Forelesningsnotat nr 12, Steinar Holden, revidert januar 2012 Penger og kapitalmarkeder Penger... 1 Pengemengde og rente... 2 Penger og inflasjon... 3 Pengemengden... 4 Pengepolitikk gjennom styring av pengemengden... 5 Etterspørsel etter penger... 5 Tilbudet av penger... 6 Obligasjoner og renter:... 6 Finansmarkeder... 8 Husholdningenes sparing og lån... 8 Bedrifters finansiering... 9 Finansmarkedene... 10 Aksjemarkedet og økonomien for øvrig... 12 Penger Penger defineres vanligvis som et gyldig betalingsmiddel for økonomiske transaksjoner. Det innebærer at de som handler, aksepterer pengene som betalingsmiddel. I Norge er mynter og sedler utstedt av sentralbanken, Norges Bank. Ut fra definisjonen at penger er et gyldig betalingsmiddel, regner økonomer også bankinnskudd for penger. Dersom du har 1500 kroner på en bankkonto og et bankkort til kontoen, er det de fleste steder like lett for deg å handle med dette bankinnskuddet som det er å handle med 1500 kroner i kontanter. Andre verdipapirer, som aksjer og obligasjoner, er ikke penger. Aksjer og obligasjoner kan selges på børsen, men en kan vanligvis ikke bruke aksjer eller obligasjoner som betalingsmiddel når en kjøper varer og tjenester. I et samfunn uten penger må handel foregå ved bytte av varer eller tjenester. For å få tak en sykkel kunne du for eksempel byttet ved at du jobbet en uke i sykkelbutikken. Men byttehandel er svært tungvint, for det krever at begge parter har noe som den andre parten ønsker. Derfor har de fleste samfunn hatt en eller annen form for penger. Historisk har en gjerne brukt varer med egenverdi, som kyr, kameler eller salt, som penger. Etter hvert ble mynter av edle metaller som gull, sølv og kobber den vanlige formen for penger. Da papirpenger kom i bruk, blant annet i Kina på 600-tallet e.kr. og i Europa 1000 år senere, var verdien av papirsedlene knyttet til myntverdien, ved at papirseddelen innebar et løfte om at den kunne veksles om til en viss mengde mynter, i metaller som sølv eller gull. Moderne penger kan ikke innløses. I 1931 ble retten til å veksle om norske sedler i sølv eller gull endelig avviklet, så du kan ikke gå til Norges Bank med en hundrekroneseddel og kreve å 1
få den innløst i gull. Moderne penger har sin verdi på grunnlag av offentlig regulering, ved at du vet at du kan kjøpe noe for dem. I Norge sier sentralbankloven at penger er tvungent betalingsmiddel, dvs. at en kan ikke nekte å ta imot penger i en handel. Sentralbankloven gir likevel en begrensning: Ingen er pliktig til i en betaling å ta i mot mer enn femogtyve mynter av hver enhet. Penger har tre funksjoner i økonomien. Penger er - et betalingsmiddel ved økonomiske transaksjoner - et målemiddel for priser, som gjør det lett å verdsette ulike varer og tjenester mot hverandre - et verdioppbevaringsmiddel, som gjør at en ikke behøver å bruke inntekten sin med en gang en har mottatt den Pengemengde og rente Opp til moderne tid har pengemengden vært viktig for omfanget av handel og økonomisk virksomhet. Når pengemengden øker, slik det for eksempel skjedde da Spania fikk tak i mye gull fra Sør-Amerika for 500 år siden, kan folk bruke den økte pengemengden til å kjøpe flere varer og tjenester. Dermed øker den samlede etterspørselen, noe som fører til økt handel og økt økonomisk aktivitet. Hvis pengemengden øker mye, vil etterspørselen etter varer og tjenester øke så mye at tilbudet ikke kan holde tritt. Etterspørrerne ønsker rett og slett å kjøpe mer enn det tilbyderne har å selge. Da vil prisene stige. Når prisene stiger, betyr det at pengene blir mindre verdt, dvs. at en får kjøpt mindre for pengene enn en fikk tidligere. Dermed vil tilbyderne kreve enda flere penger for å selge sine varer, slik at prisene stiger enda mer. Da Spania hentet mye gull fra Sør-Amerika, førte dette etter hvert til at prisene steg veldig mye (høy inflasjon). I moderne tid har de fleste land en sentralbank som har enerett