PSYK115 0 Døgnrytmer, søvn og atferd

Transkript

1 KANDIDAT 177 PRØVE PSYK115 0 Døgnrytmer, søvn og atferd Emnekode PSYK115 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist -- PDF opprettet :19 Opprettet av Anna Laupsa Helvik 1/7

2 PSYK115 - Døgnrytmar, søvn og åtferd 31. mai 2017, Ingen hjelpemiddel er tillatne Du skal svara på 2 av 3 oppgåver Begge oppgåvene må vera godkjente for at eksamen skal vera greidd Dersom du ønskjer å endra målform, trykk på menystrekane i høgre hjørne Eksamensteksten og oppgåvesvaret ditt vil vera tilgjengeleg i Inspera når eksamen er ferdig. Sensur, grunngjeving og klage Sensuren vert kunngjort seinast 22. juni. Informasjon om grunngjeving og klage vil verta publisert på Mitt UiB når sensuren er klar Skriv svaret ditt her... Oppgave 2) Hva er døgnrytmer? Beskriv hvordan døgnrytmer måles og reguleres, og hvordan de kan manipuleres (både eksperimentelt og klinisk). Vi bruker omtrent en tredjedel av livet våres på å sove, og generelt kan det sies at søvn er en svært nødvendig del av vår atferd, hvor vi ikke ville ha overlevd uten. Søvn kan defineres som en tilstand vi inntar for å hvile; en hensiktsmessig reversibel tilstand med redusert bevissthet (avhengig av hvor dypt du sover). Det skiller seg også fra vanlig hvile i form av at det foregår en rekke fysiologiske endringer som ikke foregår under våken tilstand, som for eksempel utskillelse av viktige vektshormoner. Mennesker er dagaktive dyr som innebærer at vi generelt er mest aktive på dagen, og sover om natten. En av årsakene til dette kan være at vi har en døgnrytme på omtrent 24 timer, hvorav vår indre biologiske klokke er tilpasset ytre omgivelser. Døgnrytmer kan sies å være de naturlige svingningene som foregår i en organisme og dets miljø. Dette bestemmer blant annet søvn- og våkenhetssyklusen, metabolisme, utskillelse av viktige hormoner som melatonin og kortisol osv. En døgnrytme, eller circadiansk rytme er på omtrent 24 timer, og kommer fra det latinske ordet "circa diem" som betyr "omtrent en dag". Vår døgnrytme vil kunne bestemme når vi er på vårt optimale punkt i en 24-timers syklus, og forstyrrelser av døgnrytmen er assosiert med en rekke helserisiko som for eksempel fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer og en rekke andre lidelser. Det er også vist korrelasjoner mellom forstyrrelser av døgnrytmer og mentale lidelser. Gjennom årene og med ulike studier og eksperimenter, har man funnet frem til en såkalt "masterklokke" som styrer denne døgnrytmen. Denne kalles for den suprachiasmatiske kjernen/nukleus (SCN), og befinner seg i hjernens hypothalamus. Det er dermed denne som antas å regulere de fysiologiske mekansimene som foregår daglig i en 24-timers syklus, som for eksempel kjernetemperatur. Videre vil SCN tilpasses av ytre tidsgivere ("zeitgebere") som gjør at den stilles inn til en 24-timers syklus hver eneste dag. Dette gjør at organismens biologiske klokke er synkroniser til jordens dag- og nattrytme. "Zeitgebers" eller tidshint kan sies å være enhver hint ("cue") som stiller den endogene klokken til organismen ytre miljø. Eksempler på dette er lys, sosiale faktorer, mat og drikke osv. Tidligere trodde man at sosiale faktorer var de viktigste, men nyere studier har vist at lys absolutt har størst innvirkning på vår døgnrytme. Det er funnet spesielle lyssensitive fotopigmenter i øynene, melanopsin, som absorberer blått lys og viderefører det til SCN slik at lyset justerer døgnrytmen til jordens lys og mørke syklus. Når lyset treffer netthinten, vil denne informasjonen dermes sendes direkte til SCN som tilpasser døgnrytmen til 24-timer. Dermed kan det være ekstremt viktig å få tilstrekkelig dagslys om morgenen, og unngå blått lys så mye man kan på kveldstid for å unngå forstyrrelser i døgnrytmen. Eksempelvis er det vist at TV og andre medier som gir fra seg blått lys kan forstyrre vår naturlige døgnrytme og påføre en rekke helseskader. Zeitgebers ble blant annet undersøkt, og eksperimentellt manipulert, av Aschoff, hvorav han holdt Drosphila Melanogaster i en konstant betingelse uten noen form for tidshint som lys, og observerte hvordan den edogene rytmen fortsatte til tross for at masterklokken ikke ble tilpasset ytre forholdt. Den biologiske klokken ble likevel noe forskjøvet til å være lengre enn 24t. Dette viste blant annet at det eksisterer en endogen 2/7

