis en vårbehandling gjennomføres. Faren for spredning av parasitten til andre laksevassdrag i fjorden gjennom en smoltutgang reduseres. Infiserte laksunger, parr og smolt, fjernes før aktiviteten øker om våren og før vandringen ut av elva starter. Etter en vårbehandling blir det langt færre smittet fisk i munningsområdet under hovedbehandlingen, noe som vesentlig reduserer usikkerheten knyttet til dette området. Usikkerhet omkring smittet småfisk som går opp i nærliggende, små vassdrag i fjordsystemet vil også reduseres. Fisken har til en viss grad forskjellige oppholdssteder vinter og sommer. Sommer og høst finnes det mer fisk i periferien, ved elvekant, i sidebekker og dammer, noe som delvis er en effekt av økte konkurranseforhold i hovedelva. De grunne, stillestående eller sentflytende perifere vannforekomstene fryser eller tørker inn om vinteren, og fisken konsentreres i hovedløpet i elva på sen høst, vinter og vår (Bremset, pers.med). Behandles hovedløpet tidlig på våren, kan store mengder infisert fisk forhindres fra å søke ut i vassdragsperiferien senere på året. Det finnes et svært stort antall 0+ i ei nylig infisert elv. Denne har stor tilbøyelighet til å stå nede i grusen hvor den kan overleve en behandling. Forskning viser at store andeler av småfisken i et vassdrag vil være nattaktiv på sommeren (Bremset, 1999). Det kan bety at den vil være nedgravd i elvesubstratet om dagen, noe som kan gjøre den vanskelig tilgjengelig for rotenon under hovedbehandling av vassdraget, som må foregå om dagen. Ungfisken er mer dagaktiv om våren, og er derfor mer eksponert for rotenon under en behandling om våren. Ved flom transporteres 0+ ofte passivt ut i perifere områder. Etter flom kan uregistrerte vannforekomster bli liggende igjen i terrenget. Hvis slike vannforekomster ikke blir funnet av manngarden, kan fisk med parasitt overleve til etter behandling. En vårbehandling vil redusere omfanget av dette problemet. Lakseunger vil trolig trekke mot midten av elva når eldre, konkurrerende individer er borte etter en vårbehandling. Fravær av konkurranse og forbedret vekst vil trolig føre til at lakseunger, og eldre fisk som tidligere oppholdt seg utenfor hovedelva, tidligere enn ellers inntar posisjoner i elva hvor den er tilgjengelig for en hovedbehandling. 17

17 2.2.3 Forbehandlinger Forbehandlingene foregår i forkant hovedbehandlingen. Områdene som behandles kan avgrenses fra hovedelva ved bygging av fiskesperrer. Formålet med slike forbehandlinger er: Få bedre tid til å behandle perifere områder. Få bedre arbeidsforhold. Frigjøre ressurser til bruk under hovedbehandlingen. Tiden som står til rådighet for det enkelte lag under hovedbehandlingen kan bli marginal. Dette innebærer fare for ufullstendig arbeid. Dette kan kompenseres for gjennom flytting av disponibelt mannskap, men slike omrokkeringer innebærer en risiko for misforståelser eller andre feil. I mange vassdrag er det store perifere områder og det er derfor vanskelig å behandle alt samme dag. Tett vegetasjon fra midtsommer og utover kan gjøre arbeidet vanskelig. Forbehandlinger av slike områder vil derfor frigjøre ressurser og bedre arbeidsforholdene. Behandlingen gjennomføres etter samme prosedyre som i hovedvassdraget. Etter forbehandling kan det oppstå uforutsette hendelser som ekstrem vannføring eller annet. I slike tilfeller knyttes det usikkerhet til om vandringshinderet har fungert etter intensjonen, og det må da foretas en ny behandling av området Forbedring av manngardsarbeid Det er ikke mulig å vite om en lokalitet er behandlet med mindre det finnes død fisk i den. I uoversiktlige områder med mange vannforekomster er det derfor behov for et kontrollsystem. Uten