Innhold 8 16 18 AKTUELT 8 Hilsen fra det sivile hælvete! 12 Refleksjon av tre års ferie 14 Jeg er soldat -med god samvittighet! 16 Geniet versus systemet 18 Fjellkurs sommer 20 Løs oppdrag! Ta vare på dine soldater? Meninger 24 Finn ut hvordan du skal motivere eskadronen din i ordren din 26 Kull Krebs - den nye vinen 28 Velkommen kull 14-17 30 Forposten spør: kull Krebs 32 (Selv)portrettet - KS festligste 34 SPU arrangerer teambuilding med YATA 36 Skolens løsning: ferie 37 Allmenn verneplikt 38 Byfugliens øvingskalkulator E.E.T. 34 48 42 De gamle dage 44 Bli kjent med Provocatus 45 Kadettsamfundet informerer 46 Löwelurken på tur 48 Crossfit Tyr 52 1 RM program 54 Instruktørenes passord 54 Hvem deler din typeindeks? 56 TDG #9 - WAREHOUSE AMBUSH 57 SOP 06 58 Sersjant Steiner i Irak mot IS 59 Krigsskoletroppen i felt - fortsetter 60 TTT 61 Vil du bli major? 62 Skilt ved fødsel 63 Skolens løsning #3
Leder F Kjære kadetter, ansatte og ekstern lesere! Da er vi alle godt igang med et nytt skoleår, noe som også betyr at redaksjonen er igang med Forposten. Denne utgaven har vi hatt ekstra fokus på kadettens meninger. Vi ønsket ikke sette begrensninger for hva kadetten kunne skrive om, og valgte derfor å ha et åpent tema der det kunne skrives om akkurat det kadetten selv ønsket. Det som ble resultatet var mange gode bidrag noe som vi i redaksjonen er setter stor pris på. Jeg har sagt det før, men sier det igjen; uten bidrag, ingen avis. Så tusen takk! Det er gøy å se hva som rører seg av meninger og tanker blant kadetten. Etter at alle artiklene var kommet inn la vi i redaksjonen merke til at mange av artiklene omhandlet beslektede temaer, noe som gir en pekepinn på hva som diskuteres rundt om i gangene i høst. Det kan virke som om at det er siste del av Løs oppdrag, ta vare på dine soldater er det som vekker diskusjoner om dagen. Dette kan du lese mer om i aktueltdelen, der seks kadetter skriver om hva som opptar de. Jeg vil også trekke frem og anbefale kull Krebs å ta en titt på Byfugliens øvingskalkulator, når det nå snart nærmer seg årets eventyr, Krigens Krav. Samme gjelder forsåvidt kull Linge, som har mange gode øvelser i vente! Ellers vil jeg å ønske alle nye kadetter velkommen til skolen, og til å delta i produksjonen av Forposten. Kjenner du at det røsker litt i redaksjonsfoten, er både jeg og Oddar alltid glad for nye medlemmer, så ikke nøl med å skrike ut om du vil være med. Per nå består redaksjonen av tolv kadetter. Disse kadettene bekler ulike roller, alt fra korrektur til foto. Hiv deg med da vel! Grunnet suksess med åpent tema, har vi valgt å fortsette med dette til neste utgave. Det senker forhåpentligvis terskelen for å levere artikler. Det virker hvertfall som om at det gjorde det denne gangen. Det er gøy å se at kadetten svinger pennen! Jeg håper utgaven faller i smak, og at den når ut til alle og enhver - og skulle du føle på at noe mangler, er vi veldig åpen for tilbakemelding, innspill eller bidrag! God lesning i høstmørket! Kari Maritza Kollbotn Redaktør Forposten REDAKTØR Kari Maritza Kollbotn ASS. REDAKTØR Oddar Kristiansen REDAKSJON Ruben Getz/Fotosjef Brage Sørum/Fotograf Jan Magnus Brattebø/Fotograf Bjørnar Riley/Skribent Daniel Haugom/Skribent Vigdis Svanholm/Skribent Runar Bauge/Skribent Annbjørg M. Elvebakke/Skribent Silje Willassen/Skribent Simen Berge Størkersen/Skribent BIDRAG I tillegg bidrar flere eksterne til bladet. Har du noe du ønsker å bidra med så send dette til: forposten@gmail.com Forposten på Snapchat NESTE DEADLINE 15.November FORSIDEFOTO Oddar & Kari Forposten distribueres også på nett under Krigsskolens hjemmesider. Link finner du på: http://www.forposten.no UTGIVER Krigsskolen ANSVARLIG REDAKTØR Ingrid Margrethe Gjerde Trykket ved Merkur Trykk
SJEFEN Har ordet Kadetter! Vi er godt i gang med et nytt skoleår på Krigsskolen, og jeg vet at dette året ikke blir som det forrige. For å sikre at utdanningen vår er moderne og fremtidsrettet, må vi kontinuerlig jobbe med å utvikle og forbedre oss. IS sin brutale fremferd og det som karakteriseres som hybrid krigføring i Ukraina har også bidratt til fornyet fokus på hvorvidt vi på Krigsskolen forbereder fremtidens offiserer på de mest krevende motstandere og en svært uforutsigbar fremtid. Hvilken spesifikk kunnskap vi trenger for å planlegge og gjennomføre konkrete operasjoner i fremtiden er selvsagt vanskelig å si, gitt det spekteret av scenarioer og oppgaver en kan se for seg. Enda vanskeligere er det fordi våre motparter helt sikkert vil søke å skape situasjoner vi ikke forventer. Man kan ikke lese seg til intellekt og karakter. Sunne kjerneverdier må ligge til grunn hos den enkelte og man må se og bry seg om menneskene rundt seg. Intellekt og karakter former Krigsskolen videre gjennom kombinasjon av akademiske studier, lederutvikling og praktisk trening over tid. På Krigsskolen skal vi ikke bare drive med utdanning, men vi skal sikre at dere kadetter blir dannet til å møte fremtidens utfordringer. Ønsker alle lykke til videre på dannelsesreisen! Ingrid M. Gjerde Oberst Sjef Krigsskolen Derfor må vi i utdanningen legge vekt på den generelle militære ekspertisen som trengs i enhver militær operasjon særlig evnen til å gjennomføre grundige situasjonsanalyser og god planlegging og ledelse av operasjoner. Som offiserer må vi bli trygge i bruken av Forsvarets planleggings- og ledelsesverktøy, men enda viktigere er vår evne til å analysere og komme opp med kreative løsninger på nye utfordringer for å håndtere det uforutsigbare. Her blir kompetanse innen sikkerhetspolitikk, historie, militærteori, teknologi, militære og sivile kapasiteter, lederskap, media og kulturforståelse stadig viktigere. Bygging av intellekt og karakter er helt sentralt i offisersutviklingen, for å forberede dere kadetter på fremtidens operasjoner. Intellekt handler om å kunne vurdere den kunnskapen man har og komme til gode slutninger, det favner helhetlig, kritisk og kreativ tenkning, samt god dømmekraft. Jeg tror en god porsjon nysgjerrighet er viktig her. Karakter innebærer integritet å gjøre det som er riktig moralsk og juridisk. Videre handler det om en fysisk og mental robusthet som gjør offiseren i stand til å handle under de mest krevende forhold.
