Til Östersunds tingrett. CNE 18 Nov. 2010

Transkript

1 Til Östersunds tingrett CNE 18 Nov Re. Svar fra Dr. Christian Nellemann, Seniorforsker, til Östersunds tingrett, vedrørende uttalelse fra Dr. Danell og kommentarer til konsulentene Eftestøl, Colman mfl for Statnett. Jeg oppgir hermed vennligst kommentarene i kortfattet form. Jeg har ikke hatt tid til en mer formell oppsett med referanser grunnet dårlig tid, da jeg er på reise, så tilgi meg en noe uformell form. Jeg har arbeidet i nær 20 år med forskning på inngrep, først i alle polarområder på rein og caribou, seinere på andre miljøproblemstillinger i over 44 land, og har bidratt med høringer og ekspertuttalelser i både FN, EU, US Congress og parliamenter i flere land, også i mer enn 10 år som seniorforsker i Norsk Institutt for Naturforskning. Jeg avgir hermed en uttalelse skriftlig under ed og forsikrer meg på ære, tro og viten til å avgi sannheten, som best kan gjøres, til retten. Jeg tilslutter meg i sin helhet vurderingene til Dr Danell som er meget saklige og vel støttet i den vitenskapelige litteratur, så vel som beskrivelsen av utviklingen på fagfeltet og historikken. Det er imidlertid avgitt flere kommentarer fra den såkalte konsulentgruppen som jeg kan kommentere. Jeg ber om at advokatene gjør dette brev kjent for alle de impliserte etter vanlig rettspraksis slik de selv eller advokatene har anledning til å gi motsvar. 1: Det refereres til at Reimers og co 2007 brukte samme metode som Vistnes et al Dette er ikke korrekt. De brukte andre vegetasjonsmålinger, ingen snømålinger eller fordeling av rein og fra andre soner, samt konsentrerte seg om en liten 3 km nærsone. Videre fant de bare kryssing av linjen i ca. 63% av årene, men vi kjenner ikke årsaken om det skyldes kraftlinjen eller annet. De oppgir også at de studerte beite i en smal trekklei og at dette kan ha påvirket resultatet. Endelig studerte de ikke samme 132 og 300 kv kraftlinje som Vistnes et al. 2004, eller andre store linjer som Nellemann et al. 2001, 2003 osv. (132 kv, 300 og 420 kv - osv. men en mye mindre 66 kv kraftlinje med mindre master enn de fleste som vi har studert (Dette gjelder ikke for inngjerdingsforsøket under av Flydal). Selvsagt er det forskjell mellom villreinområder, og det er også forskjell mellom tamreinområder av mange ulike årsaker. Men det er en meget stor misforståelse blant ikke-fagfolk at tamrein har en helt annen atferd. Dette er ikke tilfellet. Tamrein kalles mer

2 riktig semi-domesticated på engelsk og ferdes fritt i nesten hele året. I den vitenskapelige litteratur er det klart at det er større variasjon innen villreinområder, bla for caribou som ikke har tamreininnblanding, som har ganske små unnvikelsessoner og at det er dokumentert store unnvikelsessoner for tamrein i både Norge og Finland på flere kilometer også med GPS studier. Det er helt klart diskusjoner blant noen forskere omkring effekter, men her må vi forholde oss til hva størstedelen av den publiserte forskning sier - vitenskap handler om akkumulering av bevis over tid, ikke om holdninger og meninger blant enkeltforskere, konsulenter og andre interessenter. Mye av denne debatten foregikk på 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-årene. Vi må forholde oss til det vitenskapelig publiserte materiale i sin helhet og kan ikke utelukkende trekke fram et mindretall undersøkelser til støtte for en interessent. Jeg ser ikke noe formål i å diskutere enkeltartikler iøvrig, det er mange, mange artikler som dokumenterer skadevirkninger med et unntak, siden det refereres så mye til Flydal, som jeg iøvrig kjenner som en pålitelig forsker: Flydal selv presiserer i innledningen til sin doktoravhandling - hvis jeg erindrer riktig - at det kan være unnvikelse fordi han ikke har undersøkt dette i sin avhandling men utelukkende sett på lokale effekter. Videre er inngjerdingsforsøkene ganske spesielle. Kontrollinngjerdingen lå inntil en vei, og det var mennesker i observasjon rundt reinen som altså kunne oppholde seg rett under eller rett ved siden av en kraftlinje, ved vei eller ved siden av folk i en smal inngjerding med få tamrein i hver. Det var altså forstyrrelser på alle sider og reinen kunne bare bevege seg i en retning (400 m) i et 50 m bredt gjerde dvs 50x400 m. Det ble brakt inn vann i bøtter til reinen annenhver dag av mennesker og gjerdet var merket med røde plastbånd på ulike plasser. Konklusjonen på studiet var derfor i sammendraget at håndtering av rein i en inngjerding var mer stressende enn kraftlinjen i den tid reinen er inngjerdet og at fri rein kanskje ikke reagjerer hvis de først er innen for noen hundrede meter fra en kraftlinje. Dette kan ikke på noen måte sammenlignes med reinens naturlige atferd ute i fjellet eller i skogen hvor den kan velge om den vil beite ved kraftlinje. Dette kan IKKE refereres til som en undersøkelse av unnvikelsesatferd. Vi har ikke noe grunnlag for å vurdere den vitenskapelige kvalitet av konsulentgruppens egne resultater eller metoder på vindmøller og kraftlinjer før disse er vitenskapelig publiserte.

