Museumsnytt. nr. 4 2005 årgang 53

Museumsnytt nr. 4 2005 årgang 53 Tema: Museumsreise til Tromsø Nytt nasjonalt polarmuseum? Møt direktør Anne Aaserud Forskningsetisk utvalg går god for forskning på Schøyen- samlingen På besøk i London hos britisk Museums Association (MA) Museumsrunden

innhold Museumsnytt nr. 4-2005 53. årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfeldt i «Vær varsom-plakaten» og Redaktørplakaten. Utgiver Norges museumsforbund. Utgitt med støtte fra ABM-utvikling, Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Redaktør-vikar: Liv H. Andreassen E-post: liv.andreassen@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Leif Anker Karin Hellandsjø Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Annonser: Lars-Kristian Berg Tlf. 22 17 35 23/ 92 81 34 50 E-post: lars-kristian.berg@c2i.net Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11 0165 Oslo Telefon 22 20 14 02 Telefaks: 22 11 23 37 E-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Leder: Nytt nasjonalt polarmuseum i Tromsø?.............. s. 3 Hundreårs-markering med fokus På «glemte» vitenskapsmenn............................ s.3 Vi sier ja til et nasjonalt nasjonalt polarmuseum i Tromsø s. 4 5 Vi håper på en enda større formidlingsrolle i Nord-Norge s.6 9 Går god for forskning på Schøyen- samlingen........... s. 10 Vi gir oss ikke!..................................... s. 11 To be or not to be -............................... s. 12 15 Vi søker kontakt med andre museer.................... s. 16 Universitetsmuseene bør ha en sentral rolle i miljøpolitikken....................... 17 18 Opptatt av å utvikle nye formidlingsformer............... s. 19 Med Nord-Norges grønne kulturarv som livsgjerning............................. s. 20 Perspektivet Museum med samtidsdokumentasjon som varemerke............ s.21 22 I skyggen av Nansen................................. s. 23 Museumsrunden.................................. s.24 28 Fremskrittspartiet og museumspolitikk................... s. 29 Nytt om navn....................................... s. 30 SV vil ha en Revitaplan............................... s. 31 Design: Nini Anker Ombrekking: RenessanseMedia AS Trykk: PDC Tangen Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr. 7900 1/2 side (4 farger) kr. 4900 1/4 side (4 farger) kr. 3900 OPPLAGSKONTROLLERT Museumsnytt nr. 4 2005 årgang 53 Bankgiro 60260523506 Museumsnytt kommer ut 6 ganger i året. Museumsnytt 5-6 2005 kommer ut ca. 1. desember. Manus og materiellfrist 31. oktober. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Tema: Museumsreise til Tromsø Nytt nasjonalt polarmuseum? Møt direktør Anne Aaserud Forskningsetisk utvalg går god for forskning på Schøyen- samlingen På besøk i London hos britisk Museums Association (MA) Museumsrunden Thorolf Holmboe (1866-1935) «Skarvene på Røst», maleri, tilhører samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum www.museumsforbundet.no

leder Det ferske initiativet fra fylkeskommunen om å etablere et Norsk Polarmuseum i Tromsø, har hittil blitt positivt mottatt. Ifølge fylkeskultursjefen, er dette fylkets svar på konsolidering. Troen på å skape en sterkt tematisk enhet, er større enn troen på å slå sammen små museer som ikke ellers har noe som helst til felles. Hovedpoenget hennes er at den polære dimensjon er en viktig del av den norske identiteten. Derfor ønsker Fylkesrådet at Polarmuseet skal videreutvikles til å ta et nasjonalt ansvar for formidling av virksomheten i Arktis. Målet er et Norsk Polarmuseum i den arktiske hovedstaden Tromsø, i fellesskap med de andre polare forsknings- og formidlings- institusjonene i byen. Det kan være på sin plass å nevne at hele det store kildetilfanget som finnes innenfor polar historie, nå er i ferd med å samles på et felles nettsted: Norsk Polarhistorie, som er et to-årig samarbeidsprosjekt til 2,2 millioner kroner. Fylkesråden for kultur kan opplyse at hun har mottatt positive signaler fra ABM- utvikling på et uformelt plan, om å opprette et nasjonalt polarmuseum i Tromsø. Hittil har to møter funnet sted mellom Polarmuseet, Norsk