PREsidenten Har ordet Høsten er her og skoleåret er godt i gang. Jeg vil gjerne benytte muligheten til å ønske alle nye kadetter ved skolen velkommen og jeg håper på stor deltagelse fra dere i Kadettsamfundets undergrupper i tiden fremover. Kadettsamfundet startet skoleåret med velkomstuke i regi av Løwelurken. Gjennom en uke ble de nye kadettene kjent med tradisjonsbærere, ridderordning og Kadettsamfundet sitt virke ved skolen. Kultur og tradisjoner som ikke nødvendigvis står nedskrevet i studiehåndboken ble gjennomgått og de nye kadettene fikk også sitt første møte med Den Sorte Hånd. Uken ble avsluttet med en tur ut i Oslo by og revy i regi av Kull Linge. Jeg vil trekke frem kadett Riley, som i forkant av sommeren la ned et solid planarbeid slik at velkomsten til de nye kadettene ble en suksess. Utover høsten har det gått slag i slag med Krisesimulering i regi av SPU, KS Råeste i regi av ILKS og Academy Night Race i regi av arrangementgruppa. Academy Night Race ble også i år en kjempe begivenhet. 12 busser og 450 gjester var med på å sette preg på Oslo sentrum en lørdagsettermiddag i begynnelsen av oktober. Det var mange høydepunkt denne dagen, men personlig må jeg trekke frem flashmob på Eger torget som et fantastisk flaut øyeblikk denne dagen. Kadett Waade leverte et kjempearrangement, noe som alle gjestene satte pris på. Styret i Kadettsamfundet har den siste tiden jobbet med budsjett for 2015, noe som ser veldig lyst for kadettene ved skolen. Dette budsjettet vil være med på å sikre langsiktig planlegging og forutsigbarhet både for skolen og Kadettsamfundet. Videre så har planleggingen av NAKA 2015 startet for fullt. Her er jeg sikker på at kadett Mikkelsen og teamet hans vil sikre både et godt arrangement, men også gull i konkurransene. Jeg oppfordrer alle kadettene på skolen som har lyst til å representere Krigsskolen på NAKA til å melde seg, slik at vi topper lagene og henter gullet hjem. Espen Høilund President Kadettsamfundet
Aktuelt Kadettens Liv En eventyrreise Kadettens liv består av så mye. Vi skal være festarrangør, veileder, student, venn, søster, bror, pappa, møteplanlegger, idrettsutøver og revyskuespiller. Kjenner du deg igjen? Det tror vi i Forposten at mange gjør. Denne utgaven har noen delt sine tanker rundt nettopp dette. Hva er vi i stand til, og hva kan vi fokusere mer på? Dette er en utgave med refleksjoner rundt kadettens liv. En eventyrreise. 6 forposten
forposten 7
Aktuelt Hilsen fra det sivile hælvete! Da forkortelsen GRU kom opp på planen ble jeg kjempeglad, men det viste seg at vi ikke skulle møte i grunnutrustning men at det skulle undervises i emnet grunnleggende sykepleie. Tekst og foto: Håvard Mikkelsen, kadett sykepleierstudiet Lykke til i det sivile hælvete er en kjent hilsen til kolleger som gir opp livet i grønt og går over bekken for å få sjekket gresset på den andre siden. Frasen burde også være obligatorisk til alle hæroffiserer som konverterer til luft og sjø! Dette er en hilsen fra en stakkars ESSstudent som driver prøving og feiling som liksom sivil etter mange år med indoktrinering og hjernevask i Systemet! Hvis du ikke kan forklare forkortelsen ESS på stående fot er du per dags dato unnskyldt. Det er kanskje fristende å prøve seg på Etterretning, Sikkerhet og Samfunn, eventuelt Eminente Super Soldater Men ESS står kort og godt for Elever Sivile Skoler. Vi er de kadettene som dukker opp på akademiet et par ganger i året ved semestersamlinger og festlige lag. Noen har kanskje sett og møtt oss, andre lurer på hvem vi er. Hva gjør de her?, hva slags linje går de på?, har de egentlig utlevert våpen? og hvorfor er de aldri med på oppstilling? er alle helt legitime spørsmål! Du vil ikke få alle svarene på det nå, men som sivil kadett vil jeg prøve å gi leseren et lite innblikk i hverdagen for oss som ikke går i uniform til daglig. Innlegget er todelt hvor første del er en re-post av egne observasjoner jeg gjorde etter kun kort tid som sivil på sykepleierstudiet. Alle punkter er for øvrig fortsatt gjeldende i dag. Del to omhandler begrepet miljøskadet. Jeg starter med det viktigste: tid er ikke lenger tid, tid er heller ikke hellig, tid er faktisk veiledende. Pluss/minus 10 minutter er helt normalt. Plusssiden brukes helt klart mest! Begrepene 2 rekker (god køkultur) og fyll opp fra front (for eksempel i klasserom) er ikke godt nok etablert i det sivile samfunn. Sivile matmesser har ingen IB eller god nok messeinstruks. Hyggelig om du rydder etter deg står det på et skilt i kantina. Jeg er veldig spent på denne, la kaoset råde! Uttrykket da har vi litt praktisk informasjon dere er en blanding av fellesbestemmelser og administrative bestemmelser. Kan være viktig, følg med og skriv ned! Ikke forvent at de rundt deg får med seg informasjonen, de er ofte opptatt med langt viktigere oppgaver som snapfaceinstachatbook, Candy Crush og Tinder. Vær forberedt på spørsmål fra medstudenter om hva som ble sagt. Kommandoene: iverksett, på ordre og still på plass er ikke kjent og praktiseres heller ikke. Det meste skjer på egen vilje og med en egen individuell tidsplan. Alle reiser seg for eksempel for å gå nøyaktig 9 sek før foreleseren er ferdig med å snakke. Lenge leve individet! 9 sek med svadaprat er også tiden det tar før en utålmodig offiser fra Forsvaret ikke gidder å vente på at Noen André skal ta litt ansvar når læreren forsvinner ut av klasserommet og overlater ansvaret for en oppgave til gruppa. Da ble det fort militær disiplin og struktur på første oppgave ja, fram med flip-over-ark, stativ og tusjer. Sikkert til irritasjon for noen, men de fleste uttrykte glede når en person faktisk tok litt tak i situasjonen. Gjennomsnitts- 8 forposten
