PSYK115 0 Døgnrytmer, søvn og atferd

Transkript

1 KANDIDAT 190 PRØVE PSYK115 0 Døgnrytmer, søvn og atferd Emnekode PSYK115 Vurderingsform Skriftlig eksamen Starttid :00 Sluttid :00 Sensurfrist -- PDF opprettet :19 Opprettet av Anna Laupsa Helvik 1/6

2 PSYK115 - Døgnrytmar, søvn og åtferd 31. mai 2017, Ingen hjelpemiddel er tillatne Du skal svara på 2 av 3 oppgåver Begge oppgåvene må vera godkjente for at eksamen skal vera greidd Dersom du ønskjer å endra målform, trykk på menystrekane i høgre hjørne Eksamensteksten og oppgåvesvaret ditt vil vera tilgjengeleg i Inspera når eksamen er ferdig. Sensur, grunngjeving og klage Sensuren vert kunngjort seinast 22. juni. Informasjon om grunngjeving og klage vil verta publisert på Mitt UiB når sensuren er klar Skriv svaret ditt her... Oppgave 3. Søvn og søvnlidelser får stadig mer oppmerksomhet i dagens samfunn. Det er flere grunner til dette. Man har blant annet sett en trend fra 50-tallet og utover som viser at menneskers søvnlengde stadig reduseres, og at stadig flere rapporterer symptomer på søvnrelaterte plager. Årsakene til redusert søvnlengde og symptomer på søvnforstyrrelser er sammensatte, men forskere antar at de kan knyttes til faktorer som dårligere helse (både fysisk og psykisk), et mer hektisk samfunn med hensyn til jobb og prestasjoner, samt økt eksponering til aktiverende medier på kveldstid, som vil forstyrre nattesøvnen. For å kunne rette opp i denne negative utviklingen er det nødvendig å avdekke hvilke symptomer på svekket søvn og dagtidfungering som forekommer hyppigst, og hvilke tilnærminger som er aktuelle for å behandle dem. I tråd med dette formålet har "International Classification of Sleep Disorders" (ICSD-3) skilt mellom ulike hovedgrupper av søvnforstyrrelser. Disse hovedgruppene er Insomni (søvnløshet), parasomnier, hypersomnier, døgnrytmelidelser, søvnrelaterte respirasjonslidelser (f.eks. søvnapne) og søvnrelaterte bevegelseslidelser (f.eks. periodiske beinbevegelser under søvn eller rastløse bein). Denne oppgaven vil gå nærmere inn på insomni, parasomnier og søvnrelaterte repsirasjonsvansker, trekke frem spesifikke symptomer på lidelser innen disse hovedgruppene, og si noe om aktuelle tilnærminger for behandling. Insomni Insomni (eller søvnløshet) er en av de søvnforstyrrelsene som rapporteres oftest. Man antar at et sted mellom 10 og 20 % av befolkningen lider av symptomer på insomni, og lidelsen karakteriseres først og fremst av svekket nattesøvn og nedsatt daglig fungering. Ved insomni er søvnperioden betydelig svekket, og man skiller mellom symptomer som lang insovningstid (sleep onset insomnia), fragmentert søvn med flere oppvåkninger (sleep maintenance insomnia) eller for tidlig oppvåkning på morgenen (også en form for sleep maintenance insomnia). For at diagnosekriteriene skal tilfredsstilles må personen også lide av betydelig nedsatt funksjon på dagtid. Slike dagtidssymptomer kan f.eks. være utmattelse og trøtthet, nedsatt kognitiv fungering (f.eks. hukommelses- og konsentrasjonsvansker), nedsatt motivasjon, svekkede sosiale og interpesonlige relasjoner, og redusert yteevne på arbeid eller skole. Selv om det ofte rapporteres symptomer på trøtthet og utmattelse, ser man sjeldnere klager over søvnighet på dagtid (eller klager over en trang til å sove). Dette skyldes at insomni typisk forårsaker vansker med å sove på alle døgnets tider, og ikke bare på natten. Det finnes en rekke søvnrelaterte forstyrrelser som kan forårsake både svekket nattesøvn og eksessiv søvnighet på dagtid, som f.eks. ulike forstyrrelser knyttet til forskyvning av cirkadian rytme eller respirasjonsplager på nattestid, og disse bør ikke forveksles med insomni. Diagnosen stilles som regel utelukkende ved hjelp av subjektive målemetoder, som f.eks. søvnintervju, spørreskjema og søvndagbok. Objektive mål (polysomnografi) er vanligvis ikke nødvendig, men kan være 2/6