3 2. Det oppgis her korrekt at det er mange studier med ulike inngrep fra mange forfattere og for mange områder men anføres at dette ikke gjelder tamrein. Som nevnt er det nå 3 internasjonale studier på tamrein og tekniske inngrep med helt ulike metoder, som alle finner betydelige effekter fra ulike typer tekniske inngrep, nemlig 1 Registrering av møkk (spallningsinventering) og unnvikelse til turist resorts av tamrein (Helle og Sarkela 1993) 2. Unnvikelse av vei og kraftlinje under kalving ved nær totaltellinger av dyr (tamrein)(vistnes og Nellemann 2001) 3. Unnvikelse vinter og sommer til inngrep av ulik slag med GPS sendere (tamrein)(antonnen et al., in press 2011) Pr. i dag viser litteraturen at det først og fremst er Nordamerikansk caribou som har de korteste unnvikelsessoner fra noen hundrede meter til 4 km, europeisk villrein de største unnvikelsessoner (2-10 km avhengig av inngrep, noen ganger mer), og tamrein ligger midt i mellom, typisk rundt 50% reduksjon på 2-5 km. Det er overlap i alle undersøkelserne for tam, villrein og caribou, slik at med den kunnskap vi har i dag så kan vi ikke fastslå at tamrein har en helt annen atferd, tvert imot. Som kuriositet kan det nevnes at det er veldokumentert at også caribou har forlatt både kalvingsområder, men også forflyttet seg lengre og lengre nord etter hvert som skogbruket har presset seg fram sørfra i Canada. De vitenskapelige undersøkelser vi har på tamrein har altså vist større eller like unnvikelsessoner som caribou til tekniske inngrep, men under eller tilsvarende det for villrein. Hva angår referansen til VINDREIN studiene så må vi selvsagt forholde oss til de når de er publisert I forhold til annen litteratur. Men det vil uansett trenges mange studier fra mange miljøer og områder dersom man vil motbevise den etterhvert ganske omfattende litteratur fra så mange ulike forskningsgrupper og områder og typer inngrep som alle dokumenterer unnvikelse i varierende grad. At andre stress faktorer slikt som sterkt insekt stress, ekstrem sult eller annen frykt under ekstreme forhold kan overvinne redselen for inngrep, eller at enkelte dyr, spesielt bukker, er mer tolerante, er overhodet ikke nytt, og også påvist i de fleste unnvikelsesstudier. 3. Jeg ser ingen grunn til å diskutere betraktingene her utover et vesentlig punkt. De anfører at de er usikre på om et stort inngrep vil ha større effekter enn et lite. Dette virker meget merkelig. Alle studier på rein viser store forskjeller av ulike typer inngrep og de argumenterer selv med at rein vil unnvike områder med sterk forstyrrelse. Litteraturen viser helt klart at der det er observert store unnvikelsessoner feks 95% reduksjon ut til 5-10 km så er det tale om omfattende turist områder med mye ferdsel, mens det fra reint tekniske inngrep typisk er ca. en 50% reduksjon innen 2-4 km og fra enkeltløyper og små inngrep ned i noen hundrede meter og for de minste inngrep selvsagt ingenting eller svært lite. All logikk og vitenskapelig litteratur tilsier at store inngrep har større effekter

