ØVINGSOPPGAVER KURSOPPGAVE

Transkript

1 ØVINGSOPPGAVER OG KURSOPPGAVE KURS I FAST EIENDOMS RETTSFORHOLD UiO: JURIDISK FAKULTET, HØSTEN 2018

2 1. To tomter fra Holm gård Lars Holm solgte i slutten av 1951 to tomter fra Holm gård. Den ene ble solgt til Peder Ås, mens den andre ble solgt til Marte Nord. Tomtene deres hadde felles grense, og på kartet som fulgte med salgsprospektet var begge angitt til m2. Under delingsforretningen ble det begått en feil slik at Peder fikk en tomt på m2 og Marte en tomt på m2. Dette skyldtes at den felles grense ble trukket for langt syd. Peder oppførte et mindre hus på sin tomt i Året etter tok han kontakt med Marte og sa at han ville sette opp et gjerde slik at begge tomtene ble på m2. Marte innrømmet at målebrevene ikke stemte med overens med kjøpekontrakten. Likevel mente hun at målebrevene gikk foran kjøpekontrakten, fordi målebrevene var utstedt av offentlig myndighet. Peder og Marte var gamle venner, og han ville derfor ikke sette saken på spissen. Han satte opp et gjerde i samsvar med delingsforretningen. Men han skrev til Marte og protesterte mot Martes oppfatning. I brevet uttalte han bl.a. at Marte "inntil videre kunne bruke det omtvistede areal, men at alt lovlig forbeholdes". Marte svarte ikke på brevet, og ingen av dem tok senere saken opp. Marte reiste til Amerika i 1955, og var der til Da hun kom hjem oppførte hun en hytte på eiendommen, og tok den i bruk som feriested. Hun og mannen var på hytta nesten hver helg. I 1984 solgt Marte eiendommen til Nils Syd. Syd og hans familie brukte eiendommen som feriested, og i tillegg ble hytta benyttet av familien Syd nesten hver helg. I 1995 søkte Nils Syd om byggetillatelse for å oppføre en enebolig, som delvis skulle plasseres på det omtvistete areal. Da Peder Ås fikk vite om byggeplanene gikk han til sak mot Nils Syd, og krevde grensen fastsatt slik at begge tomtene ble på m2 under henvisning til kjøpekontrakten og kartet fra Nils krevde seg frifunnet, og anførte, i likhet med Marte, at delingsforretningen gikk foran kjøpekontrakten. Subsidiært anførte Nils at han uansett kunne stole på delingsforretningen, og viste til bestemmelsen i tingl. 27. Atter subsidiært anførte Nils at han hadde hevdet en rett til det omtvistede areal, siden Marte og han selv hadde brukt arealet i den tro at de var eiere i over 20 år. 2. Sjøgløtt Gårdbruker Lars Holm kjøpte gårdsbruket "Bråten" i 1973, og tinglyste sitt erverv. Eiendommen på ca. 200 mål innmark ligger ved Lillevikbukta ca. 1 km. fra Lillevik sentrum. Nærmeste nabo langs stranden er hytteeiendommen "Sjøgløtt". Denne eiendommen, som var utskilt fra Bråten i 1925, var blitt solgt til Ole Vold. "Sjøgløtt" hadde ved utskillelsen fått en rett til adkomst på en dårlig kjerrevei som dels gikk over innmarken på "Bråten" og dels langs Side 2

3 eiendomsgrensen mellom de to eiendommene. "Sjøgløtt" sin rett til å bruke kjerreveien var ikke tinglyst, og Holm hadde ikke fått vite om veiretten da han kjøpte "Bråten". I 1970 hadde "Sjøgløtt" fått tinglyst rett til adkomstvei, som gikk over naboeiendommen "Teigen". Vold, som til da hadde benyttet veien over "Bråten", begynte umiddelbart å bruke veien over "Teigen", som etter hans oppfatning var en bedre vei. Han protesterte derfor ikke da Holm våren 1975 pløyde opp kjerreveien for å få bedre utnyttelse av innmarken. Ved et par anledninger senhøstes 1978 kjørte Vold over den frosne innmarken der hvor veien hadde gått. Holm ga da Vold beskjed om at han ville ha seg frabedt at det ble kjørt over innmarken, selv om den var frosset. Vold, som tenkte at det var viktig å bevare det gode naboskapet, sa ikke noe særskilt til dette, men han kjørte ikke mer over Holms eiendom. Høsten 1994 arvet Marte Vold "Sjøgløtt" av Ole. Marte, som var datter av Ole, var klar over at eiendommen hadde to adkomster - veiretten over "Teigen" og veiretten over "Bråten". Første gang Marte oppholdt seg på eiendommen over lengre tid, var sommerferien 1995, i tiden fra 1. juli til 20. juli. En uke ut i ferien fant Marte ut at hun heller ville benytte veiretten over "Bråten". Hun tok dette opp med Holm, og krevde at han anerkjente veiretten. Holm på sin side bestred kravet, og hevdet at veiretten var bortfalt. Holm anførte at han hadde ekstingvert veiretten etter tingl. 20. Subsidiært anførte han at eventuelle rettigheter til å bruke veien hadde falt bort ved mothevd etter at han hadde pløyd den opp. Atter subsidiært anførte han at veiretten uansett hadde falt bort ved frihevd, siden den ikke hadde vært benyttet så lenge han hadde sittet på eiendommen "Bråten". 3. Toppåsen På Toppåsen lå fire småbruk som ble nedlagt for år siden. De hadde alle adkomst fra fylkesveien via en 300 meter lang gårdsvei som gikk i grensen mellom gårdene Øvre og Nedre Ås fram til de fire småbrukene på Toppåsen. De to gårdene var begge nå (1990) i Peder Ås eie, Øvre Ås siden 1975, Nedre Ås gjennom et arvefall for 5 år siden. Han hadde siden da drevet dem som en enhet. Eierne av småbrukene hadde etter at de sluttet å drive småbrukene for år siden, bodd i byen og brukt småbrukene jevnlig som feriebolig. For 9 år siden hadde de utparsellert tomter med påstående hus og solgt disse, slik at det fra da av var i alt 10 ferieboliger/hytter. Adkomstveien hadde vært brukt av eierne av småbrukene på Toppåsen siden de opprinnelige bruk ble skilt ut fra Øvre Ås i 1925, men det stod intet i adkomstdokumentene om veien. Den siste av de opprinnelige hjemmelshavere var død i 1960, og ingen andre visste noe om veiens rettsforhold. Inntil midt på 1950-tallet hadde veien blitt brukt til nærings- og annen transport med hest og vogn, siden med traktor. Etter hvert som eierne av småbrukene hadde fått biler rundt 1965, brukte de veien til bilkjøring også. Siden 1980 hadde Peder Ås opplevd en jevnt tiltakende bilbruk på veien til alle de 10 feriestedene. Peder brukte også veien som adkomst. Veien var gruset av Peder frem til hans våningshus. Han ble i økende grad plaget av støv, steinsprut som traff kyr, eksos som Side 3

