Veileder for konvertering og samordnet kartlegging av livsmiljøer i MiS-kartlegging til naturtyper I mange kommuner er det biologiske mangfoldet kartlagt både i form av naturtyper etter DNhåndbok nr.13-1999 og gjennom MiS-kartlegging på de enkelte skogeiendommer. For at kommunen skal kunne nytte informasjonen fra MiS-kartleggingen på en hensiktsmessig måte, er det nedenfor gitt veiledende retningslinjer som kan brukes i etterkant av MiS-kartlegging som hjelp ved konvertering av MiS-data til naturtypedata. Den kan også brukes som hjelp til samordnet feltarbeid ved at kommunen (evt. statlig miljømyndighet) gir takstinstitusjonen i oppdrag å foreta naturtypekartlegging i tilknytning til MiS-kartlegging. Ved slik konvertering eller samordning vil det alltid finnes overgangsformer og tvilstilfeller som er unntak fra regelen. Det bør derfor gjøres en skjønnsmessig vurdering basert på all tilgjengelig informasjon for å fastslå om konverteringsreglene bør overstyres. Ved konvertering til naturtyper på grunnlag av eksisterende MiS-data kan være nødvendig med feltarbeid for å få et tilfredsstilende resultat. Ved samordnet kartlegging er det viktig med en god kartlegging av de parametrene som brukes i konverteringen. Tilleggsparametere som skal registreres: - Lokalitetsnavn - Naturtyper med % angivelse. Både hovednaturtype og andre viktige naturtyper bør noteres. - Verdi, med kort begrunnelse - Kortfattet biotopbeskrivelse som gir rom for andre observasjoner og skjønn Naturtypen gis en egen avgrensing dersom den avviker fra MiS-figuren. Tilleggsparametrene kan registreres i eget skjema, eller ved at de legges inn i registreringsskjemaet for MiS. Avgrensing og verdisetting Avgrensing I naturtypekartleggingen utgjør avgrensningen i prinsippet bare naturtypen som sådan. Rødlistearter kartlegges som egne objekt. Dette kan være punkt (for eksempel reir) eller flater (for eksempel en plantepopulasjon eller et funksjonsområde for våtmarksfugl). I MiSkartleggingen skilles det på avgrensning av de enkelte miljøkvalitetene (livsmiljøene) og avgrensning av forvaltningsareal. MiS-figuren er en avgrensning av konsentrasjonen av en bestemt miljøkvalitet (enkelte kvaliteter, eks. hule lauvtrær skal også punktfestes). En avgrensning av forvaltningsareal foretas etter en prosess med rangering og utvelgelse. Forvaltningsarealet vil for eksempel kunne omfatte buffersoner der kvalitetene er særlig sårbare overfor kanteffekter (for eksempel hengelav i fuktig miljø). Ansamlinger av figurer blir ofte slått sammen til større forvaltningsenheter (komplekslokaliteter). Hvordan dette blir 1
håndtert rent datamessig (digitalisering) kan variere, og det er derfor nødvendig å avtale produksjonslinjer for dette på forhånd. Formålet med arealavgrensninger er i denne sammenheng primært å ivareta sjeldne arter, elementer/habitater eller naturtyper. Avgrensningen skal altså ikke bare sirkle inn verdiene, men være slik utformet at verdiene sikres på sikt. Å endre på grenser satt i MIS prosjektet eller evt. slå sammen flere figurer kan være vanskelig og også tidkrevende dersom det skal gjøres av andre enn de som har gjort registreringen. Når det er avtalt at naturtypekartlegging skal foretas i tilknytning til MiS-kartleggingen, bør det inkluderes forslag til avgrensning av komplekslokaliteter, dvs. figuransamlinger som må forventes å utgjøre hotspotområder/nøkkelbiotoper for rødlistearter. Tilsvarende bør en også ha større fokus på å avgrense buffersoner og spredte