Innledning. Nøkkelord: erfaring, psykisk helse, profesjonell relasjon

Transkript

1 Her er det faktisk hele meg som er på jobb Om å bruke erfaringer med egen psykiske helse i profesjonelle relasjoner iii Av Ellen Aanestad Moen og Inger Beate larsen Artikkelen er basert på en kvalitativ studie hvor hensikten var å undersøke hvordan ansatte innen psykisk helsearbeid brukte personlige erfaringer i profesjonelle relasjoner. Sentrale funn viste at de seks deltakerne brukte erfaringene på fire ulike måter: A) til å forme den de var som person i møte med den andre. B) til å kjenne igjen og forstå. C) til å formulere gode spørsmål og D) til å fortelle om egne erfaringer. Erfaringene preget indre dialoger, formet tankene og hva deltakerne valgte å legge vekt på. På den måten styrte erfaringene også ytre dialoger og handlinger. Nøkkelord: erfaring, psykisk helse, profesjonell relasjon Innledning Artikkelen viser hvordan egne personlige livserfaringer kan ha profesjonell relevans i psykisk helsearbeid. Elstad og Hellzèn (2010) sier at økt brukermedvirkning gir mulighet for personlige og likeverdige relasjoner, men at det trengs mer kunnskap om hvilke ferdigheter og erfaringer som kreves for å fylle den profesjonelle rollen. Topor (2007) har gjennom intervju med mennesker som har mottatt behandling for psykiske lidelser, fått frem erfaringer med hjelp som hjelper. Han beskriver betydningen av å ha hjelpere som er personlige, kreative og gjør det lille ekstra. Han kaller dette En annen profesjonalitet. Når det gjelder å hjelpe mennesker med alvorlige psykiske lidelser, er relasjonen ikke bare viktig, den synes å være avgjørende for om tiltakene skal kunne virke positivt for bedringsprosessen (Topor, 2007, s. 69). Forskning på temaet «self-disclosure» (selvavsløring) viser at profesjonelle bruker egenerfaring i møte med klienter, men er redde for å fortelle om dette til kollegaer (Gibson, 2012; Knight, 2012). Likevel erfares det at i de tilfellene det skjer, bygges det sterkere bånd til de som trenger hjelp, noe de profesjonelle opplever som positivt (Such et.al; 2012). Knight (2012) understreker at det er behov for mer åpenhet om tematikken. 1

2 Problemstilling Da profesjonelles bruk av egne, personlige erfaringer beskrives av brukere og fagfolk som et vesentlig element i bedringsprosessen, og det samtidig etterlyses mer åpenhet om bruk av egen erfaring, har denne studien følgende problemstilling: Hvordan bruker psykiske helsearbeidere erfaringer med egen psykiske helse i profesjonelle relasjoner? Teoretisk forankring Bourdieu (1999) tar utgangspunkt i hvordan mennesker forholder seg til hverandre i bestemte sosiale kontekster og i samfunnet generelt (Bourdieu, 2002). Han viser hvordan individer benytter hele sin historie av erfaringer i alle relasjoner, samtidig som de påvirker og påvirkes av hverandre. Slik sett vil både den profesjonelles personlige erfaringer og brukernes erfaringer gjensidig prege møtet (Bourdieu & Wacquant, 1995). Men i følge Bourdieu (2002) innebærer dette ikke nødvendigvis likeverdighet. Maktaspektet i relasjonene underkommuniseres ofte og blir til en usynlig og stilltiende overensstemmelse mellom de som blir utsatt for den, og de som bruker den. Makt knyttes til den sosiale posisjonen en person har i samfunnet, og omtales som symbolsk makt (Bourdieu & Wacquant, 1995). Bourdieus begreper sosialt felt, kapital og habitus utdyper relasjonsforståelsen og synliggjør hvorfor mennesker handler som de gjør og hvordan de forstår seg selv og andre. I følge Bourdieu deltar mennesker i sosiale felt, eller arenaer for samhandling. Her foregår en posisjonering mellom enkeltindivider og forhandlinger om hvilke sosiale kapitaler som har verdi. Et felt formes av et system av relasjoner mellom posisjoner (dominante og dominerte). Disse posisjonene er definert gjennom deres nåværende og mulig fremtidige plass i maktstrukturer. I vårt samfunn knyttes dette til økonomi og kultur (økonomisk og kulturell kapital), men også til symbolsk kapital som omhandler hvem man er i kraft av sin posisjon. Hvordan mennesker forstår seg selv og andre blir derved påvirket av hvor de kommer fra, samt av deres kunnskaper, verdier og språkuttrykk. Begrepet habitus betegner enkeltindividet og er den til enhver tid samlede disposisjon for holdninger og handlinger, nedarvet og lært, som vi ikke kommer utenom og som kan setters i forbindelse med ulike kapitaler (Bourdieu, 2002). 2

3 Et hovedtrekk hos Bourdieu er evnen til å se helhet og sammenheng. Fordi Bourdieu ser alle mennesker som handlende ut fra situasjonen blir mennesket fritt, samtidig som det er preget av sin egen historie og dermed ufritt (Bourdieu & Wacquant, 1995). Metode Kvalitative forskningsintervju får frem dybdekunnskap og kan sies å ha en fenomenologisk rot hvor menneskers livsverden og mening står sentralt. Samtidig skapes kunnskap i samspillet mellom intervjueren og den intervjuede og innebærer derfor en gjensidig påvirkning hvor også intervjuerens livsverden inngår (Kvale & Brinkmann, 2010). Valg av semistrukturerte, kvalitative forskningsintervju falt naturlig når målet var å få tak i psykiske helsearbeideres erfaringer (Kvale & Brinkmann, 2010). På den måten ble det mulig å få kunnskap om hvordan de brukte egne erfaringer i møte med brukere. Det ble laget en intervjuguide med følgende forskningsspørsmål: 1. Hvordan bruker du egne erfaringer i ditt arbeid? 2. Hva legger du i det å bruke egne erfaringer? og 3. Hva tenker du om bearbeiding av erfaringene? Forskeren la til rette for dialog der personene som ble intervjuet fikk fortelle om det de var opptatt av. Målet var å få frem den andres beskrivelse, tolkning og forståelse uten å lede mot bestemte konklusjoner eller skygge for erfaringer og refleksjoner (Aase & Fossåskaret, 2010). Hvert intervju varte ca. en time. De tok utgangspunkt i samme hovedspørsmål, med oppklarende og utfyllende spørsmål for å få frem mest mulig dybdekunnskap og samtidig undersøke om det de sa var oppfattet riktig. Svarene ble analysert og tolket ved hjelp av systematisk tekstkondensering (Malterud, 2011), eller meningsfortetting som Kvale & Brinkmann (2010) kaller det. Først ble all tekst grundig gjennomlest for å få et helhetsinntrykk. Deretter ble tekstens meningsbærende enheter identifisert og mer presise temaer definert. Rekontekstualiseringen medførte et utvalg av empiri som kunne kaste lys over problemstillingen (Malterud, 2011). Deltakere For å få gyldig kunnskap i kvalitative studier er det viktig at deltakerne har den kunnskapen studien søker (Kvale & Brinkmann, 2010). Deltakerne var seks ansatte innen psykisk helsearbeid, og de ble rekruttert på to måter. Mange kollegaer og medstudenter av førsteforfatter viste stor interesse for temaet egne erfaringer, og var opptatt av hvordan de brukte disse i sitt arbeid. Fire personer spurte om å få bidra i studien etter denne typen 3

4 samtaler. I tillegg ble en kort informasjon om prosjektet lagt ut på en digital læringsplattform. To deltakere tok kontakt etter dette. Forskningsetikk Forskningsetikk handler om ivaretakelse av deltakerne og om innsamling og bruk av data. Universitetet hvor forfatterne er tilknyttet har en etisk komité (FEK) som godkjente prosjektet under to forutsetninger. Prosjektet måtte være godkjent av Personvernombudet i Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste (NSD) før oppstart, og studien måtte fokusere på ansatte i sin ansatterolle og ikke i en eventuell pasientrolle. NSD godkjente prosjektet og ingen av deltakerne ble spurt om hvilke erfaringer