INNFØRING I PROBLEMORIENTERT POLITIARBEID

INNFØRING I PROBLEMORIENTERT POLITIARBEID Problemorientert politiarbeid er en helhetlig arbeidsfilosofi. Formålet med denne tenkningen er å gjøre politiet mer effektive i arbeidet for å forebygge og redusere kriminalitet. 2

Politidirektoratet 2004 Forfatter: Paal Christian Balchen 1. utgave, Oslo 2004 ISBN: 82-92524-13-4 3

Forord Både Politidirektoratet og politidistriktene arbeider kontinuerlig med å videreutvikle politifaglig metodikk for å løse oppgavene mer effektivt. Direktoratet har utviklet Strategiplan for forebyggende arbeid hvor det presiseres at problemorientert politiarbeid skal være førende som metode. Formålet med denne er å øke kvaliteten i oppgaveløsningen. Gjennom helhetlig tenkning og et analytisk og målrettet arbeid, skal politiet bli bedre til å forebygge og redusere kriminalitet. Gjennom strategiplanen vil Politidirektoratet at forebygging av kriminalitet skal være en sentral oppgave for alle ansatte. Politiet skal arbeide målrettet for å forebygge kriminalitet uavhengig om denne blir begått av barn, ungdom eller voksne. Politiet skal også fokusere på å beskytte publikum mot å bli ofre for kriminalitet. Politidirektoratets målsetning er at alle politidistrikter i løpet av 2005, skal ha kunnskap om og arbeide etter prinsippene i problemorientert politiarbeid. Det er likevel nødvendig å erkjenne at det kan ta tid å implementere problemorientert politiarbeid i hele organisasjonen. Derfor er det viktig å etablere et felles ståsted så tidlig som mulig. Dette hefte er en videreføring av strategiplanen og belyser sentrale forutsetninger for implementering og videreutvikling av problemorientert politiarbeid. Formålet er dermed å bidra i prosessen med å etablere felles forståelse og ståsted for et helhetlig forebyggende arbeid i politi- og lensmannsetaten Ingelin Killengreen 4

FORORD 1. INNLEDNING... 6 2. POLITIETS FOREBYGGENDE ARBEID... 7 3. BAKGRUNN FOR UTVIKLING AV PROBLEMORIENTERT POLITIARBEID... 9 4. NÆRMERE BESKRIVELSE AV POP... 10 4.1 SENTRALE FAKTORER FOR Å ARBEIDE ETTER PRINSIPPENE I PROBLEMORIENTERT POLITIARBEID... 11 4.1.1 Forankring i ledelsen... 11 4.1.2 Internt samarbeid... 12 4.1.3 Proaktiv tenkning.... 12 4.1.4 Kunnskapsstyrt politiarbeid... 13 4.1.5 Overordnede strategiske analyser... 14 4.1.6 Prioritering av satsingsområder.... 15 4.1.7 Spesifikke strategiske analyser.... 15 4.1.8 Planlegging og gjennomføring av skreddersydde tiltak... 17 4.1.9 Politiets rolle... 18 4.1.10 Betydningen av POP for den enkelte tjenestemann... 18 4.1.11 Samarbeid med eksterne aktører... 20 5. TILNÆRMINGSMÅTER... 21 5.1 SITUASJONSORIENTERT FOREBYGGING... 21 5.2 SOSIALORIENTERT FOREBYGGING... 22 5.3 LOKALORIENTERT FOREBYGGING... 23 6. AVSLUTNING... 24 5

1. Innledning En av politiets viktigste oppgaver er å forebygge lovbrudd, enten alene eller i samarbeid med andre. Politiets ansvar når det gjelder forebygging av kriminalitet går frem av politiloven og politiinstruksen. I politilovens 1 andre ledd står det at politiet gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet skal være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Videre står det i politilovens 2-1 andre ledd: I hvert tilfelle gjør politiet best nytte for seg hvis det på forhånd lykkes i å forebygge eller avverge lovbrudd eller ordensforstyrrelser. Politiloven setter krav om at politiet skal samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner med oppgaver som berører politiets virkefelt. For å forebygge og redusere kriminalitet benyttes to hovedstrategier forebyggende og reaktivt arbeid. Tradisjonelt er det reaktivt arbeid som har vært mest fremtredende for politiet. Her er fokuset blant annet rettet mot pågripelser, etterforskning for å avdekke hendelsens faktiske forhold og iretteføring med mål å få siktede domfelt. I de senere år er det rettet stor oppmerksomhet mot proaktivt arbeid. Gjennom dette skal politiet ta et større initiativ for å forebygge at det skjer kriminelle handlinger og dermed begrense negativ utvikling. Dette inkluderer både forebyggende og reaktive strategier og tiltak. I politiets virksomhet vil det være nødvendig at disse to strategiene kombineres på en slik måte at man oppnår best mulig effekt av arbeidet. Den proaktive tenkningen i Problemorientert politiarbeid (POP) impliserer at de ulike strategier velges og/eller kombineres med bakgrunn i kunnskap om kriminalitet. POP er en arbeidsfilosofi som politiet i stadig flere land i den vestlige verden benytter i sin virksomhet. I de senere årene har de pågått målrettet arbeid for å implementere denne metoden i norsk politi. I 1997 begynte Politihøgskolen å utdanne studentene i avgangsklassen i tenkningen, og Politidirektoratet har utgitt Strategiplan for forebyggende arbeid 2002 2005 hvor POP er sentral i strategien. Målsettingen med denne er blant annet å sikre at alle politidistrikter i løpet av 2005 skal ha kunnskap om, og arbeide etter prinsippene i strategiplanen. En gjennomgang av litteraturen viser at det finnes mange ulike definisjoner på hva forebygging er. Begrepet defineres ulikt med bakgrunn i hvilket faglig ståsted man har. Dette innebærer at det har blitt utviklet mange forskjellige oppfatninger av hva som ligger i begrepet og hvordan man best kan forebygge kriminalitet. Videre er det mange ulike oppfatninger av hvem som er de mest sentrale aktørene til å utøve denne virksomheten og hvilke målgrupper arbeidet skal rettes mot. Kriminalitetsforebyggende arbeid er komplisert og vanskelig. Det finns nemlig ingen fasitløsning eller oppskrift slik det kan være i sammenheng med forebygging av sykdommer. Årsakene til kriminalitet er sammensatt av ulike samfunnsmessige, individbaserte og/eller situasjonsbetingede faktorer. Dette kan det være vanskelig å finne en effektiv kur mot (Knutsson, 1997). Derfor er det viktig å legge vekt på god planlegging og systematisk arbeid med utgangspunkt i tidligere forskning og erfaring. 6