miljøelementer i tilknytning til livsmiljøene når grenser skal settes. Ved samordnet kartlegging bør slike avgrensninger foretas i felt. Dersom avgrensingen avviker fra MiS-figuren (særlig aktuelt for komplekslokaliteter) må det også avgrenses en ny figur. For å få en hensiktsmessig figurering av naturtypene bør MiS-lokaliteter som er mindre enn 5 daa sees i sammenheng med andre livsmiljøer eller utvides med utgangspunkt i data som finnes på bestandsnivå. Verdisetting Naturtypekartleggingen har en tredelt inndeling i verdi, A områder (Svært viktig), B områder (Viktig) og C områder (Lokalt viktig), basert på et sett verdikriterier gitt i DN håndbok 13.1999. Ved MiS-kartlegging foretas det ingen verdisetting i felt. Basert på kvantitative og kvalitative kriterier foretas det i forbindelse med utvelgelsesprosessen i ettertid en rangering av alle kartlagte livsmiljøer. Sammen med avledete tilleggskriterier kan denne rangeringen gi grunnlag for en skjønnsmessig verdisetting i A, B og C-områder. Begge systemene vekter komplementære verdier i den forstand at de fokuser på at alle naturmiljøer i skog har sine spesialiserte arter. Og at det derfor er viktig at hele variasjonsbredden av naturtyper og livsmiljøer fanges opp. Nedenfor er det listet opp de kriterier som er utslagsgivende for verdi og rangering i MIS og naturtypekartlegginga. Måten de ulike parametrene blir dokumentert på varierer mellom metodene. Naturtypekartlegging Kriterier for å skille lokaliteter av samme type: Artsrike naturtyper (må sees i forhold til potensial) Utforminger i sterk tilbakegang Størrelse Påvirkning Forekomst av rødlistearter Kontinuitetspreg Sjeldne utforminger Tredimensjoner Liggende og stående død ved Gadd, høystubber, grove avvikende trær Bergvegger og store steiner Indikatorarter på kontinuitet Viltverdier 2
MiS Kriterier som er definert som avgjørende for rangering Rangeringen av registrerte objekter innen en type livsmiljø bygger på to hovedprinsipper: mengde og kvalitet. Mengde er gitt ved areal og antall, og kvalitet er gitt ved treslag, diameterklasse, nedbrytingsgrader, rike vegetasjonstyper og himmelretning Kvalitet inkluderer: Dimensjoner av død ved Nedbryting av død ved Enkelte rødlistearter Sjeldne vegetasjonstyper, rike typer (avgjøres lokalt hvilke vegetasjonstyper som skal rangeres først) Forekomst av Bergvegger Forekomst av Raviner Forekomst av Bekkekløfter Generelle, veiledende verdikriterier Verdi vurderes ut i fra standard MiS-parametre (som brukes i dagens rangering av figurer), samt tilleggsparametere. Verdi av et gitt habitat/substrat øker i regioner med høy tetthet av rødlistearter (hotspot-regioner). Hvis en figur/komplekslokalitet skårer høyt på flere/mange kriterier, kan den kvalifisere til A- område. Verdikriteriene vil skille seg noe fra de såkalte strukturbetingete og de naturbetingete livsmiljøene. Førstnevnte baserer seg på forekomst og kvalitet av gammelskogsstrukturer (mengde av grove læger, osv.), og her er verdi nokså direkte avhengig av påvirkningsgrad. En del naturtyper i naturtypekartleggingen vektlegger også de strukturbetingete habitatene, for eksempel urskog/gammelskog, gammel lauvskog, osv. I de naturbetingete livsmiljøene vil verdisetting fortrinnsvis basere seg på spesifikke, naturgitte forhold (geologi, topografi, osv.) som gir spesielle og særlige artsrike utforminger av skogtyper. I prinsippet er det her et element av en absolutt verdi uavhengig av (moderate) kulturinngrep (en blåveisrik lindeskog på kalk