Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter i fjellet, skogen og langs kysten.

merkehåndboka Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter i fjellet, skogen og langs kysten. Utgitt av Den Norske Turistforening Forbundet KYSTEN Friluftsrådenes Landsforbund

merkehåndboka Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter i fjellet, skogen og langs kysten. Utgitt av Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund 2009

FOTO: julie maske Forord Denne boka erstatter «Merkehåndboka Håndbok for tilrettelegging og m erking av turruter i fjellet, skogen og langs kysten», utgitt av Den Norske Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) i 2002. Bakgrunnen for samarbeidet mellom disse tre organisa sjonene er det felles arbeidet med å utvikle kystleder. Boka er først og fremst en oppdatering fra 2002-utgaven. I tillegg har den blant annet omtalt følgende temaer; verneområder, universell utforming og bruk av GPS i planleggingen av turruter. Viktige bidrag er gitt fra en redaksjonsgruppe bestående av: Lise Havik og Frode Sandvik, Den Norske Turistforening (DNT) Ivar Otto Myhre, Forbundet KYSTEN (FK) Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund (FL) Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning (DN) Frode Sandvik har også stått for illustrasjonene i boka. Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund oppfordrer alle som tilrettelegger turstier og kystleder til å bruke retningslinjene i sitt arbeid. På den måten oppnår vi enhetlig og miljøvennlig tilrettelegging og merking som gjør det lett for publikum å bruke tilbudene uavhengig av kommune og hvilken organisasjon som er ansvarlig. Hele Norges tursjokolade I over 70 år har Freia Kvikk Lunsj vært forbundet med turer i skog og mark. Hele Norges tursjokolade har alltid vært opptatt av at også fremtidige generasjoner skal ha gleden av turtradisjoner og positive naturopplevelser, og har derfor inngått et langsiktig samarbeid med Den Norske Turistforening. Det står stor respekt av det arbeidet som legges ned på frivillig basis for å legge tilrette for turgåerne. Kvikk Lunsj har nå valgt å sette fokus på dugnadsarbeidet både internt, eksternt og i samarbeid med DNT for å kunne fortelle om det arbeidet dere legger ned. Oslo februar 2009 Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT redaktør Til alle som gjøre det mulig, takk for turen! Merkehåndbok 5

Innhold FORORD s. 8 INNLEDNING Ulike faser s. 8 Hvordan oppsto stiene? s. 8 Dagens tilrettelegging og merking s. 9 Bedre tilgjengelighet s. 10 DEL 1. LOVGRUNNLAG OG ANDRE FORUTSETNINGER Kulturminner s. 11 Verneområder s. 11 Allemannsretten s. 13 Innmark og utmark s. 13 Ferdsel med båt s. 15 Hevd s. 15 Rett til rasting, opphold og bading s. 16 Krav til ferdselskultur s. 16 Tilrettelegging og merking s. 16 Samarbeid med kommunen etter plan-og bygningsloven og friluftsloven s. 17 Gjerder og gjerdehold s. 18 Sikkerhet og erstatningsansvar s. 18 Avtaler - tinglysing s. 19 DEL 2. PLANLEGGING AV TURRUTER Grovplanlegging av traseen s. 20 Detaljplanlegging s. 22 Sommerruter og kyststier s. 22 Vinterruter s. 23 Kystleder s. 24 Godkjenning og tillatelser s. 25 Oversikt over aktuelle instanser s. 26 Oppdatering av kart- og rutebase s. 27 DEL 3. PRAKTISK ARBEID; TILRETTELEGGING OG MERKING Sommerruter og kyststier s. 29 Rydding s. 29 Tilrettelegging s. 30 Passering av myrer og andre våte områder s. 30 Passering av bekker og elver s. 32 Erosjonsvern s. 36 Passering av gjerder s. 37 Merking s. 38 Merking i skog, lavland og langs kysten s. 38 Merking i fjellet s. 41 Varding s. 43 Staker s. 45 Skilting s. 46 Informasjonstavler s. 51 Vinterruter i fjellet s. 52 Kvisting s. 52 Fastmerking s. 52 Informasjon s. 52 Vinterruter i skog s. 53 Merking s. 53 Informasjon s. 54 Overnattingssteder s. 55 Rasteplasser s. 55 Nærmere om kystleder s. 56 Båter s. 56 Brygger og fortøyningsplasser s. 56 Informasjon s. 57 DEL 4. VEDLIKEHOLD OG NEDLEGGING AV RUTER Vedlikehold s. 58 Vedlikehold av turstier s. 58 Vedlikehold av kvistede løyper s. 58 Nedlegging av ruter s. 59 VEDLEGG 1. Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet s. 60 2. Lovgivning som har betydning for turruter s. 61 3. Retningslinjer for opplegg og gjennomføring av dugnader s. 64 4. Rapport fra dugnader s. 66 5. Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter i fjellet s. 67 6. Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av turstier og skiløyper s. 69 LITTERATUR s. 77 INTERNETTSIDER s. 77 ADRESSER s. 80 67 Merkehåndbok Merkehåndbok 67

