Utbygging av vindkraft i Fovsen-Njaarke/Fosen reinbeitedistrikt : Konsekvenser for reindriften i Sørgruppen.

Transkript

1 Utbygging av vindkraft i Fovsen-Njaarke/Fosen reinbeitedistrikt : Konsekvenser for reindriften i Sørgruppen. Av Christian Nellemann Med intervjuer av reindrift av Peer Gaup og Ol Johan Gaup Rapport 2017: 2 1

2 Tittel: Utbygging av vindkraft i Fovsen-Njaarke/Fosen reinbeitedistrikt: Konsekvenser for Sørgruppen Forfattere: Christian Nellemann Rapport: 2017: 2 Prosjektleder: Christian Nellemann Dato: Endelig utgave Mai 2017 Antall sider: 80 Adresse: Christian Nellemann RHIPTO, Fabrikken, Løkkegate 9, 2615 Lillehammer 2

3 Sammendrag Det er gitt konsesjon til bygging av et større vindkraftverk på Storheia i siidaen kalt Sørgruppen i Fosen reinbeitedistrikt. Det skal bygges 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) i et sentralt vinterbeiteområde og inntil siidaens største flyttlei, anlegges traforstasjoner, 132 kv kraftlinje over flyttlei, samt tilknyttes en 420 kv kraftlinje. Storheia utgjør i dag et av fire vinterbeiteområder for reindriften, som reindriften er helt avhengige av å skifte i mellom gitt det ustabile vintervær i regionen. De andre beiteområder slik som Leksvik og Mosvik er langt mer begrenset på grunn av snø. Spesielt er beitearealene i Mosvik svært begrenset på vinteren. I år med mye snø eller overising som følge av stadig mildvær, regn og vind vanlig i Trøndelagsfylkene - kan disse områder ikke benyttes. Storheia området har estimert opp mot 65% av det tilgjengelige vinterbeite for siidaen og vil i sin helhet gå tapt ved en så massiv utbygging. I tillegg vil siidaens viktigste og største flyttlei gå tapt, samt vil en rekke mindre trekk- og flyttleier tapes. Storheias betydning som beiteområde og trekkog flyttleier er godt dokumentert både i Statens reindriftskart, såvel på kart og satellittbilder og historisk bruk. Området inneholder nær halvparten (48% av 50 registrerte trekk- og flyttleier) av alle statlig registrerte flytt- og trekkleier i og til vinterbeiteområder for Sørgruppen. Sørgruppen er sammen med annen reindrift i Sør-Trøndelag allerede blant de som er sterkest påvirket av hyttebygging, med mer enn dobbel så høy tetthet av hytter sammenlignet med resten av reindrifts-norge, over 990 hytter per 1000 km 2. Storheia utgjør et av de mest uberørte vinterbeiter og det mest sikre seinvinterbeite for reindriften også i ekstremår. Effekten av inngrep i Storheia i relasjon til andre inngrep og begrensninger er ikke tidligere vurdert. Dette er langt på vei slått fast i første konsekvensutredning fra 2008, da Storheia ikke var prioritert og bare utgjorde rundt 10% av de ulike alternativ. Likevel forandret de samme forfatterne helt konklusjon året etter i tilleggsutredningen da Storheia nå ble prioritert som et av de viktigste områder for utbygging. I andre runde i 2009 utgjør nå Storheia ca. 37% (288 MW ut av 770 MW totalt) -sammenlignet med ca 10% året før av de samlede utbyggingsalternativ) av den foreslåtte utbyggingskraft i det endelig forslag. Utrederne i 2008 og 2009 framhevet spesielt i referansebruken til forskning en alternativ del av forskningen som viser at inngrep ikke har noen eller liten effekt, og som bare representerer rundt 5-10% av forskerne og høyest 10-15% av den publiserte forskningen. De brukte også henvisning til denne forskning som hovedargument for at reindriften ville påvirkes i mindre grad av en Storheia utbygging fra 2008 til 2009 i motsetning til deres konklusjon året før. Det er forsket svært mye på utbygging og konsekvenser for både villrein og tamrein de siste 30 år. Over 80-85% av forskningen som ser på eventuell unnvikelse, finner betydelig unnvikelse og tap av beiteland, såvel som tap av trekk- og flyttleier, også for tamrein. Dette gjelder flere hundrede ulike forskere over svært mange områder og type inngrep. Dette er i øvrig helt i tråd med den globale forskning om effekter av inngrep på fauna generelt. Det er påvist slike effekter ikke bare for vindkraft i de siste år i et svensk studie, men gjennom flere ti-år fra studier av effekter av kraftledninger, rørledninger, veier, hytter, vindkraft, hogst, 3

4 ferdsel, jakt, gruvevirksomhet og militær aktivitet. Det er foretatt flere reviews altså sammenstillinger av forskning som viser at akkumulert kunnskap hos størsteparten av studiene og langt størstedelen av forfatterne (over 80-90%) dokumenteres det betydelig unnvikelse hos både tam- og villrein. Det er en myte at reinen rask habituerer seg. Nesten alle studier, med opp til 30 år etter inngrepet, viser fortsatt unnvikelse. Det er også gjennomført studier av inngrep der man seinere har fjernet inngrepet og reinen har vendt tilbake men først da. Det er velkjent at enkelte småflokker av okserein kan ses tett på inngrep, men de fleste studier viser at rein reduserer bruken med 50-95% innen 3-5 km avhengig av type inngrep og sesong. Det er gjort studier før, under og opp til flere titalls år etter utbygging. I enkelte tilfeller har man også fjernet inngrepene og påvist at reinen vender tilbake selv etter mange år med forstyrrelse fra området. Habituering er så godt som ukjent innen forskningen når det gjelder inngrep og rein, og bare påvist i et studie ut av minst hundrede og da med fortsatt langt større effekter enn det som ble framhevet i konsekvensutredningene. Nyere svenske studier viser både tap av flytt- og trekkleier og av store beiteområder rundt vindkraftverk, både under utbygging og årene etter, sammenlignet med før utbygging. Det er gjort studier av inngrep både før, under og etter utbygging. Studiene har vært anvendt også i svenske dommer, og blitt referert av Olje- og energidepartementet i overprøving av konsesjon annen plass. Studiene samsvarer tett med kunnskapen om effekten av andre typer inngrep på rein i øvrig. Også FN og EUs overvåkingsorgan har påpekt at utbygging er en stor trussel mot reindriften. At dyr unnviker eller reduserer bruken nær inngrep er i øvrig tungt dokumentert for mange hundrede dyrearter globalt og benyttes systematisk i store regionale og globale utredninger blant annet av FN, OECD og Verdensbanken i rapporter adoptert av 195 land, og i mer enn femten globale FN rapporter, i tillegg til mange hundrede vitenskapelige studier verden over. Intervjuer av reineiere fra 7 andre distrikt i Norge der det har vært foretatt utbygging av i alt 8 vindkraftverk viser også til konsistent store tap av beiteområder, såvel som trekk- og flyttlei der relevant, i minst syv av åtte tilfeller, altså over 87% av tilfellene. Dette ligger svært tett på det som ses ellers i forskning på inngrep. Det gjøres oppmerksom at disse intervjuer og store deler av forskningen er gjort for langt mindre inngrep enn det som planlegges i Storheia, som er 5-8 ganger så stort som andre plasser der det er påvist alvorlige skadevirkninger på reindrift. Det kan ikke foreligge noen tvil om at Storheia utgjør et særdeles viktig beiteområde, også registrert helt uavhengig på statens reindriftskart med mer enn 24 sentrale trekk- og flyttleier i og til området, inklusive siidaens største registrerte flyttlei, der det planlegges bygget flere kraftlinjer, traforsstasjon, Det skal bygges 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) et av landets største vindmølleprosjekt. Det er viktig å forstå at tamreindrift involverer gjeting og styring av reinen utfra dens naturlige beitebruk den gjetes ikke ikke som for eksempel sauer i andre land. Videre tas reinen aldri inn på fjøs eller settes i bås. Det betyr at reindriften er helt avhengig av flyttleier og tilgang på sesongbeiter hele året rundt spesielt om beitene låser seg i form av ekstremt snøfall, overising eller ekstrem skare. I slike situasjoner må flokken gjennom flyttleier styres mot sikre seinvinterbeiter. Selv i vanlige år er reindriften helt avhengig av bruk av flyttleier og trekkleier. Av samme årsak er retten til flyttleier og beskyttelse av flyttleier lovfestet. 4

5 En utbygging av Storheia vil åpenbart få svært store konsekvenser for reindriften, både med mulig tap av årssyklusen og dermed tilgang på beiteområder under anleggsfasen der flyttleier kan blokkeres, såvel som for reindriftens mulighet over tid til å bestå i dagens omfang. Det er spesielt kritisk at de beste seinvinterbeiter bygges ut, da dette utgjør en flaskehals for reindriften, også i ekstremvintre, der bruk av flyttleiene kan være helt avgjørende for muligheten for å sikre flokkens overlevelse. Utbyggingen av Storheia vil føre til tap av ikke bare distriktets viktigste flyttlei men rundt 24 flytt-og trekkleier ca. halvparten av alle statlig registrerte flytt- og trekkleier i vinterbeiteområder i Sørgruppen. Dette utgjør antakeligvis den mest omfangsrike inngripen og tap i flytt- og trekkleier noensinne i Norge, i allefall i nyere tid. 5

6 Innholdsfortegnelse Utbygging av vindkraft i Fovsen-Njaarke/Fosen... 1 reinbeitedistrikt :... 1 Konsekvenser for reindriften i Sørgruppen Sammendrag... 3 Innholdsfortegnelse... 6 Innledning... 7 Endring i konklusjon i reindriftsutredning fra 2008 til Reindriftsutredning i 2008:... 9 Reindriftsutredning i 2009, av samme forfattere: Betydningen av Storheia for reindriften Vinterbeiter Vinterbeitenes tilgjengelighet ut fra satellitt og kartindekser Terrengindekser fra kart Vinterbeitenes tilgjengelighet ut fra terreng, snø og forstyrrelse Oppsummering: Vinterbeitenes betydning og tilgjengelighet Flytt, driv og trekkleier Betydning av kraftledninger for beitetilgang og trekk- og flyttleier for Sørgruppen Utbygging av vindkraft og kraftlinjer og effekter på trekk- og flyttleier i anleggsfase og driftsfase Vegring for å krysse områder med vei og vindkraft Andre trusler mot reindriften i Sør-Trøndelag Hva er kunnskaper om rein og inngrep Lokale direkte effekter Regionale effekter Kumulative effekter Effekten av utbygging i allerede utbygde områder Reinens tilvenningsevne (habituering) til inngrep Overføring av forskningsresultater fra villrein og caribou til tamrein Sammenstillinger av rein og utbygging: Reviews Effekter av utbygging på rein sammenstilling: Effekter av utbygging på tamrein-sammenstilling: Forskjellen mellom tamrein og villrein Bruk av nyere forskning på vindkraft og tamrein i domstoler og forvaltning i Sverige og Norge Bruk og misbruk av forskning Sammenstillinger av EUs miljøovervåkingsorgan, FNs miljøprogram og Verdensbanken av utbygging og forstyrrelser på fauna: Hva er erfaringene fra reindrift fra tidligere vindkraftutbygginger Situasjonsbeskrivelse Rbd. 6 Fovsen-njaarke Situasjonsbeskrivelse Rbd. 7 Rákkonjárga

7 Situasjonsbeskrivelse Rbd. 9 Čorgáš Situasjonsbeskrivelse Rbd. 10 Vannøya Situasjonsbeskrivelse Rbd. 11 Åarjel-njaarke Situasjonsbeskrivelse Rbd. 18 Voengelh-njaarke Situasjonsbeskrivelse Rbd. 21 Gielas Oppsummering fra erfaringer fra syv reinbeitedistrikt i Norge Konklusjon og faktum Referanser og relevant litteratur Innledning Olje- og energidepartementet ga i brev (Ref. 08/742) den 26 august 2013 vedtak i klagesak om utbygging av vindkraft på Fosen. Olje-og energidepartementet opprettholdt NVEs konsesjoner til vindkraftverkene Sørmarkfiellet, Roan, Kvenndalsfjellet og Storheia med tilhørende kraftledninger og 132 kv samordnet nettilknytning sør for Roan. For Roan vindkraftverk tas områdene Voliheia og Tverrfjellet inn i planområdet, mens Haraheiadelen av vindkraftverket reduseres. For Kvenndals fjellet vindkraftverk endres maksimal installert effekt fra inntil 100 MW til inntil 120MW. Det er samlet konsesjonsgitt inntil 770 MW). Departementet oppgir videre.. Departementet konstaterer at det er utredet samlede virkninger for reindrift (d. 13, 3de avsnitt i 5.7). Imidlertid inneholder vedtaket fra departementet en delvis annen utbygging enn det som er utredet både i første og andre utredning. Av en ønsket utbygging på 800MW ble det utredet alternativer for ulike kombinasjoner av samlet ca MW, der Storheia utgjorde <10%. En viktig forskjell er at en sentral av utbyggingen, nemlig Storheia vindkraftpark, som på konsesjonsgitt inntil 220 MW nå har fått relativ 3.7x så stor betydning (37%) i den endelige utbyggingen 1 på under 770 MW. Konsekvensene for reindrift av blant annet Storheia er derfor helt sentral for vurderingen av konsekvenser for reindriften. Tallet vil være noe mindre dersom 1 Tabell s. 4 side 24 i Rapportnr fra konsulentselskapet ASK, samt tabell 7.1 side 35 i Fagrapport Reindrift, Vindkraft og Kraftledninger på Fosen. 7

8 Fig. 1: Storheia vindkraftverk. Etter konsesjon skal det bygges 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) i et sentralt vinterbeiteområde og inntil siidaens største flyttlei, anlegges traforstasjoner, 132 kv kraftlinje over flyttlei, samt tilknyttes en 420 kv kraftlinje (Kilde for utbyggingsinformasjon: ASK Tilleggsutredning for reindrift og konsesjonsbrev fra NVE/OED). Det ble i forkant utført to utredninger på oppdrag av industrien. Utrederne av konsekvenser for reindriften merkverdig nok konklusjon fra 2008 hvor utbyggingen av Storheia ville ha store konsekvenser, til at den ikke ville ha det året etter i 2009:..vi ikke lenger tror at driftsgruppe Sør sitt grunnlag for å kunne drive videre omtrent som i dag er truet, og at Vi vil understreke at reindriften ikke er enige i våre konklusjoner. De to reindriftsutredninger inneholder mange ulike kombinasjoner av utbyggingsalternativ og fremstår som noe uoversiktlige. Dette ble forsterket ytterligere av at også departementets endelige vedtak i etterkant inneholdt en delvis ny kombinasjon av utbyggingsgrad. Siden det videre er over 8 år siden utredningene ble foretatt, med motstridende konklusjoner fra samme utredere innen kort tid, er det et behov for en enkel oversikt over faktum i saken og kunnskap på forskningsfeltet. Det er følgelig behov for: 1) Kort å gjennomgå argumentasjonen og grunnlag fra forandring i konklusjon med forfatternes egne ord, samt deres bruk av referansemateriale for dette. 2) Klargjøre uavhengig hva det objektive grunnlag er for de relevante beiteområdenes betydning og forekomst av flyttleier er utfra statlige kilder (reindriftskart) 3) Belyse dagens kunnskap om utbygging på tam og generelt, forholdet mellom tam og villrein, samt dagens kunnskap om rein og utbygging av vindkraft, spesielt hvorledes denne står henhold til den langt bredere kunnskap om inngrep. Det er i dag omfattende litteratur på feltet rein og utbygging og også en rekke nyere studier. Det understrekes at utrederen ikke her tar stilling til kvaliteten på forskernes utredninger, forskning eller uavhengighet. Det er i forskningens frie vesen naturlig at noen forskere vil 8

9 konkludere ulikt eller kan forandre mening, også på svært kort tid. Undertegnede vil imidlertid, på bakgrunn av min egen forskning på feltet i mange år, såvel som fra ledelse av mange store utredninger for både parlamenter og den amerikanske kongressen og FN, så enkelt så mulig forsøke å belyse faktum og klargjøre hva tyngden av forskningen viser, slik retten kan få et så uavhengig grunnlag som mulig. Endring i konklusjon i reindriftsutredning fra 2008 til 2009 Reindriftsutredningene er foretatt av ASK rådgivning på oppdrag fra ASK Rådgivning AS på oppdrag fra Sarepta Energi AS, Statnett og Statkraft Development. I første utredning i 2008, som inneholdt svært mange alternative utbyggingsalternativ, utgjorde Storheia ca. 10% av foreslåtte vindkraftverk som ble utredet, men ble beskrevet som et sentralt område. I andre runde i 2009 utgjorde nå Storheia ca. 29% og sammen med Roan over 68% av den foreslåtte utbyggingskraft 2. Bemerkelsesverdig forandret utrederne i det nye oppdrag fra industrien i 2009 sin sterke konklusjon fra første utredning i mars 2008 fra at Storheia var et sentralt område hvor et kraftverk vill ha store konsekvenser til at året etter ikke lengre nær så stor betydning. De oppgir videre at reindriften var uenig i de nye konklusjoner. Reindriftsutredning i 2008:...omfanget av utbygging nærmer seg grensen for hva Fosen reinbeitedistriktet tåler før grunnlaget for reindrift i området er truet (side 10, 2de kolonne, avsnitt 1);..Storheia vindpark er et inngrep av stort omfang (side 94 avsnitt )..berøre ca. 64 km 2 vil det være mellom km (ny) vei inne i selve området En full utbygging av Storheia vindpark vil redusere hele dette vinterbeiteområdets verdi. Dette er et meget viktig område. Det er disse områdene man i følge reindriften er mest avhengig av når det er mye snø. Både med redusert og full utbygging flaskehalser.. kan vindmøller her føre til problemer under drivet.. tilsier erfaring at området får økt bruk av mennesker (turgåere, syklister og daglig drift). de nordlige delene av dette vinterbeiteområde får betydelig redusert bruk selv med en redusert utbygging. (side 94 avsnitt og 4). 2 Tabell s. 4 side 24 i Rapportnr fra konsulentselskapet ASK, samt tabell 7.1 side 35 i Fagrapport Reindrift, Vindkraft og Kraftledninger på Fosen. 9