til å utstede landets pengeenhet. Også da kan en få for stor tilgang på penger ved at staten finansierer store utgifter ved å låne penger i sentralbanken, istedenfor å finansiere utgiftene ved å kreve inn skatter fra husholdninger og bedrifter. En kan tenke på dette som at sentralbanken trykker opp nye sedler som staten bruker til å betale for sine utgifter. For å unngå dette, har de fleste land gjennomført lovgivning som begrenser statens mulighet til å låne i sentralbanken. I de senere år er pengepolitikken lagt om i de fleste land. Sentralbankene forsøker ikke lenger å styre pengepolitikken gjennom å styre størrelsen på pengemengden. Tvert om sørger sentralbank for at det alltid er tilstrekkelig sedler og mynt til at dette ikke begrenser aktiviteten i økonomien. Det nye virkemidlet i pengepolitikken er styringsrenten, dvs. den renten som vanlige banker må betale dersom de låner penger i sentralbanken. Renten kan sees som prisen på penger. Dersom du ikke har penger til å kjøpe det du ønsker deg, kan du låne penger i banken mot å betale rente på lånet. Sentralbanken påvirker dermed folks bruk av penger gjennom renten. 2
Som du vel har sett tidligere, fører lavere rente vanligvis til at husholdningene bruker mer penger etterspørselen øker ved at husholdningene låner mer, kjøper mer, og sparer mindre. Dermed øker omfanget av handel og økonomisk virksomhet. Men den økte etterspørselen fører vanligvis også til at prisene stiger, dvs. inflasjon. Dersom renten er for lav over lengre tid, slik at etterspørselen blir for høy over lengre tid, vil dette også føre til at prisene stiger mye, dvs. at det blir høy inflasjon. Derimot kan sentralbanken begrense inflasjonen ved å holde renten høy. Høy rente gjør det dyrt å låne, og lønnsomt å spare, slik at etterspørselen blir lav. Lav etterspørsel vil etter hvert føre til lav prisvekst. Penger og inflasjon Ovenfor har vi sagt at penger har tre funksjoner eller formål: å være betalingsmiddel, målemiddel og verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon, dvs. når prisene på varer og tjenester målt i penger stiger raskt, blir penger mindre egnet til disse formålene. Høy inflasjon innebærer at verdien av pengene faller, målt i hva du kan kjøpe for dem. Penger blir dermed et dårlig verdioppbevaringsmiddel. Ved høy inflasjon vil folk gjerne bruke pengene så raskt som mulig, fordi en får kjøpt mindre for dem dersom en venter med å kjøpe. Hvis inflasjonen blir enda høyere, kan pengene også miste sin betydning som betalingsmiddel. Selgere kan kreve å få betaling i bestemte varer, for eksempel sigaretter, istedenfor å ta imot penger som raskt mister sin verdi. I søramerikanske land med høy inflasjon har mange selgere krevd betaling i utenlandsk valuta som dollar, fordi dollaren jo ikke faller i verdi selv om prisene stiger målt i pengeenheten i det søramerikanske landet. Dersom inflasjon er høy, er den også vanligvis ustabil, dvs. den varierer over tid og mellom ulike varer. Dermed blir pengene mindre egnet også som målemiddel for pris. Hvis du i en situasjon med høy og ustabil inflasjon synes prisen i en butikk er høy, kan det være vanskelig for deg å vite om det bare er denne butikken som har satt en høy pris, eller om prisene har steget mye også andre steder. Inflasjon fører dermed til at pengesystemet fungerer dårligere. Siden pengesystemet er en viktig del av moderne økonomier, innebærer høy inflasjon betydelige kostnader for økonomien. 3
