Vern3900 FAGLIG FORDYPNING - BACHELOROPPGAVE. Norsk tittel: Fra oppfølging til selvhjelp i rusbehandlingen. Hvordan sikre videre kvalitet?

Transkript

1 Vern3900 FAGLIG FORDYPNING - BACHELOROPPGAVE Kull: D08S Eksamensdato: Norsk tittel: Fra oppfølging til selvhjelp i rusbehandlingen. Hvordan sikre videre kvalitet? Engelsk tittel: From follow-up to self-support in the substance abuse treatment. How to ensure further quality? Navn på student (er) som har utarbeidet oppgaven: Anniken Johnsgård

2 Innholdsfortegnelse s Innledning s Bakgrunnen for problemstillingen s Om avdelingen og enheten s Om oppfølgingsgruppa s Problemstilling s Oppgavens oppbygning og kilder s Teori s Definisjon av rusavhengighet s Rusbehandling s Oppfølging i rusbehandlingen s Selvhjelp i rusbehandlingen s Metode s Kvalitativ metode s Deltagende observasjon s Intervjuer s Gjennomføring og innhenting av data s Validitet og reliabilitet s Kvalitetssikring og kritikk av egen metode s Etiske perspektiver s Presentasjon og diskusjon av data s Pasientenes formål med å gå i gruppa s Pasientenes syn på trivselen i gruppa s Pasientenes syn på nytteverdi av gruppa s Pasientenes syn på gruppa som et støttende nettverk s Pasientenes syn på endringene i gruppa s Pasientenes syn på deltakelse i selvhjelpsgruppe s Oppstart av den første selvhjelpsgruppa s Oppsummering s Konklusjon s. 19 Litteraturliste s. 20 Vedlegg 1: Kvalitativ intervjuguide s. 22 1

3 1.0 Innledning I følge rammeplanen for vernepleierutdanningen er formålet med vernepleierutdanningen «å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kvalifiserte for å utføre miljøarbeid, habilitering- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker som ønsker og har bruk for slike tjenester» (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005). Til tross for at jeg opplever at vernepleierutdanningen i stor grad vektlegger arbeid med utviklingshemmede, mener jeg at fokuset på både helse- og sosialfaglig arbeid gir meg som vernepleier et godt nok kompetansegrunnlag for tverrfaglig arbeid, som for eksempel innen rusomsorg. 1.1 Bakgrunnen for problemstillingen Våren 2011 hadde jeg min praksis ved en enhet for avrusning av alkohol- og medikamentavhengige, og forsto da at rusbehandling var et felt jeg interesserte meg i stor grad for. Dermed valgte jeg å ha min fordypningspraksis ved samme enhet og fikk i enda større grad kunnskap om hva rusbehandling i tverrfaglig spesialisert helsetjeneste handler om. Under praksisperioden fikk jeg, i samarbeid med min praksisveileder, være behandler for en pasient. I arbeidet med han og øvrige pasienter ved enheten kom viktigheten av oppfølgingen man mottar etter endt behandling tydelig frem. Mange av pasientene ved enhetene hadde, etter mange års rusmisbruk, mangelfullt nettverk og brutte relasjoner med sine nærmeste. Det er ikke alltid gitt at pasienten klarer å bygge opp disse alene. Mange føler også at de mestrer hverdagen dårlig. Med det menes manglende evne til å takle og tilpasse seg nye situasjoner, og klare å skille mellom å se sine begrensninger der det er påkrevd, men allikevel klare å se endringspotensial i seg selv der det er mulig. Det handler også om å kunne møte livets mange utfordringer og påkjenninger på en adekvat måte (Andresen, 2011). For å kunne mestre en nystartet rusfri tilværelse opplevde jeg tydelig at pasientene hadde et stort behov for, og ønske om, oppfølging i etterkant av behandlingsoppholdet. Jeg fikk ytterligere bekreftet nytten av å ha en form for oppfølging som observatør i en oppfølgingsgruppe med pasienter som hadde fullført behandlingsopplegget ved enheten Om avdelingen og enheten Enheten er en del av en avdeling som tilbyr tverrfaglig spesialisert rusbehandling til voksne rusmiddelmisbrukere hvor det gis tilbud om avrusing, utredning og behandling til pasienter med både alkohol, medikament og stoffproblematikk. Avdelingens generelle verdigrunnlag og 2

4 menneskesyn bygger på at mennesket er en helhet med fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle behov. Videre blir det fokusert på at mennesket har uavgrenset egenverdi med iboende krefter, evner og muligheter som kan realiseres og brukes alene eller sammen med andre. Uavhengig av kjønn, rase, religion eller sosial status skal alle bli møtt med respekt for den de er. Målgruppa ved enheten jeg var ved er hovedsakelig voksne med alkohol- og medikamentavhengighet. Enheten har døgnbemanning med totalt 13 plasser for avrusning, kartlegging og utredning. I tillegg har den også et poliklinisk tilbud der det tilbys gruppebehandling. Denne behandlingsgruppa har en varighet på 15 uker og er et tilbud til de pasientene som ønsker hjelp til å endre sitt forhold til rusmidler, enten ved total avhold eller måtehold. Her fokuseres det blant annet på å få innsikt i sin egen ruslidelse, redusere skyldfølelse og hvordan bygge opp livet sitt igjen i forhold til familie, økonomi og arbeid. Etter avsluttet behandlingsgruppe går noen pasienter tilbake til jobb, deltar i AA eller følges opp av sine distriktpsykiatriske sentre (DPS). Andre velger også å takke ja til tilbudet om å fortsette i en oppfølgingsgruppe Om oppfølgingsgruppa Omtrent en tredjedel av pasientene ved enheten benytter seg av tilbudet om å gå over i oppfølgingsgruppa etter endt gruppebehandling Det er per dags dato 15 pasienter som deltar i gruppa, i alder fra år. Disse består hovedsakelig av menn, selv om det i utgangspunktet er en kjønnsblandet gruppe. De har til felles at de har eller har hatt problemer med å kontrollere bruken av rusmidler, til tross for at denne bruken har gått utover andre viktige forhold i livet og hatt negative konsekvenser for deres livskvalitet. Gruppa møtes en fast dag per uke i 3 timer, og pasientene har selv ansvar for å følge opp og melde i fra til terapeuten om de ikke møter. De har sine egne mål som det jobbes med kontinuerlig med, og de får de første månedene individuell hjelp av gruppelederen ved kriser. En forutsetning for å delta i gruppa er at pasientene har tatt kontroll over rusproblematikken sin, samt at de har en lokal kontaktperson. Derfor er det en viktig del av pasientens arbeid å få på plass lokale samarbeidspartnere som de kan støtte seg til, som for eksempel NAV, en individuell behandler ved DPS, en kommunal ruskonsulent eller fastlegen. Erfaring fra oppfølgningsgruppa er at gamle rusmønster kommer raskt tilbake igjen ved et tilbakefall i de første månedene etter behandling. Derfor har gruppa en regel om at innen 3 dager etter et 3

