Innlegg ved høring i Finanskomiteen den 26. februar 08. Av Gaute Nøkleholm NORSKOG er glad for at arveavgiften er tas opp til politisk debatt. La meg innledningsvis si at vi som næringsorganisasjon klart ser behovet for en stram forvaltning av norsk økonomi. I tillegg ser NORSKOG at landet på sikt står overfor utfordringer som krever økte statlige inntekter i kombinasjon med dette. I et rikt land er dette en oppgave som det er vanskelig å skape forståelse for i det brede lag av befolkningen. Ikke desto mindre er det avgjørende at statens inntekter blir skapt av økt produksjon i et fremtidsrettet næringsliv, kombinert med økt beskatning av privat forbruk. Vi mener dagens arveavgift på næringsformue er et direkte hinder for en slik utvikling. Ordningen stimulerer tvert imot til økt privat forbruk og mindre investering i næringsaktiva.
De familieeide bedriftene representerer et betydelig del av norsk verdiskaping. En stor andel av dem finnes i Distrikts-Norge, og sysselsetter rundt 650.000 mennesker. Alderssammensetningen i eierskapet tilsier at antallet bedrifter som skal overdras vil øke dramatisk i årene som kommer. Dette er ikke et norsk fenomen. Eldrebølgen skaper tilsvarende situasjon også i Europa for øvrig. Det som derimot synes som et særnorsk fenomen er at de forberedelsene som blir gjort for å møte denne utviklingen ellers i Europa er fraværende i Norge. Europakommisjonen har gitt klare anbefalinger for hvordan situasjonen bør håndteres næringspolitisk. Herunder håndtering av skatte- og avgiftsmessige sider ved eierskiftet. Arveavgift nevnes særskilt. Mens andre land synes å ta problemet på alvor slår Europakommisjonen fast at Norge overhode ikke har fulgt anbefalingene. I lys av dette er det skremmende lesing i Zimmerutvalgets forslag om å tvert imot øke avgiftsgrunnlaget og samtidig innføre et kontinuitetsprinsipp i arveoppgjør. Zimmerutvalgets utsagn om å sikre smidige
generasjonsskifter i familieeide foretak står i skarp kontrast til dokumentets reelle innhold. Som et prakteksempel på den haltende forståelse utvalget egentlig viser for problematikken kan man nevne utvalgets forslag om fordeling av avgiften i avdrag. Dette er ikke annet enn å overta bankens rolle som lånegiver. Etter det vi erfarer har Finansdepartementet konkludert med at provenyen av arveavgiften fra familieeide foretak utgjør en beskjeden del av statens samlede inntekt fra arveavgiften. For de bedriftene som skal avstå midler er dette noe langt mer enn tall på et papir i Finansdepartementet. For mange er det selve såkornet staten med dette setter til livs. Når staten forlanger sin del av arveoppgjøret for næringsaktiva, rammer det uansett til syvende og sist selve foretaket. Enten det er disponible ressurser eller kredittverdigheten i foretaket. Konsekvensen av dette er naturligvis mindre mulighet for utvikling av virksomheten, enten det gjelder nyskaping eller kapasitet.
Landbruket er som kjent lovpålagt et personlig eierskap. I forhold til skattetilpasning generelt er dette problematisk, men spesielt i forhold til muligheten til å spare opp kapital for investering. I praksis betyr dette at næringsinntekten beskattes løpende og i all hovedsak som personlig inntekt. I skog- og utmarksnæring, uten vesentlige avskrivninger, innebærer dette at skattetrykket er tungt. Oppsparing av midler for investeringer skjer derfor langsomt, og virksomhetene har vanskelig for å gjøre større omstillinger av virksomheten. I skog- og utmarksnæringen er verdien produksjonsapparatet høy, mens avkastningen generelt er lav. Den relative lønnsomheten i tradisjonelt skogbruk har dessuten avtatt over tid. Derfor er det ønskelig med satsing på øvrige arealbaserte produksjoner på denne type eiendommer. Det være seg innen jakt-, fiske- eller opplevelsesturisme, kraftproduksjon, hytteutvikling osv.
Slike omstillingsprosesser skjer tradisjonelt ved et eierskifte i familieeide foretak, og det er derfor et problem at kostnader ved overdragelse svekker gjennomføringsevnen. For skog- og utmarkseiendommer utgjør derfor arveavgiften i mange tilfeller en ekstra belastning på det mest uheldige tidspunktet i en eierskapsperiode. Vi ser samtidig at en andel av norske eiendommer er dødsbo fordi ingen har råd til å overta. Vi ser at det oppstår sameier, og at generasjonsskifter skjer på et sent tidspunkt. Dette er eksempler som alle bidrar i retning av passiv ressursutnyttelse. Det vi snakker om her er i realiteten arbeidsplasser og verdiskaping i Distrikts-Norge. NORSKOG støtter derfor forslaget om at arveavgiften skal nedskrives over ti år.