Polarinstitutt, Polaria, Universitetet i Tromsø og fylkeskommunens kulturetat. Dette har resultert i etablering av en arbeidsgruppe «Norsk Polarmuseum» og en foreløpig prosjektleder. Med utgangspunkt i partenes synspunkter, er han nå i gang med å søke midler til et forprosjekt for å utrede et Norsk Polarmuseum. De siste årene har også opplevelsessenteret Polaria, takket være Miljøverndepartementet, blitt en gjøkunge i redet både for nyheter Kristina E. Bjureke er prosjektleder for utstillingen «På jakt etter viten». NYTT NASJONALT POLARMUSEUM I TROMSØ? Gjennom sin 100-års markering har Naturhistorisk museum i Oslo valgt å påminne oss om de norske vitenskapsmenn hvis eventyrlige ekspedisjoner delvis har gått i glemmeboken. Utstillingen «På jakt etter viten» tar oss med på tolv utrolige og farefulle ekspedisjoner. I anledning utstillingen ved Zoologisk museum, er inngangen innrammet i tauverk fra seilskuter, en trår på dekksplanker, plakat ene rundt i utstillingsrommene er laget som seil og fra høytal erne strømmer havbrus og kraftige dønninger. Til hjelp for publikum er også alle omtalte Tromsø Museum og Polarmuseet. Som følge av at Polaria stikker av med 106.000 besøkende i året, sliter de andre to museene med hard konkurranse og stram økonomi. Særlig kritisk er situasjonen for Polarmuseet. Bestyrer Torbjørn Trulssen uttrykker det så sterkt at Polarmuseet, som er selve hjørnesteinen i byens polarhistorie, fortsatt står i fare for å bli økonomisk henrettet av ABM- utvikling, fordi de bestemt avslo tilbudet om å bli konsolidert med Perspektivet Museum, og derfor kan bli fratatt statlige midler som «straff». Så her er alt å vinne på omorganisering til et nasjonalt polarmuseum. Fra Polaria's side sier daglig leder at styret stiller seg positivt til ideen, gjerne samarbeider om markedsføring, men vil beholde sin identitet og takker nei til å delta i noen form for omorganisering. Norsk Polarinstitutt ser på ideen som spennende, men forholder seg foreløpig avventende, mens representanten for Universitetet og Tromsø Museum aktivt backer opp ideen. Så er det bare å håpe at staten er i godt humør og at et nasjonalt polarmuseum blir materialisert på rekordtid, men hvorfor har ikke dette skjedd før? Liv H. Andreassen 100-ÅRS MARKERING MED FOKUS PÅ «GLEMTE» VITENSKAPSMENN ekspedisjoner plottet inn på verdenskartet ved inngangen. I «Museumsrunden» dette nummeret betegnes utstillingen som både informativ, spennende og sjarmerende. Under åpningen ble det uttrykt beundring for hva tidligere tiders store vitenskapsmenn fikk til med datidens begrensede metoder og midler. Gjennom gulnede fotografier, dagbok-opptegnelser, skisser av nyoppdagede planter og glass med ukjente insekter, gjøres datiden levende igjen for publikum. Utstillingen blir hengende ut april neste år.

Bestyrer Torbjørn Trulssen: -VI SIER JA TIL ET NASJONALT POLARMUSEUM I TROMSØ Hva beliggenhet og lokaler angår, inspirerer Polarmuseet i Tromsø til målløs beundring. Som besøkende slipper en heldigvis også unna den økonomiske polarkulda som daglig trenger inn i margen på de ansatte og forfryser framtida. Men den økonomiske redningen kan nå være på vei i form av en omorganisering til et nasjonalt polarmuseum. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Det kom som manna fra himmelen, da de begynte å tenke alternativt i fylkeskommunen. Til å være en støtte spiller for at vi kan beholde våre statlige tilskudd, som ABM-utvikling truet med å ta fra oss, dersom vi ikke konsoliderte oss med Perspektivet Museum. At vi er en spydspiss og en ambassadør for polarnasjonen Norge, står ikke i forhold til den måten det offentlige behandler oss på, å økonomisk henrette oss, dersom vi ikke ville innlemmes i et annet museum. Vi ga klar beskjed om at vi ikke aktet å ødelegge Polarmuseet ved nærmest å usynliggjøre oss innenfor rammen av et By-museum. Men nå var det heldigvis slik at hverken vårt eller Perspektivets styre ønsket dette ekteskapet, og ABM-utvikling har vel etter hvert innsett at dette ikke er noen fruktbar vei å gå. Så da ideen med et nasjonalt polarmuseum nå lanseres, en indre vekst av Polarmuseet i Tromsø til