4 forurenset avlingene nær veien, og bilstøy. Siden han nå drev begge eiendommene sammen, og han og hans familie derfor stadig krysset veien, oppstod av og til farlige trafikksituasjoner. De ferierende og deres gjester kjørte også mindre hensynsfullt enn de gamle eierne hadde gjort. Peder Ås hadde tålmodig tidd stille, og heller ikke protestert ved utparselleringen i 1981, men bestemte seg nå (1990) for å gå til sak. Han krevde at all bilkjøring, både til de fire tidligere småbrukene og til de seks senere utskilte fritidsboligene, skulle opphøre. Han anførte at verken småbrukene eller de utskilte eiendommene hadde noen veirett over hans eiendom, og at han derfor stod fritt til å forby bilkjøring. Subsidiært anførte han at en eventuell veirett ikke omfattet bilkjøring. Subsidiært om han ikke fikk medhold i kravet om at bilkjøringen måtte opphøre helt krevde Peder å få sette opp en bom med lås ved fylkesveien, hvortil bare hytteeierne hadde nøkkel, for å forhindre all gjestekjøringen. Atter subsidiært krevde Peder å få sette opp en slik bom, mot å svare vederlag til hytteeierne. Samtlige ti hytteeiere krevde seg frifunnet for kravet om manglende veirett til bilkjøring. Eierne av de opprinnelige småbrukene anførte at det måtte eksistere en avtalt veirett fra 1925, som nå omfattet dagens bilkjøringspraksis. Subsidiært anførte de at de hadde hevdet en veirett, som også omfattet den kjøring som nå foregikk. Eierne av de senere utskilte fritidsboligene anførte også prinsipalt å ha et avtalegrunnlag for å opprettholde bilkjøringen, og subsidiært anførte de å ha grunnlag i hevdsloven for rett til slik kjøring. Samtlige hytteeiere krevde seg også frifunnet for Peders subsidiære og atter subsidiære krav angående oppsetting av bom. De anførte at det ikke fantes hjemmel for kravet. 4. Kringsjå Lars Holm var eier av eiendommen «Kringsjå». Marte Kirkerud eide naboeiendommen, Utsyn. Utsyn hadde en adkomstvei der det gikk årvisse sneras, slik at det var dyrt og vanskelig å holde veien åpen, og til tider var det farlig å ferdes på den. Etter en muntlig avtale mellom de tidligere eiere, far til Marte Kirkerud og far til Lars Holm, hadde derfor Utsyn - eiendommen fått en veirett over «Kringsjå». Lars Holm hadde respektert veiretten i alle år. Etter en brann i våningshuset måtte han flytte huset bygningene på gårdstunet lå for tett. Det passet best å legge huset tett opp til den veien som ble benyttet av Marte Kirkerud. Han ønsket derfor å få lagt om den veien og fremsatte krav om dette. Marte Kirkerud gikk ikke med på dette, og anførte at kravet om omlegging ikke var tilstrekkelig hjemlet. Hun gjorde gjeldende at veien på det nye stedet ville bli svært bratt og derfor ikke kjørbar med bil om vinteren. Hun erkjente at hun til nå ikke hadde brukt bil på den gamle veien heller. Bil hadde hun ikke selv, og bare når hun en sjelden gang fikk besøk hadde gjester kommet pr. bil. Hun viste til at hennes far nå og da hadde kjørt med hest og vogn på Side 4

5 den, og mente at hun slik tiden og forholdene var, måtte ha krav på bilvei slik de fleste andre i nabolaget hadde til sine eiendommer. Marte Kirkerud viste dessuten til at hun begynte å bli dårlig til bens og derfor hadde særlig behov for å kunne bli kjørt i bil. Lars Holm anførte at det ikke hadde vært avtalt noe om kjøring på den nåværende veien, og det var kun for å være hyggelig at han ikke hadde stoppet de gjester som kom til Marte Kirkerud pr. bil. Marte Kirkerud var enig i at det ikke var avtalt noe om bilkjøring, men det kunne ikke være avgjørende. Lars Holm viste endelig til at det var brannforskriftene som innebar at det ble vanskeligheter med veien. Dette var en omstendighet som han ikke kunne bære risikoen for. 5. Avdal Ole Vold drev et lite småbruk i Avdal. I 1960 solgte han en 5 mål stor tomt med påstående hytte til Lars Holm; eiendommen fikk betegnelsen gnr. 1 bnr. 325 i Avdal. Oles gårdsvei gikk helt frem til hytteeiendommen og fortsatte langs eiendomsgrensen til Oles våningshus. Det var ikke andre muligheter for bilvei frem til hytteeiendommen enn Oles gårdsvei, men det gikk en sti fra riksveien frem til hytta på en halv kilometer, og den var Holm berettiget til å bruke. Holm fikk tinglyst bruksrett til veien. Avtalen hadde denne ordlyd: «Lars Holm gis herved hyttevei på gårdsveien over Ole Volds eiendom fra riksveien og frem til hytta på gnr. 1 bnr. 325, en strekning på en kilometer. Bruken er vederlagsfri.» Lars Holm solgte i 1980 hytteeiendommen til Nils og Marte Syd. Nils og Marte Syd med familie ønsket å bli bofaste på stedet. De ønsket å føre opp en tomannsbolig. Nils og Marte skulle bo i den ene delen og Martes foreldre i den andre. Da Ole Vold ble kjent med overdragelsen til Nils og Marte Syd, påsto Ole at veiretten var falt bort, idet han anførte at veiretten var en personlig rett for Lars Holm. Nils og Marte påsto på sin side at veiretten var lovlig overført til dem. De anførte at veiretten ikke var personlig, og viste til at den var tinglyst. Subsidiært påsto Ole at veiretten ikke omfattet bruk som vei til bolighus. Nils og Marte krevet på sin side å få bruke veien til boligvei, og anførte servituttloven 2 som grunnlag. Side 5

