OLAVSHALLEN TORSDAG 14. FEBRUAR 2019 KL

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER ENIGMAVARIASJONER OLAVSHALLEN TORSDAG 14. FEBRUAR 2019 KL Dirigent Solist Konsertmester Guy Braunstein Sunwook Kim Øyvind Bjorå

2 PROGRAM Joseph Haydn Symfoni nr. 88, G-dur ( ) Adagio - Allegro Largo Menuetto: Allegretto Finale: Allegro con spirito Johannes Brahms Klaverkonsert nr. 1, d-moll, op 15 ( ) Maestoso Adagio Rondo: Allegro non troppo Pause Edward Elgar Enigmavariasjoner, op 36 ( ) Introduksjon Var. 1 (C.A.E.) Var. 8 (W.N.) Var. 2 (H.D.S-P) Var. 9 (Nimrod) Var. 3 (RBT.) Var. 10 (Dorabella) - Intermezzo Var. 4 (W.M.B.) Var. 11 (G.R.S.) Var. 5 (R.P.A.) Var. 12 (B.G.N.) Var. 6 (Ysobel) Var. 13 (***) Romanza Var. 7 (Troyte) Var. 14 (EDU) Finale OLAVSHALLEN TORSDAG 14. FEBRUAR 2019 KL GUY BRAUNSTEIN Han var Artist in Residence i TSO sesongen 2017/18, med konserter både som solist og dirigent. Guy Braunstein var den yngste konsertmester i Berliner Philharmoniker noensinne da han ble ansatt der i 2000, en post han forlot i 2011 etter eget ønske til fordel for en karriere som solist og spillende leder. Han er stadig oftere å finne på dirigentpodiet, og holder nå posten som Associate Artist i Hamburger Symphoniker. Han debuterer denne sesongen med Ulster Orchestra og med Israel Chamber Orchestra, både som solist og dirigent. Braunstein er israeler, født i Tel-Aviv i Han studerte i New York med bl.a. Pinchas Zuckerman, og hadde allerede i unge år en betydelig karriere som internasjonal solist og kammermusiker. Braunstein ble engasjert av orkestre som Israel Philharmonic, Tonhalle-Orchester Zurich, La Scala orkesteret, Bamberg Symphoniker og Berliner Philharmoniker, både under Claudio Abbado og Simon Rattles ledelse. Som kammermusiker har han stått på scener som Barbican Center i London, Carnegie Hall i New York, og han har samarbeidet med musikere som Isac Stern, András Schiff, Yefim Bronfman, Maurizio Pollini, Mitsuko Uchida og Daniel Barenboim. Han spiller på en sjelden Francesco Roggieri fiolin fra SUNWOOK KIM Sør-Koreanske Sunwook Kim, født i 1988, er en av disse solistene som påkalte seg internasjonal oppmerksomhet ved å vinne prestisjefulle konkurranser. I 2005 vant han Clara Haskil Piano Competition i Sveits, og året etter Leeds International Piano Competition, 18 år gammel, den hittil yngste kandidat og første asiat. Fremføringen av Brahms første klaverkonsert med Hallé Orchestra gikk det gjetord om i internasjonal musikkpresse, og ble et springbrett videre i karrieren med orkestre som London Symphony og London Philharmonic, Royal Concertgebouw Amsterdam, Berlin Radioorkester, NDR Sinfonieorchester Hamburg, Finsk Radios Symfoniorkester, Radio-France Philharmonic og hans BBC Proms debut sommeren 2014.

