Gyrodactylus salaris - De første funn av parasitten - Gyrodactylusutvalget : Gyrodactylus salaris meldepliktig sykdom : DN utarbeider

Transkript

1 Gyrodactylus salaris - De første funn av parasitten - Gyrodactylusutvalget : Gyrodactylus salaris meldepliktig sykdom : DN utarbeider handlingsplan : Revidert handlingsplan - Om lakseparasitten Gyrodactylus salaris - Virkningen av en Gyrodactylus salaris-infeksjon 80

2 8. Gyrodactylus salaris Den parasitiske ikten Gyrodactylus salaris ble funnet på laksunger i Lakselva i Misvær (Nordland) i Det var første gang at denne ikten ble påvist på viltlevende laks i Norge. Det var Bjørn Ove Johnsen som påviste den. Han arbeidet den gang ved Reguleringsundersøkelsene i Nordland (RUN). På få år skjedde det en dramatisk reduksjon i antall laksunger i vassdraget. I tida som fulgte forsvant på tilsvarende måte også laksungene i Skibotnelva, Ranaelva, Røssåga og Vefsna. Direktoratet var nå alarmert og oppnevnte i 1980 et utvalg til å foreslå og gjennomføre program for tiltak og undersøkelser som følge av de angrepene som følge av gyrodactylus som var påvist. Gyrodactylus-utvalgets arbeid ble oppstarting av et prosjekt som bl a gjennomførte en landsomfattende kartlegging av utbredelsen av parasitten (Johnsen og Jensen 1985). Gyrodactylus-utvalget sier i sin konklusjon (Gyrodactylusprosjektet 1983) at resultatene fra undersøkelsene i 1980, 1981 og 1982 viser entydig at produksjonen av laks i vassdrag infisert av G. salaris er sterkt truet, og at det synes som få eller ingen laksunger når fram til smoltstadiet. Videre blir det presisert at G. salaris sannsynligvis er en ny art for Norge, spredt via fiskeanlegg og brakkvannsonevandring. Nyere undersøkelser støtter denne teorien. I 1983 ble G. salaris meldepliktig sykdom etter Fiskesykdomsloven. Dette hadde stor betydning for å hindre videre spredning av parasitten, fordi utsetting av fisk fra infiserte settefiskanlegg så ut til å være den viktigste spredningsmåten. Med bakgrunn i virkningene av G. salaris på laksen i infiserte vassdrag utarbeidet DN i 1986, i samråd med andre institusjoner, organisasjoner og relevante forskningsmiljø, en handlingsplan for tiltak mot lakseparasitten. Målsettingen for handlingsplanen var å stoppe spredningen av parasitten, og å redusere dens utbredelsesområde, dvs bli kvitt parasitten i alle vassdrag hvor det var praktisk mulig i løpet av en tiårsperiode. Registrering av G. salaris på nye lokaliteter/vassdrag etter at handlings-planen i 1866 ble utarbeidet, endret på en dramatisk måte forutsetningene som lå til grunn for denne planen. I 1988 ble det derfor utarbeidet en revidert handlingsplan for perioden (Dolmen 1988). Figur 1. Vassdrag som er eller har vært infisert av Gyrodactylus salaris. Utbredelsen er i dag redusert pga gjennomførte tiltak. 81

3 Lakseparasitten Gyrodactylus salaris Gyrodactylus salaris hører til ei slekt monogener som parasitterer på fisk. Det ble først antatt at G. salaris var artsspesifikk for laks, men det har vist seg at den også kan leve på andre arter, f eks på regnbueaure. Ved normale infeksjoner lever parasitten, som er bare 0,5 mm lang, hovedsakelig på laksungenes finner, og da først og fremst på rygg-, buk-, og brystfinner. Ved sterke infeksjoner sprer arten seg over et større område på huden. Parasitten ernærer seg ved å ta stykker ut av fiskens hud. Resultatet blir en mengde små hull som i sin tur kan bli utsatt for infeksjoner av bakterier og sopp. Et fåtall parasitter på en fisk vil gjøre mindre skade, men infeksjoner som kommer opp i flere tusen individer, fører til fiskedød. G. salaris har ingen spesielle stadier som sørger for spredning fra fisk til fisk, slik det ofte er hos andre parasitter. Arten føder unger, som etter fødselen befinner seg på samme fisk som mordyret. Den nyfødte, som allerede ved fødselen er gravid med en ny unge, er like stor som moren og tilstrekkelig utviklet til straks å leve et selvstendig liv. G. salaris må derfor overføres til ny fisk enten ved at to fisker kommer i berøring med hverandre, eller at parasitten slipper taket på laksungen og faller til bunns, for så å feste seg til forbipasserende fisk. Frigjorte individer har imidlertid kort levetid. Spredning av parasitten kan skje på følgende måter: spredning til nye områder har, så langt en kan forstå, hovedsakelig skjedd ved utsetting av fisk fra infiserte settefiskanlegg. spredning innen et fjordsystem kan skje via brakkvannslaget i fjorden (figur 2). Parasitten er en ferskvannsart, men tåler saltkonsentrasjoner opp til 20 promille i lengre tid. spredning fra kommersielle settefiskanlegg med avløp til lakseførende vassdrag. spredning med mennesker (eks fisking) eller dyr kan også være potensielle smittespredere. Figur 2 Sannsynlig spredningsvei for G. salaris i Romsdalsfjorden. Infisert fisk ble utsatt i Isa. Virkningen av en Gyrodactylus-infeksjon 82