kan for eksempel være flere tusen år gammel). De naturbetingete habitatene dekkes først og fremst av livsmiljø rik bakke, som tilsvarer de rike naturtypene rik edellauvskog, kalkskog, osv. Bekkekløfter er et annet, naturgitt miljø som fanges opp i begge kartlegginger. Ved verdisetting av lokaliteter som kan føres til disse naturtypene vil verdien ofte både basere seg på naturgitte forhold og på påvirkningsgrad ( intakthet ). Lindeskog på kalk har i utgangspunktet høy verdi fordi skogtypen er sjelden og huser mange rødlistearter. Hvis den i tillegg har gammelskogspreg med for eksempel grove, hule lindetrær (habitat for rødlistede billearter) vil verdien øke ytterligere. På slike, særlig rike lokaliteter vil det ofte være en ansamling av figurer av naturbetingete så vel som strukturbetingete livsmiljø. Verdikriterier som er viktige ved bruk av MiS-data i naturtypekartlegging: 1. Alle livsmiljøer - forekomst av rødlistearter (forekomst av E, V (og R)-arter og/eller ansamling av rødlistearter gir A-verdi) - forekomst av spesielle, verdifulle elementer i figuren (for eksempel styvingstrær, barlind) - større ansamlinger av figurer vektlegges, spesielt der noen av figurene skårer høyt på andre kriterier, der det er figurer av mange ulike livsmiljø. 3
- verdisetting bør regionaliseres; store mengder av et element i en region (for eksempel granlæger) gir lavere verdi enn der det er svært lite (jfr. bruk av inngangsverdier i MiS); stor tetthet av rødlistearter knyttet til gitte habitat i en region gir forhøyet habitat-verdi (stor sannsynlighet for at dette rødlistehabitatet her virkelig er bebodd av rødlistearter) 2. Strukturbetingete livsmiljøer ( livsmiljønr 1, 2, (3, 4, 5), 6, 7)(MiS-instruks 2001) - forekomst (antall og konsentrasjon) av gammelskogselementer (gamle trær, læger/død ved, rikbarkstrær; vektlegges i MiS-rangering) - vekting av grove dimensjoner (stor miljøverdi; vektlegges i rangering) - grad av uberørthet/kontinuitet (kontinuitet i død ved og gamle trær; indikeres av mye sterkt nedbrutte læger, men kontinuitet ofte vanskelig å vurdere (jfr. bestandshistorie)) - forekomst av læger/gamle trær av regionalt sjeldne/rike treslag som osp, selje og edellauvtrær - størrelse - mangfold i elementer (grove læger av forskjellige treslag; rikbarkssamfunn på mange treslag, osv.) 3. Naturbetingete livsmiljøer (vekt på livsmiljønr 9 rik bakkevegetasjon) - vekting av rikhet (jordsmonn, vegetasjonsutforminger), ved forekomst av flere/mange kravfulle indikatorarter (blåveis, m.m.; se liste), høy grad av frodighet i form av større/dominerende forekomster av enkelte indikatorarter (se vedlegg: eks. på bruk av dette i dag i MiS) - forekomst av truete vegetasjonstyper eller lokalt angitte hotspot-habitater med særlig høyt potensial for rødlistearter (for eksempel kalklindeskog, kalkfuruskog, lavrik kystgranskog, m.v.) - vekting etter dominerende treslag (regionalt sjeldne treslag vektes; edellauvskog-boreale treslagbarskog) - grad av velutviklethet (jfr. beskrivelse av vegetasjonstype med indikatorarter, m.v. på faktaark) - grad av intakthet (mangel på inngrep som veier, tilplanting av fremmed treslag, osv.) - grad av gammelskogselementer skåres ved forekomst av miljøverdier/figurer av andre livsmiljø - bekkekløfter vektes etter egenverdi (velutviklet topografisk, grad av skyggefullt, fuktig mikroklima, m.v.), samt etter forekomst av andre, verdifulle livsmiljø i kløfta For hver naturtype er det satt egne kriterier for de mest verdifulle