3 klokke, uavhengig av det ytre miljø, men at det ytre miljøet er svært viktig for å justere den biologiske klokken til organismens omgivelser og sammen fremme overlevelse. Han gjorde også dette i et kjent eksperiment med omtrent 300 mennesker. Disse ble plassert i undergrunns "bunkere" fra andre verdenskrig, og skjermet for alle ytre tidsgivere som lys, sosiale hint osv. Etter hvert viste de fleste av dem en endogen rytme på ca timer, hvorav noen viste helt opp til 29. Dette viser også til at dersom vi ikke hadde hatt zeitgebers som lys og sosiale faktorer, ville vi kanskje ikke hatt en døgnrytme som var tilpasset vårt ytre miljø. I tillegg til SCN finnes det perifere klokker rundt omkring i nærmest alle organer, som for eksempel i lever, nyre, hjerte osv. Disse perifere klokkene har sin egen døgnrytme som uavhengig av lys/mørke-syklus, spesielt er sensitiv ovenfor zeitgebers som for eksempel mat og temperatur. Likevel vil disse perifere klokkene hovedsakelig synkroniseres av SCN slik at organismens indre miljø er i balanse og synkroni med hverandre. Videre er det funnet spesielle gener og proteiner for dette, hvorav proteinene CLOCK og BMAL bindes sammen til å danne klokkegener som per og cry, og forenklet kan det sies at disse vil fungere i en form for "feedback"-mekansime, hvorav klokkegenene sender tilbakemelding og hemmer sine egne gener som fører til at disse blir skrudd av og på i en syklus på 24t hver eneste dag. Mutasjon av disse er vist å endre døgnrytmen, hvorav musestudier har vist at "knockout" av klokkegenene kan føre til at de utvikler blant annet metabolsk syndrom. Videre vil døgnrytmen styre og regulere viktige hormoner som melatonin og kortisol. Melatonin dannes i pinealkjertelen og anses som et døgnrytmehormon (ikke sovehormon) fordi fase-respons kurven er avhengig av lys og mørke. Naturlig vil melatonin skilles ut på kvelden, og reduseres utover dagen, hvorav det antas at vi har nærmere ti ganger så høy melatonin om natten om morgenen. Likevel vil det hemmes av lys, og produksjoen vil stoppe opp. Dermed vil endringer i døgnrytme i form av at man er våken lengre på natten, hemme melatoninproduksjonen vår. Tilsvarende er stresshormonet kortisol høyest på morgenen, og det spekuleres at det hjelper oss med å våkne. Studier har blant annet vist søvndeprivasjon fører til økte nivåer av kortisol. Videre kan dette føre med seg en rekke negative helsekonsekvenser, som blannet annet høyere nivåer av insulin og økt blodglukose, som kan være risikofaktorer for diabetes. Melatonin og kortisol kan dermes sies å være mål på døgnrytmen. Disse vil vanligvis måles gjennom urinen eller spyttet. I tillegg kan man benytte kroppstemperaturen som et mål, hvorav det registreres kontinuerlig gjennom dagen. Disse vil ha fase-avhengig, slik at de har visse tidspunkt på døgnet hvor de er på sitt høyeste og laveste. Likevel kan det merkes at melatonin korrelerer med søvnfasen hos mennesker, men ikke nødvendig med andre dyr. F.eks. er rotter nattaktive dyr, og sover på dagen, men skiller likevel ut melatonin på natten. Tilsvarende har en rekke studier vist at endringer i døgnrytmen kan føre til endringer i metabolismen, samt endringer i appetittregulerende hormoner som leptin og ghrelin, som videre øker risikoen for fedme. Leptin er et metthetshormon som dannes fra vettvev, og som skal gi oss informasjon om når vi har spist nok. Ghrelin vil på den andre siden kalles et "sulthormon", og skilles ut av magesekken som et