Innledning I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet. Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka. I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka. For informasjon, kontakt kommunen. Ulike faser Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme. Fasene i arbeidet kan deles inn i: Grovplanlegging av traseen se del 2 Detaljplanlegging se del 2 Godkjenning og tillatelser se del 2 Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking se del 3 Vedlikehold og nedlegging av ruter se del 4 Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet. Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere skal oppdage dette. Hvordan oppsto stiene? Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser, pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere, konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt, malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere, lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere, bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere. Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender, byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder. Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt. Dagens tilrettelegging og merking Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd, destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til vanskelighetsgrad. Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et eierforhold til tiltaket. Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold. Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne. Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har disse hensynene vært lagt til grunn. Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter 89 Merkehåndbok Merkehåndbok 89

Lovgrunnlag og andre forutsetninger del 1. begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter. Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå sårbare områder og redusere interessekonflikter. Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne frem til de mest hensiktsmessige traseene. Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder. Bedre tilgjengelighet På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming. Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet. Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge. Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker. Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik: «Universell utforming Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning og en spesiell utforming. I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn og listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009. Kulturminner Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene. Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100 år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere kulturminner kan være fredet eller verneverdige. Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er det samtidig svært lett å skade slike kulturminner. Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart. Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner. Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner: askeladden omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven, og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850. Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms). Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer. Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i fylkeskommunene og Sametinget. Verneområder Ulike verneformer Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn. 10 Merkehåndbok Merkehåndbok 11

Lovgrunnlag og andre forutsetninger Lovgrunnlag og andre forutsetninger Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av 2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges landareal. Verneprosess Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder, naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten for verneområdene. Friluftsliv i verneområder Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven. Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell). For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel» et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier, løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet. Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler, forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området. Allemannsretten Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen. Stikkordmessig har en rett til: Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden 14.10-30.04 ridning og sykling på stier og veier i utmark å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra bebodd hytte eller hus å plukke ville blomster i utmark Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven. De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i 1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området. Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere. Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til fri ferdsel den viktigste. HVALER-DOMMEN I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark. Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens behov for ferdsel er mindre. Innmark og utmark Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark. På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det 12 13 Merkehåndbok Merkehåndbok 12 13