Organisasjonsstruktur og kommandoforhold oversatt til et litt mer forståelig språk (med forbehold om feil på grunn av misforståelser og egne tolkninger): Skole = Bataljon Kull = Kompani Klasse = Tropp Storgrupper = Gruppe Studiegruppe = Lag Kollokviegruppe= Gjeng Studiepartner = Makkerpar Rektor = Bn sjef Dekan = Kp sjef Prodekan = NkKp Studieansvarlig = Troppsjef Emneansvarlig = NkTr Gruppeansvarlig= LF studenten på sivil høgskole har ved flere anledninger vist seg å være svært lite glad i ansvar. Initiativ medfører merarbeid er en regel de aller fleste lever etter. Noen av kadettene på Linderud kjenner seg kanskje igjen her? PBU som ble utlevert ved oppmøte: skulderveske (ikke brukbar som drag-bag), refleksvest, penn, studentdagbok, studentkalender, diverse rabattkuponger og thermokopp. Nettsider som combatkit og equipnor er byttet ut med norsk sykepleierforbund og healtworkers.no. Kit innkjøp begrenser seg til: frekk hvit sykepleieruniform (mrk: størrelse S er ikke lenger stor, men smal), helsesandaler, navneskilt m/fornavn, studentsaks og søsterur...!! I motsetning til grønn arbeidsuniform i Forsvaret, som kan brukes i ukesvis uten at noen reagerer på det, forventer medstudenter faktisk at man bytter sivil uniform en gang i blant. Intervallet i klesbytter for å bli godkjent sivilist er enda ikke kjent, jobber med saken. Velkjente TBF er av en eller annen grunn ikke de samme som i Forsvaret. Når forkortelsen GRU kom opp på planen ble jeg kjempeglad, men det viste seg at vi ikke skulle møte i grunnutrustning, men at det skulle undervises i emnet grunnleggende sykepleie. VPN betyr heller ikke våpen, det er plutselig blitt en programvare man må ha for å lese forskningsartikler. En fadder er ikke det samme som en lagfører! Fadderuke er heller ikke det samme som mestringsuke, selv om det finnes noen likhetstrekk. Men en stor forskjell er at på denne uka er det frivillig deltagelse og de fleste aktiviteter innebærer konsumering av alkohol. Sivile studier og militærtjeneste har også noen fellesnevnere, heldigvis. For eksempel mye ventetjeneste og at kaffe er et viktig overlevelsesprinsipp. Andre ting som er relativt likt: sivile studenter er minst like flinke til å feste som småbefal og grenaderer i Indre-Troms og kadetter på Linderud. Nakenhet blir også her et meget viktig prinsipp utover kvelden, merkelig nok mest utbredt blant mannlige studenter. Den sivile formen for oppstilling er: nå samles vi her dere, gjerne i små grupper spredt vilt ut over et alt for stort område. En samling med flere enn 20 sivilister tilstede kan man bare glemme, et arrangement med mer enn 100 sivilister betyr kaos! Er det obligatorisk? kan sammenlignes med det klassiske: skal vi ha på hjelm? spørsmålet. Du vet hva svaret blir, ikke spør! Sivile motarbeider innrykksreaksjoner på helt motsatt måte enn i Forsvaret. I stedet for å proppe de to første ukene i rekrutten (inklusive helger) fulle av program slik at soldatene ikke skal ha tid eller overskudd til å tenke på noe annet enn tjenesten, er det her laget et program første uka som legger opp til en rimelig snill progresjon for studenten. Tilvenningen består av: mandag fri, tirsdag start kl 1000, onsdag start kl 0900 og torsdag start 0800. Første helg selvfølgelig fri! forposten 9
Aktuelt I siste del av hilsenen vil jeg komme med noen refleksjoner rundt det å være miljøskadet. Mange av mine sivile medstudenter påpeker til stadighet at Forsvaret preger meg litt vel mye. Selv det en hæroffiser anser å være ett minimum av planlegging, organisasjon, disiplin, struktur og ledelse kan bli for meget for mange sivilister. Det kan være noe sant i beskyldningene, så jeg og andre tidligere forsvarsansatte satte opp en liten liste med dagligdagse hendelser som kan kvalifisere til å være litt på kanten. Jo flere av påstandene du kan svare ja på, jo mer miljøskadet er du (i følge de sivile)! Reagerer ikke lenger på fornavn. Inntar grunnstilling og leter etter et bilde av kongen når man går inn på en sivil kantine. Insisterer på å samkjøre klokker ved gruppearbeid. Møter alltid opp 3 minutter før tiden. Irriterer seg over andre som kommer 3 minutter for seint. Jobber best 50/10. Lager en IRFMI ved korte forflytninger. Skriver en 5- punkts ordre ved store arbeidsoppgaver. Når nattevaktene på den sivile deltidsjobben sier god vakt når de drar hjem og du sier god vakt skal være i stedet for takk, sov godt. Om du sier det