tegn på at vi er sultne og trenger å spise. Forstyrrelser i døgnrytmen har vist seg å endre denne balansen, slik at man gjerne har høyere nivåer av ghrelin, og lavere nivåer av leptin. I tillegg til dette fører denne ubalansen til at man gjerne vil ha raske karbohydrater og usunn fett, som er enda en risikofaktor for helsen. Dette er blant annet en utfordring for skiftarbeidere som stadig opplever forandringer i døgnrytmen sin, fordi de gjerne jobber natt når kroppen er forventet å sove og metabolske prosesser er betraktelig redusert. Et annet eksempel på hvordan døgnrytme-balansen kan forstyrres hos mennesker er gjennom fenomenet "jet-lag" hvor man reiser over minst to tidssoner. Dette forårasker at den indre biologiske klokken ikke samsvarer med det ytre miljøet, og at våre organer er justert etter tiden på avreisested. Dette vil dermed ofte føre til at man føler seg uvel, får mage-og blæreproblemer og rett og slett kjenner at man ikke er "tilpasset" til den nye destinasjonen. Fordi vår indre biologiske klokke er justert til det ytre miljøet, kan det oppleves som svært problematisk dersom vi har en endogen klokke som vanskelig lar seg justeres, eller dersom vår døgnrytme ikke er i samsvar med ytre forventninger. Blant annet er det vist at tenåringer ofte opplever en form for "sosial jet-lag" hvorav de gjerne har en senere biologisk klokke enn voksne. Dette blir ofte feiltolket som latskap, men studier har vist at de underliggende faktorene faktisk kommer innenifra. Dette skjer ofte i sammenheng med puberteten, hvorav tenåringer får en noe forskjøvet døgnrytme. Blant annet er det vist at melatoninutskillelsen foregår noe senere enn vanlig, og at temperaturen tilsvarende faller senere på kvelden enn hos yngre barn eller voksne. Dette kan selvsagt påvirkes av ytterligere faktorer som deres livsstil og såkalte "søvntyver" som ipad og mobilbruk på kveldstid, men hovedsakelig foregår dette biologisk og ikke noe de har ansvar for selv. På bakgrunn av dette kan det også diskuteres om hvorvidt skoletidene bør justeres i forhold til tenårenes døgnrymer, slik at de kan prestere bedre. Blant annet har noen studier undersøkt dette, og funnet positive korrelasjoner mellom senere skolestart og karaktersnitt. Dette er grunnet at vår døgnrytme inkluderer typiske "optimale" tidspunkt for ulike kroppslige funksjoner og aktiviteter. Blant annet har det vært vanlig å referere til "kronotyper" i forhold til menneskets døgnrytme og tilbøyelighet for å være aktiv/inaktive på ulike tidspunkt av døgnet. En kan skille grovt mellom de med ekstremt sene og ekstremt tidlige kronotyper, også på folkelig tale referert til som A- og B- mennesker. B-mennesker har gjerne noe lengre døgnrytme, og fungerer best på kveldstid. Disse legger seg ofte senere og våkner også senere dersom de kan. A-mennesker fungerer derimot best tidligere på dagen, og er vist å ha noe kortere døgnrytme, og foretrekker å legge seg både tidlig og stå opp tidlig. Likevel viser studier at de fleste befinner seg midt i mellom disse. Tilsvarende vil mål på døgnrytme hos disse antas å vise at melatoninutskillelsen (målt via Dim light melatonin onset), kortisolnivå og temperatur enten har en noe senere døgnrytme (B-menneske), eller noe tidligere (A-menneske). Dette kan likevel manipuleres klinisk ved hjelp av ulike teknikker. Eksempelvis kan man innta melatonin, som 3/7