et nasjonalt museum, så er håpet at ABM- utvikling skal få roet seg såpass ned og tenkt seg om, at de ikke kutter det statlige tilskuddet vårt på rundt 600.000 før de ser hva dette her kan bli til! Bestyrer Torbjørnt Trulssen har mye harme og oppgitthet på hjertet og fortsetter med å fortelle at Polarmuseet så langt, i hver fall er garantert et statlig tilskudd for 2006. Men etter det vet de ingenting, så situasjonen har vært svært vanskelig For de 600.000 er det som ligger i bunnen for driften vår, og vi tør ikke basere oss bare på egeninntekter. Om vi ikke vi kommer i mål med ideen om et nasjonalt polarmuseum, og ABM-utvikling gjør alvor av truslene sine om å ta fjerne tilskuddene våre, er vi nødt til å tenke alternativt. Han kan videre fortelle at de også hatt følere ute i et 4 MUSEUMSNYTT Faren er ennå ikke over for at vi blir økonomisk henrettet av ABM-utvikling marked som ligger langt unna offentlige myndigheter, for å sikre langsiktig drift av Polarmuseet. Vi er nødt til å tenke sikkerhet for Polarmuseet i all den gamblingen som nå foregår. Så vi har mange baller i luften for å sikre museets økonomiske framtid. Det er faktisk interesser i samfunnet som er villig til å være med på et eksperiment for å for å sikre oss framover Og her fra er det umulig å få bestyrerens tungen videre på gli- Men dere har jo hele tiden greid å prestere en beundringsverdig høy andel av egeninntekt? Ja, på det meste var vi oppe i 75% av det totale budsjettet i egeninntekt. Det er helt eksepsjonelt i norsk museumsverden å være 3/4 selvberga. I dag er vi nede i 60 % av egeninntekter. Til tross for konkurransen greier vi det. Men likevel sliter vi økonomisk, for det er så dyrt å drive. Og vi sliter med en bemanningskrise som vi mer og mer merker. Så dere er eslet til å bli et nasjonalt polarmuseum for å unngå å bli økonomisk henrettet av ABM-utvikling, som du velger å uttrykke det? Ja, vi har i alle år følt at denne institusjonen har vært for liten til at vi kunne fylle alle oppgavene som etter hvert har blitt pålagt oss fra publikum og myndighetene, så det vil være en naturlig utvikling å omgjøre oss til et nasjonalt museum. I utgangspunktet var Polarmuseet bare ment som en lokal institusjon med oppgave å belyse Tromsø bys betydning i norsk polarhistorie. I dag har vi utviklet oss til et velkjent museum både på et lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan. For de utenfor Norges grenser som er interessert i polarhistorie, har vi i dag et velkjent navn. Vi blir bombardert med spørsmål gjennom telefon, post og mail fra utlandet. Så nå er diskusjonen tilbake der vi startet.

Jeg har fulgt utviklinga her siden 1983, og vi har kommet til et punkt nå hvor vi føler at det må mer penger inn i systemet. Pengene kan gjerne komme i form av at vi må omorganisere oss til Norsk Polarmuseum, og få sprøytet inn frisk kapital fra staten. Slik at vi endelig kan begynne å fungere i forhold til de krav og forventninger som stilles til oss som en spydspiss og ambassadør for polarnasjonen Norge. Mitt inntrykk er at ABM-utvikling også står for noe positivt? Joda, tanken er jo god og det er ingen som vil oss til livs, men vi blir på en måte et offer i dragsuget av de voldsomt strenge kriteria som foreligger, når 800 museer skal konsolideres ned til hundre enheter. Det er dramatisk, og kaos hersker i enkelte deler av museums- Norge som følge av dette. Med administrativt rot og uoversiktlige kommandolinjer som er mye verre å hanskes med enn de tidligere småinstitusjonene. - At vi er en spydspiss og ambassadør for polarnasjonen Norge, står ikke i forhold til den måten det offentlige behandler oss på, hevder bestyreren for Polarmuseet, Torbjørn Trulssen. En prosjektleder allerede igang Ifølge bestyreren er Polarmuseets betingelse for å si ja til å omorganiseres til et framtidig Norsk Polarmuseum, at prosessen skal drives fram fra det faktum, at det alle rede finnes et polarmuseum i Tromsø, og at ting må bygges opp rundt dette. Ikke at det etableres en ny institusjon ved siden av Polarmuseet, hvor de blir invitert til å være med, og må flytte utstillinger og samlinger over