5 tilbakefall skal formålstjenlig hjelp på plass. Gruppa blir ledet av en sosionom, i tillegg er det annenhver uke en psykolog tilstede sammen med gruppelederen. Oppfølgingsgruppa ble dannet for 6 ½ år siden, med formål å gi pasientene oppfølgingstilbud etter gjennomført avrusning og behandling. Pasientene har frem til nå vært i ei åpen gruppe, det vil si at pasientene får delta i gruppa så lenge de har behov for det, og nye pasienter kommer også til i gruppa. Gruppas deltakere har vist varierende behov i forhold til tiden de har deltatt, men den har allikevel en hard kjerne som har deltatt i gruppa i 4-6 ½ år. To pasienter har fulgt gruppa siden oppstart. Erfaringene til gruppelederen tilsier allikevel at de første 6-12 månedene oppleves som de viktigste. Gruppa blir omtalt av de andre behandlerne ved avdelingen som en suksessgruppe. Her vil det være interessant å undersøke om medlemmene i gruppa tenker det samme, hva som er bidragsfaktorene til dette og om det er variasjoner i hva som oppleves som viktig. 1.2 Problemstilling Opptrappingsplanen for rusfeltet slår fast at for personer som har utviklet rusmiddelproblemer skal tjenestene være innrettet slik at de er tilpasset den enkelte brukers behov, og at brukererfaringer skal brukes mer systematisk i kvalitetsarbeidet (Helsedirektoratet, 2010). Jeg anser det derfor som viktig å se nærmere på at gruppas rammebetingelser er i endring hvor oppfølgingsgruppa blir et tilbud pasientene har i 6-12 måneder før de tilbys selvhjelpsgrupper i kommunene. Selvhjelpsgruppen ytes hjelp fra gruppeleder og en igangsetter under oppstart, det vil si de første 6-8 gangene. Formålet med disse selvhjelpsgruppene er at pasientene etter behandling skal få et mer lokalt tilbud samtidig med at de blir stimulert til å stole på sine egne mestringsevner. De siste årene har det vært en økende interesse for forskning på selvhjelp i Norge, dette som en viktig del av fokuset på å gjøre selvorganisert selvhjelp mer kjent og benyttet, synliggjøre erfaringer og øke kunnskap om hva som er de nyttige elementene i dette arbeidet (Selvhjelp Norge, 2011). Slik kunnskap antar jeg vil være nyttig både for de som ønsker å delta i en selvhjelpsgruppe, og kanskje også være med på å styrke tillitten til selvhjelpsarbeid blant profesjonelle. I denne oppgaven ønsker jeg å informere om hvordan en velfungerende oppfølgingsgruppe innen rusbehandling arbeider, og hvilke faktorer pasientene der opplever som viktige. I tillegg 4

6 ønsker jeg også å øke min forståelse av hvordan man på best mulig måte kan nyttiggjøre seg av denne erfaringen i en selvhjelpsgruppe, for dermed å sikre god kvalitet videre i oppfølgingstilbudet til pasientene. Dermed velger jeg problemstillingen «Fra oppfølging til selvhjelp i rusbehandlingen. Hvordan sikre videre kvalitet?» 1.3 Oppgavens oppbygning og kilder Oppgaven består av 5 kapitler. Kapittel 1 beskriver bakgrunnen for valg av tema, problemstilling og oversikt over innhold i oppgaven. Kapittel 2 inneholder teori om problematikken denne oppgaven retter seg mot. Kapittel 3 beskriver forskningsmetoden, hvor jeg redegjør for valget av metode, utvelgelse av informanter, gjennomføringen, validitet, reliabilitet, kvalitetssikring og et kritisk blikk på egen metode. Videre gjør jeg rede for etiske refleksjoner og vurderinger. I Kapittel 4 presenteres datagrunnlaget gjennom en tematisert analyse av hovedlinjene som fremkommer av materialet, samtidig blir det også knyttet opp mot relevant fagstoff som jeg mener er viktig for å belyse problemstillingen. I tillegg inneholder det en oppsummering av hvordan oppstarten av selvhjelpsgruppen foregikk, og avsluttes med en oppsummering. I kapittel 5 gjør jeg en vurdering av om jeg har svart på problemstillingen og konkluderer så ut i fra dette. I tillegg til faglitteraturen i denne oppgaven benytter jeg meg også av notater jeg har gjort meg i samtaler med fagpersoner og pasienter ved enheten. Informasjonen om enheten og oppfølgingsgruppa har jeg innhentet gjennom min praksisperiode, i deltagelse i gruppa og notater jeg har gjort meg herfra. 2.0 Teori 2.1 Definisjon av rusavhengighet En rusavhengighet (avhengighetssyndrom) defineres av Helsedirektoratet (2011a) som «en rekke atferdsmessige, kognitive og fysiologiske fenomener som utvikler seg etter gjentatt stoffbruk. Vanligvis har brukeren sterkt ønske om å ta stoffet, vansker med å kontrollere bruken av den, fortsatt bruk til tross for skadelige konsekvenser, stoffbruken får høyere prioritet enn andre aktiviteter og forpliktelser, økt toleranse og noen ganger en fysisk abstinenstilstand» (s. 319). 5

