En arktisk dødsreise

Transkript

1 En arktisk dødsreise Ishavskonvoiene og sjøkrigen i Nordishavet Bokprosjekt av Magnus Thor Hafsteinsson Datoen 21. Juni 1941 markerer en milepæl i historien til annen verdenskrig. Da invaderte Tyskland Sovjetunionen. Denne invasjonen ble en overraskelse for mange. Den endret dramatisk stillingene til de stormakter som deltok i krigen. Tidligere hadde Tyskland og Sovjetunionen gjort en fredsavtale seg imellom. Derfor var det lite som tydde på at disse to ville tørne sammen, selv om nasistene og kommunistene var mildt sagt lite begeistret for hverandre. Tyskland hadde inntil sommeren 1941 hatt en utrolig suksess i sin krigføring. Nesten hele Vest- Europa var underlagt av Det tredje rike. Eneste nasjon som fortsatt kjempet innbitt imot var Storbrittania. Denne artikkelen forteller noe om forutsetningene for historien som danner grunnlag for min bok om Ishavskonvoiene i perioden Krigens milepæl Våren 1941 var de fleste klar over at Storbrittania befant seg i ytterst prekær stilling mot Tyskland. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen, fikk britene plutselig en ny alliert i øst. Tyskerne kjempet nå på to fronter. Den ene var i vest mot Storbrittania og den andre i øst mot Sovjetunionen. Så langt hadde USA fulgt med krigen på avstand. I USA var det stor motstand mot at nasjonen blandet seg inn i krigen. Mange anså den som et utelukkende europeisk problem. Det var åpenbart at president Roosevelt hadde sympati med Storbrittania. Politiske forhold på hjemmebane tvang han imidlertid til å tre forsiktig når det gjaldt å vise denne støtten i praksis. USA hadde dermed forsøkt å unngå direkte innblanding i konfiktene. Tross dette var det ikke til å unngå at USA ble stadig mer involvert ettersom tette bånd var mellom USA og Storbrittania. Handelen var viktig der skipstransporten over Atlanteren spilte en nøkkelrolle. USA solgte militært utstyr og forsyninger til Storbrittania. Først ble denne handelen gjort opp med kontanter. Etterhvert kom britene i store problemer med å finansiere disse kjøpene og da ble den såkalta lend-lease ordningen innført der USA leverte krigsutstyr og andre varer på kreditt. Konvoier med lasteskip begynte tidlig i krigen å seile mellom Storbrittania og USA. Etterhvert førte dette og diverse andre forhold til at tyskerne begynte å anse USA som en fiende. Amerikanske krigsskip fulgte konvoiene underveis over Atlanteren. Disse skipene havnet i konflikter med tyske ubåter i nærheten av Island.

2 En åpning for Storbrittania Britene var raske med å få øyne på de mulighetene som åpnet seg nå da Tyskland var i krig mot Sovjetunionen, en stormakt som strakk over enorme landområder med flere titalls innbyggere. Nå ville trykket avta fra tysk side mot de britiske hærstyrkene. Statsminister Winston Churchill var rask ut med å love Sovjetunionen hjelp fra Storbrittania ved å sende både forsyninger og krigsutstyr østover for bruk i kampen mot Tyskland. Britiske myndigheter klarte også å overtale USA til å sende materiell og utstyr til Sovjetunionen. For Storbrittania var det ytterst viktig å holde Tyskland opptatt på Østfronten. Håpet var at kampene der ville tappe Tyskland og andre aksjemakter for krefter og holde dem engasjert der mens man forberedte en storoffensiv i vest. Først da ville det blitt mulig å nedkjempe aksjemaktene med Tyskland i spissen. Senere høsten 1941 ble en avtale utformet med Sovjetunionen. USA og Storbrittania forpliktet seg til å sende store mengder råstoff til produksjon av militært utstyr, tanks, fly, kjøretøy, våpen og ammunisjon, i tillegg til diverse annet utstyr. USA ble imidlertid ikke full deltager i krigen før i desember 1941 da Japan angrep Pearl Harbour på Hawaii. Island blir en base Tysklands sterke stilling i Europa var selvfølgelig et hinder for all landtransport gjennom kontinentet. Tre mulige veier fantes for å sende materiell til Sovjetunionen. Det var mulig å gå sjøveien over Stillehavet fra vestkysten av USA. Da ville lastene blitt satt på land i havnebyen Vladivostok for siden å transporteres med jernbane mot vest, tvert over Sovjetunionen. En annen mulighet var å sende konvoier fra Storbrittania, sør for Afrika gjennom det Indiske hav til Iran. Derfra kunne materiellet kjøres over dårlige veier og jernbane til østfronten. Begge disse transportmulighetene var meget tidskrevende og kompliserte. Den tredje veien var å bruke skipskonvoier over Atlanteren og videre gjennom Barentshavet nord for Norge, til havnebyene Murmansk og Arkhangelsk i Nordvest-Russland. Det var denne ruten som ble grunnlaget for Ishavskonvoiene. Denne transportveien var riktig nok den korteste og muligens også den mest effektive. Men det var ikke uten fare. Konvoiene som seilte denne ruten ville bli nødt til å kjempe både mot barske værforhold i Nord-Ishavet og en sterk militærmakt som kom sikkert til å utnytte fullt ut sin stilling i okkupert Norge som utgangspukt for angrep mot de allierte fraktefartøyene. Ishavsruten ble valgt til tross for dette. Den var den korteste og raskeste veien for å bringe hjelp til Sovjetunionen. Det hastet å vise sovjetiske myndigheter at man mente alvor med løftene om at hjelp var underveis. Det var også viktig å demonstrere at Storbrittania og Sovjetunionen nå sto sammen i en felles kamp mot Tyskland og dets allierte.