6 6. Storaker Drøft og avgjør de rettsspørsmål oppgaven reiser: 1. I sameie mellom gårdene Øvre, Midtre og Nedre Storaker lå det et stort utmarksområde kalt Høgvidda. I den lavereliggende delen av området var det bjørkeskog. I dette området av Høgvidda lå det en stor felles setervang for Storaker-gårdene, der hver gård hadde sine seterbygninger samlet i tun for seg. Den største delen av Høgvidda strakk seg innover fjellet ovenfor skoggrensen, og omfattet bl.a. toppene Steggmuen og Rypekampen, begge utpregede fjellrypeterreng. Mellom toppene lå Store Auretjern, og området var svært naturskjønt. Opprinnelig hadde Høgvidda i sin helhet tilhørt storgården Storaker, men på midten av tallet ble gården delt i tre; Øvre, Midtre og Nedre. Det gamle tunet, med en rekke staselige tømmerbygninger, ble liggende på Midtre Storaker, og halvparten av innmarka falt ved delingen på denne gårdparten. Mellom Øvre og Nedre Storaker ble den resterende del av innmarka delt likt. I forbindelse med delingen ble den opprinnelige skatteskylden til Storaker fordelt på de tre gårdene Øvre, Midtre og Nedre i et forhold svarende til det hver fikk av innmark. Våren 2005 kjøpte finansmannen Harry Bond Midtre Storaker, og ville bruke stedet til representasjon, særlig med tanke på sine italienske forretningsforbindelser. Bonds selskaper hadde betydelig handel med det nord-italienske området, og han hadde ved besøk der blitt invitert med på jakt i Dolomittene. Som gjenytelse ønsket han nå å kunne invitere til eksklusiv rypejakt og ørretfiske på Høgvidda. I den forbindelse tok han i 2009 opp med eierne av Øvre og Nedre Storaker om de var villige til å avstå sine jakt- og fiskerettigheter i området for en periode på 25 år, mot et fast, ikke justerbart, årlig oppgjør. Dette var de villige til. Skriftlig avtale ble inngått, der verdien av de samlede jakt- og fiskerettighetene i området ble fastsatt til kr pr. år. I avtalen hadde man imidlertid unnlatt å bestemme noe om fordelingen mellom partene. Ved det første årlige oppgjørstidspunkt krevde Øvre og Nedre Storaker hver kr , mens Harry Bond på sin side hevdet at hver av dem kun hadde et krav på kr Den tradisjonelle gårdsdriften på Øvre og Nedre Storaker var etter hvert blitt mindre og mindre lønnsom. Imidlertid hadde det hele tiden vært full seterdrift på gårdenes setre. Brukerne hadde i det siste satset på å opprettholde og videreutvikle seterdriften, i den forstand at de siden 2006 hadde begynt å ta imot turister der. Den eneste veien frem til setergrenda gikk gjennom en større skogparsell som tilhørte Midtre Storaker. For en som ikke var kjent, kunne veien lett fremstå som en særskilt vei til Midtre Storakers setertun. Det viste seg at turistene var villige til å betale temmelig stive priser på de hjemmelagede melkeproduktene. Turistvirksomheten på setrene utviklet seg etter hvert til å bli et overnattingstilbud for et begrenset antall familier, som ble servert tradisjonsmat og som fikk tilbud om å være med på seterstellet. Dette turisttilbudet ble fort meget populært og lønnsomt, og utgjorde etter hvert en betydelig del av inntektene på Øvre og Nedre Storaker. Harry Bond irriterte seg snart over den økende turisttrafikken i setergrenda, særlig fordi de italienske forretningsforbindelsene, som brukte Midtre Storakers seter som base, klaget over at turene nå hadde tapt preget av ekspedisjon i eksotisk norsk villmark. Da italienerne begynte Side 6

7 å melde avbud til hans invitasjoner, ville Harry Bond ha slutt på turisttrafikken, og han henvendte seg til eierne av Øvre og Nedre Storaker. Han påpekte for det første at endringen av seterbruken til å bli turistvirksomhet var til stor skade og ulempe for ham, og at den endrede seterbruken stred mot hans lovbeskyttede rettigheter, og derfor måtte opphøre. Øvre og Nedre Storaker hadde for det andre ikke rett til å benytte veien gjennom hans skog, hevdet han, idet han ikke kunne se at det fantes noe rettslig grunnlag for bruken. Eierne av Øvre og Nedre Storaker bestred Harrys krav. De kom i den sammenheng frem med et dokument som skrev seg fra 1938, der det var slått fast at samtlige Storakergårder skulle ha rett til vei til utnyttelse av setra som det het gjennom skogen. Dette dokumentet var imidlertid ikke tinglyst, og Harry hevdet da at man ikke kunne påberope seg rett etter det overfor ham. Uansett ville vegretten ikke omfatte slik turistvirksomhet som nå gikk for seg på setrene. 7. Lillevik Skog Lars Holm eide en andel i sameiet Lillevik Skog, som bestod av 3 arvede hytter og 1000 dekar skog i Lillevikmarka, 3 mils vei fra Lillevik sentrum. De andre sameierne var Marte Kirkerud og Hans Tastad, som i likhet med Holm var etterkommere etter Lilleviks grunnlegger, gründeren Nestor Lillevik. De tre eierne disponerte i sameiet hver sin fritidshytte i skogen, ved det idylliske og fredlige Abborvannet, ca 1/2 kilometer fra hverandre. Lars Holm var lite interessert i å bruke sin hytte, og stilte seg positiv da han fikk en henvendelse fra Lillevik Rockeklubb, som hans sønn Tobias var ivrig medlem av, om å leie hytten. Holm og klubben inngikk kontrakt om leie i en treårsperiode. Hytten ble svært populær blant klubbmedlemmene, og klubbandet Soundbusters øvde her hver helg sommeren 1997, til stor sjenanse for Kirkerud og Tastad og deres familier, som pleide å bruke sine hytter i helgene. Ved flere anledninger ba Kirkerud og Tastad bandet om å dempe lydnivået. Dette ga ikke noe resultat. Bandmedlemmene fortalte ikke Holm om henstillingene, og Tastad og Kirkerud henvendte seg foreløpig heller ikke til Holm i sakens anledning. Da forholdene ikke bedret seg i løpet av sommeren, og Kirkerud og Tastad også fikk vite at hytten var leiet bort til rockeklubben for 3 år, reiste de sak mot Holm og klubben. Overfor Holm krevde de å få overta både hytten og hans sameiepart i skogen. Subsidiært krevet de både overfor Holm og klubben at leieforholdet skulle opphøre, idet Holm i forhold til dem ikke hadde rett til å leie bort hytten, i ethvert fall ikke til en slik bruk som dette. I ethvert fall måtte rockeklubbens virksomhet på stedet stoppes, da den var til stor ulempe for dem. Holm og klubben bestred alle krav. De gjorde bl.a. gjeldende at naboloven ikke fikk anvendelse på forholdet, og at klubbens virksomhet ikke i noe fall gikk ut over hva Kirkerud og Tastad måtte finne seg i. Holm ga videre beskjed om at han kom til å overdra hytten og sin sameiepart til sønnen Tobias dersom saken ikke ble trukket tilbake, og at han ville kreve sameiet oppløst hvis han ikke fikk adgang til å selge. Side 7