Tysk hyperinflasjon 1922 23. Etter første verdenskrig, der Tyskland tapte mot blant annet England og Frankrike, var de tyske statsfinansene i dårlig forfatning. Staten hadde lånt store summer for å finansiere utgiftene til krigen, og nå måtte den i tillegg betale store erstatningsbeløp til de landene som vant. For å klare alt dette lånte den tyske staten penger av den tyske sentralbanken, som svarte med å øke farten på seddelpressen. En økende pengemengde førte nå til en betydelig økning i den samlede etterspørselen, som dermed langt oversteg det som ble produsert i landet, dvs. det samlede tilbudet. Resultatet var at prisene økte raskt. Mot slutten av den tyske hyperinflasjonen (en inflasjon som overstiger 50 prosent vekst per måned, kalles hyperinflasjon) steg prisene med 16 prosent per dag, noe som tilsvarer en tidobling på 16 dager. Noen bedrifter utbetalte lønninger opptil flere ganger per dag, slik at arbeiderne kunne bruke pengene før de mistet sin verdi. Hyperinflasjonen endte i en økonomisk krise som igjen var noe av bakgrunnen for at nazistene og Hitler senere kom til makten i Tyskland. Pengemengden Pengemengden er hvor mye verdier husholdninger og bedrifter har i penger, dvs. i sedler, mynt og bankinnskudd. Siden det ofte kan være vanskelig å treffe et skarpt skille mellom hva som kan regnes som penger, og hva som ikke er tilstrekkelig likvid til å kunne regnes penger, finnes det flere ulike tallfestede mål på penger. To av de vanligste er basispengemengden, og det brede pengemengdebegrepet M2. Basispengemengden er den samlede verdien av sedler og mynt i omløp, pluss verdien av bankenes innskudd i Norges Bank. Basispengemengden omtales også som sentralbankpenger. M2 består av pengeholdende sektors (fellebetegnelse på husholdninger, foretak (utenom banker) og kommuneforvaltningen) beholdning av 1) sedler og mynt, 2) ubundne bankinnskudd (dvs som kan tas ut direkte), og 3) banksertifikater (sertifikater er kortsiktige verdipapirer, normalt med løpetid under et år, som dermed vil være lett omsettelige), og 4) andeler i pengemarkedsfond. 4
Pengepolitikk gjennom styring av pengemengden Tradisjonelt har lærebøker i fremstilt pengepolitikk som sentralbankens styring av pengemengden. Grovt fortalt er hovedmekanismen som følger. Det må alltid være likevekt på pengemarkedet, definert ved at sentralbankens tilbud av penger må være lik den pengemengde som publikum ønsker å holde (etterspørselen etter penger). Dersom sentralbanken øker tilbudet av penger gjennom å kjøpe statsobligasjoner (slik at privat sektor som selger statsobligasjoner mottar penger), så må etterspørselen etter penger øke like mye, for at det fortsatt skal være likevekt på pengemarkedet. Dersom etterspørselen etter penger skal øke, må renten synke, slik at privat sektor skal være villig til å ha en større pengebeholdning (husk at etterspørselen etter penger er større, jo lavere renten er). Dermed kan sentralbanken oppnå en rentereduksjon gjennom å øke pengemengden. Som nevnt over fastsetter sentralbankene i praksis i stor grad rentenivået direkte, gjennom fastsetting av sentralbanken styringsrente. Derfor er det for de fleste formål ikke nødvendig å gå omveien om drøfting av tilbud og etterspørsel etter penger når en skal se på sentralbankens styring av rentenivået i økonomien. Etterspørsel etter penger Den finansielle formuen til en husholdning er summen av penger og andre finansielle verdiobjekter som husholdningen har, fratrukket eventuell gjeld som husholdningen har. Formuen til husholdningen er finansiell formue pluss verdi av realobjekter som hus, bil, osv. Husholdninger, foretak (utenom banker) og kommuneforvaltningen, som med en fellesbetegnelse kan omtales som pengeholdende sektor, kan velge mellom å ha sin formue som penger eller som andre verdiobjekter. Etterspørselen etter penger avhenger dermed av hvor stor andel av sin formue som pengeholdende sektor ønsker å ha som penger. Penger har en fordel i forhold til andre verdiobjekter ved at det kan brukes som betalingsmiddel, og vanligvis har en stabil verdi (selv om inflasjon reduserer den reelle verdien til penger). Andre verdiobjekter har imidlertid vanligvis en fordel med at de gir avkastning, f.eks. i form av rente eller utbytte, mens sedler og mynt ikke gir avkastning. Eksempler på finansielle formuesobjekter som ikke er så likvide, og som dermed ikke er penger, er Obligasjoner (bond på engelsk) - langsiktig verdipapir, normalt med opprinnelig løpetid på over ett år. Obligasjoner er basert på at obligasjonsutstederen, f.eks. staten eller et foretak, låner penger ved å selge obligasjoner. En statsobligasjon med pålydende kr 100 000 og 10 års løpetid kan f.eks. innebære at staten hvert år i 10 år betaler kr 5 000 til den som eier obligasjonen, og i tillegg betaler staten kr 100 000 5