i en ny institusjon, og hvor de ansatte må søke om igjen på egne stillinger. Dette har Polarmuseets styret satt som et ultimatum: At hvis de skal være med i denne prosessen, så må det være til gavn for Polarmuseet og de ansatte. Han kan videre fortelle at arbeidsgruppa «Norsk Polarmuseum» allerede har ansatt en prosjektleder, historikeren, Jan Bones Larsen, som med eksterne midler fra fylkeskommunen nå formelt er ansatt for en måned av Polarmuseet i Tromsø. Han har lyttet til alle parter og med utgangspunkt i dette, er nå en prosjektsøknad i ferd med å bli klar. Vi har en god dialog med Polaria, som hele tiden har gitt uttrykk for at de ikke anser seg for å være et museum, men et opplevelsessenter. Så vi skal ikke polarisere slik at Polaria blir en motpart i dette, selv om de ikke kan tenke seg å fusjoneres inn i et kommende Norsk Polarmuseum, skyter Torbjørn Trulssen inn. Foreligger det planer om å samle hele Norsk Polarmuseum under et tak i framtida? De har vært snakket om at de bygningene vi har her er for små, og at det må et nybygg til. Spørsmålet er da finansiering og hvor i Tromsø et nybygg skal plasseres? Det ble satt en ramme på ti år framover, om å åpne i 2014. Men den sjelen som Polarmuseet har i dag med disse fredede bygningene, forsvinner jo i et moderne storbygg. Selv om museets utstillinger er relativt små rent arealmessig, så uttrykker gjestene at det er en av de hyggeligste museale opplevelser de har hatt, og det gjelder også folk som har reist verden rundt og sett det meste. Daglig kommer det folk bort og takker skrankebetjeningen for en hyggelig museal opplevelse, og har behov for å uttrykke sin ros og sine gode følelser når de går herfra. Det går jo rett i hjertet på meg, når jeg føler at vi har bygget opp noe slikt. Ikke rart, for Torbjørn Trulsen overtok et Polar - museum i 1983 med bare en liten utstilling og sommer - åpent. Selv har han utvilsomt vært drivkraften bak museets store hamskifte, som etter hvert også har resultert i et internasjonalt ry, en årlig publikumsøkning fra 3000 til 42 000, men som endte brått, da Polaria ble etablert i 1998. I dag har vi imidlertid et stabilt besøkstall på rundt 30.000, skyter Torbjørn Trulssen inn, og han er neppe alene om å betrakte det som svært betenkelig at staten går inn og etablerer en konkurrerende institusjon i et lite marked, uten å bistå med et økonomisk sikkerhetsnett til de øvrige. Ny utstilling av polarbilder og Nansens kunst til Russland I besøkende stund er Torbjørn Trulssen travelt opptatt med å henge opp en ny kunstutstilling av polarbilder, som imponerer på lik linje med resten av museets faste samling. Takket være hans gode grep på sponsormarkedet, har mange unike forts. s. 30 MUSEUMSNYTT 5

portrett Direktør Anne Aaserud: -VI HÅPER PÅ EN ENDA STØRRE FORMIDLINGSROLLE I NORD-NORGE Nordnorsk Kunstmuseum kan stolt feire sitt 20-års jubileum. Med den nye handlings - planen for landsdekkende kunstformidling, håper de å spille en enda større rolle for landsdelen i framtiden. Men etterlyser en klarere presisering om hvordan formidlingen skal utføres i praksis. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Direktør Anne Aaserud har all grunn til å feire: Nå med en selveid, mangeartet kunstsamling som har vokst seg fra null til nærmere 1300 arbeider i løpet av tyve år, et landets foregangsmuseum for sikring av offentlig kunst og formidling, ikke minst rundt til skolene i den vidstrakte landsdelen. På veggene henger nå en utstilling utlånt fra Statens Museum for Kunst i København «Fra gullalder til Cobra», som viser det ypperste av dansk kunst gjennom 150 år og som en markering av den nasjonale selvstendighetsfeiringen. Jeg har hørt rykter om at Nasjonalgalleriet nå har flyttet til Tromsø, til Nordnorsk Kunstmuseum, sa direktør Allis Helleland for Statens Museum for Kunst i København under åpningen. Og med dette mente hun vel å si at hun bifaller måten vi driver vårt museum på. Hun som jeg liker den historisk- kronologiske utviklingslinjen. At det er viktig for publikum å se hvordan utviklingen har vært, i vårt tilfelle fra J. C. Dahl og opptil vår tid. Det er