Figurer. Litografier av Johanne Marie Hansen-Krone. Lærerveiledning

Transkript

1 Figurer Litografier av Johanne Marie Hansen-Krone Lærerveiledning NORDNORSK KUNSTMUSEUM 1998/2001

2 Innhold Forord... 3 Johanne Marie Hansen-Krone... 4 Bildekommentarer... 5 Grafiske teknikker... 9 Bildevirkemidler Forslag til undervisningsopplegg

3 Forord Framstillingen av mennesket har alltid vært et sentralt motiv i kunsten. Dette skyldes selvfølgelig at vi alltid har behov for å forstå oss selv og vår situasjon i verden. Mange kunstnere har villet bidra til denne forståelsen ved å tolke mennesket i bilder. Her kan deler av vårt liv og våre holdninger til livet trekkes fram og allmenngjøres. Opp gjennom historien har menneskeframstillingen forandret seg mye. I middelalderen forsvant den realistiske gjengivelsen av menneskekroppen, og andre aspekt ble viktigere. Mennesket ble sett som et guddommelig vesen, og skjematisk tegnet innefor en guddommelig geometri. Visse deler ble framhevet sterkt, slik som øynene som fikk en guddommelig betydning som sjelens speil. Med Renessansen forsvant denne skjematiske menneskeframstillingen, og fra da av og fram til rundt 1900, en periode på ca. 500 år, ser vi at framstillingen av mennesket er gjennomgående realistisk i stilen. Mot slutten av 1800-tallet brytes realismen. Vi ser det blant annet hos Munch som i bildet Skrik ønsker å få fram menneskets indre sjeleliv. Figuren er sterkt fortegnet. Frigjort fra kravet om realistisk gjengivelse av menneskets ytre trekk, åpnes muligheten for framstillinger av mennesket som gjennom fortegnelser og forenklinger kan si noe helt annet enn den realistiske kunsten kunne om mennesket. Johanne Marie Hansen-Krones bilder av mennesker viser en sterk frihet i forhold til det realistiske bildet. Gjennom sterkt forenklede og umiddelbare framstillinger av menneskefiguren forsøker hun å si noe allment om forholdet mellom mennesker og om menneskets situasjon på jorden. Vi har valgt å kalle denne vandreutstillingen for Figurer. Tittelen viser både til menneskefigurene og de geometriske figurene i Hansen-Krones bilder. Vi kan ane et visst slektskap med middelalderens bruk av geometri, men hos Hansen-Krone er de geometriske figurene brukt friere. Hun bruker de geometriske figurene i billedkomposisjonen, som grenser for menneskenes fysiske utfoldelse eller som assosiasjonsbærende elementer, ikke for å framheve menneskets guddommelige natur. Undervisningsheftet er utarbeidet av konservator Tore Kirkholt (1998) og revidert av museumsadjunkt Ingrid Norum (2001) ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. 3

