forskning Et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO) Fagartikler Bokanmeldelser debatt

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "forskning Et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO) Fagartikler Bokanmeldelser debatt"

Transkript

1 forskning Et tidsskrift fra Fellesorganisasjonen (FO) Fagartikler Bokanmeldelser debatt

2 fagredaksjonen referee Fagredaktør Fontene forskning: Sissel Seim Høgskolen i Oslo og Akershus / Line Sagen Høgskolen i Harstad Steinar Kristiansen Forskningsrådet Kate Mevik Høgskolen i Bodø Jorunn Gjedrem Universitetet i Agder / Børge Strømgren Høgskolen i Oslo og Akershus Randi Juul Høgskolen i Sør-Trøndelag Ingunn Studsrød Universitetet i Stavanger Amy Holtan Anna Kittelsaa Anne Marie Støkken Astrid Halsa Berit Bergheim Bjarne Øverlid Cecilie Omre Gro Ramsdal Gro Ulset Gudrun Brottveit Gunilla Johansson Gunnar Salthe Halvor Fauske Helga Johannesdottir Hilde Marie Thrana Inger Erstad Inger Marii Tronvoll Ingunn Studsrød Jan E. Ingebrigtsen Jon Arne Løkke Kirsten Rytter Kjetil Steinsholt Liv Schelderup Mona Sandbæk Monika Alvestad Reime Nina Skjefstad Oddbjørn Hove Oscar Andersson Pernille Stornæss Skotte Ragnhild Collin-Hansen Riina Kiik Sissel Johansen Svein Arild Vis Therese Saltkjel Tor Slettebø Trude Haugli Turid Midjo Vidar Hjelmtveit Åse Elisabeth Vagli Til bidragsytere: Forfatterveiledning finner du på fontene.no Utgiver: Fellesorganisasjonen (FO) Fontene forskning kommer to ganger i året. Fontene kommer 10 ganger i året. Fontene redigeres etter Redaktørplakaten. Synspunkter og holdninger som kommer fram, er derfor ikke nødvendigvis samsvarende med FOs politikk. ISSN: OPPLAGSKONTROLLERT Adresse: Fontene, LO Media, Postboks 8964 Youngstorget 0028 Oslo Trykk: Ålgård Offset Opplag: Abonnement: Bente Semb 241 MILJØMERKET Trykkeri 683 Ansvarlig redaktør: Solfrid Rød Redaksjonssekretær: Mia Paulsen Journalister: Vibeke Liane Eirik Dahl Viggen Grafiker: Kristin M. Johansen Illustrasjon forsiden: Eldbjørg Ribe Annonsekonsulent: Bente Semb Telefon: Telefaks:

3 fagartikler En variert utgave «Jeg var ganske usynlig». Sidsel Natland og Maja Rasmussen har snakket med sju ungdommer om deres grunner til å avbryte videregående utdanning. De unge fortalte at de sluttet fordi de ikke opplevde seg som sett eller anerkjent, hverken hjemme eller på skolen. Hva skjer med de 30 prosent av unge som avbryter videregående utdanning? Det innebærer at mange får en vanskelig start på voksenlivet. Er det behov for bedre satsing på samarbeid mellom de unge og deres foreldre, og skole, barnevern, Nav og andre offentlige instanser? Hvilke følger får det å vokse opp i fattige familier? Anne Brita Thorød har intervjuet barn i lavinntektsfamilier om deres deltakelse i fritidsaktiviteter. Hun konkluderer med at familiens dårlige økonomi er et «filter» som sterkt begrenser barnas mulighet til å følge sine interesser og delta sammen med andre. De velger aktiviteter som koster minst mulig for å skåne foreldre og familieøkonomien. For barna kan det resultere i marginalisering og ensomhet. Hvor synlige er barna i meldinger til barnevernet? Berit Skorpen og Marit Synøve Johansen har analysert tekster i bekymringsmeldinger fra barnehager til barnevernet. De skriver at meldingstekstene er preget av et utenfraperspektiv, selv om barnehagene kjenner barnet fra en rik og mangfoldig hverdag. Det særegne, spesielle og unike ved hvert enkelt barn kan bli borte når barnet forsvinner i faglige termer og begreper. «Et annerledes og ensomt foreldreskap» er tittelen på artikkelen til Bente Berg og Anita Strøm. Foreldre til barn med funksjonsnedsettelser har fortalt at de ønsker å fortelle åpent om barna sine, men at de ofte føler de at de må beskytte seg mot andres negative holdninger. En kraftig vekker til forståelsen av annerledeshet i samfunnet! I HUSK- prosjektet er det gjort mange erfaringer med brukermedvirkning. Tema for artikkelen til Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb og Hilde Dalen er hvordan brukerne har erfart deltakelse i kollektiv medvirkning i prosjektet. Artikkelen er i seg selv et eksempel på slikt samarbeid; forfatterne er to forskere og en bruker som sammen oppsummerer egne og andres erfaringer med forskning og fagutvikling i partnerskap. I en studie av nyutdannede helse- og sosialarbeidere og lærere retter Hilde Larsen Damsgaard og Ketil Eide søkelyset mot de mange utfordringene som møter ferske profesjonsutøvere. De konkluderer med at utfordringene er felles for velferdsstatens yrker. Nyutdannede opplever ofte dårlig samvittighet for ikke å kunne oppfylle ideale krav til jobben, selv om de beskriver at problemene har sammenheng med rammer for yrkesutøvelsen som de ikke rår over, mangel på tid og ressurser. God sommer! Sissel Seim, fagredaktør 3

4 nøkkelbegreper Ungdom, frafall, anerkjennelse, kompetanseutvikling Sidsel Natland Post doktor stipendiat, Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus, Maja Rasmussen Cand.polit. Rådgiver, Mølla kompetansesenter, Bærum kommune «Jeg var ganske usynlig» Sju ungdommer om sine grunner for å avbryte videregående utdanning Artikkelen bygger på en kvalitativ intervjuundersøkelse med syv ungdommer (17-24 år) som har deltatt i et prosjekt rettet mot ungdom som avbryter videregående opplæring. Formålet var å gripe deres syn på årsaker til avbruddet. Et sentralt funn er samspillet mellom to sentrale arenaer for de unge hjemmeliv og skoleliv. Å være «usynlig» er et sentralt uttrykk for hvordan de unge ser seg selv på disse arenaene. I et tolkningsarbeid som vektlegger informantenes egen virkelighetsforståelse, har anerkjennelse (Honneth), kompetanse (Nygren) og oppdragerstil (Palsdottir og Juul) blitt sentrale begreper for å forstå funnene. De unges manglende mestring av skole og avbrudd av skolegang kan i et slikt perspektiv forstås som resultat av en prosess av å ikke oppleve seg sett eller anerkjent verken hjemme eller på skolen. Illustrasjon: Eldbjørg Ribe 4 Fontene Forskning 1/12, s. 4-18

5 I en tid der kunnskap og høyere utdanning i stadig større grad vektlegges i arbeidsmarkedet, står man i fare for å utestenges om man ikke innehar kompetanse i form av den utdanning som etterspørres. Dette kan få konsekvenser for levekår, helse og livskvalitet på sikt. Mange løper en risiko for ikke å bli integrert i arbeidslivet, bli avhengige av sosiale stønader (Fevang og Røed 2006) og/eller sosialt ekskludert (Raaum et.al. 2009). Det synes også å være sammenheng mellom frafall og kriminalitet, selvdestruktive handlinger og annen helseskadelig livsførsel (Freudenberg og Ruglis 2007 i Hernes 2010). Dette vekker bekymring hos offentlige myndigheter og politikere, noe som nedfeller seg i dokumenter som St.melding nr. 16 ( ) og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring og satsinger som Satsing mot frafall i videregående opplæring ( ). Satsingene er evaluert av bl.a. Baklien et.al og Havn et.al Utover 2000-tallet er det satt i gang ulike tiltak rettet mot ungdom som står i fare for eller har falt ut av videregående opplæring. Tiltakene er særlig rettet mot yrkesfagselever siden forskningen identifiserer disse som en sentral risikogruppe for frafall (Wollscheid 2010:62-66). Prosjektet «Ung i jobb» Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i prosjektet «Ung i jobb» (prosjektperiode ) i en større Østlandskommune. Prosjektet ble igangsatt med bakgrunn i det nevnte fokus på ungdom i risikosonen. Artikkelen er basert på intervjuer med syv (av over 200) ungdommer som deltok og som hadde avbrutt skolegang. Prosjektets mål var å bidra til forebygging av avbrudd, samt hjelpe de som allerede hadde sluttet med å få jobb/praksisplass, eventuelt tilbake i utdanningsløp. Målgruppen var ungdom mellom 15 og 25 år bosatt i kommunen. Tilbudet ble organisatorisk og fysisk plassert utenfor det ordinære hjelpeapparatet slik at det ikke skulle oppleves som «stigmatiserende» å oppsøke det. Prosjektet var basert på tilgjengelighet i form av sentralitet og at ungdommene kunne komme innom kontoret uten avtale, «normalitet» i form av at det var et tilbud til all ungdom mellom 15 og 25 år i kommunen som ønsket jobb, og frivillighet i form av at man ikke mottok henvisninger av ungdom eller at det var vilkår knyttet til deltakelsen. Det var heller ikke knyttet opp mot forpliktende samarbeid med andre hjelpeinstanser som kunne indikere at dette var for hjelpetrengende ungdom. Prosjektmedarbeiderne erfarte at dette hadde betydning for en del av de unge som oppsøkte dem; de hadde langt høyere terskel for å oppsøke offentlige kontorer som Nav, psykolog og rusomsorg. I flere tilfeller ble prosjektet likevel springbrett til andre hjelpeinstanser ungdommene var i behov av, og som de kanskje ikke ville kommet i kontakt med hvis de ikke hadde 5

6 opparbeidet en tillitsfull relasjon til en av veilederne i prosjektet. Det bygget på prinsipper i «Supported Employment», en metodikk for tett individuell oppfølging av mennesker som trenger særlig bistand for å få/beholde jobb (www.euse.org). Av 210 ungdommer som har vært registrert i prosjektet og mottatt veiledning over tid, viser resultater at minst 77 prosent av dem var tilbake i skole, arbeid eller annen aktivitet etter at de sluttet i prosjektet (Johannessen og Vestnes 2011). Det var i hovedsak tre grupperinger av ungdom som oppsøkte tilbudet: 1) de som ønsket deltidsjobb ved siden av skole, 2) de som hadde fullført videregående skole, men med dårlige karakterer slik at de opplevde å stille svakt på jobbmarkedet og 3) de som hadde avbrutt skolegang. Fordelingen på gruppene var tilnærmet lik. Fellesnevneren var at det dreide seg om ungdom som trengte hjelp til å «komme på rett spor», men hvor mye hjelp og oppfølging de trengte, varierte. De unge som hadde avbrutt skolen, hadde i hovedtrekk større vanskeligheter med å mestre hverdagen enn de andre, og trengte tettere oppfølging enn de andre. De intervjuede er fra denne gruppa. Tidligere forskning om frafall Forskningsfeltet om frafall er bredt, både nasjonalt og internasjonalt belyses det på ulike måter og fra ulike faglige perspektiver. Frafallsforskningen dreier seg om forskning både på årsaksmekanismer, risikofaktorer, innsats og tiltak. I en kunnskapsoversikt oppsummerer Wollscheid (2010, se også Hernes 2010) sentrale forskningsfunn 1). Når det gjelder forskning om risikofaktorer, viser hun til både internasjonale og nasjonale studier som kategoriserer disse etter individuelle kjennetegn (dårlige skoleprestasjoner, lav motivasjon, høyt fravær, minoritetsspråklighet, kjønn (gutter), graviditet i ung alder), familiebakgrunn og skole (størrelse, miljø, relasjon til lærer). Individuelle trekk som svake skoleprestasjoner fra grunnskolen er blant de viktigste årsakene til frafall (Byrhagen et.al. 2006, Markussen et. al. 2008). Svake lese- og regnekunnskaper er risikofaktorer. Ferdigheter, erfaringer og vaner fra grunnskolen gir også sterke føringer på både om ungdom begynner på og fullfører videregående, samt hva slags resultater de oppnår. Høyt fravær identifiseres som en årsak fordi det medfører faglige «hull» og derigjennom lav mestringsfølelse. Sjansen for at elever avbryter videregående opplæring er større hvis foreldrene har lav utdannelse og negativ holdning til skole og utdanning (Markussen et. al. 2008). Overgangene mellom skoletrinnene viser seg å være kritiske faser. Ikke bestått-karakter i ett eller flere fag, samt mangel på lærlingeplasser er også risikofaktorer. Norsk forskning viser også at frafallet er større på yrkesfaglige enn studieforberedende programmer (Wollscheid 2010:19-26). Når det gjelder evalueringer av innsatser og tiltak, viser for eksempel evalueringen av Satsing mot frafall at et mangfold og kombinasjoner av tiltak er utslagsgivende, herunder også tiltak rettet mot elevens liv utenfor skolen (Havn et.al. 2007). Årsakene til frafall er altså komplekse, men det synes å være støtte i forskningen for at frafall er sluttpunktet av en lengre prosess noe som igjen gir støtte til at helhetlige, tidlige og langvarige tiltak bør settes inn i alle faser av utdanningsløpet (Wollscheid 2010:68). Ut fra kunnskapsoversiktene synes oppmerksomheten særlig å være på skolen som læringsarena, og når årsakene knyttes til familie og levekår, virker perspektivet hovedsakelig å være makroorientert. Kvalitative studier gir på den annen side kunnskap om ungdommenes egen opplevelse av det å avbryte skolegang og/eller å stå utenfor utdanning og arbeid. Ellingsen et.al. (2009) og Thrana et.al. (2009) viser for eksempel at ungdommene sliter med sammensatte problemer, lever i ustabile familieforhold og mangler tillitsfulle relasjoner. De opplever at de «ikke passer inn». 1) Det er ikke rom for å gi en detaljert oversikt over forskningsfeltet, vi henviser derfor til Hernes og Wollscheid sine rapporter hvor forskningsfelt og sentrale funn redegjøres for, inkludert referanser til norsk, nordisk og internasjonal forskning. 6 Fontene Forskning 1/12

7 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» Skolen oppleves som en arena der disse følelsene blir tydelige. Den kvalitativt orienterte forskningen om frafall er viktig fordi den kan utfylle kunnskapen som kommer fram i de kvantitative undersøkelsene når det gjelder sammenhenger mellom ulike faktorer og årsaker til frafall. Da er det viktig å få fram de unges egen stemme, og artikkelen er et bidrag til denne kunnskapsproduksjonen. I forskningen fins ulike varianter av begrepet «frafall»: «bortfall», «drop out» eller det mer aktive begrepet «bortvalg» (Markussen og Sandberg 2005, Wollscheid 2010). Vi bruker «avbryte» som er det informantene oftest anvender. Det indikerer også noe mer aktivt enn at man passivt «faller fra». Formål og forskningsspørsmål Formålet med intervjuundersøkelsen var å få en forståelse av ungdommenes egen forklaring på at de hadde avbrutt skolegangen. Det primære forskningsspørsmålet for undersøkelsen var ganske åpent: Hva ser ungdommene selv som årsaker til at de avbrøt sitt videregående utdanningsløp? Gjennom intervjuene viste det seg at de var vel så opptatt av å fortelle om oppvekst og hjemmesituasjon som skole- og læringssituasjon når de skulle reflektere over årsaker til avbrudd. Derfor ble det primære forskningsspørsmålet utdypet for å være lydhør for de intervjuedes egen stemme og å kunne underlegge dette en mer teoridrevet analyse (Smith et.al. 2009). Hvilken betydning opplever ungdommene at hjemmeforhold og relasjoner til foreldre har hatt for deres muligheter til å mestre skole? Teoretiske utgangspunkter: Anerkjennelse, kompetanse, oppdragelse Sosialfilosofen Honneths teori om anerkjennelse tar sitt utgangspunkt i en antakelse om at anerkjennelse er et grunnleggende menneskelig behov: «( ) mennesket er avhengig av å erfare anerkjennelse for å kunne være menneske» (Honneth 2008:145). Teorien er basert på at det finnes tre grunnleggende former for anerkjennelse: Kjærlighet, rettigheter og solidaritet. Mennesker «kjemper» for anerkjennelse i forskjellige former for sosiale fellesskap eller «interaksjonssfærer» (Honneth 2008:103). Honneth skiller mellom den private, rettslige og solidariske sfære og mener at der er tre ulike former for «selvforhold» altså den selvbevissthet eller selvfølelse som mennesker har i forhold til hvilke muligheter og rettigheter de opplever å ha. De tre formene er selvtillit, selvrespekt og selvverdsettelse. Vi må motta disse formene for anerkjennelse for å utvikle identitet og positiv selvforståelse. For å leve et godt liv er det viktig å oppleve anerkjennelse i alle sfærene, som for eksempel kjærlighet i den private sfæren eller sosial verdsetting i den solidariske sfæren. Kjærlighet dreier seg her om primærrelasjoners følelsesmessige bindinger mellom få personer, f.eks. relasjonen barn foreldre, er emosjonell og danner grunnlag for selvtillit, å kunne samhandle, inngå i relasjoner og «delta autonomt i det offentlige liv» (Honneth 2008:116). Selvtillit kan for eksempel handle om muligheten eller kapasiteten til å uttrykke egne ønsker og behov. Motsatsen til anerkjennelse er disrespekt eller «ringeakt». Ringeakt finnes også i ulike former, knyttet til de tre anerkjennelsesformene. Innenfor den private sfæren kan det skje kroppslig (overgrep) og moralsk (bevisstheten om ikke å bli anerkjent). Krenkelser kan skade den individuelle handlingskapasitet (Skjefstad 2007:99). Honneth bruker imidlertid betegnelsen «krenkelser» særlig innenfor den solidariske sfæren/sosial verdsetting (Honneth 2008: ). For enkeltindividet kan det handle om opplevelsen av å «bli sett» og/ eller å få positive tilbakemeldinger. For en skoleungdom kan det for eksempel være i samspill med lærere og medelever at man opplever anerkjennelse. Å føle seg utenfor/oversett kan i tråd med Honneth oppleves som krenkelse. Honneths idé er at alle mennesker skal bli anerkjent og møtt som en potensiell ressurs.innenfor sosialt arbeid kan Honneths teori være et bidrag til en utvidet forståelse av aktørenes erfaringer og beskrivelser. Hans betraktninger omkring hva som skal til 7

8 for å anerkjennes og tanken om at krenkelse kan skade individets handlingskapasitet synes som fruktbare innfallsvinkler for å forstå de unges virkelighetsbeskrivelser. Honneth anvender blant annet sosialpsykologen Mead og filosofen Hegel i sin teoretisering omkring anerkjennelses-begrepet. Han omtaler teorien som en normativ samfunnsteori, en moralteori og en teori for rettferdighet. Det er ikke rom her for en utdypet redegjørelse av Honneth (se Skjefstad 2007 for anvendelse av Honneth innenfor sosialt arbeid). Hans teori er imidlertid utviklet uten et eget empirisk grunnlag. Å anvende den på mindre undersøkelser innebærer en kontekstualisering der annen teori kan bidra til å forstå og tolke et konkret materiale. I møte med konkret empiri vil vi kombinere Honneths sosialfilosofi med psykologen Pär Nygrens perspektiv på kompetanse(utvikling). Nygren (2008b:39) viser til at kompetanse er det som gjør mennesker i stand til å handle for å løse en bestemt oppgave, oppnå bestemte mål og/eller tilfredsstille bestemte behov. Nygren deler handlingskompetanse opp i fem elementer som påvirker hverandre i et gjensidig vekselspill: Kunnskaper, ferdigheter, kontroll over relevante ytre betingelser, identiteter og handlingsberedskaper. Kunnskap dreier seg om hva man er avhengig av å kunne for å mestre de oppgaver eller handlinger som en aktuell situasjon krever, ferdigheter er praksisrelevante kunnskaper, kontroll over ytre betingelser er en forutsetning for å mestre en bestemt oppgave, identitet dreier seg om menneskers forståelse og opplevelse av seg selv i forhold til andre, noe som kan påvirke vårt handlingsgrunnlag og virke motiverende. På grunnlag av bearbeidinger av erfaringer fra disse fire elementene utvikles handlingsberedskap hvordan vi tenderer å handle i bestemte situasjoner (Nygren 2008a:36-37). Å vokse opp i dag er å vokse opp i et «kompetanse-samfunn». Samtidig ser det ut til at de unge kan ha ulike forutsetninger for å utvikle noen av de kompetanser som kreves: Under oppveksten utvikler barn og unge ulike handlingskompetanser som har større eller mindre «overlevelsesverdi». Et sentralt tema ( ) er hvem som gis adgang til å utvikle handlingskompetanser, og hvem som utelukkes fra hvilke kompetanseutviklende arenaer. (Nygren 2008a:37) Informantene i studien kan defineres som «utsatte unge». Nygren understreker at det er den sosiale utsattheten som gjør disse barn og ungdommer sårbare, men mange av dem er nødt til å håndtere sin utsatthet på et individuelt plan. Dette kan gi dem et individualisert uttrykk, for eksempel i form av skoleog adferdsproblemer, mobbing og konsentrasjonsvansker (Nygren 2008c). De unges utsatthet kan forstås som resultat av sosiale og sosiokulturelle mekanismer i familien, skolen, jevnaldermiljøene og på samfunnsplan. Det dreier seg om «forskjellsskapende mekanismer» som gjør noen unge spesielt sårbare, og som bidrar til å hindre eller hemme utvikling av handlingskompetanser som kreves for å lykkes for eksempel i skolen (Nygren 2008c: ). Således kan Nygrens perspektiv anvendes for å forstå de som ikke «lykkes». Vårt poeng er at Nygrens kompetansebegrep og Honneths teorier om handlingskapasitet og anerkjennelse på ulike arenaer gir grunnlag for å snakke om sfærer for kompetanseutvikling; kjærlighetssfæren, den rettslige sfæren og solidaritetssfæren (Hasvold 2008: ). «Kjærlighetssfæren» er sentral i artikkelen i og med sin tilknytning til den private arena. Det er da snakk om emosjoner, samhandling, relasjoner og grunnlag for selvfølelse. Et ytterligere teoretisk perspektiv for å forstå den anerkjennelse som her skjer, kan være å analysere fram ulike oppdragerstiler. Palsdottir og Juul (2010) skiller mellom fire ulike måter å oppdra barn på: Autoritær, ettergiven, likegyldig og likeverdig (men ikke likestilt) oppdragelse. De tre første oppdragelsesformene kan ha en negativ innvirkning på barns selvfølelse. Den fjerde kan derimot ha en positiv innvirkning fordi den innebærer at foreldre anerkjenner barnets følelser samtidig som de tar lederansvar: Jeg liker deg, men jeg likte ikke det du gjorde. Vi vil komme tilbake til disse i diskusjon av funn. 8 Fontene Forskning 1/12

9 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» Dataproduksjon Artikkelen bygger på sju kvalitative forskningsintervjuer med to gutter og fem jenter i alderen år som mottok veiledning fra prosjektet i tidsrommet for intervjuundersøkelsen. De er fra den grupperingen av ungdom som hadde avbrutt skolegang og stilte på jobbmarkedet uten vitnemål. I tidsperioden for undersøkelsen dreide det seg om tolv ungdommer; alle ble forespurt. Valget om å rekruttere fra denne grupperingen ble gjort ut fra erfaringen med at disse i større grad hadde behov for tett oppfølging fra prosjektet, og man lurte på om dette kunne ha sammenheng med avbrudd av skolegang. Intervjuene var semi-strukturerte. Intervjuguiden hadde skolesituasjon og læringsforutsetninger som utgangspunkt, men den tok også høyde for at andre forhold kunne ha medvirket til avbrudd i skolegang, slik som familiesituasjon og oppfølging hjemmefra. Intervjuene har en varighet på cirka 1 time hver, tatt opp på bånd og transkribert. De sitater som er brukt i artikkelen, er sitater som vi finner sentrale for både å illustrere og forstå de unges eget syn på sitt skoleavbrudd, og de er ment å vise hvordan vi i analysen forsøker å gripe deres egen virkelighetsforståelse og hva slags ord og begreper de bruker for å skape mening (se «Dataanalyse» nedenfor). Artikkelforfatterne har ulik kunnskap om ungdommene. Rasmussen, som har planlagt og utført intervjuundersøkelsen, var veileder i det kommunale tilbudet. Initiativet til undersøkelsen kommer fra erfaringer de ansatte gjorde seg. Fire av informantene kjenner henne fra posisjonen som hjelper. Det er vanskelig å si om disse kan ha følt en forpliktelse til å svare i tråd med tidligere samtaler. Når man skifter til «forskerhatten», er det viktig å være refleksiv i forhold til disse rollene. Det er derfor tilstrebet åpenhet i hva man ønsker å spørre om og at man ikke påvirker spørsmålsstillinger, intervjuer eller analyser for å få bekreftet egne antakelser. Natland representerer imidlertid et utenfraperspektiv på felt og kilder. Informantene er gitt fiktive navn, men selve prosjektet er ikke anonymisert. Anonymisering kunne forringe informasjonsverdien, spesielt siden den kvantitative delen (Johannessen og Vestnes 2011) kan være en viktig referanse for den mindre intervjuundersøkelsen. Siden den ene av forfatterne er tilknyttet prosjektet, ville det også vært en «skinn-anonymisering» siden hvem som helst kan søke opp hennes navn på internett og finne hennes arbeidsplass. Dette er imidlertid et forskningsetisk dilemma siden intervjuene er av sensitiv art. For å imøtekomme krav om anonymitet og konfidensialitet, har vi derfor valgt å utelate en del kontekstuell informasjon som beskrivelser av bolig- og skoleområder, sykdomsforløp o.l. Kommunen er også såpass stor at det er vanskelig å spore enkeltungdommer. Undersøkelsen er meldt til Personvernombudet for forskning (NSD). Dataanalyse Analysen av data er gjort ved hjelp av den tilnærming til kvalitative data som blant annet går under navnet IPA, Interpretative Phenomenological Analysis (Smith et.al. 2009, Frykman og Gilje 2003). Fenomenologisk analyse er rettet mot å gripe subjektenes erfaringer og virkelighetsforståelse før den gjøres til gjenstand for teoretisering eller begrepsmessig systematikk. Det finnes ikke den ene og korrekte måten å gjøre en slik analyse på, det kan blant annet variere mellom fagtradisjoner, men fokuset er å rette oppmerksomheten mot informantenes forsøk på å skape mening av sine erfaringer. Å belyse både mønstre og nyanser er sentralt. Analytisk gjøres det ved å være sensitiv for de intervjuedes egne begrep. I tråd med dette er analysen av intervjuene utført ved å identifisere empiriske funn som fremtrer som typiske for materialet, altså at flere trakk dem fram som vesentlige for sitt syn på det å avbryte skolegang. Vi har allerede nevnt hvordan vektlegging av hjemmesituasjon ble sentral i intervjuene. Med dette ble det primære forskningsspørsmålet tydeligere situert i en spesifikk kontekst, noe som også la grunnlag for en utdypet problemstilling. Dette er momenter som har blitt sentrale for videre analyse som innebærer å gå fra empirisk analyse til å teoretisere fortolkningen av funnene. Analysen er strukturert omkring de temaer som er sentrale i inter- 9

10 vjuene: Hjemmeliv og foreldrerelasjoner, skoleliv og veier mot avbrudd. Funn Hjemmeliv Bakgrunnen til informantenes foreldre framstilles som variert noen har foreldre med lav utdanning, andre det de betegner som «god utdanning og god jobb». Uavhengig av dette forteller noen av ungdommene om problematikk knyttet til alkoholbruk og sykdom. Hos informanten Maria på 21 år har for eksempel begge foreldre vært i arbeid, men det har vært vanskelig hjemme: «Jeg har aldri hatt noen bra hjemmesituasjon. Mamma har jobbet, og pappa har jobbet og hvis han ikke har jobbet, har han drukket og vært koko i hodet. Jeg har bodd sammen med han i mange år, men han er alkoholiker, og manisk depressiv, så det går ikke an å snakke vanlig med han. Det har jeg aldri kunnet gjort». Hanne, 23 år, har vokst opp med en syk mor: «Min mor hadde depressive perioder og forsvant ut av livene våre. Det begynte da jeg var i 15-årsalderen, men det hadde vart i mange, mange år. Jeg begynte i alle fall å merke det veldig godt på meg selv i den alderen». Susanne, 18 år, forteller om en oppvekst med en så alkoholisert far at hun kom til et punkt der hun ikke klarte mer og måtte ringe politi for å få hjelp: «Det har påvirket meg veldig. Jeg har jo snakket med folk om alle disse tingene. Alle stiller spørsmål som jeg ikke vet hvordan jeg skal svare på som: Hvordan føler du det? osv. Men som jeg sier hva er normalt? Jeg kjenner ikke noe annet. Jeg har alltid bodd sånn og alltid levd sånn. Jeg vet ikke hvordan det skal være når du våkner om morgenen, hvordan du skal føle deg?» Ikke alle informantene opplevde så vanskelige forhold hjemme, men et gjennomgående tema er deres fortellinger om oppvekst og foreldre. Foreldrerollen Felles er at informantene fra tidlig alder opplever seg selv som usynlige hjemme. Opplevelsen av ikke å bli sett, kan i mange av tilfellene knyttes an til deres relasjon med foreldrene. Celine, 24 år, forteller om strenge rammer: «De var strenge på innetider. Når de fant ut at jeg hadde skulket skolen i første klasse på videregående, fikk jeg enda strengere innetider og fikk bare lov til å treffe vennene mine en gang i uken og sånn. De lagde en timeplan hvor de kom og hentet meg på skolen og observerte meg hele tiden. Jeg ble jo bare verre, da kom jeg jo ikke hjem i det hele tatt. Så fikk jeg enda mer fravær. Jeg ville heller gå rundt i byen å gjøre ting enn å sitte på skolen, det ble liksom fritimene mine fra kontrollen». Celine opplevde at det eneste foreldrene brydde seg om, var om hun overholdt deres regler. De spurte sjelden om hvordan hun hadde det, hvorfor hun var nedstemt og lei seg. Hun har følt seg mye ensom og usynlig. Celine har vært i arbeidsforhold av ulik varighet, også avbrutte arbeidsforhold. Men disse har uansett bidratt til at hun har opplevd mestring. Men foreldrene har vært mest opptatt av å etterspørre høyere lønn eller stille kritiske spørsmål ved arbeidsforholdet enn å gi henne oppmuntring og ros. Hun føler at de aldri blir fornøyd med henne, hun vil aldri kunne gjøre dem stolte. Susanne forteller derimot om foreldre med svært liten innsikt i sin datters hverdag og livssituasjon: «Mamma dro på jobb, og da hun dro, skulle jeg stå opp. Men det gjorde jeg jo ikke. ( ). Og når tiden nærmet seg for at mamma skulle komme hjem fra jobb, så stod jeg opp og fikset skolebagen min, og latet som jeg hadde vært på skolen. Så det ble mange løgner og et stort problem». Susanne har lite å fortelle om relasjonen til sin mor. Hun forteller heller om hvordan hun forsøkte å skjule at hun skulket og ikke hadde det bra. Moren fremstår som svært lite involvert i Susannes liv. Susanne forteller at hun har ligget hjemme i sengen og vært deprimert i flere dager, men bare hun sa at hun hadde vært 10 Fontene Forskning 1/12

11 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» på skolen, var det ingen hjemme som reagerte. Bildet som males av foreldrene, er at de har liten innsikt og interesse for å «se» og bli kjent med hennes situasjon. En annen variant er når foreldrene legger lokk på følelser, og forventer at barna også skal gjøre det. Hanne forteller: «Jeg må passe meg, for jeg vet hva som skjer hvis jeg åpner munnen min. Opptil flere ganger har jeg sagt til foreldrene mine at jeg har snakket med deg [veileder], og at jeg får hjelp med psykiatrien og jobb og diverse. Hvorfor det? spør de. Hva skal du snakke om? Nei, jeg skal blant annet snakke om selvskading, søvnproblemer og at jeg akkurat har vært i et tungt forhold. Og så er det en veldig stor del jeg utelater å nevne, som jeg vet at faren min ikke vil høre, og det er det om moren min». Hannes mor har hatt psykiske problemer. Hanne har opplevd moren som fraværende, og setter egne vansker i sammenheng med dette. I tillegg synes temaet skambelagt for foreldrene, noe som vanskeliggjør det å åpne seg i møte med hjelpeapparatet. Flere av informantene har opplevd at foreldrene har vært alvorlig syke i perioder, fysisk og/eller psykisk. De har levd med store bekymringer og problemer på hjemmebane. Skoleliv Opplevelsen av å være usynlig er noe som har forplantet seg også til skolehverdagen, og det påvirker trivselen der. Celine forteller at det vanskelige med å begynne på skolen, var at det ble tydelig for henne at hun ikke hadde samme evne til å «sosialisere»seg som de andre: «Jeg følte meg mye ensom. Jeg likte ikke barneeller ungdomsskolen egentlig ( ). Jeg var ganske usynlig tror jeg. Ikke upopulær. Jeg bare var der liksom». Hanne ser ned, virker brydd og har lite å fortelle omkring spørsmål om skolen. Dette er ikke spesielt for Hanne flere av informantene husker lite fra skoletida. Felles er heller at de husker andre ting som tok oppmerksomheten bort fra skolelivet. Her brukes ordet «tok», ikke «fikk» oppmerksomhet det synes å dreie seg om et ufrivillig fokus på vanskelige ting hjemmelivets uro, krangling, sykdom, rus. Læreren er imidlertid en person de aller fleste husker. Informantene skiller mellom gode og dårlige lærere. Med gode lærere mener de en som har gitt dem opplevelsen av å bli sett. Nærmere bestemt er det er en lærer som gir inntrykk av å bry seg om man er til stede i undervisningen eller ei, og/eller en som de unge opplever at har tro på dem. Følelsen av å «bli likt» av læreren fremstår som vel så viktig som evnen til å undervise og engasjere faglig. Veier mot avbrudd Fravær og oppfølging fra skolen Felles for informantene er økende fravær i forkant av skoleavbrudd. Susanne har hatt mye fravær helt siden barneskolen. Hun savner det å kunne konsentrere seg om noe over tid, men hun har en uro som vanskeliggjør dette. Oppveksten hennes var dominert av farens alkoholproblemer og at hun forsøkte å skjule det. «Jeg hadde utrolig høyt fravær. Så jeg hadde egentlig vært mer borte enn jeg hadde vært på skolen. Det var liksom ikke sånn at jeg gjorde noe annet fordi jeg ikke gadd å være der. Men jeg kom meg ikke opp, jeg kom meg ikke på skolen, jeg klarte ikke. Jo høyere fravær jeg fikk, jo tyngre byrde å bære. Allerede på ungdomsskolen var det masse jeg ikke gjorde. ( ) Når jeg sluttet, var jeg jo knust, det var ikke noe jeg hadde lyst til å gjøre». Informantene opplever ikke at de ble fulgt opp av skolen verken før eller etter at fraværet ble stort. I ettertid etterspør de tettere oppfølging, og formidler et ønske om at læreren hadde ringt og invitert dem tilbake. De opplever at de ikke var ønsket, eventuelt at ingen merket at de uteble og forsvant: «Det var ikke mye reaksjon, det var ikke det. Nå vet ikke jeg hvorvidt de skal ringe og høre om elevene kommer. Jeg fikk ingen telefon, og jeg husker at jeg ikke hadde vært på skolen på i alle fall en måned. Da jeg møtte opp, sa de ikke 11

12 stort, ikke noe som har bitt seg fast i alle fall. Kom inn i klassen og var der en time eller noe, så dro jeg. Så kanskje de hadde gitt meg opp. De så vel at jeg var et håpløst tilfelle da, at det ikke var noen vits. Jeg fikk i alle fall ikke noen telefon om hvorfor jeg ikke kom». (Hanne, 19) «Jeg snakket med dem og sånn, men de ringte ikke og sa: Hvor er du? Hvorfor kommer du ikke på skolen? Hadde de gjort det, hadde jeg kommet. Det er bedre at de er litt strenge. Det er mye bedre å være litt streng enn å bare gi fravær og anmerkninger og sånn. De ringte ikke en eneste gang. Ingenting». (Yosef, 19) Flere av de intervjuede har lignende erfaringer, og de tolker manglende oppfølging som uttrykk for likegyldighet. De intervjuede har lite å formidle om samarbeid mellom hjem og skole. Verken Hanne eller Yosef uttrykker at de selv kunne tatt et initiativ. Hanne sier at hun fikk støtte på skolen, men at hun ble gitt opp når hun ikke greide å følge opp: «Jeg fikk jo oppfølging, samtaler og veiledning, det var ikke noe galt med det. Men jeg fikk også følelsen av at de gav meg opp etter hvert. At de tenker at det er et dødfødt prosjekt. Jeg kan jo skjønne det, når man hele tiden svikter, dummer seg ut, uteblir. Men jeg tenker også at: gi det en sjanse! Og den fikk jeg ikke». Sykdom og uforutsette hendelser Flere av ungdommene forteller om alvorlige hendelser som de mener har hatt innvirkning på skoleavbrudd. Noen har vokst opp i hjem preget av foreldres sykdom og rusproblematikk, i tillegg har noen selv vært syke. «Mamma ble syk når jeg var liten. Det eneste minnet jeg har fra det er fra flere år etterpå når jeg så arret til mamma. Jeg har ganske mange hull. Pappas operasjon er også helt vekk (Susanne)». «Det var mye som skjedde på en gang, for når jeg begynte på videregående, ble jeg syk og måtte opereres. Det var en veldig tøff operasjon for en 17-åring». (Maria). Et annet eksempel er uforutsette hendelser som får konsekvenser. Kristian, 19 år, opplevde å bli utsatt for vold fra en medelev: «Jeg ble slått ned og brakk benet, det var av en som gikk i klassen min. Etter det ble det snakk om at jeg måtte bytte klasse, ikke han. Så måtte vi kjempe skikkelig hardt for at jeg kunne fortsette å gå i den samme klassen. Etter den hendelsen fikk jeg store hull i veldig mange fag, og det fikk jeg aldri tatt igjen. Jeg gikk jo med gips et halvt år. ( ) helt opp til lysken så jeg kunne ikke gå så mye på skolen. Det var fælt å gå på skolen med [voldsutøveren]. ( ) Jeg ble mer umotivert til å gå på skolen. Jeg skulle jo i rettssak også, og det er sånne ting man gruer seg til. Da ble det veldig mye pluss skolen i tillegg». Kristian har også slitt med søvnproblemer og uro som gjør at det er vanskelig å være konsentrert og fokusert om en oppgave. Han har lav selvfølelse i forhold til skole, og etter voldsepisoden opplevde han ytterligere tap av mestring og selvfølelse: «Etter at jeg hadde vært borte, var jeg jo dårligere enn mange andre i fagene. Jeg som var litt etter fra før, kom enda lengre bak. Så da ble det veldig flaut å skulle presentere høyt i klassen. Så fikk jeg så angst at jeg ikke klarte å svare selv om jeg visste svaret». Det kan også være andre enkelthendelser som får lasset til å velte. Flere beskriver det kritiske punktet med når det ble for mye der de selv utvikler helseproblemer og/eller at helseproblemene eskalerer. «Det ingen visste om» psykiske vansker I Psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene. Veileder IS-1405 (2007) defineres psykiske vansker som: [S]ymptombelastning som for eksempel grad av angst, depresjon, søvnvansker osv. Vanskene vil, avhengig av type og omfang av symptomer, i ulik grad påvirke daglig fungering i forhold til mestring, trivsel og relasjon til andre mennesker. (2007:67). De symptomer de unge lever med, og som synes å 12 Fontene Forskning 1/12

13 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» ha utviklet seg som resultat av mentale belastninger som store bekymringer eller ubearbeidede opplevelser av tap og sorg over tid, definerer vi her som psykiske vansker i tråd med denne definisjonen. For noen har det gitt seg utslag i dårlig konsentrasjon og depresjon, mens andre har utviklet lidelser der det kan stilles en diagnose. «[Jeg] lå jo der med depresjoner ( ). Det som var så «fint» var at jeg fortalte ikke så mange om det. Vennene visste jo at jeg ikke var på skolen, lærerne mine var jo der og mamma visste absolutt ingenting. At jeg klarte å holde det skjult for henne, er et under. Men det er ingen som har sett noe, og det er ingen som har merket noe». (Susanne). Hanne forteller at hun er selvskader. Redselen for at andre skal forstå dette, har tatt mye krefter og oppmerksomhet: «Jeg var flink til å skjule det kan man si. Det var ingen som merket noe på hjemmefronten heller. Jeg innrømmet det selv etter hvert, hvordan det egentlig stod til. Jeg må ha vært rundt 15 år da jeg begynte å skade meg selv. I den perioden jeg begynte, gikk jeg tildekket hele tiden. Jeg sitter med følelsen av at psykolog ikke hjelper, det kommer ikke til å hjelpe. Jeg sitter fortsatt med følelsen av at dette går fint, jeg trenger ikke hjelp». Hanne er redd hjelpeapparatet ikke skal forstå henne. Foreldrene er opptatt av å glemme fortiden. De har bedt Hanne om ikke å fortelle noen om det å vokse opp med en mor som var syk. Derfor klarer ikke Hanne å åpne seg for psykologen som hun nå går til en dag i uken. Lojaliteten til foreldrene synes å være stor. Celine, som kjempet for å få ros fra foreldrene, kom også til et punkt der hun ikke lenger greide å mestre. Hun ble apatisk, avbrøt skole og har vanskelig for å stå i et varig arbeidsforhold. Hun slet med at hun ikke forsto hvorfor hun ikke fungerte. Celine har imidlertid oppsøkt hjelp og er i dag innlagt til utredning for alvorlige psykiske lidelser. De andre intervjuede forteller også om sykdom og utfordringer privat, også i forhold til seg selv, ikke bare foreldrene. De beskriver tilpasningsproblemer, manglende mestring, utagerende atferd og psykiske vansker. Diskusjon De unges fortellinger viser en selvforståelse av eget skoleavbrudd som handler om at private problemer har ført til manglende evne til å mestre skole. De har opplevd egen/andres sykdom, kaotiske hjemmeforhold, og noen har utviklet psykiske vansker som de selv forklarer som resultat av hjemmeforholdene. Informantene opplever at de ikke lenger klarer å følge opp skolen etter mange års strev. De forstår de uheldige konsekvensene av å avbryte, men skolen blir den arena som det er mulig å unngå. Et annet sentralt funn er begrepet «usynlig». Informantene forteller fra to sentrale arenaer i deres liv hjem og skole hvor de opplever at de er usynlige. Det komplekse i den «sykdomsprosess» informantene videre forteller om, ser ut til å ha sammenheng med deres opplevelse av usynlighet. I vår videre tolkning er derfor en teoretisering av informantenes erfaringsnære begrep om «usynlighet» sentralt. Det å ikke bli sosialt sett eller hørt, oppleve seg oversett/neglisjert, kan forstås som en form for krenkelse også i den private sfære (Honneth 2008: , Skjefstad 2007:99). Dette kan påvirke opplevelse av integritet og selvfølelse. Å anerkjenne en annen person innebærer mer enn å uttrykke det verbalt; anerkjennelsen må også komme til uttrykk via handling. Anerkjennelseserfaringer hjemme I familien kommer den anerkjennende handlingen (eller mangel på sådan) til uttrykk via symbolske handlinger og adferdsmønstre. I forlengelsen av Honneth vil vi derfor knytte informantenes fortellinger om foreldrerelasjonene sammen med oppdragerstil. Palsdottir og Juul (2010) skiller som vist mellom autoritær, ettergiven, likegyldig og likeverdig oppdragelse. Autoritær oppdragelse kjennetegnes ved at barna opplever at kjærlighet fra foreldrene har betingelser. Foreldrene formidler til barna at de elsker dem 13

14 kun når de oppfører seg slik de ønsker og forventer. Konsekvensen kan være at barnet blir mer eller mindre fremmed for seg selv og utvikler dårlig selvfølelse. Celines og Hannes fortellinger om streng kontroll på oppførsel, hva som kan snakkes om og hva som skal skjules, er eksempler. Celines fortelling om avbrutte arbeidsforhold og følelsen av alltid å skuffe sine foreldre er sår. Hun synes å være på konstant søken etter anerkjennelse Til tross for at hun mener de aldri vil bli fornøyde, samt at hun opplever relasjonen som vanskelig, synes lojalitetsbåndene til egne foreldre å være så sterke at det er dem det vil bety aller mest å bli anerkjent av. Likegyldig oppdragelse er når foreldrene av ulike grunner har nok med seg selv og ikke har overskudd til sine barn. Barnet vil da være mer eller mindre overlatt til seg selv, og i ulik grad oppleve at ingen er glad i det. Det vil bli vanskelig å se på seg selv som verdifull, og konsekvensen kan ofte være manglende respekt for seg selv; at man ser seg selv som lite verdifull (Palsdottir og Juul 2010). En slik oppdragerstil mener vi å se i Susannes fortelling. Bildet som males av hennes foreldre, er at de har liten innsikt og interesse for å «se» og bli kjent med hennes situasjon. Dette vil av barnet/ den unge oppleves som likegyldighet. Både den autoritære og den likegyldige stilen innebærer at foreldrene ikke ser og anerkjenner sine barn. I det bildet som males av foreldrene, synes den likeverdige formen for oppdragelse ikke å være til stede i samme grad. Informantene synes i størst grad å ha forholdt seg til de oppdragelsesformer som ifølge Palsdottir og Juul kan ha negativ innvirkning på selvfølelsen. I tillegg til oppdragerstil kommer helsetilstand og livssituasjon hos de voksne. Samlivsproblemer, alkoholmisbruk og psykisk sykdom skaper situasjoner der foreldre synes å ha vansker med å mestre foreldrerollen. De har utfordringer med å se og samhandle med sine barn på en anerkjennende måte, og fremstår derigjennom også som likegyldige til sine barn. Hva slags anerkjennelseserfaringer er det vi her har sett? De voksnes anerkjennelse bidrar til at barnet/ den unge selv føler seg verdifull. Det handler om å ha respekt for ulikheter, for eksempel at foreldre ser og anerkjenner barnets følelser, at de er aktivt lyttende og forstående. Når barnet opplever å bli sett i betydningen anerkjent, lærer det også å se seg selv. Kjærlighetssfæren er således en viktig arena for kompetanseutvikling i forhold til å utvikle trygge relasjoner og selvfølelse (Honneth 2008). Intervjuene forteller imidlertid om manglende anerkjennelsesuttrykk i denne sfæren. Utfordringene i disse familiene viser seg å ta stor plass i informantenes tanke- og følelsesliv. Med Nygren kan vi si at de er sosialt utsatte, noe som gjør dem sårbare i forhold til en læringskontekst. Et eksempel er Hanne som mener at forholdene hjemme har påvirket hennes konsentrasjonsevne og evne til å motta informasjon. Denne selvforståelsen understøttes av forskning: Foreldres relasjoner og samspill med barnet er avgjørende for barnets skolegang. Barn som oppviser tegn på vansker i barndommen, viser seg å ha økt risiko for skolevansker, inkludert manglende vennerelasjoner og det å fullføre skolegang. Manglende anerkjennelseserfaringer hjemme kan påvirke selvbildet på en måte som har betydning også for kompetanseutvikling for læring (Nygren 2008c: ). Anerkjennelseserfaringer i skolen Hva slags anerkjennelseserfaringer skjer på skolen som arena? Også her opplever informantene seg «usynlige». I den sammenheng understrekes lærerrollen som betydningsfull: De skiller mellom gode og dårlige lærere en god lærer er en lærer som ikke bare engasjerer faglig, men som ser dem. Opplevelse av omsorg, vennlighet og rettferdighet er adferd som uttrykker anerkjennelse. Danielsen (2010) viser også at måten læreren kommuniserer med eleven på, hvordan undervisningen er strukturert og lærerens oppfølging av den enkelte, kan ha betydning for trivsel. For barn og ungdom som lever i en risikosituasjon, kan en lærer bety makt til å bekjempe denne situasjonen. Læreren kan bli den «betydningsfulle andre». Å «bli sett» kan handle om at en lærer har evnet å møte ungdommene i deres behov for en god relasjon, tillit og omsorg. 14 Fontene Forskning 1/12

15 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» Når informantene sier at de har følt seg «usynlige», kan det tolkes som at de ikke har møtt lærere som har blitt en «betydningsfull annen». De opplever seg da heller ikke som verdige til å motta anerkjennelse (Hasvold 2008:174). Det økende fraværet som informantene forteller om, kan tolkes i forhold til at man er på vei til å slutte fordi man ikke finner seg til rette (Markussen et.al. 2008). Noen av informantene beskriver tida før fraværet eskalerer som lang tid med store bekymringer. De opplever heller ikke å ha blitt «savnet». Spørsmålet er også om oppfølging fra skolens side kommer for sent når elevene allerede har begynt å utebli? I Kristians tilfelle økte fraværet etter at han var den som ble foreslått å bytte klasse etter å ha blitt utsatt for vold av en medelev. Denne erfaringen kan ha gitt næring til hans følelse av å være uønsket i klassen, samt at han ikke opplevde seg anerkjent som offer for vold. Kunne skolen tatt tak i denne situasjonen tidligere og håndtert den annerledes? Hanne, som ikke har greid å inngå i en tillitsfull relasjon med lærer eller rådgiver, er et annet eksempel. En slik relasjon kan ha vært det som skulle til for at Hanne ville bli i stand til å se behovet for og ønske å motta hjelp og støtte, og ikke minst dele informasjon om sine private utfordringer slik at hun kunne blitt fulgt opp. Kunne det ha bidratt til å styrke henne i å fortsette et utdanningsløp? De unges virkelighetsbeskrivelser kan tolkes i forhold til opplevelse av anerkjennelse, tillit og evnen til å bygge tillitsfulle relasjoner. Honneths anerkjennelsesteori legger til grunn en direkte sammenheng mellom individualitet, selvverdsettelse og anerkjennelse. Selvverdsettelse dreier seg om å ha kompetanse i å forstå seg selv som unik, å kjenne sin individualitet. Om man ikke opplever å ha noen slik verdi, vil man mangle grunnlag for positiv identitetsdannelse. Det å oppleve seg anerkjent bidrar til at personen kan oppnå den grad av indre frihet som gjør det mulig å formulere sine behov. Denne indre friheten er en tillit som er rettet innover; den gir personen trygghet men den kan bare realiseres om man opplever anerkjennelseserfaringer. Anerkjennelseserfaringer og kompetanser for læring De unges anerkjennelseserfaringer kan knyttes an til muligheten for å utvikle kompetanser for læring. I vårt materiale synes også ferdigheten knyttet til det å ha rådighet over ressurser i sitt nettverk (Nygren 2008a) å være en særlig utfordring. Samtidig peker det på noe som må være på plass før man kan arbeide med handlingskompetanser for læring: Først trenger disse ungdommene hjelp til å mestre eget liv og hverdag. Dette bildet kompliseres ytterligere ved at ungdommene har vanskeligheter med å inngå i tillitsfulle relasjoner til de som kunne hjulpet dem til bedre mestring, selvfølelse og/eller henvise videre i hjelpeapparatet. Vi tolker de unges fortellinger slik at den manglende anerkjennelsen de har opplevd på hjemmearenaen, har forplantet seg videre til skolearenaen. Den gir seg utslag i lav selvfølelse som blir et hinder for å skape tillit og relasjon til personer som kan hjelpe. Med Honneth kan vi si at det er en dialektisk relasjon mellom utvikling av identitet/selvbilde og anerkjennelseserfaringene. Dette er trolig en utfordring som må løses før man kan begynne å arbeide med kompetanseutvikling for læring. Før disse ungdommene kan «lære å lære», må de oppleve seg som «sett». Sykdom og å ta imot hjelp Med utvikling av sykdom kommer informantenes utsatthet til uttrykk i en individualisert form: Noen har erfart fysisk sykdom med påfølgende nedsatt helse, andre har utviklet psykiske vansker som de tolker som nært forbundet med en sårbar og risikofylt oppvekstsituasjon. Dette har hatt konsekvenser for muligheten til å kunne stå i et utdanningsløp. Informantene synes å trenge profesjonell hjelp til å få orden på tanker og følelser slik at de igjen kan mestre hverdagen. Thrana et.al. (2009) viser at ungdom trekker fram møter med enkeltmennesker de har fått en god relasjon til, som betydningsfullt når det gjelder evnen til å ta imot hjelp. Viktigheten av at noen har forventninger til deg og ikke utelukker deg, bekreftes også i andre studier av personer med psykiske lidelser (Borg og Topor 2007). Våre informanter opplever at det er 15