4 enn små. Det er studert både lineare og punkt inngrep, såvel som med og uten ferdsel feks av pipelines også uten vei. Dette er jo årsaken til at man fra staten stiller større krav til utredninger i forbindelse med store utbygginger. 4. Det er nu startet opp et stort vindkraft og reinforskningsprosjekt der vi samarbeider med bla Vistnes og Skarin og flere forskningsmiljøer i både Norge og Sverige. 5. Det er pr i dag ingen studier som dokumenterer en langvarig tilvenning og habituering av rein til inngrep med unntak om når sult, ekstremt insektstress eller andre forhold oppfattes som større trussel av reinen, noe også vi har påvist i våre studier. Selvsagt kan en håndtering av rein føre til at den blir tam på sikt men i reindrift der reinen som regel beveger seg helt fritt slikt som villrein, vil reinen ha en annen atferd. Det er dokumentasjon på at unnvikelseseffekter har vart i årtier, noe som reflekteres i arealbruk, beiteslitasje og fragmentering av bestand. Vi har iøvrig i våre studier behandlet andre faktorer også oppsummert fra alle studiene av unnvikelseseffekter - akkumulert sett på vegetasjon, biomasse, fenologi, kvalitet og fordeling, snø hardhet, dybde og lagdeling, høydelag, terrengstruktur, temperatur og vind/insekt, avstand til kyst, og mer inkl rovdyr. Vi har studert løyper, turist områder, hyttefelt, kraftlinjer, veier, rørledninger, demninger mfl. Det samme er gjort av mange andre forskningsmiljø. Det er minst tre store undersøkelser av reinens bruk flere år før og etter inngrep som alle viser unnvikelse. Det er også gjennomført studier (Nellemann et al., 2009) som viser at dersom man fjerner inngrep da tar reinen i bruk disse områder igjen i etterkant. Generelt kan man si at store inngrep, og spesielt hvis det er ferdsel har større effekter, hvorimot desto mindre inngrepet blir, desto mer usikker blir effekten. 6. Her må vi bare avvente vitenskapelig publisering slik at metoder og resultater kan vurderes objektivt. 7. Det er mulig at skog sannsynligvis vil dempe effektene noe selvom mange studier i skog også viser betydelig unnvikelse. 8. Det er veldokumentert at mange store rovdyr er sky men at få enkeltindivider, spesielt juvenile bjørner som er jaget bort av eldre bjørner, kan bli søppeldyr eller komme tett på folk. Vi har ikke grunnlag for å si at det vil bli større predasjon pga utbyggingen - men dersom støyen gjør at reinen føler seg utrygg eller konsentrerer seg i andre mindre områder som følge av unnvikelse kan dette påvirke predasjonsrisiko. Som er et meget stort problem mange plasser i Sverige og økende i omfang.

5 9. Ingen kommentarer 10. Er nok litt skeptisk til studiene av reinens såkalte dårlige hørsel ved enkelte frekvenser. Dette kan ha blitt påvirket av forsøket. Min erfaring med så godt som alle ville dyr er at de har ekstremt bra hørsel. Men effekten av støy er vanskelig å vurdere men den kan selvsagt påvirke reinens trygghetsfølelse. Vi har svært lite studier av rein på dette området og det må anses som pionerarbeid. Konklusjon Endelig vil jeg avgi en generell kommentar. Det er svært mye dokumentasjon av reinens unnvikelse til inngrep, publisert i internasjonale tidsskrift, nærmere studier. Samtlige slike studier har ALLE påvist at det alltid forekommer noen rein tett på inngrep. Unnvikelse betyr at størstedelen av reinen trekker seg unna, men at noen få vil kunne blir observert nærmere inngrep. Men over 83% (se Vistnes og Nellemann, 2009) av studier av unnvikelseseffekter på rein finner slike unnvikelseseffekter. Det er riktig at en mindre gruppe ca 17% - ikke finner effekter. Det er mange årsaker til dette, ikke bare begrenset til området, type dyr, type inngrep, dose-effekt osv., men også en rekke helt andre forhold, som kan influere spesielt konklusjoner. Nesten alle studier som konkluderer med positive eller ingen skadelige effekter av store industriprosjekt på rein er som en kuriositet finansiert primært av industrien selv, et fenomen som er velkjent fra andre fagfelt med store økonomiske interesser slikt som tobakksindustrien, kraftindustrien og oljeindustrien. Mye av denne litteratur er publisert internasjonalt også, men utmerker seg ved spesielle forsøksdesign og først og fremst fremheving av tvil og usikkerhet rundt mulige skadevirkninger. Fenomenet er meget velkjent internasjonalt og er mest kjent som Pilgrims of doubt i det internasjonale forskningsmiljø, enkelte plasser også som merchants of doubt. Jeg vil tydelig understreke at jeg på ingen måte vil insinuere at dette gjelder noen av de impliserte forskere her overhodet men gjør oppmerksom på at dette fenomen med stor sannsynlighet vedrører enkelte deler av den mer ekstreme litteratur som er publisert på rein og inngrep. I dette tilfelle får slike undersøkelser normalt ikke stor makt fordi vi dag har så mye dokumentasjon for veldig mange typer rein på unnvikelse. Når så mange studier, fra så mange områder, fra så ulike forskningsmiljøer i ulike land, for så ulik rein, i så ulike årstider, for så ulike inngrep og med så ulik tilnærming likevel igjen og igjen finner mange av de samme skadevirkninger men selvsagt i variende grad avhengig av mange forhold og type inngrep, så kan ikke dette lengre avskrives som tilfeldig eller som utslag av et enkelt studies feil eller begrensninger. Studier før, under, etter og endelig med fjerning av inngrep i etterkant og etterpå monitering viser at effekten av inngrep er reell og virkelig.

6 Vitenskapelig dokumentasjon handler om akkumulering av vitenskapelig publiserte undersøkelser over tid. Og vi har mye kunnskap i dag om rein og inngrep til å fastslå at store utbyggingsprosjekt som regel gir unnvikelseseffekter. Vi har publisert mye om dette og kan selvsagt stille de vitenskapelige arbeider, reviews, samt evalueringer fra både FN og EU og det amerikanske forskningsråd til rådighet som dokumentasjon. Med vennlig hilsen Dr. Christian Nellemann, Seniorforsker