de hadde som bakgrunn for å være med. Alle sa likevel noe om det. Etisk forsvarlig ivaretakelse innebærer gode rutiner for informert samtykke. Deltakerne ble informert både skriftlig og muntlig om studiens formål, at deltakelse forutsatte frivillig, informert samtykke, og at de kunne trekke seg uten å oppgi grunn. Intervjuene ble tatt opp på lydbånd, transkribert og utgjorde etter dette til sammen 60 sider. Fem deltakere valgte å lese igjennom og godkjente intervjuet. Etter at datamaterialet var analysert ble lydfilene slettet. Navnene til deltakerne fremkom kun på samtykkeerklæringene. Det som ellers var av sensitiv informasjon lå i erfaringene deltakerne valgte å fortelle om. Metodekritikk og studiens gyldighet Forskeren vil alltid påvirke intervjupersonen og intervjupersonen vil påvirke forskeren (Malterud 2011). Svarene blir derfor preget av relasjonen som oppstår. Rekruttering av deltakere fra medstudenter og kollegaer gav ekstra utfordringer i forhold til forskerens fokus på den andres livsverden. En felles bakgrunn kan ha ført til tolkninger som stemmer over ens med forskerens forståelse, men kan også ha skapt økt forståelse fordi interessen for tematikken var gjensidig. Det ble vektlagt å ikke legge ord i munnen på deltakerne eller tillegge dem egne synspunkter. Funnene beskriver eksempler på hvordan noen psykiske helsearbeidere bruker personlige erfaringer i profesjonelle relasjoner. Funnene er gyldige i den forstand at de er overførbare ved at andre mennesker kjenner seg igjen. 4

5 Funn Alle deltakerne sa at egne, personlige erfaringer var viktige i arbeidet. I analysen ble det identifisert fire temaer som illustrerer hvordan de brukte erfaringene. Disse gjenspeiles i de fire neste overskriftene, og underbygges med et illustrerende sitat. Å forme fagpersonen i møte med den andre: Her er det faktisk hele meg som er på jobb Deltakerne tenkte på sine personlige erfaringer som en viktig del av den de var som fagperson. Eksempler på dette var livserfaringer med å ha vært ungdom, mødre til barn i ulike aldre, partnere, og de hadde erfaringer med psykiske lidelser som spiseforstyrrelser, angst, depresjon eller tunge perioder fra en vanskelig oppvekst til det å miste nære venner eller familie. De hadde også erfaring med at de selv eller nære pårørende hadde mottatt hjelp. Dette formet deres indre dialoger. En fortalte at Det er mine erfaringer som skaper de undrende spørsmålene, som gjør at jeg får kontakt med min intuisjon, som guider meg, og som forteller meg hva som er riktig å gjøre i ulike situasjoner. Flere nevnte at god kontakt med egne erfaringer og følelsene knyttet til disse gjorde dem til dyktige psykiske helsearbeidere. En gjennomgående holdning blant deltakerne var at for å kunne gi best mulig hjelp burde man ikke være supermenneske som tåler alt og som aldri har hatt noen problemer. En deltaker sa: Jeg tror at vi skal være ærlige og ekte. Det merkes om noen spiller et spill og har påtatt seg en rolle som hjelper. Det kan bli en stor avstand hvis vi ikke tør å være sårbare. Ved å stå i livet med de utfordringene vi har, kan vi være forbilder og gi mot. Det å være menneske, at vi møtes, at vi er på forskjellig sted men at vi som hjelpere kan være tilstede med vår erfaring, vår sårbarhet, det tror jeg er viktig. Å kjenne igjen og forstå: «Jeg kan gjenkjenne, møte og hente fram» Deltakerne fortalte at å gjenkjenne noe de hadde opplevd selv gjorde at de forstod brukeren bedre. Samtidig var de tydelige på at å gjenkjenne er noe annet enn å sammenligne. En deltaker fortalte om angst og panikkanfall: Når du har vært i den opplevelsen, redselen, føler at du ikke får nok luft, ikke kontroll, da vet en noe om hvor fælt det kan være. Forståelse av hva den andre sa ble lettere når det var noe de kunne sette seg inn i. Det var mye dyrekjøpt erfaring, men jeg kan bruke det. Jeg har noe med meg som er viktig og som er litt uforklarlig hvis en aldri har kjent på det selv. Selv om deres erfaringer ikke var lik brukerens 5