lokalitetene, dvs. A og B områder, men ikke C-områder. Kriterier for verdisetting er nærmere beskrevet i DN-håndbok nr. 13 om kartlegging av naturtyper. Det er satt i gang et arbeid med å gå gjennom og justere verdisettingen av de ulike naturtypene. De kriteriene som er gitt for verdisetting av naturtyper her bør i all hovedsak gjelde, og eventuelle avvik fra disse bør dokumenteres i tekstform. Mange livsmiljøer i skog oppfyller ikke de kravene som er satt til A og B områder. Disse kan sette i kategori C. Det er laget en oversikt over truete vegetasjonstyper (jfr. truete vegetasjonstyper i Norge, NTNU Rapp. Bot. Ser. 2001-4) i naturtypene til hjelp for verdisetting av naturtyper. Lokaliteter med vegetasjonstyper i kategoriene akutt truet og sterkt truet vurderes som A- områder, og lokaliteter med vegetasjonstyper i kategoriene noe truet og hensynskrevende vurderes som B-områder. Se vedlegg 4 Konvertering av det enkelte livsmiljø (Livsmiljønr. i MiS er satt i parantes) Stående død ved (1) og liggende død ved (2) Livsmiljøene karakteriserer gammel skog når det finnes i en viss mengde. Rik vegetasjon bør i prinsippet overstyre gammel skog. Dermed er vegetasjonstypen delvis i kombinasjon med treslag avgjørende. Edelløvskogstyper føres til rik edelløvskog, kalklågurtskog til kalkskog, obs :gråor-heggeskog til gråor-heggeskog og rik sumpskog, svartorstrandskog og varmekjær kildeløvskog til rikere sumpskog. I kommuner med mye fattig berggrunn vil det trolig være 4
fornuftig å føre rike utforminger av lågurtskog til kalkskog. Fattige vegetasjonstyper dominert av gamle bartrær føres til urskog/gammelskog, mens fattige vegetasjonstyper dominert av edelløvtrær føres til gammel edellauvskog (for eksempel blåbæreikeskog og blåbærbøkeskog). Forekomster med gamle boreale lauvtrær føres til gammel lauvskog. Død ved finnes ofte i kombinasjon med eldre lauvsuksesjon og rik edellauvskog, gammel edellauvskog og rikere sumpskoger. Ved de fleste kombinasjonsmuligheter vil nøkkelen over kunne brukes. Rikbarkstrær (3) Rikbarkstrær er et element som kartlegges for å fange opp potensielt interessante forekomster av moser og lav knyttet til trær med forholdsvis rik bark. Rikbarkstrær kan inngå som spredte trær i barskog (for eksempel store seljer eller rogn) eller mer hyppig i blandingsskoger. På samme vis som for død ved benyttes kombinasjoner av vegetasjonstype og dominerende treslag til å avgjøre naturtype. Lobarionsamfunn karakteriserer også kystgranskog og rikbarkstrær i dette miljøet føres til kystgranskog (se under kystgranskog). I områder med lauvskogsdominans: 1. Alm, lønn, ask, lind, eik osp, selje, rogn... Gammel lauvskog Gråor.. 2 Kulturlandskap (veg. type=hagemark + styvingstrær).. Hagemark 2. Neverlav på gråor i veg. type gråor-heggeskog.. Gråor-heggeskog Neverlav på gråor i veg. type viersump Rikere sumpskog Gråor i blanding med andre lauvtrær (fattigere) Gammel lauvskog De viktigste treslagene for disse artene varier fra landskap til landskap avhengig av hvor de eldste trærne finnes, berggrunnsforhold og klima. Områder med stort innslag av styvingstrær og med mark som hevdes eller har vært hevdet opp til nylig, bør betegnes som hagemark. Trær med hengelav (4) Trær med hengelav finnes i hovedsak i barskog, fortrinnsvis på eldre trær, og føres til urskog/gammelskog. Hengelav karakteriserer også kystgranskog, og forekomster i dette miljøet føres til kystgranskog. Flere små forekomster vil trolig ikke være tilstrekkelig til å tilordne