3 aktuelt hvis det er nødvendig å utelukke andre søvnforstyrrelser som forstyrrer nattesøvnen. Man skiller mellom flere årsaker til insomni, og enkelte forskere har satt et skille mellom primære og sekundære former for lidelsen. Primær insomni reflekterer søvnproblemer som ikke nødvendigvis har en klar forutliggende årsak, mens sekundærinsomni ses når symptomene enklere kan knyttes til en forutliggende årsak, som f.eks. stress og bekymringer på jobb eller i familie, som holder personen våken om natten. Ofte er det nettopp stress, bekymringer og overflødig aktiviering (både emosjonelt, fysiologisk og kognitivt) som hindrer personen i å sove. Enkelte forskere foreslår at primær-insomni reflekterer en form for angst knyttet til søvnprosessen i seg selv. Slik angst for søvn ses f.eks. når personer ligger i sengen og kontinuerlig grubler over potensielle negative konsekvenser ved å ikke få nok søvn. Grubling og angst knyttet til å sove kan skape kognitive feiltanker, som på sikt kan føre til soveromsmiljøet vil assosieres med våkenhet, i stedet for søvn. Søvnproblemer og kognitive feiltanker ved insomni kan behandles på flere måter. Et viktig utgangspunkt for behandling kan være å lære personen om god søvn hygiene. Behandling gjennom læring av god søvnhygiene innebærer blant annet å oppmuntre personen til å stå opp og legge seg til faste tider hver dag, unngå hviler på dagtid, unngå stimulanter som koffein, nikotin og alkohol på kveldstid, trene på ettermiddagen (ikke for nært søvnperioden), unngå for høy lyseksponering og aktivering fra f.eks. dataskjermer og mobil på kveldstid, samt sørge for at personen ikke legger seg på tom mage (kan være lurt å spise litt kveldsmat). Videre finnes det en rekke kognitive teknikker som kan benyttes. Disse inkluderer kanskje først og fremst kognitiv atferdsterapi, som benyttes for å identifsere og endre feiltanker knyttet til søvnen. Katastrofetanker og tanker om negative konsekvenser av å ikke få nok søvn (f.eks. av typen "jeg kommer ikke til å fungere på skolen neste dag, fordi jeg ikke klarer å sove), må endres og erstattes av mer positive kognisjoner, - blant annet kognisjoner som understreker at personen kan klare seg greit neste dag selv om han/hun ikke har fått 8 timer søvn. Andre kognitive teknikker innebærer såkalt stimulus-kontroll. Dette går ut på å avlære en eventuell assosiasjon mellom sengen og å ikke få sove. Sengen og soverommet skal på nytt betinge soveatferd, og man forsøker blant annet å oppmuntre personene til å unngå å bruke soverommet til andre aktiviteter (f.eks. tv-titting eller lekser) enn søvn. Ellers kan teknikker som avslapningstrening og paradoksal-instruksjon ha en effekt. Paradoksalinstruksjon går ut på at personen skal ligge godt tilbakelent i sengen i et lysdimmet rom og forsøke å holde seg våken. Å prøve å holde seg våken under slike omstendigeheter kan noen ganger indusere søvn. Teknikker som søvndeprivasjon for å øke søvneffektivitetsprosent har også blitt benyttet av noen terapeuter. Ved kognitive og atferdsmessige tilnærminger er man først og fremst opptatt av de opprettholdende faktorene i insomni, og ikke de utløsende. Behandlingene har ofte god effekt. Ved siden av kognitive og atferdsmessige behandlingsprinsipper, finnes også medikamentell behandling. Leger og psykologer er imidlertid forsiktige med å skrive ut sovemedisiner (spesielt ved kronisk insomni), i frykt av konsekvenser knyttet til avhengiget, toleranse og abstinenser. Det hender imidlertid at midler som f.eks. benzodiazepiner (eventuelt antidepressiva) blir benyttet for å behandle insomni. Parasomnier Begrepet parasomni viser til annen hovedklasse av søvnforstyrrelser. Parasomnier er uønskede fysiske hendelser eller opplevelser som forekommer ved innsovning, under søvn eller ved oppvåkning. De reflekterer aktiveringer i sentralnervesystemet som overføres til skjelettmuskulatur og autonomt nervesystem. Man skiller mellom ulike parasomnier ved å se hvilke søvnstadier de forekommer i, samt hvorvidt personen har hukommelse over hva som har hendt. På bakgrunn av dette skilles det mellom NREM-parasomnier (parasomnier som oppstår i NREM-fasen av søvnen.) og REM-parasomniner (parasomnier som oppstår i forbindelse med REM-søvn). Eksempler på