TRO. ETIKK. EKSISTENS: Hvorfor kan onde mennesker skape god musikk?

Transkript

1 MUSIKKENS TEOLOGI Asbjørn Schaathun er komponist og professor ved Norges Musikkhøgskole hvor han underviser i komposisjon, analyse og instrumentasjon. Schaathun har vært pioner på computerstøttet komponering og har skrevet en rekke artikler om andre komponisters musikk og essayet «Kan man konstruere åndeligheter?» i boken Musikk og mysterium (Cappelen, 2004). TRO. ETIKK. EKSISTENS: Hvorfor kan onde mennesker skape god musikk? Kjell-Richard von Wachenfeldt En dirigent kan løfte et verk, og han kan maltraktere det. Favorittlåta kan røre til tårer i én utgave, mens en annen artist gjør den flau. Like fullt er det de samme notene som spilles. Det er en allmenn oppfatning at store komponister, dirigenter og utøvere er i besittelse av noe spesielt. Men hva? Asbjørn Schaathun er komponist og professor i musikk og har forsket på sammenhengen mellom musikk og åndens bevegelse. Da Schaathun var sivilarbeider ved Norsk Musikksamling i Oslo ble han oppmerksom på et tilsynelatende paradoks. Omringet av store mengder noter og partiturer, trykte og originalmanuskripter, sto han med partiturer av ulike komponister i hver hånd. De var skrevet med de samme enkle notene og skulle dermed i teorien være likeverdige. Imidlertid framsto det ene som simpelt og det andre som et mesterverk. Hva var det som gjorde at to så like verk hadde så forskjellig effekt? Det er så underlig at disse små tegnene på et papir er banalt ett sted og et annet sted skaper musikk som skaker. Det er også interessant å høre på verker fra samme tid og tradisjon. Hva gjør at det ene er kjedelig og det andre spennende? spør han. Schaathun har forsøkt, og mener langt på vei å ha lykkes i å identifisere det som skaker. Ufullkomment språk. Hvordan kan musikk formidle noe som ikke sies?

2 Jeg må presisere: Noe som ikke kan sies. Musikken er nemlig et språk som er på vei til å bli språk, sier Schaathun. Komponisten sammenligner musikk med babyspråk og moderne poesi. Babyspråket er ufullkomment, men på vei til å bli noe. Problemet er at musikk aldri kan bli et språk, det kan aldri bli moderne poesi. Da hadde det ikke lenger vært musikk, men tale. Det ligger i dens natur å være et forsøk, et hjelpemiddel, og i den formen kan den bevege og sette i gang prosesser som ordene ikke når. Musikk kan ikke si noe som helst, bare antyde. Men musikken forsøker å si noe, forsikrer han. Er det ikke bare vi som forsøker å høre noe? Schaathun trekker på svaret. Noen mener evnen til å forstå musikk og lese historier ut av noter er kulturelt betinget og en dannelsessak har man hørt mye klassisk musikk, vil man også forstå den. Andre mener at musikk i seg selv taler til sjelen og viser til at alle kulturer har en eller annen form for musikk. Schaathun mener det er en balansegang. Det er diskutabelt om noe er iboende eller tillært. Men det må være noe som er iboende i musikken. Det blir det samme som arv og miljø - man diskuterer om det er det ene eller det andre, og så er det som regel en skjønnsom blanding. Guddommelig. Så er han heller ikke redd for å snakke om ånd og mysterium. Noe musikk kan forandre deg som menneske. Det er noe guddommelig der - og når jeg sier guddommelig vet jeg ikke hva det er, men jeg vet at det kan erfares. Det gjør han når han komponerer. Schaathun forteller om komponeringen som å avdekke en åndelig virkelighet. Men for å nå den trenger han sinnsro. Skal han komponere, må han først stresse ned i noen dager, slippe ting fra tankene og fjerne mest mulig støy. Jo mindre støy, jo nærmere den åndelige flaten vil han komme, og jo bedre kan verket bli. Det er som et lag i meg som allerede er gitt. Jeg avdekker mer enn jeg lager. Jeg lager ikke, jeg rydder. Schaathun sier det er mentalhygiene å rense sinnet for inntrykk. Og når alt stemmer, da er det et åndelig øyeblikk. Jeg har selv en klar oppfatning av når jeg er i kontakt med dette. Det

3 oppleves dypt meningsfylt, det bringer orden i tankene. Og det er allment, det er helt klart! Det er noe som eksisterer utenfor kulturelle barrierer. Det er dypt menneskelig? Ja. Og det er som begrepet kjærlighet. I det du tar på det er det ødelagt. Han kan altså ikke si hva dette åndelige er, men det kan sammenlignes med Jesu bilde av vinden. Du kan ikke se den, men du kan se hva den gjør - den lager krusninger på vannet, lysker gresset, bøyer trærne. Forbindelser. En grunnleggende nøkkel til å forstå historiefortelling i musikk er at toner er tvetydige: De kan bety eller varsle forskjellige ting avhengig av sammenhengen. Når vi lytter til musikk skapes forventningsrom. Fordi vi har hørt musikk tidligere og musikk følger visse logiske regler, kjenner vi igjen mønstre, såkalte raster. Dette skjer spontant og skaper gjenkjennelse og forventning. En dyktig komponist kan åpne og lukke disse forventningene. Når man hører et musikkstykke leter man ubevisst etter repetisjoner, melodier som tegner motiver på forskjellige nivåer. Men en melodi behøver ikke bare være lineær. Er stykket langt nok, som en times symfoni, klarer vi ikke å holde overblikket. Vi tvinges til å falle inn i musikken og følge dens baner. Når disse mønstrene spilles om og om igjen, og de enkelte tonene vektlegges forskjellig, for eksempel gjennom å holdes kortere og lengre eller spilles sterkere og svakere, kan melodien få en romlig kvalitet som kan utforskes fra flere vinkler. Det er evnen til å hente fram dette som ofte skiller en ordinær dirigent eller musiker fra en god. Vante mønster. Ved å la musikken følge vante mønster bekreftes tingenes tilstand. Ved å la dem ta uforutsigbare vendinger, om enn aldri så små, tvinges vi til å forholde oss til en ny realitet, se ting fra en ny vinkel. Så kan toner og linjer byttes ut, erstattes og gli over i hverandre, andre instrumenter gir en annen opplevelse av nærhet og styrke. Elementer får en annen kontekst og peker fram mot noe vi ikke lenger kjenner. Vi vil søke å forstå dette ved å lage nye mentale koblinger og forbindelser. Slik vil vi kunne ane sammenhenger, høre historien som musikken forteller og kanskje oppleve Gud der vanene brytes.

