FRA DEN NYE VERDEN OLAVSHALLEN TORSDAG 22. NOVEMBER 2018 KL

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER FRA DEN NYE VERDEN OLAVSHALLEN TORSDAG 22. NOVEMBER 2018 KL Dirigent Solist Konsertmester Han-Na Chang Marita Sølberg, sopran Lesley Hatfield Collage: Tibe T

2 PROGRAM Richard Strauss Till Eulenspiegels lystige streker, op 28 ( ) R Strauss Vier letzte Lieder Frühling (Hesse) September (Hesse) Beim Schlafengehen (Hesse) Im Abendrot (Eichendorff) PAUSE Antonin Dvořák Symfoni nr. 9, e-moll, op 95, fra den nye verden ( ) Adagio - allegro molto Largo Scherzo: molto vivac Allegro con fuoco STRAUSS Det symfoniske diktet Till Eulenspiegels lustige Streiche, som ble urfremført i Köln 5. november 1895, har den massive undertittelen «nach alter Schelmenweise in Rondeauform für grosses Orchester gesetzt». Strauss satte sin ære i å kunne fortelle en hvilken som helst historie i musikk, og å skildre den minste detalj ved hjelp av et virtuost utnyttet orkester. «Jeg kan komponere et middagsbord så man kan skjelne knivene fra gaflene og kjenne smaken av øl.», skal han ha sagt. I Till Eulenspiegels lystige streker er i alle fall den lekende, livlige, humoristiske og frivole musikkens handling lett å følge, selv uten noe detaljert program. Till Eulenspiegel (Till Uglespill) var en omreisende spilloppmaker i middelalderens Tyskland på 1300-tallet, som utstyrt med en ugle og et speil (klokskapens og selverkjennelsens symboler) drev gjøn med alt og alle, uavhengig av rang. Han var en blanding av Peer Gynt og Emil i Lønneberga, som alltid kommer ned beina etter å ha tatt omgivelsene ved nesen. Strauss skrev en fri fortelling i musikk ut fra historiene om ham. Han benytter

3 den klassiske rondo, et hovedtema som veksler med en serie undertemaer. Åpningen «Det var engang en skøyer» innleder en rekke musikalske motiver som på forskjellig måte skildrer Tills nykker: hans rolle som predikant, som sjarmør og smigrende elsker, hans spas med torgkonene, hans babbel med de lærde professorene (Tills skøyerstreker). Til slutt må Till svare for sine pek, og tromboner og horn erklærer at retten har funnet ham skyldig og dømmer ham til galgen (Tills rettergang / Dommen og fullbyrdelsen). Med et par klagende sukk oppgir Till livet, men hans ånd lever videre, noe som stykkets ironiske avslutning (epilog) tilkjennegir i nye motiver fulle av humør og spottelyst. Till var egentlig en sosial opprører, og som Don Quijote, som også inspirerte Strauss til et tonedikt, er skikkelsen en satire over den menneskelige karakter. Blant symfoniske dikt er Till Eulenspiegels lystige streker et av de mest formfullendte verk som finnes. Strauss publiserte som sagt aldri noe program for tonediktet, og vi greier oss godt uten. Ønsker man å bruke fantasien, er det ikke grenser for hva man kan få ut av den burleske komposisjonen. Vil man glede seg over Till Eulenspiegel som iørefallende, fabelaktig orkestrert musikk og intet annet, vil utbyttet trolig bli like stort. I 1948 kronet Richard Strauss sin komponistgjerning med fire kreasjoner som skulle bli hans siste og mest elskede verk; Vier letzte Lieder. Han døde i september Uroppførelsen fant sted posthumt i Royal Albert Hall i London i mai 1950, etter komponistens eget ønske med Kirsten Flagstad som solist, som Strauss beundret. Dirigent for Philharmonia Orchestra var Wilhelm Furtwängler, 1900-tallets mest betydelige dirigent og endelig renvasket etter en avnazifiseringsprosess. Hele sitt liv elsket og utnyttet Strauss den menneskelige stemme, særlig den kvinnelige, som et genuint medium i sine komposisjoner. Alt fra den første sangen han var i stand til å skrive ned uten hjelp, en julesang da han var 6 år gammel, og til mesterverket Vier lezte Lieder. Strauss uttalte på sine gamle dager at hva angår den tyske musikken hadde han bare en replikk i siste akt. Vier lezte Lieder inngir en fullendt avslutning både på hans kunstneriske mesterskap og hans livsverk. Han valgte fire tekster som gjenspeiler hans egen livssituasjon «i dødens nærhet»; tre dikt av Hermann Hesse, som fikk Nobelprisen i 1946, og et dikt av Joseph von Eichendorff. I 1945, i en vanskelig tid i husarrest for den aldrende komponisten og hans hustru Pauline, leste Strauss diktet Im Abendrot (I aftenrøden). Det handler om et ektepar som ved slutten av et langt og begivenhetsrikt liv betrakter solnedgangen «Vi har gått hånd i hånd gjennom smerte og glede; snart er det tid for den store søvnen: Er dette kanskje døden?». Ordenes passet godt til deres egen situasjon. Mot slutten av denne siste sangen siterer Strauss fra sitt tonedikt