bruk av kontrollmerking kan én eller flere vannforekomster blir oversett, uavhengig av evnen til nøyaktighet hos den som utfører arbeidet. Det er flere måter å utføre en slik kontroll på. En kan legge opp til et system med egenkontroll, eller et system der kontrollen blir utført av andre enn de som behandler området. Fellesnevneren for en slik kontroll vil være et merkesystem som gjør det mulig for kontrollør å se hvilke vannforekomster som er behandlet. En kan tenke seg mange ulike metoder for merking. Vimpler for merking av pytter og dammer, og tau for merking og avgrensning av myrer og andre flate områder er utprøvd og har vist seg å fungere god. Merkesystem for egenkontroll Egenkontroll med behandling av pytter og dammer kan gjøres ved at den som utfører arbeidet merker hver vannforekomst som behandles med en vimpel. Vimpelen blir stående under behandling av de resterende vannforekomstene slik at det blir enkelt å skille det som er behandlet fra det som ikke er behandlet. Når behandlingen er ferdig gås området over på nytt for å sjekke at alle vannforekomstene i området er merket med vimpler. Når man har forsikret seg om at hele området er behandlet, tas vimplene opp, og man beveger seg til neste lokalitet. Egenkontroll ved behandling av myrområder, grusører og andre større flater kan gjøres ved at tau eller bånd benyttes til å seksjonere området som skal behandles. Merkene flyttes etter hvert som området behandles ferdig. På denne måten fremmes oversikten, og nøyaktigheten i arbeidet øker. 18

18 Merkesystem for kontroll utført av annen person Merking settes ut på samme måte som beskrevet ovenfor. Merkene tas ikke vekk av de som har satt dem ut men av en kontrollør. Metoden åpner for muligheten til å loggføre avvik, gå tilbake og diskutere ulike oppfatninger om punkter og behandling. Alternativt kan områder med mange vannforekomster merkes med vimpler før behandling, for så å bli behandlet og dobbelmerket av den som utfører behandlingen. Denne metoden vil være ressurskrevende, men fører til en dobbel kontroll, ved at både den som setter ut merking og den som behandler kontrollerer hverandre. Ulike metoder kan benyttes alt etter områdets kompleksitet og behovet for kontroll. Dobbel manngard I uoversiktlige områder bør det benyttes dobbel manngard. Aksjonsledelsen får innspill under hele aksjonen, og vet hvor det er størst mulighet for at behandlingen har vært mangelfull. Slike områder må alltid gås over i ettertid. Bruk av dobbel manngard gjør det mulig å sammenligne nedtegnelser og erfaringer lagene har gjort. Dette vil lette kontrollen og bedre muligheten for at uhell blir oppdaget. I felt kan lagene kan overlappe hverandre noe som vil sikre en dobbel behandling. En dobbel behandling fjerner en del av usikkerhetsmomentene, men hensyn til dekningen av behandlingsområdet Dosering i sidebekker To forhold av forbedring er knyttet til dosering i sidebekker. Det ene gjelder bekker som er lakseførende over en lengre strekning, det andre gjelder bekker som ender i et vandringshinder direkte ut i hovedelva. Enkle forsøk med laks og rotenon viser at fisken kan våkne opp fra et tilsynelatende livløs tilstand, dersom den eksponeres for friskt vann (Stensli, pers.med.). Ved spesielle forhold kan fisk kanskje overleve en eksponering for 1 ppm rotenon i en halv time. Det bør derfor tas høyde for feilvurdering av vannmengde, eksponeringstid og variasjon i individenes evne til å tåle rotenon. Sidebekker må derfor behandles over 1-2 timer, med en dosering på 1 ppm. I bekker som har et vandringshinder ved samløpet med hovedelva kan det legges ut et depot av rotenon i bekken. På grunn av temperatur forskjeller kan dette gi dårlig