Lovgrunnlag og andre forutsetninger Lovgrunnlag og andre forutsetninger være tvil om et areal er utmark eller innmark og det kan være konflikter knyttet til tolkningen. Her har det over mange år foregått en betydelig utbygging, ikke bare av hytter, men også med brygger, plattinger, gjerder, tørkestativ, plener m.v. Dette har medført en betydelig innskrenkning i de faktiske mulighetene til å utøve friluftsliv. «FURUMOA-DOMMEN» I en dom fra 1 juli 1998 har høyesterett tatt standpunkt til skillet mellom utmark og innmark på en 13 da stor inngjerdet boligeiendom ved sjøen. Retten kom her til at ikke hele tomten kunne være innmark, men bare omfatte den mer private sonen rundt huset. Det er antatt med henvisning til andre kilder (sivilombudsmannen) at den private sonen rundt huset kan omfatte omtrent 1 da. Retten kom også til at plen ikke var innmark og at gjerdene som var opptil 70 år gamle, kunne fjernes. I dommen uttaler retten seg også til en rekke prinsipielle forhold rundt allemannsretten. Hovedregelen i friluftsloven er at det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Retten til ferdsel i innmark er mer begrenset både med hensyn til tid og sted. Sommerstid må man her holde seg til veier eller stier i innmark. På dyrket mark er ferdsel kun tillatt i tiden mellom 4. oktober og 30. april, og bare dersom marken er frosset eller snølagt. Innmark er, etter friluftsloven 1a, gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hustomt omfatter ikke hele tomten/eiendommen, men begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset/hytta. At eieren har en rekke installasjoner i strandsonen som moloer, båtslipp, utespiseplass, flaggstang m.m., fører ikke uten videre til at arealene rundt og mellom disse blir innmark. At allmennheten i 60 70 år hadde vært stengt ute av gjerder rundt eiendommen fører ikke til at retten til lovlig ferdsel faller bort. Begrepet dyrket mark er som regel uproblematisk i forhold til gårdsbruk, men anvendt på boliger og hytter er det vanskeligere. Regelen er at begrepet dyrket mark i friluftsloven tar sikte på markens produktive evne. Derfor vil ikke enhver opparbeidelse av plen og andre kultiveringstiltak uten videre gjøre arealet til innmark. Engslått er natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med gårdsdrift, mens kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å tjene som beitemark. Skogplantefelt er bare å anse som innmark så lenge trærne er små, men når de når knehøyde, vil arealet regnes som utmark. I stortingsmelding nr. 39 (2000 2001) om friluftsliv tas det til orde for å oppheve forbudet mot ferdsel i skogplantefelt fordi skadene er ubetydelige og fordi forbudet i liten grad praktiseres. Ferdsel med båt På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver, også innenfor det området som vanligvis regnes som underlagt privat eiendomsrett (2 m dyp.) Under slik ferdsel har en også rett til å dra i land båt på strand i utmark for kortere tid. Det er ikke tillatt å benytte kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller den som har bruksretten. Andre fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. i utmark kan benyttes dersom de ikke benyttes av eieren, eller det ikke uttrykkelig er forbudt å benytte disse. For oppankring av båter for overnatting gjelder de samme normer som i friluftslovens 9, at det ikke må skje til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». Ellers vil ikke teltreglen i 9 om 150 m og 2 døgn gjelde her ifølge høyesteretts avgjørelse av 1. feb. 2007 (Yxney). YXNEY-DOMMEN I denne dommen fra 01.02.07 tar høyesterett standpunkt til vilkårene for å raste, trekke opp båt, opphold og bading på en holme i forhold til en hytte beliggende under 150 m fra holmen og på andre siden av sundet som dannes av land og holmen. Retten kom til at dette var lovlig og at avstandskriteriet i 8 ikke kunne anses som et selvstendig kriterium, men være en del av utilbørlighetsvurderingen. Retten avviste også at teltregelen om 150 m avstand og 2 døgn kunne benyttes analogisk ved overnatting i båt. Retten kom i dommen med en rekke prinsipielle uttalelser om allemannsretten og at uttalelsen i Hvaler-dommen (se nedenfor) om det spesielle med strandsonen ikke bare gjelder for ferdsel, men også de andre allemannsrettighetene. I vann og vassdrag er det fri ferdsel med båt, men det kan kreves betaling der det er gjort tiltak for å lette ferdselen. Her kan det også være begrensninger med hensyn til bruk av motor i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Hevd Den frie ferdselen kan også være basert på hevd fra allmennhetens side i henhold til hevdslovens 8 annet ledd. Dette er mest aktuelt for stier og gamle ferdselsveier over innmark. Forutsetningen for å hevde retten er blant annet at folk i en bygd, grend eller by har benyttet retten som en bruksrettshaver i 50 år. Disse gamle ferdselsveiene kan ikke stenges av grunneier, selv om stengningen ville være lovlig etter andre regler. Dersom det skjer stengning eller oppstår tvist, har kommunen, etter friluftslovens 22, ansvaret for å ta opp slike saker på vegne av allmennheten. 14 15 Merkehåndbok Merkehåndbok 14 15