etter ti år. Obligasjoner er vanligvis fritt omsettelige i et annenhåndsmarked, men er likevel ikke så enkelt omsettelige at de kalles penger. Aksjer (stocks på engelsk) som innebærer en eierandel i et aksjeselskap. Dersom du f.eks. eier 1000 aksjer i et aksjeselskap, og det totalt er 100 000 aksjer, så har du rett til 1/100 av det utbytte som aksjeselskapet måtte utbetale, og du har 1/100 av stemmene i avstemninger på selskapets generalforsamling Tilbudet av penger Sentralbanken kan normalt styre størrelsen på basispengemengden gjennom markedsoperasjoner, dvs. kjøp eller salg av statsobligasjoner til vanlige banker. Dersom sentralbanken ønsker å redusere basispengemengden, kan den selge statsobligasjoner til bankene, og bankene betaler for seg med sedler og mynt, eller ved å redusere sine innskudd i sentralbanken. Bankene får dermed mer statsobligasjoner, som ikke er basispenger, og mindre sedler/mynt og/eller innskudd i sentralbank (som er basispenger), slik at basispengemengden reduseres. Det er ikke like lett for sentralbanken å styre omfanget av sedler og mynt, bankinnskudd og og banksertifikater, dvs pengemengden definert som M2. Hvis f.eks. en husholdning låner penger i banken, bruker noen av pengene til økt forbruk, og beholder resten som innskudd i en bank, så øker verdien av bankinnskuddene, slik at pengemengden målt som M2 øker. Det økte forbruket kan gi selgeren økt inntekt, som denne velger å holde som bankinnskudd, og M2 øker ytterligere. I stor grad er dermed pengemengden etterspørselsstyrt, i den forstand at publikum får den pengemengde de ønsker seg. Men sentralbanken har også innflytelse på M2 gjennom styring av basispengemengden (ved markedsoperasjoner), og på andre måter, som endringer i reservekrav, dvs. hvor store finansielle reserver bankene må ha som andel av sin utlånsmengde, som igjen kan påvirke hvor mye penger bankene vil låne ut (se beskrivelse i Blanchard, kapittel 4). Obligasjoner og renter: Obligasjoner er langsiktige verdipapirer, som utstedes av et land, en kommune eller en stor bedrift som vil låne penger. Obligasjonsutstederen låner penger ved å selge obligasjoner. En statsobligasjon med et pålydende av 1000 kroner, 5 prosent kupongrente og 10 års løpetid, innebærer at staten hvert år betaler 50 kroner til den som eier obligasjonen, og etter ti år betaler 1000 kroner til den som da eier obligasjonen. Obligasjoner kan selges på børsen, slik at eieren av en obligasjon kan få pengene sine raskt, uten å måtte vente på at utstederen av obligasjonen skal betale lånet tilbake. Da kan imidlertid prisen på obligasjonen, obligasjonskursen, være forskjellig fra pålydende verdi, slik at du for eksempel kan kjøpe en obligasjon med pålydende 1000 kroner for 900. Det er en negativ sammenheng mellom obligasjonskursen (prisen) og renten på obligasjonen: jo høyere obligasjonskursen er, desto lavere er renten på obligasjonen. Dette kan illustreres med et enkelt eksempel. Anta at det er ett år igjen av løpetiden på en obligasjon på 1000 kr, dvs. at obligasjonen gir en utbetaling på 1000 kr om ett år. Hvis du kan 6