8 Kirkerud og Tastad bestred at Holm hadde adgang til å selge sameieparten eller kreve sameiet oppløst. De gjorde dessuten gjeldende at deres rett til å overta Holms sameiepart i ethvert fall måtte gå foran den rett Holm måtte ha til å selge parten til andre. 8. Øverlien 1. På begynnelsen av 1900-tallet ble området Øverlien utbygget. På den tiden lå området i utkanten av sentrum i en av de større byene i Norge. Det ble bygget om lag 60 større trevillaer, og de tre mål store tomtene ga rom for store hager. Øverlien har hele tiden vært ansett som et penere strøk for velstående. Etter hvert har byen vokst seg større, men Øverlien har ikke blitt påvirket i form av fortetting eller endringer i bygningsmassen. Det er et rolig og etablert boligområde, der det bor mest middelaldrende eller eldre mennesker. Etter hvert har det likevel kommet til en del nyetablerte småbarnsfamilier. Søskenparet Gunhild (født 1927) og Gerhard Gran overtok eiendommen Øverlien 30, som ligger om lag midt i boligområdet, ved arv etter foreldrene sine i Gerhard fikk en eierandel på 60 % fordi Gunhild tidligere hadde fått forskudd på arv for å betale utdanning. Gunhild er enslig og barnløs og bor i andre etasje. Gerhard bodde i første etasje frem til 2008, da han på grunn av sykdom flyttet på sykehjem. I forbindelse med dette overdro han sin eierandel til sønnen, Geir Gran, som bodde på en annen kant av landet. Gerhard døde i januar Geir Gran er forretningsmann og har investert i utvikling av ulike eiendommer. Han har kommet til at det ville være lønnsomt å benytte hele Øverlien 30 til barnehage. Det er stort behov for barnehageplasser i kommunen. Kommunen ønsker full barnehage dekning raskt, og Geir Gran har fått signal om at kommunen vil stille seg positiv til en slik utnytting av eiendommen. Med den store hagen og det romslige huset vil eiendommen etter Geirs syn være godt egnet til barnehage for om lag 25 barn. Geir Gran skal ikke selv drive barnehagen, men planlegger at eiendommen etter en nødvendig utbedring skal leies ut til et selskap som driver barnehager, i første omgang for åtte år. Geir Gran har ingen eierinteresser i selskapet som skal drive barnehagen. Huset må bygges om for 2 millioner kroner for å kunne brukes til barnehage. Det meste av kostnaden skyldes at huset ikke er i samsvar med dagens standard, men det må også skje en viss ombygging med sikte på barnehagedrift. Dessuten må hagen gjøres om. Her vil Geir Gran felle de åtte frukttrærne, fylle igjen en karpedam, fjerne bærbuskene og planere det meste av plenen, legge på noe grus og lage lekeplass. Planene om å gjøre villaen om til barnehage omfatter også andre etasje, og har som forutsetning at Gunhild må flytte. Gunhild er 82 år, og Geir mener hun må kunne flytte til eldresenteret som ligger bare 400 meter borte, rett utenfor Øverlien. På senteret er det mindre leiligheter til leie, og i tilknytning til dette visse servicefunksjoner og helsetjenester. Geir peker på at det uansett bare er et tidsspørsmål før Gunhild må flytte fra eiendommen og til en mer tilpasset bolig. Hennes del av leieinntektene for Øverlien 30 vil være mer enn nok til å dekke utgiftene til bolig på eldresenteret. Side 8

9 Gunhild er sjokkert over at nevøen, som hun aldri har hatt noe godt forhold til, kan komme med slike planer. Advokat Anna Ask protesterer på hennes vegne. Ask viser til at en ny slik bruk vil være helt i strid med alle forutsetninger mellom Gunhild og Gerhard, som i nesten førti år bodde sammen på eiendommen. Anna Ask aksepterer at Geir har flertallet i sameiet, men mener at et vedtak om å gjennomføre denne planen vil ligge utenfor flertallets kompetanse etter sameieloven 4. Ask viser til at eiendommen vil skifte karakter fullstendig, og tiltaket vil føre til en helt urimelig kostnad for Gunhild, som er pensjonist og ikke har nevneverdige verdier annet enn sin eierandel i eiendommen. Vedtaket vil etter Anna Ask sitt syn også være i strid med reglene i sameieloven 4 tredje avsnitt, ved at planen fører til at Gunhild blir urimelig fortrengt. Gunhild ønsker, selv om hennes helse ikke lenger er så god, å bli boende på eiendommen så lenge hun kan. Anna Ask mener at Gunhild har krav på dette. Geir mener at vedtaket ikke vil være i strid med sameieloven 4. Han peker særskilt på at reglene til vern for mindretallet i 4 tredje avsnitt ikke vil gjelde, siden det her er tale om en utnytting for felles regning, og at Gunhild vil få rett til vederlag for bruken av hennes andel, hvis hun ikke velger å være med på samdriften. I alle fall mener han at vedtaket ikke kan være i strid med sameieloven 4 tredje avsnitt. Advokat Ask svarer til dette at det her ikke gjelder samdrift, men utleie av sameietingen. Hun mener i tillegg at Gunhild vil være vernet av sameieloven 4 tredje avsnitt selv om tiltaket skulle regnes som samdrift etter sameieloven Anna Ask blir også kontaktet av de tre nærmeste naboene til Øverlien 30. Disse vil motsette seg at det skal bli barnehage der. Anna Ask skriver til Gran på vegne av disse tre, og hevder at det vil være i strid med naboloven 2 å gjennomføre planen. Ask gjør gjeldende at barnehagen vil føre til urimelige, negative virkninger for de tre naboene. Barnehage er en helt upåregnelig bruksutnytting av et bolighus i et etablert boligområde som dette. Barnehagen vil føre med seg mye støy. Det er tale om en heldagsbarnehage som skal være åpen fra kl. 7 til kl. 18, og som også skal ha åpent på lørdager frem til kl. 16. Fra grensene mot lekeplassen i barnehagen (hagen på Øverlien 30) er det henholdsvis 10, 12 og 14 meter til nabohusene i vest, nord og øst. Her vil støyen høres særlig godt. En barnehage vil også føre til en god del biltrafikk av foreldre som skal bringe og hente barna i barnehagen. Dette kan skape stor trafikkfare. Veiene i Øverlien er smale og uten fortau og har ikke vært utvidet siden feltet ble utbygget. På to av de tre naboeiendommene bor det nå småbarnsfamilier som har barn under skolealder. Biltrafikken fører også med seg støy og eksos. En takstmann som blir konsultert har kommet til at barnehagen vil føre til en reduksjon i markedsverdien på rundt 10 % for hver av de tre naboeiendommene. Geir Gran gjør på sin side gjeldende at barnehagen ikke vil føre til urimelige ulemper for naboene. Han viser til at støyen ikke vil være verre enn fra den lekeplassen som allerede finnes i en annen del av Øverlien, og som ble bygget i Barna i barnehagen skal heller ikke være ute mer enn om lag halve dagen. Dessuten er en slik utnytting i alle fall noe man må finne seg i etter som samfunnet sitt behov for barnehageplasser øker. Øverlien ligger inntil en by i vekst og er etter hans syn et velegnet område for en barnehage. Det kan derfor ikke være upåregnelig eller uventet at det kommer en barnehage her. Side 9