Dette betyr blant annet å benytte strategier og tiltak som tidligere har gitt effekt på samme type eller lignende problem. Politidirektoratet er opptatt av at politiet bruker ressursene på en mest mulig hensiktsmessig og effektiv måte. Politiet må benytte strategier og tiltak som er mest formålstjenlig i forhold til etatens ansvar og kompetanse. Dette betyr at det må foretas noen veivalg i forhold til hvordan vi ser på politiets oppgave og rolle i sammenheng med forebyggende arbeid. Politiets forebyggende arbeid inkluderer et mangfold av strategier og tiltak. Problemorientert politiarbeid involverer samtlige tjenestemenn og innebærer at politiet foretar bevisste valg i forhold til hvilke strategier og tiltak som skal benyttes. Målsettingen med dette hefte er å redegjøre for hva POP er og innebærer for politiets virksomhet. En annen viktig målsetting er å bidra i prosessen med å etablere felles forståelse for: Hva forebyggende arbeid er, hvilke målgrupper arbeidet skal rettes mot og hvilke metoder som er mest hensiktsmessige for politiet. Dette vil gjøre det enklere å utarbeide en felles plattform for politiet når det gjelder forebygging og reduksjon av kriminalitet. 2. Politiets forebyggende arbeid Tradisjonelt har politiets forebyggende arbeid hovedsakelig vært rettet mot barn og unge, og vært utført av et fåtall tjenestemenn. Fokuset på denne målgruppen er også forankret i ulike føringer om politiets forebyggende arbeid. Det er ingen tvil om at dette er viktig og nødvendig arbeid. Politiet skal bruke ressurser på å forhindre at barn og unge blir kriminelle. Politiet skal også bruke ressurser på å begrense eller stanse utviklingen mot en kriminell løpebane blant enkelte barn og unge. Spørsmålet er i hvilken grad og på hvilken måte politiet skal utføre dette arbeidet. I lover og instrukser som beskriver politiets forebyggende arbeid, finner man ikke krav om at det kun er barn og unge det forebyggende arbeidet skal rettes mot. Disse kan tvert i mot tolkes på en slik måte at kravene gjelder all kriminalitet uansett målgruppe. Videre er det krav om at politiet skal beskytte publikum mot å bli utsatt for kriminalitet. Lover og instrukser kan også tolkes på en slik måte at det forebyggende arbeidet skal utføres av politiet som helhet og ikke kun av enkelte spesielt interesserte tjenestemenn. En definisjon på forebyggende arbeid som er relevant for politiet blir dermed: Kriminalitetsforebygging er inngripen i mekanismer som påvirker moraldannelse og hverdagslivets utforming på en slik måte at man reduserer; 1) individets tilbøyelighet til å begå straffbare handlinger, eller 2) forekomsten av situasjoner som bidrar til individets motivasjon til å begå straffbare handlinger (Torstensson & Wikstrøm 1995:17). 7

Gjennom forskning trekkes det som kjent frem mekanismer på både det samfunnsmessige- og personlige plan, og i sammenheng med situasjonene hvor kriminalitet begås. I forbindelse med kriminalitetsforebygging er det derfor viktig å arbeide for å avdekke mekanismer på de ulike plan og fordele ansvar for tiltak til den aktør som har best kompetanse til å påvirke disse. Når det gjelder mekanismer på det personlige plan, er det andre aktører enn politiet som har størst ansvar og kompetanse til å gjøre noe med situasjonen. Årsaken til dette er at politiet ikke har formell kompetanse til å utføre individrettet endringsarbeid. Når det gjelder politiets virksomhet, vil punkt 2 i ovennevnte definisjon være mest relevant. Dette punktet forholder seg til situasjonsorientert forebygging (s. 21), og fokuserer på forhold ved gjerningsperson, offer og sted (se fig. 1). Figur 1. Kriminalitetstriangel. Som vist er det tre kritiske faktorer for forebyggende arbeid. Dersom det skal skje en kriminell handling må det være en motivert gjerningsperson, et lempelig offer eller fristende mål og bestemte forhold ved stedet som muliggjør eller fremmer en kriminell handling. Skal politiet eller andre oppnå forebyggende effekt av tiltak, er det nødvendig å iverksette skreddersydde tiltak mot minst to av faktorene i triangelen (Scott, 2000). I denne sammenheng er det tre sentrale spørsmål som bør avklares: 1) Hva kan gjøres fysisk og/eller sosialt for å redusere sannsynligheten for kriminalitet på de aktuelle stedene og på de tider dette skjer? 2) Hva kan ofrene selv bidra med for å redusere faren for å bli utsatt for kriminelle handlinger? 3) Hvilke konkrete aktører kan samarbeide med politi og offer for å endre situasjonen? (Olaussen, 1995) Det er gjort flere studier på hvordan politiet best kan utnytte sitt potensiale når det gjelder forebyggende arbeid. I denne sammenheng er viktigheten av spesifikke strategier og tiltak understreket (Shermann, 1997). Studiene viser at politiet utnytter ressursene best når innsatsen målrettes mot: Bestemte problemområder fokus på geografiske Hot Spots. Bestemte handlinger konkret identifisere kriminelle handlinger og gjennomføre målrettede tiltak. Bestemte personer arbeide systematisk og målrettet for å stanse og/ eller begrense aktiviteten til aktive kriminelle. 8

Årsaken til dette er at man gjennom forskning har kommet frem til at kriminalitet synes å værekonsentrert til bestemte områder, bestemte gjerningspersoner og i sammenheng med bestemteofre såkalt repeat victimization. Studier fra USA viser at 10 prosent av ofrene utgjorde 40 prosent av det totale antall ofre. Videre viste studiene at 10 prosent av gjerningspersonene var involvert i 50 prosent av kriminaliteten. Når det gjelder åstedet, viste studiene at 10 prosent av disse var åstedet for 60 prosent av kriminaliteten (Spelmann & Eck, 1989). Studier fra England viser omtrent de samme prosentfordelingene. 3. Bakgrunn for utvikling av Problemorientert politiarbeid Med bakgrunn i studier av hvordan det amerikanske politiet arbeidet for å bekjempe kriminalitet, utarbeidet Herman Goldstein på slutten av 1970 tallet, en helhetlig arbeidsfilosofi som han kalte Problemorientert politiarbeid (POP). Goldstein (1990) viste at politiet brukte mye ressurser på hendelsesstyrt arbeid og lite på å gripe inn før hendelsene skjedde. Dette innebar at tjenestemennene var i konstant beredskap for å komme hurtigst frem til hendelsene med mål å rydde opp og pågripe gjerningspersonen(e). Videre var det viktig å gjøre seg fort ferdig på åstedet slik at de var klar til å reagere på neste hendelse. Politiets virksomhet ble oppfattet slik at det viktigste var å pågripe gjerningspersonene og deretter arbeide for å få dem domfelt. Goldstein mente at denne måten å arbeide på hadde flere negative konsekvenser. Stort sett kom tjenestemennene frem til åstedet etter at den kriminelle handlingen var gjennomført og gjerningspersonen(e) forsvunnet. Dette gav tjenestemennene en følelse av alltid å ligge etter gjerningspersonen(e) og at de derfor ikke kunne utføre et grundig politiarbeid. Publikum mente også at politiet ikke gjorde nok for å forebygge kriminalitet. Ofre følte ofte at tjenestemennene ikke hadde tid til dem eller gjorde nok for å hjelpe og beskytte dem. Goldstein pekte på at den reaktive virksomheten innebar at det kun ble fokusert på symptomene og ikke årsaken til de kriminelle handlingene. De ulike handlingene ble også sett på som enkeltstående hendelser. Dette innebar at politiet gjentatte ganger kunne rykke ut til samme sted og samme problem, uten å gjøre noe med det egentlige problemet. Det er foretatt flere studier som viser at denne måten å arbeide på ikke er effektiv når det gjelder forebygging av kriminalitet. Studiene til Goldstein viste videre at politiet brukte mye tid og ressurser på intern administrasjon og rasjonalisering. Forholdsvis små ressurser ble brukt på å utvikle og forbedre organisasjonen til å bli mer effektive i arbeidet for å forebygge og redusere kriminalitet. Et annet sentralt element var at kompetansen til tjenestemennene ikke ble utnyttet godt nok. De ble i alt for liten grad involvert i arbeidet med å utvikle politiets virksomhet for å forebygge kriminalitet. Blant annet fikk de ikke ansvar for å planlegge og iverksette målrettede tiltak. I den grad dette ble gjort, var det ledelsen som utførte 9