høyt eller inni deg har ingen betydning. Under skiturer blir hanskene instinktivt puttet inn på kropp når den obligatoriske trenings-selfien krever bare fingre. Andre viktige ting som nøkler og bankkort skal også alltid på kropp! Det er forbudt å legge slike ting i plastposen etter handleturen på Rema. Isbader, helt frivillig. Bare fordi man har gjort det hvert år de siste 10 årene. Har kjørebok på eget dekkmerke (som selvfølgelig er pakket KTS til enhver tid) og parkerer ALLTID med snuten ut, uansett! Kaller en bil for dekkmerke. Egen stridsekk og vest er også KTS. Det eneste som mangler er å fylle vannflasker, finne fram kart over aktuelt operasjonsområde og låse ut våpen og ammunisjon. Har personellmappe på seg selv og brenner alle papir med personnummer som ikke skal arkiveres. Drømmer at man kommer opp i temaet nærkampløype natta før praktisk eksamen i grunnleggende sykepleie. Opprinnelige temaer var blant annet: sengereing, sprøytestikking og blodtrykksmåling. Tar automatisk av hodeplagget når man går inn i en bygning, selv i sivile klær. Kaller en lue for hodeplagg. Kaller et hus for bygning. Bruker Infanterioffiseren i felt, Forsvarets personellhåndbok eller andre utdanningsdirektiv som musematte. Skriver av prinsipp melding i notatboka uansett hvor mange ganger studieveileder sier at vi skal få beskjed om ting. Starter alle dokument med ÅÅÅÅMMDD når noe skal lagres elektronisk. Er superhappy hvis man får ta på seg stridsvesten og stå en hel dag i en våt myr å skyte nærstridsskyting. Får grøsninger ned ryggen når ordet KONTAKT brukes når det egentlig er snakk om forbindelse! Livet som midlertidig sivil har, som alt annet, fordeler og ulemper. Det er tidvis behagelig og bekymringsløst. Man slipper knallharde tidsfrister og planer som ikke overlever første kontakt med fienden. Men kadetter og ansatte på Linderud skal vite at det å jobbe med likesinnede om et felles mål, med likt stammespråk og med en felles forståelse for hvordan man skal nå målet ofte er viktigere enn man tror. Man merker det bare ikke før disse tingene ikke er på plass. Lykke til videre i studiet og arbeidslivet innenfor det gode trygge systemet! Heldigvis skal undertegnede også tilbake om noen år (det er nok best for alle parter). Kadetter på ESS HRM utfordres til å informere lesere av Forposten om deres hverdag! 10 forposten
Forposten tar saken! Har de sivile vært her og tatt koppene våre? Sivile matmesser har ingen IB eller god nok messeinstruks. Hyggelig om du rydder etter deg står det på et skilt i kantina. Jeg er veldig spent på denne, la kaoset råde! (Hentet fra artikkel av Håvard Mikkelsen) Kjøkkenet har lenge hatt et mystisk problem som har bestått av at kaffekopper bare blir borte. Ingen av de ansatte vi har intervjuet i messa har noen formening om hvor koppene har tatt veien. Så på vegne av messa skal Forposten med umiddelbar virkning iverksette med det vi kan best, undersøkende journalistikk. Vi har tiltro til at vi skal komme til bunns i problemet som har pågått i en årrekke. Ifølge vår hemmelige kilde fra messa har Krigsskolen et veldig godt forhold til kaffekoppleverandøren vår, som ofte omtaler Linderud Leir som Bermuda-triangelet. Som man kan se av fotobeviset vårt så har vi tatt en runde på akademiet og avslørt en brøkdel av mysteriet, men vi har fortsatt et manko på flere tusen kopper. Vi undersøker flere teorier som er fremlagt av kjøkkenpersonellet: -organisert kriminalitet, porselenmafiaen -det selekteres personell på Krigsskolen som er over norm glad i porselen fremfor termokopp Forposten tar med stor selvtillit denne saken på vegne av messa, men vi er avhengig av akademiets øyne og ører som bidrar til å komme til bunns i saken. Dersom du føler DU kan bidra med tips eller fotobevis på hvor koppene tar veien, ta forbindelse med oss! forposten@gmail.com forposten 11
Aktuelt Refleksjon av Tre års ferie Hvordan kan du få flere års betalt ferie? Kan man virkelig forsvinne i den militære verden? Vel, ikke egentlig, men det er jo lov å tenke slik. Men det faktum av at man skal tilbake i tjeneste forhåpentligvis i en relevant stilling i mitt tilfelle som personelloffiser når en er ferdig stiller krav til å ha en viss kjennskap til folk i den gitte forsvarsgren. Tekst: Renate A. Mosesen, kadett KVK Sivile studier Etter mange år som avdelingsbefal i marinen (den seilende og operative delen av Sjøforsvaret) og stillinger på fellesavdelinger med en usikker framtid i møte var det på tide å få huket av en bachelor og KS før jeg gikk ut på dato. Det fristet med en nisjeendring fra en operativ bakgrunn og tentative framtidsutsikter til en mer familievennlig og forutsigbar stilling. Løsningen ble for meg å søke på sivil linje via Krigsskolen. Muligens en av Forsvarets best bevarte hemmeligheter. Det stilles et krav, kort og godt, etter tre år skal du ha produsert en bachelor innen fagfeltet du er bestilt til. Alt annet er opp til deg. Vel, det er så langt fra min tidligere livsstil som det går an å komme. Ingen utpurr og krav om beina på dørken før svingskottet slo opp og