6 opplevelse, gjorde det noe med forholdet. Erfaring med hva som hadde hjulpet dem var nyttig, selv om den andre trengte noe annet. Flere fortalte at historiene ble sterkere når de kjente seg igjen. Det skjedde noe med dem når de kunne relatere problematikken til eget liv. En deltaker fortalte at hun hadde hatt stor nytte av selv å være mor til tenåringer i møte med foreldre som strevde med sine ungdommer. En annen deltaker viste med et eksempel hvordan hun hele tiden hentet frem sine egne følelser. Hun jobbet med en jente som det hadde vært veldig vanskelig å få kontakt med. Magefølelsen fortalte henne at de hadde mye felles, og at hun kunne nå inn til henne, men at jenta trengte tid. Hun lyttet til signalene fra jenta og kjente etter hvor de traff henne. Hun kjente på tunge perioder fra da hun var på samme alder og hvordan hun selv hadde håndtert dem. Ved å kjenne seg igjen og bruke erfaringene fra hva hun lengtet etter og hadde brukt mange år på å finne ut av, kunne hun spørre på en måte som gjorde at jenta gav uttrykk for at hun følte seg sett. Deltakerne brukte gjenkjennelsen til å sette seg inn i situasjonen og skapte på den måten en god relasjon. Fordi de selv hadde kjent på hvor viktig det var at følelsene ble tatt på alvor, spurte deltakerne etter følelser og behov for å forstå den andre bedre. Til å formulere gode spørsmål: «En dybde i meg selv som gjør at jeg kan hente noen spørsmål» Nesten alle deltakerne sa at egne erfaringer gjorde at de stilte flere og bedre spørsmål. Jeg kan stille gode, undrende spørsmål fordi jeg har gått igjennom mange ting selv. De gode spørsmålene kan vekke til live de mest fantastiske innsikter hos den andre. En deltaker fortalte at hun i møte med et ektepar stilte spørsmål som hun hadde ønsket at noen hadde stilt henne da hun var i tilsvarende situasjon. Hun fikk gode tilbakemeldinger på dette. Gjennom å bruke egne erfaringer klarte jeg å stille spørsmål de kjente seg igjen i. Andre sa: Jeg er ikke redd for å spørre om det jeg ikke skjønner. Jeg går ut fra at jeg ikke forstår og at de skal forklare. Deltakerne spurte for å finne ut hva som var viktig for den andre. Egne erfaringer var med på å forme hva de spurte om. Hvis eksistensielle spørsmål ikke hadde vært viktig for meg, hadde jeg ikke kommet på å spørre om det. Deltakerne undersøkte hva den enkelte ønsket av hjelp og hvordan de kunne hjelpe. De spurte om det de kjente på nå, lignet noe de hadde kjent tidligere og om det som hjalp dem da også kunne være til hjelp nå. 6

7 En deltaker definerte et godt spørsmål som et spørsmål personen ikke hadde stilt selv. Et godt spørsmål fikk fram noe de ikke hadde tenkt på tidligere og måtte bruke tid på å reflektere over. En deltaker sa også at noen ganger lykkes jeg og noen ganger så gjør jeg kanskje ikke det. Det er ikke alltid at alle spørsmålene når frem, men da er det spørsmålet som er feil. Til å fortelle om egne erfaringer: «Jeg ville ikke flytte fokus fra de til meg» Deltakerne reflekterte rundt det å fortelle om egne erfaringer. De var opptatt av at alle har en psykisk helse som varierer. I løpet av livet hadde de erfart at påkjenningene ble for store eller ting skjedde uventet, noe som førte til psykiske ettervirkninger i kortere eller lengre perioder. De tenkte at åpenhet rundt slike opplevelser som mange bærer med seg, kan bidra til at vi skjønner hverandre bedre. De erfarte at hvis de våget å være ærlige ble også den andre mer åpen. Det gav en opplevelse av å være på bølgelengde og av å ha respekt og likeverd i forhold til vanskelige