lokaliteten gammelskog. Her må det foretas en skjønnsmessig vurdering, for eksempel om miljøet finnes i kombinasjon med andre livsmiljøer. Kombinasjon av vegetasjonstype og treslag benyttes, som for død ved. Livsmiljøet forekommer ofte i kombinasjon med livsmiljøet gamle trær (6) samt liggende (2) og stående død ved (1). Alle kombinasjoner vil gi samme naturtype som resultat - urskog/gammelskog. Eldre lauvsuksesjon (5) Livsmiljøet eldre lauvsuksesjon omfatter lauvrike pionerbestand med nordlige lauvtrær som osp, gråor, selje, bjørk og rogn. 5
1. 0sp, selje, rogn Gammel lauvskog Svartor (>30%) Rikere sumpskog Vær obs på at svartor også (vanligst) finnes i fattig sumpskog, gjerne i blanding med gran Kulturlandskap (veg. type=hagemark + styvingstrær).. Hagemark 2. Bjørkeskoger med kontinuitetspreg.. Gammel lauvskog Bjørkeskoger med høgstauder (rik bakke) Bjørkeskog med høgstauder Bjørkeskoger på kalk Kalkskog 3. Gråor i veg. type viersump Rikere sumpskog Gråor i blanding med andre lauvtrær (fattigere/tørt) Gammel lauvskog Gråor i veg. type gråor-heggeskog Gråor-heggeskog Eldre lauvsuksesjon forekommer ofte i kombinasjon med rik bakkevegetasjon (9) samt stående (1) og liggende (2) død ved. Gamle trær (6) Dette livsmiljøet vil som regel tilsvare gammelskog, men ved sparsomme forekomster vil det kunne være aktuelt å føre lokaliteten til andre naturtyper ut fra vegetasjonstype og treslagsammensetning Livsmiljøet gamle trær omfatter både bartrær og lauvtrær. Gamle bartrær skilles ut etter alder, gamle lauvtrær etter dimensjon på trærne. 1. Gamle edellauvtrær. Gammel edellauvskog (gjelder for fattige vegetasjonstyper, ellers bør rik edelløvskog brukes) Boreale lauvtrær.. Gammel lauvskog Gran og furu på kalkgrunn.. Kalkskog Gran og furu på andre veg.typer.. Urskog/gammelskog Gamle trær forekommer ofte i kombinasjon med stående (1) og liggende (2) død, eldre lauvsuksesjon (4), trær med hengelav (5). Gammel edellauvskog forekommer i kombinasjon med rik bakkevegetasjon (9). Hule trær (7) Dette er som regel spredte forekomster som inngår i naturtypene rik edelløvskog, gammel edelløvskog, gjengroende hagemark/høstingsskog eller gammelskog. Vegetasjonstype og treslagssammensetning avgjør. Dette livsmiljøet vil i all hovedsak være knyttet til rike og/eller gamle edellauvskoger, men grove og hule eiker finnes også, i deler av landet, i boreonemorale blandingsskoger og også på impediment. Dersom verdien av barskogen er større enn for enkelte hule trær bør naturtypen Urskog/gammelskog benyttes, ellers gammel edellauvskog/rik edellauvskog. Kvaliteten og mengden av hule trær bør være med på å angi verdien for lokaliteten som avgrenses. Dersom de kun er snakk om enkeltstående trær uten at andre kvaliteter er registrert bør de sorters under andre viktige forekomster i skog, eller under store gamle trær, selv om denne naturtypen i utgangspunktet skal kartlegges i kulturlandskapet. Bør avgrenses i sammenheng med andre livsmiljøer som finnes på stedet. Dersom andre livsmiljøer ikke finnes avgrenses de rundt hvert enkelt tre eller gruppevis. De aller fleste lokaliteter med hule trær som er MiS-kartlagt (særlig eik) bør få A eller B status da dette er elementer i skogen som er svært viktige for en rekke sjeldne arter, spesielt insekter. Som en del av naturtypekonverteringen bør det i tillegg vurderes å undersøke trærne for lav, moser, sopp og insekter for å få et bilde av artspotensialet i planområdet. Det bør vurderes en kvantitativ grense for A og B verdi (> 10 hule trær gir A verdi, < 10 hule tær gir 6