4 gjerne gis på doser mellom 0.3-5mg på ettermiddagen for å forskyve døgnrytmen til en tidligere fase. Melatonin anbefales vanligvis ikke på dagtid da dette kan føre til døsighet. Dersom man har planlagt å reise over lengre tidssoner, vil dermed dette kunne være effektivt dersom det tas på den nye destinasjonens tidlige kveld. Likevel er det vist at lysterapi kan være den mest effektive formen for behandling. Fordi lys anses som den aller viktigste tidsgiver, kan det tenkes at høye intensiteter av lys kan regulere døgnrytmen vår. Lys gitt før nadir (på ettermiddag/kveld) vil vanligvis kunne forskyve døgnrytmen vår til et senere tidspunkt, mens lys gitt etter nadir (morgen) vil hjelpe med å fasefremskynde den biologiske klokken og døgnrytmen vår. Studier har vist at dette er svært effektivt og har vedvarende effekter. Blant annet anbefales lys"bokser" med en kombinasjon av hvitt og blått lys. Et studie gjort på sykepleiere som fikk kunstig lys mellom ,000 lux viste gode effekter i form av høyere oppmerksomhet og bedre prestasjon på jobb. Døgnrytmer kan sies å hjelpe oss med en tilpasning av vårt indre miljø til ytre faktorer og omgivelser, og uten en stabil døgnrytme er det vist at våre fysiologiske mekanismer betraktelig hemmes. Likevel finnes det ikke rikelig med forskning innen dette feltet, og mange studier viser til ulike funn. Dermed kan fremtidig forskning innen dette være svært attraktivt og spennende, og kanskje kunne bidra til helsefremmende faktorer. Oppgave 3) Det finnes flere ulike søvnforstyrrelser som er klassifisert i «International Classification of Sleep Disorders» (ICSD-3). Nevn alle de ulike hovedgruppene av søvnforstyrrelser og kom med eksempler og beskriv nærmere symptomer og behandling av søvnforstyrrelser i tre av disse hovedgruppene. Søvnforstyrrelser kan sies å ha økt betraktelig gjennom årene, og kan ha store konsekvenser for både samfunnet, men spesielt individet som opplever dette. Fordi søvnen er en så viktig del av livet og hverdagen vår, er det ikke overraskende at søvnlidelser fører til svekket fungering og lavere livstilfredshet. Prevalsen av ulike lidelser er vanskelig å fastslå, både fordi det finnes flere som ikke rapporterer å ha en søvnlidelse, men også fordi mange stadig feildiagnostiseres. I undersøkelsen og utredning av ulike lidelser, kan det derfor være svært essensielt å få et innblikk i pasientens søvnhistorie og andre faktorer som utløsende årsak, medikamentbruk, komorbide lidelser osv. Når pasienter rapporterer at de har en søvnlidelse er de ofte vage og usikre på hvordan de skal forklare hva som er galt, og ved nøye undersøkelser kan man forhindre at pasienten får feil diagnose, og spesielt feil behandling. For at forstyrret søvn skal karakteriseres som en søvnlidelse, innebærer dette vanligvis at det må ha en svekkende påvirkning på daglig fungering. Søvnlidelser er formelt klassifisert i ulike maniualer, og nøyere beskrevet i "International Classification of Sleep Disorders". Dette består av ulike hovedgrupper, som igjen består av undergrupper av søvnforstyrrelser. Denne oppgaven vil kort nevne de ulike hovedgruppene, og deretter se nærmere på insomni, hypersomni og parasomni. Blant disse finnes Søvnrelatert bevegeleseslidelser som karakteriseres av stereotypiske bevegelser av kroppsdeler under søvn, som rastløse ben syndrom og periodiske benbevegelses syndrom. Rastløse ben karakteriseres av en itens trang til å bevege ulike kroppsdeler grunnet "stikkende senasjoner", dette kan forenklet sagt forårsake lang innsovningstid (latens) og oppvåkninger under søvnen, og frustrasjoner rundt dette. Periodiske benbevegelser er noe tilsvarende, men skjer ofte under søvnen og oppdages oftere av en eventuell partner. Pasienten vil vanligvis bevege f.eks. knær eller armer ("limbs") i repeterende bevegelser. Døgnrytmelidelser innebærer enten en indre desynkronisering av døgnrytmen, eller en ubalanse mellom den biologiske klokken og det ytre miljøet. Dette inkluderer søvnlidelser som frittløpende døgnrytme, irregulær døgnrytme, fremskyndet døgnrytme og forskyvet døgnrytme. I tillegg inkluderes skiftarbeidslidelse og jet-lag. Disse vil ha ulike symptomer basert på hvordan døgnrytmen er forstyrret, hvorav irregulær døgnrytme viser en nærmest polyfasisk søvnmønster uten noen fast, konsolidert søvnperiode. Respirasjonsrelaterte søvnlidelser karakteriseres hovedsakelig av apné, som innebærer at forstyrrelser i respirasjonen forårsaker hemminger av søvnen. Den