3 De siste sesongene har han hatt et tett samarbeid med Bournemouth Symphony med flere solistopptredener og en turné med Rakhmaninovs tredje samt en plateinnspilling av begge Brahms klaverkonserter. Sunwook Kim har bl.a. spilt solokonserter Salle Pleyel i Paris, i Wigmore Hall London, Teatro Colon Buenos Aires, Kioi Hall i Tokyo og en komplett fremføring av alle Beethovens klaversonater i LG Arts Centre i Seoul. Han har også spilt inn Unsuk Chins klaverkonsert og Beethovens Keiserkonsert med Seoul Philharmonic og dirigenten Myung-Whun Chung på Deutsche Grammophon. HAYDN Han er i ferd med å komme tilbake i konsertsalene for fullt, Joseph Haydn, etter å ha blitt sett på som en småkjedelig bestefar til den vidunderlige Mozart og maskuline Beethoven. Årsaken er nok heller den flotte musikken hans er blitt spilt for tungt og fargeløst. Historisk oppførelsespraksis har også smittet av på de store symfoniorkestrene, og hans over 100 symfonier, så fulle av innfall og ideer, spilles med vidd og humør. Symfoniene nr. 82 til 87 ble skrevet til en konsertforening i Paris, og i nr. 88 fortsetter Haydn å boble av ideer som gjorde Parisersymfoniene så populære. Og senere skulle det komme bestilling på seks symfonier fra Salomon, agenten hans i London, som ytterligere bidro til Haydns berømmelse. Mellom Parisersymfoniene og Londonsymfoniene skrev han ytterligere to symfonier, nr. 88 og 89 på bestilling fra Johann Tost, som var fiolinist i Haydns orkester på slottet Esterháza, og som også var Haydns forlegger. Begge de såkalte Tostsymfoniene ble skrevet i 1787, og Tost fikk oppført dem Paris i Société de la Olympique, to år før den franske revolusjonen som skulle forandre også de musikalske idealene. Typisk for Haydns modne symfonier er den langsomme innledningen i første sats. Et lyst og livlig allegro setter så fart på musikken der fløyten har fått flere soloinnslag. En stor overraskelse var det at Haydn for første gang benytter pauker og trompeter i en langsom symfonisats. Denne kombinasjonen hørte pr. definisjon kun hjemme i kraftige satser, ikke i en langsom largo, og i G-dur da, som den gang teknisk sett var en vanskelig toneart for trompeter. Men det problemet skriver Haydn seg ut av, og largosatsen er et høydepunkt med sine variasjoner, med et stort spenn, dynamikk og fargerikdom som må ha overrasket og begeistret. Brahms, som var en av Haydns store fans, ønsket han kunne oppvise noe slik i en av sine symfonier. Haydn spilte selv pauker, og menuetten er det nettopp paukene som driver musikken fremover, farget av humoristiske og grove spillemannstoner som sekkepippelignende akkorder i fagottene og uventede rytmiske aksenter. Finalen utvikler det gode humøret vi gjerne forbinder med Haydns musikk. Det er en oppvisning i kontrapunktisk spissfindighet og hurtige motiver, hvor den innledende melodien er i ungarsk lirekassestil. Temaet får gjennomgå mye i en finale med en eminent sans for timing og veltalenhet. Typisk Haydn! BRAHMS Ved Roberts Schumanns sykdom og død i årene , kom Brahms familien til unnsetning, og satte i de følgende to år sin egen karriere til side for å støtte Clara. Mørke skyer hang altså over komponistens hode i denne perioden, noe den første klaverkonserten bærer preg av. Tonearten er den tragiske d-moll, ideell for Brahms også til å understreke verkets symfoniske karakter. Over andre sats skrev han: Benedictus, qui venit in nomine Domini (Velsignet være han som kommer i Herrens navn), et sitat fra Salmenes Bok. En bønn for Schumann? Og under strykernes fem første takter, står det i Joseph Joachims partiturkopi, Mynherr Domine, som var venners navn på Robert Schumann. Den innledende strykemelodien har en inderlig og religiøs karakter som preger hele satsens sjelfulle