arbeidet. Goldstein mente at tjenestemenn ved hjelp av sin kunnskap om og nærhet til kriminaliteten, hadde et godt grunnlag til å planlegge og iverksette tiltak. For liten fokus på samspillet med publikum ble også trukket frem av Goldstein. Han mente at politiet fremhevet viktigheten av at publikum anmeldte lovbrudd og var velvillige med å gi informasjon som kunne lede frem til løsning av straffbare forhold. Politiet var i mindre grad opptatt av å betrakte publikum som samarbeidspartnere og viktige aktører når det gjaldt å forebygge og redusere kriminalitet. Dette ville imidlertid innebære at politiet måtte anse publikum som partnere i forebyggende arbeid. Samtidig måtte politiet erkjenne at det ikke alltid hadde den beste kompetanse, eller størst potensiale til å forebygge eller redusere omfanget av alle former for kriminalitet. Ovennevnte kritikk bør diskuteres nærmere for å avgjøre om den er relevant i forhold til virksomheten norsk politi utfører i dag. Den enkelte leder og tjenestemann/kvinne bør hele tiden være opptatt av hvordan politiet kan bli bedre i arbeidet med å forebygge kriminalitet. 4. Nærmere beskrivelse av POP Begrepet gjenspeiler en tenkning eller arbeidsfilosofi for politiet som omhandler et helhetlig arbeid både internt i politidistriktet, og i samarbeid med konkrete aktører og publikum. Videre gjenspeiler POP at politiet må arbeide mer analytisk og målrettet for å forebygge og redusere kriminalitet. Denne tenkningen dreier seg ikke bare om tiltakene som utarbeides, men beskriver en prosess som fokuserer på flere sentrale elementer for politiets virksomhet. Videre inkluderer dette et verktøy problemanalysen som er avgjørende i forhold til planlegging og iverksettelse av skreddersydde tiltak. Gjennom POP fokuseres det dermed direkte på substansen i politiets virksomhet. Det vil si fokus på problemer som medfører arbeidsoppgaver for politiet og måten politiet håndterer disse. Politiet må videreutvikle sin organisering på en slik måte at dette fremmer mest mulig effektiv forebygging av kriminalitet og økt trygghet for borgerne. I dette ligger det analytisk og målrettet virksomhet, effektiv bruk av ressurser, konkretisering av politiets spesifikke rolle, samspill med publikum og samarbeid med andre aktører. Skal arbeidet ha effekt er det viktig at politiets forebyggende virksomhet blir mer rettet mot områder med gjentatt kriminalitet, og ikke mot enkeltstående hendelser. Goldstein definerer et problem som en samling av lignende, beslektede eller gjentatte hendelser. Dette innebærer at politiet, uavhengig av hvem gjerningspersonen er, må identifisere bestemte geografiske områder hvor det er konsentrasjon av kriminalitet. I tillegg er det viktig å avdekke områder hvor det er fare for fremtidig utvikling av kriminalitet. Tiltakene må deretter utformes og målrettes på en slik måte at årsaken til handlingene blir påvirket. Dette impliserer at det ikke først og fremst er antall pågrepne som er viktigst. Fokuset rettes derimot mot å gjennomføre tiltak som begrenser mulighetene til å gjennomføre en kriminell handling. Dermed vil man kunne redusere kriminaliteten og antall ofre. I sammenheng med POP er det listet opp et sett av alternative mål for hva som bør/kan forventes av politiets målrettede arbeid for å forebygge og redusere kriminalitet. 10

Scott (2000) gir oversikt over følgende alternative arbeidsmål: 1) Fullstendig fjerne et problem. 2) Betydelig reduksjon av et problem. 3) Redusere skadene som følge av et problem. 4) Økt kompetanse til å håndtere ulike problemer mer effektivt. 5) Etter analyse - avklare og flytte ansvaret fra politiet til andre aktører med rett kompetanse og bedre potensiale til å løse problemet. Uansett hva som er hensikten med politiets forebyggende virksomhet, er det viktig å være realistisk i forhold til hvilke resultater som forventes av arbeidet. 4.1 Sentrale faktorer for å arbeide etter prinsippene i Problemorientert politiarbeid. Det overordnede målet for politiets virksomhet er å redusere kriminaliteten og øke tryggheten til publikum. Som nevnt representerer POP en helhetlig tenkning for forebygging og bekjempelse av kriminalitet. Hovedmålet er å kontinuerlig gjøre politiet bedre til å løse sine oppgaver, blant annet gjennom bedre kunnskap om forebygging og økt kompetanse til å integrere kunnskapen i virksomheten (Scott, 2000). I denne sammenheng er det en del viktige faktorer det må tas hensyn til når det gjelder både ledelse, organisering, bruk av ressurser, samarbeid, strategiske analyser og videreutvikling av politiets rolle i det forebyggende arbeidet. 4.1.1 Forankring i ledelsen. Internasjonal forskning på POP viser at den mest sentrale faktoren for å lykkes er å forankre arbeidet best mulig i ledelsen (Scott, 2000). Hva kan det så bety at arbeidet er forankret i ledelsen? Det er nødvendig at alle ledd i ledelsesapparatet er godt kjent med hva POP er og hva dette innebærer. En slik kunnskap er viktig i sammenheng med utforming av gode strategier når POP skal implementeres i virksomheten. Dette vil også være en god plattform i prosessen med å etablere felles forståelse for tenkningen, både i ledergruppen og blant øvrige ansatte. Videre vil det være nyttig i arbeidet med å evaluere nåværende organisering og for å foreta eventuelle organisatoriske endringer for å styrke internt- og eksternt samarbeid. For å få til helhetlig ledelse og arbeid er det viktig at virksomheten forankres i de overordnede planprosessene for distriktet. I denne sammenheng er det nødvendig at ledelsen forstår og erkjenner behovet for kunnskapsbasert politiarbeid som sentralt element. I styringsdialogen med Politidirektoratet (POD) skal det enkelte politidistrikt synliggjøre kriminaliteten i distriktet, hvordan virksomheten skal drives og hvilke resultater som forventes. 4.1.2 Internt samarbeid Best mulig resultater forutsetter et helhetlig arbeid hvor alle ansatte er involvert. Forskning viser at det ikke er hensiktsmessig å etablere egne seksjoner eller grupper som skal arbeide etter prinsippene i POP. Dette kan føre til forskyving av ansvar og at det forebyggende arbeidet ikke oppleves som felles virksomhet. POP må være integrert 11