Lovgrunnlag og andre forutsetninger Lovgrunnlag og andre forutsetninger Rett til rasting, opphold og bading Retten til rasting og bading er ikke like vid som adgangen til ferdsel selv om det er utmark. Hovedregelen er at bading og rasting ikke kan skje når det skjer til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre», jf. friluftslovens 8 og 9. Retten til bading i vassdrag er regulert i vannressurslovens 16 som har samme regel som friluftsloven. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø i utmark når det ikke er til utilbørlig fortrengsel for andre eller til annen skade (for eksempel for drikkevannsforsyning). Krav til ferdselskultur Selv om det er en rett til fri ferdsel og opphold i norsk natur, innebærer ikke dette en frihet uten grenser. Friluftslovens 11 gir en generell bestemmelse om ferdselskultur, som gjelder for all type ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneieren, bruker eller andre. Hensynet til miljøet i vid forstand ble tatt inn i Friluftsloven ved revisjonen i 1996. Tilrettelegging og merking Alle typer tilrettelegging av turstier som fjerning av vegetasjon og steiner, bygging av klopper og gjerdeklyvere, merking og skilting krever grunneiers og rettighetshavers tillatelse. Det gjelder også der det offentlige er grunneier. I statsallmenninger er det Statskog og fjellstyrene som gir tillatelser. Det er kun midlertidig merking for orienteringsløp, skirenn o.l. som ikke krever slik tillatelse. Det er derfor viktig at det tas kontakt med grunneiere og rettighetshavere eller utpekte representanter for disse i området i god tid før arbeid med tilrettelegging og merking av turstier settes i gang. Der det skal iverksettes andre tiltak, slik som bygging av bruer, foretas naturinngrep etc., må også særskilt tillatelse innhentes til dette. Dette gjelder også fremtidig vedlikehold av slike installasjoner. Dersom en grunneier motsetter seg merking for lovlig ferdsel, er det fullt lovlig å anvise ferdsel over eiendommen ved f.eks. skilt eller enkelt kart på naboeiendommen. Dette kan gjøres der det er små eiendommer, og hvor det er lett å ha oversikt over hvor traseen går videre. Dersom en grunneier uten saklig grunn motsetter seg merking av sti i utmark, gir friluftslovens 35 såkalt inngrepsløyve, det vil si hjemmel for å gi tillatelse til tilrettelegging og merking. Tillatelsen kan gis til både kommuner og organisasjoner. Myndigheten til å gi tillatelse er delegert til Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet vil også kunne gi veiledning i saksbehandlingen forut for søknaden. Det ytes normalt ikke erstatning til grunneier for tilrettelegging og merking av stier når bruken av disse følger friluftslovens regler. Det er bare der det kan påvises økonomisk skade at det kan være aktuelt å vurdere erstatning. Normalt vil også grunneier ha nytte av at stier og veier i utmark over hans eiendom merkes. Dette vil redusere bruken og presset på de øvrige utmarksarealene på hans eiendom, idet de fleste vil følge den merkede stien. Samarbeid med kommunen etter planog bygningsloven og friluftsloven Turruter bør legges opp i samarbeid med kommunen og innarbeides i kommunedelplanene for idrett og friluftsliv. Det er også viktig at kommunens planetat får tilgang til kart over turrutene som merkes. Kommunen kan da legge traseene inn i sitt øvrige kart- og planverk, og sørge for at stiene ikke blir ødelagt av bebyggelse eller blir sperret på annen måte i sin arealplanlegging og byggesaksbehandling. Dersom det er aktuelt å gjøre større tilretteleggingstiltak som bruer, klopper, større skilt mv., vil disse kunne kreve tillatelse etter plan- og bygningslovens regler. Det er her viktig å ta kontakt med den lokale bygningsetaten for å få veiledning om hvilke tiltak som er meldings- eller søknadspliktige etter plan- og bygningsloven. Kommunen kan, etter friluftslovens 13 og 40, kreve at ulovlige stengsler blir fjernet. Kommunen forplikter også å gi veiledning om hvorvidt et areal er utmark eller innmark. Generelt skal kommunene etter friluftslovens 22 arbeide for å fremme allmennhetens friluftsinteresser. Direktoratet for naturforvaltning har utarbeidet en håndbok for kommunene til bruk for behandling av ulovlige stengsler for allmennheten. (DN-håndbok nr.14-2000) Dersom det er svært viktig å få turstien frem, selv om det er innmark, kan kommunen regulere stien og deretter med hjemmel i plan- og bygningslovens 35 ekspropriere grunn eller rett til å anlegge tursti over privat eiendom. 16 17 Merkehåndbok Merkehåndbok 16 17

Lovgrunnlag og andre forutsetninger Lovgrunnlag og andre forutsetninger Gjerder og gjerdehold I utmark i fjell- og skogområder er gjerder viktige ledd i husdyrholdet fra gammelt av. Gjerdeholdet for slike formål er underlagt egen lovgivning for å hindre dyra i å beite på innmark eller annen manns grunn. Det er derfor viktig at gjerder og grinder som er i bruk for dette formålet, ikke blir ødelagt når det legges turstier i slike områder. Bygging av nye gjerdestiger/klyv og grinder er en del av tilretteleggingen, og bør tas med i avtalen med grunneierne og rettighetshaverne der stien går i områder med aktivt beite. Sikkerhet og erstatningsansvar Etter norsk rett har den enkelte turgåer selv ansvaret for sin sikkerhet ved ferdsel på sjøen, i fjell, skog og mark. Verken grunneier, rettighetshaver eller tilrettelegger kan normalt gjøres ansvarlig for skader som kan oppstå på mennesker og utstyr under utøvelse av friluftsliv. Den som bruker naturen må selv ta i betraktning at det alltid vil være en viss risiko ved dette. Avtaler og tinglysing Ved tilrettelegging og merking av enkle stier er det ofte tilstrekkelig å få muntlig tillatelse av grunneier. Her må man være oppmerksom på at det kan være satt som vilkår for offentlig tilskudd at det foreligger skriftlig avtale med grunneier eller grunneierlag. Det kan også være krav om at avtalen er tinglyst som heftelse på eiendommen. Skriftlig avtale anbefales der det skal gjøres større investeringer, for eksempel bruer, og for å forhindre fremtidige konflikter. Vedlagt ligger forslag til stiavtale og skiløypeavtale. Når avtalen tinglyses, har en sikret seg at retten også kan gjøres gjeldende overfor nye grunneiere. Tinglysing vil ha en kostnad pr. bruksnummer. I områder hvor stiene skal gå over mange eiendommer, vil dette bli en stor kostnad. Der man velger å basere seg på muntlige avtaler, skal disse dokumenteres ved at det sendes brev til grunneier sammen med kart over traseen og en oppsummering av de vilkårene man er blitt enige om. Likevel bør de som bruker merkede og tilrettelagte turruter, kunne stole på at de der kan ferdes trygt under normale forhold. Den som har ansvaret for turrutene, må derfor sørge for: At en unngår farlige partier, og for forsvarlig sikring der det er nødvendig Tydelig merking, skilting og informasjon Forsvarlig teknisk utførelse og vedlikehold av bruer og andre innretninger at utstyr og gjenstander som inngår i tilretteleggingen, er i forsvarlig og forskriftsmessig stand (for eksempel at båter som leies ut til bruk i kystleden, er sjødyktige og har forskriftsmessig redningsutstyr) 18 19 Merkehåndbok Merkehåndbok 18 19