10 Reindriftsutredning i 2009, av samme forfattere: Året etter, da Storheia nå ble sentralt i den totale utbyggingen sammen med Roan og utgjorde rundt 68% av hele utbyggingen forandret utrederne helt konklusjon:..vi ikke lenger tror at driftsgruppe Sør sitt grunnlag for å kunne drive videre omtrent som i dag er truet vil gi totalt sett mindre negative konsekvenser for reindriften på Fosen sammenlignet med Roan vindkraftverk.. Når det gjelder å tallfeste beitereduksjonen er dette fortsatt vanskelig og i normalår vil man sannsynligvis ikke få store beitetap. mindre sannsynlig at en utbygging av Storheia vindkraftverk vil true driftsgruppe Sør sin eksistens sammenlignet med tidligere. Dette på tross av at utrederne har nevnt Storheia hele ca. 71 ganger i første utredning. Utrederne viser som hovedargument forandring av standpunkt til nyere studier -som de i øvrig selv har utført i oppdrag for industrien 3 -at ser det ikke ut som om denne (reindrift) blir betydelig påvirket av vindkraftverket i negativ retning.. De oppgir videre: Vi vil understreke at reindriften ikke er enige i våre konklusjoner. Reindriften har protestert mot utbyggingen. 3 Se referanse til Vindreinrapport og artikler publisert av samme utredere fra ASK finansiert av industrien under andre institusjoner, se henvisning i seksjon 4.1 side 21 i Rapportnr

11 Fra demonstrasjon mot Storheia-utbyggingen. Første spørsmål som derfor må avklares er hvorvidt Storheia og tilhørende flyttleier er sentrale for reindriften i Sørgruppen, slik det tydelig fremgikk i første utredning, eller om det ikke er fullt så viktig, siden tilleggsutredningen både viser til at det som i første utredning er et viktig område, men likevel nå kraftig nedvurderer det i hovedkonklusjon. Betydningen av Storheia for reindriften For å forstå betydningen av et reinbeite for reindriften må man forstå noe helt fundamental om reindrift: 1. Reinen beveger seg i hovedsak fritt- og reindriften er derfor HELT avhengig av beiteområder HELE året. 2. Reinen er selv om den kalles for tamrein i hovedsak delvis vill, og reinen flyttes, drives og gjetes gjennom å styre reinen i den grad det er mulig i de årstider der det er mulig. Dette gjøres gjennom flyttleier, som da blir sentrale for at reindriften kan benytte de ulike sesongbeiter til rett tid eller forhold 3. Dette gjøres gjennom dyp innsikt I reinens natur og atferd, samt i noen utstrekning av ledegjerder. Reinen kan ikke gjetes hele året, da den går fritt. Og gjeting handler mer om å utnytte reinens naturlige trekk, styre dem langs flyttleier og jobben med reinens natur og atferd, som i flokkatferd varierer mye gjennom året. 11

12 Vinterbeiter Reindriften i sørgruppen har kort fortalt sine kalvings, vår og sommerbeiter i indre områder, og vinterbeiter fordelt på tre (4) områder Storheia, Rissa og Leksvik, samt et lite område i Mosvik. Storheia er et sikkert område da det består av mange vindblåste rabber. De andre områder har mer spredte flekker av skog og myr og er godt egnet I år med mindre snø, men kan også være utsatt for dypere snø og overising i noen år. Da de har mindre forekomst av vindblåste rabber er Storheia helt sentralt som vinterbeiteområde, men må spares for å sikre at nedbeiting unngås. Ofte kan det være rotasjon med 8-12 års mellomrom mellom vinterbeitene, men dette kan ikke benyttes firkantet. Som nevnt må reinen ha mat ute hele året rundt. Nedenfor er de offisielle statlige beitekartene vist for vinterbeiter: Mosvik Rissa Fig. 2: Blå områder viser de 3 (4) hovedområder for vinterbeite for Sørgruppen. I praksis er det fire siden området ved Rissa nå er avskjært fra Nord pga. utbygging. Det er et lite helårsbeite helt i nord også. Områdene ved Leksvik og Mosvik langs Trondheimsfjorden er gode i år med lite snø og har flyttlei fra de røde sommerbeiteområder mot nordøst, men inneholder mer myr og skog. Områdene på Storheia har flyttlei inn fra sommerbeitene i nordøst, og inneholder svært mye rabber og dermed tilgjengelige beiter også i ekstrem-år. Sørlige delen av vinterbeitene mot Rissa hare n del høyereliggende men fler inngrep. FAKTUM 1: STORHEIA-OMRÅDET FORESLÅTT FOR VINDKRAFT ER ET AV FIRE HOVEDVINTERBEITEOMRÅDER FOR SØRGRUPPEN I FOSEN REINBEITEDISTRIKT 12

13 Vinterbeitenes tilgjengelighet ut fra satellitt og kartindekser Fig 3a-c: Satellittbilder av terreng og skog (samme målestokksforhold) for de tre (4) hovedvinterområder I henhold til Statens reinbeitekart. 13

14 Bemerk at Storheia har det bratteste mest ujevne høyreliggende fjellterreng med mye vindblåste rabber, hvilket medfører høy beitetilgjengelighet under alle forhold. Leksvik og Mosvik er nær Trondheimsfjorden med rundere slakere fjell, mye lavereliggende beiter i skog. Disse områder fungerer godt i perioder med lite snø men er svært utsatt for tyngre våt snø og tining-frysing. Som det vil vises seinere er det også mer hyttebygging her. FAKTUM 2: STORHEIA VINTERBEITEOMRÅDE HAR TYDELIG MER UJEVNT OG SMÅKUPERT TERRENG SOM TILSIER HØYERE BEITETILGJENGELIGHET OM VINTEREN ENN DE TO ANDRE OMRÅDER BASERT PÅ SATELLITBILDER Terrengindekser fra kart Dette reflekteres også i såkalt terrengujevnhetsindekser (Terrain ruggedness index): En beregning av graden av overflateujevnhet på 1:50,000 kart med 1x1 km store ruter gir følgende fordeling av rugged terrain ellers terreng med høy grad av vinterbeitetilgjengelighet. Here er det benyttet alle verdier med en TRI over 2.0. Dette betyr I praksis at det er mer enn to vindblåste koller pr km for områder med mer enn 50% åpen fjellvegetasjon/over skogsgrense. I Storheia (nord for riksvei 710) det det planlegges vindkraftverk -ble det talt 106 km 2 hvorav 76% (81 av 106 km 2 ) hadde høy beitetilgjengelighet. I Rissa området sør for riksvei 710 er fordelingen ca. 39% (22 av 56 km 2 ). I Leksvik området ble det talt 87 km 2 over skogsgrensen, men bare 49% (43 ruter) var tilgjengelige. I området øst for Leksvik i Mosvik var det mindre enn 1 rute. Det er kjent at langt størstedelen av reinen selekterer slikt terreng på grunn av høyere beitetilgjengelighet (Nellemann et al., 2001). Det kan derfor konkluderes at Storheia utgjør ett av fire hovedvinterbeiteområder, men nær 44% av det tilgjengelige vinterbeite. FAKTUM 3: STORHEIA OMRÅDET HAR HØYERE FREKVENS AV OMRÅDER MED HØY GRAD AV TERRENGUJEVNHET UTFRA KARTINDEKSER SOM TILSIER HØYERE RELATIV BEITETILGJENGELIGHET UTFRA SNØFORHOLD Vinterbeitenes tilgjengelighet ut fra terreng, snø og forstyrrelse Men også forstyrrelse virker inn her. Dersom vi tar bort alle områder innen 3 km fra helårsvei og tettsteder, så blir betydningen av Storheia enda klarere: Storheia har nærmere 55% (51 av 106) av den lokale forekomsten av vindblåste rabber med tilgjengelig beite som er mer enn 3 km fra helårsvei, Leksvik rundt 25% (22 av 87) uforstyrret, og Rissa rundt 13% (7 av 56) uforstyrret. Ses dette i forhold til hele Sørgruppens vinterbeiter har Storheia en relativ andel av tilgjengelige uforstyrrete senvinterbeiter på Selv om Storheia bare utgjør Dette betyr at Storheia området foreslått for vindkraftverk inneholder nær 44% av Sørgruppens tilgjengelige vinterbeite, og faktisk så mye som 64% av hele sørgruppens lettere tilgjengelige vinterbeite i fjellet som er mer enn 3 km fra vinteråpen vei eller tettsted og dermed relativ uforstyrret. 14

15 Dersom vi sammenstiller dette med fordelingen av trekk- og flyttleier, så har Storheia 24 flyttog trekkleier, 44% av det tilgjengelige beite og 64% av det uforstyrrete beite. Rissa har bare 12 flytt- og trekkleier, Leksvik 13, og Mosvik bare 1 registrert. FAKTUM 4: STORHEIA HAR HELE 64% AV GUNSTIG UFORSTYRRET HØYERELIGGENDE TERRENG MED HØY BEITETILGJENGELIGHET. Oppsummering: Vinterbeitenes betydning og tilgjengelighet Dette er oppsummert i tabell nedenfor: Tabell 1: Sørgruppens seinvinterbeiteområder fordelt på potensielt fjellbeite, tilgjengelig beite etter terreng og snø på vinteren, andel uforstyrret tilgjengelige beite, samt forekomst av statlige registrerte flytt-og trekkleier. Vinterbeiteområde Potensielt fjellbeite over skogsgrense (km 2 ) Tilgjengelig andel med vinterbeite fra terrengindekser (km 2 ) Andel uforstyrret vinterbeite (>3 km fra helårsvei) (km 2 ) Andel uforstyrret tilgjengelig vinterbeite av totalt uforstyrret tilgjengelige vinterbeite areal Sum statlig registrerte flytt- og trekkleier Storheia % (81/106) 55% (51/106) 64% (51/80) 48% (24) Rissa 56 39% (22/56) 13% (7/56) 9% (7/80) 24% (12) Leksvik 87 49% (43/87) 25% (22/87) 27% (22/80) 26%) (13) Mosvik % (1) Totalt 252 km 2 58% (146/252) 31% (80/252) 50 Det kan ses direkte at mengden av flytt- og trekkleier samsvarer meget godt med betydningen av området som vinterbeite- desto mer fjell og tilgjengelige rabber desto flere flytt- og trekkleier. Det kan derfor konkluderes at Storheia utgjør en hel sentral andel av Sørgruppens vinterbeitearealer og at tap at dette området i praksis ikke bare vil kreve en dramatisk reduksjon i reintallet det vil også ødelegge Sørgruppens mulighet til å skifte mellom beiteområder etter skiftende værforhold og vintre, samt unngå nedbeiting over tid. Dette vil dermed i praksis forhindre Sørgruppen i å kunne gjennomføre sin normale års syklus og beiterotasjon, helt sentralt for reindriftens eksistens. 15

16 Flytt, driv og trekkleier Fig. 4: Her er flyttleiene framhevet. Bemerk den store gule flyttlei uthevet av forfatter fra sommer og høstbeiter til Storheia i Fig 1. Området mellom Storheia i nord og Rissa i sør er allerede falt ut pga. for mange inngrep. De to områder mot Trondheimsfjorden Leksvik og Mosvik, har henholdsvis 4 flyttleier og 8 trekklei og en flyttlei og ingen registrerte trekkleier, respektivt. I alt 13 trekk/flyttleier på over halvparten av arealet. Området med Storheia i nord har 7 flyttleier og 18 trekkleier (25 i alt) der atkomst forutsettes via hovedflyttlei til Torsengdalen, den sørlige delen mot Rissa har 7 flyttleier og 5 trekkleier (12 i alt). Storheia området har således lang tids og grundig dokumentasjon som vinterbeite og for flytting av rein i Statens reindriftskart. Bemerk at bare en del av flytt- og trekkleiene ligger i selve Storheiafjellet, mange ligger rett på sørsiden i tidligvinterbeiter men er avhengig av hovedflyttleien over Torsengdalen. Det er således ikke bare de som bygges direkte ut men også de som tapes når reindriften ikke lengre kan flytte reinen dit. FAKTUM 5: STORHEIA VINTERBEITEOMRÅDER INNEHOLDER 48% AV STATLIG REGISTRERTE TREKK- OG FLYTTLEIER (24 AV I ALT 50 REGISTRERTE PÅ KART) I VINTERBEITEOMRÅDENE OG FREMSTÅR SÅLEDES SOM SENTRALT FOR REINDRIFTEN. 16

17 Betydning av kraftledninger for beitetilgang og trekk- og flyttleier for Sørgruppen Det planlegges følgende kraftledninger i henhold til konsekvensutredningen (se figur): Figur 5a: Det planlegges en 420 kv-trafostasjon ved Storheia mellom Mørrivatnet og Austdalsvatna. Den nye 420 kv linje skal krysse den største flyttlei for reindriften i siidaen fra kalving- og sommerbeiter i øst til vinterbeiter i Storheia med tidligvinterbeiter sør for Storheia. Det går en liten kraftlinje der i dag (Kilde: ASK Rådgivning). Hovedflyttleien som i øvrig ikke er særlig nevnt i de tidligere konsekvensutredninger er sentralt forbindelsesledd mellom øst og vest. Stipulert utbygging av Storheia er vist under: 17

18 Fig. 5b: Stipulert utbygging av Storheia. Det kan være forandringer i detaljer og atkomst men 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) som er mer enn det oprinnelig søkte. Reindriftens største flyttlei går inn fra øst i sørlige del av kartet, såvel som nordover gjennom det utbygde område (Kilde for utbyggingsinformasjon: ASK Tilleggsutredning for reindrift). 18

19 Fig. 6a: Hovedflyttlei for Sørgruppen fra kalvings-, sommer- og høstbeiter i øst til vinterbeiter i storheia i vest. De gule områder er oppsamlingsområder for flytting på henholdsvis øst og vestsiden. Det planlegges 420 kv kraftlinje over her parallell med vei og traforsstasjon rett nord, samt 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) i Storheia. 132 kv linjene til traforsstasjon fra Storheia over Austdalen vil krysse flyttleien i Storheia også som ses helt toppen av kartet. Kilde: Statens reindriftskart. Fig. 6b: Samme område med hovedflyttlei og oppsamlingsplasser, der også beitene er inntegnet. Bemerk vår, kalvings-, høstvinterbeiter i øst (grøn farge) og vinterbeiter og seinvinterbeiter i vest (blå farge)i Storheia. Ved en utbygging av både kraftlinje og hele Storheia med vindmøller og veier vil både flyttleien og vinterbeitene gå tapt. Nær 65% av de 19

20 beste og minst utbygde og forstyrrete vinterbeiter ligger på vestsiden. 420 kv kraftlinjen vil også krysse de vestligste deler av kalvingsområdet på østsiden av veien. Bemerk de omfattende beiteområder på hver side som viser tydelig viktigheten av områdene for reindriften og flyttleien imellom de. Kilde: Statens reindriftskart. Det skal også anlegges en 132 kv kraftlinje fra Storheia vindmøllepark: Fig: Kv kraftlinjen fra stasjon i Storheia til stasjon på østsiden av dalføret vil også direkte krysse en viktig flyttlei (vist med gult i figur til høyre) uavhengig av alternativene. Plassering av Storheia transformatorstasjon, vindmøller, de 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) og 132 kv linje, samt 420 kv i dalen vil ikke bare ødelegge tilgangen på vinterbeitene fullstendig, de vil også helt ødelegge flyttleien her, såvel som hovedflyttleien lengre sør. Kilde bildet til venstre: ASK Tilleggsutredning for reindrift; kartet til høyre: Statens reindriftskart. Konsekvensene for en flyttlei av en vindmøllepark med tilhørende traforstasjon for en flyttlei mellom to viktige beiteområder før- og etter utbygging er vist i et nylig svensk studie av tamrein: Fig. 8: Tap av trekkveier og beiteområder etter utbygging av vindmøller (henholdsvis 8 og 10), kraftlinjer og vei i Malå reinbeiteområde i Sverige (Skarin et al, 2015). Vindmølleparkene er vist med sterkere rødt etter utbygging. Akkurat som i Storheia er det en flyttlei over en vei igjennom et dalføre til et viktig beiteområde. Mørke felter viser 20

21 konsentrasjon av rein og flyttveier- før utbygging (a) og under utbygging (b) (flyttleier framhevet med gult). Under utbygging falt hele beiteområdet ut, og i driftsfasen ble bruken kraftig redusert langt utover grensene for vindmølleparken, sammenlignet med situasjonen før utbygging. Det ble anslått ca. 87% tap av flyttleier og 66-86% tap av broken etter utbygging vel og merke langt utover selve vindmølleparken. I Storheia stipuleres begge hovedflyttleier tapt. Storheiautbyggingen er i øvrig 5-8 ganger større enn den i Sverige, der Storheia prosjekteres med km bilvei og vindmøller. Akkurat som i Austdalen på Fosen hadde reinen her bare et sentralt krysningspunkt ca. 1 km sør for vindmølleparken men falt ut. Som det også ses i bildet etter utbygging til høyre, forflyttet mye rein seg tett opp til (ca. 2 km) veien rett bak en åskam fra veien men torde tydeligvis ikke krysse. Utbygging av vindkraft og kraftlinjer og effekter på trekk- og flyttleier i anleggsfase og driftsfase. I Sørgruppens beiteområder i Fosen skal det de neste fem årene foregå kontinuerlig anleggsvirksomhet. Dette er et direkte avvik fra forutsetningene i de tidligere utredninger som forutsatte stans i anleggsvirksomhet i perioder. Dette kan være, slik det ses under, til alvorlig skade for reindriften da det vil involvere anleggsvirksomhet og trafikk av både kraftledninger, traforsstasjoner samt vindmøller og en betydelig mengde veier. Reindriftsloven 22 lyder: Reindriftsutøvere har adgang ti! fritt og uhindret a drive og forflytte rein i de deler av reinbeiteområdet hvor reinen lovlig kan ferdes og adgang til flytting med rein etter tradisjonelle flyttleier. Med til flyttlei regnes også faste inn-og avlastingsplasser for transport av reinen. Reindriftens flyttleier må ikke stenges, men Kongen kan samtykke i omlegging av flyttlei og i åpning av nye flyttleier når berettigede interesser gir grunn ti! det. Eventuell skade som følge av omlegging av flyttlei eller åpning av ny flyttlei erstattes etter avgjørelse ved jordskifteretten. Kongen kan bestemme at også fastleggingen i detalj av den nye flyttleien skal overlates til skjønnet. Her oppsummeres det erfaringer fra vindkraftutbygging i Sverige på tamrein. Storliden og Jokkmokkliden vindkraftverk ble bygget ut og det ble gjennomført forskningsprosjekt med bruk av både GPS-sendere på rein og av møkktellinger. Det ble videre gjennomført undersøkelser før utbygging, i anleggsfasen og i driftsfasen. Effekten av anlegg av to mindre vindkraftverk, henholdsvis 8 og 10 turbiner, med tilhørende kraftledninger og veier, ble undersøkt I perioden Bruken gikk ned med rundt 66-86% rundt vindfarmene lokalt sammenlignet med bruken før utbygging, og 61% regionalt, blant fordi trekk og flyttleier ble påvirket. En egen undersøkelse av bruken av trekk- og 21