spørsmål. Alle deltakerne reflekterte rundt problemstillingen å fortelle om egne erfaringer. De fortalte hva de selv hadde opplevd når de vurderte det som nyttig, men var opptatt av at det ikke skulle være noe hovedtema, bli en belastning for den de snakket med eller ta for mye plass. Når de fortalte var det ofte til mennesker som de var blitt godt kjent med og der de hadde fått en tillitsfull relasjon. De hadde opplevd at når de var personlige og det ble synlig at de selv hadde kjent på ting som var vanskelige, slappet andre mer av og fortalte mer. Samtidig var alle deltakerne opptatt av at de ikke først og fremst brukte sine erfaringer til å fortelle om seg selv. Gjennom prosessen mot å bli gode, psykiske helsearbeidere hadde de fått større fokus på at egne erfaringer ikke skulle ta for mye plass. Deres eget bilde av situasjonen skulle ikke dominere og de var bevisst på at møtet var den andres arena. En av deltakerne fortalte om et møte med en familie der hennes opplevelse av å ha mistet sin far i en ulykke kom veldig nært. Hun fikk tårer i øynene og hadde veldig god forståelse for hvor hjelpeløse familiemedlemmene kjente seg. I denne situasjonen valgte hun å ikke fortelle om egne erfaringer for å unngå at familien skulle føle at de måtte ta ansvar for henne hvis hennes følelser ble for sterke. Som vist over, brukte deltakerne sine personlige erfaringer på flere måter. Det ble tydelig at de lot den enkelte situasjon tale til dem og på den måten danne utgangspunkt for deres 7

8 refleksjoner. Erfaringene ble brukt som en rettesnor i forhold til hva de sa eller gjorde, og noen ganger var de til hjelp for å leve seg inn i andres utfordringer. Hvordan kan bruk av egne erfaringer påvirke en profesjonell relasjon? Bourdieu & Wacquant (1995) viser hvordan en relasjon alltid handler om forholdet mellom personers sosiale, økonomiske og kulturelle kapital og verdier, og de kunnskaper som er en del av det feltet hvor de møtes. Dette diskuteres i forhold til hvordan deltakerne brukte «hele seg», hvordan de brukte «gjenkjennelse for å forme gode spørsmål», samt hvordan det «å ha den andre i fokus» kan påvirke relasjonen. Topors (2007) forskning på bedringsprosesser inngår også i diskusjonen. Hva vil det si å være på jobb med hele seg? Deltakerne tenkte på egne erfaringer som en viktig del av sin indre dialog. En gjennomgående holdning var at for å kunne gi best mulig hjelp var det viktig å være ærlige, ekte og tilstede med egne erfaringer og sårbarhet. Manglende sårbarhet kunne skape avstand. En deltaker uttalte: Det merkes om noen spiller et spill og har påtatt seg en rolle som hjelper. Et slikt utsagn tilsier at fagpersoner som er uærlige og uekte, ikke er «på jobb med hele seg» men de vil like fullt påvirke relasjonen. Ærlige og ekte fagfolk, de som ga av seg selv, blir også beskrevet av brukerne som de som er mest til hjelp (Topor, 2007). I følge Bourdieu er sosiale ressurser, kulturell påvirkning og måten man vanligvis gjør ting på, en del av fagpersonenes historie og erfaringer som vil påvirke relasjonen til brukerne, på godt og vondt. På samme måte møter brukerne fagpersonene med sine historier og erfaringer. Møter vil således avhenge av begges historier og av den historien de skaper sammen (Bourdieu & Wacquant, 1995). Som mennesker er vi et produkt av våre erfaringer og deltakerne sa at de brukte mye mer enn fagdelen av seg når de var på jobb. De profesjonelle blir da de Bourdieu ville kalt aktører som handler ut fra en historisk og nåtidig sammenheng. Det er naturlig at den forståelsesfulle, tålmodige og høflige siden av fagpersonen blir tatt frem når man er på jobb. Det ligger i den friheten man har som profesjonell. Men som mennesker er vi også ufrie. Vår habitus innebærer at «når hele jeg er på jobb» kan erfaringer som har preget fagpersonen sterkt, bidra til at det man forbinder med ekte og kontaktskapende situasjoner slå over til å bli ufrie. Bourdieu vil hevde at feltet, eller arbeidsplassen, hvor 8