del 2. Planlegging av turruter Planlegging av turruter Det er et overordnet mål i miljøvernpolitikken å tilrettelegge for friluftsliv slik at alle har gode friluftsmuligheter både i nærmiljøet og for dags- og ferieturer. Aktivt friluftsliv skaper nærhet til naturen, øker forståelse for menneskets avhengighet av natur og bidrar dermed til aksept for bærekraftig livsstil i befolkningen. Gjennom tilrettelegging av turruter kan ferdsel og annen friluftsaktivitet kanaliseres til de områdene som tåler det best. Samtidig vil alltid tilrettelegging av turruter medføre noen inngrep i naturen. Arbeidet med nye turruter bør derfor alltid starte med en vurdering av om det er behov for og riktig å tilrettelegge en ny turrute. For fjellområdene har DNT med støtte av DN utarbeidet Norsk sti- og løypeplan. Gjennom denne er det tatt stilling til om og i hvor stor grad ulike fjellområder skal tilrettelegges for friluftsliv. Tilsvarende vurderinger er det aktuelt å gjøre også for større skogsområder og naturområder langs kysten. Omfanget av inngrepsfrie naturområder, dvs. naturområder uten inngrep i form av veier, kraftlinjer, vannkraftutbygging og lignende, er dramatisk redusert i løpet av det siste århundret. Ikke minst av hensyn til naturopplevelsene er det viktig at en størst mulig del av de siste inngrepsfrie naturområdene skånes for nye tekniske inngrep. I slike områder må omfanget av tilretteleggingstiltak for friluftsliv også vurderes nøye. Grovplanlegging av traseen I de tilfellene hvor en skal tilrettelegge et nytt turtilbud i et gitt område uten bestemte punkter en skal innom, har en særlig gode muligheter til å ta hensyn til naturmiljø og ønsker fra grunneiere og andre om hvor turruten bør legges. Ofte vil det imidlertid være en hovedramme å forholde seg til når en skal planlegge nye turruter. Det kan for eksempel være å fremføre kyststi langs en bestemt strekning, tilrettelegge sti fra et nytt turutgangspunkt til en turisthytte eller etablere vinterrute mellom to hytter. Gjennom slike rammer vil ofte grovtraseen for en rute være gitt med noen delalternativ eller en kan ha to tre hovedalternativ å velge mellom. I det videre arbeidet med å bestemme hovedtraseen er det viktig å trekke inn de mest berørte parter og vurdere ulike hensyn opp mot hverandre. Lengden på rutene avhenger først og fremst av hvilke overnattingsmuligheter som finnes i området. I tillegg vil det ha betydning om turområdet egner seg for barnefamilier og for andre som ønsker kortere dagsmarsjer mellom hyttene. DNTs medlemsforeninger har til nå ikke hatt som tradisjon å merke ruter som går til fjelltopper eller inn til breer. Etter sterk oppfordring fra enkelte kommuner og fra reiselivsnæringen ser man nå behov for å merke enkelte slike ruter som er mye brukt. Følgende momenter vil som regel være viktige for de vurderinger som skal føre frem til endelig fastlegging av traseen: Følg gamle ferdselsårer der det er mulig God å gå, unngå urer, våte partier, unødig harde stigninger og lignende Gi variasjon og mulighet for landskaps- og naturopplevelser og interessante kulturminner og miljøer Hensyn til vilt, særlig hekke- og kalvingsområder og viktige viltbiotoper Hensyn til grunneiers næringsvirksomhet Hensyn til hus og hytter, annen næringsvirksomhet og andre brukere I hvilken grad trasévalget kan gi økt tilgjengelighet for flere brukere (jf. universell utforming) Steder for passering av bekker/elver Under planleggingen må det avklares hvem som skal ha ansvar for tilsynet og vedlikeholdet av turrutene, og hvem en kan henvende seg til om mangler som må utbedres. For de ulike typene turruter, særlig kystleder og vinterruter, er det en del spesielle forhold en må ta hensyn til. Disse omtales nærmere under detaljplanlegging av de ulike typene turruter. Når hovedtraseen for en ny turrute er valgt, starter arbeidet med detaljplanlegging. Et nyttig verktøy ved planlegging av turruter er GPS (Global Positioning System) hvor en med stor nøyaktighet kan fastlegge hvor en er. Ved befaring av mulige traseer kan en underveis lese av egen posisjon i forhold til terrenget og tegne denne inn på kartet. Dette gjelder også oversikt over og plassering av veiviserskilt og informasjonstavler. GPS kan også med fordel brukes til å legge selve rutetraseen (sporlogg). Det bør gjøres senest når ruta er ferdig merket. 20 21 Merkehåndbok Merkehåndbok 20 21