4 Johanne Marie Hansen-Krone Johanne Marie Hansen-Krone er født i Nordreisa i Hun fikk sin utdannelse som billedkunstner på Kunstskolen i Trondheim i og på Valands Konsthögskola i Göteborg i Dermed skiller hun seg fra de fleste andre etablerte norske kunstnerne, som har utdannelse fra Kunst- og Håndverksskolen eller fra Kunstakademiet. Selv søkte hun tre ganger på Statens Kunstakademi, men kom ikke inn. Dette gjorde imidlertid sitt til at hun fikk avklart sitt kunstneriske ståsted, siden hun ved hvert avslag måtte forsvare overfor seg selv hvorfor hun ville fortsette som kunstner. Og etter hvert utviklet hun et helt særegent billedspråk som snart brakte henne så stor anerkjennelse at hun i 1986 fikk æren av å være Festspillutstiller i Bergen. Og med sine 34 år var hun faktisk den yngste kunstneren som hadde fått denne æren. Det er alltid mennesket som står i sentrum i Johanne Marie Hansen-Krones billedvisjoner. For dette er visjoner, og ikke gjengivelser av en virkelighet hun har observert. Slik står bildene drømmen nært, som poetiske uttrykk som kretser rundt relasjoner mellom mennesker og om hva det vil si å være menneske. Dette har hun nedfelt i en naiv uttrykksform, der figurene er gitt ved enkle og grove konturstreker. «Ideen bor i stemningen», sier hun selv. «Jeg begynner ofte med øret, øyet og selve uttrykket i ansiktet og hodet. Det bestemmer mye, og hvis ikke det fungerer, er det ingen grunn til å fortsette». Det er et tidløst uttrykk Hansen-Krone etterstreber i disse bildene, og de ble forberedt gjennom et møte med antikk og etruskisk kunst i Italia i 1980: «Ved synet av den eldgamle kunsten som samtidig var så poetisk følte jeg forgjengeligheten ved liv og bilder så sterkt at jeg laget en billedserie som jeg kalte Tegninger i sand». Mange av Hansen-Krones bilder kan også oppfattes å være henlagt til en strand hvor nakne mennesker oppholder seg og hvor hav og himmel møtes. Ellers ser vi ofte enkle billedsymboler brukt, som spiralen, sirkelen eller trekanten. Slike geometriske figurer finnes i flere av bildene på denne utstillingen, i dialog med eller i spenning til menneskene. I senere bilder er menneskefigurene satt opp mot andre referanser, slik som kalendere og stjernekart. Her ser vi en sterkere konsentrering om en fast billedkomposisjon, menneskene blir satt i forhold til noe tidsmessig og 4

5 romlig målbart, sine egne forsøk på å fastholde tiden og rommet. Ett bilde fra denne fasen er med i utstillingen, Bilde i blått rom. Bildekommentarer Par i sol Bildets motiv er svært enkelt, liksom måten motivet er tegnet på også er grov og enkel. En mann og en kvinne befinner seg i sollys, han stående og hun sittende mens de holder hverandres hånd. Det første som slår oss i dette bildet er den tilsynelatende grove og barnslige måten å tegne på. Som i barnetegninger blir kroppen tegnet sett fra en karakteristisk side, der forkortinger nesten ikke blir brukt. Dette er tydelig for mannen, der overkroppen sees forfra, beina tilnærmet forfra mens føttene og hodet sees fra siden. Kun den venstre armen gis en liten forkortning. Den danner kontakten med kvinnen, hvis stilling er litt mer krevende, men hvor barnetegningens stil også gir seg til kjenne ved at både den venstre armen og beinet er gitt i sin sanne lengde. Ellers ser vi også at alt er med når kvinnen skal beskrives. Slik som barn gjerne tegner alt de vet er tilstede, lar også Hansen-Krone kvinnen ha to bryst selv om det ene egentlig er skjult bak en arm, og både armer og føtter er hele da linjene krysser hverandre og gjør kroppen transparent. De to menneskene i bildet har få individuelle trekk. Vi ser dem derfor ikke som portretter av to enkeltindivid, men mer som en allmenn beskrivelse av en mann og en kvinne, noe som er forsterket ved at de er fremstilt nakne. Det er som om Hansen- Krone forsøker å uttrykke noe generelt om forholdet mellom mann og kvinne. I dette bildet er de naturlig forbundet gjennom hendene. Ut over dette kommuniserer de ikke 5