4 fra 1889, Tod und Verklärung. I etterspillet trer to fløyter frem som det lerkeparet som omtales i diktet, og løfter seg høyere og høyere opp mot himmelen. Magisk! Våren 1948 kom Strauss over en diktsamling av Hesse. Her fant han den samme grunnstemningen, og han valgte tre som kunne ledsage Im Abendrot. Blant andre uforglemmelige øyeblikk i musikken er hornsoloen i September og fiolinsoloen i Beim Schlafengehen (Ved sengetid). Stilistisk raffinement kombinert med melodisk overflod kommer tydelig til uttrykk i sangene. Vier lezte Lieder er refleksjoner over solefall, høst og død. Vi aner et stille resignert tilbakeblikk, og en vemodig venting på døden som en venn. Det er en avskjedsstemning som går gjennom verket, men verken frykt eller bitterhet finnes i musikken, men derimot en sterk fortrøstning gjennomlyst av et stille vemod. Disse fire eteriske sangene har inntatt en egen posisjon innenfor musikk historiens sopranlitteratur. De er blitt en utfordring for lyrisk-dramatiske sopraner som det er en drøm å beherske. I sitt livs aller siste komposisjon nådde Strauss nok et høydepunkt og ga publikum en gripende epilog til sitt liv og sin skapende virksomhet. Der Frühling beskriver våren med dens dufter og fuglesang, lys og prakt. I September kommer vemodet. Sommeren er på hell. Hagen sturer i regnet og gule blader faller, men det finnes fortsatt glimt av sommer. Beim Schlafengehen forteller om en som er trett av dagens møye og som lengter etter å sveve inn i nattens drømmeverden. Im Abendrot skildrer to som har vandret sammen i godt og ondt. Det begynner å mørkne, og freden senker seg over dem. De er trette og undres: kan dette være døden? Det er en vakker musiknekrolog, og en lengselsfull avskjed med livet og den tapte verden. DVOŘÁK Han aksepterte i 1892 betingelsene for å tiltre stillingen som rektor ved det nystartede musik-konservatoriet i New York. De hadde bruk for en kjent komponist som kunne hjelpe en amerikansk komponistgenerasjon på vei, og samtidig et berømt navn som kunne kaste glans over institusjonen, styrt av europeiske idealer. Og Dvořák var allerede en stor sensasjon i europeiske konsertsaler. Han fargesterke musikk hadde dessuten en helt annen friskhet og vitalitet enn de tyske konvensjoner som preget Europas musikkliv. I hans musikk skinner den folkelige kulturen igjennom. Selv i hans symfonier er det en lukt av stall og bondebryllup. Tanken var at han skulle tilføre amerikansk musikk nytt blod, ja, kanskje også skape ny stor «amerikansk» musikk. Slik gikk det ikke. Byens Wagner-tilhengere kritiserte ham for å være reaksjonær, og han levde ikke opp til sosietetens forventninger om å delta i det sosiale liv. Årene i Amerika fylte

