07.02.2018 1 Geopolitikk, den globale orden på verdenshavene og NATO Viseadmiral Ketil Olsen Norges militære representant i NATO
07.02.2018 2 He that commands the sea commands the trade, and he that is Lord of the trade of the world is lord of the wealth of the world. Sir Walter Raleigh (1552 1618)
07.02.2018 3
07.02.2018 4 Dagens tekst den globale geopolitiske utviklingen nåværende og fremtidig global verdensorden stormaktenes felles interesser av å sikre skipsfart og handel NATOs perspektiver på maritim sikkerhet
07.02.2018 5
07.02.2018 7 The South China Sea
07.02.2018 8 Global and Networked Approach Stakeholders: Maritime Authorities Flag states Port states Navies and Coastguard IOs & NGOs Law enforcement Int Shipping Orgs NSA Insurance Shipping Companies Ships Ports USCG NSC MDAT-GoG MSCHOA UKMTO (NSC) ReCAAP IFC Global Reporting on Piracy & Maritime Crime: IMB, IMO, ONI
07.02.2018 9 NATO Area of Responsibility (AoR)
NATO/MARCOM on Risks to Shipping Mediterranean (OSG) Suez & Red Sea Indian Ocean Piracy (ex-oos) Gulf of Guinea / West Africa Emerging Concerns South China Sea, Malacca, Arctic Re-focus on the North Atlantic Norge i NATO 07.02.2018 10
07.02.2018 11 Eksempel på økte globale interesser: Kina i Djibouti
07.02.2018 12
Sjef, Viseadmiral Ketil Olsen Innlegg Haugesund konferansen 06. 07. februar 2018 Sjekkes mot fremføring Geopolitikk og den globale orden på verdenshavene i et NATO perspektiv Intro Takk for invitasjonen til å snakke om NATO, og i tillegg NATO i forbindelse med maritime sikkerhetsutfordringer. Jeg fikk en oppfordring, eller ønske, fra arrangørene å snakke om den geopolitiske situasjonen som omgir oss, og enda mer konkret om å kommentere på spørsmålet «om den eksisterende globale orden på verdenshavene er under press?». Dette med henvisninger til Kinas bygging av øyer i Sør-Kina havet og deres ambisjoner om å etablere baser i Afrika og Midtøsten. Dette er helt klart spennende spørsmål, som vil påvirke hvordan den globale orden på verdenshavene vil utvikle seg og bør således være svært relevant for norske maritime næringsinteresser og planer. Jeg vil i dette korte innledende foredraget komme inn på fire tema: først gi (1) mine personlige perspektiver på den globale geopolitiske utviklingen, og (2) mine vurderinger om den (nåværende) og fremtidige globale maritime orden. Videre vil jeg kort minne oss om at (3) alle stormaktene ser felles interesser av å sikre skipsfart og handel og demme opp for trusselen om terror og piratvirksomhet. Avslutningsvis vil jeg (4) forklare NATOs perspektiver på maritime sikkerhet, og hva NATO forsøker å oppnå. Det er også en del viktig pågående arbeid i NATO innen det maritime domenet som bør være av interesse for den videre maritime næringen. Hoveddel (1) Det store geopolitiske sikkerhetsbildet De siste årene har vi gått gjennom forskjellige faser, fra den kalde krigens bipolare situasjon med USA og Sovjetunionen som supermakter; til en periode med et «amerikansk uni-polart» system; til en periode de siste 10-15 år hvor andre voksende økonomier og makter (for eksempel synliggjort med BRICS ambisjonene, og Kina og Russlands motstand mot amerikansk dominans) utfordret hegemoniet til USA. Dagens globale system kan forstås innenfor geopolitiske perspektiver, hvor både USA, Kina og Russland har militære maktmidler til å avskrekke de andre, og til å aktivt kunne undergrave eller true de andre. Altså et klassisk multi-polart maktsystem, selv om de tre store har en noe forskjellig tilnærming til dette. USA er grunnleggende en maritim global aktør, og er opptatt av både Atlanterhavet og Stillehavet. Russland er grunnleggende en Eurasiatisk landmakt, som søker å dominere sine nærliggende områder ( the near abroad ). Særlig utenriksminister Lavrov er kjent for sitt Polysentriske verdenssyn, hvor tanken er at de store statene naturlig skal og må dominere sine nabolag, og at de andre store må respektere dette. Kina er en landmakt i sin region, men ser seg også som et naturlig maritimt midtpunkt i sin del av verden. Kina er også i økende grad opptatt, og avhengig av, maritim handel og sjøtransport for å underbygge sin økonomi. I økonomiske termer, så er nok systemet bi-polart, hvor USA og Kina er