22 flyttleier viste en 76% reduksjon i bruken av trekk-/flyttleier innen 2 km fra utbygging i anleggsfasen sammenlignet med perioden før utbygging. Reinen utviste også økt aktivitet og bevegelse innen 5 km fra anleggene, noes om indikerer en tydelig påvirkning I form av mer urolig atferd. Den viktigste effekten ved unnvikelse av inngrep er at bæreevnen til stadighet reduseres. Dette kan en se tydelig i vinterbeiteområder, der spesielt lavbeitene kan bruke lang tid på å ta seg opp igjen etter kraftig beiting. Siden mange studier har påvist redusert bruk eller sågar stans i bruken av trekkleier ved utbygging, herunder av kraftledninger, kan kontinuerlig anleggsvirksomhet av både kraftledninger og vindkraftverk få store konsekvenser for reindriften: Dette gjelder spesielt den største trekk/flyttlei fra østsiden til vestsiden inn I Storheia, som I dag utgjør den alle største statlig registrerte flyttlei i hele siidaen. Siden Storheia I dag utgjør det største ubebygde vinterbeiteområde med høy beitetilgjengelighet uansett snøforhold, kan en blokkering eller redusert bruk som følge av både unnvikelse eller anleggsvirksomhet få meget alvorlige konsekvenser for hele siidaens årssyklus og dermed grunnlaget for reindriften. En av siidaens viktigste og største flyttleier slik offisielt registrert på reindriftskart der reinen fortsatt selv kan trekke naturlig igjennom - går fra Juvatnet i øst mot Torsengdalen i vest. Reinen kan her på tidlig vinteren benytte områdene på sørsiden og helt fram til våren kan den beite i Storheiaområdet hvoretter den i April kan vandre tilbake til kalvingsområdene i øst. Det planlegges e km bilvei og vindmøller I Storheia, samt en større kraftledning over flyttleien, samt kontinuerlig anleggsvirksomhet. Konsekvensene for hele reindriftens årssyklus er ikke vurdert og sannsynligheten for, slik det er observert i Sverige, at flyttleien vil gå tapt er stor. 22

23 Tabell 2: Oversiktstabell over effekter av vindmølleparker med veier i svensk reinbeiteområde fra det svenske vindmølleforskningsprosjektet (Skarin et al., 2016, 2017). Distrikt Vindmøller Sesongbeite Unnvikelse (reduksjon i bruk) Malå Storliden, 8 Kalving og sommerbeite, studier basert på Malå Malå Jokkmokksliden, 10 Storliden, 8 og Jokkmokksliden, 10 møkktelling Kalving og sommerbeite, studier basert på møkktelling Kalving og sommerbeite, studier basert på GPS Tap av driv/trekk eller flyttlei innmark 66% Ja Også unnvikelse driftsfase Press på andre beiteområder/ 86% ja Også unnvikelse driftsfase Ja og økt aktivitet, rein clustrer seg og uvillig til å krysse Ja, 76% reduksjon Ja I I Vegring for å krysse områder med vei og vindkraft Studier i Nord-Amerika der forskningen lenge har dokumentert omfattende konsekvenser for caribou (nord-amerikansk villrein) har blant annet vist at rundt 1/3 av undersøkte dyr var spesielt skeptiske til å krysse veier og kunne bruke ti gange så mange dager på å krysse som vanlige dyr (33 dager mot 3 dager i snitt) og at de samme trege dyr beveget seg raskere etter kryssing (Wilson et al., 2016). Dette var ganske likt det som ble observert i Sverige med mange dyr her tamrein- som akkumulerte seg på en ene side noen km fra veien, og generelt beveget seg raskere når de kom nærmere veien og vindkraftverket enn de gjorde før utbygging. Andre trusler mot reindriften i Sør-Trøndelag I tillegg til de omfattende planer for utbygging av vindkraft må det også vurderes hvorledes dette vil virke sammen med annen eksisterende utbygging. Det er svært mye hyttebygging i reindriftsområder. En rapport fra Norut NIBR Finnmark, Universitetet for Miljø og biovitenskap 23

24 (UMB) og Norsk Institutt for naturforskning (NINA) 45 fastslo i 2006 at reindrifta i Norge hvert år fikk redusert beitearealene med flere hundre kvadratkilometer som følge av unnvikelse fra hyttefelt og hyttebygging. Et flertall av kommunene åpner dessuten for mange nye hytter, ofte mer enn reindrifta innstiller på. I Sør-Trøndelag og Hedmark reinbeiteområde kan dette føre til at en femtedel av beiteområdene går tapt de neste 20 årene. Det var allerede i 2006 I følge denne rapporten mer enn 4,000 hytter på Fosenhalvøyen med et snit på 990 hytter pr 1000 km 2 mer enn dobbelt så høyt som gjennomsnittet i reindrifts-norge innmarkrapport2006_5.pdf 24

25 Fig. 9: Hyttebygging Sør-Fosen fra SSB : Innfelt kart viser med røde punkt nye hytter bygget fra 1985 til 2006 (seinere data var ikke tilgjengelig på kort varsel). Distriktet er hardt presset av utbygging, der Storheia utgjør et av de aller viktigste sikre vinterbeiteområder med minst utbygging. Om lag en tredjedel av hyttene som bygges i områder med samisk reindrift bygges i strid med gjeldende kommuneplaner. Unnvikelsessonene strekker seg gjerne flere kilometer ut fra hyttefelt. Hyttefeltene beslaglegger derfor langt større beiteområder enn det som fysisk bygges ut. Størst reduksjon i beiteareal forventes i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde, der nesten en femtedel av beitearealet kan gå tapt i løpet av den neste tjueårsperioden dersom hytteutbyggingen fortsetter i svakt økende takt. I dette sørligste reinbeiteområdet for samisk reindrift kan altså hyttebyggingen være en betydelig trussel for reindriftas beitegrunnlag. 25

26 Bare 12 prosent av kommuneplansakene ender med at det i liten grad åpnes for ny hytteutbygging, mens de øvrige planene ender med kompromisser som åpner for mer hyttebygging enn reindriftas organer i høringene innstiller på. Årlig innvilges 400 dispensasjoner for bygging av nye hytter i kommunene, og bare 7 prosent av disse stoppes som følge av at reindriftas organer går imot. På Fosenhalvøya ble i følge NORUT rapporten 83% av søknadene om nybygg i LNF-områder som krever dispensasjon fra kommuneplan innvilget. Storheiaområdet utgjør I dag det største sammenhengende vinterbeiteområde med minst inngrep og forstyrrelse for hele sørgruppen. Kontinuerlig anleggsvirksomhet og en vindmøllepark med veier og kraftlinjer, vil sammen med hyttebygging og andre inngrep, således utvilsomt ødelegge I betydelig grad grunnlaget for reindrift eller i beste fall redusere det dramatisk. I tillegg har det vært en rekke andre inngrep, spesielt etter 1945, herunder kraftutbygging. Hva er kunnskaper om rein og inngrep Kapitlet her utgjør i hovedtrekk et forskningsbidrag til Sametingets rapport om temaet i Utbygging av reinbeiteland er i dag en av de aller største truslene mot reindriften. Reindriften er avhengig å kunne forflytte seg mellom sesongbeiter og beitelommer fordelt utover fjell- og skogsområder. Nordamerikansk caribou kan trekke mer enn 5000 km mellom forskjellige sesongbeiter. Innen tamreindrift i Norge er de lengste flyttveiene på rundt km det er kortere enn caribouens vandring, men langt lengre enn det villreinen i Sør-Norge i dag kan vandre innenfor sine fragmenterte leveområder. Reindriften følger som regel en årssyklus med flytting mellom vinter-, vår-, kalvings-, sommerog høstbeiteområder, med ulike systemer for kalvemerking og slakt. Som regel er det kalvemerking på sommeren, men enkelte har det på høsten. Slakt foretas typisk i september og utover høsten. Karakterisk for flyttingen mellom beiteområder i dag er at reinen ikke flyttes som en samlet flokk, men at man styrer og driver reinen i flytteperioden, med en nøye tilpassing til terrenget og til reinens naturlige atferd. Dette står i motsetning til for eksempel nenetserne på Yamal i Russland, som følger og driver reinsflokker samlet og tett (Degteva og Nellemann, 2013). Det betyr at reindriften i Norge blir sterkt avhengig av reinen naturlige atferd gjennom å følge og styre reinen lett, og gjennom å gi reinen signaler som forsterker dens naturlige trekk og terrengvalg, drevet av reinens intuisjon, erfaring og naturlige drift mot sine sesongbeiter. Selv om rein kan holdes igjen i et område, er det svært vanskelig å tvinge reinen til å beite eller forflytte seg inn i områder som den oppfatter som skumle eller unaturlige. Her vil reaksjonen heller være at den springer ut eller sprer seg i alle retninger. 6 Sametinget 2016: Perspektiver til fremtidig areal- og miljøpolitikk i Sápmi. 26

27 Når man skal spille på lag med reinens naturlige adferd og terrengvalg er det helt sentralt at man har en godt fungerende flokk der alle dyr har en funksjon. Slik får også flokkstrukturen, så vel som lang kunnskap i reindriften, avgjørende betydning for å kunne drive rein over store områder. Slakteuttaket må også ta hensyn til slike forhold. Hvis man ser på kalvingsperioden, er fostringsflokker og flokker med bukk og ungdyr ofte skilt i denne tiden. Rett før kalving er det meste av reinen spredt i flokker, og når den enkelte simle skal kalve trekker hun seg ofte bort fra de andre. Dette har en helt naturlig forklaring, da selv småflokker tiltrekker seg større oppmerksomhet fra rovdyr og fugl, og gjennom å være alene de første timer og dager, når kalven er lite mobil, har den best sannsynlig for å overleve. Så snart kalven er raskere til beins er simlen straks med en småflokk igjen. Enkelte kalver går gjerne i smågrupper, det varierer med den enkelte simle. Men å forsøke å gjete reinen i kalvingsperioden blir rett og slett kaos. På samme måte vil man ikke gjete reinen for intenst på vinteren for ikke å stresse den; i stedet ringer man inn flokken med et scooterspor, og henter bare inn de delene av flokken som trekker ut. Selv om man forsøker å unngå intens gjeting i de fleste perioder, må man likevel aktivt jobbe for å hindre sammenblanding med andre siidaer. Med unntak av enkelte plasser der det er fungerende gjerder, forsøker man i stedet å drive i sirkler slik at man til enhver tid forsøker å opprettholde størst mulig avstand til uønskede naboflokker. Reindriften som et ekstensivt gjetesystem er i så måte ganske unikt i nomadiske eller pastorale systemer, siden man opererer med relativt ville dyr. Dette gjør det mer komplekst og krever at man forstår hele reinens atferd for å kunne drive reindrift over store fjell- og skogsområder. Hvorfor bruke tid på dette i en artikkel som skal handle om tap av reinbeiteland? Jo, fordi det er viktig å huske at reinen ikke er tam som et annet husdyr, og at et teknisk inngrep, forstyrrelse eller annen påvirkning dramatisk kan virke inn på reindriftens årssyklus. Selv om reindriften er tilpasningsdyktig, så kan en forstyrrelse i reindriftens årssyklus være tilstrekkelig til at det oppstår store problemer. I det følgende gis det en oversikt over hvordan utbygging og forstyrrelse kan påvirke reindriften, basert på omfattende forskning nasjonalt og internasjonalt. Som i andre områder med store økonomiske interesser forekommer det også forskning og utredninger initiert av økonomiske interesser med det eneste formål å spre tvil omkring kunnskap. En rettesnor må være å se på hva majoriteten av forskerne konkluderer med i ulike deler av det sirkumpolare nord. I dag er det stor felles enighet om effektene av utbygging på rein og caribou (Vistnes og Nellemann, 2009; Skarin og Åhman, 2014, Tyler et al., 2006). Lokale direkte effekter Fysisk tap av land Det fysiske tapet av land som følge av asfaltering, bygninger osv. er i de aller fleste tilfeller svært begrenset. Som regel går mindre enn 1% av det totale landarealet fysisk tapt som følge av selv store utbyggingsprosjekter. Det fysiske tapet av land er derfor ofte av liten betydning for reindriften, så sant det ikke er et sjeldent viktig areal som går tapt (f.eks. spesielle ilandføringssteder for rein som fraktes med pram, eller smale flyttleier mellom beiteområder). 27

28 At det fysiske tapet er lite, betyr ikke nødvendigvis at konsekvensene av utbyggingen er små for reindriften, noe vi skal se under indirekte regionale effekter. Forstyrrelse av enkeltdyr nær inngrep Forskning på lokale direkte effekter (Vistnes og Nellemann 2000b, 2008) fokuserer typisk på fysiologiske stressreaksjoner i dyret gjennom å registrere adferd (for eksempel flukt, uro, økt hjerteaktivitet) når enkeltdyr møter forstyrrelse. Forstyrrelsen kan for eksempel være overflygninger eller møte med folk eller kjøretøy. Det er gjort svært mye forskning på lokale direkte effekter av forstyrrelse av rein og andre drøvtyggere (Murphy and Curatolo 1987; Harrington and Veitch 1991; Tyler 1991; Andersen et al. 1996; Weisenberger et al. 1996; Krausman et al. 1998, Maier et al. 1998, Aastrup 2000, Burson et al. 2000, Colman et al. 2001). Størsteparten av slike studier har funnet at stressreaksjonen for rein eller caribou i møte med forstyrrelse er begrenset til flukt m vekk fra forstyrrelseskilden eller økt hjerteaktivitet i 0-4 minutter. Andre lokale studier ser på reinens beitebruk i et begrenset område rundt et inngrep. Svært få studier finner noen sammenheng mellom reinens beitebruk og avstand til inngrep innen de første 1-2 km fra inngrep. Rundt 80-90% av studiene som fokuserer på lokal direkte forstyrrelse konkluderer med at effekten på rein er liten og kortvarig (Vistnes og Nellemann 2008). Reindeer (number per group) a Reindeer (number/km 2 ) 0,5 0,4 0,3 0,2 0,1 0, > 6.0 b Distance to road and power line (m) Distance to road and power line (km) Fig. 10. Utbyggingseffekter på rein på forskjellig skala: a) Fordeling av reinflokker observert mellom 1984 og 1987 innen 2 km fra veier og kraftlinjer i Setesdal-Ryfylke, uten noen tydelig unnvikelse; og b) fordelingen av rein i 2 km brede intervaller fra den samme infrastrukturen. I figur a) ser vi ingen trend i observasjonene, mens i graf b) er det klart at reintettheten øker med økende avstand til vei og kraftlinje. Dette viser at man må bruke stor nok skala for å få fram eventuelle effekter av utbygging på rein. Merk at a) og den første søylen i b) er nøyaktig samme data; 1226 rein eller 15% av det totale antall observerte rein ble observert innen 2 km fra veier og kraftlinjer, et område som utgjorde 51% av studieområdet. Data fra Nellemann et al. (2003). Det er anerkjent at bukk og ungdyr generelt er mer tolerante overfor forstyrrelse og oftere observeres rundt inngrep og menneskelig aktivitet. Simler med kalv vil, spesielt i kalvingstiden, i større grad unngå utbygde områder og kan dermed miste tilgang til store beiteområder, selv om enkeltdyr blir observert nær inngrep. Dette utdypes i neste avsnitt. Regionale effekter Unnvikelse 28

29 Dersom rein forstyrres kontinuerlig av for eksempel lyd eller trafikk kan dette føre til at dyrene beveger seg mer og bruker mer energi (Kuck et al. 1985, Maier et al. 1998, Bradshaw et al. 1997), noe som kan føre til redusert vekt og kondisjon (Bradshaw et al. 1998). Senere forskning viser imidlertid at den vanligste responsen til kontinuerlig forstyrrelse og permanente inngrep som veier, kraftlinjer, bebyggelse og rørledninger er at reinen trekker seg unna forstyrrelsen (Figur 10-12). Dette betyr at reinen reduserer bruken av områder nær inngrep nettopp for å unngå stress-situasjoner eller forstyrrelse. Størrelsen på området med redusert bruk varierer med type inngrep. For villrein varierer unnvikelseseffekten fra en redusert bruk av områder innen 2,5 km fra kraftlinjer eller veier til redusert bruk av områder innen 10 km fra større bebygde områder (Vistnes og Nellemann 2008). Unnvikelsesstudier inkluderer altså undersøkelser der man har registrert størstedelen av dyrene ut til km fra inngrepet. Det er ikke tilstrekkelig å studere eventuell unnvikelse innen 0-2 km. For tamrein ser unnvikelsesresponsene ut til å ligge i størrelsesorden 1-5 km fra permanente inngrep. Innenfor dette intervallet er responsen avhengig av en rekke faktorer, som type inngrep, plassering i terrenget, insektstress, rovdyr, årstid, alternative beiteområder med mer. Unnvikelse kan ha store konsekvenser fordi det ofte innebærer at reinen presses sammen på mindre produktive beiteområder med resulterende økt beitepress og konkurranse om beitet (Cameron et al. 1992, Helle and Särkelä 1993, Smith et al. 2000, Vistnes and Nellemann 2001, Norges Forskningsråd 2002). Mindre beite per rein kan igjen gi utslag i reduserte vekter og redusert produksjon. Bukker og ungdyr kan være unntak, da de ofte ignorerer og i noen tilfeller oppsøker utbygde områder hvis disse f.eks. er gode beiteområder (Dau og Cameron 1986, Pollard et al. 1996, Maier et al. 1998). Studier av unnvikelseseffekter viser at konsekvensene av permanente menneskelige inngrep er betydelig mer omfattende enn tapet av det fysisk beslaglagte arealet. Både tam- og villrein kan sky inngrep som kraftlinjer, hyttefelt og veier, selv i perioder med liten eller ingen menneskelig ferdsel i nærheten av utbyggingen. Økt utbygging av hytter, veier og kraftlinjer kan føre til redusert kondisjon og redusert kalveoverlevelse gjennom økt konkurranse om beiteressursene. Det er eksempler på at rein (Nellemann et al. 2003) og caribou (Cameron et al. 1995, Joly et al. 2006) har forlatt et område fullstendig når utbyggingen har nådd en viss tetthet. Dette forutsetter at det finnes alternative beiter. 29