vanligste formen under denne kategorien er obstruktiv søvnapné (OSA) hvorav lufteveiene kollapser og forhindrer oksygent til å passere, slik at det oppstår flere oppvåkninger i løpet av natten. Sentral søvnapné innebærer derimot at hjernen feiler i å sende signaler om at kroppen skal puste. Dette kan være svært farlig for helsen, og anses som blant de farligste søvnlidelsene. Insomni kan sies å være den mest utbredre søvnlidelsen, og er som oftest dette folk referer til når de sier at de har søvnproblemer. Insomni karakteriseres av vansker med innsovning (sleep onset insomnia), vansker med å opprettholde søvnen (sleep maintainance insomnia) eller vansker i forhold til at de våkner opp tidlig uten å kunne sovne igjen. Tidligere skilte man mellom primær og sekundær insomnni, hvorav primær innbefatter at det ikke ligger noen kjent direkte årsak til det, mens sekundær insomni er forårsaket av andre faktorer, som f.eks. psykiske lidelser. Dette kan anses som den kategorien av søvnforstyrrelser som oftest er komorbid med en rekke andre lidelser. Blant annet er det estimert at 70-80% av de med depresjon har insomni. Videre er de diagnostiske kravene noe strenge, hvorav symptomene må ha vært tilstede i minst 3 måneder. Fordi mange individer faller under denne grensen, men likevel har søvnproblemer som ikke er grunnet andre 4/7

5 søvnforstyrrelser, tar de fleste studier for seg symptomer av insomni (insomnia-symptoms) når de undersøker fenomenet. Det finnes en rekke spørreskjemaer, som Bergen Insomnia Scale (BIS) eller Insomnia Severity Scale som forsøker å fange opp denne søvnforstyrrelsen, og vanligvis er det tilstrekkelig med subjektive søvnmål for å få en diagnose. Likevel kan objektive mål brukes for å eventuelt utelukke andre søvnlidelser. Blant annet er BIS basert på formelle og kliniske kriterier, hvorav man til slutt vil ende opp med et mål på om man får diagnosen insomni eller ei. Symptomer på insomni kan være innsovningsvansker og vansker med å opprettholde søvnen, som kan føre til redusert søvnkvalitet og søvneffektivitet. De som har denne søvnforstyrrelsen rapporterer ofte dårligere livskvalitet, reduser oppmerksomhet, utmattelse, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger osv. Insomni er assosiert med en rekke helserisiko, hvorav studier blant annet har vist at insomni ved baseline assosierer utvilingen av nye psykiske lidelser, samt forverrer eksisterende fysiske lidelser. Et studie viste også at insomnisymptomer var assosiert med risiko for migrene og fibromyalgi (hos kvinner). Det er foreslått teorier om at forbigående insomni (varer i under 1 mnd) kan utvikle seg til å bli vedvarende gjennom opprettholdende faktorer. Denne teorien sier at alle individer har en viss genetisk sårbarhet ovenfor insomni, og at når dette inntreffer, vil ulike opprettholdende faktorer ("predisposing") føre til at denne forblir, spesielt for de som har økt sårbarhet. Dette innebærer eksempelvis at dersom man opplever en kortvarig insomni, men at årsaken til dette forsvinner, kan likevel insomnien vedvare grunnet atferdsfaktorer. Blant annet er det vist at alkoholisme kan føre til en rekke insomni-symptomer, og at dette dermed kan sees som en opprettholdende atferdsfaktor. Andre faktorer kan være at man etter den forbigående insomnien utvikler en form for angst til det å sove, og forbinder seng og søvn med noe negativt. Når det kommer til behandling av insomni er det svært viktig å få en oversikt over pasientens symptomer og eventuelle utløsende og opprettholdende faktorer, samt om det er komorbid med andre lidelser. Det er foreslått at dersom det finnes eventuelle lidelser som for eksempel depresjon, bør disse behandles i samsvar med hverandre. Studier har blant annet vist at ved insomni kombinert med depresjon, vil forbedring av insomni føre til forbedring av depresjonssymptomer, og tilsvarende forbedring av depresjon vil føre til forbedring