6 med hverandre, men de uttrykker begge ro og harmoni. Den harmoniske stemningen er ytterligere poengtert gjennom deres naturlige nakenhet og det varme, gule sollyset som dominerer hele bildet. Rundt en blå kjerne Rundt den blå sirkelen som befinner seg i midten av bildet ser vi ni mennesker i forskjellige stillinger, tegnet med svarte konturer og skygger. Noen ligger, andre sitter, men alle er de orientert i forhold til den blå sirkelen ved at deres kropper til sammen danner to større sirkler med den blå figuren som midtpunkt. De tre menneskeskikkelsene som befinner seg i den innerste sirkelen er mindre enn de seks i den ytterste sirkelen, og dette er med på å danne rom i bildet. Vi ser sirklene som en trakt som går innover i bildet og ender i den innerste sirkelen, som med sin kalde blå farge ser ut til å være langt borte. De øvrige delene av bildet er dominert av rødlige farger. Utenfor menneskesirklene er den rektangulære flaten delt i to. Den nederste delen har en kraftig rød farge, mens den øvre delen er lysere rød med innslag av blå fargespetter. Slik dannes forestillingen om jord og himmel. Og ser vi nærmere på figurene oppdager vi at de ikke bare er orientert i forhold til sirkelen, men også i forhold til jorden. For alle ser ut til å være behersket av tyngdekraften som trekker dem ned mot jorden. Geometriske figurer har sterke symbolske betydninger. Sirkelen symboliserer gjerne himmelen, det guddommelige eller det helhetlige, mens kvadratet symboliserer jorden. Dermed ser det ut som det er menneskets situasjon i verden, i spenningen mellom det himmelske/ guddommelige og det jordiske, som er tema i dette bildet. Men 6

7 bildet kan ikke sees som en enkel billedrebus. Mennesker som kretser rundt en blå kjerne er et poetisk uttrykk, og hva den blå kjernen kan uttrykke vil være et fint tema å gripe fatt i når man skal samtale med elevene om bildene. Kvinne og brun spiral I flere av sine bilder sammenstiller Hansen-Krone menneskefigurer med en enkel geometrisk figur. Det kan være mennesker som er innskrevet i en trekant, eller som her satt i forhold til en spiral. I dette bildet er kvinnen og spiralen satt mot en tom bakgrunn. Alt unødvendig er skrelt bort, og figurene står der som tidløse tegn. Kvinnen er naken slik figurene oftest er i Hansen-Krones bilder. Om dette sier hun selv at «Med klær blir menneskene mer tillukket. På mange måter kan man si at jeg prøver å male sjelsbilder». Uten klær blir menneskene mer sårbare, samtidig som de stiller seg utenfor tiden, blir tidløse bilder på hva det vil si å være menneske. Og det er dette vi føler hun forsøker å si noe om i Kvinne og brun spiral. Spiralen er gitt som en flat geometrisk figur, tegnet i en rødbrun farge. I dens sentrum er kvinnens ene fot plassert. Og det er som hun står litt usikkert, med venstre hånd rakt fram, som for å finne et balansepunkt. Måten spiralen er tegnet på gjør at vi ikke ser dette som en konkret eller virkelig spiral. Den framstår heller som et billedsymbol, hvis mening imidlertid ikke er påtrengende tydelig, men så åpen at tilskueren må bruke sine egen forestillinger og assosiasjoner omkring spiralen og kvinnen for å gi bildet mening. Den brunrøde fargen gir lett assosiasjoner til jord, og spiralen er en figur forbundet med energi, liv og vekst. 7

8 Bilde i blått rom Også i dette bildet finner vi geometriske figurer. Et fragment av et stjernekart danner bakgrunnen i bildet, og meridianlinjene gir et inntrykk av et kuleformet himmelrom. Mot denne bakgrunnen er et rektangelformet bilde med mennesker satt inn. Rektanglet er holdt i varme gule og brune farger, og trer fram fra den mørkeblå bakgrunnen. Den romlige dimensjonen er nær mest fraværende i rektanglet. Menneskene er lite modellert, og de brune strekene som ikke har noen avbildende funksjon virker tilfeldig plassert. Dette gjør bildet todimensjonalt. Dermed har vi flere kontrastpar i relasjonen mellom bilderektanglet og bakgrunnen. Vi finner varme farger versus kalde farger; flatevirkning versus rometterligning; kaotisk og tilfeldig tegning versus den nøyaktige tegningen av stjernekartet. Disse kontrastparene kan hjelpe oss i et forsøk på å finne en mening i dette bildet. Det er ikke slik at bildet må tenkes å ha en fastlagt mening, men det er nærliggende å lese bildet som en kommentar til menneskenes situasjon i verden. Den brune fargen assosieres gjerne til jord, og menneskene er tegnet med denne jordfargen, som flyktige vesener som trer fram blant et kaotisk mylder av streker. 8