10 I forhold til argumentet om ulemper fra biltrafikken gjør Geir Gran gjeldende at det må være det offentlige (kommunen) som eier av veiene, som har oppgaven med å sikre trygg trafikk i området. Dersom han får relevante offentlige tillatelser fra kommunen, kan naboene i det hele tatt ikke påberope seg denne typen ulemper. Dessuten viser han til at eksosen og bilstøyen ikke vil komme fra Øverlien 30, og at han ikke kan være ansvarlig for hva som skjer utenfor egen eiendom. Anna Ask peker i forhold til denne argumentasjonen spesielt på at det er likegyldig for eierne av de tre naboeiendommene at det er en lekeplass et annet sted i Øverlien. For hennes klienter blir plagene svært påtagelige. 9. Agnar og Barbro 1. Agnar og Barbro bodde begge på nedsiden av Blindveien, Agnar i nr. 8 og Barbro i nr. 10. Blindveien var en del av et større felt som ble bygget ut på midten av åttitallet. Tomtene var alle på ca. 0,8 mål, og den eneste skogparsellen som var stående igjen var et friområde mellom og nedenfor Agnars og Barbros tomter. Skogsparsellen mellom eiendommene deres var fire meter bred. Gjennom parsellen gikk en sti som var adkomst fra veien til friområdet lenger nede i dalen. Stien var lite brukt. Parsellen ble eid i sameie mellom alle eiendommene i boligfeltet. Det var langt til nærmeste kiosk, og Agnar så muligheten til at den lokale idrettsforeningen kunne tjene noen ekstra slanter ved å sette opp en kiosk foran garasjen, ut mot veien. Alle var forbauset over at det skulle komme en kiosk akkurat der, og ikke i veikrysset med den lille riksveien 100 meter unna, men omsetningen ble stor fra første stund. På grunn av beliggenheten solgte kiosken først og fremst til beboerne i boligfeltet, da få som kom forbi på riksveien kunne se eller vite om kiosken. Barbro likte ikke kiosken. Det ble mye trafikk og bråk på grunn av den. Særlig syntes hun det var plagsomt at det gjerne samlet seg en fem-seks mopedister der på fine sommerkvelder. De kunne holde til på veien, og fordrev til dels tiden med å kjøre frem og tilbake. Ofte kjørte de en runde på stien ned til friområdet og opp igjen en annen vei. Barbro krevde kiosken stengt, og viste til at Agnar hadde brutt både de reglene som gjaldt i nabo- og sameierforhold. Kiosken burde vært plassert ved riksveien og det var både uaktsomt og unødvendig å plassere den på Agnars tomt bare fordi han ville hjelpe idrettslaget. Agnar hevdet på sin side at verken naborettslige eller sameierettslige regler kunne anvendes i en konflikt mellom ham og Barbro. Han hadde uansett ikke brutt slike regler, og pekte på at det var helt i samsvar med tidens krav å ha en kiosk i et stort boligområde. 2. Da Barbro reiste spørsmålet om kiosken, krevde Agnar at en rank bjørk som sto på grensen mellom Barbros tomt og parsellen skulle fjernes. Treet var 16 meter høyt, forskriftsmessig målt. Det var nesten dobbelt så høyt som noe annet tre på friområdet. Side 10

11 Agnar hevdet at det var helt urimelig og upåregnelig å ha et slikt tre i et boligområde der det ellers ikke var trær utenom friområdet, og treet var i alle fall så høyt at han kunne kreve det felt etter naboloven 3. Det var enighet at siden treet sto nord for Agnars eiendom, skygget det ikke for solen. På denne bakgrunn hevdet Barbro at det ikke var nevneverdig om å gjøre for Agnar at treet ble felt. Det var imidlertid en viss fare for at det skulle falle i en eller annen retning under en storm, og toppen kunne da ramme Agnars hus. Agnar sa videre at han nå var lei av at treet skadet haven hans ved å ta vannet fra den, og ved at det falt store mengder løv fra det på hans eiendom. Han tilbød seg imidlertid å inngå en avtale om at treet kunne få stå om kiosken fikk stå. 10. Lillevik kommune Lillevik kommune hadde i mange år drevet avrusningsstasjon for rusmisbrukere i Storskogen, som lå i utkanten av den søndre delen av Lillevik. Det var liten bebyggelse i området, og det var derfor få naboer som ble berørt av driften. 1. januar 1996 ble stasjonen flyttet til en kommunal eiendom i Solveien på Lilleviktoppen, som var Lilleviks mest fasjonable villastrøk. På eiendommen hadde det tidligere vært drevet aldershjem. Flyttingen av avrusningsstasjonen var en del av kommunens rasjonaliseringsplan for helsesektoren. Kommunen ønsket å lokalisere stasjonen på Lilleviktoppen fordi dette var nærmere Lillevik sykehus. Flyttingen var beregnet å innebære en rasjonaliseringsgevinst på 2 mill. kr. Tilbudet til rusmisbrukerne ble imidlertid dårligere etter flyttingen ettersom de fleste av dem bodde på motsatt side av byen, slik at de nå fikk lengre reise til avrusningsstasjonen. Flyttingen av stasjonen satte sitt preg på Solveien. I den 500 meter lange veien, som tidligere hadde vært svært fredelig, økte kriminaliteten sterkt. I løpet av 1996 var det 28 innbrudd mot 4 i 1995, og 12 ran mot 0 i Politiet kunne bekrefte at denne utviklingen hadde klar sammenheng med flyttingen av avrusningsstasjonen. Beboerne i Solveien ble dessuten sjenert av bråk på nattestid og ved at det ble kastet brukte sprøyter i hagene. Denne utviklingen medførte at eiendomsprisene i Solveien sank drastisk. Et eiendomsmeglerfirma hadde beregnet at taksten på eiendommene gjennomsnittlig hadde falt med 42 %. Denne beregningen var ikke bestridt av noen av partene. Beboerne i Solveien tok i 1997 ut stevning mot kommunen med krav om at avrusningsstasjonen ble flyttet. Beboerne viste til naboloven 2 og 10. Det ble hevdet at flyttingen av stasjonen til Solveien både var urimelig og unødvendig. Beboerne mente at den belastning de ble utsatt for ved flyttingen av stasjonen, var langt større enn kommunens gevinst ved flyttingen. Det ble videre hevdet at det var svært uvanlig at en avrusningsstasjon ble plassert midt i et rolig villastrøk. Beboerne anførte dessuten at det var upåregnelig for dem at et slikt tiltak skulle legges til akkurat dette strøket. Kommunen bestred ethvert krav. Den argumenterte med at de belastninger beboerne ble påført, skjedde utenfor avrusningsstasjonen. Det dreide seg dessuten om skadegjørende handlinger begått av personer som kommunen ikke var ansvarlige for, og som kun var Side 11

12 besøkende ved den aktuelle eiendom. Kommunen hevdet på denne bakgrunn at kravet om årsakssammenheng mellom de skader og ulemper som naboer ble utsatt for, og virksomheten på eiendommen ikke var oppfylt. Selv om det skulle foreligge tilstrekkelig årsakssammenheng, mente kommunen at virksomheten ikke var i strid med naboloven 2. Kommunen la vekt på at det her dreide seg om nødvendig virksomhet i samfunnets interesse. Kommunen mente dertil at det ikke var usedvanlig å plassere en avrusningsstasjon i et villastrøk. Beboerne måtte uansett være forberedt på at et slikt tiltak kunne flyttes til Solveien. Det ble vist til at aldershjemmet hadde ligget i Solveien lenge før det ble bygget villaer i veien. Beboerne måtte regne med at et aldershjem kunne omdisponeres til andre kommunale formål, mente kommunen. Kan beboerne kreve at avrusningsstasjonen flyttes? Du behøver ikke å behandle unntakene fra rettingsplikten i nabol. 10 første ledd bokstavene a-c og 10 annet ledd. 11. Lillevik rorbuer Lillevik er en avsidesliggende bygd i et naturskjønt område. Nesten alle de vel 900 innbyggerne bor i tettstedet, konsentrert i en stripe rundt hele Lillevikbukten og med sentrum innerst i bukten. I sentrum ligger bygdens dominerende arbeidsgiver, AS Lillevik Sildoljefabrikk (stiftet 1930). Nær halvparten av bygdens innbyggere er på en eller annen måte avhengig av fabrikken for sitt levebrød. De øvrige driver i hovedsak med jordbruk og rekefiske ved Grønland. AS Lillevik Sildoljefabrikk hadde gått med store tap siden 2000, og besluttet derfor i 2010 å legge om driften fra sildoljeproduksjon til kjemisk rensing av akkar og fisk til frysing og hermetisering. Den nye driften ville medføre utslipp av kjemiske avfallsstoffer og varmt spillvann i Lillevikbukten. Utslippene ville føre til luktplager i hele bukten, sterkest der avfallet ble ført med strømmen før det sank til bunns og ble brutt ned. Forøvrig ville det også bli negative konsekvenser for livet i den del av havvannet som ble sterkest berørt, særlig ved fiske- og krabbedød og algevekst. Alle innbyggere ville bli plaget av forurensningen, men de aller fleste ville ikke bli rammet økonomisk. Fabrikken ville etter omleggingen omsette for ca. 200 millioner kroner årlig og gi et betydelig overskudd. Beslutningen om ny drift ble derfor hilst velkommen av et stort flertall i Lillevik. Bedriften laget etter offentlig pålegg en konsekvensanalyse for den nye driften, og fikk sent i 2010 tillatelse fra Forurensningsmyndigheten til omleggingen. Den nest største arbeidsgiveren på stedet var Lillevik Rorbuer, som hadde startet sin drift i Rorbuene lå ytterst i bukten, ca. to kilometer fra sildoljefabrikken. Konsekvensanalysen hadde forutsagt at luktplagene og de øvrige negative konsekvensene ville bli nokså begrensede i det området som var viktig for rorbuenes drift. Lillevik Rorbuer hadde likevel protestert sterkt under hele prosessen, men til ingen nytte. Det var riktignok slik at man hadde levd med den sterkt sjenerende sildoljelukten i alle år, men den var tross alt en gammel og kjent del av kystkulturen. Sildoljelukten var dessuten bare sjenerende for turistene på Side 12