30 Fig. 11: Unnvikelseseffekter. Tettheten av rein (caribou) nær Prudhoe Bay i Alaska før og etter utbygging av en vei til et oljefelt gjennom et kalvingsområde. Figurene viser hvordan tettheten av rein sank betydelig i områdene innen 3-4 km fra veien, mens tettheten av rein økte drastisk i områdene som lå mer enn 4 km fra veien. Forskerne konkluderer med at reinen flyttet vekk fra veien og ut til områdene mer enn 4 km fra veien. Fra Cameron et al. (1992). 18 Rein/km 2 innen smâkupert terreng Avstand til hyttefelt, vei og kraftlinje (km) Fig.12: Unnvikelse fra infrastruktur. Sammenhengen mellom tetthet av rein (gjennomsnitt + middelfeil) og avstand (km) til hyttefelt, vei og kraftlinje innen småkupert, sammenliknbart terreng over tregrensen øst for Repparfjorddalen, Vest-Finnmark, mai 1998 og Figuren viser at det var lite rein innen 4 km fra inngrepene, og at tettheten av rein økte med avstanden til inngrepene. Bukk dominerte innen 4 km fra inngrepene, mens simler med kalv dominerte i sonen 8-12 km fra inngrep. Omarbeidet figur fra Vistnes og Nellemann (2001). Det er svært mange studier i dag som dokumenterer unnvikelse eller problemer hos rein ved kryssing av infrastruktur, (Wilson et al., 2016, Plante et al., 2017; Tyler et al, 2016, og se spesielt se Skarin og Åhman, 2014; Vistnes og Nellemann, 2008 med over 100 studier referert). Boulanger et al. (2012) fant innflytelsessoner på ut til km fra gruvedrift i Canada. Kumulative effekter Kumulative effekter av utbygging er de samlede, langvarige effektene av utbygging. Kumulative effekter inkluderer reduserte muligheter for beiting om sommeren for å bygge opp igjen kroppsreservene til vinteren, noe som igjen kan føre til redusert drektighet, kalvingsprosent, kalveoverlevelse, vekter og dermed redusert produksjon i næringen på lang sikt (White 1983, Skogland 1985, Gerhart et al. 1997, Kinley og Apps 2001). Tilsvarende redusert mulighet for beite om vinteren vil kunne gå ut over fostervekst, øke fare for abort, og vil også kunne føre til redusert produksjon. Det er i økende grad studier som viser at det er sentralt å sikre sammenhengende uforstyrrete beiteområder for lang tids produksjon og overlevelse (Rudolph et al., 2017). Fosen er i dag under hardt press. 30

31 Tap av store beiteområder for ett reinbeitedistrikt eller én siida innen ett distrikt vil sannsynligvis føre til at de berørte reineierne må redusere flokkstørrelsen betydelig eller øke bruken av naboens beiter for å kompensere for tapet. For Finnmark sin del kan det også føre til at de berørte siidaene vil oppholde seg lenger på vår/høstbeiter eller delte beiter på innlandet, noe som igjen vil gi mindre beite for andre siidaer som også bruker dette beitet. Tap av beiteland kan derfor føre til økte interne konflikter i reindriftsnæringen og til tap av beite også for andre reineiere enn de som er direkte berørt av en utbygging, samt til økte konflikter mellom reindriftsnæringen og samfunnet forøvrig. Kraftlinjer er en type inngrep som har vist seg å gi svært variable effekter. Nyere forskning har funnet at reinen faktisk kan se elektriske lysutladninger fra ledningene som ikke mennesker ser i form av gnister av corona (Tyler et al., 2014; 2015; 2016). Det som mennesker oppfatter som corona-støy knitring - og som mennesket ikke kan se fordi vi ikke kan se UV-bølger, kan reinen faktisk se som gnister (Tyler et al., 2014; 2015; 2016). Dette kan være en forklaring på hvorfor for eksempel flere parallelle kraftlinjer kan danne permanente stengsel for reinen slik som observert mellom Snøhetta øst og vest, eller i Setesdal-Ryfylke (Nellemann et al., 2001; 2003; Vistnes et al., 2004, Tyler et al., 2014; 2015; 2016). I et større forskningsprosjekt mellom UNEP og SLU i Sverige kartlegger man effekter av vindmøller på tamrein. Undersøkelsen omfatter en rekke lokaliteter før, under og etter utbygging. Resultatene viser at også for tamrein i skogsområder kan utbygging her veier, kraftlinjer og vindmøller - føre til stans i bruk av flyttleier, og dermed tap av beiteområder: Rakkocearru Fig. 13: Tap av trekkveier og dermed av kalvingsområder etter utbygging av vindmøller, kraftlinjer og vei i et allerede utbygd område (Skarin et al, 2015). Den viktigste effekten ved unnvikelse av inngrep er at bæreevnen til stadighet reduseres. Dette kan en se tydelig i vinterbeiteområder, der spesielt lavbeitene kan bruke lang tid på å ta seg opp igjen etter kraftig beiting. 31

32 1200 Mengde lav (gram/m 2 ) >10 Avstand til hyttefelt (km) Fig. 14: kumulative effekter: Forhold mellom lavmengde (g/m 2 ) på rabber som var tilgjengelige for beiting og avstand til et hyttefelt i Rondane, 1996 (Nellemann et al. 2000). Når reinen trekker seg unna inngrep, øker beitepresset i områdene langt fra hyttefeltet. Dette betyr igjen at bæreevnen går ned over tid. Effekten av utbygging i allerede utbygde områder De fleste nye inngrep bygges i områder der det finnes andre inngrep fra før. Det er derfor mange som har interesse av å vite hvor stor effekt for eksempel 100 nye hytter har i et område som allerede inneholder 500 hytter, eller hvor store konsekvenser en kan vente av en vei som anlegges parallelt med en allerede eksisterende kraftlinje. Det umulig å skille ut og tallfeste effektene fra enkeltinngrep som ligger i nærheten av hverandre. Forskning har vist to forskjellige resultat: 1) Inngrepene har mindre effekt når de konsentreres enn når de spres over et større område. Det er det første inngrepet i et område som har størst effekt, men en fortetting vil likevel forverre situasjonen for reinen. Effekten av hvert inngrep er selvfølgelig også avhengig av størrelsen på inngrepet; dersom det bygges et stort turistanlegg i et område som fra før bare hadde en liten kraftlinje, må man forvente at turistanlegget har størst effekt selv om kraftlinjen var det første inngrepet. 2) Inngrep kan virke sammen slik at den samlede effekten er større enn effekten av inngrepene hver for seg, for eksempel når to parallelle kraftlinjer til sammen danner en barriere som reinen ikke vil krysse. Disse to resultatene kan virke motstridende. Vi anbefaler å legge vekt på følgende: Fortetting er å foretrekke framfor spredt utbygging. Studier viser at reinen gradvis reduserer bruk av områder i takt med utbyggingen i området, og at reintettheten faller raskest ved det første inngrepet i et tidligere ikke-utbygd område (Figur 15). Til slutt vil reinen trekker seg helt ut av området når utbyggingstettheten har nådd et visst nivå. Dette forutsetter at reinen har andre steder å trekke seg tilbake til, noe som ofte ikke er tilfelle i reindriften. I så fall må man forvente økt stress og konkurranse om beitet hos reinen dersom reintallet ikke reduseres i takt med tapet av beiteland. Økt stress kan føre til redusert produksjon, noe som er et 32

33 økonomisk tap for reineieren. En annen sak er at begrepet fortetting i økende grad brukes til å kamuflere en reell utvidelse av eksisterende inngrep. Videre kan utvidelse/fortetting av for eksempel hyttefelt føre til at det oppstår en økt antall skiløyper/scooterløyper rundt feltet, noen som videre vil påvirke reinen. I tilfeller der en kan forvente synergistiske effekter som barriere-effekter er fortetting ikke å anbefale. Her må man se spesielt på hvordan inngrepene plasseres i terrenget. Man bør for eksempel unngå å la to parallelle kraftlinjer krysse smale flyttleier eller avskjære smale fjelltanger fra resten av beiteområdet. 2,0 Rein (antall per km 2 og Âr) 1,5 1,0 0,5 0,0 0,0 0,5 1,0 1,5 2,0 2,5 Tetthet av inngrep (km/km 2 ) Fig.15a: Tetthet av inngrep: Forholdet mellom tetthet av inngrep (km/km 2 ) og reintetthet (rein pr km 2 og år) i Nordfjella villreinområde, (Vistnes et al. 2001). Inngrep inkluderer veier, kraftlinjer, jernbane og merkede, faste skiløyper. Figuren viser hvordan reintettheten går ned når tettheten av inngrep øker. Det ble ikke observert rein i områder med mer enn 1,3 km inngrep per km B B Lavdekke (%) A >0-0.5 >0.5 Tetthet av inngrep (km/km 2 ) Fig.15b: tetthet av inngrep: Forholdet mellom lavdekke og tetthet av inngrep (km/km 2, se figuren over for definisjon av inngrep) i Nordfjella villreinområde, 1999 (Vistnes et al. 2001). I områder med inngrep var det 70-80% lavdekke, noe som tyder på at områdene var lite brukt av rein. I områder uten inngrep var lavdekket betydelig mindre, noe som tyder på hardt beitepress i de gjenværende, urørte områdene. 33

34 Reinens tilvenningsevne (habituering) til inngrep Reinen kan raskt tilpasse seg nye trusler ved å flytte seg bort fra områder med menneskelig aktivitet eller inngrep, dersom det finnes annet tilgjengelig habitat. En del studier viser forskjell i tamhetsgrad der opprinnelig villrein reagerer kraftigere på for eksempel skiløpere, sammenliknet med villrein som stammer fra forvillet tamrein. Så langt finnes det imidlertid få eller ingen studier som viser at rein tam eller vill venner seg til inngrep slik at unnvikelsessonene eller barriere-effektene reduseres over tid. Tvert imot viser de studiene som har gått over lang tid ingen tegn til tilvenning. Studier av 20 år gamle rørledninger og veier i Alaska viser at reinen fremdeles har en redusert bruk av områdene nær inngrepene. Dovrebanen, åpnet i 1921, og Bergensbanen, åpnet i 1909, danner fremdeles barrierer for villreinen som den dag i dag fører til oppsplitting av villreinens leveområder. Kraftlinjene og hyttefeltet i Repparfjorddalen i Vest-Finnmark var år gamle da man dokumenterte at tamreinen holdt seg unna dem (Vistnes og Nellemann 2001). Vannkraftutbyggingene i Setesdal-Ryfylkeheiene i perioden førte til at villreinen i området endret bruken av området. Registrering av rein fram til 1987 viste ingen tegn til tilvenning til inngrepene (Nellemann et al. 2003). Undertegnede kjenner bare til et studie som viser en svak tendens til habituering, nemlig studiet av Johnson et al. (2017) altså mindre enn 1% av unnvikelsesstudiene:..( ).with.( ), caribou would demonstrate a greater sensitivity to human disturbance and a larger zone of influence relative to industrial development. Consistent with the assumed level and timing of disturbance, caribou demonstrated the strongest avoidance response to settlements, followed by main roads and minor disturbance features. The data suggested that avoidance was less during the more recent time period ( ), but still relatively large when compared to the reported disturbance responses of other populations of Rangifer. Det bemerkes at forfattere FORTSATT fant store unnvikelser og betydelig høyere enn det meste av litteraturen. Ironisk nok har selv en av forfatterne av konsekvensutredningen publisert at fluktatferd kan ha lang genetisk persistens (Reimers et al. 2012). Når det gjelder fluktatferd er det imidlertid ulike studier avhengig av om det finnes jakt og rovdyr eller ikke. Når det gjelder effekter av unnvikelse er litteraturen ganske konsistent med opp til mange titalls år med unnvikelse etter inngrep uten synlig habituering (se feks. Nellemann et al. 2001; 2003; Nellemann og Cameron, 1996; 1998; Haskell og Ballard, 2008). Sistnevnte fant: to 1990 and 2000 to We found no evidence of habituation across years. Ut fra eksisterende studier må man derfor konkludere med at det er stor sannsynlighet for at reinen ikke vil venne seg til inngrep på kort tid, men at dette styres av trusselbildet, insekter og beiteforholdene i øvrig. Det finnes likevel en god del udokumenterte observasjoner av at rein har vent seg til inngrep. Disse kan være basert på observasjoner av bukker og ungdyr, som kan være svært tolerante overfor inngrep, eller observasjoner av rein generelt i svært utbygde områder hvor det ikke finnes alternative uforstyrrede beiter. Rein kan også oppsøke skygge 34

35 fra bygninger o.l. under store insektangrep. Slike observasjoner gjelder som regel kun en liten andel av reinen i området. På Kvaløya i Finnmark kjenner vi til at reinen trekker ned i Hammerfest og vandrer rundt i byen. Dette gjelder i stor grad bukk og fjorårskalv, men også simler med kalv. Det er imidlertid ikke gjort studier av hvor stor del av flokken som bruker andre deler av øya, og om reinen trekker ned til byen spesielt når det er lite grøntbeite på fjellet eller på dager med mye parasitter og insekter i lufta. Alt i alt er tilvenning til inngrep er et vanskelig spørsmål som også må vurderes ut fra lokale forhold og reineiernes lokalkunnskap. Ut fra eksisterende, publiserte studier er det som sagt liten eller ingen faglig dekning for å regne med tilvenning når man skal vurdere konsekvensene av en planlagt utbygging. Overføring av forskningsresultater fra villrein og caribou til tamrein. Villrein, tamrein og caribou er alle samme art; på latin Rangifer tarandus. Denne arten deles inn i sju underarter. Underartene kan reagere til dels forskjellig på forstyrrelse. Spesielt Svalbardrein og Peary caribou skiller seg ut fra de andre underartene både genetisk og med sitt levesett, og man bør derfor være forsiktig med å overføre forskningsresultater fra disse underartene til norsk tamrein. Norsk, finsk, svensk, russisk, grønlandsk og nord-amerikansk tamrein samt nord-amerikansk caribou har derimot en god del til felles når det gjelder reaksjoner på forstyrrelse og inngrep. Dette henger sannsynligvis sammen med grunnleggende biologiske reaksjoner på forstyrrelse hos reinen. Fluktavstander varierer noe mellom f.eks. forskjellige villreinstammer, men ligger generelt innen m, typisk m. De fleste studiene på unnvikelse hos villrein, tamrein og caribou har funnet en 50-80% reduksjon innen 4 km fra inngrep som veier med trafikk eller hyttefelt. Det er derfor ikke tilfelle at tamrein har en helt annen atferd enn villrein. Litteraturen viser at i tilfellene der det er observert store unnvikelsessoner for eksempel en 95% reduksjon av beiteområder ut til 5-10 km fra inngrepet - så er det snakk om store turistanlegg med mye ferdsel. Fra mindre utbygginger uten mye ferdsel observerer man typisk en ca. 50% reduksjon av beiteområder innen 2-4 km fra utbyggingen. Fra enkeltløyper og små inngrep kan unnvikelsessonene være noen hundre meter brede, og for de minste inngrepene observerer man selvsagt ingen eller svært små effekter på reinens beitebruk. Ikke uventet finner man at store inngrep har større effekter enn små, og at inngrep med tilhørende ferdsel har større effekt enn inngrep uten ferdsel eller trafikk, selv om man også i utbygginger uten ferdsel kan ha en effekt dersom inngrepet er over en viss størrelse. Sammenstillinger av rein og utbygging: Reviews Effekter av utbygging på rein sammenstilling: Et review av Vistnes og Nellemann i Polar Biology (2008), gikk igjennom 85 studier av rein og utbygging og forstyrrelse. De viste til at studier (spesielt før 1985 men også studiene noen effekter. Derimot viste langt størsteparten av studier som studerte unnvikelseseffekter alle 35

36 etter 1985 og spesielt de siste årene at nå viste 83% av studiene skadevirkninger I form av forstyrrelse, unnvikelse og tapte beiter, typisk med 50-95% tap innen 5 km. Et annet studie Tyler et al viste følgende oversikt bare på kraftledninger i Norge: Fig. 16: Et studie av Tyler et al. viste at det i rundt 85% av norske studier ble funnet unnvikelse eller barriere fra kraftlinjer på norsk rein. Omtrent samme fordeling finnes i den sirkumpolare og globale forskning på effekter av utbygging, med 80-90% av studiene som finner effekter. 36

37 Tabell 3: Unnvikelsessoner fra infrastruktur for 30 internasjonalt publiserte studier av caribou, villrein og tamrein samlet av Skarin og Åhman, 2014 i et review av 87 ulike studier som dekket alt fra lokalt skremselsatferd til unnvikelse av infrastruktur. 37

