OLAVSHALLEN torsdag 2. desember 2004 kl 19.30

Transkript

1 OLAVSHALLEN torsdag 2. desember 2004 kl Dirigent Eivind Aadland Konsertmester Kjell Arne Jørgensen Program L.v.Beethoven Symfoni nr. 7 i A-dur, op. 92 Poco sostenuto. Vivace Allegretto Presto. Assai meno presto Allegro con brio Pause Igor Stravinskij Vårofferet ( ) I. Tilbedelsen av jorden II. Offeret

2 Evind Aadland er sjefdirigent og kunstnerisk leder for Trondheim Symfoniorkester. Han er i dag en av Norges mest etterspurte dirigenter. Aadland startet sin kunstnertiske bane som fiolinist og studerte med den legendariske Yehudi Menuhin. Sammen holdt de også konserter i Paris og London som fikk stor oppmerksomhet. Han ble oppmuntret til å ta steget over til dirigentpodiet av Mariss Jansons, da sjef i Oslo Filharmoniske, et orkester Aadland fortsatt har et fremgangsrikt samarbeide med. Eivind Aadland studerte direksjon ved Sibeliusakamiet i Helsingfors hos den berømte pedagogen Jorma Panula. I perioden var han leder for European Union Chamber Orchestra, et ensemble som har gitt konserter i de fremste konserthus og festivaler i Europa. Aadland har bak seg mange år som konsertmester i Bergen Filharmoniske Orkester. Som fiolinist har han hatt solistiske oppgaver i de fleste europeiske land. Ved siden av sin stilling i Trondheim gjester han jevnlig alle de norske og nordiske symfoniorkestrene, og har med stor fremgang også dirigert opera: Den Norske Opera og NorrlandsOperan. Aadland, som også er høyskolelektor i fiolin ved Norges Musikkhøgskole, har gjort et tyvetalls plateinnspillinger som orkesterleder og solist. Forsvarets Musikkorps Trøndelag Forsvarets distriktsmusikkorps Trøndelag er ett av syv profesjonelle musikkorps i Norge. Korpset har standkvarter i Trondheim, i idylliske omgivelser ved Kristiansten festning, og består av 26 musikere som er ansatt på heltid. FMKT skal i utgangspunktet dekke Forsvarets behov for musikk og seremoniell. Korpsets andre hoved-oppgave er å være Forsvarets bindeledd til sivil-befolkningen. Denne oppgaven løses ved allsidig musikalsk virksomhet, som promenadekonserter, skolekonserter, barne- og familiekonserter, bedriftskonserter, kveldskonserter, konsertturneer og CD-innspillinger. FMKT spiller ca 170 konserter hvert år, og skal primært dekke Trøndelag og Møre og Romsdal.

3 Beethoven Symfoni nr. 7 er et av de aller mest utrolige og fantastisk musikkverk som er skapt. Den ble skrevet i 1812, og første gang spilt privat hos erkehertug Rudolph 20. april Første offentlige fremføring fant sted i Wien 8.desember samme år ved en veldedighetskonsert for soldater som var blitt såret i kampene mot Napoleons tropper i slaget ved Hanau. Komponisten Louis Spohr, som så Beethoven dirigere for første gang, har i sine memoarer skrevet hvilket merkelig inntrykk Beethoven gjorde: Han benyttet de mest eiendommelige kroppsbevegelser, veivet med armene i fortissimo og ved piano-angivelsene bøyde han seg lengre og lengre ned jo svakere det skulle være. Ved crescendo reiste han seg gradvis opp for ved forte å strekke seg i hele sin lengde samtidig som han skrek ut. Skissebøker røper at da Beethoven skrev sine tre strykekvartetter, Rasumovskij, op. 59, noterte han ideer som fant veien til syvende symfoniens oppsiktsvekkende allegretto. På premieren måtte denne satsen gjentas etter at applausen steg til ekstatiske høyder. Beethoven satte selv sin syvende symfoni meget høyt, og omtaler den i flere brev, bl.a. til sin agent Johann Peter Salomon i London, som et av mine beste verker. Urfremføringen ble en stor suksess, ja, i Wien ble symfonien spilt flere ganger samme sesong. Da den ble utgitt var det både i originalskikkelse og i fem forskjellige arrangementer, noe som forteller alt om dens popularitet. Det finnes et moment av voldsomhet i den syvende, en kraft og vitalitet som gjør verket så umiddelbart fengslende. Utallige forsøk har vært gjort på å tolke innholdet i denne symfonien: bakkisk orgie, bondebryllup, religiøs prosesjon, ridderfestival, militær pomp og prakt. Andre igjen ser på symfonien som et filosofisk skrift der Beethoven har villet skildre tidsånden i det kaotiske og krigsrammede Sentraleuropa. En frimodig, men tidstypisk tolkning gikk ut på at symfonien skildret en bryllupsfest. I det wagnerske hjem danset de til symfonien akkompagnert av svigerfar Liszt, som, nær sagt selvfølgelig, hadde arrangert en versjon for klaver, og Wagner kalte symfonien for dansens apoteose, men denne betegnelsen sier intet om storheten i de 62 taktene i den langsomme innledningen, som er en slags prolog. Her kartlegger Beethoven ved hjelp av subtile modulasjoner