13 rorbuene når det blåste sydlig vind, hvilket ikke var oftere enn et par ganger i uken. Nå fryktet Lillevik Rorbuer at det ville bli en konstant og sterkt sjenerende lukt fra sjøen rett utenfor rorbuene, og dessuten at fisket, som var en viktig del av turisttilbudet, ville bli uten attraksjon for turistene. Da den nye fabrikkdriften kom i gang sommeren 2011, viste det seg at virkningene av forurensningen ble meget verre enn forutsett - uten at dette representerte brudd på noe vilkår i tillatelsen fra Forurensningsmyndigheten. Mengden utslipp fra fabrikken ble nemlig ikke større enn forventet. Men for å få effektiv produksjon fikk spillvannet fra fabrikken en høyere temperatur enn forutsatt i konsekvensanalysen. Forholdene i bukten ble også anderledes enn man hadde trodd. Havstrømmenes mønster endret seg, slik at en stor del av utslippene ble ført over mot rorbuene. Der sank avfallet ikke ned til bunnen så raskt som man hadde forventet. Resultatet var konstant og frastøtende kjemisk stank i flere områder, men sterkest ved rorbuene. Det ble også en sterk algevekst i strandsonen der. Dette gjorde fisket uinteressant for turistene. Mye fisk døde. Resten ble forringet. Algene gjorde at man ikke lenger kunne gå på svabergene. Besøket på rorbuene falt således i 2012 til 1/4 av tidligere nivå, og det var på det rene at forurensningen var årsak til dette. Lillevik Rorbuer, som tidligere hadde omsatt for ca. 40 millioner kroner i året og sysselsatt ca. 15 personer vinterstid og ca. 30 personer om sommeren, måtte permittere samtlige ansatte unntatt 5. De måtte midlertidig stenge for alt annet enn lokale arrangementer i restauranten og spredt overnatting, og fikk da så vidt virksomheten til å balansere. Det var på det rene at et kjøleanlegg for spillvann ville redusere forurensningsvirkningene fra fabrikken. Da antok man at driften ved Lillevik Rorbuer kunne drives lønnsomt, skjønt med klart lavere overskudd enn før. Det var videre på det rene at et kjøleanlegg sammen med en tre kilometer lang utslippsledning til dypt vann, ville føre til at Lillevik Rorbuer innen ett år eller to ville kunne drive like bra som før. Rorbuene ville likevel i perioden fram til normal drift ble gjenopprettet ha hatt et økonomisk tap. AS Lillevik Sildoljefabrikk gikk svært godt med den nye virksomheten, og hadde i 1992 et betydelig overskudd. Investeringene i nytt kjøleanlegg ville halvere det årlige overskuddet. Skulle fabrikken også legge ny utslippsledning, måtte den påregne å drive med tap, med påfølgende avvikling av den nye virksomheten som resultat. Lillevik Rorbuer krevde den nye driften ved AS Lillevik Sildoljefabrikk stoppet. Subsidiært krevde Lillevik Rorbuer at fabrikken, for å redusere forurensningsvirkningene, måtte installere kjøleanlegg for spillvann og legge utslippsledning tre kilometer ut på dypt vann. I alle tilfeller krevde Lillevik Rorbuer erstatning for lidt og fremtidig tap som følge av forurensningen. For det tilfellet at driften ikke ble stanset helt, krevde Lillevik Rorbuer vederlag fra AS Lillevik Sildoljefabrikk. AS Lillevik Sildoljefabrikk avviste alle krav fra Lillevik Rorbuer. Selskapet hevdet at Lillevik Rorbuer ikke var vernet av naboloven. Videre hevdet fabrikken at det i alle fall ikke fantes hjemmel for noen av kravene om stansing av virksomheten, eller for krav om kjøleanlegg eller ny utslippsledning. AS Lillevik Sildoljefabrikk hadde fulgt alle vilkår i sin tillatelse. Fabrikken avviste også alle erstatnings- og vederlagskrav, idet man mente det ikke var hjemmel for disse verken i naboloven eller forurensningsloven. Side 13

14 Det var enighet om at AS Lillevik Sildoljefabrikk ikke på noen måte hadde opptrådt uaktsomt. Forurensningsmyndigheten ville ikke gripe inn med endring eller omgjøring av fabrikkens tillatelse eller av de vilkår som var stilt. 12. Tomtefeste (Oppgavene løses ut fra tomtefesteloven 20. desember 1996 nr. 106 med endringer) 1) Avgjør om disse avtalene inn under tomtefesteloven: a) Gunnar Gran leier en villa med fire måls hage av Lars Holm. b) Håvard Hedde leier et fjellområde på 500 mål av Ole Berg. Håvard bruker området til beitemark. Han oppfører en hytte på 50 kvm. til bruk under sauesankingen. c) Norstone AS kjøper rett til å ta ut grus av et område i Lillevikmarka. Retten går over 20 år. Norstone har rett til å oppføre bygninger som benyttes i forbindelse med driften av grustaket. d) Anders Dahl inngår en avtale med Lars Holm om rett til oppføring av en hytte på 70 kvm. på sistnevntes 1200 måls fjelleiendom i Lilledalen. Etter avtalen har Anders rett til å føre opp hytta hvor han vil på eiendommen. 2) Andrè Grønn inngikk en festeavtale for hyttetomt på 1,5 dekar/mål med grunneier Gudbrand Ås i Mellomdal. Bonden sendte to dager etter at avtalen ble underskrevet denne telefaksen til Grønn: Minner om det jeg sa om bruken av tomta da vi undertegnet avtalen. Gudbrand hadde nevnt at det i vestre hjørne av tomta var funnet noe som kunne være en gammel grav fra vikingtiden, der familien mente at en av deres forfedre, Berserk Ås, var gravlagt. Grunneieren ville at Grønn ikke skulle gjøre noe sjenerende inngrep eller bygge der. Grønn overlot byggingen av hytta til sin sønn Primus, som var arkitektstudent. Sammen med en snekker fra Mellomdal sto han for byggearbeidet. Han klarte å gjennomføre prosjektet på en solid, men rimelig måte, slik at det hele ble kr. billigere enn kostnadsrammen faren hadde satt. Da foreslo kjæresten hans, healer-studenten Embla, at Primus skulle overraske faren med en vedfyrt utendørs badestamp på hytta. Primus kunne gjerne tenke seg noen badeopplevelser i friluft og valgte å plassere den store stampen i det vestre hjørne av tomta, der det var en naturlig plass for den. På en øvelse i det lokale sangkoret Mellomklang skrøt snekkeren til Gudbrand Ås om hvor flott det hadde blitt på Grønns hytte, med badestamp i det vestre hjørne av tomta. Ås Side 14