Planlegging av turruter Planlegging av turruter Detaljplanlegging Sommerruter og kyststier Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til. Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det ønskelig å redusere denne. Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da også redusere muligheten for konflikter. Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige tillatelser mv. Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking, anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene, konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete planleggingsarbeidet. Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning til vann og vassdrag. Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag. Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite egnet til stier. Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til: Farlige steder må unngås eller sikres Unngå rasfarlige områder Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der dette er mulig Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper og vernede områder Unngå erosjonsutsatte områder Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være vanskelig å gå når snøen er borte For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier. Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle. Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder. Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder, men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en legge vekt på å finne trafikksikre alternativ. En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging og gjennomføring av dugnader, se vedlegg. Vinterruter Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering. I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes. Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter. 22 23 Merkehåndbok Merkehåndbok 22 23

Planlegging av turruter Planlegging av turruter For disse stilles det strenge krav til sikkerhet. Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping. Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger. Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader. Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder. Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør unngås. Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det gjelder ikke minst i skrått terreng. Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier. Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet. I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin. Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon). Kystleder Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser. I områder med mange øyer og skjær vil det være flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann. For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser. Godkjenning og tillatelser Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1. Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging må være innhentet før arbeidet starter. Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet. Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke. Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes med og godkjennes av kommunens plan- og kulturmyndigheter i samråd med fylkeskommunens kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må den godkjennes av Sametingets distriktskontor. Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse. 24 25 Merkehåndbok Merkehåndbok 24 25

Planlegging av turruter Planlegging av turruter Oversikt over aktuelle instanser Type grunneier-, verne- og bruksinteresser Privat grunn Kommunal grunn Statsgrunn Instans Private grunneiere og bruksberettigede. Kommunen og bruksberettigede. Statskog, lokal skogforvaltning, fjellstyret, bruksberettigede. Kystverket; vedkommende distrikt Forsvaret; vedkommende distrikt. opplysningsvesenets fond. Oppdatering av kart- og rutebase Det er svært viktig at kartene og kartbasen Norge 1 : 50 000-kart til enhver tid er oppdatert i forhold til rutenett og turisthytter. Alle turistforeninger og turlag må derfor gi melding til DNT, Youngstorget 1, 0181 Oslo om godkjente nye merkede ruter, omlegging eller nedlegging av ruter, nye hytter etc. Straks traseen er avklart i detalj må DNT få tilsendt 1 : 50 000 der den er inntegnet med eventuelle bruer markert og klassifisert som helårs- eller sommerbruer og med angivelse av hvem som har ansvaret for brua. Inntegningsmåten er vist med illustrasjon på www.turistforeningen.no/ruteinntegning. Angi også partier som kan være krevende og plasseringen av eventuelle sikringsmidler som kjetting, rekkverk eller tau. DNT vil også svært gjerne motta GPS-spor av rutene, både nye og gamle. Andre etater som merker ruter må sende informasjonen til Statens kartverk, Kartverksveien 21, 3511 Hønefoss. Fylkeskommunens kulturminne- etat, Sametingets distriktskontorer, grunneiere, bruksberettigede. Reindrift Områder vernet etter naturvernloven Kulturminner fredet etter kulturminneloven, eller områder der en kan støte på slike kulturminner Avklaring vedr. flora og fauna Avklaring vedr. kommunale arealplaner Bruk av motorkjøretøy i utmark Bruk av motorfartøy i vassdrag Alminnelig tilsyn, renovasjon mv. (friluftsområder langs kysten) områdestyret. Fylkesmannens miljøvernavdeling, grunneiere, bruksberettigede. Fylkesmannens miljøvernavdeling, grunneiere, bruksberettigede. Kommunen, plan- og bygningsetaten. Kommune, grunneiere. Kommunen. Skjærgårdstjenesten, friluftsråd, kommunen. 26 27 Merkehåndbok Merkehåndbok 26 27