7 En rusavhengighet vil ikke bare prege rusmisbrukeren selv. Gjennom å påvirke de samme delene av hjernen som er knyttet til nærhet og glede i relasjoner til andre personer kan rusmidlene erstatte behovet man har for gode relasjoner til andre. Derfor er det viktig å også se på et rusmisbruk som et relasjonelt problem, som påvirker rusmisbrukerens nære i negativ forstand. (Lossius, 2011) I så måte mister rusmisbrukeren noe av det viktigste ved å være menneske: det å være en del av et fellesskap med andre mennesker og føle tilhørighet (Halvorsen, 2011). 2.2 Rusbehandling Personer med en ruslidelse vil trenge behandling og hjelp for å nå sine mål om et liv uten rusmisbruk. Etter rusreformen i Norge i 2004 ble ansvaret for rusbehandlingen flyttet fra sosialtjenesten til spesialisthelsetjenesten, og rusavhengige ble da en pasientgruppe med rettigheter underlagt pasientrettighetsloven. Tjenestene innenfor spesialisthelsetjenesten kalles tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelproblemer (TSB), og innbefatter tilbud om døgnbehandling, dagbehandling og polikliniske tjenester (Haga, 2011). Opptrappingsplanen for rusfeltet slår allikevel fast at kommunene har et betydelig ansvar for tjenestene til personer med rusmiddelproblemer. Tjenestene kan blant annet omfatte rådgivning og veiledning, bolig, oppsøkende arbeid, tiltak for sosial- og arbeidsrettet rehabilitering, arbeid med Individuell plan og oppfølging før, under og etter opphold i spesialisthelsetjenesten. Til sist er det viktig å forebygge tilbakefall og bidra til sosial inkludering. Sentrale aktører her er det kommunale hjelpeapparatet og selvhjelpsgrupper (Helsedirektoratet, 2010). En undersøkelse foretatt av Dahle & Iversen (2011) viser at de viktigste elementene for en pasient i rusbehandling er trygge rammer og god mottakelse, det å føle seg respektert og tatt på alvor, at man har utbytte av behandlingsprogrammet og tilgjengelig personal og at man mottar god og tett oppfølging etter endt behandling Oppfølging i rusbehandlingen I følge Halvorsen (2011) er det for mange pasienter uproblematisk å holde seg rusfri gjennom et behandlingsopplegg, men det er når de skal ut i den virkelige verden at arbeidet med å holde seg rusfri begynner. For mange er dette vanskelig, og behovet for å ha et støttende nettverk er stort på dette tidspunktet. Halvorsen hevder videre at det er på dette stadiet de fleste behandlingsopplegg har forbedringspotensial, og her bør det fra det offentlige satses på oppfølgingstiltak som kan forebygge tilbakefall. Historisk sett har det i Norge blitt brukt institusjonalisering og tunge tiltak som behandlingsform for rusavhengighet. Konsekvensen 6

8 av dette er at pasienten ikke får mulighet til å mestre livet sitt på egenhånd utenfor disse rammene, og vil være avhengig av en ytre støtte. For å hindre tilbakefall hos pasienten er det derfor avgjørende at man etter endt behandlingen blir fulgt opp av tilstrekkelig oppfølgingstiltak (Vederhus, udatert) Selvhjelp i rusbehandlingen I St.meld.nr /2003 (2003) «Resept for et sunnere Norge» ble Nasjonal plan for selvhjelp for første gang allment kjent, og det selvorganiserte selvhjelpsarbeidet fikk dermed større oppmerksomhet i samfunnsbildet. Den Nasjonale planen for selvhjelp ble lagt frem av Sosial- og helsedirektoratet i 2004 og her legges det blant annet vekt på at selvhjelpsprinsippet skal gjøres bedre kjent og bli mer brukt som et verktøy innen psykisk helsearbeid. Denne satsningen førte i 2006 til etableringen av et nasjonalt kompetansesenter for selvorganisert selvhjelp som blir drevet av Norsk Selvhjelpsforum på oppdrag fra Helsedirektoratet (Selvhjelp Norge, udatert). Selvhjelp er i følge Sosial- og helsedirektoratet (2004) «å ta tak i egne muligheter, finne fram til egne ressurser, ta ansvar for livet sitt og selv styre det i den retning en ønsker. Selvhjelp er å sette i gang en prosess, fra passiv mottaker til aktiv deltaker i eget liv» (s.7). Den vanligste form for selvhjelpsgrupper innen rusbehandlingen i dag er Anonyme Alkoholikere(AA) og Anonyme Narkomane(NA). Dette oppleves ikke passende for alle på grunn av blant annet ideologi og måten møtene legges opp på. Ny forskning viser allikevel at selvhjelpsgrupper kan være et godt supplement til tradisjonell rusbehandling, og at en stor andel av de som benytter seg av disse holder seg rusfrie (Vederhus, udatert). 3.0 Metode Hvordan man går frem for å innhente, analysere og tolke den informasjonen man trenger for å belyse problemstillingen vil være avhengig av valg av metoden man bruker. I samfunnsvitenskapelig forskning er det vanlig å skille mellom to retninger; hermeneutisk og positivistisk. Den positivistiske retningen konsentrerer seg om fenomener som kan måles og telles opp, uten at man deltar selv innenfor det området som skal studeres. Dette hører da til det som kalles kvantitativ metode. Er man derimot ute etter å få en dypere forståelse for et fenomen og finne det kvalitative innholdet er det mer naturlig å bruke den hermeneutiske retningen. Denne legger vekt på å fortolke en tekst eller et fenomen, og datainnsamlingen er 7

9 mer fleksibel og åpen, og dette er da den kvalitative metoden sin innfallsvinkel (Johannessen, Tufte & Kristoffersen, 2005). 3.1 Kvalitativ metode Siden jeg ønsker å finne ut av hvilke faktorer som gjør at gruppa fungerer så godt som den gjør er jeg avhengig av å undersøke gruppedeltakernes samspill, erfaringer og meninger. Derfor har jeg i denne oppgaven valgt å benytte meg av kvalitativ metode, med en hermeneutisk innfallsvinkel. Det å veksle mellom å sette seg inn i andres opplevelser, for så å se på hvordan den samme situasjonen oppleves og tolkes av en selv kalles en hermeneutisk spiral. Ved å bruke den hermeneutiske spiral vil det si at jeg tenker at hvert enkelt gruppemedlem utvikler og skaper sin subjektivitet i gruppa, som er helheten. For å klarlegge samspillet mellom delene og helheten retter jeg da fokus mot hvordan det enkelte gruppemedlemmet innvirker på helheten (gruppa), og hvordan denne virker inn på det enkelte gruppemedlemmet. For å kunne veksle mellom dette fokuset på helhet og del må man bruke seg selv som et middel for å få frem meningssammenhenger (Haugsgjerd, Jensen, Karlsson & Løkke, 2002). Derfor har jeg valgt å benytte meg av både individuelle intervjuer og deltagende observasjon. For å kunne benytte denne innfallsvinkelen der målet er å tolke og forstå en meningssammenheng er det viktig at man har innsikt i sin egen forforståelse. Aadland (2004) definerer forforståelse som «en forståelse som går forut for erfaring; en bevisst eller ubevisst forventning om hvordan noe kommer til å bli» (s.280). Allerede før jeg ble med i oppfølgingsgruppa hadde jeg hørt at denne ble kalt en «suksessgruppe» av fagfolkene ved enheten, som mente at det derfor ville være lærerikt for meg å delta her. På bakgrunn av dette var jeg under intervjuene bevisst på at min forforståelse kunne bli endret underveis, og på at dette kunne påvirke min evne til å se etter negative ting i gruppa Deltagende observasjon I observasjonsstudier er målet å studere atferd i så naturlige kontekster som mulig, og dataene innhentes i informantenes naturlige miljø. Dette gjør at man kommer tett innpå det man ønsker å undersøke (Johannessen et al., 2005). Jeg har siden januar 2012 deltatt i oppfølgingsgruppa en gang i uka, og har opparbeidet meg en stor mengde notater herfra. 8