3 Det sovjetiske folk ledet an av Josef Stalin, kjempet en desperat og heroisk kamp mot en overveldende og suveren hærstyrke. De trengte sårt en hjelpende hånd fra sine nye allierte i vest, ikke minst fordi sovjetisk militærindustri var blitt rammet meget hardt i løpet av invasjonens første uker. Britene og amerikanerne hadde gitt løfter om hjelp. Deres prestisje overfor hele verden sto på spill hvis de ikke klarte å innfri disse løftene. Ishavskonvoiene som kom etterhvert i gang mellom Island, forbi Nord-Norge og til Nordvest-Russland ble fort et alvorlig politisk tema og et hett diskusjonsemne mellom Churchill, Roosevelt og Stalin. En underliggende grunn for det var at USA og Storbrittania fort fikk store problemer å innfri forventningene til sine sovjetiske allierte og levere i henhold til avtalene. Lasteskipene som utgjorde Ishavskonvoiene ble samlet sammen i Hvalfjord på vestkysten av Island. Storbrittania hadde okkupert Island i mai 1940, samtidig som Tyskland invaderte Norge. I Hvalfjord bygget britene og amerikanerne en marinebase for militære og sivile fartøy. Store sjømilitære styrker bestående av alle typer krigsskip var ofte stasjonært der. Konvoiene ble fulgt av militære fartøyer nord langs vestkysten av Island for siden å endre kurs mot øst langs kysten av Nord Island. Konvoiene forsøkte hele tiden å holde maksimal avstand fra norskekysten mens de var underveis til Russland. Norge var Tysklands base for angrep mot konvoiene. Tyske ubåter lå langs seilingsruten og ventet på at konvoiene skulle seile forbi. Tyske fly lettet fra flyplasser i Nord-Norge for å legge ut på angrepstokt mot konvoiene og den tyske marinen hadde nesten alle sine store krigsskip stasjonert i norske fjorder i beredskap mot disse konvoiene og krigsskipene som fulgte dem. Verdifulle laster Handelsfartøyene som seilte til Russland fraktet verdifulle laster, og tyskerne la stor vekt på å senke flest mulig. Ett skip kunne inneholde krigsmateriell som ville kreve et stort slag å få ødelagt hvis det rakk frem til fronten. Konvoitrafikken med den aktiviteten av krigsskip som fulgte med, ga også næring til Adolf Hitlers store frykt om at de allierte planla en invasjon langs kysten av Nord-Norge. Denne frykten i tillegg til et ønske om å stoppe konvoitrafikken, førte til at Hitler beordret alle de store krigsskipene Tyskland disponerte, til norske fjorder. Verdifulle ubåter som utvilsomt ville gjøre større skade hvis de ble satt inn mot skipstrafikken til og fra Storbrittania, ble også beordret til tokt i Ishavet med baser i Norge. I tillegg til alt dette ble verdifulle skvadroner med bombefly som var spesaliserte til angrep mot