38 Resultatene i tabell 3 er i øvrig nært samsvarende med utredninger av FN og modeller brukt av OECD, CBD og EUs miljøovervåkingsorgan EEA. Effekter av utbygging på tamrein-sammenstilling: Den svenske forskeren Anna Skarin foretok et review (sammenstilling) av 18 studier på 8 ulike populasjoner av tamrein og utbygging. Sammenstillingen viste at også for tamrein ble atferden påvirket opp til 12 km (de fleste kortere avstander typisk 2-5 km) fra større inngrep. På tross av lang domestiseringsprosess er atferden til tamrein svært lik den ville. Dette forsterkes ytterligere av at reindriften i dag drives ekstensivt og at reinen sjelden er særlig tam. Resultatene er vist i Tabell 3. Forskjellen mellom tamrein og villrein Terminologien i Skandinavia, der man bruker betegnelsene tamrein og villrein, kan gi inntrykk av at det er større forskjell mellom disse dyrene enn det som er tilfelle. Både tamrein og villrein er samme underart; Rangifer tarandus tarandus, som har sitt utbredelseområde i Eurasia, og som også er satt ut i områder på Grønland, Island og i Nord-Amerika. Norsk villrein består både av opprinnelig vill rein og av forvillet rein fra reindrift. På engelsk snakker man om semidomesticated reindeer for å illustrere at reinen som brukes i reindrift ikke er helt tam. Tamrein betyr altså ikke at reinen er tam, kanskje med unntak av kjørerein og andre enkeltindivider av rein. Betegnelsen tamrein brukes som en geografisk inndeling, der rein som er en del av samisk eller ikke-samisk reindrift kan slaktes, merkes og gjetes i motsetning til i villreinområder. Både caribou, villrein og tamrein er dyr som vandrer fritt og som er fullstendig avhengig av stor grad av fri ferdsel for å reprodusere. Fragmentering av reinbeitedistrikt med tamrein, fragmentering av villreinområder eller av områder med forvillet tamrein, eller fragmentering av områder med caribou gir nøyaktig de samme typer atferdsrespons, selv om det er variasjon i størrelsen på responsen. Det er ikke slik at tamrein reagerer på en helt ny og annerledes måte i møte med forstyrrelse, sammenliknet med caribou eller villrein. Unnvikelseseffektene er generelt lavest hos nordamerikansk caribou (fra noen hundre meter til 4 km, men enkelte nyere studier viser også langt større soner, bl.a. ut til 9 km for skogscaribou). De er middels store for tamrein (fra noen hundre meter ut til 8 km, typisk 1-4 km) og høyest for skandinavisk villrein i åpne områder (0-30 km; typisk 2,5-5 km). Avstandene varierer med årstid og type inngrep og hvorvidt det er menneskelig aktivitet i området. Unnvikelsessonene opplever i snitt en 50-90% redusert bruk. Graden av tamhet varierer også mellom ulike reinflokker med tamrein. Tamhetsgraden hos skandinavisk tamrein har nok blitt langt mindre som følge av mekaniseringen av næringen. I motsetning til tamrein hos enkelte andre urbefolkninger, slik som f.eks. nenetserne på Yamal i Russland, så er skandinavisk tamrein relativt vill og fritt beitende. Det understrekes imidlertid at selv tamrein hos nenetserne som gjetes direkte gjennom store industrikompleks på Yamal likevel beiter flere km borte fra feltene da reindriftsutøverne oppfatter disse som 38

39 forstyrrende og uroskapende for flokken (Degteva og Nellemann, 2013). Denne reinen har en tamhetsgrad og en kontakt med reindriftsutøverne som vi ikke finner i Skandinavia i dag. Det kan konkluderes at hvorvidt rein klassifiseres som caribou, tamrein eller villrein ikke er det avgjørende momentet i vurderingen av mulige skadevirkninger av inngrep i reinbeiteområder. Vi har i dag mye forskning fra hele det sirkumpolare nord som peker i samme retning. Store utbygginger er problematisk for rein og caribou, og tap av beiteland er en irreversibel prosess som vil gi næringen store utfordringer på sikt. Bruk av nyere forskning på vindkraft og tamrein i domstoler og forvaltning i Sverige og Norge Hvor det har vært forsket svært mye etterhvert på nesten enhver form for utbygging veier, kraftledninger, tekniske installasjoner i oljefelt, bygninger, hytter, skiløyper, rørledninger, ferdsel, scooter og ATV trafikk, gruvedrift, seismiske spor, hogst, militær aktivitet, boligfelt mm. så har det ikke vært forsket spesielt mye på vindkraft. Dette skyldes først og fremst at fenomenet er relativ nytt i reinbeiteland. Etter at ett større forskningsprosjekt finansiert primært av Statkraft og Statnett konkluderte med effekter av veier og kraftledninger i likhet med størsteparten av forskningen internasjonalt- satte samme kraftinstansene i stand et nytt forskningsprosjekt bare på vindmøller denne gang utelukkende med mindretallet av forskerne som ikke mente at kraftledninger hadde noen skadevirkning. Disse konkluderte i flere artikler at vindmølleparker på tross av at det her var mye veier og kraftledninger ikke hadde noen påvirkning av reindrift. Reindriften var stort sett sterkt uenige, noe om reflektertes i flere rettsaker, blant annet i Vannøya-saken ( SKJ-NHER/ KJ-NHER den ) der dommerne konkluderte at den nye vindmølleforskning sto i motsetning til tyngden av forskningen (side 20 i dommen): I likhet med det som gjelder mange eldre studier, inneholder rapportene fra Vind-Rein og Kraft-Rein i liten grad data fra de aktuelle områdene før inngrep er blitt satt i gang. Retten kan ikke se bort fra at resultatene fra prosjektene på lengre sikt vil endre eksisterende kunnskap om reins unnvikelse kraftlinjer og vindmøller. Veid opp mot den omfattende litteraturen som finnes om reinens respons på inngrep i leveområdet, har likevel resultatene fra prosjektet så langt liten tyngde... Det ble samtidig satt i verk et større forskningsprosjekt i Sverige i regi av Universitetet i Uppsala: Vindval. Dette prosjektet er det første som har studert utbygging av vindkraft på tamrein både før, under og etter etablering over lengre årrekke. Den svenske forskningen konkluderte ikke overraskende i overensstemmelse med store deler av den eksisterende forskningen på rein og inngrep generelt at vindmøller som er relativt store tekniske installasjoner i bevegelse assosiert med kraftledninger, veinett og tilsyn og dermed i noen tilfeller økt ferdsel hadde betydelige skadevirkninger på reindrift. 39

40 Den svenske kraftindustri som skal bygge vindmølleparker med mange tusen vindmøller I samiske områder - forsøkte i øvrig å hindre publisering av rapporten og det vitenskapelige arbeide, noe om førte til betydelig medieoppmerksomhet i Sverige i Uppsala universitet gikk offisielt ut den 31 august 2016 og stilte seg fullt bak forskernes resultater. Effektene inkluderte tap av flyttleier, tap av beiteområder, og økt aktivitet av rein som kom nær vindmøllene. I øvrig ble resultatene i etterkant diskutert og anvendt i flere svenske rettssaker, blant annet med: DOMSLUT - UMEÅ TINGSRÄTT DOM Mål nr M Mark- och miljödomstolen Mark- och miljödomstolen upphäver miljöprövningsdelegationens beslut samt avslår Ava Vindkraft AB:s ansökan om tillstånd att uppföra vindkraftverk vid Ava, Nordmalings kommun Enligt domstolens bedömning innebär detta att den befintliga vindkraftparken påtagligt försvårar rennäringens bedrivande i området och medför risk för långsiktig försämring av betesmarkernas bärkraftighet. DOMSLUT - UMEÅ TINGSRÄTT, DOM Mål nr M meddelad i Mark- och miljödomstolen Mark- och miljödomstolen upphäver miljöprövningsdelegationens beslut samt avslår Svevind AB:s ansökan om tillstånd att uppföra vindkraftverk inom fastigheten Jansmark 2:1, Nordmalings kommun. Sammanfattning Mark- och miljödomstolen finner att den ansökta vindkraftetableringen påtagligt kan försvåra bedrivandet av rennäring i området genom att riskera att den traditionella renskötseln upphör. Vidare anser domstolen att bolaget inte har visat att det är möjligt att föreskriva skyddsåtgärder som säkerställer att verksamheterna kan samexistera. Intressena vindkraft och rennäring är därmed oförenliga inom det planerade området för vindkraftparken. Med hänsyn till den stora risken för att traditionell renskötsel helt kommer att upphöra i området om vindkraftparken byggs ut enligt ansökan, anser domstolen att intresset av att skydda rennäringens bedrivande i området överväger intresset av en vindkraftutbyggnad i nu aktuellt fall. Den ansökta vindkraftsetableringen kan mot den bakgrunden inte tillåtas på den aktuella platsen. Det bemerkes, at også Olje- og energidepartementet selv i brev 11 november 2016 refererer til de svenske studier, som en del av sin begrunnelse for å avslå konsesjon side syv i brev

41 (08/ )( Fred. Olsen Renewables AS -Kalvvatnan vindkraftverk i Bindal og Namsskogan kommuner klagesak):...tidligere studier ved Kjøllefjord vindkraftverk indikerer at reinen i liten grad påvirkes av vindkraft i driftsfasen. I etterkant av NVEs behandling av søknaden om Kalvvatnan vindkraftverk er det imidlertid offentliggjort en svensk rapport som sammenfatter tre studier at vindkrafts effekt på rein og reindrift: Studiene finner effekter i form av redusert beitebruk og mindre beitero i 3-4kilometers avstand fra vindkraftverkene. I tillegg finner studiene at reinen søker seg til områder der de ikke kan se vindturbinene, særlig når de befinner seg relativt nær vindkraftverkene. I rapporten vises det også til GPS-data som indikerer at reinen ikke har vendt seg til og gjenopptatt normal bruk av et vindkraftområde etter 3-4 års drift. Rapporten fra Sverige omfatter tre relativt små anlegg, beliggende i skogsterreng, mens Kalvvatnan-prosjektet er et stort vindkraftverk, med tre delområder som alle ligger godt over tregrensen. Det er derfor ikke åpenbart at de svenske funnene med hensyn til unnvikelse mv er overførbare til Kalvvatnan, men anvendes de på Kalvvatnan vil 4 km soner rundt prosjektet i så fall berøre svært store deler sentralt i reinbeitedistriktene... Bruk og misbruk av forskning Det er naturlig og også sunt at forskning kan være uenig. Men dette må ikke under noen omstendigheter misbrukes slikt at kunnskapen på et område som har vært forsket på siden midten av 1970-tallet fremdeles er usikkert eller uklart. Forskning er akkumulering av kunnskap. Som påpekt i boken Utbygging i reinbeiteland anvendes det mange konkrete taktikker fra ulike parter i utbyggingssaker, også med hensyn til anvendelse av forskningen. Formålet er som regel alltid å forvirre beslutningstakere, rettslige instanser eller å fremstille det endelige utbyggingsalternativ som et kompromiss eller med minimale konsekvenser eller moderate konsekvenser. Mer komplisert er det imidlertid få retten å få en objektiv innsikt i hva forskningen mener. Her er det viktig å forstå hva forskning er og hvordan den bør benyttes og hvordan den misbrukes direkte for å forvirre beslutningstakere eller retten. En av de mest vanlige taktikker er ikke å overbevise retten eller myndighetspersoner om at det ikke foreligger noen skadevirkninger, men først å fremst å FORVIRRE beslutningstakere eller retten slik at konsekvensene fremstår som forvirrende såkalt Merchants eller Pilgrims of Doubt altså er hovedformålet å så tvil og usikkerhet, og forvirre. En av de mest vanlige metoder i dette er velkjent, for eksempel da tobakksindustrien allerede fra slutten av 1950tallet ble klar over helsemessige konsekvenser av røyking, og gjennomførte store forskningsprogram med utydelige resultater som ble brukt flittig brukt eller designet slik at resultatene ble konfuse, eller man hyret inn spesielt forskere som støttet tobakksindustriens syn. Det tok ca. 30 år før bevisføringen var så omfattende fra så mange forskere fra ulike hold, dokumentert blant annet i den kjente artikkel fra 1993: Actual causes 41

42 of death in the United States. Studiet gikk igjennom 99 studier fra 1977 til og viste at tobakk førte til at røyking var den viktigste årsak til 400,000 dødsfall i USA. Nøyaktig det samme er kjent fra klimaforskning, der det også tok nesten 30 år før det var alt dominerende kunnskaper om konsekvenser og årsak-virkning, slik det ble lagt fram i FNs klimapanel med flere tusen forskere bak. Mest vanlig er at parter i saken forsøker å dra fram enkeltstudier som divergerer eller motstrider tyngdepunktet i forskning. Spesielt fremstilles det noen få studier som viser positive effekter, så noen uklare studier, og så noen få utvalgte studier som viser skadevirkninger. Dernest konkluderes det at forskningen er motstridende og uklar og mottakeren står forvirret tilbake. På tross av at størsteparten av forskningen på feltet soleklart viser det ene eller det andre. Igjennom seleksjon av det materiale som legges fram kan man altså enten opplyse eller direkte forvirre mottakeren. Forskning bygger på akkumulert kunnskap. Man kan ikke si at en artikkel er feil og en annen rett. Forskere vil fremheve sitt eget felt, av enten personlige, økonomiske eller reint legitimt faglige årsaker. Derfor må man se på hva hovedtyngden av forskningen sier. Rein og utbygging har vært forsket på i over 40 år, de første store studier rundt Tyve år seinere på midten av 1990-tallet kom de første bredere studer og også de omfattende utredningene til US Congress om oljeutvinning i Alaska. I Norge ble det gjennomført studier spesielt fra midten av 1990-tallet. Over hele arktis har det vært gjennomført studier på rein og tamrein på utbygging. Tilsvarende er det globalt studert mange hundrede dyrearter og grupper med tilsvarende resultater, dekket omfattende av både Verdensbanken og FN i flere oppsummeringsstudier. Det tar ca år for forskning å oppnå en konsensus. Med dette menes IKKE enighet, men en situasjon der langt størsteparten av studiene konkluderer relativt likt. På rein har det fremkommet spesielt tre større reviews de siste ti år som hver har gjennomgått rundt studier på rein og utbygging, herunder fra kraftledninger, rørledninger, veier, hytter, vindkraft, hogst, ferdsel, jakt, gruvevirksomhet og militær aktivitet. De konkluderer relativt likt med store unnvikelsessoner med redusert bruk rundt inngrep fra nesten alle slags inngrep, med og uten ferdsel, men med gradienter som stort sett følger et logisk mønster av grad av skade. Stor utbygging større skadepotensial. Det skilles først og fremst mellom studier som ser på lokale effekter altså direkte skremsel, og spesielt studier fra før Her konkluderer bare rundt 11% (4 av 36 studier) at det er særlige skadevirkninger av utbygging. Svært mange av de ble gjennomført før 1985, men også noen seinere. Fra midten av 1980-tallet kom det svært mye studier som så på såkalte unnvikelseseffekter, det faktum at reinen ofte trekk seg unna og bare noen får dyr ble igjen tett på inngrep. Her fant 83% (41 av 49) av studiene betydelige skadevirkninger. Det har siden 1990 tallet kommet svært mye studier av denne type både på rein, såvel som på mange andre dyrearter (flere hundrede dyrearter). 42

43 På rein har det stort sett bare vært to små forskningsmiljøer som konsekvent har hevdet positive eller begrensede eller uklare effekter en liten gruppe i Norge og en liten gruppe I USA (Alaska). Begge grupper har gang på gang vært anvendt av kraftindustrien og oljeindustrien som mottakere av forskningsprosjekt, som uavhengige konsulenter/granskere og som sakkyndige. De består sammenlagt av i hovedsak ca. 9 forskere, med rundt publiserte vitenskapelige arbeider på feltet, der alle viser liten eller ingen effekt, eller sågar positive effekt av utbygging på rein. Til sammenligning inneholder ISI-databasen fra Thomson Reuters verdens største database av vitenskapelige artikler i et søk på rangifer roads* 233 studier med 246 ulike forfattere. Ca. 5% av forskerne konkluderer i 15% av studiene lite eller positive effekter, de resterende ca. 95% av forskerne konkluderer skadevirkninger i form av blant annet unnvikelse av rein. Tilsvarende fordeling ble funnet med andre søkeord. I konsekvensutredningen benyttes ca. 46% av de siterte studier fra den gruppe som utgjør ca. bare 5% av forskningsmiljøet og likeledes 10-15% av alle studier som representerer et klart mindretall av forskningen i dag på feltet. I tilleggsutredningen i 2009 refereres det utelukkende studier fra denne alternative vinkling og benyttes som hovedbegrunnelse for at konklusjonen endres. Dette trenger ikke reflektere noen uredelighet, men kan likegodt være en bestemt oppfattelse forskningsmessig. Det er imidlertid svært uheldig om slik innfallsvinkel benyttes slik at leseren mister oversikt over de viktigste faktum i en sak, hva enten det er en domstol eller forvaltning, berørt part eller industrien selv. De første studier på vindkraft kom nettopp fra denne mindretallsgruppe og konkluderte helt analogt med deres tidligere studier i det vi kan kalle 10% gruppen. Altså ingen særlige skadevirkninger eller sågar positive virkninger av inngrep (For eksempel er det blitt hevdet at reinen likte rørledninger eller at reinen likte veier for det ble lettere for reinen å gå i fjellet (reelle sitater i foredrag og artikler). Mest vanlig er imidlertid at det hevdes diffuse effekter, eller konfunderende effekter typisk at dette er så komplisert at man ikke kan si noe sikkert. Det som imidlertid glemmes er at det er en rekke studier nå både før, under og etter utbygging for samme områder som viser konsistente resultater. De to tidligere konsekvensutredninger for vindkraft i Fosen faller forskningsmessig stort sett I 5%-gruppen av forskere (eller 10-15% av studier) med det unntak at de i første utredning hevdet at Storheia ville få store konsekvenser, hvorimot de I tilleggsutredningen der Storheia nå var prioritert ut av andre alternative endret konklusjon til at det ikke lengre ville ha så store konsekvenser. Det er vanskelig å forstå begrunnelsen for denne endring. Fra Sverige er det imidlertid nå kommet flere uavhengige studier av rein og vindkraft. Disse studier viste helt andre skadevirkninger, nemlig unnvikelse og tap av flyttleier. Videre viste de undersøkelser før, under anleggsfase og etter utbygging i driftsfase, og konkluderer at skadevirkningene fortsetter også I driftsfasen. 43