10 3.1.2 Intervjuer Det kvalitative intervjuet kan beskrives som en faglig samtale som har som mål å innhente beskrivelser av de intervjuedes erfaringsverden med deres egne måter å formulere seg på, og er dermed velegnet til å belyse personlige erfaringer, oppfatninger og følelser (Johannessen et al., 2005). Jeg hadde på forhånd utarbeidet en intervjuguide (se vedlegg 1) med fastlagte temaer og spørsmålsformuleringer som tok utgangspunkt i problemstillingen. For å utdype disse temaene besto denne også av en rekke underspørsmål under hvert tema. Intervjuguiden ble ikke fulgt slavisk, men som en mal for hva jeg i utgangspunktet ønsket svar på. De kvalitative intervjuene kan derfor betraktes som semistrukturerte (Johannessen et al., 2005). Samtaler med fagpersoner ved enheten, gruppeleder og pasienter er også med på å danne informasjonsgrunnlaget i oppgaven. Disse hadde til hensikt å innhente personlige beskrivelser av ulike situasjoner og fenomener, og skape et bredere perspektiv på undersøkelsen Gjennomføring og innhenting av data Utvalget av informanter besto av tre pasienter i alderen år, som jeg oppfattet som relativt ulike i forhold til sin livssituasjon og personlighet. Alle tre hadde i likhet med de andre pasientene i gruppa vært til avrusning for alkoholavhengighet ved enheten, og deretter deltatt i den polikliniske behandlingsgruppa før de begynte i oppfølgingsgruppa. Videre i oppgaven velger jeg å kalle disse «Rolf», «Jon» og «Alf». De har vært i gruppa ulik tid; Rolf i bare noen måneder, Alf i 1 ½ år og Jon i 4 år. Intervjuene ble gjort på forskjellige steder, et ble gjort i lokalet der oppfølgingsgruppa holder til, det andre på et kontor på det nærliggende biblioteket, mens det tredje ble etter ønske fra pasienten holdt hjemme hos han. Etter intervjuene transkriberte jeg disse ordrett, og dette datamaterialet utgjør til sammen 25 sider. I det kvalitative intervjuet av pasientene ble etter samtykke fra pasientene brukt båndopptager. Jeg innledet med å spørre pasientene om hva deres formål med deltakelsen i gruppa var. Deretter stilte jeg spørsmål ut i fra hva jeg selv trodde kunne være viktige faktorer til at gruppa er velfungerende, dette ut i fra min erfaring gjennom den deltagende observasjonen av gruppa. Målet med intervjuene var å øke kunnskapen om pasientenes formål med å delta i gruppa, samt hvilket utbytte de føler de har av deltagelsen. I tillegg ønsket jeg å finne ut hva som for dem er viktige faktorer som må være tilstede for at de skal føle at gruppa er et godt tilbud. 9

11 Jeg snakket også med pasienten som var med som igangsetter av den første selvhjelpsgruppa, og var også med på oppstarten av denne. Jeg fikk da anledning til observere hvordan oppstarten bidro til å sikre den videre kvaliteten i selvhjelpsgruppa. 3.2 Validitet og reliabilitet Reliabilitet har med påliteligheten til målingene man foretar å gjøre, høy reliabilitet vil si at man oppnår det samme resultat dersom man gjentar undersøkelsen. Siden man i kvalitativ forskning bruker seg selv som et måleinstrument gjennom samtaler og fortolkning er kravene til reliabilitet lite egnet. Her ligger det en svakhet med bruken av kvalitativ metode. Tolkningen av dataene som har blitt gjort er min egen, og dette påvirker naturligvis også resultatet. Oppgaven kan sies å ha høy validitet (troverdighet)dersom dataene jeg har samlet inn faktisk svarer på problemstillingen og fremstiller virkeligheten på riktig måte (Johannessen et.al., 2005). Derfor har jeg underveis i prosessen hatt samtaler med gruppeleder og latt han lese gjennom oppgaven. Jeg har også forsøkt å styrke validiteten i oppgaven ved å la samtlige pasienter som ble intervjuet lese igjennom, og godkjenne, en oppsummering av deres intervju med sitatene jeg har brukt i oppgaven. I forhold til min problemstilling ønsket jeg å innhente data som kunne si noe om hvordan en velfungerende oppfølgingsgruppe arbeider og hvilke faktorer som spiller inn for at dette skal være tilfelle. Lykkes jeg i å beskrive dette, og man kan dra nytte av dette videre i en selvhjelpsgruppe for å sikre videre kvalitet i tjenestene til pasientene mener jeg at undersøkelsen min kan betraktes som overførbar (Johannessen et.al., 2005). 3.3 Kvalitetssikring og kritikk av egen metode Under prosessen med å transkribere intervjuene hørte jeg at jeg enkelte ganger kunne formulert spørsmålene som ble stilt på en annen måte, da noen spørsmål føltes kunstige i situasjonen. En av pasientene fikk utdelt intervjuguiden på forhånd fordi han ønsket å forberede seg, derfor ble dette intervjuet mer strukturert enn de andre. Allikevel forsøkte jeg å styre samtalen i den retningen jeg ønsket. Jeg så etter at jeg hadde gjennomført tre intervjuer at jeg også ville hatt nytte av å intervjue gruppa sammen, for også å kunne dokumentere samhandlingen mellom gruppemedlemmene. Jeg hadde derfor ønsket å ha et fokusgruppeintervju, men den dagen jeg skulle ha det var det andre tema i gruppa som tok opp tiden og det lot seg derfor ikke gjøre. Likevel føler jeg at jeg gjennom den deltagende observasjonen i gruppa fikk nok grunnlag for dette. 10