konstabelen ga deg bikkeslipp. Ingen matkø med rangordning, ei heller fast plassering på babord side i første bordsetting. Men et sivilt studentkort som ga deg rabatt på Dollys og billig kaffe i kantina. Jeg var utrolig spent på hva som ventet meg. Først nå, da jeg er ferdig kan jeg si at det var: ingenting. Absolutt ingen krav fra Forsvaret, Hæren, ei heller sjefen (tror egentlig ingen visste hvem vår nærmeste sjef var). Det var faktisk som om vi ikke eksisterte, og om vi mot formodning åpnet en dialog per mail med avdelingen Krigsskolen, måtte man påregne å ringe for å påminne om vår eksistens og at det lå en ubehandlet mail i tonivåinnboksen. Etter påtrykk fra oss glemte, eventuelt gjemte, kadetter om å få komme til Krigsskolen ble det planlagt en semestersamling i 2.semester. De ting vi da ble fortalt var mangelfulle, men vi fikk en mulighet til å få noe info fra skolesjefen og de rette folkene, for tenke seg til, i det sivile livet eksisterer ikke FISBasis. Ut over dette rakk vi å etterlyse alt hva vi hadde krav på og hilse på hverandre, andre som også hadde funnet denne hemmelige ferietilværelsen. Å få hilse på likesinnede var rett og slett gull verdt. Erfaringer og tips ble utvekslet oss i mellom og de sedvanlige diskusjoner om avstand til nærmeste FisBasis ble omtalt i mil og fortonet seg like fremmed for oss som begrepet fritid er for den generelle kadett. Neste semester ble ass. G-1 plan, kapt. Anja Kongsland Meland, vårt halmstrå. Som en ekstremt ekstrovert person lot jeg heller ikke til å skjule at jeg virkelig var oppgitt over mangelfull informasjon, men denne damen kan absolutt få ting på stell. Og kunne hun ikke fikse det selv lekte hun Magica fra Tryll og hokkus pokkus så var våre kriser blitt bagateller som brått ble historiske tilbakeblikk. I fjerde semester var jeg ferdig med bacheloren, så da hadde jeg for lengst startet på bachelor nummer to. Akademiske fag er fine slik, spesielt med en eksamensform kalt hjemmeeksamen. Så å si ingen arbeidskrav ut over 12 forposten
Så kjære kollegaer- bruk tiden godt og bli kjent med folk, for plutselig er det dem som er disse noen og som skal vurdere deg til en stilling. dette. Det er nemlig slik i det sivile at man kan studere ved flere studieinstitusjoner og ta mer enn hva som er normert og dermed følge sitt eget tempo heller enn andres. Min søknad om å få gjennomføre kvalkurset et år før tiden ble avslått, men da startet jeg på en master i steden. Det er faktisk mulig å lese mer enn en fagbok om gangen Er det i tillegg noe som er interessant, ja så er det en bonus og da går det unna. Ingen overraskelser underveis, svært forutsigbart. Flakene var ikke tentative, for eksamensdatoene var fastlåste. Om du ikke var tilstede i undervisning var det ingen som tok noen notis av det. Ingen KK, IB eller vaktsjef som endret i planene dine slik at hele familiens plan måtte omlegges. Det siste året utviklet vi ESS rne (ESS= elever sivile studier, en liten gjeng kadetter som dere neppe ser noe til før kvalkurs) semestersamlingen til å omfatte årlig befalstest, mer sosialisering, samt økt deltagelse på arrangement på Krigsskolen. Videre hadde vi et mål om å øke semestersamlingene til å omfatte en presentasjon av mulige avdelinger vi kunne havne på. Relevant stilling og sperrefrist Som framtidig personelloffiser ser jeg nå hva personellet på grasrota sliter med og hvor frustert mange blir av nettopp mangel på relevant stilling og sperrefrist. Et signal som trengs løftes. Det er i utgangspunktet en plan for kadetter på ESS at de som går sykepleien faktisk får en stilling som sykepleier i Forsvaret og ESS fra HR havner som personelloffiser, jeg er dessverre redd slikt ikke vil skje i mitt tilfelle. Per nå er jeg tiltenkt stilling som hverken krever noen bachelor (jeg har to) eller master (som jeg er snart er ferdig med) ei heller Krigsskole. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at jeg vil få døtid, og tro du megdet er en dårlig kombinasjon. Med et energinivå noe over normalen, nei- ingen diagnose med bokstavforkortelser (det var ikke oppfunnet når jeg var liten), samt et ønske og et ambisjonsnivå om å utrette en hel del er det ikke sikkert man blir særlig produktiv. Og hva skjer da? Jo synergieffekten av det blir at jeg tar ytterligere flere studier, kurs og deltar på enda mer aktiviteter som ikke står i stillingsinstruksen. Eller slik som også har vært tilfellet tidligere for min del- man gradvis designer sin egen stilling. Jeg har i alle tre år bedrevet oppsøkende virksomhet for å tilegne meg mest mulig forkunnskaper, jeg har ytt litt ekstra og våget å delta i ukjente fora i åpent lende i håp om å finne akkurat den stillingen. Når virksomhetskritiske stillinger utlyses gjelder det å kjenne de rette folkene. Å skulle være sin egen personelloffiser er en ting vi alle skal kunne være, men når du er utdannet til det i tillegg og ikke får lov til å søke på en slik jobb, fordi de ikke utlysesda blir det ikke lengre en utfordring, men et problem. Jeg er veldig klar over at Forsvarets behov er styrende, men