9 Grafiske teknikker Grafikk er en samlebetegnelse på bildetrykk utført med en metode som tillater mangfoldiggjørelse. I Europa oppsto grafikken trolig i Sør-Tyskland mot slutten av årene, altså omtrent på samme tid og sted som boktrykkerkunsten. De to teknikkene var da også opprinnelig nært beslektet. På samme tid som typografien gjorde det skrevne ord tilgjengelig for et stort publikum, bidro bildetrykkteknikken til å spre et høyt antall like bilder. Grafikken har tradisjonelt vært nært knyttet til bokproduksjon, med det praktiske formål å illustrere tekster. I dag assosieres imidlertid ordet grafikk kanskje først og fremst med trykk hvor det kunstneriske uttrykket er et mål i seg sjøl. Det finnes fire grafiske hovedteknikker som tilsvarer fire måter å overføre trykkfargen til papiret på; Høytrykk (bl.a. tresnitt og linoleumssnitt) Dyptrykk (bl.a. kobberstikk, koldnål og streketsning) I disse to teknikkene risser eller skjærer man inn et motiv i en plate for så å utnytte de skapte høydeforskjellene i plata ved trykkinga. I høytrykk blir fargen påført papiret fra de opphøyde partiene, mens det i dyptrykk er i riss/utskjæringer/etsninger i plata at fargen sitter igjen og blir overført til papiret. Plantrykk (bl.a. litografi): I denne trykkteknikken tegner man rett på steinen med en fettstift og drar nytte av det fenomenet at fett frastøter vann. Stensiltrykk (bl.a. silketrykk, også kalt serigrafi): Man bruker ikke plater, men påfører fargene gjennom åpninger i en duk. Trykket blir dermed rettvendt, mens de tre andre teknikkene speiler motivet fra plata til papiret. Litografiet er en grafisk teknikk der man lager en tegning på en stein eller metallplate, og så overfører denne tegningen til et papir gjennom en trykkeprosess. Når man tegner motivet brukes en fettholdig stift, eller man kan påføre en fettholdig tusj med pensel. Siden fukter man steinen med en våt svamp, og da fett og vann støter hverandre bort, vil vannet kun sette seg i steinen i de områdene det ikke er tegnet. På denne våte steinen valser man så på en fet trykkfarge, og da vann og fett igjen ikke vil blandes, vil trykkfargen kun sette seg på de tegnete 9

10 områdene, der vannet ikke har trengt inn i steinen. Når man nå trykker litografiet ved å presse et papir mot steinen, vil resultatet bli et speilvendt avtrykk av den tegningen som er på steinen. Litografiet er den trykketeknikken som gir ledigst uttrykk ved at man tegner direkte på steinen. Dersom man bruker en fet tegneblyant får man et uttrykk som ligner på rene blyanttegninger, mens man ved å bruke pensel og tusj får et uttrykk som ligger tett opp til akvarell eller gouache. Hansen-Krone bruker begge disse uttrykksmåtene i sine litografier. Ved fargelitografi brukes én stein for hver farge, og disse trykkes fortløpende etter hverandre. Trykker man fargene over hverandre kommer det gjerne fram blandingsfarger, og dette gjør at man kan klare seg med færre trykk. Steinens eller metallplatens overflate har også mye å si for litografiene. De kan gis en glatt eller en ru overflate, alt etter hvilken virkning kunstneren vil oppnå. Mange kunstnere foretrekker fortsatt å arbeide på stein, da de mener at steinen besitter kvaliteter man ikke kan finne i metallplatene, selv om det er lettere å trykke med metallplater. 10