i den totale virksomheten i politidistriktene hvor samarbeid om oppgaveløsning er sentralt. Etablering av best mulig samarbeid kan innebære videreutvikling eller endring av bestående organisasjonsstruktur - og kultur (Scott, 2003). Det er som nevnt, politidistriktet som helhet som har ansvar for å forebygge kriminalitetog ikke det enkelte avsnitt eller avdeling alene. Gode rutiner for informasjonsutveksling, felles planlegging og systematisk arbeid er nødvendig. Samarbeid for å planlegge og gjennomføre tiltak vil kunne gi bedre utnyttelse av resursene og en samlet målrettet innsats. 4.1.3 Proaktiv tenkning. Omfanget og kompleksiteten av ulike typer kriminalitet innebærer at politiet må utvikle både kort- og langsiktige strategier. Dette betyr at politiet i stor grad må tenke proaktivt. Det vil si å ta initiativ til å gjøre noe med en situasjon ved å være i forkant med hensiktsmessige strategier og målrettede tiltak. I motsetning til rent hendelsesstyrt arbeid vil proaktivt arbeid innebære både forebyggende og reaktive tiltak (se pkt. 4.1.3). Hensikten er at politiet tar initiativ til å forebygge og redusere kriminalitet uansett om den blir begått av barn og unge eller andre. Goldstein, (1990) understreker at proaktivt politiarbeid for det første skal ha som mål å forebygge fremtidig kriminalitet og ikke bare håndtere nåværende kriminalitet. For det andre bør politiet være mer aktive i samfunnsdebatten og påpeke forhold i sammenheng med kriminalitet som ikke er håndtert adekvat. I tillegg har politiet viktige oppgaver når det gjelder å øke tryggheten til borgerne og beskytte ofre. Gjennom virksomheten skal politiet også ha som mål å opprettholde tilliten fra publikum. Dette skal oppnås ved bruk av hensiktsmessige strategier, målrettede operative tiltak og effektiv straffesaksbehandling. Definisjon på proaktivt arbeid kan være: Arbeidet politiet planmessig og systematisk utfører alene eller i samarbeid med andre for å forhindre eller begrense utviklingen av kriminalitet (Balchen, 1998). I sammenheng med POP vil det være naturlig å ha noe i tillegg til ovennevnte definisjon: Politiet skal i samarbeid med andre sikre og beskytte all lovlig virksomhet, og øke tryggheten til publikum. Videre vil det være sentralt å inkludere målrettet arbeid for å redusere antall trafikkulykker. For at politiet skal kunne arbeide proaktivt er det behov for god kunnskap om kriminaliteten. 4.1.4 Kunnskapsstyrt politiarbeid Kunnskapsstyrt politiarbeid betyr at ledelsen med bakgrunn i strategiske analyser skal fatte beslutninger for mer effektiv forebygging og reduksjon av kriminalitet. I POP er dette sentrale elementer og innebærer systematisk innhenting og bevist bruk av kunnskap om kriminaliteten i distriktet. Skal politiet dreie virksomheten i denne retning er det dermed 12

nødvendig å ha forståelse for betydningen av strategiske analyser, og utvikle kompetanse og metoder for dette arbeidet. Strategiske analyser betyr at man tenker langsiktig og ser på sammenhengen mellom hendelser eller fenomener. Utarbeiding av analyser har som nevnt som formål å danne grunnlag for utvikling av forebyggende strategier. I denne forbindelse kan det trekkes frem tre elementer. For det første kan politiet gjennom analyser identifisere områder i distriktet hvor det er konsentrasjon av kriminalitet. For det andre vil analyser være nyttig i arbeidet med å utvikle formålstjenlige og virkningsfulle forebyggende tiltak. For det tredje kan analyser være et verktøy til å kunne forutsi mulig fremtidig kriminalitetsutvikling, og planlegge preventive strategier (Tilley, 2002). Kunnskap om kriminalitet og andre utfordringer politiet står overfor skal bestemme hvordan ressursene utnyttes. Dette innebærer å utvikle hensiktsmessige og effektive strategier, systematisk og målrettet arbeid gjennom skreddersydde tiltak og etablere eksternt samarbeid der hvor dette er formålstjenlig (Ratcliffe, 2003). I dette arbeidet er det videre viktig å kombinere forebyggende og reaktive tiltak. Dette kan synliggjøres ved følgende modell: Utgangspunktet er at politiet skal fokusere på nåværende kriminalitet og samtidig foreta valg for å begrense fremtidig kriminalitetsøkning. For å kunne gjøre dette er politiet avhengig av metodisk innhenting, bearbeiding, systematisering og analyse av informasjon. Avhengig av formål utarbeides det overordnede- og spesifikke strategiske analyser (se pkt.2.2), eksempelvis for å gi en oversikt over kriminalitetsbildet i distriktet, eller for å få best mulig kunnskap om et konkret problem. Neste skritt i prosessen er å prioritere hvilke problemområder det skal fokuseres på og bestemme strategier både på kort og lang sikt. 13