12 3.4 Etiske perspektiver Min tilstedeværelse i gruppa over lang tid var noe jeg så på som en etisk overveielse i begynnelsen av denne prosessen. Særlig tanke med tanke på problematikkens art og private karakter. Dette ble klarert med samtlige pasienter i gruppa, og de ble også informert om innholdet i oppgaven. Jeg orienterte dem også om at de kunne få lese oppgaven når den var ferdig, og dette var også noe jeg hadde i bakhodet da jeg skrev oppgaven, men jeg føler ikke at det påvirket resultatet på noen måte. Intervjuene av gruppemedlemmene bar et visst preg av at jeg hadde vært i gruppa en stund, og og ble derfor mer personlige enn det de antakelig ville vært hvis dette ikke var tilfelle. Etter å ha tatt en overveielse i forhold til relevansen for problemstillingen velger jeg derfor å utelate disse personlige opplysningene fra dataene. Dette for å beskytte de enkelte gruppemedlemmene og deres integritet, da det er vanskelig for meg å kunne avgjøre om dette er noe som blir sagt i fortrolighet til meg eller ikke. I følge Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker 13 er all informasjon som kan tilbakeføres til enkeltpersoner taushetsbelagt, og informantene i undersøkelsen har derfor blitt anonymisert. 4.0 Presentasjon og diskusjon av data Datamaterialet jeg har innhentet gjennom intervjuer og deltagende observasjon vil jeg presentere tematisk videre i oppgaven, samtidig vil jeg også knytte dette opp mot relevant faglitteratur og forskning. Jeg vil så beskrive oppstarten av den første selvhjelpsgruppa, der jeg fikk være med som observatør. Til slutt vil jeg forsøke å oppsummere datagrunnlaget gjennom en analyse av hovedlinjene som fremkommer av materialet. 4.1 Pasientenes formål med å gå i gruppa Alle pasientene i gruppa har i utgangspunktet en rusproblematikk som de tidligere har gått til behandling for ved avdelingen for rusbehandling. Gjennom intervjuene og observasjonen i gruppa kom det allikevel frem at pasientene har ulike nyanser i deres formål med å gå i gruppa. Enkelte sier de trenger den for «å holde hodet over vannet», mens andre ønsker å få «livet på plass igjen» og få stabilitet over tid. Gruppas formål samsvarer i stor grad med det pasientenes beskriver som sine egne, og de føler at har utbytte av gruppa i sitt daglige liv, da særlig med tanke på mestring av relasjoner utenfor gruppa. Grupper dannes ofte med hensikt å arbeide sammen mot et mål. De dannes av ulike årsaker og med ulikt formål, men allikevel kan man se likheter i gruppers måte å utvikle seg på. Grunnprinsippet er at gjennom å danne relasjoner til hverandre og ved å bidra med sine 11

13 erfaringer, støtte, løsningsforslag, følelser og sine motforestillinger kan hvert enkelt gruppemedlem hjelpe både seg selv og andre. Man oppnår en følelse av felleskap ved at man kan identifisere seg med og forstå andres livssituasjon. Dermed blir det viktig å fokusere på selve gruppeprosessen som den viktigste ressursen i arbeid med grupper. Hvert enkelt gruppemedlem har innflytelse på gruppen som helhet, og gruppen influerer hvert enkelt medlem. En forutsetning for å kunne praktisere dette er at man har kunnskap om formålstjenlig sammensetting av grupper, og om hensiktsmessig fordeling av ansvar mellom lederen av gruppen og gruppemedlemmer. Gruppeleder skal bidra i gruppeprosessen, med balanse i sin måte å lede denne på, ikke verken blande seg inn for lite og ikke for mye. (Heap, 2005). Et hovedfokus i gruppa er gruppemedlemmenes relasjoner til sitt primære og sosiale nettverk. Gruppa er også en treningsarena for åpenhet, respekt, aksept, lytte og bry seg om. Dette praktiseres vanligvis ved at gruppa deler opplevelser og situasjoner de har vært i, for så å motta tilbakemelding fra de andre. Gruppa benytter seg av mestringsorientert metode for sosial fungering som i Helsedirektoratets prosedyrekodeverk beskrives som et «systematisk program for opplæring og trening i sosiale ferdigheter, eksempelvis trening i å ta kontakt, i kommunikasjon og hvordan avslutte en samtale» (Helsedirektoratet, 2011b). Gundersen & Moynahan (2006) mener en person fremviser sosial kompetanse når «han /hun i gitte sosiale situasjoner, med stor sannsynlighet, oppnår egne og felles mål på måter som ivaretar egne og samhandlingspartnernes grunnleggende rettigheter, tilfredsstiller eksplisitte kultur- og samfunnsbestemte regler og implisitte normer for oppførsel, som i sin tur fører til positivt omdømme fra andre» (s. 166). 4.2 Pasientenes syn på trivselen i gruppa I gruppa ser det ut til å være en fullstendig enighet om at samtlige trives. Pasientene føler seg sett og hørt av sine medpasienter, og føler at de har en arena der de møter forståelse for sine problemer og kan dele både sorg og glede. Eide & Eide (2007) mener gode grupper kjennetegnes ved at de har en felles målsetning, at de støtter hverandre og at gruppemedlemmene opplever at de blir møtt med sjenerøsitet og oppmuntring. Til tross for at det i gruppa er mange historier som blir fortalt og latteren ofte sitter løst, mener pasientene også de får jevnlige påminnelser om alvoret ved at de må sette seg inn i andres sitasjoner når noen tar opp vanskelige temaer og får gruppas perspektiv på dette. Pasientene mener det også er rom for å være uenig i gruppa, og stiller også kritiske spørsmål til hverandre. En viss heterogenitet gir dynamikk og rom for refleksjoner i gruppen, så til tross for at det er et kriterium for en godt sammensatt problemløsningsgruppe at deltakerne kommer overens er 12