innblanding, dette imøtekommes med å legge ut svamper. I små bekker kan dette for eksempel gjøres med svamp dynket i konsentrert rotenon. Metodikken er prøvd og ser ut til å fungere, men må utprøves nærmere Kontroll av rotenonkonsentrasjon Ved rotenonbehandling er det nødvendig å oppnå dødelig dose av rotenon for laksefisk i hele den lakseførende delen av vassdraget. Fysiske forhold som sollys og organisk materiale har betydning for nedbrytningshastigheten av rotenon (California Department of Fish and Game, 1985). I tillegg fortynnes og forlenges rotenonskyen ved transport nedover i vassdraget (Bakkeli, 1998). Disse forholdene fører til at det er ønskelig å kontrollere om konsentrasjonen på ulike punkter i vassdraget er som forventet. 19

19 Det er ingen kjente metoder for direkte måling av rotenonkonsentrasjon i vann. Analyser krever omfattende bearbeiding av vannprøvene i laboratorium. Kontroll av rotenonkonsentrasjon kan gi verdifull kunnskap og medvirke til å forbedre framtidige behandlinger. Analysene kan gi svar på om ønsket konsentrasjon er oppnådd i ulike deler av vassdraget, og en indikasjon på hvorvidt påfriskingspunktene var hensiktsmessig plassert. En metode som benyttes for analyse av rotenonkonsentrasjon i vann er beskrevet av Dawson et al. (1993). Det bør under enhver behandling etableres et prøvetakingsprogram som ivaretar noen sentrale problemstillinger for senere evaluering. Slike prøvetakingsprogram bidrar til å kvalitetssikre framtidige behandlinger. De vil kunne forklare eventuelt mislykkede behandlinger, og de kan brukes til overvåkning av eventuelt reststoffer i drikkevann. 2.3 UTSTYR Dette kapitlet gir en oversikt over vanlig benyttet og videreutviklet utstyr til distribusjon av rotenon. Under hver enkel beskrivelse er bruksområdet og eventuelt svakheter nevnt. Utstyret anses ikke for å være en årsak til mislykkede behandlinger, men forbedring av utstyret øker sjansen for å lykkes gjennom å lette arbeidet for mannskapet. Noen endringer med henhold til utstyr og utstyrsbruk er foreslått. Det er lagt vekt på at utstyret skal være teknisk enkelt, lett og driftsikkert Utstyr til utslipp av rotenon To metoder benyttes til hovedutslipp; motorisert pumpestasjon eller direkte utslipp fra oljefat med kran. Motorisert pumpestasjon Utdosering av rotenon tilpasses elvas vannføring. Utdoseringen justeres ved regulering av doseringspumpe og ved tilpasning av konsentrasjon på stamløsningen. Det er en fordel at utdosert volum er størst mulig. Dette forhindrer i noen grad tekniske driftsproblemer, og det gir større presisjon i doseringen. Pumpestasjonen gir en jevn og nøyaktig utdosering i hele elvas bredde. Utstyret er etablert og mye brukt. Pumpestasjonen består av følgende enheter som vist i figur 2.4.A. 20

20 Aggregat bensindrevet 220 V Strømforsyning 12 V Rotenon stamløsning 200 L Styreenhet for doseringspumpe Stoppekran m/ sil inn ut ELV Doseringspumpe Fordelingspumpe Perforert slange Figur 2.4.A: Prinsippskisse for hovedutdosering av rotenon Det vil bli arbeidet med å utvikle forenklet motorisert pumpestasjon. Oljefat for stamløsning av rotenon På steder der fysiske forhold sørger for god innblanding av løsningen i elvevannet, kan direkte dosering fra 200 l oljefat med stamløsning benyttes. Hastigheten på tømmingen innstilles ved hjelp av en stoppekran. Deretter beregnes hvor mye rotenon som må blandes med vannet i fatet for å oppnå korrekt dose i forhold til aktuell vannføring. Metoden er ikke veldig nøyaktig, men det er vår vurdering at ved korrekt bruk er metoden god nok, og det teknisk enkle prinsippet verdsettes. 21