jeg trenger detektivhjelp for å finne en relevant stilling. Poenget mitt er: man må kjenne noen, må framsnakke seg selv- og andre og virkelig selge seg selv inn i de fora hvor man mingler med de rette folka. De folkene som utlyser, vurderer og ansetter. Så kjære kollegaerbruk tiden godt og bli kjent med folk for plutselig er det dem som er disse noen og som skal vurdere deg til en stilling. Et annet aspekt jeg drodler litt rundt er at folk rett og slett slutter når de ikke kan få den jobben de ønsker, ei heller får flytte og endre avdeling når det passer for dem. Jeg forstår at det i utgangspunktet er smart med sperrefrister, men hva om man heller belønner folk for å stå i stilling over tid istedenfor å straffe de som vil bytte. Som mor benytter jeg ofte belønningsprinsippet og det funker. Det funker på menige soldater og på kollegaer som motivasjon. Hvorfor gikk vi bort fra belønning på å stå ut kontrakter og til sperrefrister, jo nettopp for å unngå den høye turnoveren. Men se deg rundt ellers i samfunnet. Hvor mange av vennene dine har mer enn 15 år under samme arbeidsgiver? Så lenge man kan skifte når man selv ønsker føles friheten større. Jeg mener at et fint virkemiddel er altså belønning, men dette kan ta mange former for eksempel bonus i lønn, feriedager, kurs og kompetanseøkende tiltak. Ingen uttømmende liste, men forslag. Nå har jeg fortalt min subjektive mening, en kort refleksjon og satt ting meget på spissen. Jeg er bare en helt vanlig militært ansatt som så en mulighet og tok den tre års ferie. Tre år hvor livet fikk bestå av mer enn tradisjonell ordregiving, oppstillinger, mønstring og formaninger. Tre år hvor jeg hadde Gjemmekontor på sofaen hjemme, ble mor for tredje gang, enke, gjennomførte omfattende oppussing hjemme og produserte ca to BA og en Master. Fortsatt etter tre år på ferielinjen ved KS har ikke Hærstaben klart å presentere en stilling i henhold til deres bestillinger. Er det på tide å gå tilbake til to-trinns beordring, og planlegge stillingene man skal bemanne før man gir studieplass eller finnes det en smartere løsning for fornuftig personellforvaltning hvor man belønner personellet for å stå i stilling? forposten 13
Aktuelt Jeg er Soldat Med god samvittighet Min kone forteller om alt hun ikke har rukket å gjøre. Klesvasken som har hopet seg opp, bilen som fusker på morgenen med to trøtte unger inni som la seg for sent dagen før. Huset som ikke ser ut! Og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke bryr meg. Anonymt innlegg Nesten hver dag jeg er i misjonsområdet, har jeg dårlig samvittighet. Jeg prøver å tenke positive tanker. Trøste meg med at de hjemme har det bra. At de ikke tenker så mye på meg. Men gleder seg fra tid til annen til jeg skal komme hjem. Håper de har det bra i barnehage, på skole og i jobb. Krysser fingrene for at det er fint vær hjemme, slik at det blir lettere for min kone å gjøre ting i huset, gå tur med hunden. Mens barna er på trampolina og hopper med nabobarna. Håper ikke nabobarna spør Lars og Jonas hvor pappaen deres er. Ikke minne de på at han er borte igjen, og det er en, i Jonas øyne evighet til han kommer hjem igjen. Nå skal det sies at Jonas på 5 år har et raust forhold til det å definere evigheten. Mens Lars på 6 mener evighet befinner seg på andre siden av universet. Noe jeg også kan tenke at den gjør. Tiden slik jeg opplever den, når sporlys pisker inn i siden på bilen mens jeg hører min egen pust prøver etter beste evne å hjelpe meg å tenke klart, er en evighet, min evighet. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg synes at det å leve til det fulle, oppleves kun når man har sett døden blunke til deg. Og jeg plages med den tanken, at fra tid til annen hadde jeg vært best tjent med ikke å ha familie. Verst ble da de yngste klarte å sette ord på hva de synes om at jeg er så mye borte. Når barn klarer å male sine følelser på deg, blir det tyngre å være egoist. Det var lettere da de var yngre. Da kunne jeg se de i øynene å tenke, heldigvis forstår de ikke. Men jeg ville aldri vært de foruten. Den tunge pusten har gjort jobben sin. Det som sitter i ryggmargen får fritt spillerom. Det er for de hjemme, jeg er her. Og jeg kjenner jeg har 2 store grunner til å leve. Familien her, og familien hjemme. Og jeg prøver å være takknemlig for begge deler. Kom unna sist skuddveksling i live. Etter debriefen med slitne, men glade gutter, ringer til min kone for å gi livstegn fra meg. to uker siden sist. Hun lurer på hvordan det står til, og jeg sier som jeg pleier, bra! Og du da? Min kone forteller om alt hun ikke har rukket å gjøre. Klesvasken som har hopet seg opp, bilen som fusker på morgenen med to trøtte unger inni som la seg for sent dagen før. Huset som ikke ser ut! Og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke bryr meg. Og jeg blir irritert over meg selv for at det eneste jeg ønsker å høre er at alt går bra, at Lars gjør lekser med et smil, Arild på 14 rydder rommet sitt uten protester, at Jonas ikke har slengt med døra så glasset knuses i et av sine raseriutbrudd. Alt det fine vil jeg høre, for å bøte på min dårlige samvittighet. Så blir jeg forbannet over at min kone ikke tar innover seg at jeg er med på noe som er større enn hennes trivielle problemer, 14 forposten