5 Dvořák med hjemlengsel, og han hadde mest omgang med eksiltsjekkere. Likevel lot han seg nok fascinere av oppholdet der. Han får oppført sine verker. Og på sine reiser opplever han Amerika, byene, nybyggerne, plantasjene, den storslåtte og merkelige naturen. Mye av dette finner vi igjen i de verkene han komponerte i denne tiden, f.eks. Strykekvartetten i F-dur «Den amerikanske», kveldens Symfoni nr. 9, «Fra den nye verden» og Cellokonserten som han fullførte da han kom hjem til Praha i Hvor mye som kan sies å være egentlig amerikansk i den niende symfonien har vært diskutert siden den ble urfremført i Carnegie Hall i New York 16. desember 1893 under Anton Seidls ledelse. Til konservatoriet innbød Dvořák den fargede spiritualsangeren Harry T. Burleigh som gjestelærer, som var til stor inspirasjon for komponisten. «Jeg er overbevist om at den fremtidige musikken i dette landet må bygge på det som kalles negermusikk», sa Dvořák. Noen ører mener å høre skygger av både negrospirituals, nybyggersanger, vekkelsessanger og mye annet i den «amerikanske symfonien». Andre igjen hører ikke annet enn nostalgisk hjemlengsel, og at minnene fra komponistens Böhmen har formet symfonien. Det får nå være som det vil med det. Den niende er helt ut Dvořáks egen. Symfoniens særpreg skyldes først og fremst de eksotiske temaene han benytter. I første sats spiller fløyten en melodi som minner om Swing low, sweet chariot, og engelskhornets berømte hovedtema i den langsomme andre satsen går i retning av Nobody knows the trouble I ve seen. Begge temaene er av Dvořák selv, så han har truffet stilen godt. Tilbake står at denne musikken er overveldende i sin rikdom på lyrisk vakre melodier og blendende orkesterprakt. Symfonien er full av vitalitet og varme i all sin frodige, selvfølgelige og kjernesunne skjønnhet. Strukturen er glassklar og det melodiske innholdet utrolig rikt. Dvořák presenterer det ene fengslende temaet etter det andre. Musikken er maskulin og margfull og strutter av selvtillit. I sine dagboknotater er Dvořák opptatt av Longfellows bok om indianergutten Hiawatha, og ser for seg en opera, eller kanskje en kantate, og til et avsnitt som skildrer en indianerbegravelse, har komponisten skrevet inn notene til et av temaene i niende symfoniens andre sats. Dvořáks tsjekkiske tilhørighet fornekter seg derimot ikke i scherzoen, for her har komponisten lagt inn bøhmiske folkedanser i midtdelen. Mange er de westernfilmer som har annammet Dvořáks nostalgiske tone, som det engelske hornets solo i largosatsen. Uansett hva Dvořák opplevde i den tiden han oppholdt seg i «den nye verden», så vet vi at han overvar den berømte cowboy Buffalo Bills omreisende «Wild West show». Thomas Ramstad