dialog mellom klaveret og orkesteret. Det er et kjærlighetsbrev i musikk. Men er det en bønn for Robert Schumann eller et bilde på den forgudede Clara, som Brahms likte å sammenligne med en musikkens prestinne? Brahms sa langt senere i livet at den er et portrett av Clara. Konserten var opprinnelig planlagt som symfoni. Brahms hadde den under arbeid i flere år, men oppga etter hvert ideen etter å ha blitt rådet til heller å skrive en klaverkonsert. Han beholdt to satser, den tredje tok han ut (den dukker imidlertid opp igjen som sørgemarsjen "den alles Fleisch es ist wie Gras" i Ein deutsches reqiuem), og skrev en ny finale. Anton Bruckner mente at konserten åpner med et utmerket tema for en symfoni. Nærmere hverandre en dét kom de to aldri, men Bruckner har rett: Verkets symfoniske karakter er til stede i fullt monn, særlig i den monumentale førstesatsen og i konsertens skjebnetunge innhold, som får en til å tenke på Beethoven. Det er massive spenninger og en stor sorg i musikken, men også mye pågående energi. Andre sats er et trøstens ord, fredfullt som havblikk etter stormen. Verket ble fullført høsten 1858, og uroppført i januar året etter i Hannover, med komponisten selv som solist. Dirigent for anledningen var Brahms gode venn, fiolinvirtuosen Joseph Joachim, som han skrev sin fiolinkonsert for. Klaverkonserten fikk en heller lunken mottagelse. Publikum hadde vanskelig for å forstå konsertens uvanlige stil. De hadde ventet seg en behagelig konsert med et briljant, solistisk klaverparti. Like fullt er dette verket et av de teknisk sett mest

4 krevende i hele klaverlitteraturen. Siste sats, derimot, er slik publikum kan ha ventet seg: En briljant og medrivende rondo, lett som hos Mendelssohn, ungarsk i tonen og med en fandenivoldsk avslutning i dur som steder tragedien til hvile. Da noen av tidens mest fremstående pianister som Bülow og d'albert tok den opp på repertoaret ble den gradvis mer kjent, og Brahms fikk selv oppleve konsertens gjennombrudd på 1890-tallet da den nådde sin posisjon som en av de virkelig store. Slik den fortsatt er det. Men det skulle gå mange år før Brahms prøvde seg på en ny klaverkonsert. Så lenge trenger imidlertid ikke TSOs publikum å vente, så gled dere, for allerede 5.september har Han-Na Chang Brahms andre klaverkonsert på repertoaret. ELGAR En oktoberkveld i 1898 satte Elgar seg ned ved klaveret og tryllet frem et tema som han senere ga 14 variasjoner, kalt Enigma. Den originale ideen å portrettere noen venner var der fra starten. Variasjonene ble utstyrt med vennenes initialer som raskt ble avslørt. Det gjorde komponisten selv i en programnote i Det var ikke enigma, gåten. Nei, det var temaet, dette vakre, rytmisk uregelmessige og langsomme temaet i g-moll, som ifølge Elgar var kontrapunkt til en melodi som løper usynlig ved siden av. Hvilken? England har i alle år søkt svaret på gåten, ja, så sent som i 1953 hadde Saturday Review en konkurranse om gåten med mange fantasifulle svar. De fleste mente det var Auld lang syne, en gammel sang om vennskap, men mange andre melodier ble også foreslått. Kanskje er den mest tiltalende tanken at det hele er en idé om selve vennskapets vesen? Enigmavariasjoner skulle i alle fall bli komponistens pass til internasjonal anerkjennelse og hans mest elskede verk. Fremførelsen av Enigma i London 19. juni 1899 under Hans Richters ledelse, ble på mange måter en merkedag i engelsk musikkliv. England hadde endelig fått en verdig arvtager etter Henry Purcell, og begynnelsen på en internasjonal symfonisk tradisjon. Etter temaet som har Enigma som overskrift, følger en hel rekke varme, vennlige og humoristiske portretter av komponistens vennekrets: 1. Corolyn Alice Elgar (C.A.E.