44 Dette er helt analogt med det som er funnet i 90% gruppen av forskere for studier på rein og andre inngrep, herunder fra kraftledninger, rørledninger, veier, hytter, vindkraft, hogst, ferdsel, jakt, gruvevirksomhet og militær aktivitet. De nye svenske studier har, som nevnt, allerede blitt brukt i retten flere ganger. En annen innfallsvinkel er å se på erfaringene i reindriften i Norge fra tidligere konsesjoner av utbygging. Dette er spesielt viktig fordi reindriften på dette tidspunkt blir spurt i etterkant. Sammenstillinger av EUs miljøovervåkingsorgan, FNs miljøprogram og Verdensbanken av utbygging og forstyrrelser på fauna: Det er laget mange større utredninger blant annet av FN, EEA og Verdensbanken av konsekvenser av utbygging av infrastruktur på fauna, feks henholdsvis i FN rapporten UNEP (2001) GLOBIO. Global methodology for mapping human impacts on the biosphere. Report UNEP/DEWA/TR 25. Nairobi: United Nations Environmental Programme. Denne og seinere reviews inngår også i den globale GLOBIO 3.0 model om tap av biologisk mangfold, som anvendes i svært mange FN rapporter, og av minst 20 land nasjonalt. Modellen, der de samme avstandskategorier inngår som viser redusert bruk av minst 204 dyrearter i varierende omfang innen 1-10km fra større inngrep også av rein blir også brukt i de globale og regionale rapporter, såvel i internasjonalt publiserte studier- av FN Konvensjonen for Biologisk Mangfold (CBD), som mer enn 196 land har godkjent (se blant annet Alkemade et al og Rapporter som bruker denne model, der omfattende forskning dokumenterer at svært mange dyr unnviker eller reduserer bruken i varierende grad 1-10 km fra inngrep, er brukt mange gange av både OECD, CBD, FN og andre. -CBD (feks 2014) 8, -Oppfølging fra RIO konvensjonen (2012) 9 -OECD (2012) 10 -Verdensbanken (2011) 11 -FNs miljøprogram (Minst 12 FN rapporter siden 2001 der disse data om unnvikelse stadig oppjusteres og benyttes) 8 tr79-how-sectors-can-contribute-to-sustainable-use-and-conservation-of-biodiversity

45 Også EEA EUs miljøovervåkingsorgan har publisert rapporter og advart også spesifikt om reindrift, der man stipulerer at nær 35% av beiteområdene er tapt i Barentsregionen som følge av utbygging, tap av flyttleier og unnvikelse fra inngrep av også tamrein, og at så mye som 78% kan gå tapt I de neste 30 år om ikke utviklingen bremses 12. Framstillingen i konsekvensutredningene om at forskningen stort sett skulle være delt og usikker omkring effekter av utbygging, har overhodet ikke rot i de omfattende studier hverken av forskning, eller i de arbeider som har vært benyttet av FN, OECD og EU siden tidlig på 2000 tallet. Selv om det er riktig at noen studier, og i særdeleshet mange finansiert av industrien ikke viser noen effekter og at det også alltid vil være naturlig uenighet blant forskere, så er det omfattende global enighet om at utbygging påvirker mesteparten av faunaen negativt, men selvsagt kan fremme enkelte arter. Videre er det hevdet over enhver tvil at vindmøller, med sin omfattende tetthet av også veier Det skal bygges 62 km veier, 80 turbiner, (288 MW) i Storheia) uten tvil vil ha svært stor innvirkning på reindriften, helt analogt med som er funnet av svært mange studier på alle andre former for utbygging. Hva er erfaringene fra reindrift fra tidligere vindkraftutbygginger Undersøkelserne ble foretatt av Peer Gaup og Ol Johan Gaup på samisk gjennom intervjuer av syv reinbeitedistrikt. Følgende distrikter ble besøkt og intervjuer foretatt. Følgende oppsummeringer gis her: Situasjonsbeskrivelse Rbd. 6 Fovsen-njaarke Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Bessakerfjellet vindkraftverk Bessakerfjellet vindkraftverk er bygd i reinbeitedistrikt (rbd.) 6. Fovsen-Njaarke/Fosen, Roan kommune i Sør-Trøndelag fylke. Vinmølleparken er bygd på den nordlige delen av reinbeitedistriktet på siidaområdet til Nord-Fosen. Reinbeitedistrikt 6 Fovsen-Njaarke/Fosen Distriktet ligger i Nord-Trøndelag reinbeiteområde og har et areal på; 4339 km2. Det fastsatt reintall er på Hele reinbeitedistriktet på Fosenhalvøya er et lavere liggende landskap hvor de høyeste toppen er noe over 600 meter over havet. Reinbeitedistriktet er delt i to siidaområder, Nord-Fosen og Sør-Fosen, med egen fastsatt siidagrense, noe som er unikt i Norge. Se kartvedlegg for oversikt over reinbeitedistriktet: Rbd. 6 Fovsen njaarke - Anlegg flytting vinterbeite og vårbeite

46 Rbd. 6 Fovsen njaarke - Høst og høstvinterbeite Rbd. 6 Fovsen njaarke Sommerbeite Planprosessen og konsekvensutredningen I begynnelsen av 2000-tallet kom planene om å bygge vindmøller i Fosen. Rbd. 6 Fovsen- Njaarke/Fosen engasjerte seg i dette og så straks at mange områder var planlagt for vindmølleparker. Siidaen i Nord-Fosen gikk i dialog med utbyggerne, og Bessakerfjellet ble valgt fremfor de andre planlagte områdene. Siidaen gikk også med på at det kunne bygges en utsikthytte på det høyeste området i vindmølleparken, slik utbyggeren hadde planlagt. En konsekvensutredning (KU) ble laget. Reinbeitedistriktet ikke var fornøyd med at konsekvensene av allerede eksisterende utbygde områder ikke skulle utredes, som reinbeitedistriktet hadde krevd. Flere andre ting i KU var heller ikke i samsvar med distriktets syn. Bessakerfjellet vindkraftverk Informasjon fra NVE om vindmølleparken: NVE ga TrønderEnergi Kraft AS konsesjon for å bygge og drive et vindkraftverk med inntil 25 vindturbiner og en installert effekt på inntil 51 MW. I brev av ga NVE tillatelse til å utsett tidspunktet for idriftsettelse til , samt å øke effektinstallasjonen med 6,5 MW til inntil 57,5 MW. Vindkraftverket ble offisielt åpnet og satt i drift i oktober Vindkraftverket er knyttet til det eksisterende kraftledningsnett via en ca. 0,5 km lang 66 kv kraftledning fra vindkraftverket til eksisterende 66 kv kraftledning til Straum transformatorstasjon. 46

47 Figur 17: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Bessakerfjellet vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken Parken består av 25 vindmøller som er satt opp på et område på 2,5 x 3,5 km og som ligger 250 til 350 meter over havet. Den nye anleggsveien Det er bygd en ny anleggsvei til område på ca. 3 km som tilkommer vindmøllene fra øst. Veien fungerer ikke som kun en anleggsvei men er stengt med bom som til tider blir åpnet under forskjellige arrangementer. Området og traséen hvor veien er bygget er det slakeste partiet for oppstiging til parkområdet. Kraftledningen m/tilhørende byggverk Det er lagt opp en 6 km lang kraftledning til parken. Det står videre oppført en trafostasjon ved anleggsveien til parken. Reindriften kan ikke med sikkerhet si hvilke av de eksisterende ledninger som kan knyttes til utbyggingen av kraftlinje til vindmølleparken. Andre utbygginger På toppen av fjellet i selve parken er det oppført en utsiktshytte som står åpent for turgåere. Konsekvenser for reindriften Siidaen i Nord-Fosen var tidlig klar over omfanget av planene for vindmølleparker på Fosenhalvøya. Siidaen gikk inn for å prøve begrense planene i siidaområdet ved å gå inn for et samarbeid om utbygging av Bessakerfjellet. Siidaen gikk også med på at det kunne bygges en 47

48 utsiktshytte for å kanskje dermed kunne avbøte for annen utbygging innenfor siidaen reinbeiteområder. Reineiere i reinbeitedistriktet har opplevd stor ferdsel av folk opp til vindmølleparkområdet langs den nye anleggsveien. Det er til tider parkert så mye biler ved den nye parkeringsplassen at man opplever vanskeligheter med å snu. Hele Bessakerfjellet er blitt sterkt redusert som reinbeite på ca. 17 km2. Figur 18 Bessakerfjellet vindkraftverk med turbiner og den nye bilveien. Ca. 17 km2 er sterkt redusert som reinbeiteland i følge Nord-Fosen siida. Trafostasjonen ligger i område ved den nye anleggsveien. Vindmølleparken, anleggsveien og trafostasjonen er bygd i østkanten av fjellet på innfartssiden for rein og hvor fjellet er lavest for oppstigning. Konsekvenser for reindriften mot siidaområde i Sør-Fosen: Selv om denne vindmølleparken ligger i siidaområde til Nord-Fosen og mot havet her, kan denne i fremtiden være med på å utøve en dominoeffekt mot reindriften dersom flere inngrep blir gjort på beitearealer til Nord-Fosen, i følge reineiere i Sør-Fosen. Endret bruk og driftsmønster i reindriften I følge Siidaen i Nord-Fosen vil en vurdering rundt endring av driftsmønster være noe tidlig å gjøre. Om flere utbygginger av lignede art blir gjort vil disse føre til en endring i driftsmønsteret i følge reineiere. Vurdering Nord-Fosen siida har mer eller mindre avsett hele Bessakerfjellet på 17 km2 som vinterbeiteland for reinen. Grunner til dette er: At reinen ikke mer vil søke seg til dette fjellet naturlig. At reinen vil ikke holde seg på dette fjellet dersom reinen blir ført hit men søke seg til andre områder. At fjellet er blitt et aktiv mål for turgåere til utsiktshytta. Nord-Fosen siida har selv vært delaktig i vurderingen. 48

49 Situasjonsbeskrivelse Rbd. 7 Rákkonjárga Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Rákkočearro vindkraftverk (nå Rakkovidda) Rákkočearro vindkraftverk (nå Rakkovidda) ligger i reinbeitedistrikt (rbd.) 7 Rákkonjárga, Berlevåg kommune i Finnmark fylke. Reinbeitedistrikt 7 Rákkonjarga Halvøya Rákkonjárga tar navnet sitt fra Rákkočearru, halvøyas mest sentrale område. Rbd. 7 Rákkonjárga er oppkalt etter halvøya, det vil si at viddeområdet Rákkočearru, hvor Rákkočearro vindkraftverk er bygd nå, er en av de mest sentrale områdene i hele dette reinbeitedistriktet. Reinbeitedistriktet ligger i Øst-Finnmark reinbeiteområde og har et areal på 2538 km2. Distriktet har et fastsatt reintall på 4000 og og har kun en siida på sommeren og vinteren. Siidaen bruker ikke områder utenfor dette reinbeitedistriktsområdet til forskjell fra de fleste andre siidaer i Finnmark. Dette distriktet er en av de nordligste distriktene i Norge og har dermed mindre av frodige grønne beiter på sommeren. Figur 19: Hele styret til reinbeitedistrikt 7 Rákkonjárga hadde kommet sammen for intervjuet med prosjektet. Fra venstre Stig Rune Smuk, hovedsekretær Brynly Ballari, Magne Andersen og leder Frode Utsi. (Foto. Peer Gaup) Planprosessen og konsekvensutredningen Reinbeitedistriktet var tidlig klar over at de ikke kunne stoppe vindmølleparkplaner og gikk i stedet for i dialog. Reinbeitedistriktet kom veldig tidlig med i prosessen både med konsekvensutredningen og i planarbeidet. Samarbeid med både med konsekvensutrederen og utbyggeren var etter reindriftens mening god nok. 49

50 Det var fra utbyggerens side først planlagt flere alternative områder hvor turbinene kunne plasseres men reinbeitedistriktet kunne ikke godta plassering på andre områder enn der oppsatte turbiner står plassert. Utbyggeren bidro med midler for avbøtende tiltak for opprustning av reindriftsanlegg i den søndre delen av sommerbeiteområdet. Dette hjalp betydelig de to årene anleggstiden var på. Erstatningspengene fra vindmølleparken er brukt til å forsterke gjerdet i Austertana for å ta forbehold på at reinen trekker sørover før den normale trekktiden. Tidlig involvering i vindkraftverkplanene kan være en grunn til at forslag som kom fra reinbeitedistriktet ble tatt med i arbeidet med vindkraftverket og det optimistiske synet til styret for fremtidig reindrift i reinbeitedistriktet (se Intervjuskjema Rbd. 7 Rákkonjárga). Rakkocearru vindmøllepark Informasjon fra NVE om vindmølleparken: Vindkraftverket er lokalisert på Rákkočearro-platået utenfor Berlevåg. Det gis konsesjon til byggetrinn 1 og 2, dvs. med installert effekt på inntil 200 MW. Det forutsettes imidlertid at trinn 1 (30 MW) bygges ut først og at ledig nettkapasitet dokumenteres før utbygging av trinn 2 igangsettes. Figur 20: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Rákkočearru vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken Parken med sine 15 møller har et areal på km2. Turbinene ble satt i drift i september

51 Parkområde ligger på sommerbeitelandet til distriktet og er plassert sentrale i luftningsområde for dette reinbeitedistriktet. Parken ligger geografisk mitt i den nordlige delen av distriktet på 400 til 450 meter over havet i et urfjellsområde. Siden parken er ny har reinbeitedistriktet ennå ikke erfaring med hvilke innvirkninger vindmølleparken med bilveien kan ha av innvirkning på reindriften. Distriktet har erfaringer med anleggsperioden men ikke etter at vindkraftverket er satt i drift. Den nye anleggsveien Anleggsperioden med bygging av den ny bilvei og opprigging av møllene pågikk delvis over to barmarksesonger året 2013 og 2014 eller under den tiden da reinen også var her. Bilveien ble bygget etter en korteste avstanden fra eksisterende bilvei og inn i parkområde i samråd med reindriften. Distriktet hadde også en nært samarbeid med konsekvensutredningen og fikk dermed på en måte påvirke her større negative følger for reindriften i anleggsperioden. Reineiere var på forhånd allerede klar over hva anleggsperioden kunne gjøre på unnvikelsen av reinen og hvilken konsekvensene dette kunne føre med seg til distriktet. Derfor engasjerte de seg i planprosessen med forslag på veitrasee for bl.a. å unngå de sparsommelige grønn beiter så langt mot nord. Kraftledning med tilhørende byggverk Turbinene er blitt koblet til den eksisterende kraftlinje som går gjennom parkområdet til Berlevåg. Ingen ny kraftlinje er blitt bygget. Konsekvenser for reindriften Siden samarbeidet med utbyggeren kunne pågå i en tett dialog unngikk man store konsekvenser under utbyggingsperioden. Distriktet var på forhånd klar over hva som kunne komme av problemer og hadde delvis kunnet forutse og forebygge slike til en viss grad, med bl.a omlegginger av gjerdeanlegg. Reineiere erfarte likevel at på det første anleggsåret kom reinen en måned tidligere enn vanlig sørover til sperregjerdeområde og at distriktet måtte innrette seg etter det. Selv om vindmøllene er plassert i et ur-område og den nye anleggsveien plassert med kortest mulig avstand til bilvei og etter stein- og ur-terreng, har reineiere likevel erfart konsekvenser for reindriften. Under utbyggingsperioden har reineiere erfart lite rein i område og ingen rein på nordsiden av den nye bilveien. Selv disse rein ved den nye bilveien ble forstyrret og trakk seg unna etter hvert som disse kom til området på sin trekk fra sør. Selv med tett samarbeid med utbyggeren har ikke reineiere kunnet tenke seg det visuelle og virkningen på reinen ved at disse ruver mye. Topografien her er flatere og møllene kan sees fra lang avstand helt frem til reindriftsanlegget til distriktet. Reinbeitedistriktet har under anleggsperioden på to år erfart at et område nord av parken er blitt redusert mye i bruk av rein, hele Kjølnesaksla på; km2. Dette bl.a. på grunn av at også i dette reinbeitedistriktet har reinen sin vandring mot sola og spesielt fra tiden like etter ankomst til sommerbeitene på våren. Det vil si at reinen kommer fra sør og trekker nordover langs kysten fra Kongsfjorden, Vester-Risfjorder mot Løkvikdalen og videre vestover. 51

52 Reineiere sier at det var anleggstrafikken langs den nye vindmølleparkveien som var årsaken til dette. Hele Rákkočearru, der vinmølleparken ligger, og mot nord er også luftingsområde for reinen. Erfaringen på unnvikelse etter at parken er kommet kunne ikke distriktet si noe om enda. Hvert år stopper store mengder okserein på høsten før slaktingen i området hvor den nye bilveien går (se spørreskjema punkt II. og bokstaven j). Her må reineiere samle reinen og føre den sørover til slakteanlegget hvert år. Unntaket har vært de to siste årene med anleggsarbeid med vindmølleparken. Hver høst blir det en del rein igjen på sommerbeiter i den nordlige delen ved Rákkočearru og overvintret her. Her er det også unntak på de to siste årene. Reinbeitedistriktet har de to siste årene begynt å merke kalvene tidligere en vanlig på høsten. Dette mener reineiere at det skyldes anleggsarbeidet i den nordlige delen av distriktet. Erstatningspengene fra vindmølleparken er brukt til å forsterke gjerdet i Austertana for å ta forbehold på at reinen trekker sørover før den normale trekktiden. Distriktet har også brukt GPS sendere på reinen over noe år og koordinater kan vise hvordan området i dagens vindmøllepark var brukt før parken kom. Endret bruk og driftsmønsteret i reindriften Reineiere mener at en endring er pågang med trekk og oppholds/trivselsområder i reinbeitedistriktet. Reinbeitedistriktet har begynt å merke kalvene tidligere på høsten. Denne driftsendring prøver de å gjøre noe med og i samarbeid med utbyggerne, men endringen og resultatet at dette kan ikke vise seg før om noen år. Derimot har utbyggeren av disse vindmøller ikke lengere ansvar for driftsendringen til reindriften når anleggsperioden er slutt. Dersom området Kjøllnesaksla igjen blir tatt i bruk av reinen, nå etter at anleggsperioden er over, har dette kun vært et midlertidig avbrudd av bruk. Distriktet ser seg best tjent med det driftsmønsteret som var før vindmølleparken kom. Dominoeffekt mot høst og vinterbeite kan være noe som ikke er blitt diskutert mer om. Om reinen må bli sluppet mot vinterbeiter tidligere enn vanlig eller om reintallet må reduseres i takt med oppstått problemer kan også være på tale. Vurdering Noe som helt klart må gjøres før anleggs- og driftsperioden med slike vindmøller starter er avbøtende tiltak. Slike tiltak vil bl.a. være i form av nye reindriftsanlegg som skal tilpasses den nye driftsformen og dette helt opp mot vinterbeitene. I mange reinbeiteområder i Norge drives reindriften innenfor flere reinbeitedistriktet som igjen kan medfører til flere utfordring som kan ta tid til å innarbeide. Anleggsperioden og anleggsveien,under 2-to beitesesonger, har medført til at: Kjølnesaksla har vært sterkt redusert som vår-, sommer- og høstbeiteland. Hovedkalvemerkingen har startet 3 til 4 uker tidlige en vanlig. 52