Deretter må målrettede tiltak, både interne og eksterne, planlegges og iverksettes på en systematisk måte. Når det gjelder reaktive tiltak, er også disse viktige i denne sammenheng. For det første er de viktige med hensyn til pågripelser, etterforskning for å avdekke hendelsens faktiske forhold og iretteføring med mål å få siktede domfelt. For det andre vil denne type virksomhet også kunne komme inn under kunnskapsstyrt virksomhet. Dette avhenger av om politiet benytter seg av informasjon som innhentes på et eventuelt åsted, kommer frem i et avhør av mistenkte/siktede eller fornærmede, eller som kommer politiet til kjennskap på annen måte. Denne informasjonen kan benyttes for å gi et bedre bilde av et problem og flettes inn i overordnede- eller spesifikke strategiske analyser. Målet er at politiet kontinuerlig har en proaktiv tilnærming for å redusere antall kriminelle handlinger og øke tryggheten til publikum. Dersom politiet skal arbeide etter prinsippene for kunnskapsstyrt virksomhet, er det dermed nødvendig at 1) det legges vekt på strategisk tenkning, 2) det enkelte politidistrikt etablerer analyseenheter, og 3) særskilt analysekompetanse utvikles. Politidirektoratet vil samarbeide med politidistriktene slik at kompetanseutviklingen kan få den nødvendige prioritet og støtte. I tillegg til god forankring i ledelsen er nedenstående elementer sentrale for å forankre POP og planprosessen for kunnskapsstyrt politiarbeid i politidistriktets totale virksomhet. 4.1.5 Overordnede strategiske analyser. Som nevnt vil utgangspunktet for å styre virksomheten være best mulig kunnskap om kriminaliteten i distriktet. I første omgang dreier dette seg om å utarbeide overordnede strategiske analyser. Slike analyser vil kunne si noe om det generelle kriminalitetsbildet. Dette innbefatter konkret identifisering av de ulike typer kriminalitet, antall og omfang, problem-områder, spesielt utsatte steder og bestemte kriminelle miljøer. Videre vil man gjennom slike analyser kunne utrede hypoteser og mulige årsakssammenhenger. I tillegg vil det være viktig å utrede fremtidig kriminalitetsutvikling og eventuelle trender. I dette arbeidet benyttes informasjon fra interne og eksterne kilder. Informasjonen skrives inn i en rapport hvor man også kan komme med forslag til hva som bør prioriteres i det enkelte politidistrikt. Den overordnede strategiske analysen blir grunnlagsdokumentet for ledelsen i arbeidet med å prioritere innsatsområder, utarbeide budsjettforslag, bestemme strategier og fastsette resultatmål. Videre vil den strategiske analysen danne rammen for politidistriktets foreløpige budsjettforslag som sendes Politidirektoratet i forbindelse med styringsdialogen. 4.1.6 Prioritering av satsingsområder. Den ideelle situasjon ville kanskje være at politiet skal arbeide målrettet i forhold til alle politimessige utfordringer i distriktet. Den faktiske ressurssituasjonen og omfanget av kriminaliteten innebærer imidlertid at dette ikke lar seg gjennomføre i praksis. Derfor 14

er det viktig at ledergruppen foretar prioritering av hvilke type kriminalitet og bestemte problemområder den målrettede virksomheten skal fokuseres mot. For å få til helhetlig vurdering i denne prosessen er det viktig at lederne for samtlige avsnitt deltar. På denne måten kan man lettere etablere felles forståelse og aksept for satsingsområdene. Samtidig er det viktig å erkjenne at kriminaliteten er politidistriktets og ikke det enkelte avsnitts ansvar alene. I prioriteringsarbeidet er det viktig med helhetlig tenkning. Dette kan innebære drøfting av følgende elementer (ikke prioritert rekkefølge og ikke uttømmende): Antall, omfang og alvorlighetsgrad av ulike typer kriminalitet. Hva finns av ressurser i forhold til antall mulige satsingsområder? I hvilken grad har politiet mulighet til å påvirke situasjonen? Hvilke ønsker og behov har publikum, kommunale og andre relevante aktører i forhold til satsingsområder? Hva er strategisk riktig og viktig å fokusere på? Hvilke ulike konsekvenser kan forventes i sammenheng med prioritering av bestemte satsingsområder? Hva legges det vekt på i overordnede føringer for politiet? Det neste skritt i prosessen vil være utarbeiding av spesifikke strategiske analyser. 4.1.7 Spesifikke strategiske analyser. Forskning viser at generelle tiltak mot bestemte kriminalitetsproblemer ofte ikke gir ønsket effekt. Derfor et det nødvendig å skreddersy tiltakene med utgangspunkt i best mulig kunnskap om kriminaliteten (Goldstein, 1990). Derfor må det utarbeides spesifikke strategiske analyser for hvert av de prioriterte områdene. Formålet med disse er å innhente, bearbeide og analysere all tilgjengelig og relevant informasjon for å gi et best mulig bilde av problemet. Informasjon hentes blant annet fra ulike databaser, lokale polititjenestemenn, aktører som tradisjonelt samarbeider med politiet, problemeiere og publikum. For å beskrive mulige årsaker til kriminaliteten er det viktig å identifisere og analysere disse så grundig som mulig. Problemområdene må derfor oppsøkes av politiet eller andre samarbeidende aktører. Forskning viser som nevnt at politiet spesielt bør konsentrere seg om bestemte problemområder, handlinger, og personer både gjerningspersoner og ofre. Med utgangspunkt i denne kunnskapen er det tre forhold som bør undersøkes. For det første er det viktig å undersøke forhold som gjør enkelte personer spesielt utsatt for å bli ofre. For det andre vil det være sentralt å se på forhold som gjør bestemte steder mer utsatt for kriminalitet enn andre. For det tredje undersøke forhold ved bestemte personer som fører til kriminelle handlinger. I dette ligger det hvorfor gjerningspersonen velger ut bestemte steder og mål, og hvorfor dette skjer til bestemte tider. Spesifikke strategiske kriminalitetsanalyser er et viktig fundament for problemorientert politiarbeid. Analyseenhetene innhenter, bearbeider og analyserer informasjon om aktuelle kriminalitetsområder, kriminelle miljøer, nettverk og organisasjoner, samt svært aktive enkeltforbrytere (gjengangere). Kunnskapen skal videre danne grunnlaget for å 15

bestemme aktører, både interne og eksterne, som skal utarbeide spesifikke strategier og skreddersy målrettede tiltak. For å få best mulig kunnskap om konkrete problemer er problemanalysen et godt verktøy. Det er viktig å understreke at analysen må gjøres så enkel som mulig slik at den både forstås av de som skal benytte denne i videre arbeid og at konklusjonene er mest mulig entydige (Bynum, 2001). Analysen består av følgende elementer: a) Konkret identifisering av kriminalitetstyper og omfang. Dette arbeidet er foretatt gjennom utarbeiding av overordnede strategiske analyser 1. b) Kartlegging av bestemte områder, såkalte geografiske Hot spots, hvor problemene er størst. Dette innebærer arbeid for å identifisere bestemte steder, tidspunkt for handlingene, hvem som er gjerningspersoner og hvem som er ofre. Deretter foretas analyse av situasjonen. Blant annet for å se på mulige sammenhenger og hvilke situasjoner/kontekst som skaper problemene. Goldstein (1990) understreker at skal politiet løse et problem, er det viktig med grundig arbeid for å forstå hvorfor problemet eksisterer. I denne sammenheng kan man benytte både interne- og eksterne kilder/ aktører. Etter første runde i analyseprosessen kan det være nyttig å foreta en vurdering av kunnskapen ved å stille følgende spørsmål: hva vet vi nå som vi ikke visste før? hva trenger vi å vite mer om? hvordan og hvem skal innhente ytterligere informasjon? c) På grunnlag av innhentet informasjon bestemmes hvilke aktører, både internt og eksternt, som skal planlegge og gjennomføre tiltak. Når det gjelder valg av aktører, er det viktig at disse bestemmes ut fra hvilket potensiale de enkelte har til å gjøre noe med problemene. Dette innebærer vurdering av ansvar, rolle, kompetanse og ressurser til å iverksette tiltak. Bynum (2001) understreker at en kritisk faktor for å lykkes i arbeidet er å involvere de som på en eller annen måte er påvirket av problemet. d) Til slutt er det viktig å evaluere og måle effekten av tiltakene som er iverksatt. Det er viktig at evalueringen av effekt systematisk blir gjennomført fordi dette skal være ledelsens verktøy til kontinuerlig å kunne: Følge med i kriminalitetsutviklingen. Kontrollere at tiltakene gir forventet effekt. Stanse eller endre tiltak som ikke gir ønsket effekt. Holde seg oppdatert for å kunne gi spesifikk informasjon om endringer i kriminalitetsbildet. Oppdage eventuelle uheldige konsekvenser av tiltakene som for eksempel forskyvning av kriminalitet. Dokumentere og formidle informasjon om effektive målrettede tiltak. 1 Nærmere beskrivelse av strategiske analyser fins i Strategisk analyse kunnskap for å lede. Politidirektoratet 2004. 16