16 vanskelig å ta kontakt med hjelpeapparatet. Dermed har de heller ingen «hjelper» som de har en tillitsfull relasjon til. I mangel av denne noen har de forholdt seg til problemene alene. Når de erfarer skolen som en ekskluderende arena, kan det tolkes i sammenheng med opplevelsen av å være alene og usynlig mer enn om strev med skolens faglige innhold. Informantene opplever skam over egne følelser, usikkerhet, frustrasjon, angst og sårbarhet. Det er viktig å poengtere at dette er en tendens som vi ser i dette intervjumaterialet. Dette betyr ikke at alle unges avbrudd av skolegang skyldes psykiske vansker utviklet på grunn av en vanskelig hjemmesituasjon, eller at alle unge med utfordrende hjemmesituasjon utvikler egne helseproblemer (se Hasvold 2008). Psykososiale problemer er imidlertid utbredt blant barn og unge. I Sammen om psykisk helse. Regjeringens strategiplan for barn og unges psykiske helse (2003) ble det rapportert at prosent av norske barn og unge opp til 18 år har psykiske lidelser eller plager i en eller annen grad. Rundt 10 prosent blant åringene har så store psykiske problemer at de har behov for profesjonell hjelp. Sykdom hos foreldre, sosialt belastende familiesituasjoner, mobbing, utestengelse, og andre forhold i en belastende oppvekst anses som viktige årsaker til de unges psykiske vansker. Mange har sammensatte problemer som gir symptomer i form av tristhet, atferdsproblemer, skoleproblemer, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og lignende. Dette kan gi utslag i blant annet læringshemmende atferd. Slik sett føyer våre informanter seg inn i et større bilde av sosialt utsatthet. Det er på mange måter en «elendighetsbeskrivelse» som presenteres i denne artikkelen. Utfordringen er da å finne perspektiver for å forstå situasjonen og å motvirke disse ungdommenes utsatte posisjon. Oppsummering Utgangspunkt for artikkelen var å lytte til ungdommenes egen stemme for å gripe deres opplevelser av hvorfor de endte opp med å avbryte skolegangen. De unge mener at deres utfordringer hjemme har påvirket skolegangen. Skolen fremstår som en arena der problemer i den hjemlige sfære materialiserer seg i form av dårlige prestasjoner og stort fravær. Et underliggende problem er den unges strev med psykiske vansker og sykdomsutvikling. Å avbryte skolen fremstår til slutt som en løsning for å slippe strevet i alle fall på én arena. De fremstiller det altså som at det ikke er skole og læring som i seg selv er problematisk og årsak til at de avbrøt. Informantene er i tillegg frustrerte over å ikke forstå hvorfor de ikke mestrer. Intervjuene indikerer at de først trenger hjelp og innsikt i egen livssituasjon og helsemessige utfordringer. Deretter kan de utvikle kompetanser for læring. For å få til dette, må de først greie å stå i en relasjon der de har tillit til den som kan hjelpe. For å spissformulere det: Disse ungdommene vil ha hjelp, men de er vanskelige å hjelpe! Informantene uttrykker et ønske om å bli sett, samtidig unndrar de seg arenaer der voksne har innsyn. Denne ambivalensen har vi tolket i forhold til anerkjennelse og kompetanse, og dette åpnet opp for en helhetlig forståelse av de unges livssituasjon. Vi har særlig vært opptatt av å forstå deres sviktende selvfølelse i skolesituasjonen, og vi har knyttet dette an til foreldreroller, oppdragerstil (Palsdottir og Juul 2010) og vanskelig familieliv. Med Honneth (2008) tolker vi deres adferd og selvforståelse som resultat av mangel på anerkjennelse i kjærlighetssfæren. Disse erfaringene synes i sin tur å påvirke deres grunnlag for å utvikle positiv selvforståelse, samhandling og det å inngå i meningsfulle relasjoner i skolen. Hvorfor er de vanskelige å «se» og hjelpe? Vi har tolket dette som at disse unge ikke har den kompetanse som trengs for å inngå i tillitsfulle relasjoner til de som faktisk kunne ha hjulpet dem, ei heller at de opplever seg som verdige til å bli sett og anerkjent i forhold til å få hjelp. Dette er en kompetanse de trenger hjelp til å utvikle. Å sette fokus på denne formen for anerkjennelse er viktig for å forstå og hjelpe de utsatte unge til å utvikle bedre selvfølelse. Dette kan være første steg på veien tilbake i utdanningsløp eller arbeidsliv. I artikkelen har vi fokusert på de unges eget syn, og de vektla sammenhenger mellom skoleavbrudd og problemer hjemme. Det er viktig å understreke at 16 Fontene Forskning 1/12

17 fagartikler Sidsel Natland, Maja Rasmussen «Jeg var ganske usynlig» når vi forfølger det perspektivet, er det for å forstå de unges meningsdannelse omkring de spørsmål som ble stilt dem. I dette ligger begrensningene i studien; den er gyldig innenfor sin undersøkelseskontekst. Studien tar ikke opp systemforklaringer eller forhold i tillegg til hjem/skole. Vårt bidrag er en analyse av noen ungdommers opplevelser, forankret i deres hverdagsvirkelighet. Ikke desto mindre mener vi at studien peker mot et behov for en mer prosessuell forståelse av frafallsproblematikk og dens kompleksitet. Anerkjennelse og synliggjøring kan etter vår mening være fruktbare teoretiske bidrag til en utvidet forståelse av noen av de prosessene som kan føre til avbrutt skolegang. Summary «I always felt quite invisible» Seven young people s narratives on their reasons for interrupting upper secondary school The article is based on qualitative interviews with seven young people (17-24 years) who participated in a project aimed at youth who interrupt upper secondary school. The goal was to understand their own reasons for interrupting. The analysis is carried out within an interpretative phenomenological analytic framework, characterized by sensitivity to the informants own concepts, their sense of reality and how they negotiate to make meaning of their experiences. One important finding is the interplay between two central areas in the young people s everyday life domesticity and school. The experience of «being invisible» is a central concept when it comes to how the informants understand themselves on these areas. In the interpretation of the findings, two theoretical concepts have been combined: Honneth s concept recognition and Nygren s (development of) competences. In addition, Palsdottir and Juul s perspectives on different styles of parenting are used. Within this theoretical framework, the informant s lack of competence to attend school, leading to their interruption, is interpreted as the result of a process of not being recognized, neither at home nor in school. The article argues that this explorative study indicate that a more processual perspective is needed to understand the complexity of interruption and drop out of education. Key words: Youth, drop out, recognition, competence development 17

18 litteratur Andersen, Anders J. W. og Bengt Karlsson Psykiatri i endring forståelse og perspektiv på klinisk arbeid. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Baklien, Bergljot, Christopher Bratt og Nora Gotaas Satsing mot frafall i videregående opplæring. En evaluering. Oslo: NIBR-rapport 2004:19. Borg, Marit og Alain Topor Virksomme relasjoner om bedringsprosesser ved alvorlige psykiske lidelser. Oslo: Kommuneforlaget. Danielsen, Anne Grete Perceived psychosocial support, students selfreported academic initiative and perceived life satisfaction. Universitetet i Bergen, Det psykologiske fakultet. PhDavhandling. Ehn, Billy og Orvar Löfgren Kulturanalys. Ett etnologiskt perspektiv. Lund: LiberFörlag. Ellingsen, Dag, Anette Meling og Ann Christin Nilsen «Ung og marginalisert. Et Agderperspektiv på utsatt ungdom». FoU-rapport 2/2009. Kristiansand: Agderforskning. Falck, Torberg, Lars-Erik Borge, Päivi Lujala, Ole Henning Nyhus og Bjarne Strøm «Årsaker til og konsekvenser av manglende fullføring av videregående opplæring». SØFrapport 3/2010. Trondheim: Senter for økonomisk forskning, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet. Frykman, Jonas og Nils Gilje 2003 (eds.) Being There. New Perspectives on Phenomenology and the Analysis of Culture. Lund: Nordic Academic Press. Hasvold, Tove «Resiliens i et kompetanseperspektiv». I: Pär Nygren og Harald Thuen (red.): Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. S Havn, Vidar, Trond Buland, Liv Finback og Thomas Dahl Intet menneske er en øy. Rapport fra evalueringen av tiltak i Satsing mot frafall. Trondheim: SINTEF, Teknologi og samfunn. Hernes, Gudmund «Gull av gråstein: tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring».faforapport 2010:03. Oslo: FAFO. Honneth, Axel Kamp om anerkjennelse. Om de sosiale konfliktenes moralske grammatikk. Oslo: Pax forlag. Hægeland, Torbjørn, Lars J. Kirkebøen,Oddbjørn Raaum og Kjell G. Salvanes «Skolebidragsindikatorer for Oslo-skoler. Beregnet for avgangskarakterer fra grunnskolen for skoleårene og ». Rapporter 36/2005. Statistisk sentralbyrå: Oslo/Kongsvinger. Markussen, Eifred, Nina Sandberg, Berit Lødding og Mari W. Frøseth «Bortvalg og kompetanse: gjennomføring, bortvalg og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring blant ungdommer som gikk ut av grunnskolen på Østlandet våren 2002: hovedfunn, konklusjoner og implikasjoner fem år etter». Rapport NIFU-step 13(2008). Nygren, Pär 2008 a. «Barn og unges kompetanseutvikling i et komplekst samfunn». I: Pär Nygren og Harald Thuen (red.): Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. S b. «En teori om barn og unges handlingskompetanser». I: Pär Nygren og Harald Thuen (red.): Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. S c «Strategisk kompetanseutvikling hos sosialt utsatte barn og unge». I: Pär Nygren og Harald Thuen (red.): Barn og unges kompetanseutvikling. Oslo: Universitetsforlaget. S Olsen, Torunn S, Nina Jentoft og Hanne Cecilie Jensen Et liv jeg ikke valgte. Om unge uføre i fire fylker. Universitetet i Agder og Agderforskning: FoU-rapport nr. 9. Pálsdóttir, Herdis og Jesper Juul 2010: Relasjoner med barn. En bok til foreldre, barnehageansatte og andre voksne som er opptatt av barn. Oslo: Relasjonssenteret. Skjefstad, Nina «Respekt og anerkjennelse». I: Edgar Marthinsen og Nina Skjefstad (red.):tiltaksarbeid i sosialtjeneste og Nav tett på! Oslo: Universitetsforlaget. S Smith, Jonathan A., Paul Flowers and Michael Larkin 2011[2009] Interpretative Phenomenological Analysys. Theory, Method and Research. Los Angeles, London., New Dehli, Singapore, Washington DC: SAGE Publications. Strandkleiv, Odd Ivar og Sven Oscar Lindbäck Tilpasset opplæring, nå! Oslo: Elevsiden DA. Thrana, Hilde Marie, Cecilie Høj Anvik, Trond Bliksvær og Tina Handegård Luther «Hverdagsliv og drømmer: For unge som står utenfor arbeid og skole». NF-rapport nr. 6/2009. Bodø: Nordlandsforskning. Wollscheid, Sabine Språk, stimulans og læringslyst. Tidlig innsats og tiltak mot frafall i videregående opplæring gjennom hele oppveksten. En kunnskapsoversikt. Oslo: NOVArapport 12/ Fontene Forskning 1/12

19 fagartikler nøkkelbegreper Barn, fattigdom, organisert aktivitet, sosial kapital, habitus Anne Brita Thorød Førstelektor psykisk helsearbeid Universitetet i Agder Fakultet for helse- og idrettsvitenskap Er det for dyrt? Om barns deltakelse og valg av organiserte fritidsaktiviteter når familiens økonomi er svak. Illustrasjon: Eldbjørg Ribe Fontene Forskning 1/12, s

20 I denne artikkelen studerer jeg hvilken deltakelse barn i lavinntektsfamilier har i organiserte fritidsaktiviteter og hva som styrer dette, i lys av økonomi og sosial kapital. Datamaterialet er fra den kvalitative delen av prosjektet; Barns levekår betydningen av familiens inntekt. 26 barn i alderen år er intervjuet om sitt hverdagsliv. Barna beskriver at det enten er venners deltakelse eller egne interesser som styrer hvilke aktiviteter de velger. Ved å gå nærmere inn i historiene viser det seg at familiens økonomi blir et filter som begrenser valgmulighetene. Sosial kapital, både som strukturelle og personlige ressurser, kan utvide valgene, men kan også snevre inn, i lys av Bourdieus felt- og habitusbegreper. I denne artikkelen studerer jeg hva som styrer barn i lavinntektsfamiliers deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter, i lys av økonomi og sosial kapital. Datamaterialet er fra den kvalitative delen av prosjektet; Barns levekår betydningen av familiens inntekt (Sandbæk og Pedersen 2010). 26 barn i alderen år er intervjuet om sitt hverdagsliv. Barna beskriver at det enten er venners deltakelse eller egne interesser som styrer hvilke aktiviteter de velger. Ved å gå nærmere inn i historiene viser det seg at familiens økonomi blir et filter som begrenser valgmulighetene. Sosial kapital, både som strukturelle og personlige ressurser, kan utvide valgene, men kan også snevre inn. Dette diskuteres i lys av Bourdieus felt- og habitusbegreper. Barns hverdagsliv kan deles i tre hovedaktiviteter, der barna har varierende grad av innflytelse over tiden sin; familieliv, skole og fritid. Familieliv definerer barnas primære relasjoner, rammer inn og strukturerer hverdagen mellom måltider, hvile og aktiviteter. Det «moderne» familielivet baseres ofte på forhandlinger mellom barn og foreldre, men er likevel definert av de voksne gjennom de kulturelle og juridiske rammene samfunnet setter rundt barns oppvekst. Skoleplikten gir barna liten innflytelse over tiden som er avsatt til formell opplæring, mens fritiden kan barna i større grad styre selv. Fritiden er arena for vennskap og interesser, med stor betydning for barnas opplevelse av livskvalitet. Og barna er aktive. Ung i Norge-studien viser at 71 prosent av 13-åringene er med i organiserte fritidsaktiviteter (Krange og Strandbu 2004). Nyere forskning tyder på at deltakelsen kan være fallende, men det foreligger få studier for de yngre aldersgruppene (Aars, Nordbø, Wollebæk og Christensen 2011). Samfunnsmessig står fritiden i en større sammenheng, slik det går fram av en rapport fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet: Fritid er ikke bare en mulighet for utvikling og dannelse, den gir også muligheter for læreprosesser som ikke bare er viktig som atspredelse og gode opplevelser, men som også har betydning for den enkeltes læring og kompetanse. Dette er også et noe annet perspektiv enn å se fritid som viktig for personlig utvikling og dannelse. Den uformelle læringen i fritida blir sett på som et supplement til den formelle læringen i skolen. (BLD 2009:28) Fritiden kan imidlertid settes i et enda større perspektiv, slik det går fram av Ødegårdutvalgets innstilling fra 2006, der sosial kapital blir framhevet i tilknytning til organisasjonsdeltakelse: Putnam (1993, 2000) ser demokrati som noe som blir skapt nedenfra og opp, gjennom sosialisering og lokal deltakelse. Denne sosialiseringen finner i særlig grad sted i de frivillige organisasjonene. I demokratisammenheng er dermed organisasjonssamfunnets viktigste rolle å skape en arena for aktivitet og sosiale møteplasser, der man kan lære gjennom erfaring at andre er til å stole på, bygge sosiale nettverk og kompetanse og interesse for samfunnsspørsmål. (NOU 2006:13) Harju og Thorød (2011) refererer til en rekke studier av barn og unge som viser at det er den sosiale del- 20 Fontene Forskning 1/12

21 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? takelsen som er utsatt når barn lever i familier med lave inntekter. Barn som vokser opp med en svak økonomi vil kunne erfare eksklusjon fra en rekke arenaer og aktiviteter som barn flest deltar i, ettersom disse i økende grad har en «prislapp» (Harju 2008, Thorød 2008). Sandbæk og Pedersen (2010) finner i studien Barns levekår - betydningen av familiens inntekt, at til tross for svak økonomi deltar de fleste barn i organiserte fritidsaktiviteter. Det er imidlertid en stor gruppe som ikke deltar. Det gjelder særlig mange jenter med minoritetsbakgrunn, men også etnisk norske barn fra lavinntektsfamilier. Det er derfor grunn til å stille spørsmål om regjeringen treffer når den uttaler: «Gjennom frivillig engasjement gis barn og unge muligheter til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon» (BLD 2011:44) (min utheving). Dette er utgangspunktet for artikkelens problemstilling: Hvilke forhold påvirker barn i lavinntektsfamiliers deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter? I det følgende vil jeg beskrive hvordan fattigdom kan måles før jeg går inn på risikoforhold ved å vokse opp i en familie med lav inntekt. Eksempler på forskning om økonomiens betydning for barns deltakelse i fritidsaktiviteter løftes fram, før jeg gjennomgår teori om sosial kapital. Deretter beskrives artikkelens metodiske tilnærming. Empirien framstilles i to ledd; først hva som styrer barns deltakelse og deretter hvordan økonomien påvirker deltakelsen. Artikkelen avsluttes med en diskusjon av funn. Fattigdom forståelser og forskning I Norge som i andre vestlige land brukes det en relativ fattigdomsdefinisjon, der fattigdom måles i forhold til det generelle økonomiske nivået i samfunnet, og muligheten til deltakelse på lik linje med andre er en viktig del av definisjonen (Townsend 1979). I offentlig statistikk måles fattigdom (eller lavinntekt) som en prosentandel av medianinntekten i samfunnet. Dette møter kritikk for å være vilkårlig og på den ene siden fanger inn for få av de faktisk fattige, og på den andre siden at den heller definerer ulikhet enn fattigdom (Svendsen 2008, Fløtten og Pedersen 2008). Fløtten og Pedersen (2008) har utforsket en opinionsbasert tilnærming til fattigdom, der fattigdom måles i forhold til det et representativt utvalg mener er «nødvendige» levekårsgoder. De finner at det er overlapp mellom de to måtene å måle fattigdom på, og konkluderer med at et opinionsbasert fattigdomsmål er et interessant supplement til andre fattigdomsmål, og at det er styrker og svakheter ved alle typer måling. Til tross for at utryddelse av fattigdom har stått på den politiske dagsorden i de senere år, har vi hatt en foruroligende utvikling med økende barnefattigdom (Statistisk sentralbyrå 2011). I tillegg til brudd med vår norske selvforståelse, er dette også i konflikt med FNs barnekonvensjon, som gir barn rettigheter til en oppvekst med tilstrekkelige betingelser for en harmonisk utvikling på alle områder (BK art. 27). Fattigdom kan ha negative konsekvenser på en rekke områder som helse, kognitiv utvikling, skoleresultater og selvoppfatning (Elstad 2010, Backe-Hansen 2004). Oppvekst i fattigdom øker risikoen for selv å bli fattig som voksen (Wiborg og Hansen 2009, Epland og Kirkeberg 2010). Både norske og internasjonale studier viser at deltakelse og sosial inkludering er sårbare områder når økonomien er svak (Fløtten og Kavli 2009). Spesielt er dette tydelig der barn selv kommer til orde (Tvetene 2001, Ridge 2002, Hjelmtveit 2008, Harju 2008, Thorød 2008, Sletten 2011). På samme måte som i den voksne verden er forbruk en del av barns kultur og hverdag (Wærdahl 2003, Rysst 2005). Utfordringen med å henge med økonomisk vil derfor prege mange barns liv og bestrebelser. En rekke studier tar opp deltakelse i organiserte aktiviteter som arena for å utvikle sosial kapital (Offer & Schneider 2007, Loga 2011). Ødegård og Berglund (2010) studerer ungdoms politiske deltakelse og finner at sosial bakgrunn er viktigere enn sosiale nettverk. Enjolras og Wollebæks (2010) studie av sosial ulikhet i organisasjonsdeltakelse blant voksne, finner at de sosiale forskjellene i deltakelse er større i Norge enn i de andre nordiske landene. Forskjellene er økende, og det er særlig idretten som står fram med størst sosial ulikhet. 21

22 Sosial kapital Sosial kapital blir betraktet som en ressurs på forskjellige nivåer, fra makro til mikro, fra samfunnsnivå til individuelt nivå. Begrepet har derfor fått stor utbredelse og diskuteres både i forskning og politikk (Castiglione, Deth, & Wolleb, 2008). Sosial kapital refererer generelt til nettverk, tillit, felles normer og verdier og deltakelse i det sivile liv, og kan studeres både på individ- og samfunnsnivå. Begrepet har vært lite utviklet i relasjon til barn og unges liv (Bassani, 2007, Furstenberg, 2005), men det er en økende litteratur på dette feltet også i Norge (Backe-Hansen og Hydle 2010). I denne artikkelen forstår jeg sosial kapital som mobiliserbare ressurser som finnes i de nettverk og sosiale strukturer barn er del av, der de sosiale strukturene spesielt refererer til lokalsamfunn og organisasjonsliv, og jeg bruker begrepet både som analytisk redskap og til fortolkning av funn. Min definisjon kan først knyttes til Robert Putnam (1993, 2000) som studerer sosial kapital fra en statsvitenskapelig vinkel. Her er særlig organisasjonsdeltakelse og frivillig engasjement sett som grunnstruktur for utvikling av sosial kapital. Gjennom frivillig deltakelse skapes det fellesskap, tillit og normer, noe som bidrar til å knytte folk sammen. I slike fellesskapsstrukturer vil det også utvikle seg en gjensidighet som bidrar til at personer kan støtte hverandre i vanskelige situasjoner, og på et overordnet plan vil den sosiale kapitalen som utvikles bidra til interesse for samfunnsspørsmål og demokratiutvikling. Når Wakefield & Poland (2005) diskuterer sosial kapital og helsefremmende arbeid og utvikling av lokalsamfunn, påpeker de imidlertid at sosial kapital-begrepet er svakt teoretisk fundert. De konkluderer med at sosial kapital ikke kan forstås uavhengig av politiske og sosiale strukturer siden sosiale forbindelser er betinget og strukturert av tilgang til materielle ressurser. Dette er et syn som deles av Jack og Jordan (1999) som sier at sosial kapital kan reduseres og ødelegges av utviklingen av ulikhet og eksklusjon. En slik forståelse kan vi se igjen hos Pierre Bourdieu (1986). Når han knytter sosial kapital til nettverk og nettverksforbindelser, settes dette inn i et maktperspektiv, der nettverksforbindelser bidrar til å reprodusere sosial ulikhet. Disse nettverkene kan betraktes som felt i det sosiale rom, der det er en vedvarende kamp om posisjoner. En persons posisjon i det sosiale rom vil bli definert i forhold til hans tilgang til sosial kapital. Gitt dette som et premiss, risikerer folk i harde økonomiske situasjoner å bli sosialt underprivilegert i tillegg. Økonomisk ulikhet ligger i premissene for akkumulering av sosial kapital, og tilgang til utnyttbar kapital vil avhenge av posisjonen i det sosiale hierarkiet. Derfor kan sosial kapital like gjerne bidra til eksklusjonsprosesser som middel til inkludering. Opprettholdelse av sosial kapital eller fordelaktige nettverksforbindelser krever en aktiv innsats fra aktørenes side, eller sosiabilitet, som kan defineres som ferdigheter og disposisjoner (Morrow 1999). En bredere forståelse av Bourdieu kan vi få ved å trekke inn hans habitusbegrep. Habitus betegner de varige mentale og kroppsliggjorte disposisjoner som fungerer som prinsipper som frambringer og strukturerer praksiser og representasjoner (Bourdieu [1980] 2007:92). Dette knytter Bourdieu til sosial gruppe eller klasse. Når han beskriver hvordan praksiser og representasjoner frembringes, knyttes det til folks eksistensvilkår, på en måte som får disse til å framstå både nødvendige og naturlige «fordi de ligger til grund for de oplevelses- og vurderingsskemaer gennem hvilke de i det hele taget opfattes» (Bourdieu [1980] 2007:93). Følgen er at det utvikles ønsker og praksiser som er forenlig med de objektive strukturene og dermed kan framstå for personen som fritt valgte praksiser. Bourdieu kan kritiseres for å framstå deterministisk, men han imøtegår slike synspunkter blant annet ved å vise hvordan de objektive betingelser og produksjonsmåter kan endre seg fra en generasjon til en annen, og dermed framtvinge nye praksiser (Bourdieu [1972] 2005:201). I dette ligger det en åpning til å bryte ut av et determinerende mønster. Habitus er en kilde til en mengde nydannelser, men disse er likevel strengt begrenset, da habitus med sin tilbakeskuende struktur vil sette klare rammer det vil kreve mye å bryte ut av. Anvendt på barns verden, vil et barns atferd oppfattes som fornuftig og verd å rose dersom det hand- 22 Fontene Forskning 1/12

23 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? ler innenfor de skjemaer deres foreldre og oppvekstbetingelser knytter seg til. Metode Artikkelen bygger på data fra Barns levekår betydningen av familiens inntekt, en longitudinell panelstudie avsluttet i 2010 (Sandbæk og Pedersen 2010). Dette er en landsomfattende panelstudie, med tre datainnsamlinger der foreldre og barn i opprinnelig familier ble spurt om sitt hverdagsliv. Av disse hadde familier lav inntekt, mens resten hadde normalfordelte inntekter. I tillegg ble det gjort kvalitative intervjuer i foreldre og 26 barn ble intervjuet med utgangspunkt i en semi-strukturert intervjuguide. I intervjuene med barna var temaene konsentrert rundt forhold til foreldre, skole, venner og fritidsaktiviteter, og barnas refleksjoner rundt familiens og egen økonomiske situasjon. Denne artikkelen bygger primært på barneintervjuene. Utvalget ble trukket fra den kvantitative undersøkelsen blant familier som hadde inntekt under 60 prosent av medianinntekten i 2000, og i tillegg hadde svart at de hadde vansker med å få pengene til å strekke til. Statistisk sentralbyrå sto for trekningen av utvalget. Utvalget hadde variasjon i kjønn, bosted, familiestruktur og etnisk bakgrunn. Ved gjennomføringen av de kvalitative intervjuene var barna i aldersgruppa år. Barn og foreldre er i hovedsak intervjuet hver for seg, hjemme hos familiene. Intervjuene ble tatt opp på bånd og transkribert i sin helhet. Datamaterialet er systematisk analysert med en hermeneutisk tilnærming. Alle intervjuer er gjennomlest i sin helhet. Jeg har skilt ut aktuelle temaer som er kodet i underkategorier. Dette har gjort det mulig å finne forekomst av de forskjellige fenomener og hendelser i materialet, slik Kvale (2001) beskriver som meningskategorisering. Ved å stille analytiske spørsmål til materialet, lete etter nøkkelord og åpenbare eller skjulte betydninger, er materialet videre analysert avsnitt for avsnitt. Arbeidet med intervjuene har belyst enkeltfortellinger innen de forskjellige hovedtemaene. Jeg har søkt etter hva fortellingene handler om, hvilke fenomener jeg kan identifisere og hvilken betydning fenomenet får for barna. Analysen av avsnittene er reflektert mot helheten i intervjuene og alternative tolkninger er prøvd ut. Dette er gjort med en tilnærming som ligger nær det Kvale (2001) beskriver som «ad hoc meningsgenerering». Inspirert av prinsippene i grounded theory (Strauss og Corbin 1998) har jeg søkt etter variasjoner, felles trekk og samlende teoretiske begreper. Analyseprogrammet N Vivo har vært benyttet i systematisering av dataene. I arbeidet med fritidstemaet ble det gjort en fase to i analysen, strukturert ut fra barnas tilknytning til organiserte aktiviteter. Det var i første omgang viktig å ha blikket på aktivitetene i seg selv, ikke sortert gjennom «økonomiske briller». På den måten fikk jeg en oversikt over hvilke aktiviteter som var de mest valgte blant disse barna. Deretter ble hovedspørsmålet hva som styrte barnas valg av aktiviteter, der to hovedkategorier skilte seg ut; vennestyrt og interessestyrt valg. Med dette utgangspunktet ble økonomi ført inn som analyseverktøy, for å se hvordan økonomien spilte inn og om den førte til reduserte valgmuligheter. Sosial kapital ble brukt som mediator mellom valg og økonomi. I tilknytning til analysene ble det også gjort en familiebeskrivelse. Her ble barna delt inn i tre grupper, basert på informantenes kvalitative framstilling av sin økonomi. Disse gruppene fikk disse betegnelsene: 1) Som barn flest; disse barna synes lite berørt av økonomi. De deltar på de arenaene det er vanlig at barn er med på, de trives på skolen og med venner, har de vanlige forbruksgjenstandene for barn på sin alder og har noen penger til personlig forbruk. 2) Knapphetsbarna; fortellinger om tilpasning. Barna i denne gruppen vet og merker at de har mindre penger og materielle goder enn andre barn. De forholder seg til dette gjennom mange daglige tilpasninger. 3) De fattigste; fortellinger om savn. Dette er de barna som berøres mest direkte av at familien har en svak økonomi. De fleste av disse barna har innvandrerbakgrunn, men det er også etnisk norske i denne gruppa. Kontrasten til barn flest blir tydelig blant disse. De mangler ofte 23

24 materielle ting, og hvis de deltar i organiserte aktiviteter, er det gjerne knyttet offentlig støtte til dette. For videre utdypning, se Thorød Hva styrer valg av aktivitet? Alle kommuner i Norge har et visst utvalg av organisasjoner og organiserte fritidsaktiviteter som rettes mot barn og unge. Hvor mange og hvor brede disse aktivitetene er vil delvis være knyttet til kommunens størrelse og naturgitte betingelser. Uansett hvordan barna bor, er det mulig å velge mellom en rekke aktiviteter. I dette utvalget er nær to av tre barn med i organiserte fritidsaktiviteter. De aller fleste barna er med i en eller annen idrettsaktivitet, oftest fotball. Men også musikk, som korps, kor eller individuelle instrumenter, engasjerer mange. Avhengig av hvor barna bor, er det også forskjellige former for fritidsklubber barn deltar i. Dette kan være kristent barne- og ungdomsarbeid, kommunalt eller i tilknytning til minoritetsetnisk gruppe. Måten barna omtaler sin deltakelse på viser to hovedveier inn i aktivitetene: vennestyrt eller interessestyrt valg. Vennestyrt valg Fotball er den fritidsaktiviteten som har flest deltakere blant barn og unge. Dette gjenspeiles også blant barna i denne studien. De som spiller aktivt synes å være svært dedikert til fotball, men det kan like gjerne være venner som interesse som førte dem inn i denne aktiviteten. Eric sier det slik: «Jeg valgte å begynne på fotball for alle vennene, alle de beste vennene mine spilte fotball og da ville jeg også spille fotball. Så sa jeg det til faren min og så begynte jeg med å spille fotball». (Eric 11 år) At noen i klassen er med i en bestemt aktivitet kan skape interesse, og gjøre at andre har lyst til å være med i det samme. Da blir de andre barna bindeleddet som gjør at de får vite tid og sted for aktiviteten, og det er alltid lettere å komme sammen med en kjent, enn å komme alene. Den felles aktiviteten vil også bidra til å forsterke interessen og gjøre båndene mellom vennene sterkere. Fayek (12 år) er opptatt av idrett og kommer i intervjuet stadig tilbake til fotball, som han spiller både organisert og uorganisert. Han forteller at alle vennene hans spiller fotball, og at «de er gode på fotball». Den felles interessen gjør at guttene er mye sammen og utvikler sin kompetanse innen fotballen. Det bidrar igjen til å holde vennegjengen sammen og stadig utvikle seg som fellesskap. Guttenes fellesskap rundt denne interessen blir en kapital som fungerer som et sosialt lim. Fayeks familie har vansker med å greie kostnadene knyttet til deltakelse på fotballaget. Dersom Fayek må slutte å trene fotball, vil båndene mellom kameratene svekkes, og han vil gradvis tape den felles kompetansen. Den fysiske kapitalen han innehar er derfor under press, og hvis dette fører inn i en eksklusjonsprosess, vil også den sosiale kapitalen som ligger i relasjonene til fotballkameratene gradvis forvitre. At veien inn i aktiviteter går gjennom kamerater kan imidlertid i seg selv være et middel til eksklusjon. Fedia bor i en bydel preget av velstand og med lavt innslag av personer med minoritetsetnisk bakgrunn. Hennes familie er asiatiske flyktninger, og Fedia skiller seg derfor ut fra skolens majoritet på flere måter. Som tenåring merker hun nå at det oppstår flere skiller mellom henne og venninnene som kan knyttes til kultur og verdier. Hun er imidlertid sosial og utadvendt, og vil gjerne være med i organiserte aktiviteter sammen med sine jevnaldrende. Her tar hun opp hvorfor hun ikke begynte med fotball: «Fotball ble det ikke noe av fordi en i klassen ikke ville gi adressen, fordi hun ikke ville gå med meg. Ja jeg tenkte kanskje vi to kunne gå sammen, men hun ville så klart ikke og da gadd ikke jeg å mase på henne mer. ( - ) Hun var litt sånn bertete, og så var hun litt populær da». (Fedia 13 år) På ett nivå kan vi forstå dette som en individuell motsetning mellom to jenter. Bourdieus feltbegrep gir imidlertid åpning mot en bredere forståelse. Gjennom sine beskrivelser av skolemiljøet kommer Fedia flere ganger inn på hvordan penger og popularitet er 24 Fontene Forskning 1/12

25 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? knyttet sammen når hun snakker om jenter på skolen: «Også er de litt mer sånn; har ikke du penger til det, da er du teit liksom». Dermed ser vi en antydning til et felt der symboler på penger gjennom klær og forbruk kobles til posisjonen blant de jevnaldrende. Fedia beskriver klassevenninnen som «bertete». Gjennom en trygg sosioøkonomisk posisjon følger en type atferd som signaliserer overlegenhet og at denne jenta kan styre den sosiale kretsen rundt seg gjennom sin væremåte, eller habitus. Fedia har minoritetsetnisk bakgrunn og dermed en annen habitus preget både av kulturelle særtrekk, sosial og økonomisk posisjon. Det vil være vanskelig for henne å krysse grensen inn i feltet blant de rike på skolen. Derfor trenger ikke klassevenninnen bry seg om å ta henne med på fotballen, og Fedia kan reagere med å trekke seg gradvis mer tilbake til egen etnisk gruppe. Slik kan en aktivitet som i utgangspunktet ikke er spesielt kostnadskrevende bli utilgjengelig når feltet er dominert av barn med sterkere sosioøkonomisk posisjon. Interessestyrt deltakelse Både idretts- og kulturaktiviteter er for noen av barna sterkt interessestyrt, og de deltar i disse aktivitetene helt uavhengig av hva vennene deres holder på med. Gro sier: «(-) da begynte jeg heller på turn siden det var det jeg hadde mest lyst til. (-).. det er to stykker jeg ble kjent med da, på turninga, som går i parallellklassen min, men jeg snakker ikke så mye med dem». (Gro 11 år) Gro har vært innom flere aktiviteter før hun endte med turn. Dette er hennes hovedinteresse, og selv om hun ikke har knyttet seg i særlig grad til andre barn, følger hun treningen flere dager i uka. For Geir (13 år) er det annerledes. Også han har vært innom flere aktiviteter, og sier at det; «bare er på svømming jeg har gått sammen med venner. På fotballen traff jeg mange nye venner, og de kjenner jeg godt nå, for der har jeg gått lenge, siden jeg var 6 år» Her finner vi en forskjell mellom Gro og Geir. Mens Gro først og fremst er opptatt av treningen og ikke har knyttet seg så tett til andre barn, har fotballaget blitt en plattform for Geir til å skaffe seg nye venner. Dette synes å være karakteristisk for de fleste av de interessestyrte barna. De kan vise til forskjellige nettverk, knyttet til de aktivitetene de er med i, basert på skoleog nabolagstilhørighet: «Vennene på DEN sida, de spiller - eller de har samme interesser som meg. Men de vennene på DEN sida, de er mer sånn sport og sånn. (-) Det er to kamerater jeg spiller sammen med. De er på kultursida. De går ikke i klassen min. Jeg ble kjent med dem i sommer på rockeverksted. Vi er like gamle». (Gorm 13 år) Deltakelse i fritidsaktiviteter åpner nye arenaer for utvikling av vennskap. Gorm forteller om to sett venner. Den ene gjengen kjenner han gjennom skole og nabolag. Dette er venner som defineres ved tilgjengelighet, de som er der i skoletiden, eller ute i gata når han har lyst til å treffe noen. Aktiviteter de finner på sammen kan defineres som en konsensus mellom de enkeltes mange interesser, og kan enkelt defineres bort dersom mer attraktive aktiviteter er tilgjengelige. Her kommer kameratene fra «kultursida» inn. Musikkinteressen fører ham inn i rockeverkstedet, der han knytter kontakter med barn som er opptatt av det samme som han selv. Dette interessefellesskapet vil virke styrkende på vennskapet, samtidig som det fører ham i kontakt med barn og ungdom utenfor det umiddelbare nabolaget. Slik bygges det broer inn mot andre miljøer og sosiale grupper enn de han omgås til daglig. Økonomiens direkte og indirekte innflytelse på deltakelse i organiserte aktiviteter Tilgjengelighet er en overordnet forutsetning for deltakelse i organiserte aktiviteter. Det betyr at mange barn prioriterer å delta i de aktivitetene som ligger i nærområdet. Skal de ut over dette, oppstår det transportbehov. I motsetning til andre studier av barnefattigdom (Ridge 2002, Hjelmtveit 2008) problematiseres dette lite som økonomisk problem hos mine 25

26 informanter. Der valget står mellom flere aktiviteter, ser det imidlertid ut som om aktivitetene i nærområdet prioriteres, slik Hilde (13 år) beskriver det: «Jeg gikk på langrenn før, da var jeg oppe i fjellet. Det ble for mye kjøring, syntes foreldrene mine da. Og så hadde jeg så mye å gjøre, så de syntes det ble for mye». Når transport til aktiviteter kommer på tale, snakkes det ofte om «vennekjøring»: «Jeg pleier å sitte på med venninna mi, altså mora, og så går jeg, og så blir jeg kjørt og hentet av mamma». (Hanne 12 år) «Av og til kjører faren min, og av og til jeg har en venn som bor i blokka, så jeg går til han og så kjører han meg». (Hadi 12 år) Disse barna drar nytte av vennskapsrelasjonene sine. Vi kan også betegne det som kvalitet ved lokalsamfunnet at barna kan kjøre med hverandre. Denne kvaliteten kan betegnes som sosial kapital. Enkelte aktiviteter er mer kostbare enn andre. Dette bekrefter barna når de nevner golf, klatring og ridning som aktiviteter de ikke får begynne på fordi det er for dyrt. Ridning står likevel i en særstilling, da denne aktiviteten inkluderer mer enn bare å ri. Jentene har også ansvar for stell av hest og bruker ofte mye tid i stallen. Dette kan andre profittere på: «Jeg og venninnen min pleier å gå masse tur, og liksom bare gå og snakke. Så pleier vi å gå opp i stallen, for hun har hest. Så vi steller han, møkker og sånn». (Ida 12 år) «Jeg har spurt om å få begynne på ridning før også, når jeg var helt hekta på hest. Men jeg fikk ikke lov da heller. Det var for dyrt. Jeg får holde meg til å være med andre på ridninga, jeg da». (Inger 11 år) Disse jentene har tilgang til sosial kapital som gir direkte utbytte på et område av betydning for livskvaliteten til jentene. Kapitalen er skapt i en vennskapsrelasjon som er dannet mellom barn, og illustrerer betydningen av sosial kapital utviklet mellom jevnaldrende. Dette kan gi andre fordeler og tilganger enn det sosial kapital overført fra foreldre til barn bringer inn i barnas liv, da andre barn bringer inn andre ressurser enn de som er tilgjengelige i familien. I disse konkrete tilfellene blir dessuten barnas iver til et press på foreldrene til å omprioritere økonomiske ressurser slik Inger forteller videre: «Og... og så begynte jeg å bli med venninnen min på ridninga, og derfor så betalte mamma littegranne for meg.» Selv om tilgangen til organiserte aktiviteter er stor, viser det seg at enkelte barn gjør mange overveielser omkring å starte i en aktivitet, fordi økonomien er en viktig faktor i familiens liv. «Teaterskole, det har jeg hatt lyst til siden jeg var ganske liten men det er så dyrt ( - ). Og jeg tenker sånn; kommer jeg til å få nytte av det, kommer jeg til å få noe, altså kommer jeg til å få nytte av det når jeg blir større? Er det så vits at når jeg ikke trenger det så mye liksom. - (Men) mamma og pappa har sagt at hvis du har veldig, veldig lyst til å gå på det så kan du gå på det. Men så tenker jeg litt over det og tenkte at det kanskje ikke er så vits å gå der når det er så dyrt. Og heller ta en annen hobby jeg liker.. ( - ) men nå har jeg egentlig lyst til å gå på tegnekurs. ( - ) bestevenninnen min, som er kusinen min, har tenkt å gå på tegnekurs og hun og jeg, hun har lært meg å tegne ordentlig». (Jamila 13 år) Jamila har en rekke aktiviteter hun har lyst til å begynne på, og aller høyest på interesselista står teaterskole. Hun har gjort seg kjent med kostnadene ved de enkelte aktivitetene, derfor kan hun rangere aktivitetene ut fra kostnadsnivå. Til tross for at foreldrene gir en åpning til å begynne på det hun har aller mest lyst på, setter Jamila dette inn i en kost nytte-sammenheng. Hvis hun skal få tilført så stor del av familiens ressurser som deltakelse på teaterskolen krever, tenker hun at hun også må ha en varig nytte av det. Det er altså ikke bare den umiddelbare gleden ved å delta som betyr noe for Jamila; hun ser dette også i et 26 Fontene Forskning 1/12

27 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? framtidsperspektiv, som en kompetanse av betydning for livet. Gjennom disse kalkulasjonene ser det ut til at interessen som hovedmotivasjon må vike for et mer vennestyrt valg. Bestevenninnen skal begynne på tegnekurs; dette er et billigere alternativ og noe jentene kan ha felles glede av. Dette styrker båndene mellom dem og blir et akseptabelt kompromiss. Samtidig viser det hvordan Jamila tar på seg ansvar for familiens økonomi, ved ikke å kreve det hun har aller mest lyst til. Fritidsområdet er et av de feltene der vi ser mest tydelig hvordan barn skjermer sine foreldre mot økonomiske krav de har vanskelig for å innfri (Tvetene 2001, Thorød 2008). Til tross for både interesse og tilgang til aktiviteter, er det en gruppe av barna som ikke deltar i noe. Flere av dem gir uttrykk for at dette knytter seg til kostnader, selv om det er sjelden noen sier det så direkte som Jamal: «Det var på grunn av pengene jeg slutta (på fotball). Fordi det var så dyrt». Andre barn nærmer seg bare dette temaet på en indirekte måte. Jonis (12 år) synes det ser morsomt ut å holde på med kampsport: Jonis: «Jeg har ikke spurt. Jeg har bare fortalt at noen venninner går på karate, judo og sånn». Intervjuer: «Hva sier foreldrene dine til det da? Sier de noe spesielt?» Jonis: «Nei» Ved å fortelle om hva andre venner holder på med, sender Jonis ut en «prøveballong» til foreldrene sine. Dette er en måte flere barn bruker for å sjekke ut om det har noen hensikt å gå videre med spørsmål om å begynne selv. Hvis foreldrene responderer på det barna forteller, åpner det seg et forhandlingsrom. Men der slike fortellinger blir møtt med taushet og manglende interesse, trekker barna seg tilbake og lar temaet falle. Diskusjon Mye av barnelivet er strukturert rundt deltakelse i organiserte aktiviteter, og et aktivt organisasjonsliv bidrar til å styrke lokalsamfunnene. For de barna som deltar, utgjør organisasjonene en viktig kilde til sosial kapital, der barn er medskapere av kapitalen, men også kan dra direkte nytte av denne gjennom relasjoner og kompetanser som utvikles. Studien Barns levekår (Sandbæk og Pedersen 2010) viser at det er nyanser i hvordan barns hverdag oppleves, også for barn som vokser opp med lave inntekter. Når de fleste barna deltar i organiserte aktiviteter, viser det at foreldrene prioriterer penger til dette, selv om de økonomiske rammene er trange. Mange barn har et handlingsrom som gir dem mulighet til å gjøre valg mellom aktiviteter og dermed delta i det som oppfattes som en viktig side ved oppvekst i Norge. Til tross for dette, ser vi at økonomien er til stede, direkte og indirekte, i mange av valgene som foretas. De barna som er med i organiserte fritidsaktiviteter snakker lite om økonomiske vurderinger i denne sammenhengen; det er venner og interesser som tilsynelatende styrer valgene som tas. Når vi går dypere inn i barnas historier, er penger en bakgrunnsfaktor som spiller inn på flere områder. I utgangspunktet kan barn velge mellom et utall tilgjengelige aktiviteter, og både egne interesser og vennenes deltakelse danner grunnlag for hva de ønsker å delta i. Men siden det er knyttet utgifter til alle slike aktiviteter, vil spørsmålet om penger være til stede når det skal avgjøres i familiene hva barna skal delta i. På den måten blir økonomien et filter som sorterer bort en del typer aktiviteter som uaktuelle. Der dette eksplisitt snakkes om, knytter det seg gjerne til aktiviteter som er kjent for å være kostbare. Men heller ikke fotball går fri, til tross for at dette er en massebevegelse for barn og unge. Jamal måtte slutte på fotball av økonomiske grunner, mens Jonis ikke engang spør foreldrene direkte om hun kan få begynne på karate. For å forstå dette kan vi knytte an til Bourdieus habitusbegrep (Bourdieu [1980] 2007). Jonis habitus er dannet av de eksistensbetingelser hun lever under, som blant annet knyttes til svak økonomi, og disse har satt seg som varige disposisjoner i henne. Eksistensvilkårene har «tendens til å framstå som nødvendige og naturlige fordi de ligger til grunn for de opplevelses- og vurderingsskjemaer» (Bourdieu [1980] 2007:93) hun oppfatter verden gjennom. Dermed trenger ikke Jonis annet enn å nevne kort hva hennes venninner deltar i. Når foreldrene ikke responderer, svarer det til Jonis habitus, og oppfyller det hun forventer. Hun trenger derfor ikke ytter- 27

28 ligere svar enn det som ligger i foreldrenes taushet. Jamila er derimot mer aktiv i sine vurderinger. Også hos henne er de objektive eksistensbetingelsene en viktig bakgrunnsfaktor, men hun utfordrer disse. Når Jamila diskuterer hvilke aktiviteter hun kan tenke seg å begynne på, ser vi at hun umiddelbart trekker inn kostnadene ved aktiviteten. Likevel avviser hun ikke muligheten for å begynne på denne, hun gjør også nyttevurderinger. Samtidig har hun sjekket ut med foreldrene om det er økonomisk mulig å delta, og har fått et tvetydig svar, som skyver ansvaret tilbake til henne selv. Som barn i sin familie har Jamila samme eksistensbetingelser som foreldrene, men det er likevel en nyanse. Under påvirkning av norsk barndomskultur, vil Jamilas habitus endres i en litt annen retning enn det som overleveres fra familien. For henne er det viktig å være aktiv i fritiden. Når hun knytter aktivitetene til samvær med sin kusine, viser hun samtidig at endringen ikke er fullstendig gjennomgripende, og hun finner trygghet ved å opprettholde familiebåndene. I tillegg til filteret pengene utgjør, ser vi hvordan barnas tilgang til sosial kapital både kan utvide og snevre inn valgmulighetene. Fedia oppfattet sin klassevenninne som en portåpner til fotballtreningen, men fikk erfare det motsatte. Fotballen var et felt som var kontrollert av en populær etnisk norsk jente. Fedias habitus passet ikke inn, og hun hadde ikke den kapitalen som skulle til for å kjempe seg til en plass i dette feltet. Dermed trakk hun seg tilbake og fikk redusert sitt handlingsrom. Ida og Inger derimot, drar nytte av sine nettverksforbindelser så de kan være med i stallen og få delta i rideaktivitetene. Gjennom vennskap har de skapt sin egen sosiale kapital som gir dem tilganger de ellers ikke ville hatt mulighet til å få del i. Dette gir seg imidlertid ikke selv, men er avhengig av at jentene selv er aktive i å opprettholde vennskapsrelasjonen, slik Morrow (1999) definerer sosiabilitet. Jeg beskrev over hvordan barna utfra de kvalitative beskrivelsene er delt inn i tre økonomiske grupper, utdypet i Thorød (2008). For barna i den økonomisk beste tredjedelen ser det ut som de har det «som barn flest» også på fritidsområdet. Dette er den gruppa der barn oftest er med i organiserte aktiviteter. Når det gjelder den økonomisk svakeste gruppa viser det seg at de fleste også av disse er aktive. Her slår imidlertid to forhold inn. Noen av disse barna er minoritetsetniske, og deres deltakelse er blant annet knyttet til aktiviteter i moskeen eller til storbytiltak spesielt rettet mot etniske minoriteter. Dessuten får noen av barna dekket kontingent og utstyr fra sosial- eller barneverntjenesten til deltakelse i sin idrett. Da står vi igjen med barnegruppa i midten «knapphetsbarna». Det er i denne gruppa vi finner de færreste deltakerne. Her vises deres evne til å tilpasse seg, ved å tone ned egne ønsker og behov, eller ved å ta det økonomiske ansvaret på egne skuldre ved ikke å spørre om å begynne på noe som kan medføre økte utgifter på familiebudsjettet. Muligheten til å søke offentlig støtte til deltakelse i organiserte aktiviteter understreker igjen hvilken posisjon organisasjonslivet har i samfunnet. Imidlertid er det ikke alle som kan dra nytte av denne muligheten. Økonomisk sosialhjelp er knyttet til strenge kriterier, og flere foreldre viser til avslag på denne type søknader. Når barna i den økonomisk svakeste gruppa deltar oftere enn barna i mellomgruppa, tyder det på at det er lettere å få gjennomslag for søknad om økonomiske midler til fritidsdeltakelse for de som har svakest økonomi. Slik sett kan en tenke at sosialhjelpen virker etter intensjonene. At barna i mellomgruppa deltar minst, kan tyde på at disse familiene i mindre grad oppsøker det offentlige hjelpeapparatet. Da vil det skje strenge prioriteringer, som kan føre til at fritidsdeltakelsen til barna ikke når opp i fordelingen av familiens midler. Og om de søker sosialtjenesten om penger til deltakelse, vil de antakelig få avslag, da en av foreldrene ofte er i arbeid i disse familiene. De vil derfor ligge over inntektsgrensene som utløser økonomisk bidrag. Dette kan stå som en illustrasjon på hva en risikerer ved å gå over fra universelle ytelser til sterkere målretting. Universelle ytelser regnes som en bedre form for omfordeling i et samfunn, enn rent målretta tiltak, og regnes også som en av grunnene til at Norge har en relativt lav fattigdomsrate (Sandbæk 2008). I tillegg unngår en stigmatisering som er 28 Fontene Forskning 1/12