hennes I-landsproblemer. Jeg er sendt ut av det norske folk, i tjeneste for Norge! Sendt ut for å oppfylle min del av den sosiale kontrakten med samfunnet. Og i det hele glemmer jeg at Kristins Norge, mens jeg er borte, er et to etasjes stavernsgult hus med plen og gjerde som burde vært malt før jeg dro. Når vi har snakket sammen på telefon legger vi alltid på som venner, ektefeller. Det er en avtale vi gjorde første gang jeg reiste ut. Bare sånn i tilfelle Jeg går tilbake til laget. Noen av de andre gutta har også rukket å ringe hjem. Nå, hvordan stod til i heimen? Jeg svarer bare delvis. Men konkluderer med at det er deilig å være her. Eneste man trenger å tenke på er å berge livet. Hør etter! Det blir stille i briefteltet. Det er gjort observasjoner av MAM`s i sektoren vår. De skal være tungt bevæpnet. Ak-47, PKM, RPG. Og noe som angivelig skal være større bomber. Oppdraget vårt går ut på å kjøre ut å pågripe eller nedkjempe fienden. Vi skal rulle først neste dag, i første lyse. Etter fellesbriefen, spres vi lagsvis. Lagføreren går gjennom planen i detalj. Alle forstår at dette med stor grad av sannsynlighet blir et hårete oppdrag. Taliban er våknet skikkelig til liv etter vinterdvalen. Men de er nok ulike i forhold til bjørnen. De bruker tiden mer effektivt. Og nå er de klare for å ta de vantro, okkupantene. Jeg håper jeg er like innbitt i min motstand mot en fiende på norsk jord, som de er på sin. Det står respekt av det mot og oppfinnsomhet de utviser i kamp mot oss. De er som oss, en fetter, en onkel, en sønn og en far. Som kjemper mot det samme på den andre siden. Vi har bare en forskjellig virkelighetsoppfatning på hva som er riktig og hva som er galt. De tror på sitt, vi på vårt. Vi går gjennom ROE`en atter en gang. Vi repeterer for hverandre hva som gjelder på det som måtte bli slagmarken. Det handler om og ikke gjøre skam på den edle kunsten å kjempe om liv og død. Det gjelder å kjempe for det man tror på. Når vi reiser ut, for Norge. I kampens intense hete: våre norske kollegaer! Etter noen timers søvn laster vi opp på kjøretøyene og forlater den tilsynelatende trygge leiren. Jeg kikker på det norske flagget som er knytt fast i antennen på bilen foran meg. Det norske flagget som vaier i vinden for hver og en av oss. Jeg tenker på de der hjemme, at min kone ville vært stolt av meg, sin soldatmann! Jeg er en soldat med god samvittighet, fordi jeg er en norsk soldat! forposten 15
Aktuelt Geniet versus systemet Kan Forsvarets rigide karrierepolitikk føre til forspillelse av uvurderlig strategisk kompetanse? Tekst: Simen Størkersen, kadett Sønsteby Denne artikkelen handler overhodet ikke om meg selv. Imidlertid er undertegnede observant nok til å ha registrert at denne typen mennesker finnes i vår organisasjon. Jeg sikter til de militære supertalentene. Jeg er neppe alene om å ha identifisert at graden av militærteoretisk forståelse varierer stort blant kadettene ved Krigsskolen. Det er ikke til å stikke under stol at enkelte av skolens fremadstormende offiserer unektelig er langt klokere enn gjennomsnittet i sine respektive kull. Noen svært få er rett og slett så vel begavet at de allerede som kadetter holder et intellektuelt nivå som overgår majorer flest. Mitt spørsmål er derfor: er det ikke kontraproduktivt at disse må gjennom det samme karriereløpet som alle andre? Fra tid til annen Sverre Diesen, den moderne norske tenkende offisers liksom-gudfar, er et tydelig eksempel på tregheten i den militære karrierestigen. Allerede under hans tid som kadett virket det nok åpenbart at han gjennom sin fremtidige karriere ville være mer innsiktsfull enn majoriteten av sine jevnaldrende kolleger. Allikevel måtte han bli nesten 50 år før han kunne bli sjef for Strategi- og langtidsplanavdelingen ved Forsvarets overkommando (fra 2003 kjent som Forsvarsstaben). Diesen var intet mindre enn 55 år da han ble forsvarssjef, en stilling han pent måtte fratre fire år senere. Da var han blitt for gammel. Til sammenligning overtok amerikanske Jared Cohen i 2010 som sjef for tenketanken Google Ideas før fylte 30 år, det attpåtil i en organisasjon uten særaldersgrense. Vidunderbarna Innenfor nær sagt alle disipliner og fagmiljøer dukker det plutselig opp unge supertalenter. Et dagsaktuelt eksempel fra idrettsverdenen er den 15 år gamle Strømsgodsetspilleren Martin Ødegaard. Til tross for sin unge alder har han vist seg frem som en av Norges beste fotballspillere, noe som har gitt han sjansen blant langt mer erfarne spillere på A-landslaget. Nå kan man riktignok med enkelhet argumentere for at forvaltning av voldsmakt er en langt mer alvorlig og komplisert disiplin enn fotballsparking, men eksemplet Ødegaard illustrerer likevel et rasjonelt prinsipp: slipp de beste til blant sine jevnbyrdige, uavhengig av alder og erfaringsnivå. Kunst og vitenskap Enkelte vil nok avskrive fotballsammenligningen som flåsete, irrelevant og overfladisk. De vil hevde at krig 16 forposten