4.1.8 Planlegging og gjennomføring av skreddersydde tiltak. Gjennom grundig planlegging er målet å utarbeide tiltak som er skreddersydde og gjennomførbare i forhold til problemet, målsettingen og tilgjengelige ressurser. Spesifikke analyser er grunnlaget for dette arbeidet. For å etablere et eierforhold til både problemet og tiltakene er det viktig at disse planlegges av aktører som i ettertid skal gjennomføre det målrettede arbeidet. Dette innbefatter både interne og eksterne ressurser. For å sikre best mulig oppdatert kunnskap er det nødvendig at planleggingsarbeidet gjennomføres i nært samarbeid med analytikerne. Ved planlegging av den målrettede virksomheten er det nødvendig å foreta bevisste valg i forhold til hvilke strategier og tiltak som kan gi best effekt. Planleggingen impliserer å finne frem til aktører som har best kompetanse og forutsetning til å lykkes i forhold til det aktuelle problemområde og målgruppe. Arbeidet må deretter koordineres slik at de ulike aktører gjennomfører tiltakene systematisk mot samme problem. For å sikre et målrettet og systematisk arbeid må det utarbeides konkrete tiltaksplaner. Disse vil gi en god oversikt over involverte aktører, hvilke tiltak som skal gjennomføres og hvem som er ansvarlig. I tillegg er tiltaksplanene nødvendig for å kunne gjennomføre effektevaluering. Konkrete tiltaksplaner kan inneholde følgende momenter: Konkret beskrivelse av problem Resultatmål Konkret beskrivelse av tiltak Interne og eksterne ressurser Ansvarlig for gjennomføring Tidspunkt for gjennomføring Tidspunkt for evaluering Bred tilnærming fra flere aktører med ulike tiltak vil kunne redusere en del uheldige konsekvenser. Eksempler på dette kan være forskyvning av kriminalitet, at arbeidet ikke bare retter seg mot symptomer og at tiltakene er for dårlig forankret i lokalmiljøene. For å få et best mulig resultat vil det være viktig å iverksette en kombinasjon av kortog langsiktige tiltak som er skreddersydd i forhold til de mekanismer som ønskes påvirket. Avhengig av type kriminalitet bør tiltakene utvikles i forhold til flere faktorer (ha en bred tilnærming) og hentes fra ulike tilnærmingsmåter sosial, lokalorientert,- og situasjonsorientert forebyggende arbeid. Erfaring viser at man har best muligheter til å lykkes dersom tiltakene påvirker flere årsaksfaktorer samtidig. Årsaken til dette er at dersom tiltak bare retter seg mot en risikofaktor, vil andre risikofaktorer kunne påvirke tiltaket i negativ retning (Geller et.al, 1990 Clarke, 1992 Tremblay & Craig, 1995). 4.1.9 Politiets rolle. Internasjonal forskning på POP viser at politiet i mange tilfeller benytter seg av uhensiktsmessige strategier og tar på seg roller som ikke er beskrevet i lover og retningslinjer for politiet. Clarke (1998) påpeker at mange POP initiativer defineres for 17

bredt. Dette innebærer i mange tilfeller at politiet iverksetter eller deltar i tiltak rettet mot årsaksmekanismer som er utenfor politiets ansvars- og kompetanseområde. I forbindelse med tverretatlig samarbeid har politiets rolle utviklet seg til å bli en blanding av lærer, sosialarbeider, psykolog, grensesetter, kontrollør eller lignende (Strandbu, 1996). Det er flere tjenestemenn som ikke ønsker å delta i tverretatlig samarbeid nettopp fordi de ikke klarer å identifisere seg med en slik rolle. Derfor er det viktig med konkret avklaring av rolle og ansvarsområde for den enkelte aktør (St.prp.nr.1. 2003-2004). Skal vi få til et godt tverretatlig samarbeid må dette tas hensyn til. Politiet forebygger best ved å fokusere på de situasjonsorienterte faktorene for kriminalitet. Best nytte for politiets forebyggende arbeid er derfor teorier som omhandler mulighetene til å begå kriminalitet teoriene om rasjonelle valg og rutineaktivtetspersp ektivet. Dette innebærer hvordan og hvorfor gjerningsperson, potensielle ofre og andre foretar sine valg basert på hvordan de oppfatter sine muligheter. For å få mest ut av et samarbeid mellom ulike aktører vil det være avgjørende å fokusere på rendyrking av de enkelte aktørers spesielle kompetanse og rolle. Det vil ikke være noe poeng at samtlige aktører skal iverksette tiltak som griper for mye inn i hverandres ansvarsområde. Dersom dette gjøres kan det medføre ensidige tiltak hvor man ikke påvirker de forskjellige mekanismer som forårsaker problemer eller som er avgjørende for å få til endringer. Ulikhet i kompetanse og rolle vil innebære at det kan iverksettes tiltak basert på forskjellige tilnærmingsmåter eller strategier. I forhold til et konkret problem kan det være effektivt å kombinere tilnærmingsmåtene og utarbeide skreddersydde tiltak som settes inn i et system, og som virker samtidig mot problemet. På denne måten kan det være mulig å få til en bred, men samtidig konkret og systematisk tilnærming. Man vil også kunne unngå å bare gripe fatt i symptomene på problemet. I tillegg vil man, som nevnt, begrense faren for negative konsekvenser, som for eksempel forskyvning av kriminaliteten eler oppblomstring av annen type kriminalitet. Derfor må ulikhet i kompetanse og rolle ses på som en styrke og ikke en svakhet. 4.1.10 Betydningen av POP for den enkelte tjenestemann Som nevnt er POP en tenkning som involverer mange ulike elementer på forskjellig nivå. Uansett vil den enkelte tjenestemann være viktig, både når det gjelder planlegging og gjennomføring av kort- og langsiktig målrettet arbeid. I den problemorienterte tenkningen er hensikten at alle ansatte i politidistriktet skal involveres i arbeidet. Felles forståelse for tenkningen og eierforhold til arbeidsmålene som formuleres, må sikres best mulig. Dette innebærer at samtlige ansatte på en eller annen måte må involveres i politidistriktets virksomhetsplanlegging. Skal kompetansen til tjenestemennnene utnyttes best mulig, må ledelsen gi rom for aktiv medvirkning. Hva vil det så innebære at kompetansen til den enkelte tjenestemann skal utnyttes best mulig? 18