-variasjonen) er hustruen, som var en støtte for ham. Hun får her tegnet sitt portrett kjærlig og ømt, og med mye alvor. 2. Hew David Stuart-Powell (H.D.S-P.) var amatørpianist i vennekretsens lystige musisering. Hans morsomme måte å varme opp ved å la fingrene løpe over tangentene i alle tonearter, får her en humoristisk vri. 3. Richard Baxter Townshend (R.B.T.), den eksentriske golfvennen, skal ha hatt en karakteristisk lys pipestemme. Han portretteres i et forsøk på å synge et bassparti (sic!) i en amatøropera ved hjelp av den dype fagott og den høye obo. 4. William Meath Baker (W.M.B.) var godseier og buldrebasse som høylytt gir beskjed om dagens program på godset før han smeller døren igjen etter seg. 5. Richard P. Arnold (R.P.A.) var selvlært pianist. Hans splittede natur skildres der han pendler mellom tunge tanker og vittige innfall. 6. Isabel Fitton (Ysobel) var vennekretsens bratsjist, og Elgar spøker med hennes problemer med å krysse strengene på bratsjen. Hennes tema er hentet fra en ukjent etyde. 7. Arthur Troyte Griffith (Troyte), arkitekt, forsøkte forgjeves å spille piano. Her har vi ham i en håpløs spilletime med hans øvelser lagt i lave strykere og slagverk. 8. Winifred Norbury (W.N.) var en formuende husvenn. Den vakre variasjonen er inspirert av hennes stilige og gjennomførte 1700-talls hjem. Hennes latter høres midt i satsen i obo, fløyte og klarinett. 9. A. J. Jaeger (Nimrod) var klengenavnet på Elgars gode venn i musikkforlaget Novello. Nimrod er i 1. Mosebok skildret som en veldig jeger for Herren, derav ordspillet på etternavnet. Satsen er selve verkets hjerte. Variasjonen er skrevet i erindring av en samtale om Beethovens langsomme sonatesatser, med et sitat fra Pathétique-sonaten i åpningen. 10. Dora Penny (Dorabella), som Elgar kalte henne etter rollefiguren i Mozarts Cosi fan tutte, er et nydelig portrett av en ung dame i vennekretsen med en lett attraktiv stamming. 11. George Robertson Sinclair (G.R.S.) var organist i Hereford Cathedral og hadde en bulldog som het Dan. Hunden faller i elven og dens bestrebelser på å komme opp på tørt land og riste vannet ut av pelsen høres i takt 2 og 3, og takknemlig bjeffing i takt Basil G. Nevinson (B.G.N.) var cellisten i vennekretsens. Her får han portrettert sitt vakre cellospill. 13. (***) Romanza, her finner vi disse anonyme asterisker (henvisningstegn). Denne satsen avslørte Elgar aldri, og er stadig en gåte. Skjønt de fleste tror på Lady Mary Lygon som befant seg om bord i en damper på vei til Australia da Elgar skrev denne variasjonen. En klarinett siterer Mendelssohns Meerstille und Glückliche Fahrt. 14. Finale (EDU) var hustruens kallenavn på sin mann og tysk kortform av Eduart. Komponisten velger altså å avslutte med en karakteristikk av seg selv. Elgar slet en vanskelig kamp for anerkjennelse. At han var katolikk i et protestantisk England gjorde ikke tingene lettere for ham. Her i finalen skildrer han, som en Richard Strauss i Sinfonia Domestica, sin kamp mot en uforstandig omverden, men med kjærlige referanser til hustruen og til Nimrod, som var hans nærmeste støttespillere. Thomas Ramstad

5 NESTE KONSERTER OLAVSHALLEN 28. FEBRUAR BORGSTRØM + SJOSTAKOVITSJ Mat & Musikk Dirigent Fiolin Okko Kamu Eldbjørg Hemsing Sibelius En saga Hjalmar Borgstrøm Fiolinkonsert Sjostakovitsj Symfoni nr. 9 Foto: Nkolaj Lund OLAVSHALLEN PREMIERE 23. MARS KL Spilles også 25., 27. & 29. mars FAUST CHARLES GOUNODS FAUST Det onde, det gode, kjærlighet og fristelser. Faust, den yngre Marguerite Mephistopheles Valentin, Marguerites bror Faust, den eldre Bror Magnus Tødenes, tenor Raimonds Bramanis, tenor Hege Gustava Tjønn, sopran Runi Brattaberg, bass Yngve Søberg, baryton Olegs Orlovs, tenor Trondheim Vokalensemble TSO-koret Samarbeidspartnere