KEISERKONSERTEN OLAVSHALLEN TORSDAG 7. SEPTEMBER 2017 KL

Transkript

1 TRONDHEIM SYMFONIORKESTER KEISERKONSERTEN OLAVSHALLEN TORSDAG 7. SEPTEMBER 2017 KL Dirigent Solister Konsertmester Han-Na Chang Stephen Hough, klaver Camilla Kjøll Foto: Sim Canetty-Clarke

2 PROGRAM Harald Sæverud Kjempeviseslåtten, op 22 ( ) L. v. Beethoven Klaverkonsert nr. 5, Ess-dur, op 73, ( ) Keiserkonserten Allegro Adagio un poco mosso Rondo: Allegro PAUSE Sergej Prokofjev Symfoni nr. 5, B-dur, op 100 ( ) Andante Allegro marcato Adagio Allegro giocoso SÆVERUD «Som et skudd kom temaet til Kjempeviseslåtten. Og det var mitt skudd under krigen», sa Harald Sæverud i et intervju. Med dette verket hadde han skapt den komposisjon som etter frigjøringen i 1945 mer enn noe skulle bli stående som symbol på den norske motstandskampen. Kjempeviseslåtten uttrykker raseriet over den uretten krigen førte med seg. Krigen mobiliserte alle komponistens krefter. Han følte at han i sin musikk ikke lenger bare talte på egne vegne, men også på vegne av et folk. Temaet begynner stillferdig og innadvendt, for så å utvikle seg til et infernalsk raseri i hissige toner. I sin uttrykkskraft og stramme komposisjon hører Kjempeviseslåtten til hovedverkene i norsk musikk. Titlene til Harald Sæveruds komposisjoner kan ofte vekke assosiasjoner til folkemusikken. Men med ordet «slått» mener ikke komponisten annet enn å bruke et gammelt norsk ord for musikk. Ingen av Sæveruds melodier er lån eller omarbeidelser av temaer fra folkemusikken. De er fullt og helt produkter av hans eget sinn.

3 BEETHOVEN Beethoven skrev sin femte klaverkonsert i det kaotiske og urolige året Hans karriere som pianovirtuos var over på grunn av tiltagende døvhet, og han spilte ikke denne klaverkonserten selv. Etter en lang orkesterakkord glir klaveret inn med improvisatorisk karakter, og hele konserten bærer preg av denne friske spontaniteten der solisten spinner fritt mellom de mer disiplinerte orkesterpartiene. Hvis første sats er en utadvendt kraftutfoldelse med et marsjlignende tema, så er den andre en meditativ fordypelse; en fredshymne i dempede strykere og vakre klavergirlandere. Den glidende overgangen til tredje sats glade rondo er et av verkets høydepunkter, og et vitnesbyrd om Beethovens trang til syntese: Forskjellige stemninger «passerer ikke bare revy» i verkets tre satser, men vokser organisk ut av hverandre. Beethoven var i storform da han skrev sin femte klaverkonsert, trass i at Wien var okkupert av Napoleons styrker. Komponisten hadde jo for lengst avskrevet Napoleon som et ikon. Om det er et rent musikalsk imperium Beethoven har grunnlagt med denne konserten, så er tilnavnet Keiserkonserten lagt til av den engelske forleggeren, og har ingen ting med verket å gjøre. Urfremførelsen fant sted i Gewandhaus i Leipzig den 28. november 1811 med Beethovens elev Johann Schneider som solist. Den ble entusiastisk mottatt. Her har Beethoven definitivt løst og mestret motsetningene mellom de symfoniske og de konserterende elementer. Det symfoniske bestemmer musikkens forløp mens det pianistisk virtuose står helt i uttrykkets tjeneste. Konserten er Beethovens aller lyseste, og det ble hans siste solokonsert. Beethovens egen opprinnelige tittel på førstetrykket var «Grand Concerto Pour le Piano forte avec Accompagnement de l Orchestre». Senere endret han den til «Klavier Conzert von L v Bthwn». Den er tilegnet erkehertug Rudolph av Østerrike. En anmeldelse i Zeitung für Theater und Musik omtaler konserten som «en herlig tonefrembringelse, full av de mest gripende, originale, frapperende, men også bisarre steder og barokke vendinger, som kun den geniale komponisten Beethovens dype, eksentriske eiendommelighet kunne frembringe.» Blant den femte klaverkonsertens mer overraskende utøvere var den kanadiske pianisten Glenn Gould, som jo ellers viste en uttalt avsky for konsertformen, som han sammenlignet med antikkens gladiatorkamper. Men Ess-dur konserten betraktet han med så stor respekt at han spilte konserten inn på plate flere år etter at han helt hadde sluttet å gi konserter.