de dominerende. Regnet i GDP, så sammenlignes gjerne Russland med land som Italia eller Spania, men dette er til dels misvisende. Regnet etter kjøpekraftsparitet kan Russlands økonomi heller regnes på størrelse med den tyske økonomien. Vi skal ikke avskrive Russland, heller ikke i sammenligning med USA og Kina, fordi landet har enorme ressurser, selv om produksjonen per i dag ikke er den mest effektive. Geopolitiske perspektiver er ikke tilstrekkelige, med tanke på den enorme globaliseringen som har foregått de siste år. Vi lever i en verden hvor mange internasjonale gigantiske selskaper har mer midler og makt enn mange stater. Denne globaliseringen har gått på tvers av geopolitikk og nasjonalstater. Hvordan dette vil utvikle seg videre er derimot vanskelig å spå. Det er nå mye som tyder på en «antibevegelse» mot denne globaliseringen, hvor nasjonalstatens kontroll kommer tilbake. Dette ser vi kanskje best og tydeligst innen spørsmål om eierskap til data. I en verden hvor datamengden øker nærmest eksponentielt, så får teknologier som: Internet-of-Things (IoT); automasjon og autonome prosesser ( kunstig intelligens ); Big-Data analyser og «maskinlæring» stor betydning for maktrelasjoner. Vi ser konturene av at den vitenskapelige kunnskapsbasen og dette med eierskap til data blir fundamentalt. Dette siste, om globaliseringen og eierskap til data, anser jeg som relevant i denne sammenheng fordi det er med på ytterligere å bygge oppunder krav om økt nasjonal kontroll, og med det også en fortsatt betydning av geopolitikk og statsdynamikk i det sikkerhetsfeltet som omgir oss. (2) Er den eksisterende globale orden på verdenshavene under press? Denne multipolare globale situasjonen som omgir oss, former hvordan stater forholder seg til hverandre og til internasjonale avtaler og institusjoner. Selv om vi overordnet har en multipolar militær og politisk maktrelasjon mellom de tre stormaktene (USA, Kina og Russland), og bipolar økonomisk maktrelasjon mellom USA og Kina så må det flere nyanser til for å se hvordan dette påvirker det maritime domenet. Når det gjelder det maritime domenet så er USA enestående. De er de eneste med virkelig global utbredelse. De har uten sammenligning den mest slagkraftige marinen både for defensive og offensive operasjoner. De kan projisere makt, og de kan beskytte seg selv og allierte i de fleste deler av verden. Selvsagt ikke uten risiko, men overordnet er de dominerende. Historien viser oss noen helt klassiske reaksjoner til og mellom stater i slike situasjoner, som vi kan anta vil gjelde for dagens utvikling også: USA, som den dominerende maritime makt, vil søke å oppnå mest mulig fleksibilitet i forhold til internasjonale reguleringer, avtaler og organisasjoner. Kina og Russland, som innflytelsesrike og kapable maritime makter men underlegne USA, vil søke å bygge alternative maritime styrker; understøtte internasjonale reguleringer, avtaler og organisasjoner; men i tillegg prøve å begrense den dominerende makts evne i sine prioriterte nærområder eller særlig viktige økonomiske regioner. Hva kan vi så forvente av Russland og Kina fremover? Russland har sterkt fokus på å sikre innflytelse i sine nærområder. I maritime perspektiver inkluderer dette de arktiske områder (et tema som går bredt, men blir utenfor fokuset i dag); til Svartehavet og det østlige Middelhavet. Dette selvsagt i tillegg til deres «Bastioner» som beskytter de strategiske ubåtene i
Barentshavet og Okhotsk. Russland støtter oppunder internasjonale reguleringer og avtaler. Dette gjelder også i de arktiske områder, fordi de tjener på dagens internasjonale lovverk for å kunne hevde suverenitet over store områder, og for å kunne utnytte sine suverene rettigheter. De vil også prøve å begrense den største maritime stormaktens handlingsrom. Vi ser altså et Russland som generelt vil støtte internasjonale initiativ, men også som vil søke å tillegge seg «spesialtolkninger» for å optimalisere egne verdier, som for eksempel det å kreve godkjenninger og økonomiske kompensasjoner for seiling langs midtre og ytre seilingsleder utenfor normale territorialgrenser i arktiske farvann. Kina har tilsvarende fokus på å beskytte sine nærområder, definert