4 Virkningen av en Gyrodactylus-infeksjon Angrepene av Gyrodactylus i norske vassdrag har vært karakterisert av voldsomme infeksjoner, ofte med tusenvis av parasitter på hver enkelt fisk, kombinert med soppangrep. Dette fører til at laksungene dør. Dødligheten viser seg ved sterkt redusert tetthet av laksunger i vassdraget. Etter noen år finnes det nesten ikke laksunger igjen. I neste omgang vil reduksjonen i mengde oppfisket kvantum laks komme som et resultat av parasitt-angrepene. Denne utviklingen, som går igjen i de angrepne vassdrag, kan således inndeles i fire faser: FASE 1: Parasitten blir introdusert til vassdraget og blir funnet på et beskjedent antall fisk på én eller noen få lokaliteter i vassdraget. Tettheten av laksunger ligger på et normalt nivå. FASE 2: Parasitten har spredt seg til større deler eller til hele vassdraget og forekommer i stort antall på de aller fleste laksungene. Tettheten av laksunger ligger fremdeles på et normalt nivå, men døde og døende laksunger blir funnet. FASE 3: Antallet laksunger er sterkt redusert. Kun et lite antall laksunger blir funnet, alle er infisert. FASE 4: Sterk reduksjon i mengde oppfisket kvantum laks inntrer. Figur 3 viser en modell som beskriver utviklingen i angrepne vassdrag. Data er hentet fra en rekke vassdrag hvor undersøkelser har pågått både før og etter at parasitten kom til vassdraget (Johnsen og Jensen 1985). Ungfiskbestanden var i gjennomsnitt redusert til bare 45% av opprinnelig nivå 2 år etter parasittangrepet, og etter 7 år var knapt 2% av laksungene tilbake. Det er viktig å merke seg at laksestammen ikke bevares gjennom en Gyrodactylus-epidemi, men at bestanden i elva ikke dør helt ut, pga "strayers" dvs annet tilført genetisk materiale, og oppgang av oppdrettslaks. Fangsten av voksen laks i infiserte vassdrag har i gjennomsnitt gått ned til en tredjedel av det naturlige i løpet av 7 år etter parasittangrepet. I vassdrag der det ikke forekommer smoltutsettinger eller andre typer kultivering har laksefisket gått betydelig raskere tilbake enn det figur 3 viser. 83

5 Figur 3. Modellbeskrivelse av utviklingen i et vassdrag infiseret med G. salaris. Figuren er basert på data fra infiserte elver. Pilen marker tidspunkt for infeksjon (Etter Johnsen og Jensen 1985). Figur 4 viser fangststatistikken for et utvalg av vassdrag som er infisert, og hvor det i liten grad er foretatt kultiveringsarbeid. Laksebestanden i disse vassdraga er på et så lavt nivå at oppbevaring i genbank er nødvendig for åberge stammene. I de største laksevassdragene, bl a Drammenselva, Rauma, Vefsna, Ranaelva og Røssåga blir det imidlertid gjennomført kultiveringsarbeid i et førsøk på å holde laksebestanden på et biologisk forsvarlig nivå. Tapet i lakseproduksjon som følge av G. salaris er anslått til ca 300 tonn pr år (totalfangst i sjø og vassdrag i 1989 var ifølge offisiell statistikk 972 tonn). I tillegg kommer tap i inntektene fra sportsfiske, som er betydelig større enn verdiene av fangstene. Undersøkelser tyder dessuten på at ikkebruksverdier (dvs opsjonsverdi og bevaringsog eksistensverdi) har minst like stor verdi som selve bruksverdien. De samfunnsøkonomiske ringvirkningene av tapt laksefiske er derfor betydelige. 84

6 Figur 4. Fangststatistikk fra et utvalg av infiserte vassdrag hvor det i liten grad har foregått kultiveringstiltak. Figur 5. Antall vassdrag infisert av G. salaris og antall vassdrag rotenonbehandlet. 85

7 Tabell 1. Tidspunkt for påvisning av Gyrodactylus-infeksjon samt utført og planlagt rotenonbehandlinger Fylke Vassdrag Påvisning Rotenon- Planlagt behandlet behandling Troms Skibotnelva Nordland Lakselva Beiarelva 1981? Ranaelva 1975? Bjerka 1980? Røssåga 1980? Bardalselva 1989? Drevja 1980? Fusta 1980? Vefsna 1978? Nord- Steinkjervassd Trøndelag Figga Fættenelva Langsteinelva Møre og Driva 1976? Romsdal Litledalselva 1975? Usma 1980? Bøvra Storelva Batnfjordelva 1980? Isa og Glutra Skorga Rauma + Istra Måna Valldalselva Tafjordelva Norddalselva Eidsdalselva Korsbrekkelva Aureelva Vikelva Sogn og Fjordane Vikja Buskerud Drammenselva 1987? Lierelva 1987? 86