29 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? en uønsket sideeffekt ved målretting av ytelser. Ved målretting risikerer en også at grensene for hvem som er berettiget til bidrag vil kunne settes så lavt at en stor gruppe med økonomiske behov faller utenfor. Dermed kan familier med lav arbeidsinntekt komme dårligere ut enn de som lever av offentlige ytelser, og barna blir skadelidende. Lav arbeidsinntekt, og færre muligheter til supplerende sosiale ytelser, opprettholder det økonomiske stresset slike familier lever under (Meyers & Lee 2003). Fra politisk hold knyttes organiserte aktiviteter sammen med sosial kapital. At aktivitetene er til stede i et lokalsamfunn, at de er drevet av frivillige og at deltakelse ikke er begrenset av sosiale skillelinjer, er tegn på sosial kapital i Putnams forstand (Putnam 2000). På den måten kan vi si at den sosiale kapitalen i de ulike lokalsamfunnene gir rom for inkludering og deltakelse til tross for økonomiske forskjeller. Møtet med voksne ledere og utbyttet av de aktuelle aktivitetene i form av ferdigheter og kompetanse, bidrar til å utvikle barnas humane kapital, altså i et framoverskuende perspektiv. Dette kan ses i sammenheng med den politiske overbygningen fritidssektoren har fått i vårt land, der læring og kompetanse blir sett som supplement til skolens formallæring (BLD 2009), og sektorens mål blir hevet opp til noe som ligger i framtida. Bak dette kan vi forstå et syn på barn som er preget av hva barna skal bli, i motsetning til barnas egen opplevelse og livskvalitet her og nå. All deltakelse er imidlertid omsluttet av strukturerende elementer som til en viss grad kan oppfattes som konserverende for gjeldende normer i samfunnet. For noen barn blir deltakelse for krevende, og de trenger ekstra støtte for å være til stede, slik «Fritid med bistand» (Midtsundstad 2005) er eksempel på. Eller de velger helt bort det organiserte fritidslivet, og skaper sine egne aktiviteter, uten voksen styring og ledelse. Dette kan på én side ses som uheldig, da disse barna ikke får del i den sosialisering og kompetanseutvikling som foregår i organisasjonene. Da vil de heller ikke tilegne seg den sosiale kapitalen som ligger i å være del av en organisasjon. Dette kan ha konsekvenser for deres muligheter senere i livet. Mot dette hevdes det imidlertid at barn og unge selv er skapere av sosial kapital også utenom formelle strukturer. Leonard (2008) viser til barn og unge som skapere av «sub-kulturell» kapital gjennom aktiviteter som går på tvers av det voksensamfunnet verdsetter. Men gjennom dette skaper ungdommen sitt eget rom og utvikler sine egne kompetanser og knytter sosiale bånd. Leonard har imidlertid også et advarende perspektiv: Hvis disse aktivitetene ligger utenfor samfunnets normer, kan de bidra til å opprettholde sosiale nettverk som er basert på eksklusjon fra de dominerende nettverk i samfunnet. Legger vi så økonomi inn som premiss, får dette en ny dimensjon. Til tross for de politiske idealene om deltakelse i organiserte aktiviteter «uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon» (BLD 2011, s. 44), ser vi at noen barn ikke kommer med, eller at de risikerer å måtte slutte etter hvert som aktivitetene krever mer av utstyr og penger. Dette er ikke selvvalgt, men kommer som en konsekvens av familiens situasjon. I dette utvalget er det bare én gutt som tydelig velger bort det organiserte fritidslivet. De andre sier direkte og indirekte at de ønsker å delta. Da blir den sosiale kapitalen som ligger i lokalsamfunnets strukturer til liten hjelp, og vi kan slutte oss til Bourdieus tese om økonomisk kapital som roten til all annen type kapital (Bourdieu 1986:252). Avslutning Jeg har i denne artikkelen søkt å vise hvilke forhold som har betydning for barns deltakelse i fritidsaktiviteter. Tilgangen på aktiviteter kan defineres som sosial kapital knyttet til lokalsamfunnene. Barna selv uttrykker at de velger aktiviteter ut fra vennskap og interesser, men når en går dypere inn i historiene deres, vil familiens økonomi være et filter som snevrer inn de reelle valgmulighetene. Vi har for lite kunnskap om hvordan sosioøkonomiske forhold slår inn i forskjellige typer fritidsaktiviteter. Dette vil være av interesse å utforske nærmere, ikke minst i lys av betydningen det politiske Norge legger på frivillig deltakelse. 29

30 Summary Is it too expensive? Participation in organized leisure activities for children from low income families. In this article I study the participation of children from low income families in organized leisure activities and its ruling factors in light of economy and social capital. The data are derived from the qualitative part of the project: Children s level of living the impact of family income. 26 children aged years are interviewed about their daily life. The children describe that it is either their friends taking part or their own interests that rule their choice of activities. When looking more deeply into the stories, it becomes evident that the family economy works like a filter which limits the choices. Social capital, as in both structural and personal resources, may expand the choices but may also narrow them, in light of Bourdieu s field and habitus concepts. Key concepts: Children, poverty, organized activities, social capital, habitus Referanser Backe-Hansen, Elisabeth. (2004). Barn og unges håndtering av vanskelige livsvilkår. Kunnskapsbidrag fra 36 studier av barnefattigdom. Oslo: NOVA Rapport 12/04 Backe-Hansen, Elisabeth og Ida Hydle (red.) (2010)..) Sosial kapital og andre kapitaler hos barn og unge i Norge. Flervitenskapelige politikk- og forskningsutfordringer. Oslo: NOVA rapport 20/10 Bassani, Cherylynn (2007). Five Dimensions of Social Capital Theory as they Pertain to Youth Studies. Journal of Youth Studies Vol. 10, No 1 pp BLD (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet) (2009). Ungdoms fritidsmiljø. Ungdom, demokratisk deltakelse og innflytelse. Utredning fra ekspertgruppe, Rapport 2009 BLD (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet) (2011). Regjeringens satsing på barn og ungdom Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet Rapport Bourdieu, Pierre (1986). The Forms of Capital. I Richardson, J. G. Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. Connecticut: Greenwood Press Bourdieu, Pierre ([1972] 2005) Udkast til en praksisteori. København: Hans Reitzels forlag Bourdieu, Pierre ([1980] 2007) Den praktiske sans. København: Hans Reitzels forlag Castiglione, Dario, Jan W. van Deth, og Guglielmo Wolleb (2008). The Handbook of Social Capital. Oxford: Oxford University Press Elstad, John Ivar (2010). Helse blant barn og unge i lavinntektsfamilier. I Sandbæk. M og Pedersen, A.W. (red.). Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie Oslo: NOVA Rapport 10/10 Enjolras, Bernard og Dag Wollebæk (2010). Frivillige organisasjoner, sosial utjevning og inkludering. Oslo/Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport 2010:2 Epland, Jon og Mads I. Kirkeberg (2010). Går økonomiske levekår i arv? Samfunnsspeilet nr. 3, Oslo: SSB Fløtten, Tone og Axel West Pedersen (2008). Fattigdom som mangel på sosialt aksepterte levekår. I Harsløf, Ivan. og Sissel Seim (red.). Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget Fløtten, Tone og Hanne C. Kavli (2008). Barnefattigdom og sosial deltakelse. I Fløtten, Tone (red.) Barnefattigdom. Oslo: Gyldendal akademisk Furstenberg, Frank F, (2005). Banking on families: How families generate and distribute Social Capital. Journal of Marriage and the Family 2005, 67 (4) 30 Fontene Forskning 1/12

31 fagartikler Anne Brita Thorød Er det for dyrt? Harju, Anne (2008). Barns vardag med knapp ekonomi. En studie om barns erfarenheter och strategier. Växjö: Växjö university press, Acta Wexionensia Nr. 137/2008 Harju. Anne og Anne B. Thorød (2011). Child Poverty in a Scandinavian Welfare Context from Children s Point of View. Child Indicators Research, Volume 4, Issue 2 (2011), Page 283 Hjelmtveit, Vidar (2008). Langvarig økonomisk sosialhjelp i barnefamilier: Fattigdomsfelle for foreldre og barn? I Harsløf, Ivan og Sissel Seim (red.). Fattigdommens dynamikk. Perspektiver på marginalisering i det norske samfunnet. Oslo: Universitetsforlaget Jack, Gordon og Bill Jordan (1999). Social Capital and Child Welfare. Children and Society 1999, 13, 4 Krange, Olve og Åse Strandbu (2004). Ungdom, idrett og friluftsliv Oslo: NOVA, Rapport 16/04 Kvale, Steinar (2001). Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Leonard, Madeleine (2008). Social and Subcultural Capital among Teenagers in Northern Ireland. Youth & Society, Febr. 2008, Vol. 39 Loga, Jill (2011) Inkludering i nærmiljø. En studie av frivillige organisasjoner som flerkulturelle møteplasser. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillighet. Rapport Meyers, Marcia K. og Judy M. Lee (2003) Working but Poor. How Are Families Faring? Children and Youth Service Review Vol 25 no 3/2003 Midtsundstad, Anders (2005). Stian vil kjøre trial og Knut vil være med på bowling.tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2(1), Morrow, Virginia (1999). Conceptualizing social capital in relation to the well-being of children and young people: A critical review. Sociological review, 47, p NOU 2006:13. Fritid med mening. Statlig støttepolitikk for frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Oslo: BLD Offer, Shira og Barbara Schneider (2007). Children s Role in Generating Social Capital. Social Forces, (3): p Putnam, Robert D. (1993). Making democracy work. Civic traditions in modern Italy. Princeton, NJ: Princeton University Press. Putnam, R. D. (2000). Bowling alone: The collapse and revival of American community. New York: Simon and Schuster Ridge, Tess (2002). Childhood poverty and social exclusion. Bristol: The Policy Press Rysst, Mari (2005). Det koster å være kul. Om teenageres opplevelse av tilhørighet i en flerkulturell setting i Oslo. Tidsskrift for ungdomsforskning, 2005, 5 (2):5-26 Sandbæk, Mona (red.) (2008). Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Oslo: NOVA, rapport 7/2008 Sandbæk, Mona og Axel West Pedersen (red.) (2010). Barn og unges levekår i lavinntektsfamilier. En panelstudie Oslo: NOVA Rapport 10/10 Sletten, Mira A. (2011) Å ha, å delta, å være en av gjengen. Oslo: NOVA Rapport 11/11 Statistisk sentralbyrå (2011): (hentet ) Strauss, Anselm L. og Juliet M. Corbin (1998). Basics of qualitative research: Techniques and procedures for developing grounded theory. Thousand Oaks, California SageSvendsen, Lars H. (2008). Mytene om fattigdom. Aftenposten , Kronikk Thorød, Anne B. (2008). Sosial eksklusjon. I Sandbæk, Mona (red.) Barns levekår. Familiens inntekt og barns levekår over tid. Oslo: NOVA, rapport 7/2008 Townsend, Peter (1979). Poverty in the United Kingdom. Harmondsworth: Penguin Tvetene, Karin Gustavsen (2001). «Jeg prøver å få det til å bli borte av seg selv» om barn som lever i familier som har mottatt økonomisk sosialhjelp og deres håndtering av hverdagens møte med økonomiske krav. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, hovedoppgave Wakefield, Sarah og Blake Poland (2005). Family, friend or foe? Critical reflection on the relevance and role of Social Capital in health promotion and community development. Social Science and Medicine 2005, 60 (12) Wiborg, Øyvind N. og Marianne N. Hansen (2009). Change over Time in the Intergenerational Transmission of Social Disadvantage. European Sociological Review, 25, Wærdahl, Randi (2003). Learning by Consuming. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Universitetet i Oslo. Rapport 4:2003 Ødegård, Guro og Frode Berglund (2010). Generasjonsmotsetningars mobiliserande kraft. Betydninga av sosiale og politiske ressursar, I Backe-Hansen, E. og Hydle, I. (red.). Sosial kapital og andre kapitaler hos barn og unge i Norge. Oslo: NOVA Rapport 20/10 Aars, Jacob, Åsta D. Nordbø, Dag Wollebæk og Dag Arne Christensen (2011). Ung frivillighet i Norge. Endring og kontinuitet i unges frivillige engasjement Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. Rapport

32 Sammen er vi sterke Velferdsgodene vi har i dag, kom ikke rekende på ei fjøl! LO kjemper for et mer rettferdig samfunn. Vi har gjennom historien gått i bresjen for reformer som arbeidstakere nyter godt av i dag. For eksempel 8 timers dag, betalt ferie, full lønn under sykdom, avtalefestet pensjon og tjenestepensjon til alle. Det er godt å være med i et fellesskap med sterke verdier og stolte tradisjoner, et fellesskap som hver dag står på for å minske forskjeller og bedre folks livskvalitet. Rett til heltid, rettferdig lønn, faste ansettelser, nei til sosial dumping, internasjonal solidaritet er eksempler på viktige saker som LO kjemper for i dag. LO har snart medlemmer, og vi kan bli mange flere! Mange sier at den viktigste grunnen til at de ikke er organisert, er at de ikke er blitt spurt. Fortell dine arbeidskamerater om fordelene ved å være organisert i et LO-forbund! Inviter dem med i fellesskapet! Sammen er vi sterke. 32 Fontene Forskning 1/12

33 fagartikler nøkkelbegreper Melding, tekstkultur, sjanger, skriversynsvinkel, autoralt og personalt perspektiv Berit Skorpen Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsfag, Institutt for sosialfag/bachelor i barnevern Marit Synøve Johansen Høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Fakultet for samfunnsfag, Institutt for sosialfag/bachelor i barnevern Barnet i meldingsteksten Artikkelen er en tekstanalyse av bekymringsmeldinger fra barnehagene til barnevernet. Når personalet uroer seg for bestemte barn som tilbringer hverdagen sin i barnehagen, har de et ansvar for å melde fra til barneverntjenesten. Et rikt forråd av situasjoner, hendelser og opplevelser utgjør hverdagene i barnehagen. Hvordan avgrense og formulere seg om hva som bekymrer i dette mylderet av erfaringer? Det finnes ingen «nøytral» gjengivelses av barnets situasjon. Enhver måte å uttrykke seg språklig innebærer en posisjonering som bare delvis vil være gjennomtenkt og valgt. Denne artikkelen er en refleksjon over språket i meldingstekster. Når ansatte i barnehager opplever alvorlig bekymring for et barns oppvekstsituasjon er de pliktige til å melde fra til barneverntjenesten. Artikkelen baserer seg på analyse av slike meldinger. Formålet har vært å undersøke språk i meldingstekster for å se hvilke ordvalg og kategorier meldere bruker når de formulerer sin bekymring til barnevernet. Voksne og barn i barnehager inngår i mange dialoger og mye samhandling i løpet av en dag. Vi har sett etter spor av disse dialogene, om barnas perspektiv på sin egen situasjon opplyses, og om de selv kommer til orde i meldingene. Vår overordnede interesse har vært å undersøke hvilke språklige virkemidler meldere tar i bruk for å formidle barnehagers bekymring. Med virkemidler mener vi de retoriske grep som en skriver anvender for å kommunisere i samsvar med sine mål for teksten. Hvordan språket tas i bruk vil være bestemmende for hvordan barnet framtrer i teksten (Nybø 2006). Språket som anvendes er derfor av betydning for hvordan barnet forstås. Melderes synsvinkel og språkbruk trekker leserens oppmerksomhet i bestemte retninger, og leseren danner seg bilder av barn skriveren uroer seg for. Synet på barn har som kjent endret seg opp gjennom historien. Å framstille barn som fortolkende og synlige er i tråd med det kulturelle idealet om å forstå barn som «kompetente og aktive aktører». At barn kommuniserer sine erfaringer, utvikler sine relasjoner og aktivt påvirker sitt hverdagsliv, hersker det bred enighet om. Mange har beskrevet betydningen av at barns tanker, følelser og opplevelser gis rom ved å slippe deres stemmer og perspektiver til, både i offentligheten, i forskning og i offentlig forvaltning som angår dem (Gording Stang 2007, Gulbrandsen 2006, Ulvik 2005,2009, Green & Hogan 2005). Å ordlegge barn i tråd med dette kulturelle idea- Fontene Forskning 1/12, s

34 let er en utfordring mange profesjoner innen «barnebransjen» deler. Barn og barns situasjon beskrives, og tekstene formidles mellom fagfolk og institusjoner som møter barn og foreldre i egenskap av sitt yrke. Det er en etisk fordring for profesjonene å ordlegge andre, og samtidig ivareta respekten for dem. Hvordan barn skal tekstlig formidles er på denne måten en aktuell problemstilling (Højholt 2011). Åpner meldingstekstene for flere mulige tolkninger av barnets situasjon? Vil vi finne synet på det aktive barnet igjen i bestrebelsene på å ordlegge barnet i meldingstekster? Dette er spørsmål vi har blitt opptatt av og drøfter avslutningsvis. Å snu seg mot språket «Den språklige vendinga» med sitt opphav i litteraturvitenskapelig miljø, har etter hvert også innenfor samfunnsfagene ledet oppmerksomheten mot språket som medskaper av det vi oppfatter som «virkeligheten». Hvordan vi oppfatter fenomenene er avhengig av hvordan vi språksetter dem. Språket gir ikke en nøytral og objektiv avbildning eller representasjon av fenomenene, men er med på å konstituere vår forståelse av dem (Glomnæs 2005, Aaslestad 1997). Også innenfor forskningsfelter som barnevernet har det etter hvert kommet språkanalytiske og kritiske arbeider (se for eksempel Engebretsen 2006, 2007, Ulvik 2005, Nybø 2006, Bjørnebekk 2010, Skorpen og Johansen 2011). I denne artikkelen skal vi betrakte meldinger som aktive, tekstlige bidrag som påvirker synet på barnet i den framtidige barnevernsaken. Når barnehagen sender en melding til barnevernet om bekymring for barn, så mottas meldingen av et system med en bestemt tekstkultur. En tekstkultur kjennetegnes av bestemte tekstnormer for hva som er gode, relevante eller korrekte tekster innenfor denne tekstkulturen. Normene bestemmer med andre ord hva som aksepteres som tekster (Tønnesson 2008:53). Et juridisk språk er i bruk som følge av at barnevernet er forvalter av lov. Lovens tekster er en sjanger med klare tekstnormer, og slike tekster har makt (Tønnesson 2008:53). Barnehagene henvender seg altså til et system med forankring i en juridisk tekstkultur der det å beherske et formelt forvaltningsspråk gir nødvendig autoritet når saker skal fremmes. Metode Vi henvendte oss til en stor kommune på Østlandet med forespørsel om de kunne anonymisere meldinger med det formål at vi ønsket å studere dem som tekster. Vår forespørsel ble imøtekommet, og utvalget ble foretatt av barneverntjenesten. Artikkelen bygger på en analyse av teksten i de fem meldingene vi mottok. Meldingene ble sendt barneverntjenesten i Meldingene er av ulik lengde, fra én knapp side til tre sider lange. Vi som skriver denne artikkelen har selv som tidligere barnevernarbeidere, foretatt mange vurderinger av meldinger, om de vitner om fare for barnet, og om de skal lede til undersøkelse av barnets situasjon. I denne artikkelen diskuterer vi imidlertid ikke om de fem meldingene gir grunnlag for å opprette barnevernssak. Her er vi opptatt av de språklige virkemidlene som tas i bruk i framstillingen av barn og foreldre. Som lærere for framtidige barnevernpedagoger tematiserer vi også i vår undervisning hvordan språkbruk og retoriske mekanismer påvirker vår oppfatning av andre mennesker. Når man skal ordsette andre mennesker i barnevernets dokumenter, må man ha respekt for språkets makt. Tekstanalyse handler om «å ta teksten der du finner den», og lese den med et kritisk blikk. Oppmerksomheten i vår analyse er rettet mot hva teksten kan gjøre med leserens forståelse av barnet og barnets situasjon (Engebretsen 2006,2007), ikke om meldingene fyller vilkårene for å igangsette en undersøkelse. Samtidig kan vår fortrolighet med det å vurdere innkomne meldinger til barnevernet ha bidratt til blindpunkter hos oss når meldingene skal analyseres som tekster. Ting man «tar for gitt» kan unnslippe spørsmålsstillingen og den analytiske oppmerksomheten. En tekst kan alltid leses og fortolkes på flere måter; vår analyse er ett bidrag. Vi har valgt noen begreper og noen tekstutsnitt fra meldingene i den hensikt å illustrere vår lesemåte. Sitatene er tenkt som «kikkhull» inn i materialet, og de er valgt for å belyse våre analy- 34 Fontene Forskning 1/12

35 fagartikler Berit Skorpen, Marit Synøve Johansen Barnet i meldingsteksten tiske spørsmål. Vi vil etterstrebe å gjøre våre analytiske refleksjoner så «gjennomsiktige» at også vår tekst kan leses med kritiske blikk. Under første gjennomlesning av meldingene formet det seg et overordnet spørsmål: Hvilke ordvalg og virkemidler tar skriveren av meldingene i bruk for å kommunisere barnehagens bekymring? Nærlesning av hver melding ledet til følgende analytiske spørsmål, som også etter hvert ble styrende for hvordan de ble sortert: Hvordan beskrives barnet? Er barnets dialoger og samhandling med andre i barnehagen gjengitt? Hvilken plass får foreldrene og på hvilken måte omtales de i meldingene? Avslutningsvis oppsummerer vi våre refleksjoner, og diskuterer hvordan funnene kan gis relevans for samarbeidet mellom barnehager og barnevern. Foreldre og de ansatte i barnehagen samarbeider daglig om barns trivsel i hverdagen. Barnehagepersonalet er i dette samarbeidets navn avhengige av foreldres velvilje og vil nødig legge seg ut med dem (Backe-Hansen 2009). Innblanding kan føre til ubehagelige konflikter. De kan også frykte at det å ta opp sin uro med foreldre kan gå utover barnet, for eksempel ved at barnet holdes borte fra barnehagen. Samtidig har de et ansvar for å ta sin bekymring for et barns situasjon på alvor. Derfor vil de også søke å ordlegge seg på måter som gjør at barnevernet tar dem alvorlig og at plikten for å undersøke utløses. Selv om de ansatte i barnehagen kjenner barnet og foreldrene godt, er det å finne de rette ordene ikke enkelt. Det er mange hensyn å ta når uro for barn skal språksettes. Om meldinger og barnehagers dilemma når de bekymrer seg for et barn Meldinger er tekster der barnehageansatte har nedtegnet sine bekymringer for navngitte barn. Hensikten er å gi barnevernets ansatte den nødvendige inngangsbilletten til å undersøke hvordan barn har det når de ikke er i barnehagen. Foreldrene kan ikke motsette seg at de på bakgrunn av en slik melding kan få barnevernet på døra. Selv om det finnes regler som sikrer borgerne mot det offentliges inngrep i det private, har foreldre ingen steder å sende en klage når barnevernets ansatte følger opp en melding fra barnehagen. På tross av sin vidtrekkende karakter, er en slik beslutning ikke et vedtak i loven forstand. Plikten til å undersøke er med andre ord ikke et enkeltvedtak, men følger direkte av lovteksten i barnevernslovens 4-3. Det å bekymre seg for barn kan kjennes som et ubehag. Det kan være vanskelig både for barnehageansatte og andre å sette ord på hva det handler om. Hva er det som ikke stemmer? Er det alvorlig? Er det jeg som overreagerer? Ofte er det en tidkrevende prosess før en får tak i hva bekymringen gjelder. I en kartlegging av samarbeidet mellom barnehage og barnevern (Backe-Hansen 2009) beskriver ansatte i barnehager sitt strev på denne måten når spørsmål om å melde fra til barnevernet kommer opp. Barnet i meldingsteksten, et perspektiv utenfra I det følgende skal vi se hvordan denne uroen manifesterer seg i meldingene ved å presentere noen eksempler. Når en tekst skrives er det alltid fra en synsvinkel som har betydning for hvordan personene framstår i teksten. Å undersøke hvilken synsvinkel eller hvilket perspektiv skriveren anvender, kan dermed være en måte å synliggjøre hvilket bilde av barnet teksten skaper (Nybø 2006:39). Skriveren kan betrakte personer og hendelser utenfra, eller hun kan være en deltaker i det som fortelles. Synsvinkelen vil understrekes av hvilke stemmer som kommer til orde. Får personene det gjelder snakke selv, eller er det skriverens fortolkning som gjengis? Det følgende utsnittet er en illustrasjon på at skriveren selv står utenfor handlingen: «I løpet av høsten har jenta blitt mer urolig, og har hatt økende sinne- og frustrasjonsutbrudd som går utover andre barn og voksne. Hun slår umotivert, og prøver grenser hele tiden. Selv i grupper med 1-2 barn vil hun ha kontroll over leken og lager sin egen agenda. Hun har til tider ikke ro til å holde en lek eller holde på lekekamerater, selv ikke med en voksen til stede. [..] Hun har lav frustrasjonsterskel, og er helt avhengig av voksen store deler av dagen». I tekstutsnittet leser vi at dette er ei jente som ikke synes å inngå i dialoger og samhandling med andre 35

36 barn og voksne, men uroen og handlingene hennes «går utover» dem. Skriversynsvinkelen er autoral skriveren deltar ikke i historien det berettes om (Engebretsen 2007:31). Barnet er observert utenfra, fra en posisjon utenfor teksten. Den autorale synsvinkelens betraktende posisjon innebærer nettopp at skriveren står utenfor handlingen. En autoral synsvinkel er en vanlig autoriseringsstrategi for makttekster (Engebretsen 2007, Berge 2003). Ved en autoral synsvinkel framstår ikke meldingen som en persons uttrykk for en persons subjektive opplevelser. Utenfra-perspektivet gir teksten autoritet og tyngde. Perspektivet utenfra understrekes tydelig ved at hun «slår umotivert». Teksten synes å utelukke muligheten av at jenta kan tenkes å ha en intensjon, at hun kan tenkes å slå som svar på noe. Betrakterens blikk slik det nedfeller seg i skriverens penn «ser i dypet» av jenta, og framstiller henne «slik hun «egentlig» er» (Engebretsen 2007:84). Synsvinkelen synes å fastslå sannheten om jenta. Det leder oss til tanker om at det er noe uberegnelig ved henne, noe «farlig». Hennes slag blir ikke forstått som en form for kommunikasjon som får betydning i relasjon til noe/noen andre, heller et uttrykk for en «labil» egenskap ved henne. «Å slå umotivert» er et utsagn som leder leseren til å tenke at det er vanskelig å forutse handlingene hennes; hun handler ikke som man kunne vente. Synsvinkelen gir teksten autoritet og derfor troverdighet. I en personal skriversynsvinkel vil en se begivenhetene gjennom øynene til en person som deltar i handlingen, og som ofte deltar som et «jeg» i det som det fortelles om. Et eksempel på dette fra en annen melding: «Jeg hadde en samtale med mor (dato). Hun var meget bekymret for datteren. Jeg anbefalte at vi skulle henvise til BUP. Mor var fornøyd med dette og jeg skulle ta videre kontakt. [..] Kort oppsummert vil jeg uttrykke sterk bekymring for barnet». Dette er den eneste meldingen av de fem vi har analysert som er skrevet i jeg-form. Vi ser omrisset av en dialog som har foregått mellom barnets mor og skriveren av meldingen. I teksten tillegges morens bekymring henne selv; hun er en samtalepartner som aktivt formidler bekymring for barnet sitt. Teksten gir inntrykk av en samtale mellom to likeverdige deltakere som deler et felles anliggende; de har en felles sak (Skjervheim 2002). De finner hverandre i uroen over barnet. Moren er ikke sitert direkte; teksten gjengir ikke hennes egne ord, bare skriverens fortolkning av hennes synspunkter. Likevel er synsvinkelen personal ved at skriveren tilstreber seg å gjengi begge hovedpersonenes perspektiver slik de framkommer i en samtale dem imellom. Det innforståtte språket I det første eksempelet framgår at «Hun har lav frustrasjonsterskel, og er helt avhengig av voksen store deler av dagen [..] [..]Hun slår umotivert, og prøver grenser hele tiden». I dette tekstutsnittet er «lav frustrasjonsterskel», «slår umotivert» og «prøver grenser» eksempler på vide og upresise begreper. Det er begreper som kan romme mye og ulikt om de skulle konkretiseres. Slike begreper er et vanlig fenomen i fagspråk. De hører hjemme i et faglig språk barnehagen og barnevernet deler de har et felles ordforråd for faglig utveksling. Når grupper av personer er underlagt og følger de samme tekstnormene om hva som anses som riktig lesning, kan man si at de tilhører et fortolkningsfellesskap (Engebretsen 2007:48). Innenfor et fortolkningsfellesskap anerkjennes man som «lesekyndig» i betydningen at man innehar den kompetanse teksten forutsetter. Man anser seg å være innforstått med hvordan fagtermene skal fortolkes. Man er en implisert leser, «medlem» av en tekstkultur (Engebretsen 2007, Tønneson 2008:53). Slik blir meningen med ordene til i en dialog mellom skriver i barnehagen og leser i barnevernet. Skriveren kan ta for gitt at leseren forstår poenget (Tønneson 2008:58). Vide og upresise uttrykk som de ovenfor nevnte anvendes i kommunikasjonen mellom skriver og leser ved at leseren tar det faglige innholdet for gitt. Ordene autoriserer seg selv de blir selvautoriserende (Engebretsen 2007). Faglige sekkebegreper fungerer ved det de tar for gitt de leses med et «Aha, slik er hun altså». Faren ved «aha-ord» er at de ikke lenger diskuteres. De uttrykker det selvsagte, det «vi alle vet» 36 Fontene Forskning 1/12

37 fagartikler Berit Skorpen, Marit Synøve Johansen Barnet i meldingsteksten og forstår som «sant», som fakta (Ulvik 2005, Hall 1997). Ordene inngår i påstander og blir stående som autoritetsargumenter. Leseren forstår hovedbudskapet: Det er ikke noe å lure på. Vi tar for gitt at barna lider overlast. I en av meldingene finner vi en kontrast til det implisitte og tatt-for-gitte i aha-ordene ved at skriveren lar teksten åpne seg for en reell dialog med leseren. Skriveren gir til kjenne en forståelse for at det kan finnes ulike fortolkninger av barnets uttrykk: «Gutten gråter fortsatt mye når han leveres i barnehagen. Han har behov for å ha en voksen tilknytningsperson gjennom dagen. Dersom han ikke ser «sin» voksen gråter han mye og leter etter henne. Personalet opplever gråten som preget av fortvilelse og angst, ikke trass eller manipulering. Atferden kan best karakteriseres som en «klamrende væremåte». I de tre første setningene beskrives gutten som mye gråtende og blir vurdert som å være avhengig av voksen nærhet. I fjerde setning tilbys leseren flere forslag til tolkning av gråtens karakter: «Personalet opplever gråten som preget av fortvilelse og angst, ikke trass eller manipulering». Kanskje denne nyanseringen av at guttens gråt kan forstås på flere måter gjenspeiler en dialog som har foregått mellom de ansatte? Vi får ikke her tilgang til absolutte vurderinger eller fastlåste sannheter, men til den undring og søken som ligger til grunn for barnehagens bekymring. Når teksten på denne måten åpner opp for en dialog mellom flere stemmer, inviteres også leseren til å delta (Bakhtin 1990). Når en bestemt fortolkning ikke tas for gitt skapes nysgjerrighet hos leseren. Leseren inviteres således til undring både over guttens gråt og diskusjonene i personalet forut for meldingen. Teksten etablerer en dialog med leseren, ikke gjennom å autorisere «det vi alle vet», men gjennom å ordsette alternativer til hvordan gråten skal forstås. Dette inntrykket forsterkes av den siste setningen «Atferden kan best karakteriseres som en «klamrende væremåte»». Isolert sett kan det å ha «en klamrende væremåte» være eksempel på et selvautoriserende faguttrykk. Den impliserte leser vil tenke «aha, et tilknytningsskadd barn». I dette utsnittet ser vi imidlertid at fortolkningsfellesskapet mellom skriver og leser erkjennes; det gjøres til en åpen premiss ved formuleringen «kan best karakteriseres som». Teksten synes å åpne opp for at skriveren vil unngå det tatt-for-gitte ved ordvalget. Teksten synes å erkjenne at det ikke er automatikk i uttrykket «klamrende væremåte»; det handler om en av flere fortolkninger av guttens væremåte. Teksten leder tanken til at skriveren også har tilgang til andre ordvalg, men oppfatter dem ikke som like dekkende. Teksten sier underhånden «Det handler ikke om hvilket som helst barn som søker voksne. Dette fortvilte barnet vil sannsynligvis av faglig kompetente bli forstått som å ha «en klamrende væremåte»». På denne måten understrekes at det er gjort en fortolkning av barnets væremåte. Teksten viser at skriveren både kjenner, og har respekt for definisjonsmakten i faglig språk. Fortolkningen av barnets væremåte gjøres eksplisitt til forskjell fra en autoriseringsstrategi som tar for gitt. På denne måten inviterer dette tekstutsnittet til en dialog med, heller enn påstander overfor, en implisert leser. Synsvinkel og stemme i meldingene I narratologisk teori skilles mellom synsvinkel og stemme (Gaasland 1999). Synsvinkelen er knyttet til perspektivet det skrives fra. Et autoralt perspektiv slik vi har omtalt det, bedømmer barnets handlinger og «adferd» fra et faglig vurderende ståsted utenfor hendelsene. Synsvinkelen er fortellerens. Et autoralt perspektiv kan imidlertid også tilstrebe seg på innlevelse i barnets synsvinkel, for eksempel ved at barnets tanker eller samtaler med barnet gjengis (Gording Stang 2007:88). Stemmene i en tekst viser til hvem som «eier» utsagn i teksten, hvem som snakker eller forteller. Vi skal i det følgende gi noen eksempler på meldingenes synsvinkel og stemme, først i omtalen av barna, så av foreldrene. Et eksempel på at barns stemme er indirekte gjengitt: «NN snakker ofte om faren sin, og kan si at pappa besøkte meg i helgen. De gangene NN har fortalt dette, vet vi at det ikke har vært tilfelle. Vi vet at han har 37

38 vært sammen med faren sin to ganger, og at det fra NN sin side er et sterkt ønske om å se faren sin mer enn det han gjør. NN undrer seg på hvorfor pappa ikke kommer og besøker ham oftere, og hvorfor han ikke ringer når han har sagt at han skal ringe. [..] Vi ser dette stresser NN og vi observerer uroen han har rundt situasjonen». I første setning «NN snakker ofte om faren sin, og kan si at pappa besøkte meg i helgen», kommer guttens egen synsvinkel tilsynelatende fram fordi det refereres til noe han skal ha sagt. Dette er eksempel på en indirekte talegjengivelse (Engebretsen 2007:65). Også nest siste setning i sitatet er et eksempel på slik indirekte talegjengivelse: «NN undrer seg på hvorfor pappa ikke kommer og besøker ham oftere, og hvorfor han ikke ringer når han har sagt at han skal ringe». Skriveren lar tilsynelatende gutten slippe til med sitt eget perspektiv, igjen i form av å referere guttens utsagn. Kanskje kan det kalles et potensielt sitat som ikke «fullbyrdes» ved å gi ham ordet i 1. person. Gutten gjengis med andre ord ikke i direkte tale. Han kommer til orde i 3. person, og det er skriverens fortelling om hans fortelling vi får tilgang til. Derved er synsvinkelen skriverens; det er en fortelling om en hendelse der gutten var hovedperson, ikke guttens egen stemme eller hans synsvinkel. I samme melding som sitert over heter det: «Pappa har aldri sagt han er glad i meg, men jeg er glad i ham». Gutten gjengis her i sitat eller direkte talegjengivelse (Engebretsen 2007:65). Han slipper til med sine egne ord om sin kjærlighet til faren, som på sin side aldri har sagt at han er glad i gutten. Heller ikke her gjengis en dialog med andre som gutten henvender seg til eller som svarer ham. Talegjengivelsen synes å være en enetale fra guttens side. Hvorfor er dette ene sitatet tatt med i meldingen? Utsagnet kan synes valgt ut fra den emosjonelle ladning det har. Skriveren velger å overlate sin autoritet til guttens egen stemme som for å understreke og framheve guttens ensomhet og lengsel. Barnet i meldingen slipper til i direkte gjengivelse, men uten at sammenhengen, svarene eller dialogen de barnehageansatte har med barnet framgår. Barnets utsagn gis av skriveren status som nødrop, og på denne måten understreker valg av utsagn skriverens fortolkning av barnets situasjon som alarmerende og foruroligende. Dette er et gjennomgående resultat i analysen av de fire meldingene der barna siteres. Ved at skriveren låner sin autoritet til barnets stemme, blir barnet tilsynelatende «en aktiv aktør» som autoritativt tar til orde med skriveren som en nøytral og lojal formidler. Imidlertid er den direkte gjengivelsen av guttens utsagn i meldingen sitert ovenfor, like fullt en autoral synsvinkels utenfra-definisjon. Teksten konstituerer barna i fortellingen som barn utenfor relasjoner og samspill med andre i barnehagen. Barnehageansattes dialog med barnet, deres bekymring for barnet og deres deltakelse i situasjoner som oppstår, ordsettes ikke. Ordene framstår som løsrevne replikker fra barna, uten gjensvar i de ansattes uro eller bestrebelser på å møte dem. Valg av replikker er tatt med skriverens vurderende briller fra en posisjon utenfor teksten. I teksten verken møtes, svares eller trøstes barnet, noe vi må anta gjøres i situasjonen som ligger til grunn for teksten. Selv om barna gjengis med sine egne ord, har skriveren likevel stilt seg mellom med sine valg og vurderinger. Ved at barnas utsagn er løsrevet fra en sammenheng og ordene står uimotsagte, har leseren heller ikke tilgang til å ta stilling eller gjøre seg opp en mening om hvordan livet leves for dette barnet i og utenfor barnehagen. Foreldrene i teksten Barna kommer i liten grad direkte til orde i meldingene. Vi har også sett etter hvordan foreldrene framtrer i meldingene. Er deres synsvinkel og stemmer synlige i tekstene? Heller ikke foreldrene blir ofte gjengitt, men deres samhandling med personalet blir omtalt i større grad. Utsnitt fra den eneste meldingen som er skrevet i jeg-form: «Jeg hadde en samtale med mor (dato). Hun var meget bekymret for datteren. Jeg anbefalte at vi skulle henvise til BUP. Mor var fornøyd med dette og jeg skulle ta videre kontakt. [..] (Dato) kommer far og sier han er helt uenig i og vil ikke at barnet skal ha 38 Fontene Forskning 1/12

39 fagartikler Berit Skorpen, Marit Synøve Johansen Barnet i meldingsteksten hjelp fra PPT eller BUP.[..] [..] Kort oppsummert vil jeg uttrykke sterk bekymring for barnet». Ifølge barnehagelovens 22 skal barnehagen gi opplysninger til barnevernet av eget tiltak når de er alvorlig bekymret for et barn. Det er styreren i barnehagene som er pålagt å skrive meldinger til barneverntjenesten. Hun får seg fortalt historien om bekymring fra avdelingenes ansatte, og formulerer meldingen til barneverntjenesten på bakgrunn av det. Denne ansvarsdelingen fører til at ulike blikk er gjenkjennelige i meldingene, og leder oss til et analytisk skille mellom en teksts historie- og fortellingsnivå (Genette 1972:72 hos Engebretsen 2007:33). Meldingsteksten når den skrives og sendes blir fortellingens nåtid. Bakgrunnen for bekymringen, livet slik det utspiller seg i samspill og relasjoner i avdelingen er fortid. Det er historie når meldingen utformes i styrers penn og seinere leses i barnevernet. De ansatte har foretatt en fortolkning av barnets væremåte og situasjon. Styreren som skriver fortolker de ansattes fortelling om sin bekymring for barn og foreldre. I forlengelsen oppstår spørsmålet om hvordan skriveren løser denne utfordringen mellom historie- og fortellingsnivå. I meldingen sitert ovenfor løser skriveren dilemmaet ved å være både deltaker i historien og forteller av historien. Styreren er hovedperson i historien hun skriftlig gjengir hun er et jeg som selv samtaler og har telefonsamtaler. Hun er også forfatteren som skaper fortellingen om det som har skjedd. Ved at fortelleren er den samme som forfatteren (Engebretsen 2007:31), skapes en sammenheng mellom fortid (det som har skjedd) og nåtid når meldingen skrives. Denne sammenhengen synes å understreke og klargjøre alvoret i meldingen og gir den autoritet. Her gjengis en dialog med barnets mor og far. I første setning «Jeg hadde en samtale med mor. Hun var meget bekymret for datteren. Jeg anbefalte at vi skulle henvise til BUP. Mor var fornøyd med dette», ser vi dialogens turtaking, og bestrebelsen på å gjengi samtalen som fortelling slik den dialogisk utspant seg på historienivå. Synsvinkelen er personal ved sin søken etter å se bekymringen for barnet også med morens blikk, og i dialog med en styrer som er et tilstedeværende og svarende «jeg». Siste setning i meldingen sitert ovenfor lyder: «(Dato) kommer far og sier han er helt uenig i og vil ikke at barnet skal ha hjelp fra PPT eller BUP.[..]». Bruk av verbet kommer, kan tyde på at faren fysisk dukker opp på styrers kontor. Han sier seg uenig med sannsynlig referanse til samtalen moren og styreren har hatt tidligere, der de to har funnet hverandre i en samhørig bekymring for barnet. Skriveren etterstreber å formidle hans uenighet uten å dømme, men styreren er ikke svarende til stede i historien. Derfor kan synsvinkelen kalles en «personal synsvinkel i tredjeperson» (Engebretsen 2007 ). Fortelleren deltar ikke som jegperson i handlingen, men synsvinkelen etterstreber likevel å forstå den andres perspektiv. Når det bekymringsfulle skal formidles Et rikt forråd av situasjoner, hendelser og opplevelser utgjør hverdagene i barnehagen. Hvordan avgrense og formulere seg om hva som bekymrer i dette mylderet av erfaringer? Det finnes ingen «nøytral» gjengivelse av barnets situasjon. Enhver måte å uttrykke seg språklig på innebærer en posisjonering som bare delvis vil være reflektert og valgt. Å fange hele rikdommen av hverdagserfaringer i meldinger er ikke mulig og heller ikke hensikten. Vi skal i det følgende drøfte hva de språklige virkemidler vi har analysert fram gjør hva skriveren vinner og taper ved de retoriske grepene. Retoriske virkemidler Vår analyse av tekstene tyder på at et perspektiv utenfra, altså en autoral synsvinkel og selvautoriserende begrepsbruk, preger meldingstekstene. Barna siteres i noen av meldingene uten å få tilsvar. Vi finner få bestrebelser på hvordan det som bekymrer kan fortone seg fra barnets perspektiv. På denne måten blir faglig karakterisering av barnets problemer framtredende i teksten, mens barnets relasjoner, dialoger og samhandling med andre underkommuniseres. Skriveren vil at leseren skal oppfatte at dette er et barn man er alvorlig bekymret for man vil nå fram. Og språket når fram til mottakeren og får gjennomslag: I samtlige meldinger blir det besluttet å iverksette undersøkelse. Vi må anta at mottakeren barne- 39

40 vernet raskt oppfatter faresignalene for barnet. De språklige virkemidlene er med andre ord virkningsfulle, og barnets situasjon skal undersøkes. Hva er problematisk ved å ta i bruk disse virkemidlene? Faren er at når skriverens avstand til barnet blir stor, skapes det typiske og gjenkjennelige barn som leseren umiddelbart kategoriserer. Det særegne, spesielle og unike ved hvert enkelt barn kan bli borte. Det innforståtte språket oppmuntrer ikke til diskusjon og undring hos mottakeren. Ulvik (2005) finner i sin forskning at barna i barnevernet er underlagt klisjéaktige definisjoner. Hun betegner barnevernets vanlige språklige redskap som «kulturinterne redskaper» (Ulvik 2005:31). De kulturinterne begrepene fungerer som standardiserte og generelle formuleringer hvis meningsinnhold synes kjent. Når betydningsinnholdet tas for gitt, utforskes ikke begrepenes innhold og bruk av dem vil utarme teksten (Ulvik 2005, Hall 1997) En av meldingene synes å gå i dialog med leser om hvordan barnet skal forstås. Beskrivelsen åpner opp for at det kan være forskjellige måter å forstå barnet på. Den undrende formen skaper en nysgjerrighet hos leseren, uten at det bekymringsfulle nedtones. Teksten synes også å understreke det sammensatte fenomenet uroen er. Teksten viser at skriveren har en bevissthet om at ordene en benytter når et barns væremåte skal vurderes, er konstruksjoner av barnet basert på valgmuligheter. Det er ikke sannheter som på nøytralt vis slår fast at «slik er barnet». Kan det bildet som skapes være nødvendig av hensyn til gjennomslaget, eller kan det også i meldinger finnes rom for å framstille barnet på nyanserende måter uten at alvoret forsvinner? Teksten skal overbevise det ønskes tilgang til barnevernet. Autorisering synes påkrevd. Å formulere seg for å nå fram med det som er problematisk og alvorlig ved barnets situasjon ligger i mandatet loven gir. Å understreke problemene kan bli viktigere enn en nyansert framstilling av barnet og barnets hverdag. Det å framheve problemer kan være en tradisjon som har nedfelt seg. Å få gjennomslag kan synes å kreve bestemthet og entydiggjøring ved et språk som følger implisitte, «kulturinterne» tekstnormer. Men på tross av melderens gode intensjoner er det skyggesider ved å ta i bruk slike språklige grep ved framstillingen av barnet. Vår innvending mot dette er at meldinger, som eksempel på offentlige etaters definisjonsmakt, er makttekster (Berge 2003). Selv om en melding også kan være en ny melding i en «gammel» sak, er meldingsteksten vanligvis barnevernsakens foreløpig eneste dokument. Meldingstekster er således saksbehandleres første «møte» med ukjente andre gjennom omtalen av dem. Selv om beskrivelsen i meldingen seinere kan bestrides av foreldrene, står ordene der svart på hvitt. Som leser av meldinger står ikke barnevernarbeideren ansikt til ansikt med barn og foreldre, men er prisgitt skriverens framstilling. Meldingens ordvalg, dens begreper og kategorier, trekker oppmerksomheten i bestemte retninger og kan peke framover mot en framtidig ordsetting av barnets situasjon. Slik kan meldingstekstens karakteristikker komme til å utgjøre filtre som barnevernets saksbehandlere ser barn og foreldre gjennom (Engebretsen 2007:14). Meldingsteksten har således betydelig definisjonsmakt. Barn kan bli værende i kontakt med barnevernet over mange år; de beskrivelsene de får av seg selv blir overleverte fortellinger om deres eget liv. De bildene som skapes av barnet blir barnevernarbeidernes briller, eller filtre, som de tar med seg i dokumenter og i møter. Kontrasten mellom hvordan barn og voksne ordlegges i meldingen er interessant. Skriveren ordlegger de voksne på andre måter enn barnet ordlegges. I lange sekvenser blir de voksnes synsvinkel gjengitt og de får stå ansvarlige for egne ord. De voksne framstår med sine individuelle perspektiver og stemmer Avslutning I meldingene er barnet i fokus. Det er barnets beste som er barnehagepersonalets anliggende. Barnehagepersonalet har personlige relasjoner til barna som omtales i meldingene; de deler hverdagsliv med barna i barnehagen. De ansatte må gjennom mange overveielser før en bekymringsmelding sendes. Vår analyse viser at meldingene følger bestemte sjangre, bestemte kulturinterne tekstmønstre som er 40 Fontene Forskning 1/12

41 fagartikler Berit Skorpen, Marit Synøve Johansen Barnet i meldingsteksten allment kjent innenfor barnehage- og barnevernfeltene (Engebretsen 2007:58). Meldingene kjennetegnes ved at barnet blir betraktet fra et perspektiv utenfra. Dette er en tekstkultur som er kjent fra barnevernet (Ulvik 2005, Engebretsen 2007, Bjørnebekk 2010). Den avpersonifiserte måten å gi teksten autoritet på kan også sees i lys av at barnevernets mandat er å vurdere og fatte vedtak ofte på bakgrunn av informasjonsinnhenting fra andre etaters fagfolk. Det å ha en personlig relasjon til barnet er avgjørende for hvordan barnet framstilles i offentlige dokumenter. Det at skriveren, fortelleren, kjenner barnet, dets hverdag, uttrykk og preferanser, har stor innflytelse på synsvinkelen som velges i den skriftlige omtalen av barnet (Nybø 2006:77) Sagt med andre ord det synlige barnet viser seg i fortellinger som gjengir og beskriver barnet i et konkret språk nært barnets erfaringer. Da vil barnet framtre i teksten som en person, som en fortolkende og synlig aktør. At forteller har en relasjon til barnet på fortellingens historienivå, ser altså ut til å ha avgjørende innflytelse på hvilken synsvinkel som inntas når det fortelles om barnet (Ibid) Vårt materiale gir derfor grunn til å anta at den skrivende styreren ikke kjenner barna selv, men i hovedsak har tilgang til de ansattes fortellinger om barnet. På den andre siden ser vi at skriveren i flere av meldingene har snakket med barnets foreldre, og framstillingen av dem i meldingene gir rom også for deres synsvinkel. Det kan synes underlig at det interaktive og fortolkende barnet ikke er mer synlig i meldingsteksten. Som påpekt innledningsvis har det i offentlig retorikk høy legitimitet å søke barns perspektiv og lytte til barns stemmer og ta barn «på alvor» (Ulvik 2005:27, 2009) Og det er jo nettopp i barnehagen de kjenner barna. Hvordan kan vi forstå at barnets dialoger med de ansatte og deres strev mot å forstå seg på barn som bekymrer ikke ordsettes mer? Vi tror at svaret ligger i det vi allerede har vært inne på. En autoral synsvinkel anvendes for å gi meldingen gjennomslag. Det er barnets beste som er i fokus, og det kan se ut som om de ansatte i barnehagen strekker seg mot den språkkulturen som finnes i barnevernet. Slik ønsker en å gi teksten tyngde og signalisere objektivitet eller ikke-subjektivitet (Bjørnebekk 2010). Det kan altså tenkes at det over tid har nedfelt seg en tradisjon i form av en implisitt tekstkultur der barnehageansatte utformer tekstene ved å bruke etablerte betegnelser som er kjent i barnevernet. Men når vi tror vi snakker om det samme uten å undersøke hva vi legger i ordene, kan det være lett å snakke forbi hverandre, og også lett at det partikulære barnet bli borte. Den ukonkrete allmenne forbisnakkingen kan lede til at spørsmålene som barnevernet bør stille i undersøkelsen blir færre enn de ellers ville blitt. En av meldingene synes å gå i dialog med leser om hvordan barnet skal forstås. Som nevnt skaper den undrende formen en nysgjerrighet hos leseren uten at det bekymringsfulle nedtones. En meldingstekst der skriveren innestår for sin bekymring uten å slå fast at «slik er barnet», kan også være et bedre utgangspunkt for barnevernet i deres dialog med barn og foreldre i undersøkelsen. Summary This article is a textual analysis of notices of concern sent from kindergartens to the municipal child protection services. When the staff is worried about specific children who spend their day in kindergarten, they have a legal responsibility to report their concerns. A rich supply of situations, events and experiences constitute every daylife in kindergarten. How can the kindergarten staff express what exactly worries them in this multitude of experiences? There is no «neutral» way to give account of a child s situation. Every approach to expressing oneself implies a position that only partly will be considered and chosen. This article is a reflection on the language in the texts of notices of concern. 41

