MOZART X 2 OLAVSHALLEN TORSDAG 4. APRIL 2019 KL

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER MOZART X 2 OLAVSHALLEN TORSDAG 4. APRIL 2019 KL Solist Konsertmester Julian Rachlin Julian Rachlin, fiolin Camilla Kjøll Foto: K. Miura

2 PROGRAM L. v. Beethoven Coriolan ouverture, op 62 ( ) W.A. Mozart Fiolinkonsert nr. 3, G-dur, K 216 ( ) Allegro Adagio Rondo: Allegro Pause Mozart Symfoni nr. 40, g-moll, K 550 ( ) Allegro molto Andante Menuetto: Allegretto Finale: Allegro assai OLAVSHALLEN TORSDAG 4. APRIL 2019 KL

3 JULIAN RACHLIN Julian Rachlin har gått hele veien fra vidunderbarn til moden kunstner. Som 14-åring vant han EBUs (Den europeiske kringkastingsunionens) konkurranse for unge solister, Young Musician of the Year i 1988, der 18-årige Leif Ove Andsnes fikk andrepris. Hans forvandling fra barnestjerne til en av våre mest egenartede fiolinister har vært en gave til musikklivet. Etter å ha spilt en konsert ved Dubrovnikfestivalen 2000 fikk han tilbud om en egen festival året etter. Siden den gang har Julian Rachlin & venner vært en årlig begivenhet. I 2006 ble de også høydepunktet på Festspillene i Bergen. Foruten rollen som orkestersolist har han spilt kammermusikk med størrelser som Rostropovich, Argerich, Maisky og Bashmet. Julian Rachlin er født i Vilnius i 1974 og vokste opp i Wien, hvor han i unge år studerte hos Pinchas Zukerman. Som godt voksen inntar Julian Rachlin også i stigende grad musikkscenen som dirigent. Det var på Mariss Jansons anbefaling at han begynte med dirigering. Han er første gjestedirigent i Royal Northern Sinfonia i Newcastle og Åbo Filharmoniske Orkester. Denne sesongen var han åpningssolist med St. Petersburg Philharmonic, turnerte med La Scala Filarmonica og var solistprofil ved Prague Spring Festival. Han dirigerte English Chamber Orchestra på turné, og gjestedirigerte Royal Philharmonic Orchestra, Wien Symphoniker, Royal Liverpool Philharmonic Orchestra og Prague Philharmonia. Julian Rachlin spiller på en 1704 "ex Liebig" Stradivari lånt ut til ham av the Dkfm. Angelika Prokopp Privatstiftung.

4 BEETHOVEN Etter arbeidet med operaen Fidelio var Beethoven opptatt av å tolke dramatikk i musikalske vendinger. Det var derfor ikke vanskelig å si ja til forespørselen fra hans venn, dramatikeren Heinrich Joseph von Collins om å skrive et forspill til en nyoppsetning av hans teaterstykke Coriolan, som bygger på Shakespeares tragedie om den romerske offiseren Gaius Marcius Coriolanus fra (Det opprinnelige forspillet var en bearbeidelse av Mozarts musikk til operaen Idomeneo). På nypremieren i mars 1807 slo ouverturen umiddelbart an med sitt kraftfulle og intensive tonespråk. Ouverturen til Coriolan kan også ses på som opptakten til Beethovens femte symfoni, skrevet i den samme perioden og i samme toneart, c-moll. Som i de fleste av Beethovens ouverturer er det litterære forelegget ikke bare antydet eller sitert i musikken, men essensen av konflikten er omsatt i musikalsk form. Den idealistiske Coriolanus er blitt forvist fra Roma. Som hevn vil han lede volskerne (folkeslag i regionen Lazio) mot byen. Men både hans hustru og hans mor ber ham oppgi tanken om å ta Roma, og naget av tvil og usikkerhet, legger Coriolanus ned våpnene. Volskerne føler seg sveket av sin feltherre og dreper ham. Musikken er tilsvarende preget av voldsomhet, inntil avslutningen hvor hovedmotivet på symbolsk måte blir oppløst og faller til jorden i en kort avsluttende epilog. Beethovens omtolkning av ouvertureformen og forflytningen fra opera til konsertsalen, ble tatt opp av mange komponister i romantikken. Altså mot det som ble kalt konsertouverture, og som Franz Liszt igjen skulle forvandle til begrepet symfonisk dikt. MOZART For ettertidens fiolinister og musikkelskere står 1775 som et kronår. Fra april til desember komponerte Mozart sine fem fiolinkonserter. De ble til med tanke på Mozart selv eller også hans kollega i Salzburg-kapellet, italieneren Antonio Brunetti, i solistrollen. Selv om Mozart var noe reservert mot å spille fiolin (han foretrakk klaveret), er det mest trolig at det var den unge komponisten som først spilte fiolinkonsertene for erkebiskopen. At det ikke finnes utskrevne kadenser til disse konsertene tyder også på at han selv akslet solistrollen. Det som umiddelbart slår en er den uforlignelige elegansen, og Mozarts åpenbare glede over å kunne fråtse i melodiske ideer. Til tross for nærheten i tid, kan man spore en betydelig utvikling fra de to første til de tre siste konsertene. Stilistisk og teknisk kaster Mozart i de to første blikket tilbake på eldre kolleger og forbilder, mens han i de tre siste er helt seg selv. I den tredje er han plutselig blitt rikere og mer moden, og den melodiske fantasien, det mozartske vidd og den lyriske åre gjennomstrømmer hver sats.