14 det allikevel viktig at det er plass for uenigheter og mangfold. Dette motsetningsforholdet kan kalles «gruppeambivalens», og virke utviklende for gruppa (Heap, 2005). Gruppa beskrives som et fast holdepunkt i hverdagen for pasientene, og mangfoldigheten i innholdet formuleres av Rolf som «praten om de hverdagslige tinga, og ikke minst det å forholde seg til tanker om alkohol, tanker om tilbakefall og tanker om livet generelt også. Det er på en måte en liten sånn input som ikke er timeplanlagt ellers. Vi begynte å prate om selvmord og sånne ting her på onsdag. Det er interessante samtaler som er lagt til en bestemt dag til et bestemt tidspunkt i uka». Det er en klar ramme rundt møtene i gruppa som gjør gruppa forutsigbar. Dagen begynner med en runde rundt bordet, der alle får mulighet til å si noe om hvordan den siste uka har vært. Dersom det har vært spesielle hendelser eller ting det føles behov for å ta opp gir gruppelederen ordet til de andre gruppemedlemmene for innspill og spørsmål. Dagen avsluttes så med en runde der alle deltagerne sier noe om hvordan dagen har vært. Det sikrer muligheten for at man får gjort en løpende vurdering av trivselen i gruppa. I tillegg føler pasientene det er ligger til rette for at man kan være åpen og ærlig i gruppa, og at det er aksept for at man har valgt forskjellige strategier for å mestre sin rusavhengighet. Dette gjør at de kommer tilbake til gruppa selv om de får et tilbakefall. 4.3 Pasientenes syn på nytteverdi av gruppa Gruppa lærer pasientene å utvikle sosiale ferdigheter ved å reflektere rundt situasjoner som synes krevende i dagliglivet, for eksempel hvordan forholde seg til vanskelige situasjoner og andre personer uten å bruke rusmidler. I følge Gundersen & Moynahan (2006) er sosiale ferdigheter «spesifikke atferds sekvenser som en person bør mestre for å kunne opptre kompetent i sosiale sammenhenger» (s.163). Ved å bidra med refleksjoner, løsningsforslag og egne erfaringer rundt konkrete situasjoner andre pasienter i gruppa tar opp beskriver pasientene en følelse av å være til nytte for andre. Her hjelper de hverandre også med strategier for å øve inn nye rutiner og atferdsmønstre som kan hjelpe den enkelte å mestre medgang og motgang. Gjennom dette føler de at de utvikler seg og dermed øker livskvaliteten sin. Jon beskriver sin utvikling på denne måten: «jeg trenger å bli bedre på å treffe folk. Jeg har veldig vanskeligheter med å treffe folk. Veldig vanskelig med å treffe gamle kjente, vil helst ikke treffe folk i det hele tatt. Så at jeg sitter her nå, det syns jeg er helt rått. I begynnelsen av gruppa så satt jeg bare stille borti en krok. Jeg føler jo jeg gjør det ennå, men jeg får jo beskjed om at det har blitt bedre» 13

15 Deltakere som i gruppa er mer tilbakeholdne med sin problematikk enn andre vektlegger i større grad betydningen av gruppeleders tilstedeværelse som en bidragsfaktor til samholdet i gruppa, og mener at «gruppeleder har vel mye av æra, at han holder oss sammen på en måte.» Dette antar jeg kan komme av at gruppeleder ovenfor de som er mer tilbakeholdne benytter seg av det Heap (2005) kaller «brobygging». Her tar enten gruppelederen tar tak i et utsagn en pasient har sagt og legger det ut til en felles diskusjon i gruppa. Eller så kan han også bevisst be en bestemt pasient kommentere et tidligere utsagn fra en annen, med det mål om at det skal sette i gang en identifiseringsprosess hos denne personen. Ved å øke engasjementet i samspillet mellom gruppedeltakerne bidrar dette til å styrke den gjensidige identifiseringen, og samtidig økes også evnen til selvrefleksjon og selvledelse. Med andre ord skapes, etableres og vedlikeholdes interaksjonen mellom medlemmene i gruppa. Sosialpsykologen Robert Bales identifiserte to typer interaksjoner som var mest vanlig i gruppesituasjoner. Den ene var den instrumentelle atferden som beskriver alt gruppearbeidet rettet mot gruppens målsetning, og den den andre den sosio-emosjonelle atferden som har med det relasjonelle, mellommenneskelige aspektet i gruppa å gjøre (gjengitt etter Eide & Eide, s 411). En opplevelse av at man ikke er alene om sin problematikk blir også beskrevet som viktig. Alf gjengir et møte med denne følelsen av normalisering, som oppsto kort tid etter at han hadde begynt i gruppa: «Det var jo akkurat noe av det samme som jeg har gått og tenkt på. Så det tror jeg er noe som flere tjener veldig på, at man kanskje ikke nødvendigvis er en så stor taper som man hadde trodd». En normalisering av følelsen av å være avvikende fra andre vil hos en person både øke selvrespekten og evnen til å ta tak i sin egen problematikk. Relasjonene som dermed utvikler seg vil senke denne følelsen av mindreverdighet, og i sin tur forebygge isolasjon (Heap, 2005). 4.4 Pasientenes syn på gruppen som et støttende nettverk Alle pasientene som jeg intervjuet ga uttrykk for at deres rusmisbruk hadde påvirket deres sosiale nettverk negativt. Både Jon og Rolf beskriver en følelse av å ha en underordnet rolle i familien på grunn av skyldfølelse over tidligere feilgrep man har gjort og vissheten over alt det negative man har påført familien ved å ruse seg. Jon uttrykker det som at «når du får høre at du aldri er verdt noe, men når du får melding om det hele tiden. Ja da blir man jo veldig stille..». Som en konsekvens av at de føler «at man ikke har talerett på familieanliggende» blir det vanskeligere å hevde seg selv i konflikter på hjemmebane. Dette knyttet de opp mot 14