9 møtene finner sted vil hemme likeverdighet mellom fagfolk og brukere. Friheten som fagperson er under press av fagfeltet, faglitteraturen og selvsagt også av private erfaringer. Fagfolkene kan fort bli de dominante og brukerne de dominerte om man ønsker det eller ikke. Det trenger ikke å handle om undertrykkelse eller maktovergrep, men er en følge av forventninger til den profesjonelle, og kan forklare hvorfor mange fagfolk ikke forteller at de bruker egne erfaringer i møte med brukere (Gibson, 2012; Knight, 2012). Egne erfaringer passer ikke inn i hvordan man vanligvis forstår en profesjonell relasjon. Derfor kan det også tenkes at man unngår å ta fram erfaringer og ferdigheter som brukerne kunne hatt nytte av. Psykiske helsearbeidere er både profesjonelt og privat en del av flere sosiale grupper. De sosiale nettverkene, og kulturen som preger disse, påvirker deres tanker og følelser relatert til den profesjonelle relasjonen. Deltakerne i studien understreket at den som gir og den som mottar hjelp skal ha ulike roller, og Bourdieu ville fremhevet at dette er en naturlig konsekvens av møte mellom så ulike forventninger. Med Bourdieu kan man tenke at makten som tilhører et fagfelt hindrer profesjonelle i å være hele mennesker, fordi profesjonsrollen er sterkt knyttet til fagkunnskap. Deltakerne i denne studien brukte mange ulike sider av seg selv og fortalte om dette. Slik sett arbeidet de for at en annen profesjonalitet skulle bli den dominante, og kan på den måten bidra til å endre fagfeltet i en retning som brukerne etterspør. Hvilke muligheter og farer ligger i gjenkjennelse? Deltakerne fortalte at det skjedde noe med dem når de kunne relatere problematikken til eget liv. Gjenkjennelsen gjorde at de forstod brukerne bedre. Flere beskrev også at brukernes historier påvirket dem sterkere når de hadde opplevd noe av det samme som brukeren. Deltakerne opplevde at det å gjenkjenne ofte bidro til en god relasjon. De reflekterte rundt problemstillingen å fortelle om egne erfaringer, og hadde opplevd at når de var personlige, og det ble tydelig at de selv hadde kjent på ting som var vanskelige, slappet brukeren mer av og fortalte mer. Tenker man videre med Bourdieu vil dette handle om en felles sosial kapital som åpner opp for mer felleskap, men ikke nødvendigvis likeverdighet, mellom de to gruppene. Dette er et eksempel på en profesjonalitet med en type faglig dominans som anerkjenner både fag- og erfaringskompetanse. Topor (2007) sier at profesjonelle som har egne erfaringer med å ha kommet gjennom tøffe perioder, kan bidra til håp. 9

10 En fare med «gjenkjennelsens dominans» kan være at helsearbeideren inntar den hjelperrollen de selv savnet når de hadde det vanskelig. Da vil i så fall egne verdier skygge for å ivareta den andre. Ved å være opptatt av det en selv gjenkjenner og har savnet, vil en ikke få tak i hva brukeren formidler som er forskjellig fra det en selv har erfart. I så fall blir ikke hjelpen en hjelp på brukerens premisser, men heller en «uekte» hjelp som ikke gagner den andre. Topor (2007) peker på viktigheten av at den som skal hjelpe har redskaper og muligheter til å ta tak i disse følelsene på en god måte, noe deltakerne var opptatt av og respekterte når det oppstod situasjoner der de ble ekstra berørt. Topor (2007) formidler betydningen av at profesjonelle er nysgjerrige og ønsker å finne ut mer om hvem brukeren er. En bruker sa at: Han lyttet til det jeg sa og resonerte sammen med meg (Topor, 2007, s.53). Deltakerne spurte for å finne ut hva som var viktig for den andre, noe