4 skipstrafikk sendt til Nord Norge våren På denne måten dirigerte tyskerne meget viktige militærenheter mot nord, på et tidspunkt da de ellers kunne spille en meget viktig rolle lenger sør på i krigens mest kritiske periode sommeren Tyske styrker i Norge var en reell trussel for de allierte. Ubåtene var meget farlige, tyske flymannskap var godt trente i angrep mot skipstrafikk og tyske krigsskip var blandt de beste i verden. Ett av disse var det splitter nye Tirpitz. Det var søsterskip til Bismarck som ble senket etter heftige kamper i mai 1941 etter å ha lagt ut fra Norge, rundet Island og sluppet inn på konvoiruten i Nord Atlanteren. Alle var klar over konsekvensene hvis krigsskip av dette format ville komme på skuddhold med en lasteskipkonvoi. De hadde kapasietet til å utslette den i løpet av noen få minutt. En hver konvoi ble derfor en meget omfattende militær operasjon der en stor flåte krigsskip beskyttet konvoiene mens de seilte mot Barentshavet og forbi Nord-Norge. Disse fartøyene var klare å gripe inn hvis tyskerne skulle sende sine store krigsskip til havs for å angripe konvoiene. Disse oppdragene bandt ned meget verdifulle flåtestyrker i Ishavet, selv om det var stort behov for disse på andre sjøkrigsskueplasser lenger sør i Atlanteren, i Middelhavet, Det indiske hav og Stillehavet. Alle disse forhold hadde innflytelse på krigens gang. Kostbare konvoier Den første Ishavskonvoien forlot Hvalfjord på Vest-Island i august Da var bare to måneder gått siden Tyskland gikk til angrep mot Sovjetunionen. Konvoier på vei til Russland fikk kjennebokstavene PQ, etterfulgt av et nummer som viste hvor de var i rekkefølgen. Den første konvoien ble således kalt for PQ1. Skip som hadde seilt til Nordvest-Russland og levert sine laster, skulle også tilbake i konvoifart. Disse fikk kjennebokstavene QP. Totalt seilte 18 konvoier av varierende størrelse fra Island til Russland i 1941 og Disse returnerte i 15 konvoier, selvsagt med unntak av de som ble senket. Fra slutten av 1942 ble strategien endret i så måte at konvoiene seilte direkte mellom Skottland og Russland. Island ble allikevel en viktig base for kontroll, forsvar og sikkerhet til konvoifarten. Totalt ble 104 handelsfartøy senket på Ishavsruten under annen verdenskrig. Nesten tusen sjøfolk mistet livet. Ishavskonvoiene var forholdsvis de blodigste konvoiene under krigen. Skipene var dårlig utrustet for ferdsel i arktiske havområder. Påkjenningene var meget store både for mannskap og utstyr. Navigasjonsinstrumentene var primitive og sjøfolk og offiserer hadde dårlige kunnskaper om arktiske forhold og farvann. De var under stort fysisk og psykisk press, og mange slet med ettervirkningene hele livet. Det kalde klimaet tok fort livet av dem som havnet i sjøen eller åpne livbåter. Ishavskonvoiene fikk et meget dårlig rykte blant sjøfolk, og fortsatt i dag blir de omtalt som noe av det værste sjøfolk kunne bli utsatt for under krigen. De allierte mistet totalt 18 krigsskip i forbindelse med Ishavskonvoiene. Om lag to tusen mann omkom. Tyskerne led også betydelige tap. De mistet fem krigsskip. Blant disse var deres største og beste skip Scharnhorst og Tirpitz. Tyskland mistet 32 ubåter i Ishavet. I tillegg ble mange fly tapt under angrepstokt mot konvoiene eller i aksjoner forbundet med dem.

5 Boken Historien om Ishavskonvoiene forteller om mange tragiske hendelser som fant sted i de arktiske havområder nord for Island, Norge og Nordvest-Russland. Blant disse kan nevnes skjebnen til konvoi PQ17 som ble nesten utslettet av tyske styrker basert i Norge, mens den var underveis fra Island til Sovjetunionen. Aldri i hisorien er så omfattende sjømilitære operasjoner blitt gjennomført í arktiske farvann som i forbindelse med Ishavskonvoiene. Verdens mektigste menn rettet alle sine blikk mot arktis og begivenhene der hadde store ringvirkninger. Jeg har i mange år vært interessert og studert historien til Ishavskonvoiene. Gjennom årene har jeg samlet et stort materiale om disse begivenhetene. Det er brukt som kilder for den boken jeg nå har skrevet. Jeg har maritim bakgrunn, er oppvokst ved Hvalfjord på Vest-Island og bor der i dag. Videre har jeg vært til sjös i alle de områder som var skueplass for disse begivenheter, besökt Svalbard, Björnöya, Jan Mayen og bodd flere år i Norge. Jeg er veldig interessert i Nordområdene og arktis, og har jobbet med flere skriveprosjekter i forbindelse med disse (se CV). Ishavskonvoienes historie har på mange måter vært en glemt del av krigshistorien, men de spilte en betydelig rolle og det påviser jeg i min bok. Denne historien har en sterk relevans til nåtiden, ettersom arktis får stadig större oppmerksomhet grunnet varmere klima, ressursutnytting og internasjonal kamp om rettigheter i disse områdene.