kjøpe obligasjonen nå for 950 kr, kan renten du får på dette regnes ut som følger 1000 950 50 = 0,053 950 950 Dvs at renten blir 5,3 prosent. Hvis obligasjonskursen faller til 900 kr, blir renten 1000 900 100 = 0,111 900 900 Dvs at renten nå blir 11,1 prosent. Vi ser at lavere obligasjonskurs innebærer høyere rente. Dette er en generell sammenheng, som også gjelder for obligasjoner med lengre varighet, og som gir utbetalinger underveis. Hva bestemmer obligasjonskursen? Det kommer an på hvilken rente du kan få på andre lignende investeringer. Anta at du kan få 3 prosent rente i banken. Hvis du får samme rente på obligasjoner, vil du nok heller ha pengene i banken, fordi da er det lett å få tak i pengene når du vil. Hvis du eier en obligasjon, må du selge obligasjonen og betale et lite gebyr for salget. Dermed må renten på obligasjonen være noe høyere enn bankrenten, for å kompensere for ulempen ved å eie en obligasjon istedenfor å ha penger i banken. Hvis det er fare for at långiveren ikke betaler tilbake obligasjonen, vil dette føre til at obligasjonskursen faller ytterligere. Et aktuelt eksempel er statsobligasjoner for såkalte kriseland i eurosonen. Renten på f.eks. italienske 10-års statsobligasjoner har i perioder vært 6-7 prosent, dvs. at du vil få 6-7 prosent årlig rente hvis du kjøper en slik obligasjon, og holder på den til forfall om 10 år. Dette har vært klart høyere enn renten på tyske statsobligasjoner, som i perioder har vært nær 2 prosent. Høyere rente på italienske obligasjoner betyr at du må betale mindre for å få en italiensk obligasjon som skal gi deg f.eks. 1000 euro om 10 år, enn for en tysk obligasjon som skal gi deg 1000 euro om 10 år. Årsaken til forskjellen er at mange i markedet mener det er en risiko for at Italia ikke vil greie å betale obligasjonen, mens de er sikre på at Tyskland vil gjøre det. 7
Finansmarkeder Et finansmarked er et marked for finanskapital. Her kan folk med formue plassere pengene sine, for eksempel i bankinnskudd, aksjer eller obligasjoner. Her kan også husholdninger og bedrifter som trenger penger, få tak i det, for eksempel ved å låne eller for bedriftenes del ved å få inn ny egenkapital, dvs. at noen skyter inn penger for å bli medeier i selskapet. Bankene er sentrale aktører på finansmarkedene, men det finnes også andre finansinstitusjoner som kan bistå de som vil plassere penger eller har behov for penger. Finansmarkedene er viktige for økonomien på flere måter. Investeringer kan finansieres i finansmarkedene, og der kan en også oppnå god avkastning på sin sparing. Velfungerende finansielle markeder sørger for at lønnsomme investeringsprosjekter, dvs. slike som gir en økning i produksjonen som innbærer at inntektene øker mer enn utgiftene, får tilstrekkelig finansiering til å kunne gjennomføres. Slike investeringer har stor betydning for veksten i økonomien. Husholdningenes sparing og lån Gjennom livet vil de aller fleste ha perioder da de trenger å kjøpe flere varer og tjenester enn de har penger til, og andre perioder da det er motsatt. Studenter har gjerne lav inntekt, og må låne penger for å finansiere livsopphold og studier. Dersom du skal kjøpe egen bolig, vil du også ha behov for å låne penger. Senere i livet vil du trolig spare, bl.a. gjennom å nedbetale studie- og boliglån, og for å kunne ha litt ekstra når du blir pensjonist. To viktige begreper: Sparing = Inntekt - forbruk Formue = verdien av eiendeler minus gjeld Sparing, inntekt og forbruk er strømningsbegreper, dvs. de måles i løpet av en periode, f.eks. et år. Formuen er en beholdningsstørrelse som måles på et tidspunkt, f.eks. ved utgangen av året (31. desember). Dersom du sparer noe av inntekten din, vil formuen vanligvis øke. Men formuen kan også endres dersom verdien på eiendelene dine endres, f.eks. hvis du eier aksjer og aksjekursene faller. Husholdningenes formue kan plasseres i finansobjekter, som penger, bankinnskudd, obligasjoner, aksjer realobjekter, som et hus, en bil, en tomt eller en fabrikk I valget mellom ulike formuesobjekter, vil en først og fremst legge vekt på tre forhold 8