av insomnisymptomer. Medikamentell behandling han blant annet inkludere antidepressive for å redusere innsovningstid. Benzodiazepiner og "Z-drugs" som f.eks. Zolpidem er også vist seg effektive. Likevel er nyere kognitive atferdsterapier ofte sterkere anbefalt ("Cognitive behavioural therapy, CBT"). Eksempler på dette er søvnrestriksjon - fordi pasienter med insomni ofte forsøker å kompensere symptomene med å legge seg tidligere i sengen, er det ofte slik at de kun sover 5t av den tiden de faktisk tilbringer i sengen, som ofte kan være 9-10 timer. Dette fører til at søvneffektiviteten (total søvntid/tid i sengen) er betraktelig lav. Gjennom søvnrestriksjon kan man sette opp faste regler på hvor mange tid man har lov til å tilbringe i sengen basert på tidligere total søvntid. Målet her vil være å oppnå en søvneffektivitet på minst 85%. Her er det viktig å forbedre pasienten på at det kan være krevende og at søvnen kan forverres før den forbedres. Videre kan man forsterke dette med stimuluskontroll. Dette innebærer at man endrer de negative assosiasjonene individet har med søvn og seng, som ofte forårsaket at de kan ligge og gruble og være angstfulle. I tillegg kan det være svært effektivt å danne gode søvnhygiene som for eksempel å kun bruke sengen til å sove og sex, opprettholde en optimal temperatur i soverommet, ha det mørkt, unngå blått lys på kveldstid, ha faste leggetider og fast tidspunkt for når man skal stå opp. Disse bør følges også etter at insomnisymptomene eventuelt forsvinner. Hypersomni karakteriseres av eksisessiv søvnighet på dagtid. Dette skiller seg fra å være trøtt grunnet f.eks. kort søvnlengde natten før. Ofte har disse pasientene nokså normal nattesøvn, men har likevel ekstrem tilbøyelighet for å sove på dagen. Hypersomni kan føre til svært redusert livskvalitet, og følelsen av at man ikke klarer å strekke til i hverdagen. Dette vil videre påvirke eventuelle forhold og sosiallivet. Et eksempel på hypersomni er "Kleine Levine Syndrom" som hovedsakelig rammer tenåringsgutter. Dette er en form for tilbakevendende hypersomni, og karakteriseres av en uvanlig trang for søvnighet på dagtid, hvor pasienten gjerne sover lenge. I tillegg vil det forekomme symptomer som overspising eller anoreksi, hvorav anoreksi er svært sjeldent, samt atferd som hyperseksualitet. Prevalsen er ukjent, men det er estimert at det er svært få som utvikler dette, og at man ofte vokser det fra seg. Det er veldig få som har dette i en voksen alder. Narkolepsi er en nevrologisk lidelse og innebærer plustelige "søvnangrep" hvor man har en ekstrem og nærmest uimotståelig trang til å sove på dagtid. Det kan skilles mellom type 1 og 2, hvorav type 1 inkluderer katapleksi. Katapleksi kan karakteriseres som tap av muskeltonus. Det finnes ulike grad av dette, hvorav de tilfellene der man fullstendig mister kroppskontrollen og faller i bakken er svært sjeldent. I tillegg utløses katapleksi ofte grunnet positive emosjonelle reaksjoner, som for eksempel latter. De som lider av narkolepsi rapporterer ofte store innvirkninger på livskvaliteten. Noen studier har blant annet vist at de har en høyere risiko for å isolere seg fra samfunnet fordi de er engstelig over eventuelle "søvnangrep". EEG-registreringer kan vise at de som har Narkolepsi har kort REM-søvn-latens. Dette kan blant annet utredes ved hjelp av "Multiple Sleep Latency Test, MSLT", hvorav pasienten får instrukser om å legge seg i et mørkt og behagelig rom, og deretter forsøke å sove. Dette utføres etter en nattlig polysomnografi (PSG) for å forsikre at nattesøvnen har vært normal. Deretter skal normalt forsøke å sove 4 ganger i løpet av døgnet, hvorav det registreres hvor lang tid de bruker på innsovning (sleep-onset), og hvilket stadie de gjerne faller i. Normalt vil man bruke rundt minutter på innsovning, men dersom denne latensen er kortere, kan dette være en markør for en eventuell forstyrrelse. Blant annet er det vanlig at de som lider av Narkolepsi bruker under 8 minutter. Likevel må man benytte andre mål, og en grundig utredning før man diagnostiserer noen med denne 5/7