som øst-kina og sør-kina havene. Dette primært for å holde amerikanske maritime styrker på avstand, men også til en viss grad for å beskytte egne strategiske ubåter. I tilfellet Kina så handler dette videre i stor grad om å sikre ressurser som ligger i sør-kina havet. Internasjonal havrett legger grunnlaget for politiske avtaler om fordeling av ressurser i havet. Det er helt åpenbart at Kina forsøker å påvirke andre kyststater i området med makt, og at de sågar bygger ut kunstige øyer for å hevde disse som grunnlag for tolkninger av de internasjonaler avtaler og lover som er lagt. Når det gjelder spørsmål om seilingsleder, og adgang til markeder og andre baser i India-havet, inklusive Midtøsten og Afrika, så baserer de seg på og støtter internasjonale lover og reguleringer. De tjener på adgang gjennom dette. I det store bildet er det med Kina som Russland, de ser seg tjent med internasjonale reguleringer i og med at de er klart underlegne USA som global maritim stormakt, men at de begge vil utfordre internasjonale aktører i sine nærområder hvor de vil sikre sikkerhetsmessig kontroll og tolke eller «bøye» - internasjonale lover, reguleringer og avtaler til sin fordel. (3) Felles interesser av å sikre skipsfart og handel, trusselen om terror og piratvirksomhet Når det gjelder internasjonal handel og maritim global aktivitet, så er det noe alle stormakter er avhengige av fungerer. Således har de også i all hovedsak funnet felles interesse i kampen mot terror og piratvirksomhet. Disse samarbeidene er viktige å ta med seg videre. Både NATO og EU har vært sentrale i disse samarbeidene de siste årene. (3.1) Norge har deltatt med maritime enheter både i den EU-ledede operasjonen Atalanta, og den NATO ledede operasjonen Ocean Shield, som begge var anti-pirat operasjoner i området rundt Adenbukta. I disse operasjonene ble det samarbeidet med land som ikke tilhører EU eller NATO. Et annet eksempel på et noe uvanlig samarbeid var når vi fikk til interaksjon mellom kinesiske fartøyer, da de var på tokt i Østersjøen i fjor, og den norskledede stående NATO-styrken. (4) NATOs maritime strategi Kort om NATO Aller først, før jeg går inn på status og utfordringer; Hva er NATO? NATO er, summen av nasjoner som har signert Washington traktaten. En politisk og militær allianse med felles verdier som frihet, felles arv, sivilisasjon, sikkerhet, stabilitet, demokrati, personlig frihet, menneskerettigheter og rettssikkerhet. NATOs militære målsettinger er, Demonstrere vedvarende evne til å forsvare alle allierte
Bidra til å styrke troverdigheten av et kollektivt forsvar Videreutvikle alliansens interoperabilitet, reaksjonsevne og effektivitet Bidra til å avskrekke RUS fra aggresjon eller trusler om aggresjon mot allierte. NATOs kjerneoppgaver i.h.t. gjeldende strategiske konsept (2010) er: Kollektivt forsvar Sikkerhet gjennom samarbeid Krisehåndtering. Det legges ulik vekt på disse, avhengig av trussel, og ståsted. Men, alle nasjoner er avhengig av hverandre. Truslene mot alliansen oppfattes veldig ulikt avhengig av om du befinner deg i Italia, Hellas, Latvia eller Norge. Fra Norsk side tenker vi at om NATO er i stand til å løse den dimensjonerende kjerneoppgaven kollektivt forsvar så er man samtidig godt stilt for å løse de to andre kjerneoppgavene. (4.1) NATOs maritime fokus I den første tiden etter Russlands ulovlige okkupasjon og annektering av Krim og innblanding i Ukraina i 2014, var NATOs fokus på forsvar og avskrekking tyngst på luft- og landmakt, med beroligelsestiltak og militær tilstedeværelse hos de østlige allierte.. Hvis en ser på SACEURs ansvarsområde, så omfatter det alle havområder og kystområder i alle retninger fra Europa. Det er viktig å se alle disse i sammenheng, ikke minst fordi Russland opererer som én aktør i alle disse hav- og kystområder. Norge er i denne forbindelse naturlig nok spesielt opptatt av den nordlige delen av Atlanteren og har jobbet for og lykkes med å øke NATOs fokus på det maritime domenet og utfordringene i Nord-Atlanteren Maritime kapabiliteter er godt egnet til å styrke NATOs evne til situasjonsforståelse og transatlantisk forsterkning. Etter hvert som alliansens maritime kapabiliteter fornyes og