11 Bildevirkemidler Når vi ser på bilder opplever vi at de kan formidle stemninger, og at vi knytter forskjellige følelser til forskjellige bilder. Dette er noe de aller fleste av oss tar for gitt, og sjelden reflekterer vi over grunnen til at et bilde gir oss slike følelser. Gjennom bildeanalyser kan vi bli klar over de virkemidlene kunstnerne har benyttet for å formidle det innholdet vi opplever. Vi vil her gi noen kommentarer til fire sentrale bildevirkemidler. I et bilde vil de ofte virke sammen, og det kan derfor virke kunstig å dele dem opp. Men det vil være nyttig som et utgangspunkt for en bildeanalyse. Rom Når man lager et bilde arbeider man på en flate. Mange kunstnere vil på denne flaten forsøke å lage et bilde av virkeligheten, og for å få dette til må man overføre den tredimensjonale verden til den todimensjonale flaten. Billedkunstnere har flere måter å gjøre dette på. Én mulighet er ved overlapping, at former ser ut til å ligge utenpå hverandre. Man kan i tillegg bruke forminskning, siden små mennesker ser ut til å befinne seg lenger bak enn store, og det blir rom mellom dem. Bruker man rette linjer som går innover og møtes i et forsvinningspunkt har vi det vi kaller et linjeperspektiv. Det er dette vi bruker når vi skal forsøke å gi en romlig følelse av et hus. Vi kan også oppnå dybde ved å lage luftperspektiv, der gjenstander som er langt borte framtrer i en blåaktig dis. Dette kommer av at lyset blir brutt i atmosfæren, og siden det blå lyset blir mest brutt gir dette en blåfarge som blir sterkere dess mer atmosfære det er mellom gjenstanden og betrakteren. Det er nettopp dette fenomenet som farger himmelen blå. Ellers kan romlighet også framstilles ved at gjenstandene selv blir gjort tredimensjonale ved bruk av lys og skygge, eller ved at linjeføring gir figurene tredimensjonal form. En annen måte å skape dybde på, er ved å komponere en klassisk tredeling av rommet i en forgrunn mellomgrunn - bakgrunn. Farge Farge er et av de mest sentrale virkemidlene for å lage en etterligning av virkeligheten. I et realistisk bilde gir man gjenstandene den fargen de skal ha (dette kalles lokalfarger), og kompenserer i tillegg for luftperspektivet. Men fargene kan også brukes mer emosjonelt ved at man tar hensyn til fargenes symbolske betydning. Eksempelvis vil rød være en varm og heftig farge som gjerne assosieres til blod, kjærlighet el- 11

12 ler fare, mens en blå vil virke kaldere og fjernere, og assosieres gjerne med drømmer og melankoli. Det er imidlertid ikke alltid fruktbart å se etter symbolske betydninger hos fargene. Varme og kalde farger vil også være med å lage rom i bildet, ved at de varme fargene kommer betrakteren mer i møte enn de kalde fargene som trekker seg tilbake. Ofte handler det om et samspill hvor den enkelte fargen stemmes mot de andre fargene i bildet for å skape et rent estetisk uttrykk, og hvor våre følelser blir vekket for dette rent maleriske spillet. Kontraster Kontraster er motsetninger som spiller opp mot hverandre og skaper spenninger i bildet. Vi har mange kontraster ved siden av fargekontrastene. Det kan være kontraster som lys og mørke, stor og liten, bevegelse og ro. Bruk av kontraster kan gi stor kraft og mye liv i bildet, og aktiviserer betrakteren som forsøker å forsone motsetningene. Linje Linjen kan brukes på forskjellige måter i et bilde. Den vanlige måten er at man gjør den til en konturlinje som avgrenser en ting mot det som er omkring. Men i tillegg til å kunne beskrive et objekt vil linjen også ha en egenverdi som kunstnerisk virkemiddel. En linje kan være både nervøs, nølende og energisk, bestemt, eller den kan være rolig flytende. Den kan brukes for å skape liv og bevegelse i bildet, ved at blikket vårt blir aktivisert ved å følge linjer fra sted til sted over billedflaten. Komposisjon Komposisjon har alltid vært et sentralt begrep innen billedkunsten, også i de periodene da det gjaldt å avbilde den synlige verden, å imitere den. For gjennom komposisjonen fikk kunstneren verdighet som skaper. Hans arbeid bestod i å komponere (sette sammen) elementene fra den synlige verden til en egen billedmessig verden. Dermed var han ikke bare en som passivt overførte sine synsinntrykk til bildet, han var en aktiv skaper. Komposisjon er altså en ordning av bildeelementene innenfor en helhet som er bildet. Den er selve strukturen eller skjelettet for de gjenstandene som eventuelt trer fram. Mange kunstnere har ment at det er denne strukturen som er selve ideen bak kunsten, selve det kunstneriske aspektet i et bilde. Derfor har vi også mange kunstnere som lager bilder som er helt abstrakte, dvs. at de bare består av former og farger som er komponert sammen, uten noe gjenkjennelig motiv. Alt etter 12