16 sin lave selvfølelse og mangel på selvhevdelse, og relasjonene til de andre gruppedeltakerne er betydningsfull i forhold til å bli møtt med støtte og forståelse, som igjen fører til en følelse av å høre til i en helhet. I følge Heap (2005) er «utvikling av gruppebånd, opplevelsen av delaktighet og fellesskap, er den mest avgjørende delen av gruppeprosessen for all behandling og vekst i grupper» (s. 40). Jon og Alf har et veldig begrenset nettverk på hjemmebane og føler at de i stor grad ser på gruppa som et støttende nettverk. Rolf har derimot et stort nettverk og andre forpliktelser utenfor gruppa, og føler derfor ikke at han nødvendigvis trenger gruppa for å mestre en rusfri hverdag. Men alle tre beskriver allikevel en stor grad av trygghet i forhold til å være i gruppa. Denne tryggheten dreier seg både om forholdet dem i mellom, og også tryggheten i å ha et sted de vet at de blir møtt med forståelse, støtte og gjensidig engasjement. Rolf beskriver det som at «det er viktig når du skal bygge deg opp igjen, at du har folk rundt deg som ser deg, setter pris på at du kommer tilbake og som er glad i deg og som du er viktig for. For veldig mange føler seg jo ikke viktig.» Dette bekreftes også i gjennom Schiefloe (1985) sin modell «det sosiale behovstriangelet», som legger tre ønskede tilstander til grunn for å forklare samspillet mellom en persons relasjonelle og sosiale omgivelser og seg selv. Disse består av å føle trygghet, ha et liv med meningsfulle aktiviteter og å føle at man hører til og er en del av en større sammenheng både sosialt, historisk, kulturelt og familiemessig. For å oppnå disse tilstandene viser han til tre prosesser som må være tilstede samtidig; utviklingen av et fellesskap, annerkjennelse og forståelse. 4.5 Pasientenes syn på endringene i gruppa Gruppa har vært med i endringsprosessen i retning av opprettelsen av selvhjelpsgrupper, og det har vært stort rom i gruppa for at de enkelte skal få uttrykke sine bekymringer rundt dette. Pasientene stiller seg nokså ulikt til spørsmålet om hva de syns om at det nå skal gjøres endringer i gruppa. Dette ser ut til å settes i sammenheng med hvordan de ser ut til å nyttiggjøre seg gruppebehandlingen, og hvor stor støtte de har fra sitt eget nettverk på hjemmebane. De uttrykker en sorg over at gruppen nå skal endres, da deres tilknytning til gruppa og de andre deltakerne i gruppa er så sterk. 4.6 Pasientenes syn på deltakelse i selvhjelpsgruppe Selv om endringene i gruppa ikke blir godt mottatt, er de fleste allikevel åpne for å begynne i en selvhjelpsgruppe og gjøre det beste ut av situasjonen. Rolf ser seg nok nokså ferdig 15

17 behandlet, og ser ingen grunn til at han skal ha behov for en selvhjelpsgruppe, mens Jon og Alf som er betraktelig mer avhengig av gruppa syns det at tilbudet skal endres er negativt. Men allikevel ønsker de å delta i en selvhjelpsgruppe, da behovet deres for et støttende nettverk er så stort. Det er viktig å se bruk av selvhjelpsgrupper som en nettverksstrategi for personer som har et lite eller dårlig fungerende nettverk. Undersøkelser viser at deltakelsen i selvhjelpsgrupper kan, i tillegg til å være et bidrag til problemløsning, endre deltagernes sosiale nettverk fundamentalt (Fyrand, 2005). Pasientene i gruppa er bekymret for at en selvhjelpsgruppe vil kunne oppløses etter kort tid pga mangel på profesjonell ledelse i gruppa. I tillegg uttrykker de at det vil være avgjørende at de må kunne ha fagfolk tilgjengelig som kan komme inn og veilede om det skulle være behov for det. Selvhjelpsgrupper tar i bruk empowermentideologien som dreier seg om at vi alle har iboende ressurser for å kunne håndtere egne problemer, og prosessene som skjer i gruppen er nettverksorienterte. Gjennom samtaler med andre utvikler man seg, og gruppa finner sammen mestringsstrategier, interesser og utvikler kompetanse. Ved at gruppeprosessen skjer uten profesjonelle hjelpere blir det en større grad av fellesskap og likestilling i gruppa, og ved at man bytter på å hjelpe hverandre lærer man forskjellige måter å håndtere problemer man har til felles. For å få en selvhjelpsgruppe til å fungere over tid er det viktig at medlemmene føler de blir møtt med empati, solidaritet og sosial støtte, og ikke minst at medlemmene får et eierforhold til gruppa (Bø & Schiefloe, 2007). De typiske selvhjelpsgruppene som allerede eksisterer i rusfeltet, som for eksempel AA og NA, har en klar filosofi og strategi som et viktig element for å kunne jobbe målrettet, og uten denne ville sannsynligheten for at gruppen oppløses øke (Vederhus, udatert). Ingen av pasientene som jeg intervjuet har gått i AA eller NA, men har hørt hva andre i gruppa forteller om sine erfaringer derfra, og ut i fra dette har Alf konkludert med at deltagelsen i AA «får frem taperen i deg, istedenfor det at du kan tro på det at dette her går helt fint selv om det ikke går bra nå. Vi er forskjellige. Og da blir løsningen forskjellig også.». 4.7 Oppstart av den første selvhjelpsgruppa Den første selvhjelpsgruppa ble for en måned siden startet opp i regi av det lokale Læring- og mestringssenteret og gruppelederen i oppfølgingsgruppa. Dette ble gjort i tett samarbeid med Selvhjelp Norge som har en egen representant og et eget oppfølgingsforum for igangsetterne i distriktet. Lederen fra oppfølgingsgruppa er med i dette forumet sammen med to igangsettere som har blitt rekruttert fra oppfølgingsgruppa. Igangsetter har sammen med gruppelederen 16