jo mange nå som sammenligner Nordnorsk Kunstmuseum med det gamle Nasjonalgalleriet slik det var i min tid der. Anne Aaserud, som kom direkte fra ti år som kontorsjef på Najonalgalleriet til Tromsø, oppsummerer sin opplevelse av den nye basisutstillingen ved sin gamle arbeidsplass slik: Umiddelbart så var den jo litt blandet. Noe bra og interessant, annet ikke. Det var enkelte saler hvor jeg nærmest følte meg fysisk dårlig. Kontrastene ble altfor voldsomme. Jeg ser også fordelen ved å kunne gjøre noe nytt og er ikke mot omorganisering, men jeg synes at den ble vel drastisk. Og så savner jeg 6 MUSEUMSNYTT I danske museumskretser går ryktene om at Nasjonalgalleriet nå har flyttet opp til Nordnorsk Kunstmuseum sterkt arbeider fra mange av de eldre kunstnerne. Jeg opplever det som trist, at så få av deres arbeider nå er tilgjengelige i Nasjonalmuseet for kunst. Men hun tilføyer i samme åndedrag, at samarbeidet mellom Nasjonalgalleriet og Nordnorsk Kunstmuseum alltid har vært det beste. Mange bilder på langtidslån har gjennom årene funnet veien til Tromsø fra Nasjonalgalleriet, hvor de har fått henge på ubestemt tid. Noe som kom spesielt godt med, da et kunstmuseum ble startet for tyve år siden, uten så mye som en eneste selveid kunstgjenstand. Samarbeidet med Nasjonalmuseet for kunst har også fortsatt i samme gode spor, og Nordnorsk Kunstmuseum blir møtt med stor velvillighet ved forespørsler. Vi skal ha en spennende utstilling nå i høst for å markere 20-års jubileet vårt med arbeider av J. C. Dahl, Fearnley, Johan Gørbitz og med motiver fra Syd-Italia, Napoli og Sorrento. I den anledning har Nasjonalmuseet generøst sagt ja til flere utlån. For første gang- Anne Aaserud kom først til Nordnorsk Kunstmuseum med planer om å bli bare et par år, men nå har ti pass ert sammen med naturens mektige vekslinger mellom nordlys og midnattsol, og med dem alle hennes fordums planer om å fordufte sørover igjen. For timingen var perfekt. Nordnorsk Kunstmuseum skulle flytte fra sine gamle og etter hvert for små lokaler i Muségata og inn i en majestetisk bygning, tidligere benyttet både av post, telegraf og politi i Sjøgata 1. Den nye direktøren fikk hermed sjansen til å delta aktivt i hele oppbyggingsprosessen av museet, som hun nå med hud og hår etter hvert har blitt en del av.

Direktøren synes å ha utviklet et indre blikk som lever sitt eget vidsynte som tvisynte liv. Det gir en forunderlig fornemmelse av en intuitiv evne til å over - våke hele den kjære og vidstrakte landsdelens behov for kunst- og kulturopplevelser. Når vil en av de nordnorske malerne ta sin værbitte pensel fatt og feste dette indre blikket til lerretet? En omvisning fra magasinet i kjelleren, med de rette temperaturer og fuktighetsgrader, gjennom dansk kunst av edleste merke, egen basisutstilling med stor representasjon av nordnorsk kunst. Dernest opp til 3.etasje hvor det ble åpnet et nytt utstillingslokale i fjor, og direktøren nå er i ferd med å montere en ny designutstilling. Da jeg tiltrådte her oppe og ble intervjuet for første gang i lokalpressen, ga jeg et løfte om hvert år å holde en utstilling som hadde noe med Nord-Norge å gjøre, og da gjerne en sommerutstilling. Det løftet har jeg holdt i ti år. Dette er første gang at vi bryter med prinsippet og ikke har en landsdelsrelatert sommerutstilling, men jeg synes ikke at vi kunne la sjansen gå fra oss til å vise en så fantastisk utstilling som denne. At danskene har latt oss få låne denne utstillingen, vil jeg si er en stor honnør til Nordnorsk Kunstmuseum og det arbeidet vi har gjort her. Men svært dyrt har det også blitt, med to transportbiler fra København og en ekstra vekter plassert i utstillingen for å innfri kravene som stilles til sikkerhet for å få statsgaranti. De søkte om støtte fra Norsk Kulturråd, men fikk avslag. Det er vel denne gang som i fjor, da de fikk den utrolige begrunnelsen at rådet ikke støtter utstillinger be - stående av historisk kunst, bare samtidskunst, noe som opprører Anne Aaserud kraftig. I tillegg har utvidelsen med det nye utstillingsrommet i 3.etasje puttet budsjettet i ubalanse på en halv million. Men