13 hvordan bildet er komponert vil det ha forskjellige uttrykk. Hvis man bruker mange horisontale og vertikale linjer gir dette en følelse av ro. Dette kommer av at vi har erfart at det som ligger horisontalt på bakken er i ro, og at ting som står vertikalt også er i likevekt, slik som trær, telefonstolper og en klokkependel i ro. Går linjene på kryss og tvers får vi imidlertid en følelse av dynamikk eller uro, siden vi oppfatter at disse ikke har en likevektig tilstand, men vil fortsette en bevegelse til de faller til ro i en horisontal eller vertikal stilling. Geometriske figurer Geometriske figurer er idealfigurer som blir mye brukt i kunsten. De ligger ofte til grunn for komposisjonen, og gjør det ofte lettere å oppfatte bildet siden det blir forenklet innenfor disse geometriske rammene. De forskjellige geometriske figurene har forskjellige egenskaper, og dette har også hatt betydning for deres symbolske betydning. Sirkelen er uten begynnelse eller ende, og er derfor blitt sett på som en fullkommen geometrisk figur. Den hviler i seg selv, men kan lett bli gitt en roterende bevegelse. Det er nok å tegne en pil på sirkelstreken. På grunn av sin fullkommenhet har den blitt assosiert med guddommelighet. Trekanten er også et guddommelig symbol, i kristendommen betegner den treenigheten. Selv om den har endepunkter hviler den i seg selv, og den har ofte vært nyttet som komposisjonsramme omkring figurgrupper. Den siste figuren vi skal omtale er firkanten, som til forskjell fra de to andre er et typisk jordisk symbol. De fire hjørnene viser til de fire verdenshjørnene, til vinder og årstider. Både trekanten og firkanten oppfattes som statiske når de hviler på sin grunnlinje, men de blir gitt bevegelsespotensial dersom de forrykkes fra denne posisjonen. 13

14 Forslag til undervisningsopplegg Læreren kan velge om de vil montere utstillinga i hemmelighet for så å ha en offisiell åpning, eller om de vil ta elevene med i dette arbeidet. Kanskje kan man kjøpe inn champagnebrus og gjøre litt moro ut av det. Bildesamtale Læreren kan på forhånd gå gjennom forskjellige virkemidler med elevene og eksemplifisere disse. Så kan man se på bildene sammen og læreren kan spørre spørsmål som gjør elevene oppmerksom på hva de inneholder og hvilke virkemidler kunstneren har brukt for å formidle dette innholdet. Elevene kan for eksempel deles opp i grupper og beskrive hvert sitt bilde for de andre i klassen. Læreren kan også prøve å finne ut hvilke følelser trykkene vekker hos den enkelte. Er det noen av bildene som er komiske, triste, kjedelige, stygge, fine osv? Her er noen forslag til spørsmål for å få i gang en dialog med elevene om bildet: Figurtegning: - Hvordan er figurene framstilt? - Hva har kunstneren tatt med og hva har hun utelatt hos sine mennesker? - Hvilket humør er menneskene i? - Hvorfor tror dere kunstneren har tegnet dem slik? - Hvordan forholder de seg til hverandre? Farger: - Hvilke farger er brukt i bildene? - Finnes det eksempler på bruk av kontrastfarger? - Hvilke stemninger eller assosiasjoner kan knyttes til fargebruken i de fire bildene? - Hvordan vil dere tolke den blå sirkelen i Rundt en blå kjerne? Geometriske figurer: - Hvilke geometriske figurer finnes i de forskjellige bildene? - Hvilken betydning tror dere disse figurene har i bildene? Tolkning: - Prøv å finne en tolkning til hvert av de fire bildene ut fra det dere har sagt om dem. 14