4 PROKOFJEV Prokofjevs musikk er ikke så lett å plassere. I det ene øyeblikket kan den lyde romantisk og innbydende, i det neste på grensen til det atonale. Komponistens sønn har sagt det slik: «Han skriver ganske alminnelige melodier, men så prokofiserer han dem». Hva junior mente var vel at Prokofjevs melodier er «forvrengte» og «skeive» på en ganske bestemt måte. I sin selvbiografi skriver komponisten at det finnes fem linjer i hans musikk: den klassiske, den moderne, den motoriske, den lyriske og den groteske linje. Noen ganger tar den ene linjen over for den andre, ofte blandes de sammen. Alle disse trekkene finner vi i Prokofjevs mest spilte symfoni, den femte fra krigsåret 1944, med sin ukonvensjonelle satsrekkefølge som innleder i andante, og med to raske og medrivende allegrosatser som omkranser en stor og gripende adagio, som er verkets følelsesmessige tyngdepunkt. «Den er en hymne til det frie menneskets storhet og kraft», sa Prokofjev selv. Symfonien er en lang og gripende musikalsk reise mot lys og optimisme. På den ene siden gjennomspiller symfonien et intensivert forløp frem mot den grandiose heroiske finalen, på den andre siden viser musikken komponistens forkjærlighet for kammermusikalsk instrumentering og ironiske effekter som hyppige skift mellom forskjellige taktarter. Etter at Prokofjev vendte tilbake til Sovjet i 1936, gjorde han sitt beste for å tilfredsstille de krav som ble stilt til en sovjetisk komponist. Han hadde skrevet en kantate til 20-årsdagen for oktoberrevolusjonen i 1937, arrangert russisk folkemusikk og skrevet musikk til patriotiske filmer. Han hadde komponert operaer med nasjonale motiv, men fremgangene var likevel påholdne. «Den tid er forbi da musikk ble skrevet for en håndfull esteter. Massene vil ha stor musikk», forkynte Prokofjev da han sommeren 1944, samtidig som de allierte gikk i land i Normandie, påbegynte arbeidet med den femte symfonien. Den skulle komme til å tilfredsstille så vel massene som kultureliten i Sovjet, og hele den øvrige verden. Den er bred, heroisk og episk med sine avstikkere til mektige melodibuer og grovt skyts fra messingen. Symfonien er det første store instrumentale eksempel på den heroiske stil han hadde utviklet i så markante verker som operaen Krig og fred og filmmusikken til Sergej Eisensteins Aleksandr Nevskij og Ivan den grusomme. Men den er også merkelig individuell. Første sats bygger på to forskjellige temaer; det første heroisk og det andre lyrisk, og temaene møtes etter hvert med stort alvor. Andre sats, scherzoen, domineres av motoriske elementer. Satsen er mesterlig orkestrert der viktige partier er overdratt til treblåserne. Adagioen er langsom og lyrisk. Den heller mot det tragiske og

5 byr på dybde, mørke farger, men også lange og vakre melodier. Satsen utvikler seg til en dyster sørgemarsj som vokser i styrke og kulminerer med mange tam-tam slag. Kanskje er den tenkt som et slags rekviem over de falne i Den store fedrelandskrigen, som det het i sovjetisk retorikk. Satsen slutter i en nærmest overjordisk forklarelse. Finalen er igjen rask. Den åpner med en vennlig introduksjon, som en ouverture. De dystre tonegangene er definitivt forsvunnet. Her hersker det pur glede, musikken er eplekjekk og optimistisk. Den bringer tankene til komponistens flotte ballettmusikk, for denne satsen kunne man med fordel koreografere. Prokofjev lykkes med det kunststykke å holde rett kulturpolitisk kurs og samtidig skrive musikk med sitt eget hjerteblod. Han så på symfonien som et høydepunkt i sitt liv som skapende kunstner. Uroppførelsen av den femte symfonien, som uoffisielt har fått tilnavnet Seierssymfonien, fant sted i Moskva 13. januar 1945 og ble en både personlig og nasjonal triumf for Prokofjev. I det han løftet dirigentpinnen salutterte tungt artilleri utenfor at den Røde Armé hadde seiret i Wisla og definitivt drevet de tyske troppene ut av Russland. Og med taktstokken løftet ventet han til still heten igjen senket seg. Det var hans siste offentlige opptreden som dirigent. Bare et par dager etter konserten ble han rammet av hjerneslag og han ble aldri helt restituert. I 1943 hadde Prokofjev fått Stalinprisen av andre klasse for sin syvende pianosonate. For den femte symfonien fikk han igjen prisen, men denne gang av første klasse. Trass i sykdom fortsatte Prokofjev å komponere, bl.a. ytterligere to symfonier før han døde den 5. mars 1953, samme dag som Stalin. Thomas Ramstad Samarbeidspartnere