42 litteratur Backe-Hansen, Elisabeth (2009). Å sende en bekymringsmelding eller la det være? En kartlegging av samarbeidet mellom barnehage og barnevern. NOVArapport nr. 6/2009. Bakhtin, Michail (1990). Det dialogiska ordet. Bokförlaget Anthropos. Berge, Kjell Lars (2003). Hvor er makten i teksten? I Berge, Kjell Lars, Siri Meyer og Tom Are Trippestad (red.) Maktens tekster. Oslo: Gyldendal Akademisk. Bjørnebekk, Wenche (2010). Utfordringer for utviklingen av et kunnskapsbasert barnevern. I Fontene Forskning, nr. 1/2010. Engebretsen, Eivind (2006). Barnevernet som tekst. Nærlesning av utvalgte journaler fra og 1980-tallet. Universitetet i Oslo: Det humanistiske fakultet. Engebretsen, Eivind (2007). Hva sa klienten? Retorikken i barnevernets journaler. Oslo: Cappelen Akademisk. Glomnæs, Eli (2001). Alt jeg kan si: språk, virkelighet og subjektets stemme. Landslaget for norskundervisning. Oslo: Cappelens Akademisk. Greene, Sheila and Malcolm Hill (2005). Researching Children s experience: Methods and methodological issues. I Greene, Sheila og Diane Hogan Researching children s experience. London: Sage. Gulbrandsen, Liv Mette (2006). Kulturpsykologiske tilnærminger til barns utvikling. I Liv Mette Gulbrandsen (red) Oppvekst og psykologisk utvikling. Oslo: Universitetsforlaget. Gaasland, Rolf (1999). Fortellerens hemmeligheter. Innføring i litterær analyse. Oslo: Universitetsforlaget. Hall, Christopher J. (1997). Social Work as narrative. London: Ashgate. Højholt, Charlotte (2011) Børn i vanskeligheder en introduktion. I Højholt, Charlotte (red) Børn i vanskeligheder. Samarbejde på tværs. Dansk Psykologisk Forlag. Nybø, Elsa (2006). Barnet i teksten. En studie av språk og fortellermåter i tekster om barnevern. Høgskolen i Oslo: Masteroppgave. Skjervheim, Hans (2002). Deltakar og tilskodar I Mennesket. Oslo: Universitetsforlaget. Skjær Ulvik, Oddbjørg (2005). Seinmoderne fosterfamilier: En kulturpsykologisk studie av barn og voksnes fortellinger. Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo: Unipub. Skjær Ulvik, Oddbjørg (2009). Barns rett til deltakelse teoretiske og praktiske utfordringer i profesjonelle hjelperes samarbeid med barn. I Tidsskrift for Norsk Psykologforening, nr. 12. Skorpen, Berit og Marit Johansen (2011). Velviljens språk. Om brukermedvirkningsretorikken i barnevernet. I Harald Jarning (red.) Dyktighet og kyndighet. Essay om høgskoleutdanninger og kunnskapsforståelse. HIO-rapport nr. 19/2011. Stang, Elisabeth Gording (2007). Det er barnets sak: Barnets rettsstilling i sak om hjelpetiltak etter barnevernslovens 4-4. Oslo: Universitetsforlaget. Tønnesson, Johan L. (2008). Hva er saksprosa. Oslo: Universitetsforlaget. Aaslestad, Petter (2007). Pasienten som tekst: Fortellerrollen i psykiatriske journaler. Oslo: Universitetsforlaget. 42 Fontene Forskning 1/12

43 fagartikler nøkkelbegreper Brukermedvirkning, Nav/sosialtjenesten, HUSK-prosjektet Tor Slettebø 1. amanuensis, Diakonhjemmet Høgskole diakonhjemmet.no Elisabeth Brodtkorb Høgskolelektor, Diakonhjemmet Høgskole elisabeth. diakonhjemmet.no Hilde Dalen Leder av Kreativt og mangfoldig arbeidsliv (KREM) Brukernes erfaringer og syn på kollektiv bruker- medvirkning Brukermedvirkning har vært et viktig element i det femårige HUSK-prosjektet ( ) som har hatt som mål å utvikle bedre tjenester ved å styrke kunnskap og kvalitet i sosialtjenesten. Artikkelen presenterer brukeres synspunkter på og erfaringer med kollektiv brukermedvirkning i prosjektet. Undersøkelsen viser at brukere mener faktiske erfaringer med medvirkning, fagfolkenes relasjonelle kvaliteter, verdien av å anerkjenne brukernes erfaringsbaserte kompetanse, at brukerne blir involvert i starten av prosjekter, betydningen av opplæring i brukermedvirkning, organisasjonstilknytning, er sentrale momenter for brukermedvirkning. De mener også at personlig kvalifisering er en forutsetning for økt brukermedvirking i relasjoner hvor makten er skjevt fordelt. Høgskole- og universitetssosialkontor (HUSK)-prosjektet var et femårig forsøk som hadde som intensjon «å utvikle bedre tjenester ved å styrke kunnskap og kvalitet i Nav/sosialtjenesten». Prosjektets mål var å styrke ledelse, utøvere og brukere av tjenestene ved å fremme strukturer og arenaer for forpliktende og likeverdig samarbeid mellom sosiale tjenester, forskning, utdanning og brukere, samt å styrke den praksisbaserte forskningen. I HUSK ble det opprettet fire prosjekter med utgangspunkt i utdannings- og forskningsinstitusjoner i Agder, Midt-Norge, Stavanger og Oslo-regionen og delprosjekter i 20 kommuner. Spennvidden i delprosjektene har vært stor, og de har dreid seg om: Sysselsetting av ungdommer, helsehjelp til langtidsmottakere av sosialhjelp, utprøving av nye arenaer for samarbeid mellom brukere, praktikere og forskere, etablering av brukerkontor, men også metodeut- Fontene Forskning 1/12, s

44 vikling for evaluering av praksis som involverer både brukere og praktikere, samt utprøving av nye modeller for brukermedvirkning overfor etniske minoriteter. Andre forsøk har dreid seg om brukermedvirkning i praksisbasert forskning (Gjernes og Bliksvær 2011). Brukerne har også deltatt i ulike former for styringsog referansegrupper, og de har vært med på å arrangere konferanser, kurs og seminarer. Det mangetydige brukerbegrepet Ofte er det kjennetegn ved relasjonen til hjelpeapparatet som avgjør om man kalles en bruker, en kunde eller en klient. Begrepene som benyttes er avhengig av hvilke valg- eller påvirkningsmuligheter brukerne har, hvilken kontekst og hvilke relasjoner som beskrives. En innvending er at begrepene vektlegger brukernes relasjon til hjelpeapparatet, og at andre sider ikke blir tillagt verdi, for eksempel at de også er handlende og kompetente aktører (Sandbæk 2000). Til tross for innvendingene, har vi valgt å benytte oss av brukerbegrepet i påvente av et bedre alternativ. Brukermedvirkning er ikke et entydig begrep, men en mye sitert definisjon av brukermedvirkning finner vi i stortingsmeldingen om medvirkning for funksjonshemmede: «De som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosessen og utformingen av hjelpetilbudet» (St.meld. Nr. 34 ( ), s. 29). I teori om brukermedvirkning skilles det mellom to nivåer: individuell og kollektiv medvirkning. Det er formålet med medvirkning som avgjør hvilket nivå som beskrives (Slettebø og Seim 2007). Med individuell medvirkning er formålet at den enkelte har innflytelse i sin egen sak. Med kollektiv medvirkning er formålet å påvirke utviklingen av det generelle tjenestetilbudet. Kollektiv medvirkning kan foregå lokalt, men også overfor sentrale myndigheter for å påvirke lover og retningslinjer. Ofte er det flere som deltar, for eksempel en gruppe eller en organisasjon, men det kan også utføres av enkeltpersoner som deltar i planlegging som får betydning for det generelle tjenestetilbudet. Eksempler på kollektive medvirkningsformer er: Samarbeid med interesserorganisasjoner, brukerundersøkelser, høringsmøter, søkekonferanser, arbeids- og referansegrupper, brukerråd, dialogkonferanser, prosjektarbeid og brukeransettelser. Kollektiv brukermedvirkning begrunnes på ulike måter. Det kan bidra til selvrealisering gjennom aktiv deltakelse, økt legitimitet ved at tiltakene imøtekommer brukernes behov, bedre og tilpassede tjenester ut fra brukernes preferanser, mer effektive tiltak og økt måloppnåelse for virksomheten, og stimulering av gode medborgere og økt brukermakt overfor forvaltningen (Dahlberg og Vedung 2001). Ofte vil begrunnelsen for brukermedvirkning være knyttet til flere av disse forholdene. Vanligvis forstås medvirkning som muligheten for å påvirke. For at brukerne skal ha innflytelse, må medvirkningen ha et reelt innhold, ellers blir begrepet bare retorikk, hevder Arnstein (1969) i sin klassiske artikkel om brukermedvirkning. Det er ikke tilstrekkelig å lytte til brukerne, fordi å lytte ikke nødvendigvis gir resultater. Brukermedvirkning er et begrep som i hovedsak har vært utviklet og studert av fagfolk og forskere (Beresford 2000). I artikkelen legger vi til grunn en «bottom up»-tilnærming, med vekt på brukernes perspektiver, hvilke mål de har og hvilke kriterier de mener kjennetegner gode kollektive medvirkningsprosesser. Brukermedvirkning i sosial- og helsetjenester Studier av brukermedvirkning i sosialtjenesten har i hovedsak vært rettet mot mulighetene for individuell medvirkning. Mens sosialarbeidere kan mene at de praktiserer brukermedvirkning (Jenssen 1999), oppgir brukerne selv mangel på medvirkning (Rønning 2005, Solheim 2001). Brukermedvirkning oppleves ofte forskjellig, avhengig av hvilken posisjon en står i. En evaluering av Kvalifiseringsprogrammet (KVP) viste at de ansatte mente at deltakernes ønsker og evner i utviklingen av tiltak ble vektlagt, mens deltakerne selv oppga at de ikke var blitt spurt og at de ble fortalt hva de skulle gjøre (Schafft, Spjelkavik og Legard 2009). Innen psykisk helsearbeid har man også konstatert at fagfol- 44 Fontene Forskning 1/12

45 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning kene oftere enn brukerne oppgir at brukerne trenger profesjonell støtte og oppfølging (Hansen, Hatling, Lidal og Ruud 2004). Fagfolkene kan handle på måter som de tror er i tråd med brukernes ønsker, uten å ha sjekket det ut med dem det gjelder. De profesjonelle kan ta det for gitt at de handler til brukernes beste, og tro at profesjonsetikken beskytter brukerne mot illegitim forfølging av egeninteresser. Det er få undersøkelser som omhandler kollektive medvirkningsformer i sosialtjenesten. Denne formen for medvirkning er hjemlet i 6 i Lov om Arbeidsog velferdsforvaltningen hvor det står at «Arbeidsog velferdsetaten skal sørge for at representanter for brukerne får mulighet til å uttale seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av etatens tjenester». Kollektiv brukermedvirkning er også beskrevet i forskriftene for internkontroll, jf 4 e hvor det heter at virksomheten skal «gjøre bruk av erfaringer fra tjenestemottakere og pårørende til forbedring av virksomheten» (Helse- og omsorgsdepartementet 2002). Arbeids- og velferdsetaten har utarbeidet retningslinjer for hvordan det skal legges til rette for kollektiv brukermedvirkning på ulike nivåer, og den enkelte leder har ansvaret for å forankre brukermedvirkning i egen enhet (Arbeids- og velferdsdirektoratet, hentet ). I en undersøkelse av sosialarbeidernes syn på kollektiv brukermedvirkning, fant Jenssen (2009) at fagfolkene mente at møter med brukerne ansikt til ansikt, sosialarbeidernes idealer og motivasjon og langsiktige samarbeidsrelasjoner, var faktorer som fremmet medvirkning. Forhold som hindret medvirkning var: Mangel på tid, sosialarbeidernes ønsker om å skjerme brukerne i sårbare situasjoner, utfordrende møter med mange brukere samlet, usikkerhet om brukernes rolle, og tiden det tok å rekruttere dem (Jenssen 2009). De ansatte var positive til kollektiv brukermedvirkning, men de manglet erfaring og kunnskap om denne måten å arbeide på. Sterke brukerorganisasjoner er en forutsetning for brukermedvirkning. Det er i senere år blitt flere interesseorganisasjoner for brukere av sosialtjenesten. En av de største organisasjonene er Velferdsalliansen. Dette samarbeidsnettverket består av i alt 25 organisasjoner, foreninger og aksjonsgrupper, og har som formål å avskaffe fattigdom, sikre økt brukermedvirkning, bedre levekår og livssituasjonen for medlemsgruppene og bedre økonomi og arbeidsvilkår for medlemsorganisasjonene (http://www.velferdsalliansen.no/, lest ). Andre organisasjoner er Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO), WayBack, Rettferd for taperne, FattigNorge, Kreativt og mangfoldig arbeidsliv (KREM). KREM beskriver seg som en sosial entreprenør og som en brobyggerorganisasjon av, med og for mennesker med erfaring som brukere av offentlige tjenester, og har som mål å bidra til organisasjonslæring ved å samarbeide med offentlig tjenester. I senere tid har det vært en økt etterspørsel av brukererfaringer fra interesseorganisasjoner som organiserer brukere innen velferdstjenestene (Volden 2011). De blir bedt om å rekruttere brukere til møter, utvalgsarbeid, foredrag og informasjons- og organisasjonsutvikling. Alm Andreassens (2004) studie av funksjonshemmedes brukermedvirkning i helsetjenestene viste at brukermedvirkningen skapte offentlighet rundt hjelpeapparatets virksomhet, og at det påvirket fagfolkenes praksis. Men fagfolkenes diagnostiske forståelser og kliniske handlemåter hindret dem i å ta inn over seg brukernes synspunkter og erfaringer. Forsøk med kollektiv brukermedvirkning i barneverntjenesten viste at det var konkrete erfaringer med medvirkning som hadde størst betydning for økt medvirkning (Seim, Slettebø og Koht 2007). Konkrete erfaringer bidro til å endre de ansattes holdninger, og medførte engasjement til å fortsette. Studien fra barnevernet konkluderte med at det å møtes i andre fysiske omgivelser var viktig for å lykkes. I barneverntjenesten manglet dessuten både brukerne og de ansatte kunnskaper om hvordan brukermedvirkning kan praktiseres; særlig gjaldt dette kollektive former for brukermedvirkning (Seim m.fl. 2007). Enkelte av forsøkene viste at brukernes erfaringsbaserte kunnskaper og synspunkter også vant anerkjennelse i hjelpeapparatet og førte til organisasjonslæring (Slettebø 2008). 45

46 Kunnskaper om brukermedvirkning er noe man tilegner seg ved å prøve det ut, og brukermedvirkning bygger på erfaringsbasert kunnskap (Alm Andreassen 2009). Brukermedvirkning forutsetter informasjon og opplæring av både brukere, tjenesteytere og beslutningstakere. Her kan de profesjonelle overse betydningen av at brukerne selv står for opplæringen til hverandre fordi selvhjelpsaktiviteter også legger til rette for utvikling av kollektiv identitet. Dette har vært belyst gjennom studier av selvhjelpsgrupper og sosiale bevegelser (Hjemdal, Nilsen og Seim 1998, Seim 2006). Sosiale bevegelser har i nyere tid vært en kamp om kollektiv identitet mer enn en kamp for materielle goder (Seim 2006: 75). Kampen for selvrespekt og anerkjennelse dreier seg like mye om å kjempe for endring av dominerende oppfatninger i samfunnet. Innen psykisk helsevern mener både brukere og pårørende at det fokuseres for mye på sykdom og symptomer, fremfor mestring og ressurser (Almvik 2006). Brukerne ønsker mer innflytelse på egen behandling, og de etterlyser informasjon om behandlingsopplegget (Sverdrup 2007). Sammenlignet med sosialtjenesten, synes det likevel å være en større satsing på brukermedvirkning innen psykisk helsevern. Eksempler på dette er prosjekter som «Bruker Spør Bruker», som er en metode for innsamling og informasjon av brukernes erfaringer med helsetjenester (http://www.brukererfaring.no/), erfaringer med «brukeransettelser» i enkelte kommuner, høgskoler og institusjoner (Elvemo og Bøe 2008, Heim 2010) og etableringen av regionale brukerstyrte sentre som arrangerer kurs og opplæringsprogrammer om brukermedvirkning og brukerrepresentasjon på systemnivå (http://www.bikuben.net/regbruk.htm). En av forklaringene kan være at lov om pasientrettigheter har lovfestet brukermedvirkning (jf 3.1), mens det i lov om sosiale tjenester heter at tjenesteapparatet skal samarbeide med brukerne. Utvalg og metode Våren 2008 deltok 17 brukere fra de fire HUSK-regionene på et seminar av og for brukere. Ti av disse deltok på et seminar høsten 2010 for å skrive om sine brukererfaringer fra prosjektet. Endringer i brukerrepresentantenes liv og prioriteringer i delprosjektene var grunner til frafallet. Utvalget som undersøkelsen bygger på er altså sammenfallende med de fire kvinnene og syv mennene som deltok på skrivekurset. Alle informantene har vært aktive deltakere i HUSK-prosjekter i to av fire regioner. De var erfarne brukerrepresentanter som hadde vært prosjektledere, medforskere, erfaringskonsulenter og prosjektmedarbeidere i lokale delprosjekter. Fire av informantene hadde et ansettelsesforhold i HUSK hvor de arbeidet på deltid. Enkelte ble rekruttert til HUSK som brukerrepresentanter for organisasjoner som Mental Helse, RIO osv. Andre har blitt med i brukerorganisasjoner gjennom deltakelsen i HUSK, for eksempel har KREM fått mange mye medlemmer. Alle i utvalget har hatt en HUSK-tilknytning i mer enn to år. Artikkelforfatterne deltok på seminarene i både 2008 og 2010, og kjenner brukerne over flere år. Den ene av forfatterne er også leder av brukerorganisasjonen KREM og har vært leder av HUSK-prosjektet i Oslo. Hun har hatt en sentral rolle i organiseringen av flere kurs som deltakerne har deltatt på. De to forskerne som har skrevet artikkelen har vært følgeforskere på flere av brukerseminarene, men de har ikke deltatt i de lokale delprosjektene som omtales i artikkelen. Dataene ble samlet inn ved hjelp av et spørreskjema med åpne svarkategorier, samt et fokusgruppeintervju. Det var brukerne selv som utviklet spørsmålene i spørreskjemaet. Skjemaet bestod av syv åpne spørsmål, blant annet om hva brukerne forstod med medvirkning, om de hadde andre ord som passet bedre, om det var lagt til rette for medvirkning i eget HUSK- prosjekt, om det var noe de var stolte over å ha fått til, og hva som hadde fremmet og hemmet medvirkning. Brukerne fylte selv ut spørreskjemaet og sendte det på e-post til forskerne i forkant av kurset. Under kurset ble det også arrangert to fokusgruppeintervjuer. Det ene handler om brukernes synspunkter på begrepet brukermedvirkning, 46 Fontene Forskning 1/12

47 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning mens det andre dreide seg om brukernes forståelse av et likeverdig samarbeid. Spørreskjemaene ble analysert i fellesskap mellom lederen fra KREM og to forskere ved Diakonhjemmet Høgskole. Lederen av KREM deltok ikke i datainnsamlingen og har heller ikke vært informant, men hun har spilt en aktiv rolle i tolkningen av datamaterialet. Hun har trukket veksel på egne brukererfaringer, men også sitt kjennskap til brukerne over mange år. Analysen foregikk ved at alle leste skjemaene, grovsorterte svarene og utviklet forslag til analysekategorier. Spørreskjemaene ble lest på nytt, og alle svarene ble kodet i allerede etablerte kategorier, samtidig som det ble utviklet nye. Det har vært forskerne som i hovedsak har skrevet artikkelen, men utvikling av problemstilling, design og analyse av data har vært gjort i fellesskap. Alle tre har kommet med innspill til artikkelutkast, noe som har påvirket innholdet og retningen på fremstillingen. Samarbeidet som datainnsamling og analyse er et eksempel på hvordan partnerskap mellom brukerorganisasjoner og forskere kan skje i praksis. Idealet om forskning i partnerskap kan være vanskelig å få til (Brodtkorb og Slettebø 2011). I dette prosjektet har vi vært oppmerksomme på å utnytte de ulike perspektivene i tolkningen av materialet. Forhold som fremmet brukermedvirkning Det er ulike forhold som har fremmet brukernes opplevelse av brukermedvirkning i HUSK-prosjektene. Funnene drøftes til slutt. Resultater Brukerne har deltatt aktivt i flere og i ulike HUSK-prosjekter, hvor de har hatt ulike roller. De la vekt på at deltakelsen skulle gi resultater, og at medvirkningen må oppleves som reell hvis det skal kalles brukermedvirkning. Mange ga eksempler på medvirkning ved å beskrive aktiviteter og adgangen til å delta på arenaer hvor de fikk medvirke: «Jeg har deltatt i og ledet ulike prosjekter som har handlet om å forske på brukeres erfaringer med tjenestene. Har også bidratt med å formidle egne erfaringer til ulike Nav-kontorer, men også vært med å drøfte problemstillinger sammen med Nav-ansatte». Flere hadde arbeidet aktivt med formidling, holdt innlegg på ulike konferanser og seminarer. Å stå foran mange mennesker og legge frem ideer man selv hadde utviklet, hadde vært en utfordring. Det hadde likevel gitt dem anerkjennelse og positive tilbakemeldinger: «Da seminaret var ferdig for dagen så kom det bort til meg en mann for å fortelle hvor fint det var å høre på foredraget som han opplevde som sterkt og humoristisk. Tenke seg til at denne mannen som har lang utdannelse, høy anseelse syntes at jeg gjorde det bra». En annen hadde bidratt gjennom publisering, og var stolt av det: «Har vært med på et prosjekt hvor vi har skrevet en artikkel på engelsk som er tenkt for et internasjonalt tidsskrift. Har fått positive tilbakemeldinger på dette». Sitatene er hentet fra spørreskjemaundersøkelsen og er eksempler på situasjoner der brukernes kompetanse ble gjort tilgjengelig for andre og hvor de bidro til kunnskapsutvikling. En av brukerne var stolt over å ha vært kritisk til prosjektet han tok del i, der han hadde utfordret andre. Brukerne mente at de hadde hatt reell innflytelse ved å ha deltatt i handlinger og aktiviteter, ofte i samarbeid med fagfolkene i HUSK-prosjektene. De la stor vekt på selve medvirkningsprosessen, og at de fikk tilgang til nye påvirkningsarenaer. Dette tolket brukerne som en endring av fagfolkenes praksis, og det kan derfor ses som et resultat av medvirkningsprosessen. Personlig utvikling og skolering Flere var stolte av den personlige utviklingen de hadde gått gjennom. Å overskride grenser og utføre nye oppgaver ga dem selvtillit til å medvirke. De fleste hadde deltatt på KREMs kurs i endringsmetoder. På dette kurset hadde de arbeidet med sine egne helsefremmende prosesser, blant annet ved å utvikle handlingskompetanse. Kurset ga dem en mulighet for å 47

48 identifisere egne ressurser fremfor svakheter, og en anledning til å trene på kommunikasjon, utvikle et bedre selvbilde og møte andre i samme situasjon (Slettebø m.fl. 2009). Ved å dele erfaringer med hverandre, fikk de innsikt i hvordan medvirkningsprosesser kan gjennomføres i praksis. Dette er erfaringer vi kjenner fra selvhjelpsvirksomhet og deltakelse i kollektiv handling (Hjemdal m.fl. 1998, Seim 2006). I HUSK-prosjektet oppdaget brukerne nye sider ved seg selv og at de hadde en nyttig kompetanse. En skrev «Der og da visste jeg at dette var noe jeg vil gjøre fremover. Dette hadde ikke skjedd om det ikke hadde vært for HUSK». En annen skrev: «Jeg er stolt over å være prosjektleder. Det er en stor utfordring. Jeg har bestemt meg for å være meg selv. Jeg trenger ikke prøve å ligne de andre partene, som bruker og individ har jeg min egen form. I prosjektgruppen benytter vi oss av den ulike kompetansen alle har, slik intensjonen er. Jeg er stolt over resultatene. Vi har som ambisjon å implementere partnerskapsbegrepet i praksisfeltet, intet mindre!» Sitatet representerer en optimisme, stolthet og trygghet på egen rolle og kompetanse. Økt selvfølelse var også viktig for at de skulle medvirke. Å oppleve at man mestrer noe, ga motivasjon til å prøve seg på nye områder: «Jeg gikk over fra å være passiv iakttaker til å delta aktivt. Ved å medvirke oppdaget jeg at jeg faktisk hadde noe å bidra med, at min kompetanse og mine erfaringer hadde en verdi, og at jeg kunne gjøre en forskjell. Dette gjorde meg tryggere på min rolle som bruker i prosjektet». Deltakelsen i HUSK ga dem en mulighet for meningsfylte aktiviteter hvor de kunne bygge på egne ressurser, interesser og kompetanse. Fagfolkenes relasjonelle kompetanse Brukerne mente at fagfolkenes relasjonelle kompetanse hadde fremmet kollektiv brukermedvirkning. De hadde erfart at fagfolkene brydde seg om brukerne som «hele» mennesker, og at de ikke hadde bestemt seg på forhånd om hva som skulle skje. En beskrev brukermedvirkning slik: «God medvirkning er som en dialog hvor det ikke på forhånd er bestemt hvor veien skal gå, og der den enkelte opplever å bli sett, akseptert, respektert og tatt på alvor». En annen uttrykte seg mer billedlig: «Det er når brukeren blir møtt i trygge omgivelser, og av fagfolk som viser en medmenneskelighet som inviterer til tillit. Dette trenger ikke å være på det lokale Nav-kontoret. Det er når fagfolkene tar av seg «systemhatten» og bare er seg selv. Det er befriende at fagfolk faktisk lytter til historien før de setter inn undersøkende og kritiske øyne til hva man skal gjøre med situasjonen». Alle ønsket ikke å bli møtt på samme måte, men de stilte krav til fagfolkenes evne til innlevelse. De hadde god erfaring med fagfolk som kunne innta elevrollen, og som lyttet til brukernes historie før de gjorde seg opp sin mening. De verdsatte fagfolk som møtte dem som et menneske med ressurser, ferdigheter, kunnskaper og mot, men også med forventninger. Likeverd og gjensidige læringsprosesser Flere beskrev medvirkning i HUSK som et likeverdig samarbeid mellom dem. En sa: «Jeg synes egentlig at HUSK på mange måter har gjort det eneste riktige, de inviterte alle på lik linje». De følte seg inkludert ved at de hadde deltatt i prosjektarbeid sammen med fagfolkene. Opplevelsen av et likeverdig samarbeid i HUSK var viktig, og de mente at dette var en forutsetning for brukermedvirkning: «Det ble ikke gjort noen forskjell på fagfolk og brukere, så HUSK i seg selv synes jeg har vært et naturlig organ for brukermedvirkning». «Det som har fremmet min medvirkning er tilgang, likeverd og en stor dose menneskelig nysgjerrighet fra alle parter som deltok i HUSK». Nysgjerrigheten var viktig fordi den uttrykte at alle hadde noe å lære av hverandre. En annen sa: «Det var viktig for meg å være med i et prosjekt der min kompetanse kom til sin rett, at jeg ikke bare var et alibi». Likestilling av ulik kompetanse ble oppfattet 48 Fontene Forskning 1/12

49 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning som en verdi i HUSK. De mente at brukermedvirkning må bygge på et ønske om en gjensidig læringsprosess. Det er ikke tilstrekkelig at brukerne skal oppleve at de får bedre tjenester, men medvirkning skal også bidra til organisasjonsutvikling. En formulerte seg slik: «Som brukerrepresentant har jeg gjennom denne myndiggjøringsprosessen forstått at brukermedvirkning skal være en ressurs for alle parter». De ønsket ikke at brukernes bidrag skulle bli redusert til «å medvirke til». Dette oppfattet de som en passiv handling, som ikke støttet opp om målet om et gjensidig samarbeid. En sa: «Brukermedvirkning skal ikke oppleves som en generøs gest fra en av partene, at brukerne skal få lov til å medvirke litt i egen prosess. Ikke slik at fagfolkene setter døra på gløtt for at jeg skal få lov til å medvirke litt i mitt eget liv». Brukerne mente at medvirkning må oppleves som nyttig både for fagfolkene og for tjenestemottakerne. De oppfattet begrepet likeverd som det å være like i verdighet, og at menneskeverdet må settes i sentrum. Tilrettelegging og anerkjenning I starten av HUSK var det få som kjente til ulike former for brukermedvirkning. I prosjektet fikk de opplæring, og de fikk erfare hvordan ulike kanaler for medvirkning kan fungere i praksis. Dette gjorde dem i stand til å være aktive pådrivere og til å komme med forslag til hvordan brukermedvirkning kunne gjennomføres i prosjektene. Uten kunnskap om metoder for medvirkning, var det vanskelig for brukerne å medvirke. God oppfølging og positive relasjoner mellom de ulike partene var en forutsetning for medvirkning. En sa: «Det har vært tilrettelagt med kurs, oppstart av brukerråd, tett oppfølging på individnivå ved behov. God kontakt med ledere og forskere». Noen mente at det ikke var tilstrekkelig at fagfolkene gir god informasjon og inngår i gode relasjoner, men de må også kunne tilby individuell oppfølging. Det betyr ikke at alle trenger oppfølging, men at noen gjør det, og i perioder. Anerkjennelse og respekt hadde fremmet økt medvirkning: «Det å bli sett og akseptert for den jeg er, og å få aksept for min kunnskap og kompetanse». De ønsket å bli akseptert som personer, og at den erfaringsbaserte kunnskapen ble verdsatt. De ville bli behandlet som likeverdige partnere: «Det at jeg er blitt vist tillit til å få delta på lik linje med de andre i prosjektet, og at jeg er blitt hørt og tatt på alvor». De satte pris på at deres synspunkter og erfaringer ble verdsatt og brukt i prosjektene. Organisasjonsmessig tilhørighet Mange mente at en forutsetning for kollektiv medvirkning var at brukerne hadde tilknytning til en organisasjon. I enkelte av prosjektene har brukerne tilhørt prosjekt- og forskergrupper, mens andre har vært tilknyttet brukerorganisasjoner, for eksempel KREM, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon og Mental Helse. Å være del av et arbeidsfellesskap var viktig. Det var vanskelig å medvirke som enkeltpersoner. De som hadde hatt et ansettelsesforhold i prosjektperioden, mente at dette hadde fremmet deres medvirkningsmuligheter. De ansatte har en arbeidsplass og et kollegafellesskap hvor de kan dele sine opplevelser og utvikle kunnskap sammen. En skrev: «Det har vært viktig for meg at vi er flere brukere som er knyttet til vårt HUSK-kontor som kan utveksle erfaringer». Arbeidsfellesskapet ga tilgang til kontorfasiliteter og muligheter for erfaringsutveksling, samt tilhørighet, fellesskap og sosial støtte, faktorer som var forutsetninger for medvirkning. De som hadde et ansettelsesforhold mente at dette hadde gitt dem større nærhet til arenaene hvor beslutningene fattes. Forhold som hemmet brukermedvirkning Brukerne mente at det var ulike forhold som hadde hemmet medvirkningsprosesser i HUSK-prosjektet. Det problematiske brukerbegrepet Under fokusgruppeintervjuet kom det frem at mange av brukerne var skeptiske til begrepene «bruker» og «brukermedvirkning». En av brukerne uttrykte sin skepsis på denne måten: 49

50 «Brukermedvirkning er på mange måter et selvmotsigende begrep. En «bruker» kan i utgangspunktet oppfattes som en aktiv part, mens en «medvirker» har gitt fra seg mye av ansvaret. En bruker av sosiale tjenester oppfattes ikke som aktiv». Uklarheter om hva brukermedvirkning betyr hadde hindret medvirkning. Dessuten mente de at maktforskjellene mellom brukerne og fagfolkene var en hindring: «Selv om intensjonen med brukermedvirkning har vært å gjøre brukeren til en mindre passiv part, lykkes det ikke så lenge maktfordeling er skjev. Vi må problematisere begrepet. Det er nødvendig med et annet innhold, andre premisser for samarbeid og bevisstgjøring av roller». Flere etterlyste et begrep for medvirkning som tar høyde for de asymmetriske maktrelasjonene som kjennetegner feltet. Andre mente at selv om posisjonene er ulike, er det mulig å praktisere brukermedvirkning. En av dem sa: «Vi kommer ikke bort i fra at vi er nødt til å spørre den enkelte som er berørt hva de mener, og hva slags deltakelse de ønsker. Brukerne kan forstå og ha ønske om ulike former for deltakelse, og det må derfor tas individuelle hensyn». Ingen hadde forslag til alternative begreper som kunne erstatte begrepet brukermedvirkning, men flere mente at partnerskap og samarbeid var bedre begreper: «Et bedre ord for brukermedvirkning er partnerskap. Det er et ord som reflekterer likeverd på en bedre måte enn brukermedvirkning. Noe av poenget er at de ulike parter skal møtes som likeverdige, selv om man har forskjellige utgangspunkter». Enkelte mente at begrepet partnerskap uttrykker større grad av gjensidighet og likeverdighet mellom partene enn begrepet brukermedvirkning. De mente at fagfolkene skal samarbeide, ikke bare med samarbeidspartnere, men også med brukerne. Andre hevdet at brukermedvirkning, samarbeid og partnerskap uttrykker for lite kraft, og at begreper som medbestemmelse og medinnflytelse signaliserer aktiv deltakelse. Undersøkelsen viste at det ikke var konsensus blant brukerne om hvordan begrepet brukermedvirkning forstås og skal praktiseres. Mangelfull prosjektplanlegging Brukerne hadde ikke alltid vært med på å utforme delprosjektene fra starten av, og flere var frustrerte over å ha blitt involvert sent i prosessen. Dette ble beskrevet som en av de viktigste faktorene til mangel på medvirkning lokalt. En beskrev sine erfaringer slik: «Jeg har vært med i to HUSK-prosjekter. Kort fortalt var brukermedvirkning noe man først et stykke ut i prosjektet følte seg forpliktet til å ha med. Det var vanskelig for brukerne å finne sin rolle, fordi premissene for samarbeidet allerede var satt. Da jeg som bruker påpekte dette, ble prosjektet nedlagt. Dette var synd fordi vi hadde kommet til et punkt der vi kunne ha benyttet disse erfaringene til å komme videre. Det var særlig forskersiden som ikke var åpen for dette. I tillegg var prosjektet dårlig forankret i ledelsen på Nav-kontoret, og føringer fra denne hemmet de ansattes representant». Denne brukeren hadde opplevd det motsatte av medvirkning i et av de lokale delprosjektene. Premissene for brukerdeltakelse var lagt i utgangspunktet, og brukeren opplevde at verken forskerne eller fagfolkene ønsket å drøfte andre løsningsstrategier. Flere mente at inndragelsen av brukerne ikke alltid var gjennomtenkt på forhånd. Enkelte hadde følt seg som et brukeralibi. En annen hindring for brukermedvirkning var kravet om konsensus i prosjektene. En formulerte seg slik: «Det har hele tiden vært krav om at en skal være enig i alt. Det er verken god ledelse eller brukermedvirkning. Det skal være rom for uenighet. Det skal være rom for kritikk». Kulturen i prosjektet hadde hindret ham i å uttrykke sine meninger, og brukerne skulle ikke være brysomme eller stikke seg frem. Resultatet var at brukerne unngikk å uttrykke sine meninger for å unngå ube- 50 Fontene Forskning 1/12

51 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning hageligheter. Ifølge brukerne var mangel på planlegging av brukermedvirkning i delprosjektene en av de største hindringene for økt medvirkning. Fagfolks holdninger Fagfolks holdninger til medvirkning i og utenfor prosjektet hadde vært et hinder for brukermedvirkning. Brukerne mente at enkelte samarbeidspartnere utenfor prosjektet hadde en tradisjonell oppfatning av medvirkning, og at det var tilstrekkelig å lytte til brukerne. Denne kritikken rammet også enkelte av forskerne i delprosjektene. Enkelte fagfolk manglet tiltro til at brukerne kunne bidra med ny kunnskap og at de kunne være noe annet enn hjelpetrengende mottakere. Å medvirke i et flerpartssamarbeid hadde også vært krevende. Flere hadde blitt møtt med kritiske holdninger, noe følgende sitat uttrykker: «Jeg har enkelte ganger følt at andre ikke ville at vi skulle lykkes. Et prosjekt som ble ledet av en bruker ble ikke tatt på alvor. Men det burde jo vært motsatt. Tenk så spennende det egentlig er, og en «fjær i hatten» til alle de som har hjulpet det frem! Av og til mister jeg troen på HUSK. Er det egentlig bare noe pengeslukende tull?» Enkelte var frustrerte over at fagfolk ikke ønsket at de skulle lykkes. Brukernes realkompetanse og livserfaringer var ikke blitt anerkjent. Kommunene så ikke alltid verdien av å ta i bruk ressursene til brukerne: «Jeg er nå prosjektleder sammen med en annen bruker, men det har tatt tid å legge til rette for brukermedvirkning. Problemet er at kommunen har manglet kunnskaper om HUSK. Ledelsen har ikke tatt innover seg at de fikk prosjektet de søkte om. Men det siste året har forholdene snudd seg en del. De tok i bruk erfaringene fra de første årene og endret kurs». Brukerne så det som avgjørende at prosjektene var forankret i den lokale ledelsen, og at dette var en mangelvare der de ikke lyktes. Flere hadde opplevd medvirkning som en øvelse i et skinndemokrati. Premissene for medvirkning hadde vært lagt på forhånd, og de andre partene var egentlig ikke interessert i hva brukerne mente. Brukernes erfaringer tyder på at de lokale HUSKprosjektene ikke alltid har vært godt forankret i egen organisasjonen, og at forståelsen av brukermedvirkning ikke har vært til stede blant de ulike fagfolkene. Kjennetegn ved brukerne selv Flere oppga at egenskaper ved dem selv hadde hindret dem i å medvirke: «Ingenting har hindret økt medvirkning. Alt har ligget i mine hender». Dette utsagnet kom fra en bruker som hadde opplevd god tilrettelegging for medvirkning. En annen sa: «Først og fremst meg selv som har hindret egen medvirkning. Til tider har jeg tvilt på egen dømmekraft, min kompetanse og mine evner». Utsagnet tyder på at selvfølelsen ikke var stor. Andre hadde tatt valg som hadde redusert deres mulighet for å medvirke, for eksempel at de hadde valgt å bli heltidsstudenter og at tiden ikke strakk til. Noen av brukerne hadde hatt helsemessige problemer som fikk konsekvenser for HUSK-samarbeidet: «Å ha en diagnose hindret meg til tider. Depresjon gir lav selvtillit som det kan være vanskelig å overvinne. På den andre siden har det gitt nyttige erfaringer som jeg kan ta med videre». Dårlig selvbilde var også en forklaring på hvorfor det er vanskelig å medvirke. Psykiske problemer kan være en medvirkende grunn til mangel på selvtillit, men psykiske problemer kan også gi erfaringer som kan brukes, noe det ovennevnte utsagnet tyder på. Enkelte mente at brukerne selv ikke hadde bidratt nok til medvirkningsprosesser. En som selv hadde vært prosjektleder, mente at hun ikke hadde lyktes i å inkludere andre brukere: «Har vi lagt godt nok til rette for andres medvirkning?». Mangel på kunnskaper om brukermedvirkning og mangel på relevante erfaringer hindret enkelte i å la andre slippe til. Undersøkelsen viser at brukerne selv tok mye ansvar for at de ikke alltid hadde lyktes med å få til virkningsfulle medvirkningsprosesser. Avsluttende drøfting Det var ulike forhold som fremmet mulighetene for kollektiv medvirkning. De konkrete prosjekterfa- 51

52 ringene hadde vært viktige forutsetninger. HUSK ga brukere tilgang til nye arenaer som de opplevde som meningsfulle. Her følte de seg velkomne og deres kompetanse ble etterspurt. Aktivitetene la til rette for samvær med andre, men også for å påvirke lokalt. De utviklet ny kompetanse, og arbeidsoppgavene ga økt selvfølelse. Brukermedvirkning ble beskrevet som et samarbeid mellom fagfolkene og dem selv. Dette er det Arnstein (1969) kaller partnerskap. Det handler om at brukerne kan forhandle om resultater og delta i beslutningsprosessene. En innvending mot undersøkelsen er at vi ikke har forsøkt å kartlegge resultatene av aktivitetene hva gjelder organisasjonslæring, endring og bedring av kvalitet i sosialtjenestens oppgaveløsning. Her må vi støtte oss til funnene fra den nasjonale evalueringen av HUSK-prosjektet. Evalueringen konkluderer med at HUSK medførte læring og i nye former, men at det i liten grad har nedfelt seg i en bedring av kvaliteten på det sosiale arbeidet i forsøksperioden (Gjernes og Bliksvær 2011). En av forklaringene er at HUSK-prosjektet besto av mange små prosjekter som har involvert få deltakere, og at prosjektene ikke har vært godt nok forankret lokalt. Dette sammenfaller med hva brukerne i vår undersøkelse også har pekt på. Til tross for mangel på endringer i det generelle tjenestetilbudet, opplevde brukerne at de fikk en ny posisjon. Deltakelsen på nye arenaer, aktiviteter og verdsettingen av erfaringskunnskap, ga dem erfaringer som bidro til personlig vekst og posisjonering. Sett fra brukernes perspektiv er nok dette de viktigste resultatene av HUSK-prosjektet. Disse erfaringene kjenner vi igjen fra selvhjelpsvirksomhet hvor deltakelsen ofte resulterer i fornøyde deltakere, muligheter for personlig utvikling og anerkjennelse, men få resultater (Hjemdal m.fl. 1998). Brukerne knyttet mulighetene for økt medvirkning til egenskaper ved dem selv. For å kunne medvirke trengte de å utvikle et positivt selvbilde og tro på seg selv og egen kompetanse. De mente at medvirkning krever deltakere som har kommunikative ferdigheter. Personlig kompetanse ble vurdert som en forutsetning for å kunne delta og påvirke i sammenhenger hvor det var fagfolk, forskere og andre brukere til stede. Fagfolkenes relasjonelle kompetanse ble også pekt på som en viktig faktor for økt brukermedvirkning. Fagfolkenes evne til å være åpne og nysgjerrige på hva brukerne hadde å si, samt åpenhet for nye ideer, var sentrale egenskaper. De må kunne vise respekt, omsorg, innlevelse og empati, samt tilstrebe en god relasjon til brukerne. Fagfolkene må anerkjenne brukernes erfaringsbaserte kunnskaper. Brukerne innså at de ville ha hatt problemer med å nå frem med sine krav og ønsker om påvirkning uten fagfolkenes støtte. Et av målene med HUSK var å skape grunnlag for likeverdig samarbeid mellom de ulike aktørene. Det kan stilles spørsmål ved hva et likeverdig samarbeid kan være. Brukerne tolket ikke likeverd som at de og fagfolkene skulle ha lik makt og innflytelse, men de var opptatt av at de sosiale relasjonene mellom partene skulle være gode. Brukerne mente derfor at likeverd må forstås som gjensidighet i sosiale relasjoner. Brukermedvirkning ble oppfattet som en gjensidig forpliktelse mellom brukerne og de ansatte. Brukerne skal bidra med sine erfaringsbaserte kunnskaper, og fagfolkene må erkjenne at de trenger denne kunnskapen for å utvikle bedre tjenester og organisasjoner. De mente at medvirkningsprosesser må oppleves som vinn-vinn-situasjoner for alle partene. Tilhørighet til en organisasjon og opplevelsen av å være del av et fellesskap, helst med en fast arbeidsplass, var en annen viktig forutsetning. De fleste viste til erfaringer fra HUSK-prosjektet hvor de hadde innledet et samarbeid med andre brukere, men noen pekte også på verdien av å komme i kontakt med brukerorganisasjoner utenfor HUSK. Fellesskapet ga muligheter for å møte andre i samme situasjon som dem selv, og som de kunne dele sine opplevelser med. Her oppnådde de anerkjennelse for underkjente erfaringer. Få av brukerne hadde før HUSK-prosjektet vært tilknyttet interesseorganisasjoner. Lokal organisasjonstilhørighet var viktig av flere grunner. De ønsket å møte andre i samme situasjon, men i tillegg ble hverdagen fylt med meningsfulle aktiviteter. Dette er prosesser som vi kjenner igjen fra egenorganisering av bruker- 52 Fontene Forskning 1/12

53 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning grupper (Seim 2006). Fellesskapet ga grunnlag for å kunne drøfte spørsmål om brukermedvirkning for å lære av hverandres erfaringer, og det bidro til å utvikle en kollektiv identitet og bevissthet. Brukerne trengte kunnskaper om hva som skal til for å kunne utløse og nyttiggjøre seg mulighetene for brukermedvirkning, og de innså at de må kunne artikulere ønsker og behov på en måte som samsvarer med hjelpeapparatets logikk og tenkemåter, eller doxa i Bourdieus (1977) terminologi. Erfaringene fra organisasjonstilknytningen i og utenfor HUSK synes å ha gitt brukerne kunnskaper om hvordan hjelpeapparatet fungerer og om «spillereglene» en kompetanse som synes å være en forutsetning for å kunne bli en likeverdig partner. Dette har igjen styrket deres posisjon som brukere ved at de har forhandlet om forbedringer, fremfor å utfordre. Dette er en strategi som brukerne har utviklet i HUSK og som vi som forskere har observert ved å følge brukerne over mange år. De har utviklet en kompetanse om hva brukermedvirkning er og om forutsetninger for å lykkes, blant annet at de synes å ha større påvirkningskraft ved å inngå i forhandlinger med hjelpeapparatet enn å protestere. I undersøkelsen fremstår brukernes erfaringer med å tilhøre en organisasjon, enten dette har vært i HUSK eller i brukerorganisasjoner utenfor, å stå sentralt i deres muligheter for kollektiv brukermedvirkning. Dette har også gitt dem viktige personlige gevinster. Brukerorganisering kan derfor være en ressurs for brukerne selv, men også for et tjenesteapparat som ønsker å legge brukernes erfaringer til grunn for organisasjonsutvikling. Det var ulike forhold som hadde hemmet medvirkning. Brukerne stilte seg kritiske til brukermedvirkningsbegrepet fordi de betraktet dette som et passivt uttrykk, og at begreper som partnerskap, samarbeid, medbestemmelse og medinnflytelse uttrykte mer aktiv deltakelse. Flere mente at de hadde kommet for sent inn i prosjektene og at premissene var lagt på forhånd. Flere la skylden på seg selv for at de ikke hadde medvirket mer, for eksempel at de manglet selvtillit, at helseproblemene hadde vært for store, og at de ikke hadde inkludert andre brukere godt nok. Enkelte opplevde at forvaltningen, fagfolkene og forskerne stilte seg kritiske til reell brukerdeltakelse, at det ikke hadde vært lagt til rette for reell medvirkning. Undersøkelsens beskjedne omfang gir ikke grunnlag for å trekke generelle konklusjoner, men den gir likevel innsikt i brukernes egne erfaringer fra brukermedvirkning i prosjektarbeid. På flere områder er funnene i HUSK-prosjektet i tråd med andre undersøkelser som det er vist til i artikkelen. Brukerne i HUSK la vekt på: Fagfolkenes relasjonelle kvaliteter, verdien av å anerkjenne brukernes erfaringsbaserte kompetanse, betydningen av å få opplæring i brukermedvirkning og styrken ved å arbeide kollektivt. Fagfolkene ble oppfattet som portvakter som regulerer brukernes muligheter for medvirkning. Ut fra brukernes perspektiver kan vi forstå variasjoner i brukernes opplevelse av brukermedvirkning i lys av tre perspektiver. Det ene perspektivet er relatert til brukerne selv og knyttet til faktorer som selvbilde, selvtillit, mestring, kompetanse og helse. Det andre perspektivet er knyttet til et relasjonelt perspektiv og handler om relasjonen mellom fagfolkene og brukerne. Dette kan være påvirket av tidsbruk, informasjon, kommunikasjon, samt kjennetegn ved de profesjonelle. Et tredje perspektiv er knyttet til organisasjonen og kjennetegn ved tjenestetilbudet, i dette tilfellet HUSK-prosjektet som la til rette for å involvere brukerne aktivt og kollektivt. Lignende forklaringer på brukertilfredshet finner vi igjen blant brukernes evaluering av helsetjenester (Lian og Wilsgaard 2005), svenske sosialtjenester (Hermodsen 1998) og barneverntjenester (Slettebø 2008). Faktorer som fremmer og hemmer mulighetene for medvirkning synes derfor å være knyttet til brukerne som personer, til yrkesutøvelsen og relasjonen til fagfolkene og til organisatoriske forhold. Når brukerne skulle beskrive sine erfaringer med å medvirke i HUSK-prosjektet, la de mer vekt på selve medvirkningsprosessen enn de organisatoriske resultatene av innsatsen. Det var den menneskelige utviklingen og de rehabiliterende effektene ved medvirkningen som betydde mest. Dette kan ha sammenheng med at det var få konkrete resultater å vise til, men også at de opplevde at medvirkningspro- 53

54 sessene hadde bidratt til å gi dem et bedre liv. De var ikke lenger bare brukere, men også handlende aktører. Hvordan bidrar denne undersøkelsen til nye kunnskaper om brukermedvirkning i sosialtjenesten? Undersøkelsen gir innsikt i brukernes erfaringer med kollektiv brukermedvirkning, og særlig betydningen av organisasjonstilknytning. Dette har i liten grad vært tematisert innen sosialtjenesten og i HUSK-prosjektet. Hovedinntrykket er at brukernes erfaringer med brukermedvirkning samsvarer med brukere av andre tjenester. Det som fremstår som ny kunnskap i den generelle debatten om brukermedvirkning i helse- og sosialtjenestene, er at brukerne i denne undersøkelsen har lagt vekt på utvikling av personlig kompetanse, økt selvfølelse og organisasjonstilknytning som forutsetninger for å medvirke. Fra brukernes ståsted er det ikke tilstrekkelig å ha informasjon om hvilke tilbud som finnes, om hvordan hjelpeapparatet er organisert, eller om hvilke klageordninger som finnes. Brukerne la også vekt på personlig kvalifisering for at de skal kunne gjøre sine krav gjeldende. Dette er ikke så vanskelig å forstå når brukerne skal påvirke i relasjoner hvor maktfordelingen er skjevfordelt mellom aktørene. Summary Service user involvement has been a crucial element in the five year national HUSK-project ( ). The goal of the project has been to develop better services by strengthening knowledge and quality in the social services. This article presents service users perspectives on and experiences with user participation in the project. The research shows that service users argue that experience with participation, the relational qualifications of the professionals, the value of acknowledging service users experience based competence, the fact that service users have to be involved from the starting point of the projects, the importance of participation training, the strength of being part of an organization, are all crucial factors for service user participation. The service users also argued that personal qualification is an important prerequisite for the enhancement of service user participation in relations where power is unequally distributed. litteratur Alm Andreassen, Tone (2004) Brukermedvirkning, politikk og velferdsstat. Oslo, Arbeidsforskningsinstituttets skriftserie 13, Alm Andreassen, Tone (2009) Brukermedvirkning i helsetjenesten. Arbeid i brukerutvalg og andre medvirkningsprosesser. Oslo: Gyldendal. Almvik, A. (2006) Kommunalt psykisk helsearbeid utvikling, status og utfordringer. I A. Almvik og B. L (red.) Psykisk helsearbeid i nye sko. Bergen, Fagbokforlaget. Arnstein, Sherry. R. (1969) «A Ladder of Citizen Participation» Journal of the American Institute of Planners. Vol. 35, July, s Arbeids- og velferdsdirektoratet, Brukermedvirkning/ Retningslinjer cms, hentet Arbeids- og velferdsdirektoratet (Nav) (2008) Et femårig forsøk med Høgskoleog universitetssosialkontor. Oslo. Beresford, Peter (2002) «User Involvement in Research and Evaluation: Liberation or Regulation» Social Policy and Society. Vol. 1, nr. 2, s Bourdieu, Pierre (1977) Outline of a Theory of Practice. Cambridge, Cambridge University Press. Brodtkorb, Elisabeth og Tor Slettebø, T. (2011). Forskning i partnerskap. I Asbjørn Johannessen, Sidsel Natland og Anne Marie Støkken (red.) Samarbeidsforskning i praksis. Oslo Universitetsforlaget. Bruker Spør Bruker, (http://www. brukererfaring.no/, lest ). 54 Fontene Forskning 1/12