21 Utslipp av rotenon i mindre sideelver og bekker Vanligvis har rotenon blitt manuelt utdosert i sidebekker med hagekanne i en gitt tidsperiode. Slik utdosering kan gjøres enklere ved å benytte en bekkedoseringskanne. Bekkedoseringskannen består av to kanner, hvor den ene er delt i to. Den hele kannen fylles med rotenon løsning og settes opp-ned i kannen som er delt i to. Deretter åpnes bunnkranen, og rotenon løsningen bli dosert ut i bekken i jevn hastighet. Prinsippet ved oppsett av bekkedoseringskannen er vist i figur 2.4.B. Utdoseringen fra kannen er kontrollert med sporstoff, se figur 2.4.C. A B C Figur 2.4.B: Oppsett av bekkedoseringskanne. A: delene, B: oppsett, C: utdosering (Foto: Bård Skjelstad) Bekkedosseringskanne verdi min etter injeksjon Figur 2.4.C: Utdoseringskurve fra bekkedoseringskanne. Ved forsøket var bunnkranen på kannen innstilt på 45 minutter utdosering Av figuren går det fram at kannen gir en tilnærmet stabil utdosering av rotenon over tid. 22

22 Dryppstasjon Ved behandlinger av mindre sidebekker, kan området i perioden mellom forbehandlingen og hovedbehandlingen sikres mot oppgang av fisk gjennom bruk av dryppstasjon. Dryppstasjonen er et oljefat med nivåregulert utslipp, som sørger for en jevn, lav utdosering av rotenon. Utstyret er svært enkelt, pålitelig og nøyaktig Manngard- og bekkelagsutstyr Mannskapet får tildelt behandlingsutstyr etter hvilke oppgaver de skal løse. Standard manngardsutstyr bestod tidligere av hagekanne, ryggsprøyte, tåkesprøyte og perforert kanne. Hagekanner Hagekannene fylles med vann og deretter rotenon. Mannskapet går langs elvebredden og skvetter løsningen mellom steiner, i pytter, elvebredd og dammer. I større dammer tømmes en større mengde rotenon, og stoffet blandes inn i vannet med føttene. Figur 2.4.D viser bruk av hagekanne. Bruken av hagekannene har blitt kritisert under tidligere aksjoner. Kritikken har gått på at spredningen fra kannene er for dårlig, og munnstykkene som følger med lett har gått tett og vært vanskelig å rengjøre. Kannene er derimot svært driftsikre og metodisk enkle å benytte. Som videre utvikling av kannene er det undersøkt ulike typer munnstykker. Kannene må ha munnstykker som er enkle å fradele. Kannene er dårlig egnet når rotenon skal spres over et større områder, og når det er større områder med stein hvor det står vann i mellom. Da blir kapasiteten for liten og arbeidet går for seint. Figur 2.4.D: Bruk av hagekanne. (Foto: Kari Tønset) Tåkesprøyte Tåkesprøyte benyttes på større flater som sumpområder og myrer. Sprøyta er motordrevet, bæres på ryggen og sprer rotenon i en tåke. Sprøyta kan være tung og er svak for rusk i rotenonløsningen. Dette er negativt da sprøyta ofte benyttes i områder med grumsete vann. Sprøyta er også svak for motorstopp, noe som krever spesiell kunnskap av bruker. Mannskapet må ha verneutstyr som hørselsvern og munnmaske ved bruk av sprøyta. Hvis sprøyta kjøres på høy hastighet vil rotenonløsningen bli sprøytet i for små dråper, hvilket kan føre til at løsningen legger seg på vegetasjonen og ikke blander seg med vannet. Figur 2.4.E viser praktisk bruk av tåkesprøyte. 23

23 Figur 2.4.E. Tåkesprøyte (Foto: John Haakon Stensli) Ryggsprøyter Ryggsprøyta er en mindre manuell utgave av tåkesprøyta. Den sprer rotenon i et tynt lag over et mindre område. Ryggsprøyta har et begrenset bruksområde, og benyttes helst i områder med mange små vannansamlinger og i kantvegetasjon ved dammer og elvebredd. Kritikken mot sprøyta har vært at den har for liten kapasitet. I de områdene hvor denne er tenkt brukt skal vannmengdene ikke være større enn at svært små mengder rotenon er nødvendig. Sprøyta er driftssikker og enkelt å benytte. Det et finnes flere typer munnstykker til sprøyta som kan fremme bruksegenskapene i