B verdi). Store gamle trær i skogen som er under inngangsverdi fanges ikke opp eller evt. bare opp på bestandsnivå. Eiker over 60-80 cm er ofte hule inni selv om dette ofte er vanskelig og oppdage. Slike trær, spesielt eik, bør derfor punktfestes på samme måte som andre hule trær. Dersom slike trær finnes spredt i landskapet kan det lages større polygoner med angivelse av driftsform og nødvendige hensyn. I tillegg til diameter og treslag bør det dokumenteres om det er rødmuld inne i treet og om det er utviklet grov sprekkebark. Hule trær som viktige elementer for insekter begunstiges oftest av lysåpne forhold. Det bør derfor angis skjøtselsforslag for denne typen miljøer. Er det plantet rundt trærne, bør det åpnes opp osv. Lysåpne skoger med god sjiktning trenger ingen skjøtsel. Brannflater (8) Her er kartleggingsparametrene like i begge metoder med fokus på de yngste brannflatene. I Mis kartlegges alle brannflater yngre enn 10 år. Antall stående døde trær over 10 cm i diameter registreres, samt forekomst/fravær av stående død bjørk. Brannflater som får utvikle seg fritt går på sikt over i lauvsuksesjoner som er viktige for mange arter. 7
Rik bakke (9) Konverteringstabell for livsmiljøet rik bakke. Når det forekommer overlappende livsmiljøer som gir andre naturtyper skal en ta utgangspunkt i vegetasjonstypen ved konvertering. Miljø Vegetasjonstype Utforming Naturtype Fuktige Tørre Høgstaudeskog Gran dominerer Urskog/gammelskog Bjørk dominerer Bjørkeskog med høgstauder Bjørkeskog med kontinuitet Gammel lauvskog Gråor-heggeskog Flommarksutforming/raviner Gråor-heggeskog Or-askeskog Gråor-almeskog Viersump I vannkanten Rikere sumpskog 1 Lauv- og viersumpskog Varmekjær viersumpskog Rikere sumpskog Snelle-askeskog Gråor-heggeskog Gran- og bjørkesumpskog Rikmyr i skog Rik hagemarkskog Purpurlyng-furuskog Rikt hasselkratt Kalklågurtskog Slakkstarr svartor type Rik form Rikere sumpskog Rikere sumpskog Fattige og interm. Sumpskoger 2 Lier og søkk med innslag av edellauvtrær (i hevd) Ikke i hevd Tørr- og frisk kalkfuruskog, kalkbjørkeskog og kalkgranskog Dominans av edellauvtrær Lågurtskog (rike former) Barskogsdominans Boreal lauvskog dominerer Lågurt-eikeskog Lågurt-bøkeskog Alm-lindeskog Edellauvtrær dominerer Rikmyr Hagemark /gammel lauvskog 3 Kystfuruskog Kalkskog Urskog/gammelskog Gammel lauvskog Rik hagemark Ikke i hevd, gammel lauvskog I hevd Hagemark 1 Dersom området er smalt og kan oppfattes som kantsone bør livsmiljøet vurderes innlemmet i en av naturtypene under hovedtype ferskvann/våtmark. 2 Det vurderes å opprette en naturtype i skog som heter fattig og intermediær sumpskog. 3 Treslagstypen som de antatt største verdiene er knyttet til bestemmer om naturtypen skal være edellauvskog eller boreal lauvskog. 8
Rik bakke kan forekomme i kombinasjon med alle andre livsmiljøer, men også som eget livsmiljø. Som eget livsmiljø kan det være vanskelig å avgjøre hvilken naturtype det skal tilhøre dersom det ikke finnes gode beskrivelser for treslag og evt. artsmangfold av planter. Bergvegger (10) Særlig markerte bergvegger bør føres til naturtypen sørvendte berg, særlig hvis berggrunnen er kalkrik. Bør helst avgrenses og verdsettes på grunnlag av artsforekomster. Potensialet for interessante arter er størst på soleksponerte, sørvendte kalkberg, men også skyggefulle bergvegger kan ha rike moseforekomster. Bergvegger utover dette bør registreres som et element i de naturtypene som