55 fagartikler Tor Slettebø, Elisabeth Brodtkorb, Hilde Dalen Brukernes erfaringer og syn på kollektiv brukermedvirkning Brukersentre (http://www.bikuben. net/regbruk.htm, lest ). Dahlberg, Magnus og Evert Vedung (2001) Demokrati och brukarutvärdering. Lund: Studentlitteratur. Evenmo, Olav og Tore Dag Bøe (2008). Psykisk lidelse en kvalifikasjon. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Vol. 5 (4), s Gjernes, Trude og Trond Bliksvær (2011) Nye samarbeidsformer nye læringsformer Sluttrapport fra evalueringen av forsøket Høgskoleog universitetssosialkontor (HUSK) NF-rapport nr. 7/2011. Bodø: Nordlandsforskning. Hansen, Thomas, Trond Hatling, Eli Lid, og Torleif Ruud, (2004). The user perspective: Respected or rejected in mental health care? Journal of Psychiatric & Mental Health Nursing, Vol. 1, s Heim, Solveig (2010) Brukermedvirkning på Hamarsk. Evaluering av et prosjekt om brukermedvirkning i psykisk helsearbeid. Masteroppgave i velferdsforvaltning. Høgskolen i Lillehammer, avd. for Helse- og sosialfag. Helse- og omsorgsdepartementet (2002), Forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten. Hermodsen, Anne (1998): «Klientdemokrati vision och verklighet: En studie i fem kommuner», Rapport i socialt arbete nr Stockholms Universitet, Institutionen för socialt arbete, Socialhögskolan. Hjemdal, Ole Kristian, Sigrun Nilsen og Sissel Seim (1998) SELVHJELP. Kunsten å løfte seg etter håret. Oslo, Cappelen Damm Akademisk Forlag Jenssen, Anne Grete (1999) «Rettferdighet» regel eller skjønn?: En studie av sosialkontoret, med utgangspunkt i sosialarbeidernes perspektiv. Institutt for sosialt arbeid og helsefag. Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. NTNU, Trondheim. Jenssen, Anne Grete ( 2009) Brukermedvirkning i sosialtjenesten: En studie av sosialarbeidernes perspektiv. Dr. polit-avhandling. Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap 2009:231. Trondheim: NTNU. Lian, Olaug og Tom Wilsgaard (2005) pasienttilfredshet et godt kvalitetsmål? Tidsskrift for Velferdsforskning. Vol. 8, nr. 1, Nav (2008): Et femårig forsøk ved Høgskole- og universitetssosialkontor. Oslo. Rønning, Rolf (2005) Den institusjonelle ydmykingen, Nordisk sosialt arbeid, vol. 25, nr. 2, s Sandbæk, Mona (2001) «Kan barneverntjenesten forholde seg til både foreldre og barn som brukere og aktører?» I Mona Sandbæk (red.) Fra mottaker til aktør. Brukernes plass i praktisk sosialt arbeid og forskning. Oslo, Gyldendal Akademisk. Schafft, Angelica, Øyvind Spjelkavik og S. Legard (2009): Evaluering av Kvalifiseringsprogrammet underveisrapport. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. AFInotat 2009:7. Seim, Sissel ( 2006) Egenorganisering blant fattige. En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset. Avhandling til doktorgrad. Skriftserien 2006:3. Göteborg: Göteborgs Universitet, Institutionen för socialt arbete. Seim, Sissel, Tor Slettebø og Harald Koht (2007) «Hvordan få til brukermedvirkning i barnevernet?», I Seim, Sissel og Tor Slettebø (red.) Brukermedvirkning i barnevernet. Oslo, Universitetsforlaget. Slettebø, Tor (2008) Foreldres medbestemmelse i barnevernet. En studie av foreldres erfaringer med individuell og kollektiv medvirkning. Dr. polit.- avhandling, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, NTNU, Trondheim. Slettebø, Tor og Sissel Seim (2007) «Brukermedvirkning i barnevernet» I Seim, S. og T. Slettebø (red.) Brukermedvirking i barnevernet. Oslo, Universitetsforlaget. Slettebø, Tor, Elisabeth Brodtkorb, Vanja Dietrichson og Kim Lyhne (2009) KREMs kurs i endringsmetode. Beskrivelse og evaluering av nye metoder for avklaring om deltakelse i kvalifiseringsprogrammet. Rapport 2009:6, Oslo: Diakonhjemmet Høgskole. Solheim, Liv Johanne (2001), «Makt og medverknad» I Solheim, Liv J. og Bjarne Øvrelid, Samhandling i velferdsyrkene. Bergen, Fagbokforlaget. Sverdrup, Sidsel (2007) Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid: Sammenstilling av resultater fra fem prosjekter. Rapport 2007/2, Diakonhjemmet Høgskole. St.meld nr. 34 ( ) Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre. Velferdsalliansen, velferdsalliansen.no/, lest Volden, Odd (2011) «Vi sier farvel til den psykiatriske» pasienten» et brukerperspektiv på det psykiske helsefeltet! I (Andersen og Karlsson (red.) Variasjon og dialog. Perspektiver på psykisk helsearbeid, Oslo, Universitetsforlaget. 55

56 nøkkelbegreper Barn, funksjonsnedsettelser, familier, stigma, annerledeshet, åpenhet Bente Berg Cand.sociol, rådgiver, Lærings- og mestringssenter for barn, unge og deres familier (LMS-barn) Anita Strøm PhD i sykepleievitenskap, 1. amanuensis, Lovisenberg diakonale høgskole Et annerledes og ensomt foreldreskap En kvalitativ studie av foreldre til barn som har funksjonsnedsettelser og deres utfordringer i møte med sine uformelle sosiale nettverk Hensikten med artikkelen er å belyse de utfordringene foreldre til barn med funksjonsnedsettelser møter i sine uformelle sosiale nettverk, samt deres strategier i møte med disse utfordringene. Artikkelen baserer seg på en innholdsanalyse av kvalitative intervjuer med ti foreldre. Analysens teoretiske perspektiv er Goffmans (1963) teori om stigma. Foreldrene føler seg altoverskyggende annerledes og ensomme. Valg av åpenhet som strategi blir en utfordring ved at foreldrene føler seg for eksponert og må beskytte seg for andres negative holdninger. Åpenheten bidrar til samfunnets forståelse av «annerledes familier». Men for foreldre til barn med funksjonsnedsettelser i dagens Norge er dette en stor utfordring der åpenheten må balanseres. I evalueringsintervjuene etter et gruppetilbud ved et sykehus i Helse Sør-Øst, fortalte flere mødre til små barn med funksjonsnedsettelser at deres møte med familiens sosiale nettverk var en stor utfordring. En mor uttalte: «Innen vår familie er ikke dette noe vanskelig, vår familie er vant til Julie som hun er, det vanskelige er å treffe andre». En annen mor hevdet tilsvarende ved å si: «Hvis jeg bare kunne tatt med meg familien og flyttet på hytta på fjellet så hadde ikke dette vært et problem» (Berg 2009). Hensikten med denne studien er å få større kunnskap om situasjonen til foreldre som har barn med funksjonsnedsettelser og deres utfordringer i møtet med sine uformelle sosiale nettverk. Hvordan man forstår familier som har barn med funksjonsnedsettelser i forskning, har nær sammenheng med hvordan en forstår funksjonshemming generelt. Grue (2004) beskriver to paradigmer i studier av funksjonshemming: det medisinske og det sosiale paradigme. Det medisinske paradigme ser funksjonshemming som et individuelt problem. Forskningen på familier som har barn med funksjonsnedsettelser har lenge vært preget av dette per- 56 Fontene Forskning 1/12, s

57 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap spektivet. Fokuset har vært interne relasjoner og psykiske reaksjoner innad i familien. Foreldrenes kriser og ulike sorgfaser er studert (Fyhr 1987, Lagerheim & Munch 2002, Seligman 1999, Wrålsen 1996). Foreldrenes reaksjon ses først og fremst som en direkte reaksjon på avvik eller mangler ved barnet. Innen denne individuelle forståelsen er også familiens merarbeid ved å ha et barn med funksjonsnedsettelser godt dokumentert både nasjonalt og internasjonalt (Ingstad & Sommerschild 1984, Seligman & Darling 1997, Tøssebro & Lundeby 2002). Grue (2004) hevder at vi i løpet av de seneste tiår har beveget oss bort fra den medisinske forståelse og i retning av en mer sosial forståelse. Det sosiale paradigme er først og fremst vokst frem i den britiske funksjonshemmede-bevegelsen. Dette perspektivet hevder at det er samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemninger. Flere studier av familier innen dette perspektivet har påpekt at foreldrenes forhold til hjelpapparatet kan være problematisk og oppleves som belastende (Ingstad & Sommerschild 1983, Kemeny 1981, Killian 1997, Lundeby 2008, Lundeby & Tøssebro 2009, Read 1991). Lundeby (2008) hevder at forskning på betydningen av konteksten utenfor familien har vært lite studert. I hennes doktorgradsarbeid belyses blant annet familiens struktur, foreldrenes yrkesdeltagelse, og møtet med skole og hjelpeapparat. Hennes hovedpoeng er at familier som har barn med funksjonsnedsettelser ikke kan forstås som én type familie, men at kunnskap om disse familiene må forstås i en sammenheng. Internasjonalt har Janet Read (1991) studert foreldrenes utfordringer i møtet med uformelle nettverk. Hun viser at mødre til barn med funksjonsnedsettelser blir isolert, blant annet på grunn av mangel på sosial kontakt fordi de sjelden har anledning til å delta i yrkeslivet og på grunn av konkrete hindringer i samfunnet, som for eksempel manglende transportordninger, som gjør det problematisk både å holde på gamle kontakter og å etablere nye. Den sosiale modellen er kritisert fordi den i liten grad åpner for en forståelse som vektlegger kulturens betydning for personer som har funksjonsnedsettelser. Robert Murphy (1987) mener at kjernen av utfordringene ved å ha en funksjonsnedsettelse er måten en blir møtt på til daglig av andre mennesker. Stigmatiseringen er ikke bare en følge av funksjonsnedsettelsen, men selve essensen. Det handler om andres reaksjoner, handlinger og holdninger. Internasjonalt har Read (2000) studert kulturens påvirkning på foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. Hun hevder at foreldrenes erfaring med diskriminering og undertrykkelse er oversett. I Norge representerer Grue (2004), Schanke (2005) og Heglum og Krokan (2006) de viktigste bidragene i forskningen på hvordan personer som har funksjonsnedsettelser opplever at kulturen påvirker deres erfaringer og opplevelse av egen situasjon. Et knippe internasjonale studier har benyttet stigma som begrep for å forstå familier som har barn med funksjonsnedsettelser og deres møter med sosiale omgivelser. (Craig & Scambler 2006, Green 2003, 2007, Grey 2002, Koro-Ljungberg & Regina Bussel 2009). Koro-Ljungberg & Bussel (2009) hevder at det å være foreldre til et barn med en stigmatisert funksjonsnedsettelse er en belastning og krever langt mer av foreldrene enn foreldre til barn med andre kroniske sykdommer. Grey (2002) hevder at tidligere forskning har antatt at foreldre kun opplever stigma sammen med sine barn på offentlige steder. Han hevder at foreldre kan oppleve stigma pga. sin biologiske relasjon til barnet og at stigma følger dem over alt, fordi de vet at (known-about) de er foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. I Norge har det ikke tidligere vært gjennomført forskning med hovedfokus på de utfordringene foreldre til barn med funksjonsnedsettelser opplever i møte med sine uformelle sosiale nettverk i lys av teori om stigma. Denne artikkelen benytter Goffmans (1963) begrep om stigma som et teoretisk utgangspunkt for å analysere situasjonen til foreldre som har barn med funksjonsnedsettelser og deres utfordringer i møte med sine uformelle sosiale nettverk. Goffman utviklet sin teori om stigma ved å studere avvikere som kriminelle, homoseksuelle og personer med funksjonsnedsettelser. Teorien viser hvordan relasjoner mellom avvi- 57

58 kere og normale får negative konsekvenser. Stigma handler om at annerledeshet hos individet ofte resulterer i negative reaksjoner fra andre personer, og dermed får negative konsekvenser for individet. Stigmaet blir en måte å karakterisere mennesker på, der andre kjennetegn kommer i bakgrunnen. Bærere av stigma blir av flertallet definert som mindreverdige individer. Goffman hevder at stigma smitter over på den som står den stigmatiserte nær. Synet på personer som betegnes som annerledes har endret seg betraktelig på de 50 årene som er gått siden Goffman utviklet teorien om stigma. Fra 1960-tallet har integrering, normalisering og inkludering gradvis vokst fram som et ideologisk og politiske syn i samfunnets behandling av annerledes mennesker (Tøssebro & Lundeby 2002). I St.meld. 88 (1966/67) ble det fremhevet at barn med funksjonsnedsettelser skulle vokse opp hjemme sammen med sin familie og organisering av offentlige tilbud i hovedsak skulle gis i vanlige barnehager og skoler. Med denne stortingsmeldingen ble oppvekst med funksjonsnedsettelse definert til å skulle være mest mulig lik den for barn flest. Senere har det kommet flere offentlige meldinger for å gjøre det mulig eller legge til rette for at barn skal bo og vokse opp sammen med sine foreldre (f.eks. St.meld. 23, , NOU 1983:36, St.meld. 34, ). Til tross for endringer i samfunnet er stigma fortsatt et aktuelt begrep. Flere forskere benytter begrepet stigma for å studere mennesker med en annerledeshet og deres anstrengelser i møtet med omgivelsene (Buljevac, Majdak & Leutar 2011, Fjelldal- Soelberg 2011, Jacoby 1994). Per Solvang (2002) hevder at Goffmans teori om stigma fremdeles fremstår som noe av det mest innsiktsfulle som er skrevet om funksjonshemning og det å være annerledes. Denne artikkelens problemstilling er: Hvilke utfordringer har foreldre til barn som har funksjonsnedsettelser i møtet med sitt uformelle sosiale nettverk? Artikkelen vil belyse foreldre til barn med funksjonsnedsettelser og deres opplevelse av utfordringene, samt deres strategi i møte med utfordringene. Utfordringene som intervjuene avdekket var foreldrenes følelse av en altomfattende annerledeshet, åpenhet som strategi i møte med andre, andre menneskers holdninger og en opplevelse av ensomhet sammen med nære venner og familie. Denne artikkelen handler om foreldrenes møte med venner, familie, kolleger, naboer, gamle bekjente og nye bekjentskap. Familiens møte med hjelpeapparatet blir ikke belyst. Metode For å belyse problemstillingen ble det valgt kvalitativ forskningsdesign med en induktiv tilnærming. Samtaleintervjuer ble benyttet som datainnsamlingsmetode. I tråd med Malterud (2003) ble den teoretiske referanserammen, Goffmans begrep om stigma, «lagt til side» og en intervjuguide med åpne spørsmål ble utarbeidet, uten å inkludere dette begrepet. Spørsmålene i intervjuguiden er basert på lang klinisk erfaring i arbeid med foreldre. For å kunne utforske foreldrenes utfordringer i møte med sine uformelle sosiale nettverk, ble intervjuguiden inndelt i tre temaer. Det første temaet tok for seg tiden rundt diagnostisering og hvordan det var å fortelle andre at barnet hadde en funksjonsnedsettelse, det andre temaet tok for seg hvilke erfaringer foreldrene hadde ved å møte folk de ikke tidligere hadde fortalt om barnet til. Det tredje temaet var hvordan foreldrene opplevde å være sammen med venner og familie. Foreldrene ble oppfordret til å snakke mest mulig fritt omkring de enkelte temaene. Intervjuene ble gjennomført i perioden mai til oktober Foreldrene valgte selv hvor de ønsket at intervjuene skulle gjennomføres. Tre intervjuer ble foretatt i familienes hjem, de andre syv ble tatt på sykehuset. Hvert intervju tok mellom 1 og 2 timer. Utvalg Det ble intervjuet 8 mødre og 2 fedre. Foreldrene som ble intervjuet hadde barn som var mellom tre og åtte år. Barna hadde forskjellige diagnoser, men alle hadde omfattende funksjonsnedsettelser. Ett av barna var mentalt friskt, men hadde en betydelig fysisk funksjonsnedsettelse, mens to av barna var multifunksjonshemmede, der det i perioder hadde stått mellom liv og død. Åtte av barna var familienes første barn. 58 Fontene Forskning 1/12

59 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap Studien er en del av et større prosjekt som også studerer betydningen av å treffe hverandre i grupper for foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. Foreldrene som ble intervjuet var derfor deltagere i tre forskjellige foreldregrupper i regi av et sykehus i Helse Sør-Øst. Gjennom deltagelse i gruppa har foreldrene fått erfaring i å snakke om sine vanskeligheter knyttet til det å være foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. Nettopp fordi de hadde hatt anledning til å bearbeide sin situasjon ved å snakke med de andre foreldrene, var disse foreldrene spesielt kompetente til å bli intervjuet om et såpass personlig tema som deres utfordringer i møte med andre mennesker. I foreldregruppene deltar en av, eller begge foreldrene til om lag 40 barn. 21 foreldre kom inn under inklusjonskriteriene, som var at de skulle ha deltatt i en foreldregruppe i minimum ett år, og de skulle ha deltatt på minimum ett møte siste halvår. De som kom inn under inklusjonskriteriene ble satt opp på en liste i tilfeldig rekkefølge. Annenhver fra denne listen ble forespurt om de ville delta i intervjuet. En far ønsket ikke å delta i den aktuelle perioden pga. sykdom i familien. 10 foreldre ble intervjuet. Forskningsetisk tillatelse Studien ble godkjent i Regional Etisk komité (REK sørøst) i april 2010, med referansenummer 2010/ 433. I tråd med REKs anbefalinger ble det sendt ut en skriftlig informasjon om studiens hensikt og problemstillinger i god tid før intervjuene, der det sto at deltagelse var frivillig og at de kunne trekke seg fra studien når som helst hvis de ønsket det. Alle foreldrene undertegnet samtykkeerklæring før intervjuet startet. Alle intervjuene er anonymisert og er behandlet konfidensielt. Alle lydfiler og tekstfiler ble kryptert og lagret på en egen forskningsserver, og destruert i tråd med gjeldende lover og forskrifter om håndtering av personidentifiserbare opplysninger. Forskerens rolle Forskeren i denne studien har hatt en spesiell rolle både ved at hun kjente til foreldrene som ble intervjuet og at hun har egne erfaringer og opplevelse som mor til to barn med funksjonsnedsettelser. Hennes inngående kjennskap til det å være forelder til barn med funksjonsnedsettelser har bidratt til valg av problemstilling. En forsker uten dette både «innenfraperspektiv» og «utenfra-perspektiv» ville kanskje ikke engasjert seg i de samme problemstillingene. For at ikke hennes forforståelse skal ha hatt en for vesentlig betydning, har det derfor vært viktig at hun har hatt et bevisst forhold til sin egen bakgrunn og hvordan dette kan ha påvirket hennes rolle som forsker. At intervjuer var noe kjent for foreldrene og at de visste at hun var «en av dem», kan ha bidratt positivt til studien ved at foreldrene følte at de i intervjusituasjonen møtte forståelse og at det derfor var lettere å snakke om utfordringene som skulle belyses. Analyse Det ble foretatt en kvalitativ innholdsanalyse, inspirert av Malterud (2003). Etter transkripsjonen ble alle intervjuene lest grundig igjennom for å få et helhetsinntrykk. Temaer som annerledeshet og åpenhet pekte seg raskt ut. Neste trinn i analysen var en systematisk gjennomgang av det enkelte intervju for å identifisere meningsbærende elementer. Inspirert av Graneheim og Lundman (2004) ble de meningsbærende elementene satt inn i en matrise, der innholdets manifeste og latente mening ble beskrevet, utsagnene ble kodet og temaene ble identifisert. Materialet fra intervjuene ble så sortert ut fra koder og temaer. Etter systematisk gjennomgåelse av dataene begynte sammenhenger å åpenbare seg. Deretter ble funnene i de forskjellige temaene skrevet sammen og sitater som representerte gode illustrasjoner på funnene ble identifisert. Som siste analysegrep ble funnene diskutert opp mot tidligere forskning og Goffmans teori om stigma (1963). Som et ledd i kvalitetssikringen leste medforfatter rådata og medvirket i utviklingen av analysen. Resultater Studien viser at foreldrene opplever store utfordringer i møtet med sine uformelle sosiale nettverk. Funnene 59

60 kan inndeles i fire kategorier: en følelse av annerledeshet, åpenhet i møte med andre, andres holdninger til annerledeshet og ensomhet. En følelse av å være altoverskyggende annerledes Foreldrene som er intervjuet har alle opplevd å få et barn med omfattende funksjonsnedsettelser. Foreldrene opplevde en stor sorg og skuffelse, og fortalte om et barn som ble noe annet enn det foreldrene hadde håpet og ønsket seg. Noen fortalte om en følelse av egen mislykkethet og skyldfølelse over å ha fått et annerledes barn. Under intervjuene kom det fram at enkelte av foreldrene tidligere hadde hatt en oppfatning om at det ikke var tilfeldig hvilke foreldre som fikk barn med funksjonsnedsettelser. De hadde en formening om at de var noen rare mennesker og at de selv kunne være skyld i situasjonen de var kommet i. Enkelte av foreldrene sa at de hadde hatt en formening om at fordi de selv hadde levd det man vil kalle gode liv, så trodde de ikke at det å få et barn med funksjonsnedsettelser kunne skje dem selv. Når de nå hadde opplevd å få et barn som var annerledes, så fortalte flere av foreldrene om en følelse av at barnets annerledeshet smittet over på dem selv. En mor sa at det var de som hadde fått et barn som var annerledes, og det var de som dermed ble annerledes. Mange av foreldrene hevdet at annerledesheten er altoverskyggende; det sitter i hver celle i kroppen og preger hele deres identitet. Alt annet blir uvesentlig. En mor fortalte: «Som menneske føler jeg meg definert som bare mor til barn med funksjonshemning. At jeg gikk fra å være jobben min, interessene mine, mannen min og forskjellige ting som definerte meg, og plutselig så ble det bare en ting som var stort og annerledes!» Åpenhet foreldrenes valg Å oppleve seg selv som annerledes, med et annerledes barn, er en ny og ukjent situasjon for foreldrene. De møter en ny verden der de er redde for at andre vil oppføre seg annerledes mot dem. Det ble fortalt at det slett ikke var en selvfølge å være åpen omkring barnets funksjonsnedsettelser. Noen viste til at det var tabu å fortelle åpent om barna. Til tross for dette hevdet samtlige foreldre at de valgte å være åpne i møte med sine sosiale omgivelser. En far sa at han var «dønn åpen» om datterens funksjonsnedsettelse og en mor sa at hun fortalte om sønnen til alle hun møtte. Valget om åpenhet foretok de raskt etter at barnets funksjonsnedsettelse var bekreftet. Åpenheten ble begrunnet med at de fortsatt ønsker å leve det sosiale livet de levde før de fikk barnet. Som en mor uttalte: «Vi har ikke tenkt å bure oss inne heller». Foreldrene tror at møtene med andre vil bli enklere ved å fortelle åpent om barnet. De mener at åpenhet bidrar til at andre mennesker får en større forståelse av familiens situasjon og at barnet vil få det lettere ved å møte større forståelse og toleranse. Flere av foreldrene tenker at åpenheten vil bidra positivt ved at andre menneskers nysgjerrighet blir stillet og at ryktene ikke får noen grobunn. Enkelte av foreldrene sa også at de har en tro på at åpenhet vil fjerne tabuene omkring det å ha fått et barn med funksjonsnedsettelse. En mor sa: «Jeg har lyst til å avdramatisere det, sånn at alle får svar, sånn at nysgjerrigheten blir lagt død, sånn at det ikke blir den praten». Noen av foreldrene begrunnet åpenheten med at de ønsker å leve ærlig. En mor fortalte at hun føler at hun fornekter barnet sitt ved ikke å fortelle om det. En annen mor sa: «Jeg føler at jeg juger litt hvis jeg sier at jeg har en søt jente på tre år, som heter Amalie og går i barnehage. Da har jeg ikke fortalt sannheten på en eller annen måte, føler jeg, da har jeg ikke investert mye i den samtalen». En mor fortalte også at dersom hun ikke forteller sannheten om barnet, så utsetter hun seg selv for å bli avslørt som løgner i fall de i neste omgang møter den samme personen igjen sammen med barnet. Omgivelsenes krav til åpenhet Åpenheten handler om både det å ta barnet med ut der det er naturlig at barn er med og å informere om barnet der det er ønskelig. Valget om å være åpen gir foreldrene utfordringer som minner dem på deres følelse av å være annerledes. Mange av foreldrene fortalte at det forventes av 60 Fontene Forskning 1/12

61 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap dem at de må ta en veldig aktiv rolle for å informere om barnet og familien i ulike sammenhenger. I barnehagen, i klassen eller i klassen til søsken, blir foreldrene bedt om å informere alle foreldrene på foreldremøter. Foreldrenes ønske om åpenhet gjør at de prøver å svare til forventningene til tross for at mange opplever dette som belastende. En mor fortalte at hun en gang var på foreldremøte i barnehagen og skulle informere om «annerledesbarnet». Hun opplevde situasjonen som så vanskelig at hun gikk fra møtet etter et kvarter. Nær alle foreldrene fortalte om situasjoner der folk de møter kan være nysgjerrige og stille direkte spørsmål omkring barnets diagnose og fungering. Til og med fremmede kan komme bort til familien og stille spørsmål som vitner om mangel på forståelse og innlevelse i situasjonen. Foreldrene prøver å svare på andre menneskers spørsmål så godt de kan, men mange opplever at det kan bli vanskelig. En mor uttalte at andre menneskers spørsmål og nysgjerrighet kan gå så langt at hun av og til føler seg som et «Se & Hørobjekt». Hun fortalte at andre har et ønske om å høre en dramahistorie fra virkeligheten om et barn som er annerledes. Selv om personene foreldrene møter ikke stiller konkrete spørsmål, så forteller flere av foreldrene at de føler at de må fortelle om familien. Enkelte hevdet at de ser at personene de treffer lurer eller er nysgjerrige på barnet og familiens situasjon. En mor sa at hun ser at det går tusen tanker rundt i hodene på folk de møter, og at de lurer på hva som er galt med hennes datter. Flere av informantene hevdet at de ikke kan være trygge på hvem som kjenner deres situasjon og hvem som ikke gjør det. Noen mennesker kan ha observert dem sammen med barnet og andre kan ha hørt rykter om familien. Når ryktene går, har ikke foreldrene kontroll over hva som blir formidlet. Enkelte opplever det veldig ubehagelig å møte fremmede eller litt fjerne bekjente som sitter inne med personlige opplysninger om deres familie. Hva som er blitt fortalt, og på hvilken måte, har foreldrene ikke kontroll over. En mor fortalte om en situasjon der hun på en fest hadde møtt noen mennesker som hun aldri hadde truffet tidligere, som tydelig kjente til deres situasjon. De hadde sagt: «Ja, Linn har vi hørt om». Nær sagt alle foreldrene opplever det som en forventning om at de i slike situasjoner må fortelle om barnet. Når foreldrene samtidig har et ønske om åpenhet, blir de gang på gang sittende og fortelle om barnet. Ikke alle de som foreldrene treffer, tilkjennegir at de har hørt rykter. Enkelte av foreldrene forteller at de blir usikre på hvem som har hørt om barnet eller ikke. For å gardere seg, for ikke å risikere å bli mistenkeliggjort for å skjule barnet, eller i verste fall bli avslørt i en løgn, blir resultatet at de i svært mange situasjoner forteller åpent om barnet og barnets diagnose, kanskje til og med til personer som verken har hørt eller sett barnet, og derfor verken lurer, er nysgjerrige eller har spørsmål. Åpenheten oppleves som et krav om åpenhet. Foreldrene opplever at det blir en for stor eksponering av familiens situasjon med et annerledes barn. Én framstilte det slik: «Du opplever at du er en informasjonssentral mange ganger, når du egentlig bare har lyst til å være mamma eller pappa, du må hele tiden forklare, sånn er det ikke med normalt friske barn, der tar man det for gitt at sånn og sånn er det». Dette gjør at foreldrene blir påminnet den situasjonen de er i og deres følelse av annerledeshet blir bekreftet. Begrense åpenheten Mange av foreldrene fortalte at de strever mer eller mindre med å begrense åpenheten. En mor fortalte: «Jeg tenkte det for et par uker siden da vi var i bryllup, tenk hvis jeg gikk inn her og ikke fortalte det til en sjel, hva da». Den samme moren fortsatte: «Men av og til er det greit å ikke fortelle, det må jeg bli litt flinkere til». Andre foreldre sa at de etter hvert har lært å begrense åpenheten noe. En mor uttalte: «Det er så mange farer, så jeg begynner å få en antenne for hva jeg forteller til hvem». En annen mor fortalte at hun tidligere informerte alle hun møtte om at datteren hadde et syndrom og alt hva syndromet betydde. På bakgrunn av erfaring har hun begrenset innholdet i informasjonen; nå forteller hun bare noe helt konkret, hvis det er noe de trenger å vite. 61

62 Annerledes i møte med andres holdninger Når foreldrene i ulike sammenhenger enten har barnet med seg, eller de forteller åpent om barnet, så må de alltid ta høyde for hvordan den andre vil reagere på den situasjonen de forteller om. Alle situasjonene innebærer en risiko for at de de møter tilkjennegir negative holdninger til personer med funksjonsnedsettelser. En mor sa: «Det første jeg tenker på når jeg møter nye mennesker er: «Jeg er den med det syke barnet». Tidligere så jeg på dem mer ut fra seg selv, mens nå tenker jeg, hvordan vil den personen reagere på min situasjon.» Foreldrene berettet at de aldri kan vite hva de andre tenker om dem selv og deres situasjon. De kan aldri være trygge på om de andre har negative tanker om det å ha funksjonsnedsettelser. En mor fortalte: «Det er litt sånn at andre, det er litt vanskelig å vite hvordan andre ser på oss da, hvordan andre ser på meg, hvordan kolleger ser på meg, og hvordan venner ser på meg. Jeg vet ikke, vi er jo en helt naturlig del av deres omgangskrets og de har kjent oss lenge og de har vært sammen med Marthe siden hun ble født, jeg vet egentlig ikke hvordan andre ser på meg». Flere av foreldrene er også bekymret over hva andre tenker om barnet. En mor fortalte at faren var redd for at andre syntes at datteren var stygg. En annen mor var redd for at andre ikke likte barnet hennes. En tredje mor fortalte at hun var redd for at andre skulle tenke at sønnen ikke hadde et bra liv. Hun synes de andres medlidende blikk var ubehagelig og hun ble derfor ofte stresset i situasjoner der sønnen var med. Flere av informantene viste til mange konkrete episoder der de ble møtt med uforstand og et syn på at personer med funksjonsnedsettelser hadde en lavere verdi enn andre mennesker. Både gode venner, nær familie og «folk på gaten» kan avsløre direkte negative holdninger, enten i direkte tale eller i bisetninger der temaene kan være noe annet. En far fortalte at han alltid måtte beskytte datteren ved å informere dem han møtte om at de måtte være forsiktige med hva de sa, fordi datteren forsto alt. Enkelte av mødrene fortalte om episoder der andre mennesker hadde spurt om foreldrene ikke egentlig helst ville at barnet skulle dø. Flere fortalte også historier der de hadde fått kommentarer på hvor dyrt det er for samfunnet med barn som har funksjonsnedsettelse og hvor lite barnet gir tilbake. Slike kommentarer oppleves svært belastende. En mor sa hun ble kvalm, hun begynte å skjelve og hun ble lei seg. Hun sa at det var tungt at noen kunne tenke på den måten. Foreldrene føler seg aldri trygge på hva de andre egentlig mener. De må beskytte seg selv og barnet mot reaksjoner de kan få. En mor fortalte om usikkerheten som oppstår i situasjoner der hun møter andre og om hvordan hun må beskytte seg selv og også den hun møter, mot personens negative holdninger til mennesker med funksjonsnedsettelser. Hun sa: «Jeg synes ofte det er vanskelig å vite hvordan jeg bør si fra til dem, om jeg bare bør snike det inn i samtalen fort, slik at de ikke sier noe som de etterpå vil synes er vanskelig, for eksempel at de kommer med en eller annen fleip om psykisk utviklingshemmede, eller sånne ting, eller plutselig er vi i en abortdiskusjon, så må jeg skynde meg å fortelle om min situasjon, før noen fordømmer det høyt. Jeg blir veldig sår på om noen viser negative holdninger for funksjonshemmede eller snakker om samfunnskostnadene. Derfor vil jeg gjerne ha sagt fra først, sånn at jeg ikke får høre sånne argumenter.» Ensom i fellesskap med andre Samtlige foreldre ønsker å være åpne sammen med venner og familie. De forteller åpent om barnets diagnose og utvikling, og flere fortalte at de lager nyhetsbrev om barnet for at alle skal være informert. Alle foreldrene fortalte at de har en eller noen venner, eller noen i familien, som er nær dem, og forstår deres situasjon. Men de fleste foreldrene formidlet også at de opplever at venner og familie har liten forståelse for deres belastninger. Ingen av deres gamle venner har erfaring som foreldre til barn med funksjonsnedsettelser. Venner og familie som de treffer noen timer i ny og ne har heller ikke mulighet til å forstå verken alt arbeidet som må gjøres eller de følelsesmessige belastningene. Dette medfører naturlig nok at foreldrene får liten respons på det de har å fortelle om anstrengelser i sin hverdag. Foreldrenes følelse av at andre ikke forstår 62 Fontene Forskning 1/12

63 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap og at de ikke får respons på det de forteller, gjør at foreldrene blir stille. De forteller det viktigste og føler at det lett blir enveiskommunikasjon. Særlig de foreldrene som ikke har andre barn, opplever at de selv er opptatt av andre temaer enn foreldre som har friske barn. En mor sa: «... andre mennesker snakker om sånn som «åh, nå er det karneval og hva skal vi kjøpe og hva gjorde du...», den type dagligdagse samtaler, den er det vanskelig for oss å ha som har en annerledes hverdag, fordi vi har helt andre problemstillinger. Det er ikke det vi er opptatt av, vi er opptatt av andre ting». I dagligdagse samtaler om barn og deres utvikling kan foreldrene oppleve at de har lite å si. De blir tause og de blir påminnet følelsen av å være annerledes. Å høre om andre barns bagatellmessige problemer, minner også foreldrene på at deres liv er annerledes. Noen fortalte om at venners betroelser om egne barns små problemer kan oppleves som at den som betror seg, ikke har forståelse for hva det vil si å leve med et barn med funksjonsnedsettelser. En mor fortalte at en venninne hadde kommet til henne og bekymret seg over en føflekk i pannen til sitt barn. At denne moren kom til henne og bekymret seg over en så liten bagatell, syntes hun var et tegn på dårlig forståelse av hvilke bekymringer hun til daglig levde med. Noen av foreldrene formidlet også at de lar være å fortelle så mye av hensyn til de andre. De er redde for at vennene synes det blir vanskelig, og de er redde for at de skal bli lei av å høre om barnet med funksjonsnedsettelser og hva det betyr for foreldrene. Noen foreldre er også redde for at belastningene omkring barnet med funksjonsnedsettelser overskygger alt annet slik at det blir vanskelig for andre å snakke om sine problemer. Foreldrene føler seg annerledes sammen med venner og nær familie, og de blir tause. Enkelte av foreldrene fortalte om en følelse av ikke å høre til lenger. En mor sa: «Ensomheten øker med å ha fått et funksjonshemmet barn, man kan fortsatt være sammen med venner, men når vi setter oss i bilen og drar derfra så har vi en samtale de forstår mye mindre av vårt liv nå enn de gjorde før». Diskusjon De fleste foreldrene som ble intervjuet fortalte at de føler seg altoverskyggende annerledes ved å ha fått et annerledes barn. I møte med sine uformelle sosiale nettverk hevder alle foreldrene at de velger å være åpne om situasjonen. Åpenheten skaper utfordringer der foreldrene blir påminnet sin annerledeshet. Flere av foreldrene forteller at de må lære seg å begrense åpenheten. Når foreldrene er sammen med venner og familie som kjenner situasjonen, opplever de fleste foreldrene at de får liten forståelse og liten respons på det de har å fortelle. Noen forteller at de blir tause og de kjenner seg ensomme. I det følgende ønsker vi først å diskutere annerledesheten. Dette er et fremtredende funn i vår studie og står i kontrast til nyere norsk forskning, som belyser fellestrekk mellom foreldre til barn med funksjonsnedsettelser og foreldre flest (Lundeby 2008). Deretter diskuteres ulike aspekter ved det som foreldrene i studien omfatter med begrepet åpenhet; blant annet foreldrenes usikre posisjon i møte med uformelle sosiale nettverk. Studiens funn diskuteres i lys av tidligere forskning og Goffmans (1963) teori om stigma. Vår oppfatning er at teori om stigma setter fokus på relasjoner, sosialt nettverk og diskvalifisering fra full sosial aksept. Teorien synes også i dag å være et relevant fortolkningsgrunnlag for de erfaringer foreldre til barn som er «ulik de fleste» har i møte med sine uformelle sosiale nettverk. Teorien om stigma står i opposisjon til offisielle politiske holdninger med integrering og full deltagelse. De aller fleste foreldrene forteller om en følelse av å være annerledes. Det kan forstås som at det å få et barn med funksjonsnedsettelser er forskjellig både følelsesmessig og praktisk fra det å få et barn som er friskt. Foreldrene erfarer at deres hverdag er en helt annen enn hva andre småbarnsforeldre opplever. De fleste foreldrene forteller også at annerledesheten er altoverskyggende og preger hele deres identitet. Solvang (2009) hevder at annerledeshet kommer til uttrykk i identiteten. Enkelte av foreldrene forteller at de har fått et barn med lavere verdi, at de selv føler seg mislykket og at det er tabu å snakke om barn 63

64 med funksjonsnedsettelser. Foreldrene er også redde for at andre mennesker vil oppføre seg annerledes mot dem. I tråd med dette kan foreldrenes følelse av å være annerledes også tolkes som at foreldrene opplever at de har fått et barn som er bærer av et stigma og at barnets stigma smitter over på dem selv. Goffman (1963) hevder at stigma smitter over på den som står den stigmatiserte nær. Read (2000) viser tilsvarende ved å hevde at mødre til barn med funksjonsnedsettelser ser på seg selv og barnet som tilhørende en marginal gruppe i et samfunn der det eksisterer negative holdninger til personer med funksjonsnedsettelser. Solvang (2002) hevder at annerledes er de som til enhver tid defineres av storsamfunnet som annerledes. Solvang ser klare konturer av en ny diskurs som har en ikke-kategoriserende variasjonsorientert tenkemåte. Samfunnet er i bevegelse fra et samfunn som er opptatt av skille mellom likt og annerledes, til et samfunn som anerkjenner at det er forskjellige måter å være mennesker på. Foreldrenes beskrivelser av hvordan de opplever sin annerledeshet kan indikere at en variasjonsorientert tenkemåte ikke er internalisert i foreldrene i vår studie ennå. Over halvparten av de intervjuede forteller om en altoverskyggende annerledeshet som preger alt de gjør. To forteller om annerledeshet, men kanskje ikke at den er like altoverskyggende. To forteller lite om annerledeshet. Det kan være mange årsaker til denne variasjonen. Det kan se ut som om opplevelsen av selv å være annerledes var størst hos de foreldrene der barnet med funksjonsnedsettelse var det første. Intervjuene viste også kjønnsforskjeller, ved at fedrene snakket lite om opplevelsen av å være annerledes. Det kan også se ut som om annerledesheten ble opplevd sterkest rett etter at barnets funksjonsnedsettelse ble bekreftet, og at foreldrene etter hvert lærte seg å håndtere annerledesheten. At ikke alle foreldrene fortalte like mye om opplevelsen av å være annerledes, kan også ha noe med intervjusituasjonen å gjøre. Kanskje ikke alle følte seg trygge nok til å fortelle om et såpass følsomt tema. Åpenhet som fenomen er et annet sentralt funn. Alle foreldrene ønsker å være åpne i møte med sine uformelle nettverk. Åpenheten handler om å ta barnet med der det er naturlig å ha barn med, og det handler om å informere om barnets funksjonsnedsettelser. Goffman (1963) benytter begrepet «passing» for å beskrive hvordan den stigmatiserte, som har et usynlig stigma, oftest prøver å unngå å røpe eller de prøver å hemmeligholde miskrediterende informasjon om seg selv. Foreldrene er i den situasjon at de har et usynlig stigma når de ikke er sammen med barnet. Noen av barna er fortsatt så små at det trengs et «øvet øye» for å avsløre deres stigma. For dem som ikke kjenner historien. Sammen med barnet har derfor også noen av foreldrene mulighet for å skjule stigmaet. Flere forskere har funnet at foreldre til barn med funksjonsnedsettelser beskytter seg mot stigmatiserende reaksjoner fra andre ved å unngå sosiale sammenkomster (Green 2003, Grey 2002), ved å normalisere og minimalisere barnets problemer eller ved at de blir stille (Koro-Ljungberg & Bussel 2009). Noen av foreldrene sa, i tråd med Koro-Ljungberg og Bussels funn, at de kan bli stille sammen med venner og familie. Men i motsetning til Koro-Ljungberg og Bussel, som hevder at stillhet er en måte å unngå å avsløre personens annerledeshet på, så fortalte foreldrene at de blir tause fordi de opplever at de ikke blir forstått. De får liten respons på det de har å formidle og de vil skjerme de andre for historier om sine vanskeligheter. Foreldrene som ikke har andre barn hevdet også at de har lite å bidra med når andre foreldre forteller om sine dagligdagse hendelser med sine friske barn. Samtlige foreldre hevdet at de er åpne i møte med venner og familie, men at de kan ha lite å si, fordi de lever i en helt annen hverdag enn foreldre som har friske barn. En side av foreldrenes valg av åpenhet i møte med sine nettverk er at de ønsker å øke kunnskapsnivået om barnet og familiens situasjon til dem de har jevnlig kontakt med. Foreldrene har tro på at åpenhet og informasjon vil bidra til at barnet møter større forståelse og toleranse. Foreldrene informerer de nære nettverk, sender ut nyhetsbrev og informerer i barnehager og skoler. Dette er i tråd med Tronvoll (1994) som hev- 64 Fontene Forskning 1/12

65 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap der at mødre til barn med alvorlige funksjonsnedsettelser bidrar til å presentere barnet for omgivelsene. Hun hevder at foreldrene er åpne fordi svært få mennesker har erfaring eller kunnskap om barn med funksjonsnedsettelser og at barnet selv ikke har språk eller bevegelser for å vise hvem de er. Tronvoll (1994) hevder at foreldrene fungerer som meglere mellom barnet og omgivelsene. Foreldrenes begrunnelse for valg av åpenheten som strategi handler om noe mer enn å informere om barnet for å hjelpe det i sine konkrete situasjoner. En annen begrunnelse er at foreldre ønsker å leve ærlig og bryte tabuer, de vil ha slutt på rykter og nysgjerrighet. Når enkelte foreldre hevder at de ønsker å bryte tabuer, kan det tolkes som at de ønsker å redusere fordommer mot et annerledes barn, eller mot et barn med stigma. De ønsker å normalisere situasjonen både for seg selv og barnet. Foreldrene forteller at de informerer om barnet til mennesker som ikke vil ha direkte kontakt med barnet. De informerer på jobb, forteller til venners venner og informerer gamle kjente og svarer på spørsmål fra fremmede. Read (2000) hevder at mødrene til barn med funksjonsnedsettelser er åpne fordi de ønsker å endre samfunnets oppfatning av barn med funksjonsnedsettelser. De ønsker at barnet skal inkluderes i samfunnet og at deres funksjonsnedsettelse skal bli en naturlig del av samfunnets mangfold. Foreldrenes valg av åpenhet skaper utfordringer for foreldrene. Når foreldrene er åpne, vil det alltid være et spørsmål om åpenhet til hvem, i hvilke situasjoner og om hvor mye som skal formidles. Foreldrene hevder at de velger åpenhet, men de erfarer også at det er et krav om åpenhet fra deres omgivelser. Det forventes at de tar en aktiv rolle for å informere om barnet og familien i ulike situasjoner. De treffer folk som kan være nysgjerrige og som stiller personlige spørsmål. Til og med fremmede kan komme bort til dem og stille spørsmål. Goffman (1963) hevder at å være til stede blant normale kan utsette den stigmatiserte for direkte krenkelser av privatlivet ved blant annet de samtaler fremmede kan tillate seg å innlede med den stigmatiserte. Foreldrenes valg av åpenhet gjør at de prøver så godt de kan å svare på andre menneskers forventninger om å få vite noe om deres situasjon. Enkelte av foreldrene hevder også at de føler at de lyver eller benekter barnet om de ikke forteller til dem som lurer eller spør direkte. Foreldrene opplever at de igjen og igjen må fortelle om familiens situasjon. Det blir en følelse av å utlevere seg selv og barnet. Foreldrene opplever at familien blir for eksponert. Dette minner foreldrene på deres følelse av å være annerledes. Goffman (1963) skriver at stigma handler om stereotype klassifiseringer, der den personen som er belastet med et stigma ikke oppfattes som et helt riktig menneske. Når foreldrene er åpne, erfarer de at de alltid må ta høyde for at den de forteller til kan ha negative og stereotype oppfatninger av barnet og av foreldrene selv. Foreldrene vil helst slippe å bli konfrontert med at barnet har en lavere verdi enn andre eller hvor lite de vil gi tilbake til samfunnet. Foreldrene må beskytte seg selv og den de møter mot at personen tilkjennegir negative holdninger. Foreldrene forteller også at de må beskytte barnet mot nysgjerrighet og negative holdninger. I tråd med FNs barnekonvensjon har barn rett på en slik beskyttelse. I artikkel 16 står det at ingen barn skal utsettes for vilkårlig innblanding i sitt privatliv, eller angrep mot sin ære eller sitt omdømme. Om foreldrene begrenser åpenheten, kan de aldri være trygge på hva andre har hørt om familien, hvordan historien er formidlet eller hva de andre tenker om dem selv og situasjonen. Goffman (1963) hevder at den stigmatiserte har en fornemmelse av at han ikke kan vite hva de andre tilstedeværende «i virkeligheten» mener om han. Foreldrene blir usikre på hva de andre tenker om dem og om barnet. Noen lurer på om de andre synes barnet er stygt, om de synes det oppfører seg dårlig, eller om de mener at barnet ikke har rett til livet. Å være åpen beskriver Goffman (1963) som en moden og veltilpasset fase i den stigmatisertes karriere. På den ene siden bidrar foreldrenes åpenhet til å hjelpe barnet med å presentere seg selv i sine sosiale omgivelser. Åpenheten bidrar også til at flere men- 65

66 nesker får kunnskap om funksjonsnedsettelser. Ved åpenhet kan fordommer og stereotype forestillinger om hvordan funksjonshemmede er, korrigeres (Grue 2004). Det er stor grunn til å anta at økt kunnskap om funksjonsnedsettelser bidrar til reduksjon av stigma i samfunnet (Grey 2002). Kanskje er det slik at foreldrenes åpenhet bidrar til det samfunnet som Solvang (2002) hevder vi ser konturene av; et samfunn med menneskelig variasjon der avvik og annerledeshet ikke lenger er kategorier. På den annen side medfører åpenheten mange utfordringer som minner foreldrene på deres annerledeshet. Ved å ta barnet med der det er naturlig og å informere og fortelle åpent til andre mennesker, bidrar de til at familien blir mer synlig, og de blir eksponert for flere mennesker. Foreldrene kommer i flere situasjoner der de blir konfrontert med andre menneskers nysgjerrighet med personlige spørsmål og andre menneskers negative holdninger. Gary hevder (2005) at jo mer eksponert og synlig den stigmatiserte er, jo mer stigma møter de. Foreldrene må beskytte seg selv og barnet, det er ikke alle det er verd å fortelle til. Foreldrenes møte med uformelle nettverk preges av usikkerhet der foreldrene må balansere åpenheten. Å balansere åpenheten innebærer at foreldrene må håndtere hvem de skal fortelle til, hvor mye de skal fortelle, hva som skal sies, og på hvilken måte. Å balansere åpenheten er en utfordring som skaper usikkerhet hos foreldrene. Read (2000) hevder at det å endre samfunnets holdninger til barn med funksjonsnedsettelser på ingen måte er enkelt for foreldre som «står alene». Dagens samfunn er betydelig annerledes enn i 1963, da Goffman utviklet sin teori om stigma. Dagens offisielle politikk med hensyn til personer med funksjonsnedsettelse er integrering og full deltagelse (Borg 2008). Barn med funksjonsnedsettelser bor hjemme og går som oftest i barnehage og skole i sine nærmiljøer, og er derfor synlige for sine omgivelser. Å skjule et barn med omfattende funksjonsnedsettelser er kanskje ikke en mulighet i dagens majoritetssamfunn. Samtidig er det et krav, i det moderne samfunn, at man skal leve autentisk, man skal være den man er, og leve åpent og ærlig. Tillit på det personlige plan blir et prosjekt som krever at personene åpner seg for hverandre (Giddens 1997). Når foreldrene hevder at de velger åpenhet som strategi, så er muligens ikke dette et åpent personlig valg, men en forventning i det samfunnet de lever i. Studien har drøftet en side av det å være foreldre til barn med funksjonsnedsettelser som få forskere i Norge har fokusert på. Kun noen få internasjonale forskere har studert foreldrenes erfaringer med uformelle sosiale nettverk. Fordi utvalget er lite, har forskeren ikke gått inn i kjønnsforskjeller i opplevelsen av utfordringer, ei heller hvordan foreldre fra andre kulturer bosatt i Norge opplever møtet med sine omgivelser. Dette kan det være hensiktsmessig å belyse i en oppfølgende studie. Funnene i denne studien og deres allmenngyldighet har sin begrensning. Foreldrene som ble intervjuet bor på Østlandet og de er alle ressurssterke. Alle deltar i foreldregrupper. Kanskje er det sånn at foreldre som ønsker å delta i foreldregrupper ønsker dette fordi de har valgt å være åpne. Åpenheten kan gjøre at de har behov for å utveksle erfaringer med andre om sine anstrengelser i møte med omgivelsene. Eller det kan være at foreldrene som deltar i foreldregrupper velger åpenhet i større grad enn andre foreldre. Studien bidrar med kunnskap om foreldre til små barn med omfattende funksjonsnedsettelser og deres opplevelse av annerledeshet og ensomhet i møte med sine uformelle sosiale nettverk, samt deres valg av åpenhet og hvilke omkostninger åpenheten har. Hvis åpenheten skal være en veltilpasset strategi i tråd med Goffman (1963), synes det som om den må være balansert og ha sine grenser. Hensikten med studien er å utvikle kunnskap om de utfordringer foreldre til barn med funksjonsnedsettelser møter i sine omgivelser. Funnene kan danne et grunnlag for videre utvikling av innholdet i gruppetilbud for foreldre til barn med funksjonsnedsettelser, der tilbudet har som hensikt å bidra til mestring i hverdagen. En takk til foreldrene som lot meg få del i deres utfordringer og til Helsedirektoratet som har finansiert studien. 66 Fontene Forskning 1/12