6 Han-Na Chang Foto: Ole Martin Wold / Adresseavisen Stephen Hough Foto: Sim Canetty-Clarke HAN-NA CHANG Koreanske Han-Na Chang (f. 1982) er engasjert som ny sjefdirigent og kunstnerisk leder i TSO fra sesongen 2017/18. Han-Na Changs musikalske karriere startet da hun som 11-åring vant den berømte Rostropovich internasjonale cellokonkurransen i Hun fortsatte som en internasjonalt renommert solist med orkestre som bl.a. Berliner Philharmoniker, New York Philharmonic, London Symphony Orchestra, l Orchestre de Paris, Philadelphia Orchestra, Cleveland Orchestra, før en raskt stigende karriere som dirigent tok mer og mer over. Som cellist hadde Han-Na Chang en eksklusiv platekontrakt med EMI Classics. Hun har gjort seg bemerket blant en ny generasjon av dirigenter. Hun har dirigert Staatskapelle Dresden, Göteborg Symfoniker, Kgl. Filharmonikerne i Stockholm, Oslo-Filharmonien, Radiosymfonikerne i Köln, Bamberger Symphoniker, Philharmonia Orchestra, Royal Liverpool Philharmonic, Seattle Symphony, Cincinatti Symphony, Tokyo Symfoniorkester og operaorkesteret i Teatro di San Carlo i Napoli. STEPHEN HOUGH Noen høydepunkter fra den engelske pianisten Stephen Houghs travle sesong 2016/17 inkluderer konserter med New York Philharmonic, Orquestra Sinfônica do Estado de São Paulo, Staatskapelle Weimar, London Philharmonic og solokonserter i Londons Barbican Hall og New Yorks Carnegie Hall. Hough mottok Order of the British Empire (CBE) i 2014 og Royal Philharmonic Society Award i Diskografien hans inkluderer over seksti plateinnspillinger som inkluderer en rekke priser, Grammy nominasjoner og Gramophone Awards. Hans populære ipad app The Liszt Sonata ble lansert av Touch Press i Som komponist har Hough mottatt bestillinger fra Musée du Louvre, London s National Gallery, Westminster Abbey, Westminster Cathedral og Berlin Philharmonic Wind Quintet. To egne pianosonater sto på programmet på hans solistaftener i London og New York.

7 NESTE KONSERT Olavshallen torsdag 14. september 2017 kl ONNEA SUOMI! FINLAND 100 ÅR Dirigent Solist Dalia Stasevska Lauri Porra, el-bass Salonen Helix Porra Entropia, el-basskonsert Sibelius Symfoni nr. 1 HUSK OPPTAKT KL Før hver abonnements- og operakonsert inviterer TSO til Opptakt i Olavshallen, i foajeen på venstre side i 3. etasje. Gratis.

8 Olavshallen torsdag 21. september 2017 kl JUBILEUMSKONSERT ADRESSEAVISEN 250 ÅR TONER FRA TRØNDELAG Dirigent: Bjarte Engeset Solister: Randi Stene, mezzosopran, Jørgen Larsen, klaver Sigurd Imsen og TSO Tidlig m. fl. Les mer på OPPFORDRING TIL MEDLEMMER AV TSOs VENNEFORENING Tidligere har det vært samlet inn e-postadresser til medlemmene i TSOV, men dessverre ser vi at ikke alle er registrert i medlemsregisteret vårt. Derfor tar vi en ny dugnad nå for å få inn flest mulig e-postadresser. Dette vil spare oss både kostnader og manuelt arbeid med utsending av fakturaer og informasjon. Send gjerne din e-postadresse til post@tsov.no Du kan også melde deg inn i venneforeningen på denne e-posten. Dersom du allerede mottar informasjon fra TSOV på e-post, kan du se bort fra denne oppfordringen.