del 3. Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Rydding, merking, skilting og annen tilrettelegging er miljøinngrep og skal utføres så hensynsfullt og diskré som mulig. Sommerruter og kyststier Hele ruten må være klarlagt før en begynner tilretteleggingen. Den må ikke fastlåses med merking eller andre inngrep før en har oversikt over og har fastlagt hele ruten, og alle nødvendige tillatelser er innhentet. De som utfører arbeidet, må på forhånd ha satt seg inn i oppgavene og hvordan arbeidet skal utføres, og nøye følge de retningslinjene som er gitt. Der arbeidet utføres som dugnad, har dugnadslederen ansvaret for å gi dugnadsdeltakerne opplæring slik at de utfører arbeidet riktig. Når arbeidet er avsluttet, bør den som er ansvarlig for ruten, foreta inspeksjon og dersom det er mangler, rette opp disse. Rydding Stier skal ryddes og holdes ryddet slik at det er greit å komme frem. De bør ryddes slik at de ikke gror igjen på to tre år. Dette avhenger imidlertid av vekstforhold. Det ryddes i minst 1,5 meters bredde, slik at en lett kommer frem med bred ryggsekk med liggeunderlag. Rotvelter, toppbrekk og vindfall som hindrer passasje, kappes og ryddes til side slik at det er lett å passere. En unngår da at ferdselen sprer seg på utsiden og gir økt slitasje. Det ryddes så høyt at en lett kan passere under regnvåte og snøtunge greiner, spesielt for å ta hensyn til synshemmede. Det ryddes slik at merkene kan ses på god avstand (se nedenfor om merking). Kratt/greiner som har vokst ut eller henger ned og skjuler tidligere merking, skjæres vekk slik at merkene blir synlige. 28 29 Merkehåndbok Merkehåndbok 28 29

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Ved kvisting skal greina kappes helt inntil stammen på løvtrær og 10-12 cm fra stammen på bartrær. Kvisting skal skje med greinsaks eller fintannet sag. Gangbane I skog der det finnes passende trær, lages gangbane av halvkløyvinger skåret med motorsag og festet sammen med labanker. Når det ikke finnes skog, brukes plank i bestandig tremateriale, festet sammen med labanker. Små trær som står i eller tett inntil stier og skadde trær, kan fjernes. Bartrær: Dersom bare deler av greina fjernes, skal halve barmengden være igjen. Lauvtrær: Dersom en skjærer ned lauvtrær, dannes lett mange stubbeskudd. Dersom det er mulig, bør slike trær kvistes. Busker klippes ved rota. Tilrettelegging For at det skal være fremkommelig på stiene, kan det være behov for mange typer tilrettelegging. Foruten å rydde stiene vil en i en del tilfeller utføre alle aktuelle tilretteleggingstiltak, som bruer, gjerdeklyvere og lignende, før traseen merkes og markedsføres. Slik fullføring kan være et vilkår for å få utbetalt tilskuddsmidler. I andre tilfeller vil tilretteleggingsarbeidet nærmest være et «evighetsarbeid» der en stadig forbedrer traseen med klopper m.m. for eksempel i forbindelse med årlig vedlikehold. Endepunktene på en gangbane legges til terreng som tåler ferdsel. Der det er mulig, lages en jevn overgang til terrenget, eller en forsterkning av overgangen med steinlegging. Passering av myr og andre våte områder Der det ikke er mulig å føre stien utenom myrer og våte partier bør en legge til rette med forskjellige tiltak slik at ferdselen ikke sprer seg i bredden utover i terrenget. Kavledekke Legges av stokker og stranger, kappet i 1,5 m lengder og lagt på tvers. Barkes for å vare lenger. 30 31 Merkehåndbok Merkehåndbok 30 31

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Passering av bekker og elver Klopper Lages av stokker funnet på stedet, av planker eller bjelker. Der kloppen kan tas av flom, må den tas inn om vinteren eller forankres i land med solid kjetting eller wire, som festes i den ene enden av hver stokk. Stokkene forankres slik at de kan legges ut igjen fra hver sin side av bekken. Vadestaker Kan brukes ved bekker og elver som må vades. Til støtte under vading utplasseres 1,5 2 m lange vadestaker på begge sider. Settes samlet i trygg avstand fra flom. Samles i en tauslynge eller stålbøyle festet til en stokk. Må fornyes regelmessig. Vadetau Kan brukes ved bekker og elver som må vades. Til støtte/hold under vading spennes et tau over elva/ bekken, som festes forsvarlig på begge sider. Må fornyes regelmessig. Trekkstol Består av en sittestol/kasse som henger i to hjul/trinser på en vaier over elva. En drar seg over ved å dra i en trekkwire. Hoppesteiner/vadested Alternativ til klopp der dybde og strøm tillater det. Utføres av steiner lagt i passe avstand. Pass på at steinene ikke demmer og at de ligger støtt! Krever særlig regelmessig vedlikehold for å fungere. 32 33 Merkehåndbok Merkehåndbok 32 33