som kan være et godt grunnlag for en relasjon. Egne erfaringer var med på å forme hva de spurte om. Ut fra dette vil en kunne tenke at egne erfaringer også vil påvirke hva de ikke spurte om. Her kan Bourdieu hjelpe oss å forstå. Hvordan kan man som fagperson gjenkjenne noe i seg selv som en bringer videre til brukeren på en god måte? Å ha kunnskap om den makten som ligger i et fagfelt og en profesjonshabitus, og reflektere over denne, vil føre til at standardiserte spørsmål må vike plassen til fordel for en åpenhet for hva den andre har å si. Da har man innført en ny, «faglig kapital». Hvordan påvirkes relasjonene av å ha den andre i fokus? Deltakerne understreket nødvendigheten av at den andre var i fokus, samtidig som de hele tiden vurderte og relaterte den andres fortelling til sin egen historie. Med Bourdieu (2002) vil alltid fokus på den andre være preget av hvem en selv er. Dette kommer vi ikke utenom, og dette blir godt illustrert av deltakerne i studien. For å holde blikket rettet mot den andre ble derfor deltakernes egne erfaringer kun benyttet i åpenhet når de vurderte det som nyttig, og de var samtidig opptatt av at det ikke skulle bli et hovedtema eller ta for mye plass. Samværet med brukeren ble ikke dominert av de profesjonelles egne erfaringer. Et for stort fokus på seg selv ble vurdert til å kunne bli en belastning for den de snakket med. De mente at det ble galt hvis den som søkte hjelp følte at han eller hun måtte ta ansvar hvis den profesjonelles følelser ble sterke. Men de sa også at når de fortalte om sine erfaringer var det til mennesker som de var blitt godt kjent med og hvor en tillitsfull relasjon var etablert. Slik sett synes det som om deltakerne vurderte den sosiale 10

11 posisjonen de selv hadde til å passe sammen med brukerens. Men hvilken makt ligger det i å være den som vurderer hva som skal sies for at brukeren skal få være hovedpersonen? Det kan være slik at dersom brukeren har en tilsvarende kapital som en selv så er sjansen for en likeverdig maktfordeling mellom de som skulle hjelpe og de som søkte hjelp større (Bourdieu & Wacquant, 1995). Topor (2007) viser at en gjensidig relasjon har plass til begge gruppenes sammensatte liv. Han beskriver hvordan Et stort engasjement bygger på evnen til å se seg selv i den andre og den andre i seg selv (s.69). En slik relasjon innebærer at også fagpersonene har glede og nytte av møtene. Topor mener dette er viktig fordi: Bare å få, bare å være en som tar imot, er kanskje den psykiatriske pasientens store problem når det gjelder identitet. Aldri å få erfare at man kan være en bidragende part, en som har noe å gi som andre vil ha og er klare til å ta imot, er en av de mest tærende erfaringer et menneske kan gjøre (Topor, 2007, s. 63). Topor forklarer hvilken virkning det å være sentrum i relasjonen har på menneskers identitet. Han er tydelig på at å ikke få lov til å gi eller bidra med noe, er ødeleggende for hjelpesituasjonen. Deltakerne fortalte at de ofte ble valgt som hjelpere fordi den som søkte dem opplevde å bli forstått. De valgte også selv å gå inn i relasjon med mennesker som de kjente seg igjen i. Men å vurdere en bruker til å ha mye til felles med en som hjelper, medfører ikke nødvendigvis bedre hjelp. Igjen vil Bourdieu si at fagfolkene har mest makt. Det er han eller henne som vurderer hva det innebærer å ha den andre i fokus og som vurderer hvilke personlige erfaringer brukeren skal få del i. Men på den andre siden vil også brukeren vurdere hva han eller hun forteller fagpersonen. Slik sett har brukeren også makt til å plassere seg selv i et ønsket fokus. Bourdieu & Wacquant (1995) viser at våre handlinger i en situasjon er et resultat av hvem vi er, hva vi har lært og hvilke påvirkninger vi er utsatt for vår habitus. Topor (2007) sier at mange beskriver fagpersonen som har vært til hjelp som en venn. Han fremhever betydningen av personkjemi som oppstår når to personer både liker og søker seg til hverandre, og hvordan dette emosjonelle engasjementet både bygger på og skaper en ny måte å se hverandre på. Når vi liker noen godt kan det gi en intensitet i relasjonen som gjør at vi gir mer og strekker oss lenger. Vi kan ikke styre hvem vi liker og blir glad i. Deltakerne i denne studien gav utrykk for at de ble glad i menneskene de hadde en profesjonell relasjon til. Hvor 11