NREM-parasomnier er nattskrekkanfall, søvngjengeri, konfusjonsaktiveringer og søvnrelatert spiseforstyrrelse. Eksempler på REM-parasomnier er mareritt, REMsøvn-atferdsforstyrrelse og søvnrelatert paralyse. NREM-parasomniner er typisk karakterisert av gjentatte episoder med ufullstendig oppvåkning fra søvnen, manglende eller upassende respons fra stimuli i omgivelsene, manglende tanke- eller visuell forestillingsaktivitet knyttet til hendelsen, og ingen detaljert hukommelse av hendelsen. En av de vanligste (i hvert fall blant barn) NREM-parasomniene er søvngjengeri (somnambulisme). Søvngjengeri kjennetegnes av stereotypisk og automatisk atferd og bevegelser under dyp søvn (søvnstadium 3 og 4). Vanligvis innebærer atferden å gå rundt omkring i nærområdet, men kan også være knyttet til andre handlinger som er kjent for personen. Slike handlinger kan f.eks. være å kle på seg, rydde eller vaske. Noen ganger ser det også ut til at søvngjengeri påskyndes av et behov for å urinere, og det hender at personer går på toalettet mens han eller hun fremdeles er i søvn. Søvngjengeri er vanlig hos barn, hvor man ser en prevalens mellom %. Forstyrrelsen er imidlerid mindre vanlig blant voksne. Man har ikke fullstendig oversikt over hva som forårsaker søvngjengeri, men det antas at 3/6

4 faktorer som genetikk, stress, søvndeprivasjon, angst, trang for å urinere og alkohol kan spille en rolle. Behandlingen vil vanligvis fokusere på å forhindre utløsende faktorer (kan f.eks. være aktuelt å vekke barnet minutter før anfall), og å sørge for at atferden skjer under trygge omstendigheter. Det kan være lurt å sikre utrygge områder i huset, slik at personen ikke skader seg. Dette er kanskje spesielt aktuelt hvis personen sover på et nytt sted, da ruter som vanligvis er trygge å følge hjemme, potensielt er farlige i et nytt sovemiljø. Søvngjengeridiagnosen kan settes ved at symptomene bekreftes i et søvnintervju, f.eks. av foreldre. Et eksempel på en REM-parasomni er REM-søvn-atferdsforstyrrelse. Denne lidelsen karakteriseres av at personer "lever ut" drømmene sine under REM-søvn. Personens atferd stemmer overens med det han/hun opplever i drømmen, og man ser blant annet vokaliseringer og voldsomme bevegelser. Et sentraltr trekk ved lidelsen er manglende muskelatoni under REM-søvn, og det er dette som gjør at personene kan bevege seg i respons på drømmene sine. Pasienten vil ofte våkne brått fra søvnen, og ha klar hukommelse over hva som har skjedd. Dette kan noen ganger medføre angst, dersom personen har hatt en voldsom drøm. Det har blitt rapportert skader på både personen selv og personens sengepartner ved REM-søvn-atferdsforstyrrelse. Diagnosen er svært sjelden, og man har ikke fullstendig oversikt over hva som er årsakene til lidelsen. Den har imidlertid en sterk assosiasjon med lidelser som parkinson syndrom og lewy-body demens, og predikerer altså nevrodegenerative svekkelser. Det er som regel menn som får diagnosen, og prevalensen i den eldre befolkningen antas å ligge på rundt 0,05 %. Man benytter full polysomnografi med videoovervåking for å stille diagnosen, for å bekrefte at atferden skjer i REM-søvn og at personen mangler muskelatoni. Lidelsen er vanskelig å behandle, og tiltak rettes kanskje først og fremst mot sovearrangeringen hjemme i huset. Ofte foretrekker partneren til den rammede å sove i et annet rom, for å ikke bli påvirket av den potensielt skadelige atferden. Ved medikamentell behandling har man blant annet sett at syntetisk melatonin muligens har en effekt, men dette er fremdeles ikke helt avklart. Søvnrelaterte respirasjonsvansker Søvnrelaterte respirasjonsvansker refklekterer tilstander hvor personens søvn forverres som en følge av respiratoriske hendelser (ofte pustevansker) under søvnen. Den vanligste lidelsen innenfor dette spekteret er obstruktiv søvnapne (OSA). Obstruktiv søvnapne kjennetegnes av en kollaps i de øvre luftveiene under søvn, og medfølgende problemer knyttet til regulering av oksygen. Viktige begreper i denne sammenhengen er apne og hypopne. Apne betyr en episode på over 10 sekunder