avkastning (som rente på bankinnskudd for et realobjekt er avkastningen lik endringen i verdi pluss fordel ved å disponere realobjektet, som fordel ved å disponere en bil) risiko (dvs. om finansobjektet kan falle i verdi, f.eks. ved at aksjekursene faller) likviditet (dvs. om lett kan selge verdiobjektet dersom en skulle få behov for pengene) Vanligvis vil husholdningene ønske å fordele sin formue i ulike formuesobjekter, både penger, bankinnskudd, kanskje aksjer, samt realobjekter som bolig og bil, i tillegg til at en har lån til bolig og kanskje bil eller studier. Bedrifters finansiering Betrakt et foretak som ønsker å gjennomføre en investering, f.eks. bygge en fabrikk. Hvordan kan denne investeringen finansieres? Grovt sett kan en dele i to typer finansieringsformer, enten fremmedkapital, dvs. at bedriften låner penger fra andre, f.eks. en bank, eller egenkapital, dvs. investeringen dekkes av eierne av bedriften. Dette kan skje ved at bedriften bruker midler som allerede har, f.eks. bankinnskudd opptjent ved tidligere overskudd, eller at bedriften tar inn ny kapital fra nye eller eksisterende eiere. Ved lån (fremmedkapital) må låntaker betale tilbake lånebeløpet på et senere tidspunkt, pluss en avtalt rente. Lån pluss rente må betales uansett om investeringen blir lønnsom eller ikke. Eierne av egenkapital får avkastningen på bedriften/investeringen, minus rente- og andre lånekostnader. Dermed er det egenkapitalen som må bære risikoen ved investeringen, som vil tjene mye hvis bedriften går godt, og tape hvis bedriften ikke er lønnsom. Bedriftens egenkapital finnes som differansen mellom bedriftens eiendeler og bedriftens gjeld. Dette illustreres i eksemplet på et balanseregnskap vist under. En bedrifts balanseregnskap. Alle tall målt i tusen kroner, per 31.12.10 Aktiva (eiendeler) Passiva (forpliktelser) Fabrikkbygning 2000 Langsiktig gjeld 1200 Annen realkapital 500 Kortsiktig gjeld 400 Bankinnskudd 100 Egenkapital 1000 Sum eiendeler 2600 Sum gjeld og egenkapital 2600 Vi ser at bedriften har eiendeler på 2 600 000 kr og gjeld på 1 600 000 kr, slik at differansen, egenkapitalen, er 1 000 000 kr. Egenkapitalen er dermed den summen som eierne ville forvente å få dersom de solgte hele bedriften, med eiendeler og gjeld, til andre. 9
Finansmarkedene Dersom vi ser bedriftene som trenger penger til å finansiere investeringer og husholdningene - sparerne i sammenheng, kan, investeringene finansieres på en rekke ulike måter. Husholdningene kan sette pengene sine i banken, og foretaket kan låne der. Foretaket kan finansiere kjøpet ved å utstede obligasjoner eller aksjer, som husholdningene kjøper (se forklaring på obligasjoner og aksjer over). Eller foretaket kan få tak i hele beløpet fra en rik husholdning, enten gjennom lån, eller at husholdningen går inn som eier av fabrikken. Valget mellom de ulike alternativer bestemmes først og fremst av tre ulike hensyn: sikre likviditet reduksjon eller spredning av risiko redusere transaksjonskostnader Sikre likviditet: Sparere vil gjerne ha likviditet, dvs. at de ikke binder opp sine sparemidler for en bestemt tidsperiode, men har mulighet til å bruke pengene før dette. På den andre siden vil ikke låntakere risikere å måtte betale tilbake lånet på kort varsel. Reduksjon eller spredning av risiko: Mange investeringer innebærer stor risiko. Dersom en person har hele sin formue i et foretak, og dette foretaket blir verdiløst, vil denne personen ha tapt hele sin formue. Ved å diversifisere dvs fordele formuen sin på flere forskjellige verdiobjekter, kan man redusere risikoen, slik at man ikke mister hele formuen selv om en type verdiobjekt blir verdiløst. Redusere transaksjonskostnader: Mange låntakere og investorer trenger store beløp, mens sparere ofte har mindre beløp. Det kan også være vanskelig eller kostbart for mange sparere å vurdere risikoen knyttet lånet/investeringen. Mange sparere ønsker å la noen andre overta jobben med å vurdere lånetaker, følge opp låntaker, og bære kostnaden dersom lånet ikke tilbakebetales.. Ulike typer finansieringsformer har forskjellige fordeler og ulemper i forhold til de tre hensynene over. En type finansieringsform skjer gjennom finansielle