15 tok straks kontakt med Grønns og krevde stampen fjernet. Ås hevdet at avtalen var til hinder for badestampens nåværende plassering og at den derfor måtte fjernes. Grønn avviste kravet og gjorde gjeldende at det ikke var avtalt noen innskrenkning av hans råderett over festetomten. Grønn viste under alle omstendigheter til at skriftkravet, jf. tomtefestelova 5, ikke var oppfylt. Drøft og ta stilling til tvisten. 3) Marte Ås var lillesøster til Peder Ås, som overtok gårdsbruket Storåsen fra Gudbrand Ås i Mellomdal som odelsgutt i I en avtale om forskudd på arv hadde Gudbrand Ås før overføringen av gårdsbruket til Peder gitt Marte en festet hyttetomt i nærheten av Åssetra, som lå på en teig som tilhørte gården. På tomta sto en gammel, men beboelig hytte som hadde vært ystebua til Gudbrands søster Synnøve Funden. Vederlaget for Marte var nærmest symbolsk, nemlig en årlig festeavgift på kr. 99,00. Det ble inngått en skriftlig festekontrakt, som ble tinglyst. Marte hadde en samboer, Preben, og de hadde ett barn sammen. Hun avtalte med samboeren Preben at festetomta skulle være hennes eneeie, etter råd fra pappa Gudbrands advokat. Forholdet til Preben utviklet seg ikke på noen god måte, og i 2005 kom det til brudd mellom samboerne. Preben flyttet ut av leiligheten i Oslo, som de hver eide en halvpart av. For at Marte skulle kunne beholde leiligheten til seg og barnet, ble samboerne enige om at Preben skulle overta festetomta. Peder Ås ble svært oppbrakt over dette og hevet festekontrakten. Meningen med overføringen til Marte hadde vært at nærmeste familie skulle ha et hyttetun for besteforeldre, barn og barnebarn på Åssetra. Ås anførte derfor at overføringen av festeretten til Preden var i strid med både festeavtalen og festeformålet. Marte avviste at det forelå noen hevingsgrunn og viste til at den opprinnelige meningen med festetomten var å tilgodese hennes økonomiske interesser. Drøft og avgjør rettsspørsmålene oppgaven reiser. Mens tvisten om overføringen av festekontrakten til Preben var gjenstand for brevveksling mellom partenes advokater, glemte både Marte og Preben å betale festeavgiften, som forfalt til betaling I juli 2005 viste Peder til dette og erklærte festeavtalen hevet. Marte og Preben avviste hevingskravet og viste til at misligholdet ikke vesentlig. Dessuten hevdet de at det uansett ikke var hevingsgrunnlag for misligholdt festeavgiftsbetaling. Drøft og ta stilling til de rettslige spørsmålene i tvisten. Ørnulf Øst festet i 1993 tomt til hytte på Lars Holms 2000 mål store fjelleiendom i Lilledalen. Det dreier seg om en punktfesteavtale. Det var ingen andre hytter i nærheten av Ørnulfs hytte. I 1997 begynte Holm å bygge en egen hytte 50 meter fra Ørnulfs hytte. Side 15

16 Det var lite skog eller annen vegetasjon i området, slik at det var fri innsikt fra den ene hytta til den andre. Ørnulf Øst mente at Holm ikke hadde rett til å bygge så nært hans egen hytte. Ørnulf Øst krevde arbeidet stanset. Øst anførte at byggingen ville resultere i en mangel ved festetomta. Øst viste til at det ikke fantes andre hytter i området, og at Holm kunne bygge hytte på en annen del av eiendommen sin. Holm avviste kravet. Han mente at Øst ikke hadde noe med å blande seg opp i hva han brukte sin egen eiendom til. Drøft og avgjør rettsspørsmålene oppgaven reiser. 13. Åsbo og Åsli I 1970 ble eiendommen Åsli fradelt hovedbruket Åsbo, gnr. 4, bnr. 8 i Lillevik kommune. Det ble holdt skyldelingsforretning og Åsli ble registrert som gnr. 4, bnr. 10. I grenselinjen mellom Åsbo og Åsli som begge var landbrukseiendommer - ble det i de første årene etter 1970 oppført et stort steingjerde. Åsbo var eid av Hans Tastad, Åsli av Peder Ås. I 1980 ble det holdt jordskifte i det området hvor Åsbo og Åsli ligger. I jordskiftet ble det blant annet bestemt at den krokete grensen mellom Åsbo og Åsli skulle rettes opp. En følge av dette var at teig A skulle tilfalle Åsbo, mens teig B skulle tilfalle Åsli (se fig 1). Teigene var på ca. 10 mål hver og besto for det meste av fjell og myr. De var derfor uinteressante som landbruksområder. Den nye grensen ble oppmålt og grensemerker ble nedsatt. Jordskiftet ble tinglyst 5. oktober Sommeren 1981 møttes Peder Ås og Hans Tastad for å snakke om den nye grenselinjen fra jordskiftesaken året før. Da teigene ikke hadde noen betydning for landbruksdriften og siden det ville være en stor jobb å fjerne steingjerdet, ble de enige om at det var mest fornuftig å følge den gamle grensen fra Peder og Hans tenkte det kunne være greit å skrive dette ned, i tilfelle en av dem skulle falle fra eller skulle komme til å selge eiendommen til noen andre. I avtalen, som var undertegnet av både Peder og Hans, sto kun følgende skrevet: Grensen mellom Åsbo og Åsli går der hvor steingjerdet står Avtalen ble ikke tinglyst. Hans Tastad døde i Samme år overtok Tor Tastad - som eneste arving - eiendommen Åsbo. I 2009 vedtok Lillesvik kommune å omregulere området hvor eiendommene Åsbo og Åsli ligger til boligformål. Den vedtatte reguleringsplanen åpnet for at det kunne fradeles 4 tomter på teig A. Reguleringsplanen tillot imidlertid ikke fradeling av tomter på teig B. Det oppsto tvist mellom Peder Ås og Tor Tastad. Begge mente de hadde eiendomsrett til Teig A. Side 16