i søvnen hvor ingen luft passerer luftveiene, mens hypopne viser til episoder på over 10 sekunder hvor kun 50 % luft paserer luftveiene. På grunnlag av disse begrepene har det blitt laget en indeks for slike respiratoriske hendelser, kalt AHI (Apne-hypopne-indeks). Med flere enn 5 slike hendelser i løpet av en time, stilles diagnosen søvnapne. De respiratoriske hendelsene fører til aktiveringer i hjernestammen som skal bidra til å korrigere problemet, og disse aktiveringene fører ofte til kraftige gisp etter luft og høylydt snorking. Personer med obstruktiv søvnapne har vanligvis ikke problemer med å sovne inn, men nattesøvnen deres blir svært fragmentert som en følge av hyppige aktivigeringer og oppvåkninger. Det innledende symtomet på OSA er derfor ofte overdreven søvnighet på dagtid, som fører til store problemer med fungering. Man får ofte en trang til å sove på dagtid, og ser i enkelte tilfeller kognitive symtpomer som f.eks. konsentrasjonsvansker. Ellers er høylydt snorking et typisk problem, som også kan holde en eventuell sengepartner våken på natten. Diagnosen er noe mer utbred hos menn (ca 4 %) enn hos kvinner (ca 2%), og stilles ved hjelp av polysomnografi. Årsakene til lidelsen er veldig ofte knyttet til overvekt og fedme, men også røyking, stress og overgangsalder er eksempler på risikofaktorer. Det er heller ikke uvanlig å se endringer i kranie- og bløtvevstrukturer rundt hode og nakke. Flere behandlingsmetoder kan benyttes. Slanking har vist seg å være en av de mest effektive behandlingstilnærmingene. Ellers har metoder som orale innsettinger, nasalt kontinuerlig positivt luftveistrykk (har kanskje den mest positive behandlingseffekten sett bort fra slanking) og kirurgisk fjerning av blokkerende vev blitt benyttet. Oppgave 1. Spørsmålet om hvorfor man sover har blitt diskutert i en årrekke, og man har generelt hatt store vansker med finne ut av den egentlige funksjonen til søvn. Nyere forskning har imidlertid gjort oss noe klokere på temaet, og selv om man ikke fullstendig har avdekket alle mekanismene knyttet til søvnen og dens funksjoner, har man sett at søvn er livsviktig for både dyrs og menneskers fungering. Dette er interessant da søvn i et evolusjonsperspektiv ser ut til å ha en rekke negative konsekvenser. Søvnperioden i løpet av døgnet representerer en periode med atferdsmessig ro hos dyret, og er knyttet til potensielle evolusjonsmessige kostnader som manglende spise- og drikkeatferd, manglende evne til å reprodusere seg, og kanskje også økt sjanse for å bli drept av et rovdyr. Likevel er søvnfenomenet (i en eller annen form) bredt bevart på tvers av 4/6

5 dyrerarter, og forskere kommer stadig med hypoteser og teorier for å forklare dette. Denne oppgaven vil først trekke frem noen av hypotesene knyttet til spørsmålet om hvorfor man sover. Videre vil den gå nærmere inn på to av disse hypotesene; 1. Søvn er en mekanisme for energikonservering, og 2. Søvn er en mekanisme for læring- og hukommelseskonsolidering. Et viktig poeng ved mange av hypotesene som er presentert i nyere tid, er understrekelsen av at søvn er en aktiv prosess. Dette reflekteres i mange av forskningsfunnene på området. Man har blant annet sett at søvn kan forbedre synaptisk plastisitet i hjernen, at søvn har en betydelig effekt på psykisk og fysisk lidelse, at søvn er assosiert med store metabolske konsekvenser og at søvn er egnet til å "vaske bort" avfallstoffer i kroppen og metabolsk avfall. Ser man f.eks. på fysiske lidelser finnes det en rekke studier som viser hvordan søvnproblemer predikerer økt smerte til ulike smertefulle stimuli, samt nye kroniske smerteepsioder hos pasienter som lider av kronisk smerte. Når det gjelder fysiologiske og metabolske prosesser, ser man at søvndeprivasjon (og døgnrytmeforflytninger) påvirker forholdet mellom f.eks. appetitthormonene leptin og ghrelin, samt insulinresistans og økt blodglukosenivå (blant annet assosiert med fedme og diabetes). Forholdet mellom psykiske lidelser og søvn har også vært gjenstand for omfattende forskning de siste årene, og man ser at