67 fagartikler Bente Berg, Anita Strøm Et annerledes og ensomt foreldreskap Summary A different and lonely parenthood. A qualitative study on parents of children with disabilities and their challenges in meeting their informal social networks. The purpose of this article is to highlight the challenges facing parents of children with disabilities in their informal social networks and in their strategies with these challenges. This article is based on a content analysis of qualitative interviews with ten parents. The theoretical analysis perspective is Goffman s (1963) theory of stigma. Parents feel basically different and lonely. Their choice of openness as a strategy creates a dilemma, as they feel too exposed and in need to protect themselves from other people s negative attitudes. Parents openness contributes to society s perception of «different families». Today this is a big challenge, parents must learn to balance openness. Key Words: children, disabilities, families, stigma, otherness, openness. referanser Berg, Bente (2009), Alternative barselgrupper, Oslo, Rapport Helse og Rehabilitering. Borg, Elin (2008), Holdninger til funksjonshemmede i Norge , Notat 4/2008, Oslo, Nova. Buljevac, M. & Majdak, M. & Leutar, Z. (2011), The stigma of disability: Croatian experiences, Faculty of law, University of Zagreb, Department of Social Work. Gary, Fay A. (2005) Stigma: Barrier to mental health care among ethnic minorities. Issues in Mental Health Nursing, 26/2005, side Craig, Gillian M. & Scambler, Graham (2006), Negotiating mothering against the odds: Gastrostomy tube feeding, stigma, governmentality and disabled children, Social Science & Medicine, 62/ 2006, 1 side Fjelldal-Soelberg, Carina (2011), Hva er oppskriften på et normalt menneske? Stigmatisering av personer som skader egen kropp, Fontene forskning, nr. 1, side FNs konvensjon om barns rettigheter, artikkel 16, De forente nasjoner 20. november 1989, ratifisert i Norge 8. januar Fyhr, Gurli (1987), Den forbudte sorg, København, Komiteen for sundhedsopplysning. Giddens, Anthony (1997), Modernitetens konsekvenser, Oslo, Pax forlag. Goffman, Erving (1963), Stigma, Notes on the Management of Spoiled Identity, London, Penguin. Graneheim, U. H. & Lundman, B. (2003), Qualitative content analysis in nursing research: Concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness, Nurse education today, 24/2004, side Green, Sara Eleanor (2003), «What do you mean «whats wrong with her?»»: Stigma and the life of families of children with disabilities, Social Science & Medicine 57/2003, side Green, Sara Eleanor (2007), «We re tired, not sad»: Benefits and burdens of mothering a child with a disability, Social Science & Medicin 64/2007, side Grey, David E. (2002), «Everybody just freezes. Everybody is just embarrassed»: Felt and enacted stigma among parents of children with high functioning autism, Sociology of Health & Illness, Vol. 24, 6/2002, side Grue, Lars (2004), Funksjonshemmet er bare et ord. Forståelser, fremstillinger og erfaringer, Oslo, Abstrakt forlag AS. Heglum, Toril og Krokan, Ann Kristin (2006), Med vitende og vilje. Om funksjonshemning, diskriminering og krenkelse, Oslo, Kommuneforlaget AS. Ingstad, Benedicte og Sommerschild, Hilchen (1983), Familien med det funksjonshemmede barnet, Oslo, Tanum Norli. Jacoby, Ann (1994), Felt versus enacted stigma: a concept revisited, Social Science & Medicine, 38, side Kemeny, Kari (1981), Leve sitt eget liv, Oslo, Sosialdepartementet. Koro-Ljungberg, Mirka & Bussing, Regina (2009), The Management of Courtesy Stigma in the Lives of Families With Teenagers With ADHD, Journal of Family Issues, 30/2009, side Lagerheim, Berit & Munch, Gunnvor (2002), At leve og udvikles med handicap, muligheter og begrensninger hos barnet, familien og omgivelsene, København, Hans Reitzels forlag. Lundeby, Hege (2008), Foreldre med funksjonshemmede barn: En studie 67

68 av familiemønster, yrkesaktivitet og møter med hjelpeapparatet, Trondheim, Avhandling for graden philosophiae doctor, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet. Lundeby, Hege & Tøssebro, Jan (2009), «Livsløp i familier med funksjonshemmede barn». I Tøssebro, Jan (red.). Funksjonshemning politikk, hverdagsliv og arbeidsliv, Oslo, Universitetsforlaget, side Malterud, Kirsti (2003), Kvalitative metoder i medisinsk forskning, 2. utgave, Oslo, Universitetsforlaget. Mazzei, L. A. (2004), Silent listenings, Deconstructive practices in discoursebased research. Educational Researcher, 33 (2), side Murphy, Robert (1987), The body silent, New York, W. W. Norton and Company. NOU, Norges offentlige utredninger (1983:36), Funksjonshemmedes år Handlingplan for 80-åra. Read, Janet (2000), Disability, the Family and Society, Listening to mothers, Buckingham Philadelphia, Open University Press. Read, Janet (1991), There was never really any choice. The Experience of Mothers of Disabled Children in the United Kingdom, Women s Studies Int. Forum, Vol. 14, No 6, side Schanche, Anne Kristine (2005), Vi de andre og oss. Kulturpsykologiske perspektiver på funksjonshemning med vekt på identitet og myndiggjøring, Oslo, Forlaget Aldring og helse. Seligman, M. & Darling R. B. (1997), Ordinary Families, Special Children. A System Approach to Childhood Disability, Second Edition, New York London, The Guilford Press. Solvang, Per (2002), Annerledes, Oslo, H. Aschehoug & Co. Solvang, Per Koren (2009), Annerledes eller normal. I Køber, Mads og Rudjord, Kari (red.), Bare røre ikke se, Oslo, Akademisk publisering, side St.meld. nr. 88 ( ), Om utviklingen av omsorg for funksjonshemmede. St.meld. nr. 23 ( ), Barns oppvekstvilkår. St.meld. Nr. 34, ( ), Resultater og erfaringer fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre. Tronvoll, I. M. (1994), Presenting a child with severe disabilities: parents and professionals as mediators, Childhood, 4, side Tøssebro, Jan & Lundeby, Hege (2002), Å vokse opp med funksjonshemning de første årene, Oslo, Gyldendal Norsk forlag. Wrålsen, Åse (1996), Han er bare litt ukonsentrert. Når oppdages hørselstap hos barn? Oslo, Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). 68 Fontene Forskning 1/12

69 fagartikler nøkkelbegreper Profesjonsutøvere, Velferdsstaten, Velferdstjenester, Bakkebyråkrati, Utfordringer Hilde Larsen Damsgaard Dosent, Høgskolen i Telemark, Institutt for sosialfag Ketil Eide Førsteamanuensis, Høgskolen i Telemark, Institutt for sosialfag Utfordringer i velferdsstatens yrker slik nyutdannede profesjonsutøvere ser det Denne artikkelen bygger på en kvalitativ studie av nyutdannede helse- og sosialarbeidere og lærere. Søkelyset rettes mot de utfordringene disse opplever i yrket. Det vises i artikkelen til at utfordringene ikke primært er profesjonsspesifikke, men knyttet til fellestrekk ved velferdsstatens yrker. I et velferdssamfunn med store ambisjoner og begrensede økonomiske rammer delegeres ansvaret for å utforme velferdstjenestene til yrkesutøverne, også kalt bakkebyråkratene. De beskriver mangel på tid og ressurser som et stort problem og knytter dette til rammer de selv ikke rår over. Likevel føler de individuelt dårlig samvittighet for gapet mellom intensjon og virkelighet og for at tjenestetilbudet ikke ivaretar brukernes, pasientenes og elevenes behov. I dette spenningsfeltet er det grobunn for opplevelse av utilstrekkelighet og privatisert nederlag. Den norske velferdsstaten har høye ambisjoner. Et bærende prinsipp i samfunnet vårt er å sikre mennesker likeverdige levekår og demme opp for sosial ulikhet. Både innenfor sosialfaglig arbeid, innen utdanning og i helsesektoren står yrkesutøvere overfor en rekke utfordringer knyttet til å realisere velferdsstatens intensjoner. I Utdanning for velferd (St.meld. nr. 13 ( )) understrekes behovet for en helhetlig forståelse av de utfordringene velferdssystemet byr på. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er hvordan relativt nyutdannede barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere, sykepleiere og lærere (heretter omtalt som helse- og sosialarbeidere og lærere) opplever disse utfordringene. Felles for mange nyutdannede yrkesutøvere innenfor ulike profesjoner er at de beskriver selve overgangen fra utdanning til arbeidsliv, også omtalt som grensekryssing, som sjokkartet. Dette knyttes til at det kan være stor avstand mellom teori og praksis og et gap mellom kunnskap tilegnet gjennom utdanning og yrkesfeltets kunnskapskrav. Det kan også handle om at en del av de nyutdannede møter et yrkesfelt som forventer at de er «ferdigvare» med få mulig- Fontene Forskning 1/12, s

70 heter til systematisk oppfølging og fortsatt kvalifisering i yrket. Dette vanskeliggjør det Lave og Wenger omtaler som legitim, perifer deltakelse; gradvis å bli en del av et faglig fellesskap (Damsgaard og Heggen 2009, 2010; Lave og Wenger 2007; Raaen 2008; Smeby 2008; Smeby og Mausethagen 2011; Terum 2005). Det at nyutdannede opplever overgangen til yrket som krevende, kan også knyttes til det Vike (2004) omtaler som et velferdssamfunn uten grenser. Et slikt samfunn, som preges av tvetydige mål, uklare definisjoner av hva som er god tjenestekvalitet og en stadig økende avstand mellom de oppgavene som skal løses og de ressursene som er tilgjengelige, skaper en rekke dilemmaer for ulike profesjonsutøvere, også kalt bakkebyråkrater (Lipsky 2010 [1980]). Eksempler på slike byråkrater kan være lærere, sosialarbeidere, dommere, offentlige advokater og helsearbeidere (Holm 2007; Lipsky 2010 [1980]). De har det til felles at de jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis. De inngår i ulike profesjoner. Samtidig møter de utfordringer som ikke primært er knyttet til den enkelte profesjon eller fagfelt, men til fellestrekk ved velferdsstatens yrker. I denne artikkelen rettes søkelyset nettopp mot noen av de utfordringene bakkebyråkrater står overfor når de skal ivareta velferdsstatens ansvar i ansikttil-ansikt-relasjonene til mottakerne av velferdstjenestene. Artikkelens to hovedspørsmål er: Hvilke utfordringer er felles for relativt nyutdannede helse- og sosialarbeidere og lærere i kommunal virksomhet? Hvordan kan de opplevde utfordringene forstås ikke først og fremst som et anliggende eller faglig spørsmål for den enkelte profesjon, men som et felles anliggende for ulike profesjoner i et velferdssamfunn som det norske? Artikkelen innledes med en redegjørelse for den kvalitative studien Profesjonalitetens mange ansikter som artikkelen bygger på. Deretter belyses noen av utfordringene knyttet til velferdsstaten, basert på Vikes problematisering av det han omtaler som en utopisk velferdsstat og Lipskys teori om bakkebyråkratenes utfordringer (Lipsky 2010 [1980]; Vike 2004). Lipsky har vært kritisert for sitt fokus på likhetene mellom profesjonene, og for at det som er forskjellig er tonet kraftig ned. Samtidig er det reist spørsmål ved om Lipskys teori, som er basert på amerikanske forhold, kan anvendes på andre velferdssamfunn (Grung 2008). I denne artikkelen er det nettopp de utfordringene som er felles for profesjonene som er i fokus. Vi mener derfor at Lipskys teori fremstår som et relevant analysegrunnlag i denne sammenheng kombinert med Vikes problematisering av særpreg ved den norske velferdsstaten. Artikkelen presenterer også et utvalg av annen forskning om utfordringer i kommunal tjenesteyting i velferdsstatens yrker. Empirien fra studien presenteres og diskuteres med hovedfokus på følgende tre sentrale funn som er felles for studiens informanter på tvers av profesjonene: 1. Mangel på tid og ressurser. 2. Den dårlige samvittigheten og det privatiserte nederlaget. 3. Galgenhumor og krenking. Studien Profesjonalitetens mange ansikter Bakgrunnen for denne artikkelen er som nevnt den kvalitative studien Profesjonalitetens mange ansikter. Studien er gjennomført som et samarbeid mellom Høgskolen i Telemark og Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Intervjustudien består av 40 informanter med to til fem års yrkeserfaring etter bachelorutdanningen. De omtales som relativt nyutdannede fordi hovedvekten av informantene har arbeidet i tre år eller mindre etter grunnutdanning. Utvalget er sammensatt av helse- og sosialarbeidere og lærere. Studien er gjennomført i fire kommuner på Østlandet i perioden november 2007 til januar Intervjuene foregikk på informantenes egne arbeidsplasser og tok i gjennomsnitt 1 ½ time. Det er tidligere publisert både artikler og bøker fra studien knyttet til særpreg ved de ulike profesjonene, samt forskjeller profesjonene imellom. (Damsgaard 2010a, 2010b, 2010c, 2011; Damsgaard og Heggen 2009, 2010; Heggen og Damsgaard 2010a, 2010b). Studien belyser hovedtemaene profesjonalitets- 70 Fontene Forskning 1/12

71 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker forståelse, profesjonskvalifisering og utfordringer/ dilemmaer i yrket. Intervjuguiden er semistrukturert med en kombinasjon av ulike spørsmålstyper; åpne, oppfølgende, inngående, spesifiserende, direkte og fortolkende (Kvale og Brinkmann 2009). Under intervjuene benyttet vi teknikker som speiling og oppsummering for å sikre oss at de fortolkningene vi gjorde var i samsvar med det informantene mente å uttrykke (Egan 2007; Kvale og Brinkmann 2009). Intervjuene ble transkriberte i sin helhet. Data er analysert med utgangspunkt i hovedkategoriene i intervjuguiden. Samtidig har empirien dannet nye kategorier og analysetråder. Analysen er følgelig basert både på en teoretisk og empirisk tilnærming (Widerberg 2005). Arbeidet med analysen kan beskrives som bricolage en eklektisk form for meningsgenerering der man tar i bruk ulike teknikker og beveger seg fritt mellom dem (Kvale og Brinkmann 2009). Materialet ble med utgangspunkt i guidens hovedkategorier delt inn i underkategorier som inneholdt utsagn som ble meningsfortettet og tilknyttet nøkkelord som kunne lette identifiseringen av utsagn i det videre arbeidet. Det ble også foretatt en kvantifisering ut fra disse nøkkelordene. Dette var sentralt med tanke på å se mønstre i materialet og også få et bilde av utsagn som brøt med mønsteret. Funnene i studien kan ikke generaliseres og forstås som representative for yrkesgruppene som helhet. En slik generalisering er heller ikke studiens mål. Men det fremkommer kvalitative beskrivelser i studien som sett i forhold til andre undersøkelser og teori om velferdsstaten, kan fungere som en akkumulering og utfordring av allerede eksisterende kunnskap. Og hvis funnene er gjenkjennbare, kan de ha overføringsverdi (Grimen 2008; Thagaard 2009). Slik kan studien bidra til at det reises spørsmål som er interessante også ut over undersøkelsens utvalg. Utfordringer i den norske velferdsstaten Den norske velferdsstaten fikk sin konkrete utforming etter annen verdenskrig. Full sysselsetting, utjevning, bedring av levekår for alle og like rettigheter fremsto som sentrale elementer i etablering av velferdsstaten. Dagens velferdsstat hviler fortsatt på tanken om at alle skal ha like muligheter når det gjelder utdanning, arbeidsliv og velferdstjenester. Den velferdspolitiske ekspansjonen i Norge har ikke på noen måte avtatt (Halvorsen 2005; Vike 2004). Mens andre land har opplevd at velferdsstatens ambisjoner må modereres eller oppgis, har Norge fortsatt en utvikling som innebærer en forventning om mer velferd. Dette har ført til et stadig tilbakevendende spørsmål om realismen i vårt velferdssamfunn og en bekymring for ressursbruk og ressurstilgang. Vike (2004) beskriver dagens velferdssamfunn som en utopi og mener at målene knyttet til velferd er så mange, så omfattende og så tvetydige at de ikke er realiserbare. Han understreker også at makten i dagens velferdssamfunn er plassert hos beslutningsmyndighetene, mens ansvaret derimot er hos profesjonsutøverne fordi det er de som i praksis skal sørge for tjenesytingen. Dilemmaene som følger med gapet mellom velferdsstatens uttrykte ambisjoner og det som lar seg realisere, delegeres og blir følgelig ikke først og fremst politiske eller administrative, men faglige og personlige for dem som jobber med å yte tjenestene. Vike uttrykker dette slik: «[Makten] fristes kontinuerlig til å forlate ansvaret, og til å gjøre seg utilgjengelig for de erfaringene som gjøres blant dem som forvalter ansvaret» (Vike 2004:185). Dette er en sentral utfordring i velferdsstaten. I tillegg er det en utfordring at gapet mellom intensjon og virkelighet, som også kan omtales som velferdsstatens kapasitetsproblem, i økende grad forveksles med eller fordekkes som et effektivitetsproblem. Sagt på en annen måte: Det at velferdsstaten ikke strekker til, blir forklart og forsøkt løst med å lete etter mer effektive systemer og krav om økt økonomisk kontroll. Et slikt fokus preger Ny offentlig styring (New Public Management) som er en «samlebetegnelse for et sett av elementer som har vært dominerende innenfor reformer i offentlig sektor de siste tiårene» (Seeberg 2007:25). Fortjeneste, produktivitet, effektivitet og kost-nytte-tenkning står sentralt innenfor en slik styringsform som er hentet fra det private næringsliv (Norvoll 2004). Også offentlig 71

72 virksomhet må kvalitetssikres og vurderes med tanke på hvordan eksisterende ressurser utnyttes. Men det byr på problemer å måle kvalitet og styre offentlige tjenester som har verdighet og likeverd som mål, på samme måte som i virksomheter som handler om produksjon, salg og profitt. Hvis god kvalitet blir forstått som det som er minst kostnadskrevende, og hvis velferdsstatens kapasitetsproblemer fordekkes eller forventes løst gjennom økt effektivitet, kan det innebære at de tjenestene som tilbys, i liten grad er rettet inn mot brukernes, elevenes eller pasientenes behov. I dette ligger en verdikollisjon som i praksis også delegeres til yrkesutøverne (Vike 2004). Bakkebyråkratenes dilemmaer Slike dilemmaer er noe av det som kjennetegner det Lipsky (2010 [1980]) kaller «street level bureaucracy», på norsk omtalt som bakkebyråkrati eller grasrotbyråkrati. Bakkebyråkratene befinner seg i et landskap preget av en rekke utfordringer. De er stadig i krysspresset mellom profesjonsidealene og de begrensningene den kommunale arbeidshverdagen byr på. I dette konfliktfeltet strekker de seg langt for å kompensere for systemets begrensninger. Samtidig foregår det over tid en prosess der bakkebyråkratene tilpasser seg og rasjonaliserer arbeidet sitt i samsvar med de gitte rammene. Mens brukerne oppsøker velferdstjenestene med individuelle behov og har forventninger i forhold til dette, har bakkebyråkrater gjerne behov for å ha kontroll over sin arbeidssituasjon preget av mange brukere, pasienter eller elever som «står i kø» med sine behov. En mulig konsekvens av dette kan være at det skapes større avstand mellom yrkesutøveren og den enkelte tjenestemottaker, og at det foregår en bevegelse fra det individuelle fokuset til mer universelle og standardiserte tiltak. Velferdstjenestene tilpasses etter hvert det det er mulig å få til, og profesjonsutøverne kan måtte forlate verdier som er grunnleggende innenfor deres profesjon. Dette innebærer et dilemma for mange av bakkebyråkratene. En annen utfordring som er felles for bakkebyråkratene, er at de er i besittelse av makt og kontroll og samtidig kan føle seg fratatt makt og underlagt kontroll. I praksis er det de som utformer velferden. Slik kan man si at de har både makt og kontroll i møte med tjenestemottakerne. På den annen side mangler de ut fra Lipskys og Vikes analyser makt til å ta det ansvaret de er tildelt, fordi de ikke rår over de ressursene som trengs for å realisere ansvaret. I tillegg underlegges de en kontroll som ofte kan stå i motsetning til deres faglige autonomi. Bakkebyråkratenes utfordringer handler også om at de må ta hurtige beslutninger, og at de ofte mangler tilstrekkelig informasjon til å kunne ta faglig gode avgjørelser. Samtidig er det ubalanse i forholdet mellom arbeidsmengde og antall ansatte, og arbeidet består av en rekke oppgaver som er av mer administrativ karakter og som tar tid fra det direkte brukerrettede arbeidet. Dette gjør at bakkebyråkratene ofte opplever mangel på tid som et problem (Grung 2008). Disse dilemmaene tegnes det også et bilde av i boken Maktens samvittighet (Vike, Bakken, Brinchmann, Haukelien, og Kroken 2002). Gjennom et langvarig feltarbeid i to norske kommuner og på et fylkessykehus har forskerne fått tilgang til den virkeligheten omsorgspersonell står i til daglig. Forskerne i dette prosjektet hevder at velferdsstaten har gjort seg avhengig av arbeidstakere som er villige til å strekke seg langt for å tette gapet mellom intensjon og virkelighet. De har ikke samvittighet til at mottakerne av velferdstjenestene, som de gjennom sitt arbeid kommer tett innpå, skal lide unødig. Delegeringen av dilemmaer fører følgelig til en forstrekking. Også andre forskningsprosjekter viser at ansvaret overlates til ansatte i velferdsstatens yrker. I Krokens doktoravhandling Forvandling av ansvar en utvidet casestudie av barnevernarbeideres handlingsbetingelser i velferdsstaten konkluderes det blant annet med at ansvar i velferdsstaten i stor grad har blitt overført fra det politiske nivået til profesjonene. Barnevernets ansatte i førstelinja stilles overfor grenseløse forventninger om å realisere ansvaret for utsatte barn og unge. Utviklingen har gått i retning av at ledelse, spesialister og forskningsmiljøer befinner seg på større avstand fra der ansvaret realiseres. Kroken mener 72 Fontene Forskning 1/12

73 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker det er grunn til å anta at disse mekanismene kan være gjeldende også innenfor andre profesjonsfelt (Kroken 2012). I Jessens survey-undersøkelse blant et representativt utvalg ansatte fra sosialtjenesten (N = 454) og trygdeetaten (N = 692) fremkommer det en ubalanse mellom kravene til yrkesrollen og de ansattes mulighet til å tilfredsstille kravene. To av tre informanter opplever tidspress og synes de har for lite tid til å utføre jobben. Jessen ser disse funnene i sammenheng med omfattende regelendringer, nye lovpålagte oppgaver, omorganisering og nedbemanning (Jessen 2005). Også lærere rapporterer om flere nye oppgaver, økt arbeidspress og mangel på tid. I Tidsbruksutvalgets undersøkelse som inkluderer lærere, konkluderes det med at lærerne mener de bruker for mye tid til møter, dokumentasjon, rapportering, konfliktløsning, planarbeid og praktiske oppgaver. Disse gjøremålene tar tid fra det de ønsker å bruke tiden sin på, nemlig undervisning, planlegging av undervisning og vurdering (Kunnskapsdepartementet 2009). En spørreundersøkelse blant lærere i grunnskolen viser samme resultat: Den økte byråkratiseringen «spiser opp» mye tid som lærerne gjerne ville brukt på direkte elevrettet arbeid (Skaalvik og Skaalvik 2009). Når det administrative beslaglegger mye av tiden, skaper det en følelse av frustrasjon fordi det direkte elevrettede arbeidet blir skadelidende. Sykepleiere i kommunale sykehjem opplever også tilsvarende problemer. I en intervjustudie med 22 sykepleiere om heltid og deltid uttrykker informantene at de opplever det som en belastning at de ikke har tid nok til å snakke med pasientene og sette seg ned med dem. De klarer ikke å innfri verken sine egne eller pasienters og pårørendes forventninger og opplever stadig ikke å strekke til. De har kunnskap om hva pasientene trenger og ønske om å gi dem det, men begrenses av mangel på tid og ressurser (Ingstad og Kvande 2011). Dette fremkommer også i studien Bemanning og tjenestetilbud i sykehjem (Paulsen, Harsvik, Halvorsen og Nygård 2004). Av de 29 sykehjemsavdelingene som deltok i denne survey-undersøkelsen, ble ansatte ved ni sykehjem plukket ut til intervjuer. Felles for de som er intervjuet, er at de gjennomgående mener at pasientenes behov for menneskelig nærhet og psykososial støtte sjelden dekkes. Å ikke kunne dekke slike behov hos pasientene, bidrar til å skape dårlig samvittighet hos de ansatte. Andre studier viser at sykepleiere mener at dårlig tid også går ut over kvaliteten på tjenestene (Hofseth og Norvoll 2003). Mangel på tid og ressurser Opplevelsen av mangel på tid og ressurser går også igjen hos informantene i Profesjonalitetens mange ansikter, videre omtalt som vår studie. Disse faktorene skaper et gap mellom det informantene vil og ser at det er behov for, og det de kan få til. En sosionom som jobber i barneverntjenesten, opplever at rammene blir et problem både for henne og for mottakerne av de tjenestene hun har ansvar for: «Jeg synes det er vanskelig fordi jeg føler at jeg ikke får brukt meg som jeg vil som en dyktig saksbehandler. Som jeg kan være, jeg vet at jeg kan være det. Hvis jeg bruker en halv time pr. telefon med fosterforeldre eller biologiske foreldre istedenfor fem minutter, får jeg mye mer ut av det. Jeg får en bedre relasjon, det avverger så mye ( ) Jeg må velge å gjøre ting kort for å rekke ting». Også blant informantene i skolen beskrives en tilsvarende prosess. En lærer i barneskolen forteller at han stadig opplever at lærerne, som gjennomgående er alene med en klasse på opptil 30 elever, bare må gå videre i undervisningen selv om de vet at noen av elevene ikke har fått med seg det klassen jobber med. Dette gir ham en opplevelse av at han er med på å skape «tapere». Han synes dette er vanskelig både fordi han ser hva som skjer med elevene, fordi han vet hva som skal til for å unngå en slik situasjon, og fordi han ser en praksis som er langt unna intensjonen om en skole som utjevner sosiale forskjeller og inkluderer alle. Han uttrykker mangelen på ressurser slik: «Jeg skjønner ikke helt greia med skolen. Jeg ante ikke at det var så lite prioritert». Slik han opplever det er mye «på 73

74 halv tolv» utstyr som mangler eller er ødelagt, syke lærere som ikke erstattes med vikar, materiell som ikke finnes, en bygning som forfaller. Og som nyutdannet synes han det er vanskelig å forstå at opplæring, som er så viktig, har så dårlige kår. Frustrasjonen hans handler nettopp om å befinne seg i krysspresset mellom profesjonsidealer og kommunale begrensinger (Lipsky 2010 [1980]). En sykepleier setter disse ordene på det: «Kanskje er det en pasient som går og går og ikke finner ro. Da kunne vi ha satt oss ned med pasienten og funnet ut hvorfor pasienten går, kanskje gitt litt fotmassasje, men vi har ikke tid fordi vi har så mange pasienter, så vi får heller gi en Sobril». Dette oppleves som et etisk dilemma og er et eksempel på en verdikonflikt som kan oppstå når profesjonskravene må vike for krav om effektivitet (Norvoll 2004). Flere av informantene mener at verdigheten forsvinner i slike situasjoner. Det gjør den også når det ikke blir tid til å se det enkelte mennesket. En sykepleier hadde følgende erfaring med det første stedet hun jobbet på etter endt utdanning: «I hjemmesykepleien var jeg jo aldri ferdig før en time over [arbeidstiden] ( ) Men for å kunne leve med jobben måtte jeg bruke den tiden. Å ikke ta av seg jakka fordi du bare skal dryppe øynene [til pasienten], de få minuttene du er inne når du drypper øynene, da føler jeg at man må ta av seg jakka og i alle fall late som man har god tid». I kampen mot klokka opplevde hun at hun ikke klarte å ivareta brukerens verdighet. Både hennes og de andre informantenes lojalitetsretning er klar. De er opptatt av brukerne, pasientene og elevene og av at tjenestetilbudet skal være til deres beste. En nærhet til de som mottar tjenestene beskrives i Kommuneproposisjonen 2012 som en forutsetning for å gi gode tjenestetilbud (Kommunal- og regionaldepartementet 2011). Men i praksis kan informantene ofte ikke ha den nærheten til tjenestemottakerne som forutsettes og som de ønsker, fordi de inngår i et byråkrati med mye papirarbeid og stadig må være mer effektive. Mangelen på tid og ressurser innebærer følgelig et reelt dilemma for dem. Den dårlige samvittigheten og det privatiserte nederlaget De ser denne mangelen først og fremst som en systemfeil og som et systemanliggende, og er som Vike (2004) kritiske til at de pålegges et ansvar det ikke er mulig å ta. De mener det er rammene de skal utføre jobben innenfor, som egentlig er problemet. Men det blir deres ansvar likevel. En av vernepleierne sier: «Det kan være lett å ta ansvar for ting, føle det som et nederlag selv om andre ting spiller inn. Jeg tenker alltid hva burde jeg ha gjort annerledes. Jeg tror det er veldig lett å ta på seg skylda». Det synes også en av sosionomene i barnevernet: «Jeg merker at jeg blir nesten som et barn som har fått kjeft uten helt å vite hvorfor. Jeg tar det [ansvaret] på meg selv. Så av og til er jeg avhengig av å få beskjed fra andre om at det ikke er min feil». Her er hun inne på det som er felles for mange av informantene; de får ofte individuelt dårlig samvittighet fordi de føler at de ikke strekker til. En av lærerne uttrykker at dette preger hverdagen. «Det er en sånn dagligdags situasjon at man får dårlig samvittighet. Som lærer føler man at man skal tåle alt og mestre alt, og at det er jeg som person som har ansvar for ting som kanskje ikke jeg har kontroll over. Det har kanskje med at rammene ikke ligger til rette for at man skal gjøre det bedre». Også sykepleierne kan oppleve seg som avmektige i arbeidet sitt, selv om de i relasjonen til pasienten kan oppfattes som de mektige (Norvoll 2004, 2009). En av informantene setter disse ordene på det: «Det er plagsomt, for det skaper dårlig samvittighet hele tiden. Du føler deg aldri tilfreds med det du har gjort og alle de svære kamelene du har måttet svelge tett på hverandre». Den dårlige samvittighetens følgesvenn er følelsen av utilstrekkelighet og nederlag. Det er et gjennomgående trekk i vår studie at slike nederlag privatise- 74 Fontene Forskning 1/12

75 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker res. Eller sagt på en annen måte: Utilstrekkeligheten bæres i egen kropp (Vike et al. 2002). En av lærerne i ungdomsskolen sier det slik: «Privatisert nederlag. Det er nesten skolehverdagen i et nøtteskall ( ). Det er et system som ikke funker, vi prøver å tillempe det så godt vi kan, men vi møter veggen rett og slett. Vi har ikke nok tid». Til tross for at han mener det er et lite strukturert system og mangel på tid og ressurser som er hovedutfordringene, blir det hans eget nederlag når han ikke klarer å realisere de profesjonskravene han selv beskriver som idealet. En av sykepleierne sier: «Jeg opplever det absolutt som et nederlag, jeg føler at det går på min integritet løs». Dette knyttes til at pasienter lider og ikke får den hjelpen og omsorgen de trenger. Hun ønsker ikke å gå på akkord med de ideelle kravene og gi avkall på nærheten til og blikket for pasientene for å tilfredsstille systemets krav om økt effektivitet. Hun fastholder at hennes anliggende er å fortsette å være pasientrettet «på bakkeplan» og ikke en del av et byråkrati som er mer distansert fra pasientene (Lipsky 2010 [1980]). Hun forklarer at hun stadig opplever at man vurderer «behandlinger ut fra hva som er økonomisk lønnsomt», at dette blir veldig vanskelig for henne og skaper mye skyldfølelse og opplevelse av utilstrekkelighet: «Der hvor jeg står i dag når du snakker med meg, er jeg i en kjempekonflikt i forhold til å ivareta et system og imøtekomme pasientens behov for omsorg, for jeg føler at det ikke er samsvar mellom de to tingene. Jeg har store indre konflikter i forhold til hvordan jeg er nødt til å jobbe ( ) Jeg er ikke sikker på om jeg klarer å stå i den typen konflikter jeg har med meg sjøl i forhold til det som er krevd av meg og det jeg ser pasientene trenger». Utilstrekkeligheten informantene beskriver handler om gapet mellom gode intensjoner og reelle muligheter og om at det ikke lar seg gjøre å tette dette gapet eller individuelt å kompensere for kommunal fattigdom. Den knyttes til en økende tendens til at universelle og standardiserte tiltak overtar og vanskeliggjør individrettede tiltak med den enkelte tjenestemottakers beste som primæranliggende. Og sist, men ikke minst, handler den om at kommunene i økende grad underlegges krav om besparing og effektivitet (Seeberg 2007). Når informantene så føler dårlig samvittighet og privatiserer et nederlag som egentlig ikke er deres eget, skaper det også følelse av ikke å mestre, av ikke å strekke til fordi de burde klare å ikke bære dette på egne skuldre. Det at både opplevelsen av frustrasjon og forsøket på å unngå egne og tjenestemottakernes nederlag ved å kompensere for ressursmangelen og systemets begrensninger, blir et privatanliggende, er typisk for bakkebyråkrater med mye ansvar og lite faktisk makt til å påvirke rammene og sette grenser for ansvaret (Lipsky 2010 [1980]; Vike 2004; Vike et al. 2002). En slik privatisering kan lett prege yrker med arbeid som har preg av å være uavsluttet, fordi man stadig kunne og burde gjort mer, og ofte har arbeid som ligger på vent (Arneberg 2008). Den skyldfølelsen dette kan skape, ser bakover på det arbeidet som ikke er gjort. Samtidig kan skyldfølelsen være fremtidsrettet og skape bekymring for det som ligger av uløste oppgaver (Hargreaves 1996). Galgenhumor og krenking Når informantene i vår studie blir bedt om å fortelle hvordan de snakker om brukere, pasienter, pårørende, elever og foreldre, svarer de fleste i første omgang at de synes de gjennomgående snakker om dem med respekt. Flere understreker at de er nøye med akkurat det. Men bildet nyanseres når de utfordres til å utdype svarene sine. Felles for alle profesjonene er at de sier at de bruker det de omtaler som galgenhumor. Dette beskrives i utgangspunktet som en form for selvironi, som uskyldig humor og som noe som er helt nødvendig for å håndtere jobben. En av sykepleierne uttrykker: «Jeg tror det er viktig med galgenhumor for noen ganger må man bare få det ut, få lov til å prate litt med andre og le litt av det». Kort oppsummert er det mange som uttrykker det denne barnevernpedagogen sier: «Det er noe vi må ha for å overleve i denne jobben». Men denne humoren eller utluftingen er likevel 75

76 ikke uproblematisk. En av vernepleierne beskriver det slik: «Noen slenger med leppa, det hadde vært rart om det ikke hadde vært litt sånn når man er sliten og stressa, når det handler om økonomi og foreldre som ønsker helt andre ting, det handler om frustrasjon». Hun mener at galgenhumoren ofte blir en slags intern utlufting for frustrasjoner og opplevd belastning som andre mennesker nok ville reagere på hvis de hørte hva som ble sagt. Flere av lærerne beskriver det de mener er en hårfin balansegang mellom galgenhumoren og en omtale som skaper negative forventninger. En sier det slik: «På det teamet vi er på, er humor veldig viktig ( ) Når man har hatt en litt vanskelig time i klassen, så hender det jo at man kommer ned og lirer av seg litt. Det er ganske utfordrende, og man må passe seg for ikke å bli forutinntatt overfor elevene. For det blir fort selvoppfyllende. Balansen mellom sarkasme, galgenhumor og forventning om at dette kommer til å gå skikkelig skeis. Vi har snakket om at vi må være bevisst på den fella vi kan gå i hvis det blir for mye galgenhumor». Galgenhumoren kan også bikke over og bli til krenking. En sosionom forteller: «Vi har et par spøkefugler her på jobb som hermer og latterliggjør måten folk snakker på, dialekten for eksempel. Det synes jeg ikke noe om, det er krenkende synes jeg. Det går på hvordan mennesker er og hvilket språk de snakker (...) Hvis jeg skal være helt ærlig, så omtales de [brukerne] som mindreverdige noen ganger. Vi besitter ganske mye makt selv om vi opptrer som om vi ikke gjør det. Vi gjør noe med mennesket på den andre siden av bordet». Hun mener derfor at den såkalte uskyldige galgenhumoren kan være problematisk både ut fra etiske betraktninger og ut fra kravene til en profesjonell væremåte. På noen skoler har man diskutert språkbruken. Her har lærerne ifølge noen av informantene i vår studie blitt enige om ikke å snakke om elevene i pausene for å unngå uformell samtale som kan bli uprofesjonell. Når de snakker om elevene, foregår det derfor i det de omtaler som «lukkede rom». Men den negative omtalen eller det som kalles å «slenge med leppa» blir som flere sier, ikke mindre problematisk av at den forflyttes til et lukket rom. «Det sleives mye. Lærerne sitter på lærerværelset og snakker om private ting, og så sklir det over til å dreie seg om elevene ( ) Vi har noen elever som bare går rett inn uten å banke på. Da sier vi til hverandre at vi må gi elevene beskjed om at de ikke kan gå rett inn. Det er løsningen på det liksom, løsningen er ikke å slutte å snakke som vi gjør». Noen forteller også om det de oppfatter som klare overtramp. En sykepleier sier: «En som begynte å jobbe i nærheten her, hadde en pasient som hadde vært på opptrening. De hadde sikkert en sånn tone seg imellom, men det hørtes helt skrekkelig ut, for når han kom tilbake sa hun at nå er faenskapet tilbake. At det går an å si noe sånt. Men han svarte bare igjen. Så det var sikkert tonen dem imellom, men det er mer enn det jeg klarer». En av barnevernpedagogene fokuserer på forskjellen på sin forrige og sin nåværende arbeidsplass når det gjelder språkbruk: «Her kan det være en nedlatende holdning. På den forrige arbeidsplassen var det veldig fokus på hvordan vi snakket om ungdommene, det var da jeg jobbet på institusjon. Da var det veldig fokus på at hvordan vi snakket om dem, påvirket hvilke holdninger vi hadde og hvordan vi klarte å gjøre jobben vår. Veldig fokus på at vi skulle se etter det positive, på ressurser, og det var liten tvil om at når vi sa «den helvetes drittungen» oss imellom, så påvirket det hvordan vi forholdt oss til ham. Det fokuset er ikke her». For henne er det viktig med fokus på sammenhengen mellom språkbruk og væremåte. Behovet for å få utløp for egne frustrasjoner kan, slik hun ser det, ikke unnskylde negativ og egenskapsbeskrivende språkbruk. 76 Fontene Forskning 1/12

77 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker Hvordan kan de opplevde utfordringene forstås? I innledningen til artikkelen stilte vi spørsmål om hvilke utfordringer de nyutdannede helse- og sosialarbeiderne og lærerne står overfor i sin yrkesutøvelse og hvordan disse utfordringene kan forstås. Selv om yrkesutøverne i vår studie møter ulike faglige utfordringer i den direkte tjenesteytingen, står de også overfor en rekke utfordringer som er felles. Noen av dem handler om den krevende grensekryssingen mellom utdanning og yrke der de erfarer at det å kunne noe i teorien (knowing that), ikke er det samme som at man vet hvordan man skal gjøre det i praksis (knowing how) (Ryle 1963). Samtidig forteller en del av informantene at de møtte et yrkesliv med forventning om at de som nyutdannede var en form for «ferdigvare» som raskt skulle kunne utføre arbeidsoppgavene uten veiledning og støtte fra mer erfarne kollegaer (Terum 2005). Dette ga dem få muligheter til det som tidligere er omtalt som en legitim perifer deltakelse (Lave og Wenger 2007). Avstanden mellom teori og praksis og mellom utdanning og yrkesfelt innebar følgelig en utfordring for informantene som helt nyutdannede. Men de utfordringene de legger mest vekt på i sine fortellinger er knyttet til kommunale virksomheter med få ressurser og stort tids- og arbeidspress. Informantenes felles hovedutfordring kan beskrives som at de ikke i tilstrekkelig grad får realisert det ansvaret de er pålagt, og som de pålegger seg selv ut fra ideelle faglige krav. Når tjenestemottakernes beste må vike for det man må nøye seg med, er det et reelt problem for informantene. Det kan knyttes til deres lojalitet og solidaritet med tjenestemottakerne (Levin 2004). Men det kan også handle om at nærhet til brukere, pasienter og elever er viktig med tanke på opplevelsen av mening i yrket og muligheten til å få bekreftelse på det å være en god hjelper. Hargreaves (1996) beskriver det psykiske utbytte av jobben som den gleden det gir å bety noe for andre og kunne gi god omsorg. Dette uttrykker også våre informanter. Når nærheten til tjenestemottakerne reduseres, kan det følgelig være problematisk både fordi profesjonsutøverne er opptatt av tjenestemottakernes beste, og fordi muligheten til å føle at man betyr noe reduseres. Det bildet informantene tegner av utfordringer som er felles på tvers av profesjonene, kan forstås som kjennetegn på bakkebyråkratiet. De beskriver situasjoner der verdighet kolliderer med krav om effektivitet, der blikket for den enkelte forsvinner i byråkrati, rutiner og arbeidsmengde og der brukernes, pasientenes og elevenes beste ofte må vike for økonomiske hensyn og byråkratiske krav. Både ansvaret for god tjenestekvalitet og for å takle de utfordringene som er knyttet til at ansvaret ikke lar seg realisere innenfor de gitte rammene, delegeres til dem. Dermed blir det de som må håndtere konsekvensene av en velferdsstat med store ambisjoner og et reelt kapasitetsproblem (Lipsky 2010 [1980]; Vike 2004). Til tross for at informantene er kritiske til det manglende samsvaret mellom intensjon og virkelighet, strekker de seg langt for å prøve å ivareta det ansvaret de får. Slik kan de ses som den form for arbeidstakere som velferdssamfunnet har gjort seg avhengige av (Vike et al. 2002). Ansikt-til-ansikt-relasjonene til brukere, pasienter og elever har alltid elementer av omsorg i seg. Ønsket om å gi omsorg og god hjelp kan gjøre det vanskelig for profesjonsutøverne å sette grenser for ansvaret. Dette kan på sin side være med på å gjøre det enklere for velferdsinstitusjonene og velferdsstaten å fortsette å delegere ansvaret fra politikere og administratorer til bakkebyråkratene. Informantenes opplevde ansvar overfor tjenestemottakerne kan følgelig være med på gjøre det mulig å opprettholde en prosess preget av dilemmatransport og det Vike (2004) omtaler som at makten forlater ansvaret. Det er ikke overraskende at informantene fastholder tid og ressurser som et hovedproblem. Det er lett å forstå i et velferdssamfunn med klare kapasitetsproblemer. Mer overraskende er det at informantene til tross for at de ser dette som et systemanliggende, utvikler så stor grad av individuelt dårlig samvittighet, og at skyldfølelsen og nederlaget de føler når de ikke makter å realisere ambisjonene, i så stor grad privatiseres. Verbalt fastholder flere av informantene at de ikke kan ta individuelt ansvar for paradoksene eller for det de kaller systemfeil. Men de beveger seg fort fra denne forståelsen og over til å fortelle hva de 77

78 selv føler. Og da er det den dårlige samvittigheten de får når tjenestemottakerne ikke får det de har behov for, som er i fokus. Dette gjelder selv om begrensningene handler om forhold de er tydelige på at de ikke rår over. Det foregår følgelig en forflytning i fokus fra struktur til aktør, fra system til individ; både ansvaret og følelsen av utilstrekkelighet blir et individuelt og ikke et kollektivt anliggende. Dette kan forstås som grunnlag for opplevelse av avmakt. Og kanskje er det her galgenhumoren kommer inn. Den omtales som noe informantene trenger i en krevende arbeidshverdag med mange utfordringer og mye frustrasjon. Slik humor kan med andre ord forstås som en mestringsstrategi og en frustrasjonsutlufting. Samtidig kan man spørre seg om galgenhumor som frustrasjonsutlufting, eller det Eide og Skorstad (2005:194) omtaler som «en renselse», faktisk letter «den tunge børen man må bære», eller om den snarere bidrar til å skape en opplevelse av økt avmakt og oppgitthet. Flere av informantene bekrefter at de får dårlig samvittighet både når de selv bruker humor som kan være krenkende, og når de hører på krenkende omtale uten å stoppe den, fordi slik omtale er på kollisjonskurs med de profesjonsidealene de er opptatt av å ivareta. Slik kan galgenhumoren også øke opplevelsen av utilstrekkelighet og nederlag. Dette kan gjøre det nærliggende å se en mulig sammenheng mellom de ulike utfordringene. Kort oppsummert kan man tenke seg at mangelen på tid og ressurser skaper grunnlag for opplevelse av utilstrekkelighet, dårlig samvittighet og privatisert nederlag. Dette skaper frustrasjon. For å håndtere denne frustrasjonen, er det nærliggende å ta i bruk en form for galgenhumor. Hvis denne humoren går over til å bli krenkende omtale, kolliderer det med yrkesutøvernes ideelle profesjonskrav. En slik kollisjon kan så skape ny opplevelse av utilstrekkelighet som det blir et privat anliggende å håndtere. Galgenhumoren, som i utgangspunktet fremstår som en måte å mestre på, kan dermed skape økt frustrasjon, legge stein til byrden og bli et nytt problem for yrkesutøverne. Også med tanke på tjenestemottakerne kan galgenhumoren være problematisk. Henriksen og Aarflot understreker at «språk er ikke bare merkelapper vi setter på ting, men språk er en måte vi skaper felles verden med andre på» (Henriksen og Aarflot 2004:165). Vygotskij (1967) omtaler på sin side den viktige sammenhengen mellom språk, tanke og handling. Et krenkende språk eller en humor som tillater at det «slenges med leppa», kan følgelig være problematisk både med tanke på den forståelsen som skapes og for holdningen til og handlingen overfor tjenestemottakerne. Dette kan også belyses ved hjelp av Goffmans begreper «backstage» og «frontstage» (Goffman 1971). Bak scenen, der «publikum» ikke har adgang, prøver man ut rollen sin, der kan man tre ut av rollen og også være privat. Frontstage, i møte med publikum, skal visse standarder og normer opprettholdes, der går man inn i det som forventes av rollen i møte med «publikum». Overført til vår sammenheng kan man betrakte den galgenhumoren som foregår «backstage» som et ledd i å håndtere rollen sin. Men hvordan påvirker det som foregår «backstage» møtene med tjenestemottakerne? Øker det at man får ut frustrasjonen sin sammen med kollegaer sjansene for at disse møtene blir respektfulle? Eller vil det snarere være slik at humoren som brukes «backstage», legitimerer en holdning og en væremåte som setter et negativt preg på tjenesteytingen? Relasjoner mellom bakkebyråkrater og velferdsmottakere innebærer også former for tvang. Mottakere av velferdsytelsene har ofte ikke alternative hjelpesystemer i stedet for Nav, barnevernet, skolen, omsorgsboligen og lignende. Dette aspektet gjør at det er bakkebyråkraten som har makt til å definere relasjonen og mulighet til å legge vekt på negative egenskaper ved tjenestemottakeren for å forklare hvorfor hjelpen ikke nytter eller hvorfor relasjonen er mindre vellykket (Lipsky 2010 [1980]; Shala og Eide 2012). Språket er følgelig en maktfaktor i profesjonelt arbeid. Det kan brukes positivt til å skape muligheter og få frem ressurser, også omtalt som makt til, men det kan også brukes negativt og fungere som en måte å skaffe seg herredømme på, også kalt makt over (Norderhaug 1999). Å plassere tjenestemottakerne i grupper eller kategorier er noe bakkebyråkratene 78 Fontene Forskning 1/12

79 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker ifølge Lipsky (2010 [1980]) trenger for å effektivisere og spesialisere arbeidet sitt, vite hvem som skal ytes hjelp og hvilken hjelp de trenger. Men både kategoriseringen og språket kan bli en negativ form for generaliserings- og overføringsmakt som kan bidra til økt avmakt hos tjenestemottakerne (Damsgaard 2010a, 2010b, 2010c). Det samme gjelder humor som bikker over til å bli stigmatiserende eller krenkende. Den humoren yrkesutøverne mener de trenger for å håndtere jobben sin, kan følgelig være et problem både for yrkesutøverne selv, for tjenestemottakerne og for kvaliteten på de tjenestene som tilbys. Avsluttende kommentar For å kunne håndtere de utfordringene de møter, ønsker informantene seg mer samarbeid, både formelt og uformelt. Slik håper de å gjøre utfordringene til et felles, og ikke til et individuelt anliggende og løfte frem problemstillinger som er knyttet til velferdsstatens paradokser. Vike (2004) etterlyser også en debatt om de dilemmaene som er knyttet til ambisjonene i det norske velferdssamfunnet. Det er behov for å konkretisere profesjonsutøvernes ansvar, problematisere avstanden mellom makt og ansvar og samtidig rette søkelyset mot behovet for å sette grenser for ansvaret. Verdikollisjoner og kapasitetsproblemene kan ikke overlates til den enkelte yrkesutøver. De er et kollektivt anliggende og også et anliggende for forskning, utdanning og offentlig debatt. Sentrale spørsmål i denne sammenheng er: Hva slags velferdssamfunn vil vi ha, og hva er det mulig å få til? Hvordan kan vi ivareta profesjonsutøvere med mye ansvar og lite makt til å realisere ansvaret? Og hva må til for at bakkebyråkratene ikke skal resignere og forlate yrkene sine? Det siste spørsmålet er ikke minst viktig innenfor fagfelt med stor gjennomtrekk av ansatte og et økende rekrutteringsbehov (Bakken 2009; Halvorsen 2005). Spørsmålene må også belyses på tvers av profesjoner for å utvikle en helhetlig forståelse av utfordringer og oppgaver i velferdssystemet (St.meld. nr. 13 ( )). I slike diskusjoner er både nyutdannedes og erfarne bakkebyråkraters opplevelser og synspunkter viktige. Summary Challenges in welfare practices in the view of recently qualified professionals This article is based on a qualitative study of newly qualified welfare professionals like social workers, nurses and teachers. It highlights the challenges in the professional practice. The challenges seemed to be more related to the common features of the welfare state professions than to the specific profession. Capability problems of the welfare state leads to delegation of responsibility to street level bureaucrats that describe lack of time and resources as problems they cannot control. There is a feeling of individual guilt because of the gap between intention and reality as well as how the welfare services neglect the needs of clients and pupils. Experiences of inadequacy and privatization could be the consequences of such contradictions of the welfare state. Keywords Professional practice Welfare state Welfare services Street level bureaucracy Challenges 79