ulike områder. Perforert kanne Denne har blitt benyttet til å behandle små dammer, tjern og kulper med en viss dybde. Prinsippet med kanna er at den fylles med rotenonløsning. For at kannen skal synke legges litt stein i kannen. I hanken på kanna ble det festet et tau. Mannskapet dro så kanna frem og tilbake over det stillestående området i ulike dyp. På denne måten ble rotenon spredd i alle vannlag. Mannskapet har ofte hatt store problemer med å bruke denne. Nytt manngardsutstyr Motorpumpe Etter en rekke rotenonbehandlinger har det vært et ønske om utstyr som både forenkler manngardsarbeidet, og har flere bruksområder. I de fleste vassdrag finnes det grunne områder, bakevjer, dammer i flomløp, vegetasjonsbelter langs land o.l. hvor en ikke kan forvente at hovedbehandlingen av vassdraget gir ønsket effekt. Særlig har grusører i overgangen mellom vann og land, samt bratte elvebredder med grovt substrat vist seg å representere områder hvor det kreves ekstra tiltak. Utfordringen ligger i å få rotenonholdig vann langt nok inn og ned i substratet i disse områdene. Som et hjelpemiddel til dette er det utviklet en motorisert pumpe som både kan benyttes til å spre rotenon over et større område og fordele rotenon i stillestående dammer og tjern. Pumpa suger vann og konsentrert rotenon separat, og blander dette. Mengden rotenon justeres av en kran. Pumpa har et høyt vanntrykk og kan sprøyte meter. Rekkevidden forlenges ytterligere ved å bruke lange slanger. I dammer og tjern kan slangen fra pumpa stikkes ned i dypet og dermed skape en sirkulasjons effekt. På denne måten blir rotenon spredd i alle vannlag. Hele utstyret er ikke 24

24 tyngre enn at en person kan frakte det, men ved praktisk bruk har det vist seg hensiktsmessig at den betjenes av tre personer for å få full nytte. Metoden har vist seg svært effektiv for å nå steder en ellers vanskelig når med andre utdoseringsmetoder. Pumpa vil kunne erstatte eller være et supplement i områder som tidligere blitt behandlet med både tåkesprøyte, ryggsprøyte, perforert kanne og hagekanne. Særlig anvendelig vil den være til behandling av dammer med et viss vannvolum, grusører, områder med mange små vannforekomster samlet og forbygninger og annen elvebredd med steinur og grovt substrat. Figur 2.4.F viser en skjematisk oversikt av pumpa, figur 2.4.G og H viser oppsett og bruk av motorpumpa. Sil Elvevann vann Legumin Rotenon +elvevann + vann Ejektor Konsentrert rotenon Ublandet legumin PUMPE Krane for utdosering Plastkanne Figur 2.4.F: Skjematisk oppbygning av motorpumpa 25

25 Figur 2.4.G: Oppsett av motorpumpa (Foto: Bård Skjelstad) Figur 2.4.H: Bruk av motorpumpa (Foto: Kari Tønset) Svamper Langs elvebredden kan det være små vanntilsig som kan føre til smålommer med friskt vann hvor det stå småfisk. Svamper kan dyppes i rotenon, tynges ned med en stein og legges i vannet. Dette vil føre til å jage ut eller ta livet av småfisken. 26

26 2.4 NY ROTENONLØSNING Flere ulike rotenonløsninger har vært i bruk i Norge. PW Rotenon har de siste årene vært enerådende. Denne løsningen inneholder en synergist, aromatiske hydrokarboner som løsningsmiddel og to kommersielt kjente emulgatorer, hvorav den ene er en nonylfenolforbindelse. Nonylfenol er blant annet en hormonhermer. Andre problemer med løsningen har vært ubehagelig lukt og smak, og at løsningen var aggressiv på en del materialer. Plast og koblinger gikk i stykker, pumpeventiler og membraner gikk i oppløsning og støvler og andre gummiprodukter som ble brukt ved aksjonene hadde kort levetid. En ble også oppmerksom på at eksisterende formulering inneholdt stoff som kunne fungere som en hormonhermer. På grunn av formuleringens negative effekter ble