opprettes. Enkelte ganger kan verdien av bergveggene i seg selv være tilstrekkelig til å avgrense en naturtype. For å gjøre dette bør en ha sterke indikasjoner på at det finnes spesielle arter eller faktisk påvisning. Bergvegger som ikke fanges opp i foreslåtte livsmiljøer, men kun på bestandsnivå vil i forbindelse med konvertering til naturtyper måtte undersøkes for arter før de eventuelt vurderes avgrenset. Leirraviner (11) For leirraviner i regnskogsområder, se nedenfor under kystgranskog. Bekkekløfter (12) Her er det fullt samsvar mellom MIS-kartleggingen og naturtypekartleggingen.. Bekkekløftene inneholder ofte flere livsmiljøer og det er da hensiktsmessig å slå figurer sammen og lage helhetlige avgrensninger av kløftene. Alle tilstedeværende livsmiljøer og deres kvaliteter bør beskrives. Tilleggsparametere føres for den helhetlige avgrensningen. Kystgranskog og kystfuruskog Kystgranskog og kystfuruskog er ikke definert som egne livsmiljøer i MiS. For å fange opp disse naturtypene i forbindelse med MiS-kartlegging er det nedenfor gitt beskrivelse av naturtypene samt relevante kriterier og registreringsparametere. Ved oppstart av MiSkartlegging som skal brukes til naturtypekonvertering i områder med kystgranskog og kystfuruskog bør det trekkes inn biologisk kompetanse for å kvalitetsikre registreringsopplegget. Naturtypene forekommer bare i deler av landet karakterisert ved et oseanisk klima. For kystgranskogen kan NIJOS-rapport @@ benyttes som støtte for geografisk avgrensing av potensielle områder. 2.12.1 Kystgranskog Naturtypen fanges i dag først og fremst opp i livsmiljøene eldre lauvsuksesjon (5), rikbarkstrær med neverlavarter (3), trær med hengelav (4) og rik bakkevegetasjon (9), samt mer tilfeldig gjennom livsmiljøer som stående (1) og liggende (2) død ved og gamle trær (6). Typen kan også forekomme i bekkekløfter og i fosserøykmiljøer. Livsmiljøet leirraviner (11) fanger opp granskog i hogstklasse fire og fem. Dette vil trolig fange opp områder med stort potensial i forhold til kystgranskog. Det kritiske for en del lokaliteter kan være at en ikke har nok tilleggsinformasjon til å gi de en riktig verdi i forhold til biologisk mangfold. Dette gjelder særlig grandominerte områder uten lett synlige lungeneversamfunn. For å sikre at de viktigste områdene blir gitt riktig naturtypeverdi, må kommunene trekke inn biologisk kompetanse for å kvalitetssikre og avgrense områder. Mulig restaureringsareal bør i denne sammenheng også vurderes. For kystgranskog skilles det mellom to typer i naturtypekartlegginga: 9
1. Lisidetypen (Fosen-Brønnøytypen) Forekommer ofte med stort innslag av boreale lauvtrær i mindre eksponerte lisider. Denne typen er sannsynligvis den enkleste å få til en akseptabel harmonisering av, spesielt hvis enkelte gode indikatorarter anvendes. En god kartlegging av lungeneversamfunn, der en mest mulig systematisk fanger opp gullprikklav og sølvnever, bør gjøre at en kommer langt i å definere denne naturtypen. Forekomst av lungeneversamfunn på grankvister er mindre relevant, da samfunnet som oftest går på lauvtrær (unntak er i første rekke noen lokaliteter i Brønnøy-området) og bare mer sekundært på gran. Som tillegg anbefales vurdering av eksposisjon (der nord og øst er best), alder på skogen, samt innslag av middelaldrende og gammel selje, rogn og osp. Generelt vil verdiene øke med innslaget av gamle lauvtrær og forekomster av indikatorarter/indikatorsamfunn. 