53 Reinen oppholder seg ikke lengere ved den nye anleggsveien, som et spesiell område for okserein, slik som tidligere. Situasjonsbeskrivelse Rbd. 9 Čorgáš Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Kjøllefjord vindkraftverk Kjøllefjord vindkraftverk på Gartefjellet/Ruovggasvárri er bygd i reinbeitedistrikt 9 Čorgáš, Lebesby kommune i Finnmark fylke. Området ligger på sommerbeitelandet til reinbeitedistriktet. Reinbeitedistrikt 9 Čorgáš Reinbeitedistriktet ligger i Øst-Finnmark reinbeiteområde og har et areal på 2841 km2. Reintall er fastsatt til På vinteren er distriktet delt i tre vintersiidaer med egne områder og med egne siidanavn; Boršejoga/Gahppatrahppaid ja Geahccunjuni siida, Laksfjellet siida og Lasse Máhte siida. På sommeren er disse tre siidaer sammen. Reinbeitedistriktet er en av de to fastlandsdistrikter der det er utbygd vindkraftverk som ligger lengst nord i Norge. Figur 21: Hele styret til rbd. 9-Corgos var samlet kun for dette oppdraget med vindmølleparken. Fra vestre styremedlemmene Elinor Guttorm Utsi, Nansy Porsanger Anti, Magne Ballovarri, lederen Nils Arvid Guttorm og styremedlemmet Lars Mathis Gaup. (Foto: Peer Gaup) Planprosessen og konsekvensutredningen Det ble ikke laget en egen konsekvensutredning for reindrift, men som et av temaene i en samlet utredning som ble laget i Det var flere personer som møtte opp til reingjerdet hvor reineiere hadde rein i gjerdet på høsten, og de presenterte seg som utredere som skulle lage en konsekvensutredning om reindrift. Reineierne hadde ikke mulighet til å delta da når dem holdt på med gárddástallan, gjerdearbeid, og videre ble de ikke kommunisert med angående utredningen. Under intervjuet ble det sitert fra fagutrederne: 53

54 Fagutrederne vurderer at på lang sikt vil influensområdet for påvirkning begrense seg til selve vindparkområdet med buffersone på 100 meter. Det er på den bakgrunn beregnet at beitearealet vil kunne reduseres med 2,34 km2 noe som medfører reduksjon på bæreevne tilsvarende maksimalt 23 dyr på en populasjon på Distriktet mente at det ville få større negative konsekvenser for reindriften enn det fagutvalget konkluderte med. Reinbeitedistriktet var også kritisk til hvordan arbeidet har foregått og hvordan kontakten var med distriktet. Fagutredningsinstituttet tilbakeviste påstandene. Anleggsarbeidet startet en uke før reinbeitedistriktet skulle samle rein fra halvøya, og de stoppet maskinene når de kom forbi. Reinbeitedistriktet måtte gi beskjed om eksakt dato og tidspunkt for forbiflytting, hvilkte skapte stor usikkerhet for reinbeitedistriktet. Kjøllefjord vindmøllepark Informasjon fra NVE om vindmølleparken: Vindkraftverket ble offisielt åpnet den 10. oktober Konsesjonsvedtaket ble stadfestet av Olje- og energidepartementet etter klagebehandling, med visse endringer i konsesjonsvilkårene, jf klageavgjørelse og justert konsesjonsdokument nedenfor. Det er gitt konsesjon for 8-20 vindmøller à 2-5 MW, med totalt installert effekt 40 MW. Nettilknytning: Ny ca. 4 km lang 66 kv kraftledning fra vindparken til Kjøllefjord Figur 22: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Kjøllefjord vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken 54

55 Vindmølleparken består av 17 vindmøller og omfatter et område på over 2 km2. Vindmølleparken ble satt i drift Anleggsperioden startet to år tidligere i Vindmøllene ligger på Dyfjordhalvøya og er plassert geografisk midt på det høyeste partiet i en lengderetning som visuelt sperrer inngangen mot landskapet lengere ute. Parken ligger mellom 260 til 300 meter over havet. Denne er synlig over det meste av denne halvøya som er på om lag 67 km2. Parkområdet og det meste av anleggsvei traséen var tidlige uberørt natur. Den nye anleggsveien Det ble bygget en ny anleggsvei fra Kjøllefjord i nord og inn i parken på ca. 4 km. Kraftledningen m/tilhørende byggverk Det går en eksisterende kraftledning like ved parken og resten av linjen er lagt under anleggsveien. Det har derfor ikke vært behov for å bygge en ny kraftledning her. En ny trafostasjon er bygget ved vindmølleparkområdet. Konsekvenser for reindriften Reindriften har erfart at hele halvøya på 67 km2 er sterkt redusert som reinbeiteland. Dette skyldes vindmølleparken med sin infrastruktur. Det er også stor trafikk av folk som vandrer opp til vindmølleparken, med sykkel og til fots og med hunder som ofte slippes fra bånd når de kommer høyere opp. Det er blitt satt opp bom men denne ble ikke brukt de første årene. Før parken og veien var bygget samlet reineiere opptil 1000 rein hver høst fra halvøya og til gjerdeanlegget for merking og slakting. Gjerdeanlegget ligger rett øst av denne halvøya. Reineierne forteller at de ofte hentet to tre flokker som ble satt i gjerde og at gjerdeanlegget ble satt opp der i sin tid nettopp på grunn av at det var så mye rein på halvøya. Etter at parken er kommet er det så få rein der at reineiere samler til tider bare opptil en niendedel (1/9) den reinen som tidligere brukte å være på halvøya, og gjerdeanlegget blir derfor sjeldent brukt. Tallet er vurdert av reinbeitedistriktet. 55

56 Fig. 23 Rein som før har beitet på Dyfjordhalvøya er nå på andre steder på Čorgáš, noe som fører til press på andre områder. Endret bruk og driftsmønster i reindriften Det er blitt en endring av bruken på Dyfjordhalvøya. Reinen søker mindre av seg selv mot og til halvøya men som resultat av dette, mer mot andre områder. Reineiere opplever likevel like mye arbeid med å samle rein fra Dyfjordhavøya som tidligere da det var mer rein i området. Vurdering Hele Dyfjordhalvøya på om lag 67 km2 er sterkt redusert som vår-, sommer- og høstbeiteland for rein i form av: Mindre antall rein søker selv til halvøya. Større beitepress på andre områder i reinbeitedistriktet. Situasjonsbeskrivelse Rbd. 10 Vannøya Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Fakken vindkraftverk Fakken vindkraftverk ligger i reinbeitedistrikt 10-Vannøya, Karlsøy kommune Troms fylke. Reinbeitedistrikt omfatter kun denne øya. Reinbeitedistrikt 10 Vannøy Reinbeitedistriktet ligger i Troms reinbeiteområde og har et areal på 227 km2. Distriktet har et fastsatt reintall på 300 og er kun en siida året rundt. Øya ligger forholdsmessig langt ut i havet hvor det under enkelte vintre kan være lite med snø mens det under andre vintre kan forekomme mye snø og nedising slik at det blir store vanskeligheter med å nå beitet. Øyas topografi er avgjørende hvor reinen kan oppholder seg under perioden på vinteren med mye snø. Vinterbeitene er her et minimumsfaktor. Storhavet på nord- og vestsiden med sin fuktige klima gjør at det her oftere forekommer bedre beiter på vinteren selv om det er mye snø. Det spesielle med denne øya er at reinen er mye stedbundet og lærer seg kjenne de lokale områdene og forhold meget godt. Det vil si at reinen som oppholder seg på den nordvestlige siden av øya ikke kommer over mot den sør-østlige delen uten å bli drevet dit av reineiere. Hele øya på østsiden fra Slettneset mot Vannvåg kan betraktes som typisk vinterbeiteland for reinen når det gjelder helårs øy-distrikter. Vindmølleparken er plassert midt mellom nevnte stedene og på dette neset som topografisk ligger laveste på øya. 56

57 Figur 24: Fakken vindkraftverk er plassert mitt på det største neset på øya. Et typisk vinterbeiteland for rein. Øya har betydelig høyere fjell over det meste som fjellkjeden i bakgrunnen. Bildet er tatt den 17. mars som ennå er mitt på vinteren og i Fakken vindmøllepark er det sen vårbeiter for rein. Det var ingen rein å se hverken i parkområdet eller på neset lengere ute. (Foto: Peer Gaup) Reindriftsutøvere kunne fortelle at det ikke oppholder seg rein i parkområde slik det var vanlig før denne ble bygget, dette er også observert ved selvsyn. Dette har medført til at den stedbundne reinen her er presset til andre områder på øya. Det første året etter at parken var satt i drift ble mye av denne reinen som hadde sitt tilholdssted i den nåværende parkområde, tatt av snøras på den vestlige siden av øya. Reinen var merket med refleksbånd rundt halsen og kunne derfor identifiseres som den reinen som før oppholdt seg i området der det nu er vindmøllepark. Bilveien ved Fakken var grunnen til at disse reinene var påsatt refleksbånd. Planprosessen og konsekvensutredningen Konsekvensutredningen ble laget uten at utredende konsulentfirma tok reinbeitedistriktets anmodninger og forslag til etterretning. Reinbeitedistriktets mening hadde ikke gjennomslag hos utrederen. Planprosessen og anleggsarbeidet pågikk uten at reinbeitedistriktet ble involvert i arbeidet. Fakken vindmøllepark Informasjon fra NVE om vindmølleparken: NVE har gitt konsesjon til Troms Kraft Produksjon AS og Troms Kraft Nett AS for Fakken vindkraftverk med tilhørende infrastruktur på Vannøya og en 33 kilometer lang 132 kv kraftledning fra Fakken vindkraftverk til Hessfjord transformatorstasjon i Hessfjord. Vindkraftverket vil ha en installert effekt på inntil 60 MW og bestå av inntil 17 vindturbiner. Både vindkraftverket og ledningen er lokalisert i Karsløy kommune i Troms. Det er også gitt tillatelse til å bygge Fakken transformatorstasjon, en ny 132 kv kabel gjennom 57

58 Kvalsundtunnelen og til utvidelse av Ringvassøy transformatorstasjon. Kabelen gjennom Kvalsundtunnelen berører Tromsø kommune. NVE har også gitt ekspropriasjonstillatelse for å gjennomføre bygging av de konsesjonsgitte anleggene. Konsesjonen er endelig stadfestet av Olje- og energidepartementet etter klagebehandling. Vindkraftverket ble satt i drift i juni 2012 og består av 18 vindturbiner. Figur 25: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Rákkočearru vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken Vindmølleparken ble satt i drift året Parken har 18 turbiner, anleggsveier, kraftledninger og en driftsbygning. Alle disse er plassert ute i terrenget på områder som tidligere ikke var utbygget og som var reinbeite. Området ligger fra 50 til 200 meter over havet. Området er primært et vinterbeiteland men ble også bruk som kalvingsland på våren og under høsten. Områdets høyeste punkt er Jøvikhumpen på 215 meter over havet. Konsekvenser for reindriften ved utbyggingen av denne vindmølleparken Anleggsperioden strakte seg over 2 år. Hele planområdet ble under anleggsperioden utilgjengelig som reinbeite. Dette var ikke ment men det viste seg at reinen ikke opphold seg i området under annleggsperioden. Siden parken er opprettet har reinbeitedistriktet erfart at hele Fakken område på ca. 20 km2 er blitt mye redusert som reinbeiteland, helt frem til slakteanlegget ved Valavågen. Dette har sin forklaring med at topografien er flat med en høyere fjellkjede på vestsiden. Sterke vinder og vindretninger skaper situasjonen hvor turbinene gir fra seg forskjellige forstyrrelser på reinen som lyd, visuell forstyrrelse og bevegelser i selve rotorbladene, og ved at turbinene blir dreiet i forskjellige retning hvor lyden da høres meget langt. 58

59 Figur 26: Nedtegnet område hvor Fakken vindmøllepark har hatt innvirkning på reinens bruk. Reindriften har et gjerdeanlegg vist på kartet i den nord-vestlige delen av influenssonen. Hele området er på ca. 20 km2 Endre driftsmønster i reindriften Reinen har endret beitemønsteret her. Det første året etter at vindmølleparken ble satt i drift skulle reineiere på vanlig måte samle rein i gjerdeanlegget ved Valavågen men mislyktes helt. De leide så helikopter til dette arbeidet men hadde selv da store vanskeligheter med å få reinen i gjerdet for slakting og merking. Til dette gjerdeanlegget er det tilgang til med bil for uttransport av slakterein. Vindmølleparkområdet ble tidligere bruk også som forings-område på vintre med mye snø da området er lett tilkommelig med frakt av for. Området kan ikke brukes til dette formålet mer. Vurdering Hele halvøya Fakken på ca. 20 km2 er mye redusert som vinterbeiteland for reinbeitedistriktet med følgende: Reinen søker ikke mer til dette området på vinteren slik det var vanlig før parken ble opprettet. Kun noen få rein som årlig blir foret går langs bilveier hvor parken ligger. Reinbeitedistriktet har tapt dette område som forings-sted for hele flokken. Reineiere har store problemer med å drive reinen inn i slakteanlegget som ligger innenfor impact-områdets nordlige ende. Situasjonsbeskrivelse Rbd. 11 Åarjel-njaarke Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Vikna vindkraftverk og Ytre Vikna vindkraftverk 59

60 Vikna vindkraftverk og Ytre Vikna vindkraftverk er begge bygd i reinbeitedistrikt 11 Åarjel- Njaarke, Vikna kommune i Nord-Trøndelag fylke. Hele denne delen av reinbeitedistriktet hvor disse to parker ligger er ved kysten i på øyer adskilt fra den øvrige delen av distriktet som igjen ligger på fastlandet. Hele område er brukt som vinterbeiter. Vikna kommune har et totalareal på 318 km 2. I utgangspunktet er alt dette definert som vinterbeite for rein, også øyer som i dag ikke er aktuelt å bruke til beite (små øyer og holmer). I en gjennomgang (gjort av prosjektet her) av tilgjengelige beiter gjort i Åarjel Njaarke, ble nyttbart vinterbeite på øygruppen beregnet til 188 km 2, fordelt på de tre store øyene; Ytre Vikna, Mellom-Vikna og Inner-Vikna. Hele øygruppen Vikna er i moderne tid blitt brukt av en siida i Åarjel Njaarke (Meatelen sijte), bruken ble første gang innmeldt i 1975 etter reindriftsloven av Ved en revidering av områdegrensen for reindrift mellom Nord-Trøndelag og Nordland på 1990-tallet, ble Vikna tillagt Åarjel-Njaarke som vinterbeite. Tidligere var område brukt av naboreinbeitedistrikt 18 Voengelh-Njaarke pga. tilkommeligheten til området ved flytting etter land. Hele øygruppa er oppstykket som reinbeiteland av jordbruksmarker, bilveier og bygdesamfunn. Ytre Vikna kan derimot betraktes som et mer helhetlig beiteområde for rein og dermed mer ettertraktet som dette. Reinbeitedistrikt 11 Åarjel-Njaarke Reinbeitedistriktet hører administrativ inn under Nord-Trøndelag reinbeiteområde. Den største delen av dette reinbeitedistriktet ligger i Nord-Trøndelag fylke mens en liten del på den nordlig enden ligger i Nordland fylke. Reinbeitedistriktet har et areal på 3816 km2 med et fastsatt reintall på Reintallet pr. 31. mars 2013 var på 2084 dyr. Antall siidaer har vært varierende de siste 20 årene, fra to til fire alt etter årstider, men hele tiden bestått av to siidaer; Toven sijte og Meatelen sijte. En naturlig forklaring på delingen er til en hver tid prioritering av reinen på beiter og hvordan det til enhver tid er best forutsetning driftsmessig. Med mindre antall rein på bestemte områder under gitte årstider har flere fordeler en ulemper så lenge man har reinen under kontroll. Under inneværende driftsåret 2014/2015 er distriktet delt i fire vintersiidaer, hvor en av siidaene med omtrent 30% av reintallet befinner seg på øya Ytre Vikna. De tre andre siidene er på fastlandet. Ytre Vikna er under inneværende vinter fri for snø. Reindriften har brukt hele øygruppa Vikna som vinterbeiter over historisk tid. Ei eldre reindriftskvinne kunne fortelle at øygruppens ytre deler var spesielt bruk under vintrer når/da det ikke fantes tilgang til beite lengre inne på grunn av mye snø, se spørreskjema under punkt; del II. både i) og j). Reineiere kunne dessuten spare den ytre øygruppen (Ytre Vinka) for beiting dersom en nødssituasjon oppsto og man måtte flytte hit med hele vinterflokken, se spørreskjema del II, j) under spesielle områder (på nordsamisk; Buorggos-eatnamat). Øygruppas ytterste områder hadde/har dobbelt bruksverdi som sjelden forekommer andre steder i det samiske reinbeiteområder. 60