oppgraderes, vil utnyttelsen av de stående maritime styrkene og alliansens totale maritime inventar ikke bare være en essensiell del av NATOs avskrekking forsvar, de maritime kapabiliteter vil også i fremtiden kunne være et viktig redskap for projisering av sikkerhet og stabilitet i alliansens nærområde og utenfor. Jeg har tro på at sommernes NATO-toppmøte vil understreke betydningen av Nord-Atlanteren og alliansens maritime kapabiliteter som vesentlige for NATOs samlede forsvarsevne og avskrekking. Dette må også ses i sammenheng med beslutninger om tilpasninger av NATO kommandostruktur, hvor Norge har vært pådriver for bl.a. å få på plass regionalt fokus og en ny kommando på fellesoperativt nivå, som har særlig fokus på Nord-Atlanteren og det maritime domenet. (4.2) NATO MARCOM/Shipping Centre Maritime kommersielle interesser og handel er fundamentalt for nasjonene. Ja, samfunnenes velferd og økonomi avhenger av evnen til å handle med hverandre, noe som i bunn og grunn baserer seg på «freedom of navigation». Ved NATOs maritime hovedkvarter utenfor London (MARCOM) ligger NATO Shipping Centre (NSC). Senteret er kanskje kjent for noen av dere, men jeg vil benytte anledningen til å nevne senteret i dette fora også, slik at dere bli minnet om oppgaven dette senteret har ved å bidra til bedre informasjonsutveksling vedrørende kommersiell shippingvirksomhet. Senteret fasiliterer samarbeid mellom militære sjefer og kommersielle shipping operatører.
NATO Shipping Centre samler inn og prosesserer informasjon om kommersiell skipsfart, utvikler et bilde av skipstrafikken i de områdene som er av interesse på et gitt tidspunkt for å støtte militære operasjonelle behov, og gir råd til skipsfarten om utvikling av situasjonen. NSC støtter både NATO-operasjoner og andre multinasjonale operasjoner, og er NATOs utpekte kontaktpunkt for den kommersielle delen av skipsfarten. Senteret samarbeider og deler informasjon med lignende institusjoner som har tilsvarende mandat. Avslutningsord Til de innledende spørsmål om den globale geopolitiske utviklingen og om det er eventuelle utfordringer til den fremtidige globale maritime orden, så ser jeg ikke at dette dramatisk vil endre seg i overskuelig fremtid. Så fremt det ikke kommer til større væpnede konflikter mellom stormakter, noe som er vanskelig å spå noe om særlig langt frem. NATO har lenge jobbet med maritim sikkerhet i våre kjerneområder, særlig bidratt sterkt til anti-pirat virksomheten som foregikk i perioden etter Somalias sammenbrudd i 2000 og til i dag, med særlig stort fokus i perioden 2007-2011. Dette har medførte et stort fokus på polisiære oppgaver for NATO og Allierte mariner de siste 10 årene. Den norske marinen har også vært svært delaktig i denne innsatsen, med ansvar for anti-pirat operasjonen i flere perioder. På dette feltet er det stor internasjonal enighet om regler og reguleringer og beskyttelse mot terror og piratvirksomhet til sjøs. Etter Ukraina og toppmøtene i 2014 og 2016 har NATO igjen satt mer fokus på det maritime domene og ønsker å forsterke og gjenvinne evnen til maritim krigføring, som i større grad eksisterte under den kalde krigen. Fremvoksende makter som Kina og Russland, men også andre, tjener på internasjonale reguleringer. Dette fordi de alle er klart underlegne USA som global maritim stormakt. Men vi ser mange eksempler også på at stormakter med selvtillit, som Kina og Russland, klart vil utfordre USA i sine nærområder hvor de trenger å beskytte egne militære styrker. I tillegg vil de forsøke å tolke internasjonal havrett, regler og avtaler til sin fordel i sine nærområder, som de selv vil kunne evne å sikre. Det er positivt at de fleste, også Kina og Russland og andre fremvoksende stormakter, ser seg tjent med en etablert internasjonal orden på verdenshavene. Men nasjonale interesser i de respektives nærområder, særlig i tilfelle Kina og til dels i tilfelle Russland gir oss utfordringer. For å håndtere dette kreves det god oversikt og etterretning, politisk og diplomatiske relasjoner og en solid (maritim) militærmakt for å underbygge og beskytte mot ulegitimert maktbruk, og eventuelle for å avskrekke mot og i verste fall kunne utkjempe væpnede konflikter om nødvendig.