svekket søvn predikerer flere forskjellige psykiske lidelser, og dette er kanskje aller tydeligst ved depresjon. Disse eksemplene på hvordan søvn virker inn på ulike menneskelige faktorer, sikter ikke nødvendigvis på å forklare den nøyaktige funksjonen til søvn, direkte, - men de illustrerer likevel eksempler på hvorfor det er viktig å sove. Tradisjonelt sett er det først og fremst tre overordnede teorier som har blitt trukket frem for å forklare hvorfor man sover. Disse teoriene fokuserer imidlertid på ulike aspekter ved søvn, og alle tre er assosiert med tydelige svakheter. Den første teorien ser på søvn som en mekanisme for cellulær restaurering/gjenoppretting, den andre ser på søvn som en mekanisme for energikonservering, mens den tredje studerer søvn som en mekanisme for konsolidering av læring og hukommelse. Denne oppgaven vil gjøre nærmere rede for de to sistnevnte. Energikonservering Hypotesen om at søvn er viktig for energikonservering, bygger på den intuitive ideen om at dyr og mennesker bruker mye energi om dagen, og at man trenger en hvileperiode i løpet av døgnet for å spare energi, og for å kunne fungere optimalt i den aktive perioden. Samtidig antas det at søvnperioden hos ulike dyr er tilpasset omgivelsene, slik at man sover når f.eks. mattilgjengelighet er lav. Denne hypotesen bygger altså på at søvnen faktisk er en energikonserverende prosess. Antakelsen om energikonservering har imidlertid bllitt utfordret fra flere hold. Selv om man ser en viss energisparing under søvn, har flere forskere poengtert at den totale energikonserveringeren er såpass lav at den ikke kan ha en nevneverdig effekt hos dyret. Samtidig foregår energikonserveringen først og fremst i dyp NREM-søvn. Under REM-søvn (som utgjør ca 25% av søvnperioden til mennesker) er kroppen og hjernen langt mer aktiv, og energibesparelsen vil være vesentlig lavere. Forskningsfunn tyder på at man gjennom søvnfasen konserverer et energinntak tilsvarende et pølsebrød ( kalorier). En annen innvending er er at søvn ikke kan sammenlignes med virkelig energisparende tilstander som dvale og torpor, da disse tre viser helt forskjellige fysiologiske mekanismer. Samtidig vet man at sjøpattedyr som hvaler og delfiner kan svømme samtidig som de sover (unihemisfærisk søvn), noe som indikerer at disse ikke vil konservere særlig med energi under søvn. Alle disse innvendingene gjør at hypotesen om søvn som en mekanisme for energikonservering, står forholdsvis svakt. Konsolidering av læring og hukommelse Hypotesen om søvn som en mekanisme for konsolidering av læring og hukommelse står imidlertid sterkere. Denne teorien antar at søvn først og fremst er utviklet for å hjelpe oss til lære og memorere informasjon. Det antas at søvnen vil forsterke synaptisk plastisitet og forbedre kommunikasjon mellom nevronene som regulerer læring og hukommelse. Både dyrestudier og menneskestudier har vist hvordan søvndeprivasjon kan svekke vår evne til å lære og huske ny informasjon man har har fått i løpet av dagen. Hos dyr har man sett at redusert evne til å utføre en oppgave de har lært dagen før, dersom de hindres i å sove. Mennesker viser på sin side større grad av deklarativ- og prosdural læring, samt økt innsikt ved problemløsning, dersom de tillates adekvate søvnmendger. Da søvn er en periode med lav grad av sensorisk input, og en periode som stiller lite krav til fysisk kroppslig aktivitet, antas det i dette perspektivet at hjernen under søvn har tid og anledning til å "gjennomgå" læringen som har foregått i en mer aktiv fase av døgnet, og at nevronkretsene knyttet til læring og hukommelse har tid til å bli konsolidert. Også denne hypotesen har imidlertid problemer. Hypotesen forutsetter blant annet at arten har en kompleks hjerne, og derfor stort sett egnet til å forklare søvn hos mennesker og andre dyr med avanserte nervesystem. Videre vet man at læring også kan forekomme når man ikke har fått sovet. Hypotesen viser likevel at hukommelse og læring kan styrkes gjennom søvn. 5/6

6 Svara på. Knytte handteikningar til denne oppgåva? Bruk oppgåvekode: /6