4 toneartforløpet for hele verket. Så setter treblåserne inn med et av symfonilitteraturens mest betagende temaer, som tas opp av hele orkesteret. Få steder finner vi maken til livsutfoldelse og dionysisk glede som i denne symfonien. Ja, etter premieren på symfonien i Leipzig mente en kritiker at den måtte være komponert i beruset tilstand. Eller som Carl Maria von Weber sa, i motvillig beundring: Nå har Beethoven virkelig mistet forstanden. På grunn av dens rytmiske vitalitet kunne kanskje rytmens apoteose ha vært en passende betegnelse. I hver av de fire satsene benytter Beethoven én enkelt rytmisk figur, som han bygger opp med voldsom kraft og styrke. Gjennom hele symfonien merkes komponistens trang til å forenkle og konsentrere stoffet.i dag er det lett å le av alle de tolkningene som 1800-tallet anla på et så absolutt musikalsk verk som Beethovens syvende. Samtidig gir de et frapperende bevis på at lyttere kan skape seg veldig ulike og personlige bilder av Beethovens musikk. Og det er jo absolutt tillatt! Stravinskij Bakgrunnen Den geniale russiske impresario Sergej Djagilev hadde i en årrekke presentert det beste av russisk ballett, da han i 1913 på Théàtre des Champs-Elysées foranlediget musikkhistoriens kanskje største skandale da han lot teppet gå opp for balletten Vårofferet. Allerede da Stravinskij satt i sitt arbeidsrom i Clarens i Sveits (der Tsjaikovskij skrev sin fiolinkonsert 33 år tidligere) og hamret frem Vårofferet på sitt piano, protesterte en liten gutt høylytt fra gaten utenfor: Det er feil! Det er feil. Slik reagerte også det sofistikerte pariserpublikummet på premieren 29. mai. De ble opprørte over de rå, disharmoniske klangene og den brutale asymmetriske rytmikken. Vino Tinto -gjengen rundt komponisten var derimot målløse av beundring for Stravinskijs evne til å flytte grenser for hva som var musikalsk mulig. og jeg skal avholde meg fra å beskrive den skandale verket frembragte. Det er talt og skrevet mer enn nok om dette.. Nei, i selvbiografien Mitt livs historie ville ikke Stravinskij beskrive dette oppløp som hadde sikret ham