det i samråd med leverandøren besluttet å ta en grundig gjennomgang av løsningens ulike komponenter. Da stoffet ikke var vesentlig endret i kjemisk sammensetning på 30 år, var det også grunnlag for en gjennomgang med tanke på ny kunnskap ikke minst ut fra et naturmiljø- og arbeidsmiljøhensyn. Det ble ønsket om en ny formulering rotenon som om mulig oppfylte følgende mål: En mer miljøvennlig løsning som ikke inneholdt nonylfenol. Mindre flyktige løsningsmidler av hensyn til brukerne. Løsemidler og andre substanser som var mindre aggressiv mot plast. Få en faglig gjennomgang av produktet, siden formuleringen var gammel. I samarbeid med selger og produsent ble det utviklet en ny rotenonløsning som var vesentlig forskjellig fra det opprinnelige produktet PW- rotenon. Det oljebaserte løsemiddelet Solvesso ble blant annet fjernet. Hovedløsemiddelet i den nye løsningen inneholder fettsyreester istedenfor olje. Dispergeringsmiddelet som inneholdt hormonhermer er fjernet. 2,5 % piperonylbutoxid er fremdeles i formuleringen. Piperonylbutoxid er en synergist til rotenon. Den er sent nedbrytbar, men har ingen kjente negative miljøvirkninger. Den svenske kjemikalieinspeksjonen anser dette som mindre miljøvennlig. Den nye rotenonløsningen har fått navnet CFT-Legumin. Den nye rotenonløsningen har følgende kjemisk sammensetning: Cube Rosin (inneholder 31 % rotenon) 8,0 % Piperonylbutoxid 2,5 % Dietylenglykolmonoetyleter 57,5 % N-metylpyrrolidon 10,0 % Fennodefo 99 (ester av tallfettsyre) 20,0 % Berol 822 2,2 % Den nye formuleringen er noe tyngre enn vann da den har en molekylvekt på 1010 pr. liter. Men ved en løsning på 1 ppm (1/1000) vil molekylvekten være tilnærmet lik vannets, og de fysiske prosesser i vassdraget vil derfor være dominerende for spredningen stoffet. Ny løsning har blitt testet ut i små feltforsøk. Resultetene viser bedre blakking og innblanding med vannmassene. Blakking vil si stoffets egenskap til å gi vannmassene en svak gråtone. Stoffets fysiske egenskaper ser derfor ut til å være bedre enn hos tidligere formuleringer. 27

27 Den nye løsningen lukter svært lite og oppfattes ikke som ubehagelig. Forsøk har videre vist at den ikke angriper plast og gummistoffer. Nedbrytningstiden på den nye løsningen kan være endret. Og kunnskapen om nedbrytningshastigheten av rotenon i den nye formuleringen må derfor etterprøves. Forsøk for å påvise letal dose for laksefisk har vist at den nye formuleringen er like effektiv som den opprinnelige 2.5 TUNG ROTENON I deler av vassdrag er det områder hvor det strømmer ut vann gjennom grunnen. Dette kan være grunnvann eller horisontalt sig av overflatevann. I det helt substratnære sjiktet hvor slikt vann kommer ut i elvevannet kan mindre fisk stå, og det er ved flere anledninger observert at det på spesielle områder er vanskelig å nå all fisken med utdosering av rotenon etter ordinære metoder. For å imøtekomme dette problemet var det ønske om å utvikle en tung rotenonholdig løsning, slik at løsningen kunne synke til bunnen og bli liggende virksom i øvre del av substratet. Det ble funnet et krittholdig pulver som ved kontakt med oljeholdig løsning bandt til seg oljen og sank. Forklaringen på denne egenskapen ligger i at hver krittpartikkel er belagt med stearin. Pulveret, Nautex hydrophobe, er utviklet for bekjempelse av oljespill på vann. Forsøk viste at Nautex hydrophobe fungerte helt etter hensikten i kombinasjon med den opprinnelige rotenonholdige formuleringen, PW-rotenon. Sammen med den nye rotenonløsningen gir imidlertid Nautex hydrophobe ikke den ønskede effekt da den nye løsningen ikke inneholder olje. Etter videre arbeide omkring tung rotenon er det utviklet en kombinasjon av ren