4 Komponistens neste steg er nemlig å skape hemmelige forbindelser, det Schaathun kaller muldvarpganger. Ifølge Schaathuns resonnement vil en komponist som er i kontakt med en dypere åndelighet avdekke sammenhenger uten dermed å vite hvordan de henger sammen. Det vil gi musikken en iboende tyngde som i enda større grad åpner for mystiske og åndelige erfaringer. Komponisten vet noe vi ikke vet? Ja men komponisten vet det ikke selv! Han vet det bare intuitivt, hevder Schaathun. Tempolag. Disse metodene er funksjonelle, men livløse i seg selv. Schaathun mener de peker på sammenhenger i musikken, men at bruken av dem ikke borger for gripende musikk. Popindustrien vet å benytte seg av slike nøkler, med listetopper og massive hits som mål. Vårt Land skrev tidligere i høst om den kristne rockeren Larry Norman som kritiserte kristne plateselskaper for å masseprodusere musikk som de visste ville slå an. Han mener de kommersialiserer Guds kjærlighet gjennom å selge «kalkulerte melodilinjer og tekster» nærmest som medisin. Er det noe alle kan lære? Alle som har evne til det kan lære det. Man kan ta på åndelighetene, sier Schaathun, og forteller om gylne øyeblikk i studio da noe plutselig stemmer. Det er noe som er, og det kan avdekkes, også gjennom hardt arbeid og tilfeldig utprøving. Det som kjennetegner alt stort i musikken er ifølge Schaathun sømløshet, plastisitet. Det interessante er at om jeg flytter på noe, så forandrer alt seg. Du kan godt kalle det håndverk, men det er mer enn det. Når noe stemmer blir du tilfredsstilt, mett. Alt dette kan teoretiseres, men effekten er den samme. Tilstedeværelse. Musikk handler om tid, mener Schaathun. Det handler om for fort, for sakte, for høyt, for lavt helt banale ting, ifølge komponisten. Nærhet og avstand i tid. Like fullt med drastiske utslag. I musikk ligger mange tidslag oppå hverandre, og komponisten sammenligner det med et togvindu. Det nærmeste farer fort forbi mens det lenger unna går langsommere. Livets raskeste rytme er den daglige turen på Kiwi, så uker og måneder, fødselsdager og epoker. De største

5 tempolagene er fødsel og død. Erfaringen av livet gjør at man kan skape man ser vinden bevege seg, og forsøker å fange den gjennom bevegelsene. Handler det om nærvær? Ja. Tilstedeværelse, varhet om hvordan tiden går. Det er dypest sett det det er å være musiker. Man må kjenne livet. Men jeg kan ikke bestemme meg for å gå hjem og skrive et dypt verk. Det er dømt til å mislykkes, sier han, og peker på lignelsen med vinden. Man kan kanskje ta på åndelighetene, men ikke på ånden. Den er en gave som stadig unndrar seg beskrivelse. Og det er ånden som gjør levende. Skapende drittsekker. Vi vet at store kunstverk kan skapes av onde mennesker. Dette paradokset vil jeg gjerne snakke om. Men Schaathun synes ikke begreper som godt og ondt passer så lenge det dreier seg om estetikk og ikke etikk. Jeg har vanskelig for å kalle det ondt. Jeg vil heller si villfarent. Jeg vet ikke om noen onde kunstnere, men jeg vet om villfarne, sier han. På samme måte sier han at å snakke om satanistisk musikk er en avsporing. Tekst og utseende er staffasje. I stedet for godt og ondt i musikken bruker Schaathun ordene innby kontra overbevise, ord som beveger seg på et estetisk plan og sier noe om følsomhet for åndens bevegelser. En strykekvartett innbyr meg til å krype over orkestergraven for å høre ordentlig. Tolv slagverk prøver å overbevise meg, og da rømmer jeg heller, sier han. Usympatisk. Når store komponister er i stand til å lage musikk som gjør mennesker lykkelige vil man gjerne tro at de også er gode mennesker? Nei. Åndens bevegelse har dessverre ikke noe med det å gjøre. Det sikreste kjennetegnet på kreativitet er faktisk usympatiskhet i det øyeblikket de blir forhindret i å være i kontakt med dette kan de bli skikkelige drittsekker. Lidenskapen er et bevis på kontakten. Det handler om å kjenne på det å være menneske, være følsom for de menneskelige tilstander. Og om musikken ikke kan si noe, så kan den i alle fall trøste eller lede til erkjennelse.

6 Min musikk kan bidra til en åndelig utvikling uten at jeg dermed kan gi retningen. Den oppstår i lytteren, på hans premisser. Og jeg selv, hva lærer jeg av musikken? Jeg vet ikke. Men jeg tror jeg blir et bedre menneske av det. Jeg oppdager noe som er utenfor meg selv, sier Schaathun.