15 Arbeidsoppgaver Teknikk Gå ut i naturen og velg dere ut en stein hver som dere vil bruke til å tegne med fettstift på. Bruk så den kunnskapen dere fikk ut av kapitlet om trykkteknikker. Dere kan selvfølgelig tegne på vanlige ark hvis dere vil. Se hvordan bildet forandrer uttrykk og stemning etter hvilken farge som er brukt. Prøv ut forskjellige romskapende virkemidler som forminskning, overlapping og perspektivlinjer. Motiver Mennesker - Tegn et selvportrett eller et portrett av en medelev. - Tegn mennesker i forskjellige sinnsstemninger. - Tegn raske skisser av en medelev uten å se på arket. - Tegn mennesker ved å bygge dem opp av geometriske figurer. Hvilke virkemidler bruker du for å få fram det du ønsker å vise? Virker de? Geometriske figurer - Tegn et bilde uten mennesker ved kun å bruke geometriske figurer. - Prøv å finne eksempler på slike bilder fra kunsthistorien. - Klipp ut geometriske figurer i forskjellige farger, former og størrelser. Ta et stort hvitt ark og legg det på gulvet. Slipp så de geometriske papirformene ned på arket og lim dem fast der de lander. - Ta et annet ark og legg formene ned på arket. Flytt rundt på formene og se hvordan bildet forandrer karakter. Prøv å få fram forskjellige uttrykk, eksempelvis et statisk bilde eller et bilde med mye dynamikk. Når man er fornøyd med resultatet limer man formene fast på arket. Å lage slike non-figurative bilder er en fin måte å lære seg hvordan forskjellige former i forskjellige farger virker på hverandre. Lag en utstilling Når alle har laget et bilde de er fornøyd med kan dere montere opp en utstilling i klassen etter tema. Bildene kan limes opp på større ark eller dere kan lage passepar- 15

16 tout (kartongramme). Sett titler til bildene ut fra hva de uttrykker. Elevene bør få snakke om eget arbeid, slik at den enkelte øves i å vurdere sin egen bruk av kunstneriske virkemidler. Diskuter hvilke uttrykk de forskjellige bildene har. Tverrfaglig bruk av bildene I norsktimene kan man bruke bildene til å skrive historier. La elevene velge et bilde og skrive en historie om dette. Eller bruk et bilde som utgangspunkt for å lage en felles fortelling. La hele klassen komme med innspill til hvordan fortellingen skal bli. Noter elevenes svar i stikkord, og fortell ut fra notatene eller lag en stafettfortelling hvor elevene forteller et avsnitt hver. En annen mulighet er å la elevene skrive en historie ut i fra det bildet de sjøl har laget. Elevene kan også leke kunstkritikere og skrive anmeldelser av Hansen-Krones eller sin egen utstilling. I faget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er den estetiske dimensjon til faget vektlagt: «Den estetiske dimensjon i faget åpner for samarbeid med praktisk-estetiske fag som kunst og håndverk, musikk og drama. Et slikt samarbeid vil bidra til variasjon og økt aktivitet blant elevene». Nesten alle religioner har en billedkultur, der bildene skal være med på å gjøre forståelsen av troen lettere, da de har en mer umiddelbar virkning enn det skrevne ord. Bildene i denne utstillingen kan brukes som utgangspunkt for å arbeide med symboler i forskjellige religioner. Geometriske figurer er slike symboler som blir brukt i de fleste religioner, og de har i hver enkelt sine helt bestemte betydninger. De geometriske figurene Johanne Marie Hansen-Krone har brukt i sine bilder er enkle symboler som vi finner i de fleste religionene. Elevene kan deles i grupper som hver skal arbeide med symbolbruk i en enkelt religion. Finn ut hvilke geometriske figurer som er sentrale i denne religionen, og hvilken betydning de har. Lag en oversikt over bruken av disse symbolene og presenter det 16

17 for resten av klassen. Alternativt kan man velge seg hver sin geometriske figur og undersøke dens betydning i forskjellige religioner. 17