5 hedersplass i skandalenes annaler. Men så gjør han det likevel. De neste sider er viet beretningen om hvordan forspillet straks fremkalte latter og hånlige tilrop. Jeg var opprørt. Om koregrafen Nijinskij som holdt danserne i gang ved å rope taktslagene. Og Djagilev som forsøkte å roe gemyttene ved å gi lysmesteren beskjed om å blinke med lyset i salen, for øvrig en idé som visstnok hjalp. Stravinskij selv var meget overrasket for på generalprøven der kolleger, malere, forfattere og den kultiverte elite var til stede, forløp alt rolig. 35 år etter, i boken Den nye musikks filosofi fra 1948, kalte avantgardens hoffteoretiker Th.W.Adorno verket et Virtuosenstück der Regression. For ham var Stravinskijs musikk dyktig laget, men også tilbakeskuende, primitiv og falsk. Det progressive, avanserte og sanne fant man i tolvtonemusikken. Fremtiden tilhørte Arnold Schönberg og hans elever. Eller rettere: Den burde gjøre det. For da som nå hadde avantgarden vanskelig for å bli hørt, og det bekymret Adorno. I 1948 var fortsatt publikum og orkestrene mer opptatt av Stravinskij enn Schönberg. Vårofferet er inspirert av et hedensk russisk rituale som knytter seg til vårens seier over vinteren og livets oppvåkning. Verket følger livets syklus. Her er oppvåkningen, fysisk og åndelig utvikling, ofring, død og gjenfødelse. Stravinskij så for seg en krets eldre vismenn rundt en ung pike som danser seg til døde som et offer til vårens gud. Verket har undertittelen scener fra det hedenske Russland. Den franske tittelen ble på folkemunne omdøpt fra Sacre du Printemps til Massacre du Printemps. Det store publikum hang fortsatt igjen i romantikken, og for mange ble møte med Vårofferet en sjokkartet opplevelse. De opplevde en eksplosiv kraft som splintret elementene i det musikalske språk så det aldri siden kunne bli satt sammen igjen som før, som det het i en omtale. Men om man likte Stravinskijs musikk eller ikke, så måtte de fleste innrømme at han var genial. En klarsynt kritiker spådde etter premieren at Vårofferet ville få samme betydning for det 20-århundre som Beethovens 9. symfoni hadde hatt for tallet.

6 Musikken Uten forbilder og uten varsel forelå det, partituret til Vårofferet. Verket brøt med tidens estetiske oppfatninger, og sees på som modernismens begynnelse i vårt århundre. Den dag i dag, snart 90 år senere, er det fortsatt helt unikt. Trass i et kjempeorkester, kompleksiteten og fargerikdommen er det slett ikke vanskelig å lytte til. Melodiene er enkle og folkeviseinfluerte. I avsnittet Vårens budbringere finnes det en melodi som ligner på innledningen til Beethovens Pastoralesymfoni. Og det er nok ingen tilfeldighet. Vårofferet har som et viktig formelement kontrasten mellom det stille og lyriske og det voldsomme, mellom individet (melodien) og kollektivet. De eksplosive utbruddene og den motoriske rytmikken avløses av mystiske, impresjonistiske temaer i strykere og treblåsere. Innledningen er berømt: Si fagottsolo, og man tenker på Vårofferets åpning. Like kjent er Jomfruenes dans med tunge, dunkende strykerakkorder med heftige aksenter. Som komponistens visittkort er dette i klasse med Beethovens fire skjebneslag. Den store orkesterpaletten benyttes ikke bare i det store oppslag, men også kammermusikalsk. Vårlige ringdanser kles i seks solobratsjers spesielle klang, fire tubaer leder den vises prosesjon, den hedenske natten males opp ved hjelp av sordinerte trompeters besvergelser mot en fond av strykere. Og overalt musikalske fargeklatter som flageoletter, sordiner og glissandi. For første gang rendyrker Stravinskij det som skulle karakterisere ham som komponist: Det lille musikalske motivet som gjentas og forandres, trykkes sammen og tøyes ut i en slags variasjoner på mikronivå. Resultatet blir et stadig forskjøvet tyngdepunkt og økt spenning. Som lyttere blir vi truffet i vårt innerste av denne urkraften, særlig når hele orkesteret blir benyttet som et eneste stort slagverksensemble. Det som er nytt her er ikke bare den eggende, intense rytmen med de stadige taktskiftene, men også polytonaliteten, de oppsiktsvekkende akkordsammenstillingene og orkestereffektene. Og den vitale kraftutfoldelsen som aldri går på bekostning av den musikalske logikken. Thomas Ramstad