80 litteratur Arneberg, Per (2008) Pedagogisk dannelse og etikk. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Bakken, Runar (2009) Englevakt: rekruttering til en eldreomsorg i krise. Oslo: Manifest. Damsgaard, Hilde Larsen (2010a) Den profesjonelle lærer. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Damsgaard, Hilde Larsen (2010b) Den profesjonelle sosialarbeider. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Damsgaard, Hilde Larsen (2010c) Den profesjonelle sykepleier. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Damsgaard, Hilde Larsen (2011) Når praksissjokket er over. Nyutdannede læreres opplevelse av utfordringer i læreryrket. Bedre skole, nr , side Damsgaard, Hilde Larsen og Heggen, Kåre (2009) Ferdig kvalifisert eller på vei mot profesjonell yrkesutøvelse? Sosialarbeideres vurdering av utdanning og videre kvalifisering i yrket. Fontene forskning, nr , side Damsgaard, Hilde Larsen og Heggen, Kåre (2010) Læreres vurdering ev egen utdanning og videre kvalifisering i yrket. Norsk pedagogisk tidsskrift, nr , side Egan, Gerard (2007) The skilled helper: a problem-management and opportunitydevelopment approach to helping. Belmont, CA: Thomson Brooks/Cole. Eide, Solveig Botnen og Skorstad, Berit (2005) Etikk: utfordring til ettertanke i sosialt arbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk. Goffman, Erving (1971) The presentation of self in everyday life. London: Allen Lane/The Penguin Press. Grimen, Harald (2008) «Profesjon og kunnskap» I Molander, Anders og Lars Inge Terum (red) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget, side s Grung, Camilla (2008) NAV-reformen fra bakkebyråkratenes ståsted: en sosiologisk casestudie av ansatte ved et lokalt NAVkontor og deres erfaringer med NAVreformen. Masteroppgave, Universitet i Bergen. Halvorsen, Knut (2005) Grunnbok i helse- og sosialpolitikk. Oslo: Universitetsforlaget Hargreaves, Andy (1996) Lærerarbeid og skolekultur: Læreryrkets forandring i en postmoderne tid. Oslo: Ad notam Gyldendal. Heggen, Kåre og Damsgaard, Hilde Larsen (2010a) «Blir kvalifiseringa følgt opp i yrket?» I Heggen, Kåre (red) Kvalifisering for profesjonsutøving. Sjukepleiar lærar sosialarbeidar. Oslo: Abstrakt Forlag, side Heggen, Kåre og Damsgaard, Hilde Larsen (2010b) «Kva har utdanninga å seie for kompetansen?» I Heggen, Kåre (red) Kvalifisering for profesjonsutøving. Sjukepleiar lærar sosialarbeidar. Oslo: Abstrakt Forlag, side Henriksen, Jan-Olav og Aarflot, Hilde Marie (2004) «Å møte en annen» I Bjørk, Ida Torunn, Sølvi Helseth og Finn Nortvedt (red) Møte mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Akademisk. Hofseth, Gunn Edit og Norvoll, Reidun (2003) Kommunehelsetjenesten gamle og nye utfordringer. En studie av sykepleietjenesten i sykehjem og hjemmesykepleien Trondheim: SINTEF. Holm, Sigrid (2007) Jobbtilfredshet og motivasjon blant sosialarbeidere. En kvantitativ undersøkelse av betydningen av arbeidsmiljøforhold for jobbtilfredshet og motivasjon. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. tp://www. duo.uio.no/publ/iss/2007/52928/ Jobbtilfredshet.pdf (hentet ). Ingstad, Kari og Kvande, Elin (2011) Arbeid i sykehjem for belastende for heltid? Søkelys på arbeidslivet, nr , side Jessen, Jorunn Theresia (2005) Forvaltning som yrke. Autonomi, skjønn og kompetanse i forvaltningen av trygd og sosiale tjenester. Oslo: NOVA. Kommunal- og regionaldepartementet (2011) PSt.prop. 115 ( ). Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). Kommuneproposisjonen Oslo. no/pages/ /pdfs/ PRP DDDPDFS.pdf (hentet ). Kroken, Randi (2012) Forvandling av ansvar en utvidet casestudie av barnevernarbeideres handlingsbetingelser i velferdsstaten. PH.d., NTNU, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Trondheim. Kunnskapsdepartementet (2009). Rapport fra tidsbrukutvalget. upload/kd/vedlegg/grunnskole/ Tidsbrukutvalget/Rapport_ Tidsbrukutvalget.pdf (hentet ) Kvale, Steinar og Brinkmann, Svend (2009) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk. Lave, Jean og Wenger, Etienne (2007) Situeret læring og andre tekster. København: Reitzel. Levin, Irene (2004) Hva er sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget. Lipsky, Michael (2010) Street-level bureaucracy : Dlemmas of the individual in public services. New York: Russell Sage Foundation. St.meld. nr (2012) Utdanning for velferd. Samspill i praksis. 80 Fontene Forskning 1/12

81 fagartikler Ketil Eide, Hilde Larsen Damsgaard Utfordringer i velferdsstatens yrker Oslo: Kunnskapsdepartementet. Norderhaug, Lisbet (1999) Taushetens kultur: om makt, flyktninger og frigjørende pedagogikk. Oslo: Kulturbro Forlag Norvoll, Reidun (2004) «Sykepleiens rammer» I Bjørk, Ida Torunn, Sølvi Helseth og Finn Nortvedt (red) Møte mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Akademisk. Norvoll, Reidun (2009) «Makt og avmakt» I Brodtkorb, Elisabeth og Marianne Rugkåsa (red) Mellom mennesker og samfunn. Sosiologi og sosialantropologi for helse- og sosialprofesjonene. Oslo: Gyldendal Akademisk. Paulsen, Bård, Harsvik, Trond Halvdan, Halvorsen, Thomas og Nygård, Lars (2004) Bemanning og tjenestetilbud i sykehjem. Tronheim: SINTEF. Ryle, Gilbert (1963) The concept of mind. Harmondsworth: Penguin. Raaen, Finn Daniel. (2008). Praksissjokket hvilket sjokk? Paper presentert på konferansen Profesjonsutdannelse og profesjonsforskning, Schæffergården, København Seeberg, Marie Louise (2007) Velferdsstaten møter verden: Arbeidsplasser i endring. Oslo: Gyldendal Akademisk. Shala, Adem og Eide, Ketil (2012) Somalieres møte med NAV. Tidsskrift for velferdsforskning, nr Skaalvik, Einar og Skaalvik, Sidsel (2009) En paradoksal kombinasjon. Trivsel, stress og utmattelse blant lærere. Bedre skole, nr Smeby, Jens-Christian (2008) «Profesjon og utdanning» I Molander, Anders og Lars-Inge Terum (red) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget, side s Smeby, Jens-Christian og Mausethagen, Sølvi (2011) Kvalifisering til «velferdsstatens yrker». Utdanning 2011: Veien til arbeidslivet, side 192. Terum, Lars Inge (2005) Nyutdannende lærere halvfabrikata eller ferdigvare. Utdanning nr Thagaard, Tove (2009) Systematikk og innlevelse: En innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget. Vike, Halvard (2004) Velferd uten grenser: Den norske velferdsstaten ved veiskillet. Oslo: Akribe. Vike, Halvard, Bakken, Runar, Brinchmann, Arne, Haukelien, Heidi og Kroken, Randi (2002) Maktens samvittighet: Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. Oslo: Gyldendal Akademisk. Vygotskij, Lev Semenovic (1967) Thought and language. Cambridge, Mass.: M.I.T. Press. Widerberg, Karin (2005) Historien om et kvalitativt forskningsprosjekt: en alternativ lærebok. Oslo: Universitetsforlaget. 81

82 profilen Rikke Gürgens Gjærum 82 Fontene Forskning 1/12

83 Navn: Rikke Gürgens Gjærum Stilling: Professor i anvendt teater ved høgskolen i Harstad og professor II Høgskolen i Oslo og Akershus Aktuell med: Nyslått professor Spor av lek Målet var å bli professor før hun fylte 40. Rikke Gürgens Gjærum overoppfylte og fikk professorkompetanse i en alder av 38 år. En oppslukende interesse ble forskningsobjekt, pedagogisk middel og mål i seg selv. Tekst: Mia Paulsen Foto: Odd Leif Andreassen Men hva er igjen å strebe mot når målet er nådd? Lassevis, forstår vi. I høst skal Rikke Gürgens Gjærum undervise på Høgskolen i Oslo og Akershus på et Masterkurs i estetikk. Neste år går hun i gang med en reminisens-gruppe i Harstad. Det medfører forskning og en forestilling. Anvendt teater er hennes praksisforankring og forskningsobjekt. Flere kull med vernepleiere og barnevernpedagoger har erfart via teater at integrering kan gå flere veier. Prosjektet Reminisens-teater er knyttet til Gjærums hjertebarn Usedvanlig teater. Hun beskriver det som en inkluderende teatergruppe. Et teater som favner folk med en form for usedvanlighet, for eksempel en diagnose. Eller ufrivillig utenforskap, som å falle ut av skolen. I vårt samfunn skal alle se like ut, og da blir det problematisk å ha en diagnose. Men i teatret blir diagnosene visket bort, i teatret streber vi tvert imot etter det usedvanlige, etter ulikhetene og det spesielle, sier hun. Usedvanligheten blir etter hennes mening en styrke og ikke en svakhet i kunsten. Kjernegruppe. Usedvanlig teater har en fast kjernegruppe av skuespillere som har utviklingshemning. Hver vår er det et nytt tiukers teaterprosjekt. Det er knyttet til vernepleiestudiet ved Høgskolen i Harstad. Vernepleierstudentene blir invitert inn som deltakere. Studentene trenger å lære at diagnose ikke behøver å være viktig og at alle mennesker er usedvanlige. I teatret skal studentene inkluderes som alle andre skuespillere. Studentene er nye og usikre, de er nervøse. De faste skuespillerne, som har utviklingshemning, er de erfarne seniorene. Studentene skjønner at de kan få hjelp av dem. Det er en aha-opplevelse for studentene, sier Gjærum. Professor Rikke Gürgens Gjærum er ikke så glad i begrepet «bruker». Men vernepleiestudiet lærer bort brukemedvirkning og dialog uten at det helt slår inn i studentene, frykter hun. Og gjennom praksisperiodene forteller studentene hennes at det de har lært å gjøre, er å tilrettelegge noe for «brukeren». Det blir det ikke en reell dialog av. Den funksjonshemmede eller brukeren kan bli et passivt kasus. Men i estetikken er diagnosen helt uinteressant, sier hun. Har du en utviklingshemning, kan du ha problemer med å forklare hva du mener, verbalt sett. Men du kan kommunisere hva du opplever. Du kan være en kjempegod skuespiller selv om du har problemer med verbalt språk. Professoren tror det er ekstra viktig for de ufrivillig utenforsatte å få uttrykke seg estetisk. Å uttrykke seg betyr å skape et avtrykk i verden. 83

84 Å sette spor har vi alle behov for. Jeg ser at skuespillerne får et kjempeløft når de står der og mottar ærlig applaus. Og det tar de med seg videre. Festspillene. Inspirert av Gjærums Usedvanlige Teater har Festspillene i Harstad i år invitert til et mangfold av uttrykk. Årets Festspillutstilling blir viet en internasjonal mønstring av arbeider innen «Outsider Art/Art Brut». I tillegg er professor Gjærum invitert til å holde seminar om temaet. For første gang har mennesker med utviklingshemning fått en rettmessig plass i Festspillene, sier hun begeistret. Disability art. Det er en annen merkelapp på det Gürgens Gjærum driver med. Hvor stor er faren for at det blir et «freak show» hvor man viser fram det «unormale» til skrekk og advarsel? Det er annerledes å se en oppsetning av Vente på Godot spilt av livstidsfanger. De vet virkelig hva det vil si å vente på Godot. Jeg tror opplevelsen får fram sårbarheten i deg selv, sier professor Gjærum. Disability Art gjør kunsten til et slagvåpen. Vi har sett blant annet i Hitlers scenografier hvor farlig kunsten kan være i et diktatur. Alt kan bli ganske ille hvis du gjør det på feil måte. I anvendt teater handler det om etiske holdninger til marginaliserte grupper. Du skal finne styrkene til folk. Du setter ikke en som stammer til å framføre en lang monolog. Dessuten må du hele tida spørre deg selv hva du gjør, og det er viktig å drive forskning i dette feltet. Sosial kunstform. Teatret har vært hennes kunstform siden hun var med i barneteatret ved Rogaland Teater. Via lærerskole gikk hun videre til hovedfag i teatervitenskap og doktorgrad i anvendt teater. I sin første forestilling i barneteatret var hun med på massescener som landsbyboer i Bentein Baardsons oppsetning av Romeo og Julie. Det var en flott opplevelse, både sosialt og estetisk, forteller Rikke G ürgens Gjærum. Du må yte ditt beste. Du er del av et stort maskineri, og de er avhengig av deg og stoler på at du kommer inn på rett sted. Gjærums mor er billedkunstner, og mannen er musiker. Hvorfor foretrekker hun selv teatret som kunstform? Det er en kollektiv og sosial kunstart, og det skjer der og da. Premieren kan være helt annerledes enn det var på prøven. Å male et bilde gjør du som regel alene, og så stilles det ut måneder etterpå. At musikk fungerer godt, det ser vi jo forøvrig hos Dissimilis, sier hun. Rikke Gürgens Gjærum inviterer gjerne inn mannen sin til å skape den musikalske rammen rundt forestillingene. Alt skal være profesjonelt: musikk, scenografi, kostymer. Da ser du virkelig styrken til skuespillerne, og det blir et estetisk løft. Umoderne. Rikke Gürgens Gjærum er professor i en umoderne disiplin. Hun registrerer at estetiske fag taper terreng i skolen. Jeg frykter et samfunn der alt veies og måles, og hvor kunnskap handler om kvantifiserbare data og bevis. Ikke alt kan bevises. Noe må vises og debatteres. De som tror at kunst ikke er til nytte, de tar feil. Et kreativt næringsliv må ha folk som kan leke, og som tør å bruke hele seg. Estetikk og filosofi har vært grunnleggende fag i vestlig kultur. Først og fremst åpner kunsten for å stille spørsmål ved vedtatte sannheter, ved alt vi tar for gitt i hverdagen, sier estetikk-professoren. Gürgens Gjærum synes det er spennende å skulle undervise en periode i et estetikk-miljø i Oslo til høsten. Oslo er en av hennes tre byer. Her bodde hun til familien flyttet til Stavanger da hun var i 12-årsalderen. Jeg har familien i Oslo, og det er lett å ta med jentene mine på tre og ni år dit. Harstad er hjemme, men jeg føler meg også hjemme i Oslo. Og Stavanger er en flott by. Ungdomstida der har betydd mye for meg, sier hun. Leken i barneteatret der setter fortsatt avtrykk på det meste av det hun gjør 84 Fontene Forskning 1/12

85 Kari Berg og Ragnhild Collin-Hansen: Opplæringsomsorg: Utfordringer for skole og barnevern Gyldendal Akademisk, 2012 Av Aslaug Kristiansen, Institutt for pedagogikk, Universitetet i Agder Grundig om skole og barnevern Boka belyser ulike sider ved situasjonen til barn som er skolelever, men hvor barnevernsinstitusjonen har overtatt hjemmets oppgaver. Dette er en kompleks problematikk juridisk, men også profesjonelt fordi det krever et godt tverrfaglig samarbeid mellom skole og barnevern for å lykkes. Forfatterne Kari Berg og Ragnhild Collin-Hansen synes å ha en svært god kompetanse for å kunne belyse dette tverrfaglige kunnskapsfeltet. De har henholdsvis en pedagogisk og juridisk doktorgrad på området samtidig som de har lang fartstid fra utdanning både av lærere og av barnevernpedagoger. Boken fremstår som svært grundig, og det refereres stadig til aktuell forskning på de områdene som presenteres. Boka er kalt Opplæringsomsorg: Utfordringer for skole og barnevern, og særlig termen «opplæringsomsorg» vekket interesse. Hva menes med dette? I følge forfatterne er det et egnet begrep til å identifisere og samordne skolens ansvar og hjemmets ansvar for at et barn skal få realisert sine evner og anlegg. Begrepet «opplæringsomsorg» befinner seg i et møtepunkt mellom det juridiske og det pedagogiske perspektivet på barns utvikling. Disse perspektivene blir grundig gjennomgått. For denne leseren, som ikke har den juridiske bakgrunnen på området, evner forfatteren å presentere det rettslige perspektivet slik at det er mulig å følge dette steg for steg. Et område som vies plass er lovgivingen om taushetsplikt og personvern, et for mange besværlig område. Et annet perspektiv er læreren og skolen og hva som kan menes med en «inkluderende skole», en skole for alle. Dette belyses historisk og juridisk blant annet gjennom den spesialpedagogiske lovgivingen, men også mer praktisk. Forfatterne viser hvordan små inngrep i undervisningen fra en lærers side, en lærer som er i stand til å utøve et forsvarlig «pedagogiske skjønn» i undervisningen, kan være med på å utgjøre en betydningsfull forskjell for en elev som trenger noe ekstra for å komme på plass som elev. Forfatterne fremhever det de kaller et 85

86 «profesjonelt blikk»; et trenet blikk som er i stand til å oppfatte det som skjer, både det positive og det negative, og helst i tide til å kunne fange opp en elev som strever. Dette er viktig stoff også for utdanningen av lærere, å kunne utvikle et profesjonelt blikk som ikke bare er «mistankebasert», men som ser og anerkjenner mangfoldet av uttrykk hos barn i klassen. En sentral hensikt med boka er at de som deltar i opplæringsomsorgen rundt et barn på denne måten kan få kjennskap til hverandres kompetanser og ansvar, noe som kan gi gode og fleksible løsninger for barnet. I tillegg til å ha et tverrprofesjonelt perspektiv, belyses også problematikken fra barnets side. Det gjøres ved hjelp av case som omhandler barn. Gjennom boka følger vi fire ungdommer som har sine egne personlige historier. Casene illustrerer en del relevante problemstillinger. Dette fremstillingsgrepet er med på å bryte opp en refererende og mer distansert fremstilling. Historiene bidrar til å konkretisere for leseren hva dette dreier seg om, i tillegg til at fortellingene også har en emosjonell appell som engasjerer. Men for at dette skal fungere som virkemiddel er det viktig at eksempler og teori er godt koordinert og at teorien er med på å utfylle fortellingene. Dette fungerer stor sett bra, men av og til kan teorien bli litt selvfølgelig og bidra med lite nytt i forholdet til caset. Barnets perspektiv bringes spesifikt inn i kapitel tre. Skolen har en ambisjon om å inkludere alle elever. Men, skriver forfatterne, da må også alle barn ha tilgang til å forhandle om en rolle som gir anerkjennelse. Men er elevrollen så fleksibel og rommelig at alle barn gis plass? Får disse barn som ikke har et ordinært hjem anledning til å utvikle et selvbilde som er til å leve med? Viktige spørsmål som belyses ved hjelp av teorier om rolle og forhandlinger om identitet. Selv opplevde jeg dette kapitlet som det mest krevende. Selv om forfatterne prøver å avhjelpe dette ved å illustrere teori via casene, så blir det hele noe kronglete og overlesset med begreper og teorier. Mange av disse barna har en turbulent skolehistorie, noe som gjør det spesielt viktig å ha noen voksne som følger dem tett for at kontinuiteten i opplæringen skal sikres. Stabile relasjoner er viktige både når det gjelder lærere og barnevernarbeidere. Men som forfatterne påpeker er regelverket kronglete, noe som kan bidra til en handlingsog beslutningsvegring overfor barn som virkelig trenger ekstra initiativ og oppfølging. Overfor en slik unnfallenhet vil barna være vergeløse. I dette perspektivet blir boka særlig viktig både i forhold til å opplyse profesjonelle som arbeider i disse skjæringspunktene og klargjøre det ansvar som tilkommer den enkelte. Når man som profesjonell er godt oppdatert på dette tverrfaglige kunnskapsfeltet, kan det bidra til profesjonell trygghet. En slik trygghet kan være med på å legge et grunnlag for det forfatterne kaller for «det kreative mellomrommet». De tenker da på mellomrommet mellom barnet, skolen og hjemmet, slik at den profesjonelle i dette mellomrommet blir bedre i stand til å forene det profesjonelle ansvaret og det menneskelige nærværet som er så viktig for at arbeidet skal lykkes (s. 48). Boka er omfattende (267 sider). Dens styrke er grundighet. Samtidig kan nettopp størrelsen være med på å svekke dens rolle som pensumbok. Nivåmessig er gjerne dette en fagbok som vil egne seg best på et høyere nivå i utdanningen. Men stoffet vil også være svært aktuelt for allmennlærere. Selv har jeg bakgrunn fra læreryrket. Mange allmennlærere har lite kjennskap til barnevernets arbeid og til disse barnas særlige situasjon. Det kan gjøre samarbeidet krevende. Boka kan også med fordel leses av profesjonelle som kjenner igjen denne problematikken fra egen yrkeshverdag. Noe av stoffet vil gjerne være kjent. Samtidig er det vanskelig å tenke seg at ikke boka vil tilføre både praktiserende lærere og barnevernsarbeidere nye perspektiver på den viktige jobben de gjør i møtet med en gruppe barn som ofte vil trenge noe ekstra for å lykkes. 86 Fontene Forskning 1/12

87 bok Jon Kvist, Johan Fritzell, Bjørn Hvinden og Olli Kangas (Red.): Changing social equality, The Nordic welfare model in the 21st century The Policy Press 2012 Av Kjetil A. van der Wel Velferden utfordres Økende inntektsulikheter er et internasjonalt fenomen som også gjenfinnes i de nordiske landene. Sammen med indre og ytre pressfaktorer som en aldrende befolkning, økt innvandring og et endret arbeidsliv utfordres de nordiske samfunnenes likhetsideal. «Changing social equality» har som mål å undersøke tilstanden i de nordiske landene sammenlignet med Europa ellers. Heller enn å slå seg til ro med aggregerte mål for inntektsulikhet og økonomisk vekst gjør boka bruk av en bred innfallsvinkel til velferd og sosial ulikhet, og stiller seg dermed i en god nordisk levekårstradisjon. En underliggende dimensjon ved boka er å undersøke om den egalitære ambisjonen som kjennetegner den nordiske velferdsstatsmodellen har spilt fallitt eller er i ferd med å gjøre det. I introduksjonskapitlet tegner redaktørene for antologien opp noen vesentlige karaktertrekk ved velferdsstatene i de nordiske landene. De mest åpenbare fellestrekkene er innsatsen rettet mot å begrense sosial ulikhet, i tillegg til universalisme, kollektiv finansiering, og høy grad av dekommodifisering (det vil si at velferden i liten grad er avhengig av markedet). Dette er slik vi kjenner det sosialdemokratiske velferdsstatsregimet fra Gösta Esping-Andersens Three worlds of welfare capitalism (Esping-Andersen, 1990). I tillegg er det i følge Changing social equality omfanget av og tilgangen til forskjellige offentlige tjenester som i særlig grad kjennetegner de nordiske landenes velferdsstater sett i relieff til land ellers i verden, ved siden av evnen de nordiske landene har vist til å kombinere likhet og økonomisk vekst. De nordiske landene har ikke bare en «pasjon for likhet» men også en «pasjon for arbeid» (s. 6). Side om side med sjenerøse trygdeordninger, og de disincentiver til arbeid mange frykter ligger i disse, har de nordiske velferdsstatene en rekke tjenester og ordninger som er rettet mot å stimulere til arbeidsdeltakelse; utdanning, aktive arbeidsmarkedstiltak, barnehager, skatteletter, sosialhjelp, helsetjenester og attføring. I tillegg kommer at de fleste ytelser gis betinget av arbeidsrettet aktivitet. Arbeidslinja og inkluderen- 87

88 de arbeidsliv er hjemlige eksempler på at velferd gjennom arbeid er et like stort mål som velferd utenfor arbeid. Arbeid og velferd er på mange måter to sider av samme sak i de nordiske velferdsstatene: skal de være bærekraftige er de avhengig av en bred skattebase. Denne «pasjonen for arbeid» kommer også til uttrykk gjennom holdningsstudier som viser at arbeidsmotivasjonen er høyere i de nordiske landene enn ellers i Europa (se for eksempel Esser, 2005). De fleste artikkelbidragene i boka belyser spørsmålet om hvorvidt de nordiske velferdsstatene har hatt mer hell med å beskytte mot den internasjonale tendensen til økende sosiale ulikheter enn andre land. Kapitlene tar for seg en rekke ulike utfall; inntektsulikhet (Fritzell m.fl), arbeidsledighet (Hussain m.fl), fattigdom (Fritzell m.fl), sosialhjelp (Kuivalainen og Nelson) og helseulikheter (Bambra). To artikler omhandler oppslutningen rundt den nordiske modellen (Finseraas, Jæger) og ett kapittel tar for seg hvorvidt økt innvandring utfordrer bærekraften til de nordiske velferdsstatene i en litteraturgjennomgang (Gerdes og Wadensjö). Kapitlet til Meagher og Szebehely omhandler barneomsorgspolitikk og bruk av ulike omsorgsformer i ulike land. De fleste artiklene er basert på forskjellige europeiske samlinger av individdata som gir grunnlag for mer sofistikerte analyser av sosial ulikhet enn hva som tidligere har vært mulig med aggregerte datasamlinger. Redaktørene har anlagt et komparativt perspektiv som følges opp i alle kapitler der data tillater det, nemlig å sammenligne på tvers av land, over tid innen land, og over tid på tvers av land (s. 14). Sammen med det brede spekteret av utfall som studeres gir dette grepet analysene, og boka som helhet, styrke og troverdighet. Funnene fra analysene i boka går i to retninger. På den ene siden viser analysene at de nordiske landene har mindre fattigdom, høyere sysselsetting, og mindre inntektsulikheter, i tråd med regimeteorien om at de nordiske landene utgjør en egen velferdspolitisk familie. På den annen side er den nordiske modellen truet, både av indre og ytre press. Et eksempel på den første retningen er kapitlet til Fritzell med flere som viser at inntektsulikhetene er klart lavere i de nordiske landene til tross for en betydelig økning over tid, og særlig det siste tiåret. Økningen skyldes hovedsakelig kapitalinntekter i toppen av inntektsfordelingen. Den rikeste prosentandelens del av den totale inntekten doblet seg fra midten av nittitallet til midten av 2000-tallet i Sverige, Finland og Norge, og var enda sterkere på Island. Også når det gjelder relativ fattigdom framstår de nordiske landene tydelig som en adskilt gruppe. Definert som 60 prosent av median-inntekt er den totale fattigdommen i den nordiske gruppen 11, 5 prosent mot 14,8 i Europa som helhet. I mer begrensede velferdsstater som Storbritannia og Italia er andelen fattige opp mot 20 prosent. Utenfor den nordiske gruppen har Nederland fattigdomsandeler som er lavere enn i de nordiske landene. Når det gjelder sysselsetting og arbeidsledighet klarer de nordiske landene seg bedre enn de fleste land, men siden midten av nittitallet har også andre europeiske land beveget seg mot det nordiske sysselsettingsmønsteret (Hussain m.fl.). Hussain med flere tar også for seg fattigdom i ulike dynamisk definerte grupper i arbeidsmarkedet, slik som dem som beveger seg fra å være i jobb til å bli arbeidsledig, eller omvendt. Med unntak av de som var langtidsledige var fattigdomsandelene samlet sett lavere i de nordiske landene enn ellers. Norske langtidsledige hadde derimot en svært høy fattigdomsandel, høyere enn alle inkluderte land, med Storbritannia som nummer to. Også fattigdomsandelen blant dem som beveget seg fra arbeid til ledighet var høyere i Norge enn i de fleste Europeiske land. Dette kan virke overraskende siden Storbritannia har mindre sjenerøs arbeidsledighetstrygd enn Norge. Som forfatterne selv bare kort nevner (s. 138) er seleksjonsproblemet her relativt stort. Andelen langtidsledige som prosent av alle ledige er kun åtte prosent i Norge, den laveste i Europa, mens den er tre ganger høyere i Storbritannia som har samme ledighetsnivå gene- 88 Fontene Forskning 1/12

89 bok relt. Kort sagt er det grunn til å tro at vi her sammenligner ulike grupper. Sammenligner vi derimot Storbritannias fattigdomsandel blant langtidsledige med tilsvarende fattigdomsandeler i Sverige og Danmark, som har lignende andeler arbeidsledige og langtidsarbeidsledige som Storbritannia, er disse klart lavere enn i Storbritannia og mindre enn halvparten så stor i Danmark. Det tyder på at sjenerøsitetsnivået spiller en rolle for fattigdom blant ledige. At forfatterne ikke har kontrollert for sysselsettings/arbeidsledighets-nivå i den avsluttende regresjonsanalysen av sjenerøsitet og fattigdom i ulike undergrupper virker underlig ettersom dette kunne korrigert bildet noe. Analysen viser for øvrig en negativ sammenheng, men ingen klar klyngedannelse av de nordiske landene. Flere utviklingstrekk truer eksistensen av en særegen «nordisk» modell. Boka viser blant annet at sosialhjelpen i de nordiske landene er blitt mindre sjenerøs og at flere sosialhjelpsmottakere er fattige nå enn tidligere (Kuivalainen og Nelson). Faktisk er en høyere andel av sosialhjelpsmottakerne fattige i Norge, Sverige, Danmark og Finland enn i Storbritannia og Nederland i 2005 (s. 81). Dels skyldes dette at andelen er blitt kraftig redusert i Storbritannia, men andelene har også vokst jevnt og trutt i de nordiske landene. Dette kan i følge forfatterne tyde på at et av de fremste kjennetegnene ved den nordiske modellen dens evne til å ta hånd om samfunnets svakeste er i ferd med å bli historie. Videre viser kapitlet Fritzell med flere at de nordiske velferdsstatene ikke utmerker seg ved sin evne til å sikre levekårene til innvandrergrupper i samfunnet. Andelen fattige blant innvandrere som er født utenfor EU er faktisk minst like høy eller høyere i de fleste nordiske land sammenlignet med snittet for Europa. Tendensen er for øvrig at de nordiske velferdsstatene er «flinkere» til å ta vare på «gamle» risikogrupper (familier, enslige foreldre, barn, gamle) enn «nye» risikogrupper (enslige voksne og innvandrere). Changing social equality har gjort plass til et kapittel som tar for seg helse, et annet sentralt levekårsgode som er sosialt ulikt fordelt. Helseulikheter er et forholdsvis nytt tema i velferdsstatsforskningen, og for så vidt også et relativt nytt satsingsområde for velferdsstaten. Hovedspørsmålet er om de egalitære og fattigdomsreduserende nordiske velferdsstatene også har oppnådd å skape mindre ulikheter i helse mellom sosioøkonomiske grupper enn andre land. Fordi inntekt, arbeid, oppvekstsvilkår og utdanning er velkjente «sosiale helsedeterminanter» kunne en tenke seg at det hang slik sammen, ettersom målet med velferdsstatene er å bedre levekårene nettopp gjennom å sikre en jevnere fordeling av disse ressursene. Resultatet av oppsummeringen til Bambra er i tråd med andre nylige litteraturoppsummeringer, nemlig at det er få tegn til at helseulikhetene er mindre i de nordiske landene enn i andre europeiske land. Dette paradoksale funnet er et «public health puzzle», en folkehelsefloke, som videre forskning vil forsøke å løse. Det framkommer ellers i dette kapitlet at de nordiske landene likevel kommer temmelig godt ut av sammenligninger av andeler syke blant lavere sosioøkonomiske klasser, generell forventet levealder, og særlig når det gjelder spedbarnsdødelighet. Bambra konkluderer derfor med at en sannsynlig konsekvens av en redusert velferdsstat nok vil bli økte sosiale ulikheter i helse, slik man har sett andre steder. Tre av de åtte ikke-redaksjonelle kapitlene i boka omhandler den nordiske modellens levedyktighet, demokratisk (Finseraas, Jæger) eller økonomisk (Gerdes og Wadensjö). Kort oppsummert finner Finseraas at innvandring i seg selv ikke truer oppslutningen rundt omfordelende politikk, men at høy arbeidsledighet blant innvandrere representerer en mulig trussel for støtten til venstreorienterte partier. Jæger finner, i motsetning til tidligere studier, at støtten for en omfattende («unconditional») velferdsstat er størst i de nordiske landene, men også høy i de sør-europeiske landene. I Norge har andelen som støtter en slik velferdsstat også holdt seg stabil og høy (75 prosent) siden Gerdes og Wadensjö finner at innvandring neppe 89

90 representerer en økonomisk trussel mot velferdsstaten. Disse tre kapitlene er utvilsomt interessante og meget viktige bidrag i seg selv, og kunne vært et godt utgangspunkt for en egen antologi. I den foreliggende antologien er jeg imidlertid usikker på om disse temaene skulle vært så bredt representert. Hovedspørsmålet i boka er: «Are the Nordic countries stemming the tide of inequality better, worse or perhaps just differently than other countries?» Fokuset er på sosiale ulikheter i levekår og livssjanser. Etter min mening burde da antologien satt av mer plass til flere utfall, slik som arbeid og sosial deltakelse, i tillegg til de utfall som er behandlet; fattigdom, inntektsulikhet, helse og bruk av omsorgtjenester for barn. Velferdspolitikkens forhold til arbeidsmarkedet og tilgangen til arbeid som et sosialt ulikt fordelt levekårsgode, er utilstrekkelig behandlet. (Men ettersom dette er mitt eget forskningsfelt kan nok dette savnet være mindre hos andre lesere). Kun ett kapittel berører dette emnet (Hussain m.fl), og der er hovedfokuset på fattigdom blant ulike grupper arbeidsledige. At temaet er tatt opp i innlednings- og avslutningskapitlene på en bredere måte (s. 6-8, 204-5) enn i det enkelte nevnte kapitlet indikerer imidlertid at temaet kanskje burde vært gitt mer plass. Viktige trygdeordninger som sykelønn og uføretrygd, og de respektive stønadspopulasjoner og deres levekår, er heller ikke omtalt i boka til tross for at dette er et brennhett tema, i hvert fall her i Norge. Det burde også vært brukt mer plass på å studere effekten av offentlige tjenester. Betydningen av disse løftes fram på side 5, men behandles deretter kun i form av barneomsorg i kapittel 5. Eldreomsorg, utdanningspolitikk, rehabilitering, og aktive arbeidsmarkedstiltak er temaer som er helt fraværende. De skandinaviske landene har også fått mye internasjonal oppmerksomhet rundt sin omfattende bruk av aktive arbeidsmarkedstiltak, noe som heller ikke tas opp i boka. Changing social equality er likevel en viktig bok. Viktig fordi den bidrar i en sentral velferdspolitisk debatt om hvorvidt den nordiske modellen er gått ut på dato, at den ikke lenger oppfyller sine viktigste funksjoner. Hovedbildet bekrefter ikke denne oppfatningen, tvert i mot. Men boka viser også at velferdsstaten ikke fungerer like bra for alle; sosialhjelpsklienter og innvandrere kommer dårlig ut. Dette er tankevekkende. Changing social equality er også en vektig bok fordi den gjennomgående baserer seg på grundige empiriske komparative analyser heller enn fragmentariske aggregerte sammenligninger. Dette gir boka soliditet og troverdighet. Boka er egnet til å informere offentlige beslutningstakere, har mange kapitler som nok kan passe godt inn på pensumlister innen sosialpolitikk og sosiologi, og vil nok også være et hyppig referansepunkt for videre forskning på den nordiske modellen og dens konsekvenser for sosial likhet. Referanser Esser, I. (2005). Why work?: comparative studies on welfare regimes and individuals work orientation. Doctoral dissertation. Stockholm: Department of Sociology, Stockholm University. Esping-Andersen, G. (1990). The three worlds of welfare capitalism. Cambridge: Polity Press. 90 Fontene Forskning 1/12

91 bok Helene Hanssen; Kristin Humerfelt, Alice Kjellevold, Anne Norheim, Rita Sommerseth (Red.): Faglig skjønn og brukermedvirkning. Fagbokforlaget 2010 Kristin Humerfelt, universitetslektor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger og ph.d.- kandidat ved Norges teknisknaturvitenskapelige universitet i Trondheim (NTNU). Hun har erfaring fra praktisk sosialt arbeid innen rusfeltet og undervisning på ulike nivå. Hennes forskning har vært sentrert rundt brukermedvirkning, særlig med henblikk på brukere med rusproblematikk. Av Tove Elisabeth Johnsen Sosionom/cand. Polit./prosjektleder Praxis Sør, Universitetet i Agder Et godt faglig skjønn og brukerens medvirkning er grunnleggende i helse- og Alice Kjellevold, omsorgstjenesten. Beslutninger som treffes, skal møte brukerens behov for individuelt tilpassete og faglig forsvarlige tjenester, og oppleves etisk riktig både dr. juris og førsteamanuensis i juridiske fag ved Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag. Hun av fagpersonen og av brukeren. Men hva vil det si å utøve faglig skjønn? har helserett og sosialrett som sitt Hva slags type virksomhet er dette? Hvilken posisjon har brukeren i skjønnsfagområde og har skrevet en rekke utøvelsen, og hvilket handlingsrom har fagpersonen? Det er dynamikken mellom bøker og artikler innenfor dette området. brukermedvirkningens plass i det faglige skjønnet og faglig forsvarlig yrkesutøvelse som blir utforsket i denne boka. Temaene behandles både teoretisk og Anne Norheim, ut fra en empirisk tilnærming basert på forfatternes forskning. førstelektor i sykepleievitenskap ved Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag. Hun har lang erfaring fra undervisning på ulike nivå tetsnivå, og mot fagpersoner i helse- og sosialtjenesten. Boka er rettet mot studenter innen helse- og sosialfag på høgskole- og universi- Styrker med omsorg overfor eldre i fokus. Hennes forskning har i senere år vært sentrert omkring verdigrunnlag Det er et ønske at boka vil inspirere til diskusjoner om og videre utvikling av og brukermedvirkning. faglig skjønn og brukermedvirkning i helse- og sosialfaglig arbeid. diskusjonen om Rita Sommerseth, dosent i sosialt arbeid og psykisk helsearbeid ved Universitetet i Stavanger, Institutt for helsefag. Hun har klinisk videreutdanning brukermedvirkning i barne- og ungdomspsykiatri og mange års erfaring fra klinisk arbeid barn, unge og voksne. Hun har vært opptatt av samspillsobservasjon og studenters ISBN emosjonelle læreprosesser. De siste årene har omsorg og kjønn vært,!7ii2e5-aaiggb! sentralt i hennes forskning. Hanssen (red.) Humerfelt Kjellevold Norheim Sommerseth FAGLIG SKJØNN OG BRUKERMEDVIRKNING red. HELENE HANSSEN Kristin Humerfelt Alice Kjellevold Anne Norheim Rita Sommerseth FAGLIG SKJØNN OG BRUKERMEDVIRKNING Helene Hanssen, førstelektor i sosialt arbeid ved Universitetet i Stavanger og redaktør for boka. Hun har lang erfaring både fra praktisk sosialt arbeid og fra undervisning ved helse- og sosialfaglig utdanning på ulike nivå. I de siste årene har brukermedvirkning vært sentralt i hennes forskning. Faglig skjon.indd 1 7/21/2010 2:23:0 Dette er en bok om hvordan en bør tenke om skjønnsutøvelse når vi yter helse- og sosialtjenester. Forfatterne tar for seg emnet ut fra en praktisk synsvinkel og fra flere ståsteder, og gir dermed et tverrfaglig perspektiv. Hovedgrepet i boka er problematiseringen av hvordan kravet til brukermedvirkning vil påvirke utøvelsen av faglig skjønn. Bokas redaktør Helene Hanssen har sammen med fire kvinnelige forskere; Kristin Humerfelt, Alice Kjellevold, Anne Norheim og Rita Sommerseth skrevet en fagbok rettet mot studenter innen helse- og sosialfag på høgskole- og universitetsnivå, og mot fagpersoner i helse- og sosialtjenesten. Oppbyggingen av boka er en blanding av kapitler med en rent teoretisk tilnærming og kapitler som er basert på forskningsprosjekter knyttet til ulike deler av hjelpeapparatet. Alle forfatterne er knyttet til Universitetet i Stavanger. De har bred erfaring fra praksis innen helse- og sosialfeltet og fra undervisning og forskning. Forskningsfokuset spenner fra psykisk helsevern, rusproblematikk, sosialtjeneste og eldreomsorg til rettigheter for pårørende. Boka tar utgangspunkt i lovverket som helse- og sosialarbeiderne har som ramme for sin faglige praksis. Forfatterne peker på at tjenesteutøveren må ha et visst handlingsrom i skjønnsutøvelsen for at det skal bli mulighet for medvirkning i utformingen og gjennomføringen av tjenestetilbudet. I skjønnet ligger det en usikkerhet som ikke kan forutses, beregnes og generaliseres på forhånd. I skjønnet finner vi enkelttilfellets egenart, målet om individuell tilpasning og faglig forsvarlige tjenester. Kravet om forsvarlig yrkesutøvelse er rettet både mot den enkelte yrkesutøver og mot den enkelte virksomhet. Det stiller krav til oppdatert kunnskap innen aktuelle fagfelt og virksomheten på sin side har ansvar for tilrettelegging og et selvstendig ansvar for at driften er forsvarlig. Her viser Hanssen til Helsepersonellovens 4 som gir pålegg om at hjelpen som gis skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull. Forsvarlighetsbegrepet innebærer å vise interesse for den enkelte bruker ut over det konkrete som gjelder sykdom og helse, sier Helsetilsynet. Det forsvarlige skal også 91

92 ta hensyn til menneskeverdet ved å verne om integriteten, både autonomien og det sårbare menneskelivet (Braut 2009). Forsvarlighet har en omsorgsdimensjon som peker på en nødvendig relasjonsbygging mellom fagutøver og bruker, der begreper som tillit, tid og rom for å skape dialog får betydning. Det er i relasjonen fagutøveren sammen med brukeren finner grunnlag for hvordan en skal handle. Kritiske områder som introduseres er innføringen av New Public Management(NPM), som stiller krav til effektivitet som måles gjennom det kortsiktige kvantifiserbare. Det beskrives som en motsats til de kvalitative dimensjonene ved god omsorg som krever tid og rom. Tidspress i tjenesteutøvelsen kan bidra til å innsnevre handlingsrommet for faglig skjønn og at den egenarten ved helse- og sosialt arbeid som kvalitativt felt skades. Om bokas hovedtema skriver forfatterne: «det er dynamikken i relasjonen mellom brukere og profesjonelle, som særlig vil bli utforsket i denne bokens kapitler, det vil si dynamikken mellom brukermedvirkningens plass i det faglige skjønnet på den ene siden, og det faglige skjønnets betydning for ivaretaking av brukerens integritet og autonomi på den andre» (s. 14). Forfatterne har en ambisjon om at bokan skal framstå som en helhet samtidig som det enkelte kapittel er et selvstendig bidrag som står for den enkeltes regning. De enkelte kapitlene kan derfor leses enkeltvis. Det første kapitlet om faglig skjønn i utøvelse av profesjonelt helse- og sosialfaglig arbeid har alle forfatterne gitt sitt bidrag til, og det danner en teoretisk ramme og en faglig overbygning for temaet faglig skjønn, sammen med kapittel to. Leseren presenteres for en nærmere utdypning av faglig skjønn og brukerens posisjon i skjønnsutøvelsen. Begrepet faglig skjønn omtales ut fra ulike forståelser, slik de fremkommer i relevant litteratur og yrkesetiske grunnlagsdokumenter. Det faglige skjønnet knyttes til juridiske begreper og de gjør rede for grensene mellom rettsanvendelsesskjønn og forvaltningsskjønn. Forfatterne presenterer en resoneringsprosess som bør ligge til grunn for det faglige skjønnet og som skal ivareta brukernes medvirkning i valg av premisser, avveining og beslutning. I kapittel to skriver Alice Kjellevold om pårørendeinvolvering i helsetjenesten, rettsanvendelsesskjønn og faglig skjønn. Kapitlet omtaler og drøfter den rettslige reguleringen av medvirkning fra pårørende. Her reises spørsmål om i hvilken grad pårørende er sikret rett eller mulighet til informasjon, deltakelse, medvirkning og oppfølging og i hvor stor grad dette er avhengig av helsepersonellets faglige skjønn. Kjellevold drøfter også om den rettslige reguleringen av pårørendeinvolvering bør endres, om den bør innskrenkes eller utvides. Pårørendeinvolvering brukes som et eksempel i den hensikt å tydeliggjøre forholdet mellom rettsanvendelsesskjønn og faglig skjønnsanvendelse. I kapitlet utdypes sentrale verdier og hensyn ved vurdering av pårørendes involvering. Kapitlet utdyper forholdet mellom pasientens personvern og pårørendes rettigheter. Barn som pårørende er omtalt i et eget avsnitt (s.73-74). I oppsummeringen av kapitlet reises spørsmålet om barns rettigheter bør styrkes på dette området. Kjellevolds gjennomgang av de juridiske implikasjonene knyttet til medvirkning er svært grundige og krever en konsentrert leser. Forfatterne presiserer at kapittel en og to anbefales å leses av alle, selv for dem som bare ønsker å ta med enkeltkapitler fra boka. Etter å ha lest hele boka er det også min klare oppfatning. I kapittel tre, Et faglig rom for skjønn, emosjoner, empatisk forståelse og refleksjonsposisjoner, problematiseres relasjonsarbeidet. Rita Sommerseth skriver om hvordan god service til brukerne hviler på godt emosjonelt arbeid og vurderer det som en forutsetning for å utøve godt faglig skjønn. Hun trekker fram empati og anerkjennelse som to sentrale elementer for å forstå en annen persons opplevelse. For å utdype dette presenterer hun to ulike tilnærminger til utviklingen av en refleksjonsforståelse. Den ene er en egopsykologisk basert tilnærming og trekker lin- 92 Fontene Forskning 1/12

93 bok jer tilbake til 1936 og Florence Hollis «Emotional Growth of the Worker through supervision» og fram til Schibbye (1995) som fokuserer på profesjonelles egomodifikasjoner for å mestre ulike situasjoner. Den selvrefleksive tilnærmingen fokuserer på begrepet «tredjehet», det intersubjektive elementet belyses ved hjelp av flere forfattere som Benjamin(2004), Minolli og Tricoli (2004), Skjervheim (1957) og Ogden (2004). Deretter drøfter Sommerseth om en relasjonsforståelse kan være til hjelp eller hinder for utøvelse av skjønn. Hennes utgangspunkt er at det ofte er kompliserte emosjoner som kommer i spill i relasjonsarbeidet og derfor må samtaler om emosjoner bli en åpnere læringsarena for den profesjonelle. Det vil kunne bidra til kvalitetssikring i tjenesteutøvelsen. Selvbestemmelse og medbestemmelse i demensomsorgen og utfordringer for det faglige skjønnet er temaet som Anne Norheim skriver om i kapittel fire. Når personer med demens opptrer risikofylt og blir en fare for seg selv eller andre, utfordres den faglige skjønnsutøvelsen og den profesjonelle. I situasjoner med redusert medvirkning kan det bli en utfordring å ivareta pasientens verdighet. Demens og brukermedvirkning er et tema som blir mer fokusert i tråd med et økende antall eldre med demens. Det er et område hvor vi trenger mer kunnskap, og Norheim tar opp et viktig framtidig tema. Hennes problematisering av medvirkning overfor særskilt sårbare personer har overføringsverdi til flere grupper. Kristin Humerfelts empiri er hentet fra rusfeltet. I kapittel fem skriver hun om at et faglig skjønn forutsetter anerkjennelse av brukerne. Hun har arbeidet med temaet individuell plan og personer med rusmiddelavhengighet. Studien hennes viste at helse- og sosialarbeidere mente å vite hvilke ønsker, mål og behov for tjenester brukerne med rusavhengighet hadde. De mente at langvarig kjennskap til brukerne gjorde det mindre nødvendig å etterspørre deres meninger. Dette drøftes innen en kontekst av arbeid med individuell plan. Akkurat denne konteksten er av særlig interesse da brukermedvirkning er rettslig regulert med en tillagt klageadgang. I studien har hun vært opptatt av å se saksbehandlernes handlingsrom i sosialtjenesten (før Nav-reformen) for å utøve faglig skjønn og hvilke premisser, hensyn og avveininger som inngår i skjønnsutøvelsen. Humerfelt drøfter elementer som anerkjennelse og fortrolighetskunnskap i et brukerperspektiv. Hun belyser betydningen av helse- og sosialarbeidernes viten og innsikt og den sosiale dømmekraft og viser hvordan dette kommer i inngrep med hverandre. Deretter drøfter hun hvor viktig det er å ha en åpen og transparent prosess i samarbeidet mellom brukeren og sosialarbeideren. Det vil si at det det må være tydelig for alle parter hva det faglige skjønnet baseres på. Hun viser i studien til at brukernes opplevelse av rettslig og sosial anerkjennelse er en forutsetning for at helse- og sosialarbeiderne skal kunne utøve et skjønn som er kvalitativt godt. I kapittel seks, Faglig skjønn ved utforming av vilkår for sosial stønad handlingsrom, resonneringsprosess og brukermedvirkning, gjennomgår Helene Hanssen nøkkelbegrepene individuell brukermedvirkning og faglig skjønn. Hun presenterer deretter sin studie. Innledningsvis reises spørsmålet om hvilket handlingsrom det er for å utøve faglig skjønn når det settes vilkår og hvordan saksbehandlerne tar i bruk det handlingsrommet. Studien er knyttet til brukernes medvirkning og innflytelse innenfor området økonomisk sosialhjelp. Studien konkluderer med at det i materialet er få og svake spor både av utøvelse av faglig skjønn og av brukermedvirkning innen dette saksområdet. Hvorfor det er slik er ikke entydig. Det kan handle om svak faglig prioritering av dette feltet og det kan handle om faglig kultur med manglende oppmerksomhet rettet mot vektlegging av brukermedvirkning i det faglige skjønnet. Kapitlet avsluttes med noen refleksjoner over fire temaer som kan ha betydning for forbedring av praksis; hensikten med vilkår, kunnskap om brukeren, brukermedvirkning og utforming av vedtak. Makt og kjønn i handlingsrommet for faglig skjønn er Rita Som- 93

94 merseth sitt tema. De senere årene har hun forsket mest på omsorg og kjønn. Kapittel sju er en reanalyse av empirisk materiale fra en studie om omsorg og kjønn i psykisk helsearbeid som hun gjennomførte i perioden Både kvinner og menn inngår i studien. Materialet viser at kvinner i organisasjoner ikke har samme muligheter som menn. Ved hjelp av legitimerende ideologier vil menn få gjennomslag for institusjonelle arrangementer som gir dem fordeler på bekostning av kvinnene. Empirien viser også at i bestemte situasjoner etterspør kvinnelige brukere kvinnelige profesjonsutøvere og at personalet prøver å bruke skjønn for å etterkomme deres ønsker. Sommerseth hevder at kjønn kan påvirke skjønn i bestemte situasjoner. Hun knytter det til hvordan kvinner og menn framtrer som rollemodeller. Kapitlet kan synes å være litt på siden av bokas hovedtema som er faglig skjønn og brukermedvirkning. Temaet i seg selv er absolutt interessant, men framstår lite integrert i helheten. Faglig skjønn og brukermedvirkning belyser fra flere ståsteder hvor komplisert det er å gjennomføre brukermedvirkning i faglig praksis innenfor en kontekst som er relativt sterkt regulert av lovverket. Samtidig viser enkelte av studiene at det lovverket som er etablert og som skal være en portåpner for brukermedvirkning i tjenesteutformingen, ikke nødvendigvis blir tatt i bruk av de profesjonelle. I skjønnet kan en ikke bare basere seg på fagkunnskap og regler alene. Etiske verdier og moralske normer er elementer i skjønnet, derfor kan det oppstå verdi- og normkonflikter mellom fagfolk og pasienter/brukere. Å utøve skjønn er en prosess hvor det er behov for å opplyse den konkrete situasjonen både med fagfolks kompetanse og metoder og med brukerens erfaringer, kompetanse, normer og verdier. Det er et argument for at det er riktig og nødvendig å ha både et brukerperspektiv og medvirkning i utøvelse av faglig skjønn. I boka Faglig skjønn og brukermedvirkning gir forfatterne et tverrfaglig overblikk over brukermedvirkningens plass i lovverket som regulerer helse- og sosialtjenestene. Jeg oppfatter dette som en bok som vil sette brukermedvirkning på dagsorden i de mest lovregulerte delene av helse og sosialtjenestene. Boka er derfor et viktig bidrag til å styrke diskusjonen og forståelsen av hvordan vi kan og må utvikle brukermedvirkning i forvaltningen. For meg som arbeider med utvikling av brukerkunnskap innen psykisk helsefeltet til daglig, og dermed er tett på brukermiljøene, framstår boka som forsiktig. Et oppsummerende kapittel som hadde plassert og omtalt faglig skjønn og brukermedvirkning i helse- og sosialtjenestene i en større kontekst kunne pekt på et utfordringsbilde. Både brukere og pasienter er seg mer bevisst at brukermedvirkning er en demokratisk rettighet og finner støtte i lovverket. Tross denne kommentaren anbefaler jeg boka fordi den argumenterer så godt for at godt faglig skjønn er avhengig av brukermedvirkning. 94 Fontene Forskning 1/12