17 Peder viste til avtalen fra Han kunne ikke skjønne at den kunne forstås på annen måte enn at han var eier av Teig A. Tor var ikke enig i dette. Han viste dessuten til at det ikke var søkt om nødvendige delingstillatelser, og at det heller ikke var avholdt noen delingsforretning i 1981, samt at han ikke visste noen ting om avtalen fra 1981 da han tinglyste sitt skjøte i Drøft de rettslige problemstillingene saken reiser og som er av betydning for spørsmålet om hvem som har eiendomsrett til teig A. 14. Veideberget Peder Ås hadde en bondegård. Den besto av noe innmark, samt en større utmarksstrekning, kalt Veideberget. I Veideberget var det gode beitestrekninger og flotte marker for hjortejakt. Peder hadde også en nedlagt seter i området, men tilkomsten var bare en enkel kjerrevei. Seteren lå i grenseområdet mot flere andre utmarkseiendommer, og var del av en større setergrend. Blandingen av naturskjønnhet og kulturhistorisk seterlandskap ga området en helt særegen attraktivitet som opplevelseslandskap i rekreasjonsøyemed, og høsten 2017 ble Veideberget, sammen med naboeiendommene, vernet som landskapsvernområde ved forskrift av Staten v/klima- og miljøverndepartementet, jf. naturmangfoldloven 34 og 36. Verneforskriften satte bl.a. forbud mot motorisert ferdsel, med tilhørende forbud mot å bygge eller utvide veier i området. Tidligere hadde Peder hatt om lag 250 vinterforede sauer, men disse måtte han slakte ned mot slutten av 1990-tallet, som følge av skrapesyke. Planen var å sakte men sikkert bygge opp en ny besetning av tilsvarende størrelse, og i 2017 hadde Peder kommet opp i 70 vinterforede sauer. Dette var også det største antallet som kunne slippes på beite direkte fra Peders gård, men planen for besetningsutvidelsen var å utvide og oppgradere veien inn til setra, for å utnytte de gode beitemarkene der. Moderne driftsformer, samt regningssvarende drift, krevde i dag bruk av ATV (firehjulsdrevet terrengmotorsykkel) for gjeting/ettersyn i Veideberget, og opprusting av veien var nødvendig for å få brakt ATVer inn i området. Den planlagte veiopprustingen ville krevd kommunal tillatelse, noe Peder sannsynligvis ville ha fått dersom verneforskriften ikke hadde blitt vedtatt. Peder hadde også lagt planer for tilrettelagt hjortejakt, med den gamle setra som base. Hittil hadde han bare leid ut jaktrettigheter, men han var allerede ferdig med et forprosjekt for å tilby jaktpakker med overnatting og full forpleining for små jegergrupper. Forprosjektet viste et høyt fortjenestepotensial. Prosjektet ville kreve en viss opprusting av setra, og ikke minst at den planlagte utbedringen av seterveien ble gjennomført. Som følge av verneforskriftens forbud mot veiutvidelse og motorferdsel, måtte Peder skrinlegge både utvidelse av sauebesetningen og tilrettelagt hjortejakt. Han krevde erstatning av staten for følgende tapsposter: a) tap som følge av at besetningen ikke kunne utvides, og b) tap som følge av at tilrettelagt hjortejakt ikke kunne iverksettes. Klima- og miljøverndepartementet avviste kravet, og hevdet at erstatningsgrunnlag ikke forelå for noen av tapspostene. Side 17

18 For å få tankene vekk fra alle problemene med landskapsvernet, gikk Peder mye på hjortejakt denne høsten. En dag han var ute, kom han over et villsvin en svær galte som åpenbart var skadeskutt. Han måtte avlive det på stedet. Like etter kom naboen, Lars Holm, løpende, og fortalte at han hadde skutt villsvinet og forfulgt det inn på Peders eiendom, og takket Peder for hjelpen. Peder sa det ikke var noe å takke for: han bare gledet seg til å ta med seg villsvinet hjem, da han jo hadde skutt det på egen eiendom. Da ble Lars morsk, og sa at villsvinet var hans: «Villsvin blir ansett som et fremmedelement i norsk fauna, er det fritt vilt», sa Lars. Han viste til forskrift om jakt- og fangsttider mv. (FOR ), og hevdet at villsvin anses som jaktbart vilt i hele landet, året rundt. For øvrig påberopte han seg forfølgningsretten i viltloven 34, idet han hevdet at villsvin etter forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst (FOR ) er å betrakte som storvilt. Peder lot seg ikke rokke av juridiske spissfindigheter, som han sa, og fastholdt at det var han, og ikke Lars, som hadde eiendomsretten til det felte villsvinet. Med det samme de sto der, begynte Peders hund å gjø mot et skogholt 100 meter unna, og rett som det var kom en ulv farende ut. Den flekket tenner, og satte kursen rett mot der Peder, Lars og hunden sto. Lars ble livredd, og skjøt ulven på flekken. Da ble Peder sint, og spurte hvorfor Lars ikke først hadde skutt varselskudd: «ulven er jo fredet, så nå har du blitt lovbryter også»! Lars ble noe forlegen, men fremholdt at han lovlig kunne felle ulven. 15. Kursoppgaven Agnes, Barbro og Cecilie hadde som studenter i 1985 kjøpt en stor, gammel hytte på en fredelig øy med veiforbindelse til fastlandet. Agnes bidrog med kr ,-, de to andre med kr ,- hver. Noen kontrakt dem imellom ble aldri laget. De delte på arbeidsoppgaver og utgifter litt på slump, men gjennomsnittlig ble det en tredjedel på hver. De hadde mange gode sommerferier sammen eller hver for seg på hytta. Men da de etter hvert giftet seg og fikk barn, ble det mer vanlig at familiene ferierte hver for seg. Etter århundreskiftet surnet forholdet mellom de tre familier. Det ble gnisninger med hensyn til hvilke tidsrom hver familie skulle disponere i løpet av sommeren, om vedlikehold og bl.a. planer om å gjøre uthuset til et gjestehus. Agnes som var den sterke, hadde flest barn og best økonomi, ville gjerne gjøre meget. Da de andre ikke var enige med henne, hadde hun flere ganger tilbudt å kjøpe dem ut - noe som Barbro og Cecilie begge hadde sagt nei til. Barbros økonomi var blitt svært dårlig etter en skilsmisse i 2004, og hun hadde ikke råd til å feriere annetsteds. Også Cecilie var blitt skilt i 2004, men hadde kort tid etter etablert et samboerforhold med Carsten, som straks ble sterkt knyttet til ferieeiendommen. Våren 2007 skar det seg i sameieforholdet og i samboerforholdet: Cecilie orket ikke mer. Hun ville ut av forholdene og kjøpe et annet feriested. Carsten, som var lidenskapelig fisker og var interessert i å utnytte hytta utenom sommersesongen, overtok hennes andel for kr ,-, hvilket var ca. kr ,- over markedspris. Agnes hevdet at hun hadde forkjøpsrett og krevde at den ble gjort gjeldende. Agnes krevde videre at løsningssummen skulle settes til kr ,-. Carsten bestred forkjøpsrettskravet og viste til at forkjøpsrett ikke kunne gjøres gjeldende til han som nærstående av Cecilie. Carsten hevdet videre at dersom Agnes hadde Side 18