12 tett den enkelte relasjon blir vil være avhengig av begge parter. Ansatte og brukere vil slik sett gjensidig innstille seg på å ha hverandre i fokus og relasjonene påvirkes således. Konklusjon Deltakerne i studien viste hvordan bruk av egne erfaringer gjorde møtene mer ekte og var en viktig del av den profesjonelle relasjonen. De opplevde å få god kontakt når de var personlige, og at brukere av den grunn ønsket deres hjelp. Den profesjonelle relasjonen de tilsiktet kan fortsatt sies å gi dominans til fagpersonen, men har en retning som brukerne etterspør. Slik sett bidro deltakerne til å innføre en ny, «faglig kapital». Summary In my work I use all aspects of myself How mental health workers use their own mental health experiences in professional relationships The article is based on a qualitative study where the aim was to examine how mental health workers used their own experiences in professional relationships. Key findings showed that the six participants used their experiences in four different ways: A) to shape whom they were as a person in meetings with others, B) to recognize and understand, C) to formulate good questions, and D) to share their own experiences. The experience influenced their inner dialogues, shaped the mind and what they chose to emphasize. In this way, experiences also guided their outer dialogues and actions. Keywords: experience, mental health, professional relationship Litteratur Aase, T.H. og Fossåskaret, E. (2010). Skapte virkeligheter - en produksjon og tolkning av kvalitative data. Oslo: Universitetsforlaget. Bourdieu, P. og Wacquant, J.D. (1995). Den kritiske ettertanke: grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det norske samlaget. Bourdieu, P. (2002). Distinksjonen. En sosiologisk kritikk av dømmekraften. Oslo: Den Norske Bokklubben. 12

13 Danielsen, M. (2010). EN AV OSS? En studie av muligheter og utfordringer ved ansettelse av personer med erfaringskompetanse i psykisk helsevern. Masteroppgave, Grimstad: Universitetet i Agder. Elstad, A. T. & Hellzèn, O. (2010). Community mental health centers: A qualitative study of professional s experiences. International Journal of Mental Health Nursing 19, Gibson, M. (2012). Opening Up: Therapists Self-Disclosure in Theory, Reasearch and Practice. Clinical Social Work Journal. 40(3), Haugsgjerd, S., Jensen, P. Karlsson, B. & Løkke, J.A. (2009). Perspektiver på psykisk lidelse. Å forstå, beskrive og behandle. Oslo: Gyldendal Akademiske. Knight, C. (2012). Sosial workers Attitudes Towards and Engagement in Self-Disclosure. Clinical Social Work Journal. 40(3), Kvale, S. & Brinkmann, S. (2010). Det kvalitative forskningsintervjuet. Oslo: Gyldendal Akademisk Norsk Forlag AS. Malterud, K. (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. En innføring. Oslo: Universitetsforlaget. Topor, A. (2007). En annen profesjonalitet. I M. Borg & A. Topor. Virksomme relasjoner. Oslo: Kommuneforlaget. i Artikkelen bygger på førsteforfatters masteroppgave i psykisk helsearbeid og det er også hun som har gjennomført de kvalitative intervjuene. Medforfatteren var hennes veileder. ii Tusen takk til Janneke Quarles Van Ufford og hennes gode innspill relatert til Bourdieu. 13