formidlere, som banker, som formidler kontakten mellom de som har kapital, og de som har behov for kapital. Bankene gir sparerne (innskyterne) sikkerhet og likviditet, og de sørger for at mange små innskudd kan bli til få, store utlån. Bankene vurderer også om låntakerne kan forventes å betale tilbake lånet, og bankene tar risikoen dersom låntaker ikke betaler. Som betaling for disse tjenestene tar bankene gebyrer, samt en rentemargin, dvs. at renten som banken gir innskyterne er lavere enn den rente som låntakere må betale. Rentemarginen avhenger av likviditet og risiko. Långivere kan få høyere rente dersom de plasserer pengene på en konto som er mindre likvid. Låntakere betaler lavere rente dersom risikoen for manglende tilbakebetaling er liten, fordi det 10
er sikkerhet i form av pant (f.eks. huslån der det er pant i huset, dvs. at banken kan ta huset dersom lånet ikke betales), eller at låntaker har god økonomi. Bankene har egenkapital og reserver som sikkerhet for sin drift, slik at hvis banken taper på sine utlån fordi låntakere ikke betaler, så skal innskyterne likevel være sikre på å få sine penger. Fordi bankene tar betalt for sin formidling av lån, vil det være billigere å låne penger utenom bankene. Direkte lån innebærer imidlertid ulemper knyttet til risiko for at lånet ikke betales tilbake, eller at långiver ønsker pengene tilbake tidligere, slik at banklån likevel er å foretrekke. Store låntakere, som staten, kommuner eller store bedrifter, som vil låne store beløp, og regnes som sikre låntakere, kan derimot tjene på å låne gjennom å utstede obligasjoner (se forklaring over). Lån er ofte lite egnet til å finansiere svært risikable prosjekter. Dersom prosjektet går så dårlig at lånet ikke kan tilbakebetales, blir utfallet uheldig for begge parter. Långiver får ikke pengene tilbake, og låntaker får problemer med gjeld som ikke kan betales. Dersom prosjektet går fint, får långiver bare tilbake lånebeløpet pluss avtalt rente, mens låntaker sitter igjen med den hovedgevinsten. Långiver må dermed ha meget høy rente for å få kompensert for risikoen for at lånet ikke betales tilbake, men dette kan igjen øke risikoen for at låntaker forsøker å unndra seg tilbakebetaling. I slike tilfeller er det bedre med egenkapitalfinansiering, dvs. at spareren betaler et beløp til eieren av prosjektet mot å få en eierandel av prosjektet. Hvis prosjektet går godt, vil spareren få sin del, og dette kan kompensere for den risiko som ligger i at prosjektet kan gå dårlig. En spesiell form for egenkapitalfinansiering er aksjer. Aksjer gir normalt andel av utbytte og stemmerett i forhold til den andel av aksjene man eier. I tillegg innebærer aksjer begrenset ansvar, dvs at en aksjeeier ikke kan tape mer enn aksjens verdi, selv om aksjeselskapet skulle pådra seg stor gjeld som det ikke kan betale tilbake. Fordi aksjer innebærer begrenset ansvar kan en person plassere penger i aksjer uten å måtte følge med så godt i selskapets drift som han eller hun måtte gjort dersom ansvaret var ubegrenset. Dermed kan man kjøpe aksjer i mange selskaper, og i selskaper i andre land, og dermed kunne redusere sin risiko i forhold til en situasjon der hele formuen plasseres i et eller noen få selskaper. Isolert sett er høy sikkerhet og god likviditet alltid ønskelig for den person som skal plassere sin formue. For at en person skal velge verdiobjekter med høy risiko eller dårlig likviditet, må man få kompensasjon i form av høyere forventet avkastning. For eksempel antar man vanligvis at aksjer på lengre sikt vil gi høyere avkastning enn obligasjoner og bankinnskudd, fordi aksjeeiere må kompenseres for risikoen for aksjen faller kraftig i verdi. Historisk sett har aksjer gitt betydelig høyere avkastning enn obligasjoner og bankinnskudd. Men det finnes også tidsperioder der aksjer ikke har vært lønnsomt. Kapitalmarkedene spiller en meget viktig rolle i økonomien. Dersom kapitalmarkedene fungerer dårlig, vil husholdningene kunne ha vansker med å spare til perioder med lav inntekt, og de vil derfor kunne oppleve perioder med fattigdom og lavt konsum. Samtidig vil det være 11
