PLAY AND CONDUCT: MENDELSSOHN OLAVSHALLEN TORSDAG 19. JANUAR 2017 KL

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER PLAY AND CONDUCT: MENDELSSOHN OLAVSHALLEN TORSDAG 19. JANUAR 2017 KL MUSIKALSK LEDER OG SOLIST KONSERTMESTER JULIAN RACHLIN JOHANNES LEONARD RUSTEN Foto: K. Miura

2 PROGRAM Jean Sibelius ( ) Valse Triste fra Kuolema Felix Mendelssohn Fiolinkonsert, e-moll, op 64 ( ) Allegro molto appassionato - Andante - Allegretto non troppo. Allegro molto vivace (Konserten spilles attacca) PAUSE Mendelssohn Symfoni nr. 4, A-dur, op 90, den italienske Allegro vivace Andante con moto Con moto moderato Saltarello: Presto SIBELIUS Sibelius' svoger, den Tolstoj-inspirerte forfatteren Arvid Järnefelt, skrev i 1901 dramaet Kuolema (Døden) for Det finske nasjonalteatret. Til dette komponerte Sibelius scenemusikken, seks mellomaktstykker for strykere. Han hadde nettopp mistet sin lille datter i tyfus, hustruen flyttet hjem til familien og Sibelius satt beruset på stamstedet Hotel Kämp i Helsingfors og skrev musikken, bl.a. den kjente valsen fra første akt, Valse Triste, som han senere instrumenterte i 1903 for et lite orkester. Det ble så mange pjoltere at mange mente Sibelius skrev på sin egen dødsdans. Teaterstykket er preget av tidsåndens svermeri for det mystiske og okkulte, og fører tankene til Strindbergs Ett drömspel. Hos den døende moren i dramaet glir drøm og virkelighet over i hverandre: I fantasien gjenopplever moren en ball scene fra sin ungdom. Som fantomer flimrer elegant kledde gestalter forbi i et glødende rødt skimmer. Sibelius' Valse Triste speiler hvordan dødsangsten veksler med de lyse minnene i den stakkars kvinnens hode. Mot slutten vris den musikalske drømmen i en makaber spiral. Som i Strindbergs dramaer og i Munchs bilder fanget også Sibelius i Valse Triste noe vesentlig i tidens atmo sfære. Den ble en stor suksess og spilt overalt, men ødela komponistens rykte i såkalte seriøse musikkretser der modernismen

3 nå sto på dagsordenen. Sibelius havnet som brikke i et spill som handlet om hvordan den musikalske modernismens skulle defineres. Han var umåtelig populær i USA og England, alle ville ha Sibelius på repertoaret. Dette irriterte bl.a. musikkfilosofen Adorno, som mislikte den finske komponisten sterkt, og som han mente senket musikkens kvalitet, ja, selv den elskelige Nadia Boulanger i Paris så på Sibelius' musikk som tragisk og mislykket. Sibelius på sin side mente at det beste Schönberg noen gang produserte var Alban Berg, så han fulgte nok med, finnen. Likevel var epokens store utøvere også i Europa fascinert av musikken til Sibelius, kidnappet som han var av konservative dirigenter og kritikere. Da den unge, senere så berømte Wilhelm Furtwängler debuterte som dirigent i Lübeck i 1911 stod, foruten Beethovens femte symfoni, også Smetanas Moldau og Sibelius' Valse Triste på programmet. MENDELSSOHN I en tid da fiolinkonserter ofte ble definert av superstjerner som Niccolo Paganini og hans grenseoverskridende ekvilibrisme, skrev Mendelssohn en konsert hvor det lykkes ham å balansere oppvisning med dybde og uttrykkskraft. Samtidig klarte han å bevare virtuoskonsertens umiddelbare letthet uten, som Beethoven før ham og Brahms senere, å trekke den i retning av en symfoni med fiolinsolo. Fiolinkonserten i e-moll fra 1845 er et av de mest sublime verk for dette instrumentet i den romantiske musikklitteraturen. Den hører til de evigunge mesterverkene, og til de musikkstykker som evner å holde lytterens interesse på topp gjennom hele konserten. Mange mennesker har innledet sitt forhold til klassisk musikk med denne konserten. Det første man legger merke til er den utsøkte lyrikken, preget av vennlighet og varme, iørefallende temaer, et virtuost soloparti og den rytmiske vitaliteten. Perfeksjonen i alle detaljer og en rekke tekniske finesser avslører en dreven og rutinert komponist. Han lar solofiolinen starte det hele uten en forberedende orkesterinnledning med en melodi som glir frem og tilbake mellom et bredt sangbart tema og heftig fingerferdighet. Å sløyfe den orkestrale innledningen var på denne tiden ganske uhørt. Den kaster solisten inn i verket fra første øyeblikk, og gir ikke orkesteret mye rom for å etablere et selvstendig tempo. Plasseringen av kadensen i første sats etter gjennomføringsdelen og før reprisen, var heller ikke hverdagskost. Konserten har tre satser, men de spilles uten avbrudd (attacca). I stedet for pauser er det laget glidende overganger mellom dem. Således har vi solofagotten som ligger så helt alene mellom første og annen sats med en vakker