Anne Aaserud så det som prekært å sikre dette arealet for Nordnorsk Kunstmuseum, og av sikkerhetsmessige grunner forhindre at Statsbygg måtte ta inn andre leietakere. Så nå står en etasje igjen i dette praktbygget, og hun nærer et lønnlig håp om at museet i løpet av ikke altfor mange år kan innta 4.etasje med sine kontorer og frigjøre hele 3. til utstillingsformål. Vi venter nå i spenning på hva Kulturdepartementet vil gjøre med bevilgningene våre for 2006. Årets er på 9,5 millioner pluss en halv fra «den kulturelle skolesekken». Av dette millionbeløpet er bare lusne 100.000 kroner avsatt til innkjøp av ny kunst, som bl.a. har blitt investert i et auksjonskjøp, nemlig et stilleben-bilde av Tromsøs egen datter, Sara Fabricius, bedre kjent som forfatterinnen Cora Sandel. Dere tar bare en beskjeden sum inngangspenger, hva med å høyne den i forbindelse med dyre utstillinger som «Fra gullalder til Cobra?» Jeg synes ikke at det er klokt. Det viktigste for oss er å få folk inn i huset. Vi er til for publikum, en formidlingsinstitusjon og noen få titusener fra eller til er ikke så viktig. Vi ønsker publikum inn, slik at de kan nyte godt av det arbeidet vi har gjort. Jeg er ikke så veldig opptatt av det der med penger. Vi tok ikke inngangspenger den gang vi holdt til i Muségata, men da vi flyttet hit i 2001, følte vi det som en uriktig måte å konkurrere med de andre av byens museer som gjorde det, og la oss på samme linjen. Men, legger hun til, vi er svært liberale. I de periodene hvor utstill - inger byttes ut, eller noen rom er av - stengte tar vi ingen betaling og dessuten er alle skoleomvisninger gratis. Et foregangsfylke Dere har nylig bidratt til at Troms har blitt et foregangsfylke for sikring av off - entlig kunst gjennom en samarbeidsavtale mellom Nordnorsk Kunstmuseum og Troms fylkeskommune. Litt om arbeidet og midlene dere har fått til rådighet. Dette er en veldig spennende og utfordrende samarbeidsavtale og vi har fått et tilskudd på 300.000 kr. per år i tre år. Vi skal registrere, fotografere og legge inn i en database kunst som tilhører fylkeskommunen og drifte deres samling. Vi er bare fem fast ansatte her ved museet og av disse er tre fagpersoner. Så for å utføre denne jobben for fylkeskommunen, måtte jeg engasjere en ny medarbei- MUSEUMSNYTT 7

der som har dette som en av sine mange oppgaver. Vi har holdt på med dette arbeidet i knapt et år og har til nå registrert alt som finnes i fylkeshuset, ca. 350 arbeider som er lagt inn i databasen med fotografier og informasjoner. En viktig jobb er det også å vurdere om alt er å regne som kunst. For det har etter hvert kommet til en del arbeider som ikke kan betegnes som sådanne i form av gaver, reproduksjoner ect. Så vi rydder i det hele tatt opp i hele fylkeskommunens samling Har andre fylkeskommuner kommet etter? Jeg vet ikke, men tror at vi foreløpig er den eneste. Dette er jo et relativt nytt samarbeid, så vi har ikke kunnet trekke noen konklusjoner ennå av de erfaringene vi har gjort. Vi har fortsatt et stykke vei å gå, men fylkeskommunen er tilfreds med den jobben vi gjør.i tillegg til registrering osv. skal vi også være rådgivere når det gjelder fylkes innkjøp av kunst. Utkastet til den nye handlingsplanen for landsdekkende kunstformidling er fore - løpig altfor diffust Riksutstillinger ut på dato En ny handlingsplan for landsdekkende formidling av billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur er på trappene i regi av Nasjonalmuseet for kunst. På et evalueringsmøte om Riksutstillinger laget du ifjor store avisoverskrifter ved å hevde at de var gått ut på dato? Ja, og like etter dette møtet ble de jo også mot sin vilje innlemmet i Nasjonalmuseet. Jeg hevdet at effekten av det arbeidet som Riksutstillinger gjør ikke var godt nok, og at altfor mye gikk bort i administrasjon. Jeg mener også at det arbeidet vi gjør overfor skolene i landsdelen har et mye større nedslagsfelt enn Riksutstillingers. For hadde vi som knutepunktinstitusjon fått flere ressurser, kunne vi ansette flere personer og videreutvikle dette konseptet. Vi kunne lage mellomstore utstillinger som først