61 Figur 27: Ytre Vikna vindmøllepark Her i den åpne turistanlegg/hytte på høyeste toppen i parken. Fra venstre reineieren og lederen for rbd. 18 Mads Kappfjell så de tre reineiere Inger Berit Anti, Samuel Petter Anti begge rbd. 11 og Egon Kappfjell rbd. 18 (Foto: Peer Gaup) Planprosessen og konsekvensutredningen Det ble ikke utarbeidet konsekvensutredning for Vikna vindmøllepark. Derimot ble det laget en slik utredning for Ytre Vikna vindkraftverk, og i forbindelse med denne fikk man også laget en konsekvensutredning for Vikna vindkraftverk som innbefattet reindriftens bruk. Vikna vindmøllepark og Ytre Vikna vindmøllepark Informasjon fra NVE om vindkraftverkene Vikna: Ytre Vikna: Trinn I er på inntil 70 MW og skal ferdigstilles innen Trinn I omfatter nordre del av planområdet for Ytre Vikna vindmøllepark og skal tilknyttes en ny transformatorstasjon på Dale. Kraften skal mates inn i Rørvik transformatorstasjon via en ny 132 kv kraftledning. Det kan bygges inntil 28 vindturbiner i trinn I og avhengig av valg av vindturbiner vil hver enkelt turbin kunne få en installert effekt på inntil 3,5 MW. Trinn II skal ferdigstilles innen og kan gi ytterligere inntil 179 MW i midtre og søndre del av planområdet på Ytre Vikna. 61

62 NTE Nett har overtatt konsesjon for nettanlegg fra Rørvik trafo til Bindal, samt fått konsesjon for oppgradering av eksisterende 66 kv ledning fra Rørvik til Daltrøa i Namsos. Oppgraderingen gjøres dersom trinn I bygges uavhengig av beslutning om å bygge trinn II. Figur 28: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Vikna vindkraftverk og Ytre Vikna vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Ytre Vikna vindkraftverk Parken består i dag av 17 vindmøller i byggetrinn I. Parken ble satt i drift i Turbinene står plassert på et høydedrag mellom 50 og 150 meter over havet i en lengderetning på ca. 3 km. Siden landskapet her er flatt kan turbinene sees på lang avstand og er synlig bla. til Vikna vindmøllepark. Avstanden i luftlinje mellom disse to vindmølleparkene er ca. 3 km. Vikna vindkraftverk Vindmølleparken består i dag av 6 vindmøller. Under befaringen gjort i det her prosjektet mars 2015 hadde stormen ødelagt noen turbiner som var ute av drift. Vindmølleparken ble satt i drift året 1991 med to turbiner. Turbinene står plassert på et høydedrag mellom 60 og 80 meter over havet i en klynge. Siden landskapet her er flatt kan turbinene sees på lang avstand og til Ytre Vikna vindmøllepark. 62

63 Figur 29: Bilde viser område 1.Ytre Vikna- og 2.Vikna vindmølleparker. Disse ligger ca. 3 km fra hverandre i luftlinje. Den nye bilveien Det er bygget en kort veistrekning på om lag 1 km inn til parkområder fra eksisterende vei på sørøstsiden. Kraftledningen m/tilhørende byggverk En ny kraftledning er bygget, lengden på den kan ikke reindriftsutøvere si noe om. Derimot vises det til anleggskonsesjon gitt av 16. Mars 2009 hvor det er bygget en ny 132 kv ledning til kommunene Vikna, Nærøy, Fosnes og Namsos som reindriftsutøvere mener har et sammenheng med disse to vindkraftutbygginger. (Se spørreskjema under punkt 5C) Konsekvenser for reindriften ved utbyggingen av Vikna vindkraftverk og Ytre Vikna vindkraftverk Reindriften har erfart at kraftledningene skaper forstyrrelse og til tider problemer under flyttingen. Reinen har tendenser til å snu under drivingen ved kraftledninger men som nødvendigvis ikke alene skyldes denne, men har en effekt sammen med ytbygninger i det øvrige området som hus, hytter, bilveier og jordbruksmarker, samt lyd og støy fra disse. Reineiere velger heller å føre reinen med biltransport for å unngå arbeid som man ikke er sikker å lykkes med og/eller kan fullføres. Dessuten ligger øygruppen Vikna langt fra fastlandsdelen hvor de øvrige sesongbeitene ligger. Når reinen blir ført med bil mellom sesongbeitene vil dette igjen få en virkning på tap av orienteringsevnen til reinen. Reineiere mener at reinen ikke er i stand til å finne veien tilbake til hvor det ble ført fra, og heller ikke kan de trekke seg ut av området ved situasjoner med mangel på beite eller vann. Erfaring på dette er gjort nettopp i Nordland for en del år tilbake hvor mange rein omkom pga. mangel av beite og vann. Et slikt tilfelle kan oppstå på Ytre Vikna hvor reinen under mange år er blitt ført til og fra øya ved biltransport. På denne øya er reinen er reinen på til tross for vindmølleparken da den ikke kan trekke seg ut naturlig fra området. 63

64 Figur 30: Ytre Vikna vindmøllepark. Dette er et typisk landskap rundt begge vindmølleparker på Ytre- og Mellom Vikna. Det samme gjelder også for Hundhammerfjellet i rbd. 18. (Foto: Peer Gaup) Endret driftsmønster i reindriften Reinbeitedistriktet har endret driftsmønster på denne delen av distriktet, øygruppen Vikna. Det skyldes den generelle utviklingen med utbygging i området, men spesielt gjelder dette neset/halvøya hvor Vikna vindkraftverk ligger. Vindmølleparken opptar alene et stort og viktig beiteområde/trivselland for reinen og det vil ikke være lønnsomt og/eller formålstjenlig å flytte dit slik som det var vanlig før utbyggingen. Ytre Vikna kan sees på en litt annen måte. Siden reinen årlig blir flyttet med bil vil denne mangle orienteringsevnen tilbake og må dermed stoppe opp på øya. Derfor kan øya ha beitende rein i den tid som reineier selv bestemmer. Den økologiske bæreevnen på øya er ikke vurdert grundigere av reineierne. Vurdering Vikna vindkraftverk Neset/halvøya hvor Vikna vindmøllepark er redusert som vinterbeiteland for reinen. Dette gjelder fra vindmølleparken og mot neset (sørvest) på ca. 10 km2. Siden området Mellom Vikna er betydelig større enn neset med vindmølleparken vil reinen sannsynligvis ikke fortrekke å beite fra vindmølleparkområdet og mot sørvest. Det vil ikke være driftsmessig formålstjenlig/lønnsomt å føre reinen hit, for så å ha reinen beitende kun en kort stund her. 64

65 Ytre Vikna vindkraftverk Hele øya er beregnet til å være på km2 stort. En betydelig stor del av øya er allerede utbygget med jordbruksmarker og bebyggelser. En reduksjon av reinbeiteland vil være noe vanskelig å vurdere siden reinen oppholder seg på øya når den blir ført til øya med biltransport, til den blir ført ut igjen med biltransport. Reduksjon kan måles ved naturlig beitetid, med her er det vanskelig når reinen ikke selv vil finne alternative beiteområder å dra til. Situasjonsbeskrivelse Rbd. 18 Voengelh-njaarke Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Hundhammerfjellet vindkraftverk Hundhammerfjellet vindkraftverk er bygd i reinbeitedistrikt 18 Voengelh-Njaarke, Nærøy kommune, Nord-Trøndelag fylke. Parken ligger på vinterbeitelandet til reinbeitedistriktet. Reinbeitedistrikt 18 Voengelh-Njaarke Reinbeitedistriktet hører til Nordland reinbeiteområde og har et areal på 2420 km2. Det fastsatte reintallet er på Driftsmønster i denne delen av reindriftsområdet i Norge er at de kystnære områdene brukes som vinterbeiter og høyfjellet mot øst som sommerbeite, i motsetning til reindriften i Nord-Troms og Finnmark. Klima her er mildere med mer nedbør i form av regn. Dette gjør at kysten er meget godt egnet som vinterbeiter. Dette driftsmønsteret har pågått i uminnelige tider. Vinterbeitelandet i Voengelh-Njaarke består av veldig mange øyer som er krevende for reindriften. Her må reinen lære å kjenne landskapet for å i det heletatt kunne bruke alle disse øyene. De årlige vær- og vindforhold bestemmer mye reinens beitemønster og om alle øyene årlig er i bruk. Planprosessen og konsekvensutredningen Informantene forteller at de (tre personer) fikk sparsommelig med info før og under tiden vindmølleparken ble oppsatt og satt i drift. 65

66 Figur 31: På møte med reineiere i reinbeitedistrikt 18 Voengelh-njaarke om Hundhammerfjellet vindkraftverk. Lengst vekk fra fotografen reineier Elen Kristine Utsi, Nils Johan Kappfjell og leder i rbd. 18 Mads Kappfjell. (Foto: Peer Gaup) Hundhammerfjellet vindkraftverk Informasjon fra NVE om vindmølleparken: Det er gitt tilsammen tre anleggskonsesjoner på Hundhammerfjellet. Det er gitt konsesjon til følgende anlegg: 1 stk vindturbin på 1,65 MW 1 stk vindturbin på 3 MW 15 stk vindturbiner på 2-3 MW Total installert effekt i vindkraftverket er på 51 MW. 66

67 Figur 32: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger tilknyttet Hundhammarfjellet vindkraftverk kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken Denne vindmølleparken består av 12 turbiner og ble satt i drift i oktober Vindmølleparken ligger på vinterbeitene til reinbeitedistriktet. Landskapet her består av mye jordbruksarealer med oppdyrkede marker, bilveier og bebyggelser. Vindmølleparken ligger langs en åsrygg i lengderetning på ca. 3,5 km og mellom 140 til 230 meter over havet. Parkområde ligger på en halvøy som er ca. 15 km lang og 3 km på det bredeste stedet. Vindmøllene er bygd på halve strekningen ut på halvøya, på høydedrag som går ut til enden av neset. Hele halvøya er forholdsvis flatt. Det høyeste punktet på halvøya er nettopp vindmølleparkområdet. Nye bilveien Parken ligger tett inntil eksisterende bilvei og anleggsveien inntil har derfor vært kort. I tillegg kom de veiene som ble bygget mellom turbinene. Ny kraftledningen m/tilhørende byggverk En eksisterende kraftledning går igjennom parkområde. Det har ikke vært behov for å bygge et nytt. En driftshytte står oppført ved Tømmerholfjellet i parkområdet. Konsekvenser for reindriften Halvøya hvor parken stå er på ca 35 km2. Informantene mener at hele halvøya er sterkt redusert som vinterbeiteland. Mye av beitelandet her ved kysten er oppstykket med bygder, hus, hytter, bilveier og landbruksarealer. Et tilleggs-inngrep får en betydelig reduksjon av det gjenværende beiteland for reinen. 67

68 Reineiere mener at vindmølleparken Hundhammerfjellet med veier og bygg har medført til at de driftsmessig ikke lengere kan bruke dette området mer. Med denne vindmølleparken sier reineiere at man kan bruke ordtaket dråpen som fikk begeret til å renne over. Reinbeitene var primært langs høydedraget hvor vindmølleparken i dag står, og mot sør til Finholmen ut på neset. Reineiere mener at med turbiner i drift kan det by på så store problemer at å forsøke å føre rein dit ikke lenger vil være verdt arbeidet. Reinen vil med stor sannsynlighet ikke kunne drives forbi her. Figur 33: Hundhammerfjellet vindmøllepark. Her kan man få bekreftet at parkområde er blitt lite bruk som reinbeiter pga. mye lav på trær. De årlige snøforholdene i dette kystnære landskapet er stabile slik reineierne ser dette. Lite snø, og til tider ingen snø på vinteren, gjør at reinen kan bli holdt mer og lengre i bestemte område for bl.a. å kunne ha større kontroll på reinen. Parken ligger i ytterkanten av vinterbeitelandet, hvis man ser det under ett. Konsekvenser for reindriften ved utbyggingen av vindmølleparken 68

69 Figur 34: Hundhammerfjellet vindmøllepark. Om vinteren kan issprang fra turbinblader være en fare. Dette kunne også reineiere bekrefte. Vurdering 69

70 Hele halvøya hvor denne parken ligger på ca 35 km2, er sterkt redusert som vinterbeiteland for reinen. Reineiere er i sterkt tvil om dette område overhodet kan brukes mer som vinterbeite. Driftsmessig vil det ikke være lønnsomt å transportere lite antall rein til halvøya siden man da bl.a. har lite kontroll over reinen. Situasjonsbeskrivelse Rbd. 21 Gielas Prosjektarbeidere: Peer Gaup & Ol Johan Gaup Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 1 og Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 2 Nygårdsfjellet vindkraftverk er bygd i reinbeitedistrikt 21 Gielas, Narvik kommune og i Nordland fylke. Vindmølleparken ligger på høstbeitene og tidlig vinterbeiter. Denne er bygget ut i to trinn, trinn 1 med 3 møller som ble satt i drift i oktober 2005, og trinn 2 med 11 turbiner og satt i drift noen år senere. Reinbeitedistrikt 21 Gielas Reinbeitedistriket tilhører Troms reinbeiteområde og ligger innenfor to fylker, Troms og Nordland. Distriktet har et areal på 1700 km2 og et fastsatt reintall på Figur 35: To av reineiere tilhørende reinbeitedistrikt 21 Gielas. Fra venstre Nils Isak Eira og 70

71 lederen Johan Anders Eira. Under alle intervjuene med vindmølleprosjektet ble det bruk lydopptaker som her på bordet. (Foto: Peer Gaup) Også i dette reinbeitedistriktet har reinen av natur sin vandremønster mot solen. Reinen vandrer fra nord mot sør i den vestre delen av distriktet og dreier så mot øst ved nådd vinterbeiter. Planprosessen og konsekvensutredningen Det ble ikke laget konsekvensutredning vad trinn 1 da de 3 første vindmøllene ble bygd, selv om trinn 2 også var planlagt samtidig. Reinbeitedistriktet var ikke invitert til å kunne medvirke under planprosessen. Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 1 og Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 2 Informasjon fra NVE om Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 1: NVEs konsesjonsvedtak ble påklaget. Olje- og energidepartementet stadfestet NVEs vedtak i juli Anlegget ble satt i drift i oktober Trinn 1 er bygget ut med 3 turbiner. Vi viser også til Nygårdsfjellet trinn II som er bygget ut med 11 turbiner. Informasjon fra NVE om Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 2: NVEs konsesjonsvedtak ble påklaget. Olje- og energidepartementet stadfestet NVEs vedtak i brev av 20. august Trinn 2 er bygget ut med11 turbiner. Vi viser også til Nygårdsfjellet trinn 1 som er bygget ut med 3 turbiner. Figur 36: Oversiktskart over plassering av vindturbinene. Annleggsvei og andre utbygninger 71

72 tilknyttet Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 1 og Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 2 kan også være synlige (kart fra: Vindmølleparken Parken består i dag av 14 vindmøller som ligger 380 til 450 meter over havet på forholdsvis slette bergknauser landskap. Området kan sies å være som en dalføre hvor skogsgrensen gjør seg gjeldende. Vindmølleparken ligger i den sødre delen av reinbeitedistriktet. Geografisk ligger parken midt på denne delen av distriktet. Nye bilveien Vindmølleparken er bygd like ved E10 som kommer fra Sverige over Bjørnefjell, på sørsiden etter bilveien. Anleggsveien til vindmølleparken har derfor blitt kort. Det er bygget ny vei mellom turbinene. Ny kraftledningen m/tilhørende byggverk Det er bygget en ny kraftledning, se figur 38, fra Nedre Jervaten/Vuoliid Ruovdejavri og vestover i ca. 5 km til eksisterende kraftledning ved Rombakkfjorden. Denne krysser flytte- og trekkleier for reinen og utgjør en barriere i sitt slag her. Det er også bygget en driftsbygning like ved E10, se figur 38. Figur 37: Nygårdsfjellet vindkraftverk Driftsbygningen ligger like ved E10 med bom på anleggsveien. (Foto: Peer Gaup) 72

73 Erfaring i reindriften på unnvikelsen av rein Etter at Nygårdsfjellet vindkraftverk trinn 2 var ferdig ble et stort område rundt vindmølleparken mye redusert i bruk som reinbeite. Reinen oppholder seg ikke mer her slik som var vanlig før parken kom. Arealet det her er snakk om er på ca 26 km2 og omfatter et området liggende i lengderetning mot øst/vest. Vindmølleparken er bygd slik i topografien at det blir til hinder for reindriften. Figur 38: Nygårdsfjellet vindmøllepark hvor alle turbiner er registrert inntegnet. Unnvikelsesområdet for rein inntegnet med blå. Den nye kraftledningen er inntegnet med rødt. Endret driftsmønster i reindriften Etter at bilveien til Sverige (nå E8) ble bygget over Bjørnefjell, flyttet reinbeitedistriktet sitt høstslakteanlegg til et område som er lett tilkommelig fra denne veien, til området som nå er utbygd med vindmøller. Her lå alt til rette for en fremtidig anlegg med transportmuligheter for større mengder slakterein til markeder. Området var godt egnet siden plassen er på høstog vinterbeitelandet, da reinen er tyngst for slakting og da slaktingen pågår. Topografien og omkringliggende vann og vassdrag gjorde en naturlig barriere hvor bl.a. Jernvatnet/Ruovdejavri stoppet at reinen ikke skulle trekke ut av området før slaktingen var over. Fjellmassivet på nordsiden skjermet mye for været og gjorde plassen fullkommen som en naturlig innhegning. Gjerdeanlegget var i bruk til etter at byggetrinn 1 med 3 møller var ferdig, men er nå helt ute av bruk etter at byggetrinn 2 var ferdig og vindmølleparken satt i drift. Dette på grunn av at det ikke er mulig mer å få drevet reinen ned til dette gjerdeanlegget, og at reinen ikke vil holde seg i området med alle vindmøllene overhodet og/eller på samme måten som før vindmølleparken ble bygget. Vurdering Området rundt Nygårdsfjellet vindmøllepark på ca 26 km2 er sterkt reduser som høst- og vinterbeiteland for reinen ved at: Reinen ikke vil naturlig trekke inn i vindmølleparkområdet. Reinen ikke lenger kan drives ned til vindmølleparkområdet. 73