vanskelig å finansiere realinvesteringer, noe som vil hemme økonomisk aktivitet og økonomisk vekst. I mange utviklingsland fungerer banker og andre deler av kapitalmarkedene dårlig, med negativ virkning for den økonomiske utviklingen i disse landene. Aksjemarkedet og økonomien for øvrig Et aksjeselskap eies av aksjonærene, dvs. de som eier aksjene i selskapet. Store aksjeselskap omsettes gjerne på en børs (f.eks. http://www.oslobors.no/ob), der en kan kjøpe aksjer til de oppgitte kurser. En aksje gir rett til utbetaling av utbytte når selskapet deler ut dette, og derfor vil aksjekursen avspeile verdien på det utbytte som aktørene i markedet forventer at selskapet vil utdele i årene fremover. Dersom man forventer at et selskap vil gå godt i årene fremover, slik at det kan dele ut høyt utbytte, vil aksjekursen bli høy. Aksjekursen nå vil avspeile forventninger om fremtidig aksjekurs. Dersom man tror selskapet vil se lønnsomt ut om et år, slik at aksjekursen blir høy da, vil det være attraktivt å kjøpe aksjer allerede nå. Dermed blir aksjekursen høy nå, også selv om selskapet foreløpig ikke er lønnsomt. Aksjekursene er også avhengig av rentenivået i økonomien. Dersom rentenivået er høyt, vil alternative spareformer som obligasjoner og bankinnskudd gi høy avkastning. Da vil det bli mindre attraktivt å eie aksjer, slik at aksjekursene blir lave. Fortsatt er forventninger om fremtiden avgjørende: Dersom markedet tror at renten vil være høy i årene fremover, så taler det for at aksjekursene vil bli lave, noe som kan føre til at aksjekursene blir lave med en gang. Utviklingen i aksjemarkedet avhenger av utviklingen i økonomien ellers. Dersom økonomien går godt, vil selskapene normalt ha god inntjening, og fremstå som lønnsomme. Dette trekker i retning av at aksjekursene blir høye. På den andre siden kan sterk økonomisk vekst også føre til at sentralbanken setter en høy rente, for å motvirke høy inflasjon. Høy rente taler isolert sett for at aksjekursene blir lave. Påvirkningen går også motsatt vei, slik at aksjemarkedet påvirker økonomien som helhet. Dersom aksjekursene er høye, vil aksjonærene ha høy finansiell formue, og de kan føle seg rike nok til å øke sitt forbruk. Økt forbruk vil stimulere den økonomiske aktiviteten. Høye aksjekurser vil medføre at selskapene fremstår som solide, slik at de lettere kan lånefinansiere nye investeringer. Høye aksjekurser gjør også at ny egenkapital fremstår som billig for aksjeselskapene. Betrakt f.eks. et aksjeselskap med markedsverdi på 1 million kroner, gitt ved 1 000 aksjer og en aksjekurs på 1000 kroner. Dersom aksjeselskapet utsteder 100 nye aksjer, som selges til 1000 kroner hver, vil aksjeselskapet få en innbetaling på 100 000 kroner, samtidig som de opprinnelige aksjonærene nå bare eier 10/11 deler av hele selskapet. Dersom aksjekursen stiger til det dobbelte, 2000 kroner, kunne aksjeselskapet få inn 100 000 kroner på å utstede 50 nye aksjer. Dermed ville de opprinnelige aksjonærene eie 1 000 /1050 = 20/21 deler av selskapet, dvs. at de opprinnelige aksjonærene ville få inn like mye penger ved å gi fra seg en mindre andel av selskapet. Dersom økningen i aksjekursen reflekterer en reell økning i forventet fremtidig inntjening for selskapet, er det likevel ikke riktig å snakke om billige egenkapital, fordi verdien av egenkapitalen som de opprinnelige aksjonærene gir fra seg er 12
høyere. Men dersom økningen i aksjekursene ikke skyldes økt forventet inntjening for selskapet, vil ny egenkapital fremstå som billigere for de opprinnelige enn det gjorde før økningen i aksjekursene. Samlet vil det derfor være en klar tendens til at en bedring i aksjemarkedet fører til økt konsum og investering, som dermed øker aktivitetsnivået i økonomien. 13