ble vist i vårt eget museum og dernest sendt til utvalgte kunstforeninger i landsdelen, som Riksutstillinger har gjort. En annen innvending er at de stort sett har laget så store utstillinger at det bare er et fåtall av Nord- Norges kunstforeninger som har gode nok lokaliteter. Vi har også samarbeid med kunstforeninger i landsdelen hvor vi sammen med Nordnorsk Kunstnersentrum, som også er en knutepunktinstitusjon, har laget utstillinger. Selv har Nordnorsk Kunstmuseum benyttet seg lite av Riksutstillinger. Hun tror ikke at de har hatt en utstilling fra dem siden 1999 av ulike årsaker. Bl.a. mener Anne Aaserud at utstillingene de lager ikke egner seg for Nordnorsk Kunstmuseum. De er rett og slett ikke gode nok. Hun framhever videre at Riksutstillinger burde holde seg til det de opprinnelig var ment å gjøre, nemlig å sende utstillinger ut til steder i landet hvor det ikke finnes muligheter for å se god kunst. Det er etter hennes skjønn også uheldig, at de sluttet med å lage historiske utstillinger og konsentrerte seg om samtidskunst, hvilket hun minner om er i strid med Riksutstillingers vedtekter! Diffust formulert handlingsplan Til nå har Anne Aaserud ventet i stor spenning på utredningen i forkant av den nye Handlingsplanen for landsdekkende formidling av billedkunst, kunst- 8 MUSEUMSNYTT

håndverk, design og arkitektur pålagt ifølge Stortingsproposisjon nr. 1, tillegg nr. 4. Dette berører oss veldig, for i Stortingsmelding nr. 48 står det at hvis Riksutstillinger går inn i Nasjonalmuseet, tenker man seg at en del av deres arbeidsoppgaver skal delegeres til de regionale kunstmuseene. Så vi håper jo på at vi skal kunne spille en enda større rolle i Nord-Norge. Vi er allerede en viktig institusjon når det gjelder formidling, og det er klart vi med større midler kan gjøre en enda bedre jobb for landsdelen. Vi har den faglige kompetansen. Vi både kan og vil! Men etter et møte med Nasjonalmuseet i Oslo den 22. juni, uttrykker Anne Aaserud skuffelse. Det er snakk om et omfattende nettverk bestående av fylkeskommune, knutepunktinstitusjoner, kunstforeninger osv. og handlingsplanen presiserer ikke klart hvordan dette skal gjøres i praksis. Handlingsplanen som er ment å være ferdig innen 1. juli, er foreløpig altfor diffust formulert, slik hun ser det. Topp prioritering av «den kulturelle skolesekken» Nordnorsk Kunstmuseum var et av tyve museer som for et par år siden mottok en halv million for å spre kunst rundt om til skolene i landsdelen. En jobb de tar på blodig alvor. Direktør Aaserud kan vise til at de i år har hele 22 utstillinger som vil nå ut til 274 av skolene i landsdelen. Med følger omfattende lærerveiledninger med om - tale av kunstnerne og hvordan utstillingen kan brukes i skolehverdagen, og tilbakemeldingene er mange og positive. Vi skiller ikke mellom små og store skoler, de med kanskje 7 10 elever får lov til å beholde utstillingene like lenge som de store, i fjorten dager. Ivrig trekker hun ut en i bunken av tallrike positive tilbakemeldinger, fra rektor ved Kokelv skole i Kvalsund, Finnmark, som benyttet utstillingen «Skattekisten» bestående av design fra gammel og ny tid: Utstillingen var veldig bra, inkludert opplegget og i tillegg fant elevene fram en del egne gjenstander for å snakke om funksjonalitet, form og farge. De vil nå jobbe med egne skisser/design med tanke på mulig produksjon. Håper at vi også neste år får tilbud om utstilling. For små skoler i distriktene er utstillingene Fra Nordnorsk Kunstmuseum meget verdifulle. I sin kunstformidlingsiver har museet også utplassert en utstilling på hurtigruta «Midnatsol» med tresnitt fra serien «Caféliv» av Niclas Gulbrandsen, som ble sett av rundt 50.000 mennesker i fjor. På universitetetsbiblioteket kan de mange studentene glede seg over et utvalg av grafiske arbeider fra tidsperioden 1970 2000 av ulike kunstnere. De har til og med en liten presentasjon på Folkeregisteret og på byens ligningskontor, visstnok til stor glede både for personale og besøkende. Så jeg føler at vi gjør ganske mye for landsdelen og vil gjerne bidra med enda mer. For de fleste av oss har dette blitt