6 HAN-NA CHANG Det var kjemi fra første takt, sier den energiske sør-koreanske dirigenten Han-Na Chang (f.1982). En entusiasme som har gått begge veier, og som endte med ansettelsen av henne som sjefdirigent og kunstnerisk leder i TSO fra sesongen 2017/18. Denne sesongen fortsetter hun orkesterbyggingen av TSOs kjernerepertoar. Beethoven og Brahms selvfølgelig, men også verkene fra overgangen mellom romantikk og moderne klassisk musikk står henne nær, ikke minst Mahler sammen med komponistpilarer som Dvořák, Bruckner, R. Strauss og Sjostakovitsj. Han-Na Chang ønsker å bygge bro mellom det gamle og nåtidens friske blikk på klassisk musikk. Musikk handler om instinkter og følelser, det er ikke først og fremst en intellektuell øvelse. Jeg har en klar visjon om verket jeg skal dirigere. Sesongen 2018/19 gjester hun Toronto Symphony Orchestra, Oslo-filharmonien, Minnesota Orchestra og Göteborg Symfoniker. Andre kommende engasjementer inkluderer Finsk Radios Symfoniorkester, Orchestre National de Lyon og DR Danmark Radios Symfoniorkester Han-Na Chang karriere startet da hun som 11-åring vant Rostropovich International Cello Competition in Hun studerte videre ved Juilliard School i New York og med cellisten Mischa Maisky, og kan trekke veksler på sin tidligere karriere som en velrennomert cellist og solist med orkestre som Berliner Philharmoniker, New York Philharmonic, Los Angeles Philharmonic, London Symphony Orchestra, l Orchestre de Paris, Sinfonieorchester des Bayerischen Rundfunks, Münchner Philharmoniker, Philadelphia Orchestra, Cleveland Orchestra samt symfoniorkestrene i Chicago, San Francisco, Montreal og Boston, noe som gir henne en dobbel dybde som dirigent. For sine plateinnspillinger på EMI Classic har hun bl.a. mottatt den prestisjetunge Echo Klassik. Han-Na Chang har gjestedirigert Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Oslo-Filharmonien, WDR Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony, Cincinatti Symphony og Tokyo Symfoni orkester for å nevne noen. Listen begynner etterhvert å bli lang. Hun hadde sin debut som dirigent på BBC Proms høsten 2014, hvor hun tidligere har vært cellosolist ved noen anledninger. Chang er Goodwill-Ambassadør for Det koreanske røde kors.

7 MARITA SØLBERG «La Bohème var en hardslående tåreperse og en musikalsk fjær i hatten for Marita Sølberg, som med sin sørgelige, usnobbete og trøstende stemmeprakt ble selve personifiseringen av Mimi.» (Aftenposten om opsetningen på Den norske opera) Marita var en uforglemmelig Desdemona i den flotte oppsetningen Verdis Otello med TSO Opera i mars Hun var solist ved Operaen i Stuttgart før hun i 2008 ble fast solist ved Den Norske Opera. Her har hun gjort seg bemerket i roller som Pamina i Tryllefløyten, Donna Elvira i Don Giovanni, Kathrine Sigismund i Den fjerde nattevakt, Nedda i Bajazzo, Antonia i Hoffmanns eventyr og grevinnen i Figaros bryllup, en rolle hun også debuterte i på La fenice i Venezia. I 2014 fikk Marita kririkerprisen for sin rolle som Mimi i La bohème, en rolle hun også har sunget ved Wiener Staatsoper. Hun har vunnet Dronning Sonja Internasjonale Musikkkonkurranse. I mars 2016 kom Maritas solo-cd, Opera Arias, som ble meget godt mottatt av kritikere og publikum. NESTE KONSERT OLAVSHALLEN 29. NOVEMBER KL MOZART + BRUCKNER Dirigent Solist Han-Na Chang Till Fellner, klaver Mozart Klaverkonsert nr. 23 Bruckner Symfoni nr. 9 Samarbeidspartnere

8 Foto: Sven-Erik Knoff, Martine Eilertsen, Jørn Kristensen K L A SSIS K JULEKONSERT OLAVSHALLEN 12. & 13. DESEMBER KL Trondheim Symfoniorkester med dirigent Torodd Wigum og gjester MARJA FJELLHEIM MORTENSSON med Frode Fjellheim på piano GUNNHILD SUNDLI NIDAROSDOMENS JENTEKOR med kordirigent Anita Brevik Billetter kjøpes i Olavshallens billettluke, infoskranken på Trondheim Torg, eventim.no og tso.no i samarbeid med