95 bok Nina Sletteland og Ruth Marie Donovan: Helsefremmende lokalsamfunn Gyldendal Akademisk 2012 Omtalt av Anne Clancy Førsteamanuensis Høgskolen i Harstad og Universitetet i Tromsø Helsefremmende lokalsamfunn Boka handler om praktisk helsefremmende arbeid i lokalsamfunnet. Forfatterne skriver bredt om helsefremmende tiltak og belyser noen mulige modeller. Boka skal være en introduksjonsbok i helsefremmende arbeid og er ment å bidra til å løse morgendagens helseutfordringer. Den henvender seg til en bred lesekrets, fra studenter til folkehelsekoordinatorer, og har et bredt fokus da den omtaler overvekt, psykisk helse, tobakk og rusmidler, ernæring og fysisk aktivitet. Nina Slettland har ansvar for den faglige delen, Ruth Marie Fonovan for den kreative. Boka er illustrert av David Keeping. Boka er lettlest og har en nyttig referanseliste. Sosiale ulikheter i helse, utvikling av folkehelsearbeidet og historikken bak helsefremmende arbeid er omtalt på en god måte. Forfatterne går i dybden på noen modeller for helsefremmende arbeid. Boka omtaler, men går ikke i dybden på, komplekse fenomener som etikk, livsverden, evidens og sårbarhet. Forfatterne presenter oss for fiktive personer som jobber i et lokalsamfunn og som opplyser og diskuterer mulige folkehelsetilnærminger og tiltak på en kritisk måte. Disse samtalene mellom ekspertene løfter boka og gjør kapitlene mer interessante. I en bok som presenterer helsefremmende ideologier ville det midlertid ha styrket filosofien bak å inkludere en fra målgruppene i disse samtalene. Introduksjonsboka kan egne seg for lokalpolitikere, frivillige organisasjoner og studenter som ønsker en innføring i noen aspekter av helsefremmende arbeid i et lokalsamfunn. 95

96 forskningsnytt Bjørg Fossestøl Cand.polit. Bjørg Fossestøl forsvarte i juni sin avhandling for graden ph.d. ved Det teologiske fakultet i Oslo med avhandlingen Kunnskapsbasert praksis i sosialtjenesten. Om profesjonalitet og dømmekraft i sosialt arbeid. Den består av en analytisk og teoretisk refleksjon over yrkesutøvelsen i velferdsbyråkratienes kulturer kan det synes som om selvforståelsen i sosialtjenesten. medfører at slike erfaringer anses Sosialarbeidere i Nav har fortalt for å være private, og dermed ugyldige i en profesjonell sammenheng. om utfordrende situasjoner. Deres fortellinger viser at betydningsfulle erfaringer av etisk og praktisk kaste kunnskap som organisasjo- Nav kan med dette komme til å for- karakter i liten grad artikuleres og nen grunnleggende sett er avhengig av, advarer Fossestøl: bearbeides internt. Ifølge Fossestøl Man taper av syne kunnskap knyttet til yrkesutøvernes konkrete erfaringer, deres moralske integritet og deres evne til å utøve dømmekraft. Bestemte historiske og vitenskapsteoretiske tradisjoner ligger til grunn for den rådende forståelsen av hva profesjonell virksomhet i et byråkrati er. Avhandlingen hevder at denne forståelsen forhindrer at verdifull kunnskap i velferdsbyråkratiet synliggjøres og kommer til anvendelse. Fossestøl argumenterer for et alternativt profesjonssyn, som retter oppmerksomheten direkte mot fenomenet praktisk kunnskap. Randi Kroken Randi Kroken har disputert for graden ph.d. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap, med avhandlingen Forvandling av ansvar - en utvidet casestudie av barnevernarbeideres handlingsbetingelser i velferdsstaten. Studien kombinerer feltarbeid, er rettet mot private relasjoner intervjuer og dokumentasjonsanalyser, og bidrar til å kaste lys over hvordan velferdsstaten, som system, påvirker ansvarsforvaltning i barnevernets førstelinje. Ett av studiens hovedfunn peker i retning av at det, innenfor velferdsstaten, er etablert en kjønnet og komplementær arbeidsdeling. Dette ser ut til å ha ført til at barnevernets ansvar, først og fremst, innenfor familien og ikke mot samfunnsskapte problemer. Reformer i offentlig forvaltning har skapt en situasjon der de offentlige delene av ansvaret forvaltes av politikere og ledere på høyere hierarkiske nivåer i kommunen og i det statlige barnevernet. Særlig ser den statlige barnevernreformen fra 2004 ut til å ha skapt en arbeidsdeling der det kommunale barnevernet har fått et grenseløst ansvar som står i kontrast til et stadig mer spesialisert og avgrenset statlig barnevern. Behov for sterk ledelse, etter klart definerte mål og roller, framstår som begrunnelse for at velferdsstatens ambisjoner skal kunne innfris. Men denne studien viser snarere at det er ansatte i barnevernets førstelinje som gjennom fleksibel og erfaringsbasert kunnskap bidrar til å realisere ansvar for utsatte barn og unge. Det ser ut til å eksistere en indre, paradoksal forbindelse mellom velferdsstatens målrasjonelle system og barnevernarbeideres individuelle moralske og emosjonelle engasjement, hevder Kroken. 96 Fontene Forskning 1/12

97 Sigrun Saur Stiklestad Sigrun Saur Stiklestad har forsvart sin ph.d.-grad i sosialt arbeid ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet med avhandlingen Planlagte lesbiske familier kontroverser og kunnskap. Familierettslige spørsmål i lys av samfunnsdebatten. Avhandlingen omhandler fremveksten av planlagte lesbiske familier i Norge. Et viktig anliggende har vært å se nærmere på sentrale utviklingstrekk i fremveksten av lesbiske underveis i prosjektperioden. Avhandlingen består av fire artikler, samt en innledende sammenskriving. Det empiriske datamaterialet for avhandlingen er i hoved- familier, i lys av det skiftende sak kvalitative dybdeintervjuer familiepolitiske og juridiske rammeverket de til enhver tid har vært omgitt av. Utformingen av prosjektet og dets problemstillinger er derfor tett på den rettighetspolitiske prosessen knyttet til rettigheter for planlagte lesbiske familier, en prosess som har akselerert hurtig med lesbiske mødre og dokumenter som grunnlag for kvalitativ innholdsanalyse. Avhandlingen bidrar til å synliggjøre samkjønnede familier som fenomen. Den viser videre at det biologiske prinsipp, som et sentralt rettsprinsipp innenfor barne- og familieretten, tillegges ulik vekt og anvendes på forskjellige måter. Avhandlingen reiser spørsmål angående innføringen av assistert befruktning, og med den muligheten for fastsettelse av medmorskap. Fastsettelse av medmorskap er ufravikelig knyttet til assistert befruktning. Dermed kan lesbiske par bli stilt overfor et dilemma, som består i å velge bort far til fordel for donor, for på den måten å sikre juridiske bånd mellom sosial mor og barnet, samt å sikre jevnbyrdighet i parrelasjonen mellom de voksne, skriver Stiklestad. Avslutningsvis trekkes det paralleller mellom sentrale utviklingstrekk i fremveksten av lesbiske familier og dagens debatt om surrogati. Kjetil A. van der Wel Kjetil A. van der Wel forsvarte sin ph.d. ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Høgskolen i Oslo og Akershus, med avhandlingen Social inequalities in sickness: Structural change, welfare states and the life course. I avhandlingen spør sosiolog Kjetil van der Wel hvordan arbeids- utdanning er i arbeid. Disse grupge kronisk syke og folk med lav deltakelsen i ulike grupper påvirkes av velferdsstaten. Hovedfunnet røse ytelsene, samtidig som forvenpene har utsikter til de mest sjene- er, i motsetning til det som kunne tet lønnsinntekt er lavere enn hos forventes ut i fra ortodoks økonomisk teori og vanlige antakelser i i arbeid i sjenerøse velferdsstater, andre grupper. Likevel er de oftere norsk offentlighet, at sjenerøse velferdsstater ikke bare totalt sett har viduelle kjennetegn og ulike lands selv når en ser bort fra andre indi- flere i arbeid, men at særlig man- arbeidsmarkedsforhold. Avhandlingen konkluderer med at det konvensjonelle synet på sammenhengen mellom velferdsstat og arbeid, at høy sjenerøsitet over tid svekker arbeidsviljen, må korrigeres. Kanskje bør vi i stedet tenke på sjenerøse stønader, permisjonsordninger, aktive arbeidsmarkedstiltak og rause ordninger for syke og gamle som sosiale investeringer. Dette vil fremme yrkesdeltakelsen ved å tilføre svakere grupper kollektive ressurser og gjennom å tilby forhøyet trygghet for alle gjennom opptjening av rettigheter ved arbeidsdeltakelse, hevder van der Wel. 97

Når barn er pårørende

Når barn er pårørende Når barn er pårørende - informasjon til voksne med omsorgsansvar for barn som er pårørende Mange barn opplever å være pårørende i løpet av sin oppvekst. Når noe skjer med foreldre eller søsken, påvirkes

Detaljer

Foreldreforedrag Hinna skole, 16. juni

Foreldreforedrag Hinna skole, 16. juni Foreldreforedrag Hinna skole, 16. juni Hva menes med psykisk helse? Hvordan har norsk ungdom det? Myndighetenes satsing på skolen Ungdomsskoleprogrammet Alle har en psykisk helse Hva kan vi som foreldre/

Detaljer

Ungdom i svevet Hva er virksomt i arbeid med ungdom som strever med livene sine? Catrine Torbjørnsen Halås

Ungdom i svevet Hva er virksomt i arbeid med ungdom som strever med livene sine? Catrine Torbjørnsen Halås Ungdom i svevet Hva er virksomt i arbeid med ungdom som strever med livene sine? Catrine Torbjørnsen Halås Ungdom i svevet startet i Nordland med 15 prosjekter forankring i barnevern, NAV, skole, helse

Detaljer

Veien til blodrødt Ungdom og avhengighet

Veien til blodrødt Ungdom og avhengighet Rusdagen, Stavanger, 11. februar -2015 Veien til blodrødt Ungdom og avhengighet Inger Eide Robertson Regionalt Kompetansesenter for Rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR) og Rogaland A-Senter Veien til

Detaljer

Barn som pårørende fra lov til praksis

Barn som pårørende fra lov til praksis Barn som pårørende fra lov til praksis Samtaler med barn og foreldre Av Gunnar Eide, familieterapeut ved Sørlandet sykehus HF Gunnar Eide er familieterapeut og har lang erfaring fra å snakke med barn og

Detaljer

BARN SOM PÅRØRENDE. Kvinesdal 18.oktober 2013 v/gunnar Eide

BARN SOM PÅRØRENDE. Kvinesdal 18.oktober 2013 v/gunnar Eide BARN SOM PÅRØRENDE Kvinesdal 18.oktober 2013 v/gunnar Eide Del 1 Om barna Hvem er barn som pårørende? Hvordan har de det? Hva er god hjelp? Lovbestemmelsene om barn som pårørende Hvor mange Antall barn

Detaljer

Når mor eller far er psykisk syk eller har rusproblemer. Jan Steneby 02.01.2012

Når mor eller far er psykisk syk eller har rusproblemer. Jan Steneby 02.01.2012 Når mor eller far er psykisk syk eller har rusproblemer Jan Steneby 02.01.2012 Program Konsekvenser for barn, konsekvenser for voksne og familien Konsekvenser forts mestring og resilience Fokus på hva

Detaljer

Ungdom, arbeid og. framtidsforventninger. Rune Kippersund Leder av virksomhet folkehelse, Vestfold fylkeskommune

Ungdom, arbeid og. framtidsforventninger. Rune Kippersund Leder av virksomhet folkehelse, Vestfold fylkeskommune Ungdom, arbeid og framtidsforventninger Rune Kippersund Leder av virksomhet folkehelse, Vestfold fylkeskommune Ungdomsledighet Angitt som prosent av arbeidsstyrken. Arbeidsstyrken = sysselsatte og registrert

Detaljer

UNGDOMS OPPLEVELSE AV LIVSKVALITET

UNGDOMS OPPLEVELSE AV LIVSKVALITET UNGDOMS OPPLEVELSE AV LIVSKVALITET Førstelektor og helsesøster Nina Misvær Avdeling for sykepleierutdanning Høgskolen i Oslo BAKGRUNN FOR STUDIEN Kunnskap om faktorer av betydning for friske ungdommers

Detaljer

Ungdom og psykisk helse utfordringer og mestring. Loen 6.11.13 Wenche Wannebo

Ungdom og psykisk helse utfordringer og mestring. Loen 6.11.13 Wenche Wannebo Ungdom og psykisk helse utfordringer og mestring Loen 6.11.13 Wenche Wannebo Siste rapport fra NOVA okt. -13 Dagens ungdom Har det sykt bra Oppfører seg sykt bra men blir de syke av det? Dagens unge er

Detaljer

VIRKSOMHETSPLAN 2014-2017

VIRKSOMHETSPLAN 2014-2017 VIRKSOMHETSPLAN 2014-2017 Gjelder fra november 2014 til november 2017 Innhold Innledning... 3 Vårt slagord... 3 Visjon... 3 Vår verdiplattform... 3 Lek og læring... 4 Vennskap... 5 Likeverd... 6 Satsningsområder...

Detaljer

Barn med foreldre i fengsel 1

Barn med foreldre i fengsel 1 Barn med foreldre i fengsel 1 Av barnevernpedagog Kjersti Holden og kriminolog Anne Berit Sandvik Når mor eller far begår lovbrudd og fengsles kan det få store konsekvenser for barna. Hvordan kan barnas

Detaljer

Når noen i familien er syke påvirker det hele familien. Dette gjelder både fysiske og psykiske sykdommer.

Når noen i familien er syke påvirker det hele familien. Dette gjelder både fysiske og psykiske sykdommer. Dette er sider for deg som er forelder og sliter med psykiske problemer Mange har problemer med å ta vare op barna sine når de er syke Det er viktig for barna at du forteller at det er sykdommen som skaper

Detaljer

Lærer-elev relasjonen og psykisk helse

Lærer-elev relasjonen og psykisk helse Lærer-elev relasjonen og psykisk helse Oslo, 30/10-2012 May Britt Drugli Førsteamanuensis RBUP, NTNU Psykisk helse! Hvorfor er det viktig å rette fokus mot elevers psykiske helse og kvalitet på lærer-elev

Detaljer

Brosjyre basert på Ung i Stavanger 2013. Ved Silje Hartberg Kristinn Hegna. NOVA, 1.juni 2013

Brosjyre basert på Ung i Stavanger 2013. Ved Silje Hartberg Kristinn Hegna. NOVA, 1.juni 2013 Brosjyre basert på Ung i Stavanger 2013 Ved Silje Hartberg Kristinn Hegna NOVA, 1.juni 2013 Dette hørte vi da vi hørte på ungdommen! I mars 2013 svarte nesten 5000 ungdommer fra Stavanger på spørsmål om

Detaljer

Män som slår motiv och mekannismer. Ungdomsstyrelsen 2013 Psykolog Per Isdal Alternativ til Vold

Män som slår motiv och mekannismer. Ungdomsstyrelsen 2013 Psykolog Per Isdal Alternativ til Vold Män som slår motiv och mekannismer. Ungdomsstyrelsen 2013 Psykolog Per Isdal Alternativ til Vold Per Isdal - Alternativ til Vold STAVANGER Per Isdal - Alternativ til Vold Per Isdal - Alternativ til vold

Detaljer

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet?

Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva kan bidra til å styrke vår emosjonelle utvikling, psykiske helse og positive identitet? Hva trenger vi alle? Hva trenger barn spesielt? Hva trenger barn som har synsnedsettelse spesielt? Viktigste

Detaljer

Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet.

Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet. Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet. Gerd Helene Irgens Psykiatrisk sykepleier Avdelingssjef gerd.helene.irgens@bergensklinikkene.no Når blir bruk av rusmidler et problem?

Detaljer

Ungdata-undersøkelsen i Andebu 2013

Ungdata-undersøkelsen i Andebu 2013 Ungdata-undersøkelsen i Andebu 213 FAKTA OM UNDERSØKELSEN: Tidspunkt: Uke 19 Klassetrinn: 8. 1. klasse Antall: 188 Svarfordeling Svarprosent: 86 Ressurser Økonomi, bøker i hjemmet, nære relasjoner og nettverk

Detaljer

STEG FOR STEG. Sosial kompetanse

STEG FOR STEG. Sosial kompetanse STEG FOR STEG Sosial kompetanse De kunnskaper, ferdigheter, holdninger og den motivasjon mennesker trenger for å mestre de miljøene de oppholder seg i, eller som de trolig kommer til å ta kontakt med,

Detaljer

Sorg kan skade. - Om ungdom som opplever traumatiske dødsfall. Birgitte Gjestvang, Gestaltterapeut MNGF, Oslo Gestaltsenter, journalist/ forfatter

Sorg kan skade. - Om ungdom som opplever traumatiske dødsfall. Birgitte Gjestvang, Gestaltterapeut MNGF, Oslo Gestaltsenter, journalist/ forfatter Sorg kan skade - Om ungdom som opplever traumatiske dødsfall. Birgitte Gjestvang, Gestaltterapeut MNGF, Oslo Gestaltsenter, journalist/ forfatter Det er ikke sykt å sørge. Sorg er en normal reaksjon på

Detaljer

Den voksnes betydning for barns selvfølelse og selvbilde

Den voksnes betydning for barns selvfølelse og selvbilde Den voksnes betydning for barns selvfølelse og selvbilde Studentoppgave 1. klasse, deltid Innledning Jeg vil i denne oppgaven skrive om barns selvfølelse og selvbilde, og hvordan den voksnes rolle i det

Detaljer

En forskningsbasert modell

En forskningsbasert modell En forskningsbasert modell LP modellen bygger på forskning om: hva som kan forklare uro og disiplinproblemer i skolen elevers sosial og skolefaglige ut bytte i skolen hva som kjennetegner gode skoler den

Detaljer

Frisk og kronisk syk. MS-senteret i Hakadal 10.04.2013 v/psykologspesialist Elin Fjerstad

Frisk og kronisk syk. MS-senteret i Hakadal 10.04.2013 v/psykologspesialist Elin Fjerstad Frisk og kronisk syk MS-senteret i Hakadal 10.04.2013 v/psykologspesialist Elin Fjerstad 1 Frisk og kronisk syk Sykehistorie Barneleddgikt Over 40 kirurgiske inngrep Enbrel Deformerte ledd og feilstillinger

Detaljer

Fylkeskommuner og kommuner Videregående skoler og grunnskoler Private videregående skoler og private grunnskoler

Fylkeskommuner og kommuner Videregående skoler og grunnskoler Private videregående skoler og private grunnskoler Kunnskapsministeren Fylkeskommuner og kommuner Videregående skoler og grunnskoler Private videregående skoler og private grunnskoler Deres ref Vår ref Dato 201104481-/CAA 04.10.2011 Opplæringen for ungdom

Detaljer

LP-modellen. Læringsmiljø og pædagogisk analyse

LP-modellen. Læringsmiljø og pædagogisk analyse LP-modellen. Læringsmiljø og pædagogisk analyse Av: Dr. polit. Thomas Nordahl, forsker, Høgskolen i Hedmark http://www.eldhusetfagforum.no/lp-modellen/index.htm Senere tids forskning viser at elevenes

Detaljer

Sykdom i kroppen plager i sjelen Om sykdoms innvirkning på psykisk helse. Blodkreftforeningen 08.04.14 v/psykologspesialist Nina Lang

Sykdom i kroppen plager i sjelen Om sykdoms innvirkning på psykisk helse. Blodkreftforeningen 08.04.14 v/psykologspesialist Nina Lang Sykdom i kroppen plager i sjelen Om sykdoms innvirkning på psykisk helse Blodkreftforeningen 08.04.14 v/psykologspesialist Nina Lang 1 De sier jeg har fått livet i gave. Jeg er kvitt kreften, den kan ikke

Detaljer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer

Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Kvinne 30, Berit eksempler på globale skårer Demonstrasjon av tre stiler i rådgivning - Målatferd er ikke definert. 1. Sykepleieren: Ja velkommen hit, fint å se at du kom. Berit: Takk. 2. Sykepleieren:

Detaljer

ER DET RART DET KAN VÆRE

ER DET RART DET KAN VÆRE ER DET RART DET KAN VÆRE UTFORDRENDE? 1 Foreldre med tidligere problematisk forhold til rusmidler, og erfaringer med foreldrerollen Konferansen Leva livet, Trondheim 5. juni 2013 Unni.kristiansen@hint.no

Detaljer

Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet.

Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet. Skadelige og modererende faktorer når foreldre har en rusavhengighet. Gerd Helene Irgens Avdelingssjef gerd.helene.irgens@bergensklinikkene.no Når blir bruk av rusmidler et problem? Når en person bruker

Detaljer

GJØVIK KOMMUNE. Pedagogisk plattform Kommunale barnehager i Gjøvik kommune

GJØVIK KOMMUNE. Pedagogisk plattform Kommunale barnehager i Gjøvik kommune GJØVIK KOMMUNE Pedagogisk plattform Kommunale barnehager i Gjøvik kommune Stortinget synliggjør storsamfunnets forventninger til barnehager i Norge gjennom den vedtatte formålsparagrafen som gjelder for

Detaljer

I året som kommer skal vi øke vår faglige kompetanse på lek og læring og se dette i sammenheng med de rommene vi har i barnehagen; inne og ute.

I året som kommer skal vi øke vår faglige kompetanse på lek og læring og se dette i sammenheng med de rommene vi har i barnehagen; inne og ute. Forord Velkommen til et nytt barnehageår! Vi går et spennende år i møte med samarbeid mellom Frednes og Skrukkerød. Vi har for lengst startet arbeidet, og ser at vi skal få til en faglig utvikling for

Detaljer

Å styrke leseforståelsen til flerspråklige elever på 3. trinn. Delt av Eli-Margrethe Uglem, student Lesing 2. Lesesenteret Universitetet i Stavanger

Å styrke leseforståelsen til flerspråklige elever på 3. trinn. Delt av Eli-Margrethe Uglem, student Lesing 2. Lesesenteret Universitetet i Stavanger Å styrke leseforståelsen til flerspråklige elever på 3. trinn Delt av Eli-Margrethe Uglem, student Lesing 2 Lesesenteret Universitetet i Stavanger Bakgrunn og mål Med utgangspunkt i at alle elever har

Detaljer

HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017. Alle skal ha minst en opplevelse av mestring hver dag

HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017. Alle skal ha minst en opplevelse av mestring hver dag HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017 Alle skal ha minst en opplevelse av mestring hver dag Barnehagens samfunnsmandat Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og aktivitetsmuligheter

Detaljer

La din stemme høres!

La din stemme høres! Internserien 5/2015 Utgitt av Statens helsetilsyn La din stemme høres! Unge om tilsyn med tjenestene 14 oktober 2015 Kontaktperson: Bente Smedbråten 2 LA DIN STEMME HØRES! Unge om tilsyn med tjenestene

Detaljer

Oppsummering av samfunnsøkonomisk analyse utført av DNV GL for Kronprinsparets Fond, 2014. Samfunnsøkonomisk analyse.

Oppsummering av samfunnsøkonomisk analyse utført av DNV GL for Kronprinsparets Fond, 2014. Samfunnsøkonomisk analyse. Oppsummering av samfunnsøkonomisk analyse utført av DNV GL for Kronprinsparets Fond, 2014 Samfunnsøkonomisk analyse Kjør for livet 4. juni 2014 Denne oppsummeringen omhandler hovedfunn og resultater for

Detaljer

Fra svikt til omsorg. - En fortelling om hvordan omsorgssvikt kan brukes som en resurs.

Fra svikt til omsorg. - En fortelling om hvordan omsorgssvikt kan brukes som en resurs. Fra svikt til omsorg - En fortelling om hvordan omsorgssvikt kan brukes som en resurs. Bakgrunn Hvorfor fortelle om sin personlige fortelling? NRK, TV2, BT, BA, Bergensavisen Informasjon Reaksjon? «Alle

Detaljer

De sårbare barna. Deres liv vårt felles ansvar

De sårbare barna. Deres liv vårt felles ansvar Tor Slettebø De sårbare barna. Deres liv vårt felles ansvar Fagseminar i regi av Kirken Bymisjon onsdag 9. september 2015 Oppfølging av foreldre med barn under omsorg behov for en utvidet forståelsesramme

Detaljer

Hanna Charlotte Pedersen

Hanna Charlotte Pedersen FAGSEMINAR OM KOMMUNIKASJON - 19 MARS 2015 SE MEG, HØR MEG, MØT MEG NÅR HJERTET STARTER hanna_pedersen85@hotmail.com Hanna Charlotte Pedersen MIN BAKGRUNN Jeg er selv hjertesyk og har ICD Non compaction

Detaljer

Hvordan bistå UNGE ETTERLATTE. etter selvmord. Traumet og sorgen ved selvmord påvirker unge i lang tid

Hvordan bistå UNGE ETTERLATTE. etter selvmord. Traumet og sorgen ved selvmord påvirker unge i lang tid Hvordan bistå UNGE ETTERLATTE etter selvmord Traumet og sorgen ved selvmord påvirker unge i lang tid De unge sliter med psykososiale, eksistensielle og relasjonelle vansker De unge trenger og ønsker støtte

Detaljer

Ung i Vestfold Ekspertkommentar

Ung i Vestfold Ekspertkommentar Ung i Vestfold Ekspertkommentar Arne Holte Professor, Dr. Philos. Assistrende Direktør Nasjonalt folkehelseinstitutt Ung i Vestfold Vestfold Fylkeskommune Park Hotell, Sandefjord, 25. nov, 2013 Når den

Detaljer

Ny Giv Hvordan jobbe godt med Ungdom på NAV-kontor?

Ny Giv Hvordan jobbe godt med Ungdom på NAV-kontor? Ny Giv Hvordan jobbe godt med Ungdom på NAV-kontor? Disposisjon Sosialtjenestens plass i Ny Giv Hvem ungdommen er Presentasjon av utviklingsarbeidet i NAV Gjennomgang av noen sentrale paragrafer i sosialtjenesteloven

Detaljer

Formålet med utredningen:

Formålet med utredningen: Samfunnsøkonomiske konsekvenser av marginalisering blant ungdom Seminar om forebygging for politiforebyggere og SLT-kooridinatorer Ingeborg Rasmussen, Vista Analyse Quality Værnes Airport Hotell i Stjørdal,

Detaljer

HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017

HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017 HANDLINGSPLAN FOR BARNEHAGEN 2013-2017 Alle skal ha minst en opplevelse av mestring hver dag 27.08.13 Barnehagens samfunnsmandat Barnehagen skal gi barn under opplæringspliktig alder gode utviklings- og

Detaljer

Hva vil en førskolelærer gjøre for at barn som deltar lite i lek skal få en mer aktiv rolle og rikt lekerepertoar?

Hva vil en førskolelærer gjøre for at barn som deltar lite i lek skal få en mer aktiv rolle og rikt lekerepertoar? Hva vil en førskolelærer gjøre for at barn som deltar lite i lek skal få en mer aktiv rolle og rikt lekerepertoar? Innledning I løpet av ukene i barnehagen 1, oppsto denne situasjonen: Johan på 4 var en

Detaljer

Informasjon til dere som har vært utsatt for eller er berørt av en alvorlig hendelse.

Informasjon til dere som har vært utsatt for eller er berørt av en alvorlig hendelse. KRISETEAM Informasjon til dere som har vært utsatt for eller er berørt av en alvorlig hendelse. Alvorlige hendelser er Ulykke Trusselsituasjoner Brå død Umiddelbart etter en hendelse kan alt oppleves uvirkelig

Detaljer

SAMMENDRAG AV UNDERSØKELSEN

SAMMENDRAG AV UNDERSØKELSEN SAMMENDRAG AV UNDERSØKELSEN UNGDOMMMERS ERFARINGER MED HJELPEAPPARATET Psykologene Unni Heltne og Atle Dyregrov Bakgrunn Denne undersøkelsen har hatt som målsetting å undersøke ungdommers erfaringer med

Detaljer

Paradokser i tilpasset opplæring. Thomas Nordahl 26.10.09

Paradokser i tilpasset opplæring. Thomas Nordahl 26.10.09 Paradokser i tilpasset opplæring Thomas Nordahl 26.10.09 FoU-prosjektet - tilpasset opplæring og pedagogisk praksis Hensikten har vært å utvikle ny forskningsbasert kunnskap om forholdet mellom den pedagogiske

Detaljer

SPØRSMÅL TIL BARN / UNGDOM

SPØRSMÅL TIL BARN / UNGDOM SPØRSMÅL TIL BARN / UNGDOM Takk for at du vil være med på vår spørreundersøkelse om den hjelpen barnevernet gir til barn og ungdommer! Dato for utfylling: Kode nr: 1. Hvor gammel er du? år 2. Kjønn: Jente

Detaljer

Spesialrådgiver Barne- og ungdomstjenester Helge Jørgensen Avdelingsleder Skolehelsetjenesten Grethe Cederkvist

Spesialrådgiver Barne- og ungdomstjenester Helge Jørgensen Avdelingsleder Skolehelsetjenesten Grethe Cederkvist Ung i Bærum veien videre! Spesialrådgiver Barne- og ungdomstjenester Helge Jørgensen Avdelingsleder Skolehelsetjenesten Grethe Cederkvist 10.3.16 Ungdata-undersøkelsene i Asker og Bærum 2014 Mange kommuner

Detaljer

Litt generell info om registreringene:

Litt generell info om registreringene: Litt generell info om registreringene: Foreldrene til 5 av barna skrev kommentarer og eksempler, mens to av barna mangler dette. En av foreldrene skrev kun kommentarer på registrering nummer 2. Det gjøres

Detaljer

Fra brudd til sammenheng Individuell Plan

Fra brudd til sammenheng Individuell Plan Fra brudd til sammenheng Individuell Plan Erfaring fra brukerorganisasjonen Kirsten H Paasche, Mental Helse Norge 1 Innhold Litt om Mental Helse Brukermedvirkning avgjørende Individuell Plan hva er viktig

Detaljer

Statsråd Solveig Horne Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Innlegg ved Barnesykepleierforbundet NSF sitt vårseminar 2014

Statsråd Solveig Horne Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Innlegg ved Barnesykepleierforbundet NSF sitt vårseminar 2014 Statsråd Solveig Horne Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Innlegg ved Barnesykepleierforbundet NSF sitt vårseminar 2014 Tema for innlegg: Hvordan barn og unges rettigheter i helseinstitusjon

Detaljer

Stiftelsen Oslo, mars 1998 Norsk etnologisk gransking Postboks 1010, Blindern 0315 OSLO

Stiftelsen Oslo, mars 1998 Norsk etnologisk gransking Postboks 1010, Blindern 0315 OSLO Stiftelsen Oslo, mars 1998 Norsk etnologisk gransking Postboks 1010, Blindern 0315 OSLO Spørreliste nr. 177 VENNSKAP Kjære medarbeider! I den forrige listen vi sendte ut, nr. 176 Utveksling av tjenester

Detaljer

Foreldreengasjement i skolen Professor Thomas Nordahl. Høgskolelektor Anne-Karin Sunnevåg Gardermoen 24.10.2009

Foreldreengasjement i skolen Professor Thomas Nordahl. Høgskolelektor Anne-Karin Sunnevåg Gardermoen 24.10.2009 Foreldreengasjement i skolen Professor Thomas Nordahl Høgskolelektor Anne-Karin Sunnevåg Gardermoen 24.10.2009 Tre scenarier Outsourcing av barndommen Skolen tar ansvar for læring i skolefag og foreldrene

Detaljer

EN SKOLE FOR ALLE? -en studie av frafall blant minoritetsspråklige elever i videregående skole

EN SKOLE FOR ALLE? -en studie av frafall blant minoritetsspråklige elever i videregående skole EN SKOLE FOR ALLE? -en studie av frafall blant minoritetsspråklige elever i videregående skole Masteroppgave Flerkulturelt forebyggende arbeid med barn og unge, HiT 2012 Kari Tormodsvik Temre Problemstilling

Detaljer

Hordaland Fylkeskommune

Hordaland Fylkeskommune Positivt arbeidsmiljø felles ansvar - - en motivasjons- og inspirasjons- seminar ved Trond Edvard Haukedal Hordaland Fylkeskommune Arbeidsmiljødagen 2012 Bergen den 3 mai 2012 Tlf: 95809544 Mail: trond@trondhaukedal.no

Detaljer

Grønn omsorg i Agder Møter med ungdom som deltar i Inn på tunet. Vanja Knutsen Sollesnes Veileder Førsteamanuensis Ragnfrid Eline Kogstad

Grønn omsorg i Agder Møter med ungdom som deltar i Inn på tunet. Vanja Knutsen Sollesnes Veileder Førsteamanuensis Ragnfrid Eline Kogstad Grønn omsorg i Agder Møter med ungdom som deltar i Inn på tunet Vanja Knutsen Sollesnes Veileder Førsteamanuensis Ragnfrid Eline Kogstad Problemstilling og hensikt Hvilken betydning har deltagelsen i Inn

Detaljer

Voksne for Barn 2014

Voksne for Barn 2014 Voksne for Barn 2014 Hvem er Voksne for Barn? o voksne som bryr oss om barn o ideell medlemsorganisasjon 2565 medlemmer 9 lokallag 205 talspersoner o etablert i 1960 o fremmer barns psykiske helse i Norge

Detaljer

Elisabeth Høstland Søbstad helsehus Pårørendearbeid. Foto: Helén Eliassen

Elisabeth Høstland Søbstad helsehus Pårørendearbeid. Foto: Helén Eliassen Elisabeth Høstland Søbstad helsehus 2013 Pårørendearbeid Foto: Helén Eliassen 1 Demensplan 2015 Ca 70 000 personer med demens i Norge Hver person med demens har 4 pårørende ( ca 280 000 pårørende som i

Detaljer

Barn og brudd. Mail: familievernkontoret.moss.askim@bufetat.no Tlf: Moss 46617160 - Askim 46616040

Barn og brudd. Mail: familievernkontoret.moss.askim@bufetat.no Tlf: Moss 46617160 - Askim 46616040 Barn og brudd Familievernkontoret Moss Askim: Anne Berit Kjølberg klinisk sosionom/ fam.terapeut Line Helledal psykologspesialist barn og unge Lena Holm Berndtsson leder/ klinisk sosionom/ fam.terapeut

Detaljer

Nullvisjon for selvmord i Nord- Trøndelag. Stiklestad 10. september 2014

Nullvisjon for selvmord i Nord- Trøndelag. Stiklestad 10. september 2014 Nullvisjon for selvmord i Nord- Trøndelag Stiklestad 10. september 2014 Nord-Trøndelag fylkeskommune Ansvar for folkehelse og utdanning 5000 ungdommer Mange å ires for Det aller verste: Å miste elever

Detaljer

15.10.2015 Hospice Lovisenberg-dagen, 13/10-2015. Samtaler nær døden Historier av levd liv

15.10.2015 Hospice Lovisenberg-dagen, 13/10-2015. Samtaler nær døden Historier av levd liv Samtaler nær døden Historier av levd liv «Hver gang vi stiller et spørsmål, skaper vi en mulig versjon av et liv.» David Epston (Jo mindre du sier, jo mer får du vite ) Eksistensielle spørsmål Nær døden

Detaljer

Ungdom og levevaner. Bodø, 26. Mars 2014. Warsame Ali, NAKMI, Oslo Universitetssykehus E-post: warsame.ali@nakmi.no

Ungdom og levevaner. Bodø, 26. Mars 2014. Warsame Ali, NAKMI, Oslo Universitetssykehus E-post: warsame.ali@nakmi.no Ungdom og levevaner Bodø, 26. Mars 2014 Warsame Ali, NAKMI, Oslo Universitetssykehus E-post: warsame.ali@nakmi.no Innhold Bakgrunn Årsaker Studier fra utlandet Problemstilling Resultater og funn Veien

Detaljer

Kristne friskoler forbunds lederkonferanse 2010 v/ Høyskolelektor ved Diakonova Magne Torbjørnsen

Kristne friskoler forbunds lederkonferanse 2010 v/ Høyskolelektor ved Diakonova Magne Torbjørnsen Kristne friskoler forbunds lederkonferanse 2010 v/ Høyskolelektor ved Diakonova Magne Torbjørnsen Myter om barn Små barn har små bekymringer Barn har stor tilpassningsevne Barn går ut og inn av sorgen

Detaljer

Veien mot valg av tema for masteroppgaven

Veien mot valg av tema for masteroppgaven Veien mot valg av tema for masteroppgaven Tidlig i 2012 fikk vårt kull i studiet master i funksjonshemming og samfunn beskjed om å begynne å velge tema for masteroppgaven. Jeg brukte mye tid og energi

Detaljer

Elevenes psykososiale skolemiljø. Til deg som er forelder

Elevenes psykososiale skolemiljø. Til deg som er forelder Elevenes psykososiale skolemiljø Til deg som er forelder Brosjyren gir en oversikt over de reglene som gjelder for elevenes psykososiale skolemiljø. Vi gir deg hjelp til hvordan du bør ta kontakt med skolen,

Detaljer

En guide for samtaler med pårørende

En guide for samtaler med pårørende En guide for samtaler med pårørende Det anbefales at helsepersonell tar tidlig kontakt med pårørende, presenterer seg og gjør avtale om en første samtale. Dette for å avklare pårørendes roller, og eventuelle

Detaljer

1 Innledning:... 3 1.1 Presentasjon av Eidebarnehagene... 4 1.2 Bakgrunnen for kompetanseplanen... 4

1 Innledning:... 3 1.1 Presentasjon av Eidebarnehagene... 4 1.2 Bakgrunnen for kompetanseplanen... 4 1 Innholdsfortegnelse 1 Innledning:... 3 1.1 Presentasjon av Eidebarnehagene... 4 1.2 Bakgrunnen for kompetanseplanen... 4 1.3 Fra Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver... 4 1.4 Utdanningsdirektoratets

Detaljer

Eleven som aktør. Thomas Nordahl 03.05.13

Eleven som aktør. Thomas Nordahl 03.05.13 Eleven som aktør Thomas Nordahl 03.05.13 Innhold Forståelse av barn og unge som handlende, meningsdannende og lærende aktører i eget liv Fire avgjørende spørsmål om engasjement og medvirkning Konsekvenser

Detaljer

Studentevaluering av undervisning. En håndbok for lærere og studenter ved Norges musikkhøgskole

Studentevaluering av undervisning. En håndbok for lærere og studenter ved Norges musikkhøgskole Studentevaluering av undervisning En håndbok for lærere og studenter ved Norges musikkhøgskole 1 Studentevaluering av undervisning Hva menes med studentevaluering av undervisning? Ofte forbindes begrepet

Detaljer

«Å forvandle forventningsfulle elever til jublende musikere»

«Å forvandle forventningsfulle elever til jublende musikere» «Å forvandle forventningsfulle elever til jublende musikere» - om følelser (endelig!) og forholdet mellom følelser og læring (akademiske emosjoner), og å ta det vi allerede vet alvorlig, og sørge for at

Detaljer

Selvhjelp prinsippene

Selvhjelp prinsippene Selvhjelp prinsippene Selvhjelp er for alle som har et problem i livet de ønsker å gjøre noe med. Det høres jo fint ut, men det svarer ikke på hvilke situasjoner en selvhjelpsgruppe er det verktøyet som

Detaljer

Hvordan få til den gode samtalen. Mestringsenheten 12.desember 2012 Randi Mossefinn

Hvordan få til den gode samtalen. Mestringsenheten 12.desember 2012 Randi Mossefinn Hvordan få til den gode samtalen Mestringsenheten 12.desember 2012 Randi Mossefinn Hva skal jeg snakke om: Gode strategier for en god samtale Hvordan snakke med foreldre om deres omsorg for barna / hvordan

Detaljer

Forskningsspørsmål 04.11.2014. Studenter og veilederes perspektiver på praksisveiledningens kvalitet i barnehagelærerutdanning

Forskningsspørsmål 04.11.2014. Studenter og veilederes perspektiver på praksisveiledningens kvalitet i barnehagelærerutdanning Studenter og veilederes perspektiver på praksisveiledningens kvalitet i barnehagelærerutdanning Foreløpige funn underveis i en undersøkelse Kirsten S. Worum Cato R.P. Bjørndal Forskningsspørsmål Hvilke

Detaljer

25. november 10. desember 2015 Internasjonal kampanje mot menns vold mot kvinner

25. november 10. desember 2015 Internasjonal kampanje mot menns vold mot kvinner 25. november 10. desember 2015 Internasjonal kampanje mot menns vold mot kvinner Vold stenger dører Kvinner som utsettes for vold blir svært ofte hindret fra aktiv deltakelse i samfunnet. Vi krever et

Detaljer

Pedagogisk innhold Trygghet - en betingelse for utvikling og læring

Pedagogisk innhold Trygghet - en betingelse for utvikling og læring Pedagogisk innhold Hva mener vi er viktigst i vårt arbeid med barna? Dette ønsker vi å forklare litt grundig, slik at dere som foreldre får et ganske klart bilde av hva barnehagene våre står for og hva

Detaljer

En verdig skolehverdag for emosjonelt sårbare elever. Krever det spesielle tilpasninger av læringsmiljøet? Edvin Bru Senter for atferdsforskning

En verdig skolehverdag for emosjonelt sårbare elever. Krever det spesielle tilpasninger av læringsmiljøet? Edvin Bru Senter for atferdsforskning En verdig skolehverdag for emosjonelt sårbare elever. Krever det spesielle tilpasninger av læringsmiljøet? Edvin Bru Senter for atferdsforskning Finnes det emosjonelt sårbare barn og unge? Det biologiske

Detaljer

Plan for sosial kompetanse ved Nyplass skole

Plan for sosial kompetanse ved Nyplass skole Plan for sosial kompetanse ved Nyplass skole Hva sier Kunnskapsløftet om sosial kompetanse? Under generell del, «Det integrerte menneske», står det i kapittelet om sosial og kulturell kompetanse: «For

Detaljer

Ungdom og skadelige rusmiddelvaner

Ungdom og skadelige rusmiddelvaner Ungdom og skadelige rusmiddelvaner v/rita Rødseth Klinikk for rus- og avhengighetsmedisin Ungdomsliv i endring Dagens ungdom er mer skikkelige, lovlydige og skoletilpasset enn tidligere. Fylla er redusert,

Detaljer

8 TEMAER FOR GODT SAMSPILL Program for foreldreveiledning, utgitt av Bufetat. Av Karsten Hundeide, professor i psykologi ved universitetet i Oslo.

8 TEMAER FOR GODT SAMSPILL Program for foreldreveiledning, utgitt av Bufetat. Av Karsten Hundeide, professor i psykologi ved universitetet i Oslo. 8 TEMAER FOR GODT SAMSPILL Program for foreldreveiledning, utgitt av Bufetat. Av Karsten Hundeide, professor i psykologi ved universitetet i Oslo. Tema 1. Følelsesmessig kommunikasjon Vis positive følelser

Detaljer

«Mobbeplan, forebygging av mobbing og tiltak for ULNA-barnehagene»

«Mobbeplan, forebygging av mobbing og tiltak for ULNA-barnehagene» «Mobbeplan, forebygging av mobbing og tiltak for ULNA-barnehagene» Pass på hva du sier. Ord kan ingen viske ut. De blir der. For alltid! Hva er mobbing? Mobbing er en systematisk handling, der en eller

Detaljer

Trygge voksne gir bedre oppvekst: foreldreveiledning i kommunene - International Child Development Programme

Trygge voksne gir bedre oppvekst: foreldreveiledning i kommunene - International Child Development Programme Trygge voksne gir bedre oppvekst: foreldreveiledning i kommunene - International Child Development Programme v/ seniorrådgiver Grete Flakk Side 1 Gjøvik 05.11.14 Utfordringer i foreldrerollen foreldre

Detaljer

Læreplanverket for Kunnskapsløftet

Læreplanverket for Kunnskapsløftet Læreplanverket for Kunnskapsløftet Prinsipper for opplæringen Prinsipper for opplæringen sammenfatter og utdyper bestemmelser i opplæringsloven, forskrift til loven, herunder læreplanverket for opplæringen,

Detaljer

BARNEHAGEN SOM RESSURS FOR BARN I RISIKO

BARNEHAGEN SOM RESSURS FOR BARN I RISIKO BARNEHAGEN SOM RESSURS FOR BARN I RISIKO May Britt Drugli Professor Barnevernsdagene 2014 Disposisjon Utgangspunkt Barn som bor hjemme Belastet omsorgssituasjon Motstandsdyktighet Relasjonskompetanse Barnehage

Detaljer

Samfunnet er i stadig endring og mange flytter oftere enn før. Foreldre opplever store krav om alltid å være gode foreldre til enhver tid.

Samfunnet er i stadig endring og mange flytter oftere enn før. Foreldre opplever store krav om alltid å være gode foreldre til enhver tid. Samfunnet er i stadig endring og mange flytter oftere enn før. Foreldre opplever store krav om alltid å være gode foreldre til enhver tid. Småbarnsfamilier er utsatt når nettverk må forlates, og det kan

Detaljer

Takk for at dere kom. Jeg har venta på dere hele livet. Arendal nov.11 Øivind Aschjem ATV Telemark

Takk for at dere kom. Jeg har venta på dere hele livet. Arendal nov.11 Øivind Aschjem ATV Telemark Takk for at dere kom. Jeg har venta på dere hele livet. Arendal nov.11 Øivind Aschjem ATV Telemark Hei Øivind! Jeg har nettopp vært med på min første melding til barnevernet (etter å ha jobbet i 4 år),

Detaljer

DET ER ET HULL I SKOLENS LÆREPLANER BOKEN SOM MANGLER

DET ER ET HULL I SKOLENS LÆREPLANER BOKEN SOM MANGLER DET ER ET HULL I SKOLENS LÆREPLANER BOKEN SOM MANGLER Opprop I generasjoner har skolen undervist om elevenes kroppslige helse. Fysisk aktivitet og ernæring har vært sentrale tema i undervisningen. Formålet

Detaljer

Rusbrukens innvirkning på barnet

Rusbrukens innvirkning på barnet Rusbrukens innvirkning på barnet Stiftelsen Bergensklinikkene Gerd Helene Irgens Bergensklinikkene I alt arbeid er begynnelsen viktigst, særlig når man har med noe ungt og sart å gjøre. ( Sokrates 469-399

Detaljer

Ufrivillig barnløs? om sorg og omsorg

Ufrivillig barnløs? om sorg og omsorg Ufrivillig barnløs? om sorg og omsorg Til deg og dine nære Fra Ønskebarn, norsk forening for fertilitet og barnløshet Visste du dette? For de fleste mennesker er det en selvfølge å få barn. Ønsket om barn

Detaljer

HVORDAN STARTE EN ANGSTRING- SELVHJELPSGRUPPE? OG KORT OM Å BRUKE SELVHJELP ALENE. En veiledning* fra

HVORDAN STARTE EN ANGSTRING- SELVHJELPSGRUPPE? OG KORT OM Å BRUKE SELVHJELP ALENE. En veiledning* fra HVORDAN STARTE EN ANGSTRING- SELVHJELPSGRUPPE? OG KORT OM Å BRUKE SELVHJELP ALENE En veiledning* fra * basert på revidert utgave: Veiledning fra Angstringen Oslo dat. juni 1993 Dette er en veiledning til

Detaljer

Ikke alle vil spille bingo - personsentrerte arbeidskulturer er også personalsentrerte. 1.amanuensis Rita Jakobsen, Lovisenberg diakonale høgskole

Ikke alle vil spille bingo - personsentrerte arbeidskulturer er også personalsentrerte. 1.amanuensis Rita Jakobsen, Lovisenberg diakonale høgskole Ikke alle vil spille bingo - personsentrerte arbeidskulturer er også personalsentrerte Skipper i storm Demensomsorg Handler om etikk Det handler om at ansvaret for personer i sårbare situasjoner er overlatt

Detaljer

Kjetil Andreas Hansen Pedagogisk psykologisk rådgiver Karmøy Kommune Lasse Dahl Veileder i utadrettet team Brusetkollen Skole & Ressurssenter

Kjetil Andreas Hansen Pedagogisk psykologisk rådgiver Karmøy Kommune Lasse Dahl Veileder i utadrettet team Brusetkollen Skole & Ressurssenter Kjetil Andreas Hansen Pedagogisk psykologisk rådgiver Karmøy Kommune Lasse Dahl Veileder i utadrettet team Brusetkollen Skole & Ressurssenter Kjetil Andreas Hansen / Lasse Dahl 1 19.09.2011 Hva bidrar

Detaljer

LÆREPLAN I PSYKOLOGI PROGRAMFAG I STUDIESPESIALISERENDE UTDANNINGSPROGRAM

LÆREPLAN I PSYKOLOGI PROGRAMFAG I STUDIESPESIALISERENDE UTDANNINGSPROGRAM LÆREPLAN I PSYKOLOGI PROGRAMFAG I STUDIESPESIALISERENDE UTDANNINGSPROGRAM Læreplangruppas forslag: Formål et psykologi er et allmenndannende fag som skal stimulere til engasjement innen både samfunns og

Detaljer

Ta følelsene på alvor! Om mestring av hverdagen

Ta følelsene på alvor! Om mestring av hverdagen Ta følelsene på alvor! Om mestring av hverdagen Heidi A. Zangi, sykepleier/phd-student Nasjonalt revmatologisk rehabiliterings- og kompetansesenter (NRRK) Diakonhjemmet sykehus, Oslo HVA FORELESNINGEN

Detaljer

Klasseledelse. Professor Thomas Nordahl, Hamar 22.04.08

Klasseledelse. Professor Thomas Nordahl, Hamar 22.04.08 Klasseledelse Professor Thomas Nordahl, Hamar 22.04.08 Forståelse av klasse- og gruppeledelse Klasse- og gruppeledelse er lærerens evne til å skape et positivt klima, etablere arbeidsro og motivere til

Detaljer

Depresjon/ nedstemthet rammer de fleste en eller flere ganger i løpet av livet.

Depresjon/ nedstemthet rammer de fleste en eller flere ganger i løpet av livet. God psykisk helse: En tilstand av velvære der individet realiserer sine muligheter, kan håndtere livets normale stress, kan arbeide på en fruktbar og produktiv måte og har mulighet til å bidra for samfunnet

Detaljer

Refleksjon rundt det transkriberte materialet.

Refleksjon rundt det transkriberte materialet. Refleksjon rundt det transkriberte materialet. I løpet av praksisukene skulle jeg intervjue to elever. Før disse intervjuene kunne gjennomføres måtte det hentes inn tillatelse fra foreldrene om at barnet

Detaljer