6 søvnforstyrrelsen. Prevalsen er ganske lav, og man antar at det kan ha genetiske komponenter, hvorav studier viser at de som har Narkolepsi har signifikant høyere sannsynlighet for at de har noen i nær familie som også lider av dette. I tillegg kan det også forårsakes av blant annet nevrologiske og hjerneskader. Dette er en kronisk og vedvarende søvnforstyrrelse, men det er vist at man likevel kan redusere symptomene og påvirkningene gjennom blant annet amfetamin og Modafinil for å aktivere nevrotransmittorene som fremmer våkenhet, som f.eks. serotonin og noradrenalin. I tillegg finnes det ulike medikamenter for å lindre katapleksi. Noen spekulerer også at narkolepsi kan være mulig å behandle ved celletransplantasjon i fremtiden. Også her er det viktig med gode søvnhygiener og kognitive atferdsterapi for å unngå at pasienten utvikler negative assosiasjoner til søvn da dette kan forverre allerede eksisterende symptomer. Parasomni kan sies å skille seg betraktelig fra de andre søvnforstyrrelsen i form av at dette gjerne oppstår i en slags mellomfase av søvn og våkenhet. Parasomnier oppstår ofte under innsovning eller oppvåkning, og er et stort mysterie innen søvnmedisin. Denne hovedkategorien karakteriseres av ulike atferds- eller mentale hendelser som foregår under søvn, og man skiller gjerne mellom NREM-parasomnier, REM-parasomnier og "andre parasomnier". For å få en bedre forståelse av dette bør man gjøre rede for at NREM og REM søvn skiller seg betraktelig fra hverandre i form av at REM-søvn karakteriseres av et søvnstadie som er tilnærmet våkenhet. Dette innebærer at hjernen er aktiv og viser høyfrekvente alfa og beta-bølger med relativt lav amplitude. REM-søvn kjennetegnes vanligvis av raske øyebevegelser og muskelatoni. I tillegg refereres det ofte til som "parodoksalt søvn" eller "drømmesøvn", fordi det er her de fleste livlige drømmene foregår. Dermed er det noen som spekulerer at vi har muskelatoni i dette drømmestadiet, for at vi ikke skal leve ut drømmene våres. Likevel er det noen individer som opplever at denne atonien ikke er tilstede. Dette kalles for REM-søvn-atferdsforstyrrelser, og kjennetegnes ved at individet vil kunne utagere drømmene sine. PSGregistreringer ved hjelp av EEG(elektroencephalogram),EOG (elektroculogram) og EMG (elektomyogram) samt videopptak, vil dermed vise at pasienten befinner seg i REM-søvnstadiet, men at det ikke forekommer noen atoni, og at han eller for eksempel kan slå og sparke. Andre REM-søvn parasomnier er marerittslidelse, hvor individet vil oppleve ekstremt negativt ladde mareritt som kan føre til angstsymptomer og engstelse. Disse er ofte truende og personlig rettet. Noen hevder at disse kan forverres av stress, sykdom og psykiske belastninger, men dette er ikke tilstrekkelig undersøkt eller konkludert. Blant annet har studier vist at de som lider av depresjon har høyere sannsynlighet for å oppleve marerittslidelse. Disse pasientene rapporterer angst og dysfunksjon i hverdagslivet som ofte fører til innsovningsvansker og redusert søvneffektivitet. I tillegg opplever mange av disse pasientene oppvåkninger, slik at søvnkvaliteten blir redusert. Det er også vist at de som lider av posttraumatisk syndrom kan ha høyere risiko for å utvikle marerittslidelse. Mulige behandlinger av dette kan blant annet være ved bruk av antidepressive midler som antas å redusere REM-søvn. Likevel anses kognitiv atferdsterapi rettet mot mareritt som en av de mest effektive metodene, som for eksempel eksponeringsterapi. En annen form for REM-søvn parasomni er søvnparalyse som kjennetegnes ved at individet opplever at han eller hun våkner, men at kroppen er fullstendig paralysert. Disse rapporterer ofte ekstrem redsel og ubehag, og det er estimert at det