4 melodi, og det melodiøse lille resitativlignende avsnittet som danner overgangen til den glitrende finalen. Selv om solisten blender oss med sine vakre melodier og virtuose passasjer, vil lytting til det som foregår i bakgrunnen også være givende. Orkesterstemmen er full av vakre og meningsfylte detaljer. Mendelssohns fjerde symfoni ble påbegynt mens komponisten var på reise i Italia i Som en klingende dagbok er det et verk fylt av inntrykk; ikke bare fra kunst og natur, men også rike personlige erfaringer i møte med all den italienske vitaliteten. Som en god sønn og bror holdt han familien underrettet om reisen. I brev etter brev kan vi følge ham på hans oppdagelsesferder og bli smittet av hans begeistring for det italienske landskapets skjønnhet, det brokete folke livet, kunsten og arkitekturen i Venezia, Firenze og Roma. Han skriver begeistret: «Jeg gjør store fremskritt med min italienske symfoni. Dette vil bli det beste jeg noensinne har skrevet, og det jeg liker best. Når det gjelder adagioen har jeg ennå ikke bestemt meg. Jeg tror jeg venter med den til jeg kommer til Napoli». Arbeidet med symfonien ble ikke avsluttet før etter Italia-reisen og Mendelssohn hadde fått bestilling på en symfoni fra The Philharmonic Society i London, en by der han opplevde store fremganger. Komponisten uroppført den der i mars 1833 med stor suksess. Selv om symfonien ble Mendelssohns mest populære og utadvendte, gjennomlyst og soldrukken som den er av Italias skjønnhet og hans egen livsglede, var nok ikke komponisten helt fornøyd. Han ville ikke dirigere symfonien igjen. Og han ville ikke publisere partituret. Det skjedde først etter hans død i Da etterlot han seg detaljerte planer for revisjon av de tre første satsene, men ingen av hans foreslåtte endringer har funnet veien til noen trykt utgave. Den delikate teksturen i første sats er full av blomstrende melodikk og briljans, som ikke tilfeldig assosierer til Mozart, den komponisten som kanskje mest fullkomment av alle integrerte det italienske i den tyske musikken. Andantesatsen er skrevet under inntrykk av en påskeprosesjon som den protestantiske ynglingen overvar i Napoli. Den er førstesatsens rake kontrast: innadvendt, langsom og i moll. Tredje sats er inspirert av et dikt av en annen stor Italia-elsker som Mendelssohn beundret: Goethe. Her er en ländlermelodi som første tema og en mellomdel der horn og fagott formidler friske naturinntrykk. Og så bryter det karnevaliske ut i en syd-italiensk saltarello, som kan ta pusten fra både musikere og publikum. Originalt nok går hele satsen i a-moll, skjønt mollfølelsen kjennes mer som en durvariant på grunn av all den rytmiske energien og vitaliteten vi finner her. Thomas Ramstad

5 Foto: Julia Wesely JULIAN RACHLIN Julian Rachlin er blant de ypperste i verdenseliten av fiolinister. Han er født i Litauen i 1974, men familien flyttet til Wien hvor han studerte med Pinchas Zukerman. Seieren i Den europeiske kringkastingsunionens konkurranse Young Musicians i 1988, ga den 14-årige virtuosen berømmelse og stjernestatus over natten. Da han debuterte med Wiener Philharmoniker under Riccardo Mutis ledelse, var han den yngste solist med orkesteret noensinne. Siden den gang har han med sin utsøkte musikalitet og rike, delikate og varme tone og teknisk beherskelse erobret publikum i musikkverdenens store metropoler. Julian Rachlin bygger etterhvert også en stadig mer fremgangsrik karriere som spillende dirigent, og han har 1998 siden alternert i rollene som spillende leder og solist. Han har samarbeidet med kjente ensembler som Academy of St. Martin in the Fields, English Chamber Orchestra, Camerata Salzburg, Deutsche Kammerphilharmonie, Lausanne Chamber Orchestra og Moscow Virtuosi. Fra sesongen 2015/16 er han første gjestedirigent i engelske Royal Northern Sinfonia. De siste 12 årene har han ledet sin egen internasjonalt berømte «Julian Rachlin & Friends» festival i Dubrovnik, en viktig plattform for kreative og nyskapende kunstnere. Julian Rachlin spiller på en 1704 «ex Liebig» Stradivarius, velvillig utlånt av Dkfm. Angelika Prokopp Privatstiftung.

6 NESTE KONSERTER Olavshallen 26. januar 2017 kl ET HELTELIV Dirigent Michael Francis Elgar Strauss Strauss Forspillet til oratoriet Dream of Gerontius Metamorfoser, studie for 23 strykere Ein heldenleben I samarbeid med Württembergisches Kammerorchester og Luftforsvarets Musikkorps TRONDHEIM VOKALENSEMBLE OG EDVARD GRIEG KOR DIRIGENT: MICHAEL McCARTHY - KLAVER: ELLENA HALE AMERIKALINJEN Amerikansk og europeisk kormusikk av Knut Nystedt, Frank Martin, Eric Whitacre, Irving Fine og Morten Laurdisen Nidarosdomen 29. januar kl Billletter kr 325 / 295 / 100 Billettsalg via tso.no, besøkssenteret og i døra Samarbeidspartnere

7 Temakonsert i Olavshallen tirsdag 31. januar kl Med utdrag TSOs musicalkonsert NEW YORK, NEW YORK og mye mer Trondheim Symfoniorkester Dirigent Øyvind Bjorå EVELYN JONS, sang Eirik Baardsen Haaland, horn Konferansier: Birger Andreas Myrstad Utdeling av Trygghetsprisen Pris 150 kr + avgift. Olavshallens billettluke: tlf , tso.no og ticketmaster.no

8 GIUSEPPE VERDI OTELLO PREMIERE: Olavshallen 11. mars kl ØVRIGE SPILLEDAGER: 13., 15. og 17. mars kl