Det er da virkelig ingenting som tilsier at Carl von Clausewitz militære innsikt for alltid vil være unikt stor og umulig å overgå. representerer noe radikalt annerledes enn idrett, militær profesjonsutøvelse omhandler tross alt både storpolitikk og strategi ja, en kombinasjon av kunst og vitenskap! Men hva så? Sjakkspilleren Bobby Fischer og psykologen Jean Piaget er bare to av utallige eksempler på vidunderbarn fra henholdsvis kunsten og vitenskapen som allerede i ung alder bemerket seg, så hvorfor skulle man utelukke fremveksten av militære supertalenter fra tid til annen? Det er da virkelig ingenting som tilsier at Carl von Clausewitz militære innsikt for alltid vil være unikt stor og umulig å overgå. Tilpasset majoriteten Nær sagt ukentlig hører jeg at «personellet er Forsvarets viktigste ressurs», noe jeg selvsagt er helt enig i. Imidlertid mener jeg vår organisasjon har et stort potensiale hva gjelder utnyttelse av nettopp denne ressursen. For å avslutte vil jeg derfor returnere til Forsvarets karrierepolitikk, som for meg fremstår som kun til dels fornuftig. Systemet per i dag passer tilsynelatende de aller fleste, både de ambisiøse som vil opp og frem og så snart spesialistordningen er på plass også de som ønsker et mer horisontalt karriereløp. Problemet er imidlertid at talentutviklingen ikke er bevisst nok, hvilket fører til at de mest lovende unge strategene må bruke årevis på utdanningsledelse og virksomhetsstyring på tropps- og kompaninivå. Vidunderbarna bruker nesten en hel karriere på å nå stillingene hvor deres kvaliteter hører hjemme og hvor de virkelig kan fungere som uvurderlige ressurser. Og når de først når frem dit må det jobbes raskt for da er pensjonsalderen like rundt hjørnet. forposten 17
Aktuelt Fjellkurs SOMMER Tekst: Daniel Mood Haugom, kull Sønsteby Foto: Bendik Martinussen, kull Sønsteby FERDRÅDET «Da er et bare å finne frem saksdokumentene», innleder Nils Faarlund i krinsen bestående av åtte kadetter fra Kull Sønsteby og han selv. 77-åringen, som siden 1967 har vegledet kadetter i mestring av fjellet, har akkurat innledet dagens ferdråd. Dagen er satt av til en ferd langs tregrensen ved foten av stupbratte Skogshorn i Hemsedal, og vi skal etter hvert forflytte oss inn i naturen. Det regner, og på tross av at gørr-texen gradvis gir etter for værets påkjenninger, har krinsen sin helt klare fordel. Ikke bare symboliserer den fellesskap og likeverd, men den gir også bra med ly for både vær og vind. Med saksdokumentene (kart) i den ene hånda, og morgenkaffen i den andre, tar vi oss god tid til å planlegge ferden, som viser seg å bli i underkant av fem kilometer lang i et forholdsvis flatt og infanterivennlig lende. Iberegnet en times lunsj skulle det tilsvare ca. 500 meter i timen. For de fleste av oss, som med enkelhet hadde klatret opp og ned de 1000 høydemetrene til Skogshorn på halve tiden, føltes dagen som en evighet. Å VÆRE UNDERVEGS Nils tar oss med på en reise gjennom kortversjonen av siste istid og han forteller om hvordan stølsdriften i Hemsedal foregikk for flere hundre år siden. Det viser seg etter hvert at æreskadetten har flere gode historier på lur, og brått synes det som om alle har latt seg rive med. Det er som om tiden og målet for ferden ikke lenger er relevant, men at det handler mer om å være undervegs, om å være årvåken og nysgjerrig. Verdens minste tre, røyskatter, fleinsopp, mose og maur og spiller noen av de sentrale rollene i dagens ferd. For med Faarlunds filosofiske betraktninger og spissformulerte påstander, utvikler disse oppdagelsene seg til timelange diskusjoner om vår egen opprinnelse, våre verdier, profesjonen, og om hva som er verdt å forsvare. FOMLING OG FAMLING Klatrekurs. Sommerferie. Mestringsøvelse. Dannelsesreise. Dette er overhørte beskrivelser av det som i KSordren omtales som «Fjellkurs sommer». Det er jo nettopp fjellet og det stupbratte lendet som danner kulissene for denne uken i Hemsedal, der aktivitetene strekker seg fra buldring og teknikktrening til ruteklatring, rappellering og overfiring. I fjellveggen er det tydelig at flere befinner seg langt utenfor sine egne komfortsoner, mens andre kommer sjelden høyere enn hvilepuls. Men på tross av svært ulike forutsetninger og varierende kunnskaper, utgjør de ulike aktivitetene en felles arena der vi i små grupper «fomler og famler» oss frem til egne løsninger. Målsettingen er blant annet å utvikle eget og andres lederskap og mestringstro, men ikke minst for å øke vår egen fortrolighet med fjellet og den frie naturen. Riktignok var ofte opplevelsen av mestring den dominerende, som da vi ble forlatt av veglederen på andre standplass langs ruta i Skurvefjell med 100 meter fritt fall i alle retninger. Der stod vi, tre kadetter med fire tau og hundrevis av muttere, kroker og andre metalldingser hengende rundt livet, undrende over hvordan dette skulle gå til. Ingen fortalte oss hva vi skulle gjøre, men summen av tankene 18 forposten