kan ta fra noen sekunder til et par minutter. Ofte rapporterer pasienten at de ser en eller annen form for skikkelse, og kan være en av årsakene til at man i gamle dager anså dette som noe "demonisk". Andre rapporterer at de ser romvesner eller andre unaturlige vesner. Til tross for at disse rapporterer å være våken og bevisst, viser objektive mål ofte at disse sover. En mulig forklaring på parasomni har vært at ulike hjernedeler er aktive og inaktive under søvn, og at man blir våkner og blir bevisst før kroppen har fått tid til å bryte muskelatonien. Et annet kjennetegn ved REM-parasomnier er at man gjerne husker disse etter å ha stått opp, og at de ofte foregår ved morgenen i den siste søvnfasen. NREM-parasomnier vil i motsetning som oftest innebære amensi, hvor man ikke husker noen av hendelsene den påfølgende morgenen. Søvngjengeri er en av de hyppigste formene for NREM-parasomni og oppstår som oftest under dyp søvn (Stadie 3, Slow wave sleep) og kjennetegnes av at vedkommende plutselig begynner å gå rundt eller bevege seg omkring i huset i søvne. Her kan øyenene være våkne, og vedkommende kan virke våken, men det er han/hun ikke. Dette er vanligst i barndommen, og forsvinner ofte av seg selv, slik at medikamenter ikke er nødvendig. Likevel er det nødvendig med god søvnhygiene, og å passe på at omgivelsene er trygge for vedkommende. Blant annet bør det ikke være noen skarpe ting tilstede i soverommet, eller mulighet for å åpne eventuelle vinduer. Under denne lidelsen er det også vanlig at man urinerer i søvne eller snakker og går rundt. Disse vil vanligvis ikke ha noen minner av dette etter oppvåkning, som kan være svært frustrerende for både den det gjelder, og for eventuelle familiemedlemmer. En annen form for NREM-søvn parasomni er nattanfall hvor vedkommende ofte våkner opp med et skrik og enten svetter eller virker svært oppskaket. Dette kan oppstå i kombinasjon med søvngjengeri, og det kan være fare for at pasienten løper rundt og skriker i huset, som kan være veldig fryktende for de som må observere det. Dette forekommer også oftere hos barn. Videre er disse i fullstendig søvn til tross for at de kan virke som å være våken, slik at eventuell trøst og forsøk på kontakt ikke vil være til hjelp. Likevel kan man passe på at de går tilbake til sengen og får fortsette søvnen sin. Noen studier har vist at god søvnhygiene kan bidra til å redusere NREM-parasomnier, hvorav de ofte er assosiert med høyere forekomst under sykdom (feber) eller andre stressende hendelser. Som oftest vil det ikke være nødvendig med medikamenter med mindre det har betraktelige påvirkninger på vedkommendes hverdagsliv, da de ofte forsvinner idet man blir eldre. En annen svært sjelden NREM-parasomni er spiseforstyrrelser under søvn og kjennetegnes av at man spiser i søvne, og da gjerne ulike kombinasjoner som vanligvis ikke er normalt, eller giftige substanser, som eksempelvis sigarettaske. Dette kan være farlig også i forhold til at noen forsøker å kokkelere, og kan skade seg underveis. 6/7

7 Søvnlidelser er svært vanlig i dagens samfunn, hvorav insomni anses som den vanligste og mest forekomne av de ulike formene for søvnforstyrrelser. Disse kan ha betraktelig innvirkning på livskvaliteten og funksjonen på dagtid og bør utredes nøye før en eventuell diagnose. Videre bør man forsøke å behandle de basert på individuelle behov og symptomer, og benytte både subjektive mål for å kartlegge, og objektive mål for eventuell videre utredning. En rekke studier har vist at forbedring av søvnen er assosiert med økt livstilfredshet. Dermed kan en fremtidig implikasjon være å fokusere mer på søvnen og ha det som en prioritering i ulike behandlingsregime. Med bakgrunn i forskningen og studier som finnes, kan en konkludere med at søvnen er en essensiell del av livet våres, og absolutt nødvendig for en god helse. Svara på. Knytte handteikningar til denne oppgåva? Bruk oppgåvekode: /7