2. Leirravninetypen (Namdalstypen) Forekommer med større grandominans på marin leire. Kombinasjonen av naturskog (eldre skog i hogstklasse V, kanskje også noe i hogstklasse IV) og leirraviner på finkornede løsmasser fører til at de fleste lokaliteter fanges opp. Forekomst av lungenever-samfunn på grankvister, skal registreres. Gullprikklav er en meget god indikator. Det samme gjelder trådragg. Denne arten er vanskelig å identifisere, men det bør i aktuelle takstområder tilrettelegges for opplæring og kontrollbestemmelse av arten. Ved verdisetting er det samtidig viktig å inkludere vurderinger av arrondering, da intakte leirraviner er vesentlig mer verdifulle enn leirraviner der deler (f.eks. den ene siden) er avvirket. Det er viktig å være oppmerksom på at Fosen-Brønnøy-utformingen av boreal regnskog også kan forekomme innenfor hovedutbredelsesområdet til Namdalsutformingen, men da primært i høyereliggende skog. Situasjonen er også motsatt, men Namdalsutformingen vil da primært dukke opp i lavereliggende skog. Når det gjelder østlige utforminger av boreal regnskog overganger mot suboseaniske fuktige skogsmiljøer, så er disse trolig verre å kartlegge med basis i artsmangfoldet direkte. I så tilfelle burde en benytte nokså vanskelig bestembare arter som trådragg og ulike skorpelav, deriblant knappenålslav. Det kan fanges opp mye ved å fokusere på forekomst av gamle, seintvoksende grantrær i kombinasjon med sumpskog/fuktskog. Det er da viktig å fange opp sumpskog både med fattige og rike vegetasjonstyper. Kystfuruskog Inndelingen av denne naturtypen i fire nokså forskjellige utforminger kan være problematisk, også i naturtypekartlegginga. Generelt frarådes for mye fokus på vegetasjonstyper og treslag, samt at eksposisjon og topografi bare bør benyttes sammen med andre parametere. Kystfuruskogene skal i prinsippet fanges opp i henhold til tillegg til MiS-instruks i 2002. Viktige utforminger av denne typen er: 1. Purpurlyng-furuskog Sjelden skogtype i Hordaland-Rogaland. Denne typen vil sannsynligvis være fanget opp før 2002 i livsmiljøer som gamle trær (6), liggende (2) eller stående død (1) ved. Purpurlyng-furuskog ble ikke registrert som egen vegetasjonstype før feltsesongen 2002. Fra 2002 bør det være enkelt å overføre resultatene fra MiS-kartleggingen til 10
naturtypekartleggingen. 2. Oseanisk lågurt-furuskog Forekomst av arter som eføy og kristtorn. Lågurtskog med disse artene fanger opp denne naturtypen,. 3. Fuktige furu-hasselskoger Med oseanisk og velutvikla lavflora. Blir fanget opp der rikbarkstrær (3) med lungeneversamfunn registreres, områder med død ved (1 og 2), rik bakkevegetasjon (9) og i områder med gamle trær (6). Dette er en vanskelig naturtype å konvertere/harmonisere, og det kan være nødvendig å benytte spesialkompetanse i slike områder. Typen huser flere svært kravfulle lavarter, som er vanskelige å artsbestemme. 4. Serpentinfuruskoger Forekommer i Møre og Romsdal, og fanges enklest opp gjennom berggrunnsforholdene som er enkle å observere (står stort sett på berggrunnskart, samt at de sees meget lett i felt). Slike kart vil være hovedgrunnlaget for identifikasjon, avgrensning og verdisetting. Som tilleggsparameter bør alder på skogen og skoghistorikk komme med (naturskog eller mer eller mindre kulturskog) ved verdisettinga. De fuktige skogene på Vestlandet er generelt vanskelige å kartlegge. Årsaken er dels at en del aktuelle organismegrupper (skorpelav, moser) er vanskelig å artsbestemme, og dels at kunnskapsnivået om naturtypene fortsatt er mangelfullt. 11