Det er en forutsetning at den enkelte har kunnskap om hva POP er og hvilke konsekvenser dette har for politiets virksomhet. Dette forutsetter teoretisk kunnskap og evne til å omsette denne i praktisk arbeidet. Videre er det viktig å forstå og akseptere nødvendigheten av at forebyggende arbeid er en sentral oppgave for alle og ikke bare gjelder de som er spesielt interessert. Det krever også en proaktiv innstilling som innebærer at den enkelte tjenestemann faktisk ønsker å redusere kriminaliteten og tar nødvendige skritt for å bidra i dette arbeidet. I tillegg til å arbeide ut fra planlagte tiltak, vil det bety å ta eget initiativ i daglig tjeneste. Derfor må den enkelte tjenestemann holde seg oppdatert om kriminaliteten i distriktet og ha god kunnskap om de prioriterte satsingsområdene. Når polititjenestemannen er tilkalt til et sted hvor det har skjedd en kriminell handling, bør vedkommende også ha fokus på å undersøke mulige årsaker til handlingen. Målet med dette er å undersøke mulighetene til å påvirke årsaksmekanismer slik at lignende hendelser ikke skjer gjentatte ganger på samme sted. I sammenheng med POP betyr det mye at den enkelte tjenestemann har interesse av og motivasjon til å gå mer inn i problemer. Vedkommende må ikke kun være opptatt av å gjøre seg fort ferdig og være klar til neste oppdrag (Goldstein, 1990). Dette betyr at tjenestemannen kan arbeide proaktivt selv om han reagere på en kriminell handling som har blitt begått såkalt hendelsesstyrt arbeid, og at det ikke er i sammenheng med et skreddersydd tiltak. Et annet sentralt poeng er at den enkelte tjenestemann har forståelse for nødvendigheten av kunnskap om kriminaliteten for å kunne oppnå best mulige resultater i arbeidet. I tillegg til å holde seg oppdatert, innebærer dette også at tjenestemannen kontinuerlig formidler relevant informasjon til analyseenheten i distriktet. Det er viktig at den enkelte tjenestemanns kunnskap, innsikt og forståelse for gatas problemer blir benyttet for å forebygge og redusere kriminalitet. Kunnskap om ulike tilnærmingsmåter som er relevant for politiet, er også viktig. Denne kunnskapen er nødvendig i arbeidet med å planlegge skreddersydde tiltak og kan være et element for å bli tryggere i det daglige arbeidet - spesielt i sammenheng med tverretatlig samarbeid og politiets rolle i dette arbeidet. Reduksjon av kriminalitet kan medvirke til å øke publikums trygghet. Imidlertid viser undersøkelser at også politiets kontakt og opptreden overfor publikum er et viktig element for å skape trygghet. Publikum er politiets viktigste oppdragsgiver. Derfor må den enkelte tjenestemann være opptatt av å samhandle med publikum i sitt daglige arbeid. Sist, men ikke minst. Den enkelte tjenestemann må ha forståelse for nødvendigheten av både internt- og eksternt samarbeid. I det daglige arbeidet vil det derfor være viktig å bidra til at samarbeid skal fungere best mulig. 4.1.11 Samarbeid med eksterne aktører Politiet har ikke ansvar eller mulighet til å forebygge kriminalitet alene. Goldstein (1990) hevder at POP er en metode som synliggjør begrensningene i politiets virksomhet når 19

det gjelder arbeidet for å redusere kriminalitet og øke publikums trygghet. Politiet er ikke omnipotent, det vil si, kan alt, vet alt og gjør alt. Når politiet selv og samfunnet for øvrig aksepterer dette, vil det være lettere å få aktiv støtte for mer effektive tiltak i samarbeid med andre. Derfor er involvering og samarbeid med eksterne aktører viktig og nødvendig. I mange tilfeller kan andre aktører ha bedre kompetanse og forutsetninger for å løse oppgavene mer effektivt enn politiet. I POP legges det vekt på et kunnskapsstyrt, målrettet og effektivt tverretatlig samarbeid. Et samarbeid hvor ulike aktører systematisk gjennomfører ulike tiltak mot samme problem, vil gi best effekt. Da har man god mulighet til å påvirke flere mekanismer som skaper kriminalitet. Et annet viktig poeng er at samarbeidet vil redusere faren for at flere aktører arbeider mot samme problem uten å vite om hverandre. Ved inngåelse av tverretatlig samarbeid er det viktig å etablere felles forståelse av hva forebyggende arbeid er og hva dette innebærer for den enkelte aktør. Videre er det en forutsetning å være enige om hvilket problem og målgruppe arbeidet skal fokusere på. Utgangspunktet eller grunnlaget for arbeidet må være en nøyaktig identifisering av problemene i politidistriktet/kommunen. Deretter må det foretas en klar prioritering av hvilke problemer arbeidet skal rettes mot. Videre må det etableres felles forståelse for hvilke strategier som skal benyttes i arbeidet (Torstensson & Wikstrøm, 1995). I denne sammenheng er problemanalysen et godt verktøy. Som tidligere nevnt vil utfordringen være å få aktørene til å arbeide samtidig mot problemet slik at vi får et best mulig trykk i arbeidet. I et slikt arbeid er det nødvendig at erfaringsbasert kunnskap legges til grunn for tiltakene som planlegges og iverksettes. Det foreligger mye forskning og erfaringer både nasjonalt og internasjonalt i forhold til kriminalitetsforebyggende arbeid. Dette sier noe om hva som har effekt, hva som kan ha effekt, og hva som ikke har effekt i forhold til ulike problemområder. Derfor er det viktig å hele tiden holde seg oppdatert om hva som kan være lovende strategier, og hva som ikke er det. Et begrep som benyttes i POP er Problemeiere. Dette er aktører som direkte rammes eller har et ansvar til selv å gjøre en innsats for å redusere kriminalitet. En viktig oppgave for politiet vil være å motivere og invitere disse til samarbeid. Eksempel kan være butikkeiere, restauranteiere eller andre privatpersoner som eier eller driver lovlig virksomhet. Videre kan dette være personer som direkte utsettes for kriminalitet flere ganger såkalt gjentatt viktimisering. Her kan politiet veilede og hjelpe ofrene til selv å iverksette tiltak. Får å få til et målrettet og systematisk arbeid hvor det legges vekt på den enkelte aktørs spesifikke ansvar, kompetanse og rolle er det viktig å planlegge med utgangspunkt i nedenstående tilnærmingsmåter. 20