kalk og rotenon. Dette gav en blanding som enkelt lot seg distribuere med motorpumpa. Suspensjonen synker raskt når den blir sprøytet på vann. Den klumper seg ikke, men legger seg som et tynt skikt på substratet. Det er mye som taler for at dette stoffet er en fullverdig erstatning for PW-rotenon og Nautex hydrophobe, men en del metodisk utprøving gjenstår. I tillegg må det avklares hvor lenge den utdoserte blandingen er aktiv. Forsøk indikerer at rotenon frigis til vannmassene kort tid etter at blandingen har blitt fordelt på substratet. Det later altså til at den aktive perioden er for kort. Videre forsøk med tung rotenon må derfor gjennomføres. 28

28 3 FORBEREDELSE TIL BEHANDLING 3.1 OVERVÅKNING OG IDENTIFIKASJON AV PARASITTEN Rutinemessig overvåkning utføres i svært mange norske elver. I disse vil oversikt over smittestatus være god. I andre elver vil parasitten påvises som et resultat av prøvetaking etter mistanke om smitte. I noen tilfeller kan en påvisning skje etter at elva har vært smittet i flere år. Problemer i forhold til muligheten for å lykkes, kan i visse sammenhenger knyttes opp mot overvåkningen. Spesielt gjelder dette i de tilfeller tilstrekkelige ressurser ikke er nedlagt i undersøkelser i sidebekker i fjordsystemet. Små vassdrag kan være vanskelige å overvåke, da laks kanskje bare periodevis er tilstede. Slike forhold gir et redusert overvåkingmateriale og en større usikkerhet. Uten oversikt over smittestatus må ikke slike vassdrag utelukkes fra behandling. Det er også viktig at områder ovenfor anadrom strekning blir undersøkt i forbindelse med bygging av sperre og stenging av fisketrapper. Hyppig overvåkning, stort innsamlet materiale og rask analyse er viktig for effektivt å kunne sette i verk riktig tiltak. SDT har nå ansvaret for overvåkningen. Tidligere var det fylkesmannens miljøvernavdeling som sørget for innsamling. Etter omorganisering, er det klare tegn til at det er etablert et system som pr. i dag ikke har kompetanse og ressurser til å løse denne oppgaven. 3.2 INFORMASJON Informasjon ved smittepåvisning Etter påvisning av parasitten i et vassdrag, oppstår et behov for opplysninger om konsekvenser av forekomsten og fremtidige tiltak. Når en rotenonbehandling er under planlegging, kan ikke behovet for informasjon overvurderes. Mange ulike kanaler bør brukes for å nå fram med opplysninger, og i tillegg til allmennheten må grunneiere, forvaltningsmyndigheter, samarbeidspartnere og media være mål for informasjonen. Måten informasjonsarbeidet legges opp på kan ha stor betydning for hvordan forberedelsene gjennomføres, og dette kan ha indirekte betydning for kvaliteten på aksjonen. Eksempel på dette kan være kvaliteten på geografiske opplysninger fra grunneiere, da slike opplysninger kan påvirke den enkelte grunneiers motivasjon og forståelse for tiltaket. Det er også flere andre samarbeidspartnere som er avhengige av å kjenne problemstillinger og utfordringer for å kunne bidra på en best mulig måte for eksempel hytteeiere, offentlige institusjoner, skoler og lignende. Informasjon ved rotenonbehandling Videre er plikten til å informere avgjørende og viktig for helhet og presisjon under en aksjon. Dette gjelder også den effekten informasjon eller mangel på informasjon har på jobben med den praktiske gjennomføringen. Rotenonbehandling er et omdiskutert tiltak, og det har i de senere år etablert seg en opposisjon til denne forvaltningsstrategien. Dessverre har dette gitt seg utslag i sabotasje og ubehagelige konflikter. Gjennom mer og bedre informasjon kan det skapes større forståelse for tiltaket, da det er liten tvil om at en del misvisende opplysninger etter hvert har etablert seg som sannheter. 29