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Trekkbåt Er en båt med begge ender festet til en wire som løper over to hjul/trinser som er montert på hver sin side av elva. En drar seg over elva i wiren. Stokkbru Krever regelmessig tilsyn. Bru Bruer kan ha mange utførelser avhengig av forholdene. Det må vurderes om rekkverk er nødvendig. Der det er fare for flom, må brua legges høyt nok og forankres, eller kunne tas inn om vinteren. Wirebru Eksempler: Hengebru Vadetau, trekkstoler, trekkbåter og bruer må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og vedlikehold. Store bruer må byggesaksbehandles! Kfr. med kommunens bygningsmyndigheter. DNT Oslo og Omegn har lang erfaring med ulike typer bruer, og råd og tegninger kan innhentes derfra. 34 35 Merkehåndbok Merkehåndbok 34 35

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Erosjonsvern Stor trafikk med tråkk, smeltevann og regn kan grave med seg jord og grus og lage stien om til bekkefar. Dette unngås først og fremst ved å legge stien på tørrlendt mark. Passering av gjerder Gjerder for husdyrhold er viktige stengsler, og må ikke skades av ferdsel. Grinder må ikke bli stående åpne. Gjerdestige/ gjerdeklyver/ klivele Kan ha mange utførelser. De må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og vedlikehold. Der dette ikke er mulig, kan erosjon unngås ved drenering eller steinsetting. Drenering Stokker eller stein legges på skrå på tvers av stien, slik at vannet ledes ut så raskt som mulig. Det kreves regelmessig ettersyn da sand og grus etter hvert kan fylle dreneringen slik at vannet renner over og på nytt følger stien. Steinsetting Stien kan steinsettes med flate steiner, gjerne med grov grus på oversiden. For å unngå tråkk utenom stien lages hindringer, for eksempel av store steiner langs stien. Grind Kan ha mange utførelser. De må være solide og lette å åpne og lukke. Her er vist en vinkelgrind som alltid vil være lukket. 36 37 Merkehåndbok Merkehåndbok 36 37

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking Merking Ved merking av turstier brukes standard merker og farger. Av hensyn til fargeblinde skal det brukes blått langs kysten og i skogen. På overgangen mellom skog og fjell (der fjellstier går permanent over i skogstier) anbefales blått. På varder og staker i fjellet brukes rødt som vedlikeholdes tydelig, og så vidt mulig på lys bakgrunn. Det må legges vekt på at det er vardene som viser vei, og med rødfargen som en signatur. Merking i skog, lavland og langs kysten I områder der ikke andre tradisjoner i skogen og på kysten er nedfelt, brukes utendørs olje/alkydmaling, blå farge, kode 10.40 B. Når turruta er ryddet i hele sin lengde og er farbar, kan traseen merkes. Ruta merkes i hele sin lengde, fra der den starter til der den slutter. Det merkes med maling på trær, staker eller varder. Det skal som hovedregel ikke merkes på fjell eller stor stein. Dette fordi merkingen lett skal kunne fjernes dersom ruten blir lagt om eller ned. Det må ikke males på gamle murer, steinbruer, andres grensevarder og lignende. det males. Der det merkes på steiner, må mose og lav fjernes. Bruk stålbørste med skrape. Unngå å male i regnvær. Unngå merking på trær der det kan ventes hogst. Kyststier og andre gjennomgående ruter merkes i tillegg med egen logo på skilt. Merkene bør kunne ses på god avstand. På skogstier merkes fortrinnsvis i ytterkant av sving. Merkene settes i øyehøyde, ca. 1,8 m over stien. Der det merkes på trær, og treet ikke passer for merking i begge retninger, tilpasses dette ved å bruke et annet tre. Merketyper: På trær og varder males rektangler 5 x 15 cm, liggende, på begge sider og synlig i begge gangretninger. Enkelte plasser kan det være aktuelt å merke på elstolper og lignende. Det er viktig å få tillatelse på forhånd! Der sommerruta følger merket skiløype, bør det merkes på de samme trærne/ stakene som denne. Avtal dette på forhånd. Stien skal kunne følges i begge retninger. Det merkes i begge gangretninger. Ut fra stikryss, hytter og fra der hvor stier krysser veg, bør det merkes noe tettere. Det bør merkes så tett at en kan se fra ett merke til et annet. Dette er ikke nødvendig der stien er tydelig og ingen andre stier krysser. Unngå overmerking! Der det merkes på trær, må en uten å skade barken, fjerne flassbark og mose før 38 39 Merkehåndbok Merkehåndbok 38 39