5. Tilnærmingsmåter Forebyggende arbeid må ta hensyn til at årsaker til kriminalitet er sammensatt og komplekst - både på et individuelt, familie- og samfunnsmessig plan. Derfor må det benyttes ulike tilnærmingsmåter i forhold til forskjellige målgrupper og problematikk som skal forebygges eller reduseres. Hovedsakelig er det tre tilnærmingsmåter for forebygging situasjonsorientert - sosial og lokalorientert forebyggende arbeid. Tiltak hentet fra disse tilnærmingsmåtene kan alle fungere dersom de brukes på riktig måte og av rett aktør. Det er kriminalitetens art og karakter som danner grunnlaget for valg av tilnærmingsmåte. Kunnskap om dette innhentes og systematiseres gjennom prosessen ved utarbeiding av strategiske analyser (s.12). Valg av tilnærmingsmåte henger også nøye sammen med hvilke strategier og rolle som er relevant for den enkelte aktørs ansvar og kompetanse. 5.1 Situasjonsorientert forebygging Situasjonsorientert forebygging er en selvstendig strategi som er på fremvekst både i USA og Europa. Denne er mer avgrenset og målrettet enn personorientert forebygging fordi det antas at kriminalitet ikke kun er et utslag av sosial posisjon eller personlighet (Knutsson, 1997). Situasjonsorientert forebygging relateres til hvordan potensielle lovbrytere oppfatter kriminalitetsfremmende faktorer i ulike situasjoner. Derfor er det situasjonen som bør endres og ikke personen. Endringene har som mål å påvirke potensielle lovbryteres motivasjon, slik at de ikke begår kriminalitet. Clarke (1992) definerer situasjonsorientert forebygging som et sett av mulighetsreduserende faktorer som er, (1) rettet mot konkrete former for kriminalitet og som (2) involverer utforming eller manipulering av det fysiske miljøet på en systematisk og varig måte for å (3) øke anstrengelsen og risikoen ved å begå en kriminell handling og (4) redusere belønningen som lovbrytere forventer å oppnå. Situasjonsorientert forebygging kan benyttes mot mange ulike former for kriminalitet. Viktige forutsetninger er konkret identifisering av både type kriminalitet og årsaksfaktorer. Deretter må det planlegges praktiske og effektive varige løsninger som reduserer eller fjerner problemet (Clarke, 1993). Som tidligere nevnt er situasjonsorientert forebygging meget relevant for politiets virksomhet. Dette innebærer at politiet beveger seg bort fra primærforebyggende arbeid og konsentrerer seg om å gjennomføre spesifikke og målrettede tiltak. Dette betyr videre at politiet videreutvikler rollen som grensesetter, rådgiver og kontrollør. Situasjonsorientert forebygging innebærer videre at politiet henviser barn og unge til relevant aktør. Dette er spesielt viktig i sammenheng med pågripelse av personer under den kriminelle lavalder og i tilfeller hvor det er behov for annen oppfølging enn det politiet har kompetanse til å iverksette. Politiet må også gi relevant informasjon til ulike målgrupper, slik at de får bedre kunnskap 21

om ulike problemer og selv kan planlegge og gjennomføre forebyggende tiltak. Dette impliserer at politiet opptrer som rådgivere og erkjenner at ulike problemeiere kan ha et stort potensiale til selv å forebygge kriminalitet. I denne sammenheng er det viktig at politiet motiverer og støtter disse i arbeidet. 5.2 Sosialorientert personorientert forebygging Gjennom sosialorientert forebygging er målet å gripe inn i en årsakskjede som antas å lede frem til antisosial atferd som ofte innbefatter kriminalitet og/eller rusmisbruk (Erstad, 1997). Målgruppen er som regel barn og unge. Fokuset i denne sammenheng er å endre person og vedkommendes nære miljø, og ikke situasjonsbetingede faktorer. Forskning trekker frem flere sentrale risikofaktorer i familien som kan være årsak til at barn og unge utvikler antisosial atferd (Kaufmann, 1991). Faktorer som ligger på et psykologisk- og relasjonsmessig nivå blir ofte trukket frem i en årsakssammenheng. Jo flere problemer et individ har jo større er faren for negativ utvikling. I mange ungdomsmiljøer med utpreget antisosial- og/eller risikoatferd fins det også flere individer med ulike dysfunksjoner, for eksempel hyperaktivitet (ADHD). Forebyggende tiltak bør ta sikte på å redusere risikofaktorer og øke beskyttelsesfaktorene slik at utvikling av en problematisk eller antisosial atferd kan stanses eller reduseres. Dersom dette iverksettes på et tidlig tidspunkt i et barns liv er potensialet for endring av atferd og forebygging mest effektivt. Dette innebærer at familien og det øvrige nettverket rundt et barn vil være en viktig arena for forebygging (Svensson,1998). Videre kan langsiktig sosialorientert forebyggende arbeid også innebære tiltak mot barn og ungdom generelt gjennom skoleverket hvor man over tid tar sikte på å etablere eller styrke gode sosiale verdier hos målgruppen. Et slikt arbeid vil kunne forebygge eller redusere antisosial atferd. Noen forutsetninger for å få dette til vil være at påvirkningen er klar, systematisk og rettet mot en bestemt målgruppe. Videre vil det være viktig at målgruppen involveres i stor grad og at det mobiliseres gruppekontroll eller sosial støtte (Aarø og Riise, 1996). Det er også nødvendig at dette støttes av klare regler og informasjon om hvilken atferd som er ønskelig. En sentral faktor i denne sammenheng er skolens potensiale til et langsiktig målrettet og systematisk arbeid. På denne måten vil det også kunne ungås å bombe barn og unge med mange ulike kortsiktige tiltak. Noen tiltak i skoleverket har vist gode resultater. Et eksempel er tiltak mot mobbing som ble gjennomført på flere skoler i Bergen i 1980- årene. Evalueringer av tiltakene viste en nedgang i mobbing med 50% eller mer. Videre fikk skolen en nedgang i antisosial atferd som hærverk, skulk og tyveri, og en klar bedring av klassens sosiale miljø og elevenes trivsel. En annen positiv effekt var at nedgangen ikke bare gjaldt for skoletiden, men også på vei til og fra skolen (Olweus, 1992). En utfordring vil være at man på et tidlig tidspunkt klarer å identifisere personer som har en antisosial atferd eller som er i fare for å utvikle en slik atferd. Det vil også være viktig å identifisere barn og unge som lever i familier hvor mange risikofaktorer gjør seg gjeldende. I denne forbindelse vil blant annet helsestasjonene, barnehagene, skolen, politi 22