5 I den elegante første satsen er den tidligere så konvensjonelle vekslingen mellom solo og tutti erstattet av en mer gjensidig dialog der solist og orkester faller hverandre i armene. I den serenadelignende andre satsen flyter solofiolinens melodiske kantilener av sted over strykere og pizzicato. Midt i den siste satsen har han lagt inn et avsnitt i mer folkelig stil, en strassburger som var en populær dans i samtiden. Manuskriptet til den tredje fiolinkonserten forsvant under Berlins fall i 1945, og man trodde lenge at det var gått tapt. Det var ikke bare kunst som ble tatt som krigsbytte, men også musikkmanuskripter. På slutten av 1970-tallet ble det gjenfunnet i Nasjonalbiblioteket i Krakow. Mozart skrev i løpet av seks uker sommeren 1788 tre mesterverker, hans tre siste symfonier, som utgjør et vendepunkt i symfoniens historie. Hva denne raptusen skyldtes skal være usagt. en Nikolaus Harnoncourt argumenterte for at symfoniene må ses som deler i en større symfonisk helhet. Den midterste, nr. 40, også kalte store g-moll (den lille er nr. 25) er Mozarts to eneste symfonier i denne tonearten, og i begge verkene har Mozart valgt den tradisjonelle tonearten for uro, sorg og drama. Dette hudløse uttrykket finner vi jo også i andre av komponistens følelsesladde verker i moll, som klaverkonsertene K 466 og K 491, strykekvartetten K 421 og strykekvintetten K 516. Symfoni nr. 40 innledes med sitt velkjent rastløse og urolige hovedtema, og symfonien oppfattes som tragisk og skjebnetung, ja, som Mozarts mest bittersøte med den dystre menuetten og den stormende finalen. The Bridgeman Art Library Symfoni nr, 40 er et av Mozarts mest kjente verker, og en viktig del av bildet av ham som knytter seg til myten om komponisten som den ensomme og fatalistiske kunstner, som ser sin tidlige død i øynene. Riktignok var Mozart i en eksistensiell vanskelig fase, men begår i stor fart fullstendig suveren, åndfull og sublim musikk uten å etterlate seg spor som forteller til hvilken anledning de tre symfoniene ble skrevet. Den gåtefulle kontrasten mellom den store og lyse C-dur symfonien (Jupiter) og den mørkere i g-moll som står hverandre så nær i tid, har trolig ingenting med komponistens livssituasjon å gjøre. Musikkforskeren Eric Blom skriver at symfonien "er full av ulykkelig uro som avsløres for oss, ikke fordi Mozart følte

6 noe behov for å formidle sine private følelser, men fordi dette urolige og nervøse utrykket ubevisst trengte seg frem i komposisjonsprosessen. Det har vært gjort mange forsøk på å sette en merkelapp på g-mollsymfonien; "den demoniske og "den tragiske er blant karakteristikkene. Vi skuer på en måte dypt inn i Mozarts sjel. Men dette er langt fra dekkende for det mangfold av stemninger vi finner i denne symfonien. Kanskje må vi se på g-mollsymfonien som det mørke midtpunktet i en trio av mesterverker som han hadde planer om å publisere i ett opus. Mozart var bevisst sin overlegenhet som komponist i samtiden. Ville han med de tre siste symfoniene bekrefte sitt mesterskap? Sannsynligvis er det teatermennesket Mozart som har vært på ferde. Med sitt krav til balanse har han villet skrive en trilogi med tre ulike stemninger, tre tonearter, tre farger. Allerede i åpningen pipler uroen frem, og det nervøse temaet kastes mellom instrumentgruppene. Uroen og nervøsiteten forblir gjennom hele symfonien, den avtar kun i menuetten, og selv om siste satsen begynner rolig, arbeider musikken seg snart inn i frenetiske harmoniske sekvenser på sin vei mot den dramatiske slutten. Skrev man den gang et verk i moll, skulle det bestemt avsluttes i dur, men det skjer ikke her. Joseph Haydn siterer den langsomme satsen i sitt oratorium Årstidene fra 1801, som en hilsen til en komponist han regnet for den største noensinne. Haydn må ha oppfattet symfonien som et smerterop fra en panikkslagen Mozart, for han innfører sitatet fra symfonien like etter at det i Årstidene er blitt sunget "avblomstret er din korte vår, uttømt er din sommers kraft". Thomas Ramstad

7 NESTE KONSERTER CARMINA BURANA OLAVSHALLEN 11. APRIL (MAT&MUSIKK) & 12. APRIL CARMINA BURANA Solister og kor Carmina Burana Gregor Bühl Kor fra videregående skoler i Trøndelag Trondheim Vokalensemble TSO-koret Carl Orff Kantate for solister, kor og orkester FÅ BILLETTER! OLAVSHALLEN 25. APRIL KL SUPERTORSDAG: UNGE LOVENDE Solister Arvid Engegård Elias Og Andreas Grimstad Karen Elise Fritjolfsen Linn Sofie Sørlien Brassensemble med elever fra musikkskolen & TSO musikere

8 OLAVSHALLEN 2. MAI MENDELSSOHN + SJOSTAKOVITSJ Klaver Han-Na Chang Yulianna Avdeeva Dvorak Slaviske danser Mendelssohn Klaverkonsert Sjostakovitsj Symfoni nr. 6 Foto: Christine Schneider OLAVSHALLEN 9. MAI DON QUIJOTE Cello Bratsj Beethoven Strauss Han-Na Chang Truls Mørk Ole Wuttudal Symfoni nr.6, pastorale Don Quijote Foto: Johs Boe Samarbeidspartnere