18 hatt et dagskurs i oppstart og drift av selvhjelpsgrupper i regi av Selvhjelp Norge. Han har også vært med i planleggingsmøter med opptil flere kommuner for å få satt i gang gruppa. Han har positiv erfaring med å delta i selvhjelpsgrupper fra tidligere, i tillegg har han vært med i oppfølgingsgruppa i 6 ½ år. Fire pasienter fra oppfølgingsgruppa hadde takket ja til å være med i denne, hvor den ene skulle ha rollen som igangsetter og kun være med i oppstartsfasen. I selvhjelpsgruppa var det også fire andre personer som hadde fått tilbud om deltagelse gjennom sine ruskonsulenter eller andre kommunale tiltak. I oppstarten av denne selvhjelpsgruppa har det blitt brukt tid på å avklare deltakernes forventninger og behov, klargjøre rammene for gruppa og fokusere på hvilke erfaringer deltakerne kan ta med seg fra tidligere som kan være med å styrke gruppa. 4.8 Oppsummering At gruppa er en viktig og mestringsskapende del av livet til pasientene kommer tydelig frem gjennom intervjuene, hvor hver enkelt beskriver det jeg tolker som en personlig vekst og utvikling som følge av deltagelsen i gruppa. At pasientene beskriver en følelse av trygghet når de er i gruppa, og at de har så stor motstand mot endringene som skal skje tolker jeg som et uttrykk for trivsel hos de enkelte. Dette syns jeg også bekreftes gjennom observasjonen i gruppa. Deltakerne har gjennomgående beskrevet sin opplevelse av gruppedagen som god, med mange historier preget av både glede og sorg. De oppleves som trygge på å stille både kritiske og undrende spørsmål og til å gi hverandre ros. De holder seg oppdatert på hverandres hverdagsliv, og virker genuine i sin formidling av omsorg og interesse. Pasientene var åpne om sine egne spesifikke mål, hvilke utfordringer de har og hva de mestrer. At det er aksept for at noen velger måtehold fremfor avhold fra rusmidler fører til at de tør å åpne seg, og dette ser ut til å ha en sammenheng med at de ved et eventuelt tilbakefall velger å møte opp i gruppa istedenfor å isolere seg. Likheten i problematikk og livssituasjon skaper en gjensidig identifikasjon mellom pasientene, men samtidig er det en ulikhet som fører til at det skapes dynamikk i gruppa. Når pasientene snakket om seg selv i gruppa brukte de ofte «vi» istedenfor «jeg», og jeg tolker det som at de føler en stor tilhørighet til gruppa og de andre gruppedeltakerne. De føler seg akseptert av de andre i gruppa, og identifiserer seg med hverandre, og dette oppfatter jeg som grunnlaget for en tydelig fellesskapsfølelse. I tillegg har de det til felles at de arbeider for å endre og forbedre sin egen livssituasjon, og er bevisste på dette i gruppeprosessen. Gruppa 17

19 ser ut til å være en drivkraft som holder liv i den enkeltes prosjekt, og gjennom dette får de det jeg oppfatter som en lojalitet til gruppa. Det er nærliggende å tenke at det ikke er gruppa i seg selv som bidrar til økt livskvalitet og positiv utvikling, men de mulighetene den gir hos hver enkelt pasient til sosial kontakt, et støttende nettverk, personlig vekst og utvikling, mestring og håndtering av rusproblemer. Ut i fra dette vil jeg anta at det å ha et rusproblem som en felles skjebne kan være viktig, da dette i gjennom en følelse av normalisering fører til en gjensidig identifisering og forståelse deltakerne i mellom. Disse mulighetene tolker jeg også som grunnen til at enkelte pasienter har vært i gruppa over så lang tid og at det derfor uttrykkes motstand mot endringene i gruppa. De samme faktorene pasientene beskriver som viktige i oppfølgingsgruppa blir jobbet med i oppstarten av selvhjelpsgruppa. Målet er at de samme drivkreftene vil fungere i selvhjelpsgruppen, og det å beherske ansvaret for sitt eget liv er en hovedramme rundt tilbudet. Fyrand (2005) viser til to viktige prinsipper som brukes i utviklingen av selvhjelpsgrupper; «hjelperterapiprinsippet» og «amatør-forbrukerintensivitet». Hjelperterapiprinsippet dreier seg om at gjennom å hjelpe andre hjelper man også seg selv, og det er mekanismene ved hjelperrollene som gjør at dette fungerer. Dette innebærer at ved at hjelperen innehar hjelperrollen er han mer selvstendig og får også en følelse av å være til nytte. I tillegg ser man sitt eget problem fra en annen vinkel ved å hjelpe noen med et lignende problem. Med amatør-forbrukerintensivitet vises det til at de som står for produseringen av tjenesten er også brukeren av den. Her legges det særlig vekt på at det er en fordel at man har egen erfaring med problemet som man skal bidra til å hjelpe andre med. Deltakelse i selvhjelpsgrupper krever en viss kapasitet fra hver enkelt deltaker, og for mange rusmisbrukere er det å regulere seg selv i forhold til andre vanskelig. Dette kan gjøre det at man selv har ansvaret for rammene og gruppeprosessen i en selvhjelpsgruppe vanskelig. Derfor vil det være en fordel at deltakerne på forhånd har gjennomført et behandlingsopplegg, og at alle har kommet relativt likt i sin egen prosess (Gotaas, 2012). Svarene pasientene i oppfølgingsgruppa gir tolker jeg i den retning at tiden er moden for at de vil ha nytte av å utvikle seg videre i en ramme som gir dem selv muligheten til å ta æren for en «suksessfull» gruppe. 18

20 5.0 Konklusjon Med utgangspunkt i problemstillingen «Fra oppfølging til selvhjelp i rusbehandlingen. Hvordan sikre videre kvalitet?» har jeg ved å undersøke erfaringene til pasienter som er en del av en velfungerende gruppe forsøkt å finne ut hvilke faktorer man kan ta med seg videre i en selvhjelpsgruppe for å sikre videre kvalitet i oppfølgingstilbudet til pasientene. Ved å ha deltatt i oppfølgingsgruppa i mange år har pasientene tilegnet seg en stor grad av erfaringsbasert kompetanse som de kan bruke aktivt gjennom deltakelsen i en selvhjelpsgruppe, og det er derfor stor sannsynlighet for at de vil klare å drive en gruppe alene. Å mobilisere gruppeprosessen ved å fokusere på deltakernes egne ressurser og utviklingspotensial vil derfor være en viktig del av gruppelederen og igangsetters arbeid i oppstarten av en selvhjelpsgruppe. Her vil samarbeidet med Selvhjelp Norge og erfaringer fra igangsetterforumet være av betydning. I tillegg vil også bidraget til å klarlegge rammene og målsetningene for gruppa være viktig for det videre arbeidet med gruppeprosessen, og det vil antakeligvis skape en trygghet at man kan søke ytre hjelp om klimaet eller problemer i gruppens utvikling hindrer den prosessen man er der for. I tillegg er det viktig at hver enkelt deltaker opprettholder kontakten med sitt individuelle hjelpeapparat, for å hindre at eventuelle individuelle kriser som oppstår blir en belastning for gruppa. Jeg mener også at for å kunne gi selvhjelpsgrupper en naturlig plass i oppfølgingen i rusbehandling bør man som profesjonell i enda større grad være bevisst på og vektlegge pasientenes erfaringsbaserte kunnskap. Dette vil i sin tur også kunne bidra til å realisere noe av innholdet i sentrale myndigheters målsetting på systemnivå. For at hver enkelt pasient skal kunne nyttiggjøre seg en selvhjelpsgruppe er det viktig at deltakelsen i gruppa fører til en følelse av aksept og forståelse, og i tillegg bidrar til en følelse av å være en del av et fellesskap. 19