en livsstil. Det er jo ikke snakk om å jobbe fem dagers uke her, men stå på til syv og gjerne også om kveldene. På den måten klarer vi bl.a. å skrive og lage kataloger i det omfanget vi har gjort. Personalia: Anne Aaserud Født 1942 i Tønsberg 1977 Klassisk arkeologi grunnfag, Universitetet i Oslo 1980 Religionshistorie grunnfag, Universitet i Oslo 1993 Magister i kunsthistorie, Universitetet i Oslo med avhandlingen «De nære ting» Signe Scheel 1860 1942 1981-83- Nasjonalgalleriet som praktikant i maleriavdelingen og dokumentasjonsarkivet/norsk kunstnerleksikon 1983 84- Kunst på arbeidsplassen, assistent 1984 94- Kontorsjef ved Nasjonalgalleriet 1994 d.d.- Direktør ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Anne Aaserud har bak seg et stort omfang av artikler og tekster til utstillingskataloger. Bl.a. som redaksjonell medarbeider i «Norsk Kunstnerleksikon», redaktør av «Nordnorske bilder og bildet av Nord-Norge» og bidragsyter til «Norsk Biografisk Leksikon». Hun har også vært utstillingsansvarlig for en rekke utstillinger i Nordnorsk Kunstmuseum. MUSEUMSNYTT 9

aktuelt Forskningsetisk utvalg GÅR GOD FOR FORSKNING PÅ SCHØYEN-SAMLINGEN Universitetet i Oslo avviklet forskning på den omstridte Schøyen-samlingen etter massiv medieomtale i fjor høst. Det var ikke nødvendig, mener Nasjonalt forskningsetisk utvalg for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Tekst: Leif Anker I en rapport til rektor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo (UiO) 30. juni går NESH langt på vei god for UiOs samarbeid med samleren Martin Schøyen og forskning på manuskripter og gjenstander med svært uklar eierhistorie fra bl.a. Afghanistan, Pakistan og Irak. I rapporten anbefaler NESH ulike tiltak, blant dem en selvstendig undersøkelsesplikt og opplysningsplikt for forskere og institusjoner, åpenhet om faglig bistand, klare rapporteringsrutiner. Et minstekrav er at eier stiller samlingen til disposisjon for forsk ning om eierhistorie. NESH foreslår også å opprette en nasjonal instans med ansvar for å følge opp opplysnings- og meldeplikten. Eksisterende retningslinjer innen aktu - elle fagområder utvides til å omfatte materiale med ukjent eierhistorie. NESH avgrenser seg fra å vurdere konkrete spørsmål knyttet til Schøyen- samlingen, men mener like fullt at universitetets avvikling av samar - beidet var et inngrep i forskningens frihet. Professor Jens Braarvig ved UiO har ledet forskningsarbeidet, men trakk seg i februar fordi han ikke lenger ville ta ansvar for videre forskning på et omstridt materiale. Blandet mottakelse NESH nevner ikke det faktum at Schøyen ikke har gitt innsyn i deler av samlingens eier- og tilkomsthist - orie, et krav de ellers mener må oppfylles. Hvis Schøyen ikke gir fullt innsyn i hele samlingen, er han ikke troverdig, sier seksjonsleder Per Rekdal ved Kul tur -hist orisk museum, Universitetet i Oslo og styremedlem sentralt i den internasjonale museumskomiteen ICOM. Samtidig er det viktig å legge vekt på det positive, som at NESH fremhever at en skal være forsiktig når det er uavklarte forhold med gjenstanders opprinnelse, og at forskere har plikt til å formidle resultatene. Det virker som NESH ikke forstår omfanget av uetisk eller ulovlig handel med kulturgjenstander, og hvor ødeleggende denne er internasjonalt. Her har de et litt naivt skille mellom forskning og annen faglig virksomhet. Samlere er helt avhengig av fagfolks vurderinger av manuskripter og gjenstander, som igjen danner grunnlag for markedsverdi og gir legitimitet. Forslaget om å opprette en nasjonal instans for vurdering av eksport og import av kulturgjenstander er svært viktig, her bør universitetene og ABM-utvikling gå sammen. Vi er i en læringssituasjon i Norge og strever med å ta inn over oss virkeligheten i den internasjonale handelen med kulturgods, sier Per Rekdal. Diagonalen juss etikk Jon Birger Østby, direktør for ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum sier at rapporten inneholder mye bra: Den reiser mange viktige problemstillinger, som forskeres opplysningsplikt og eget ansvar for hva slags materiale de arbeider med. Anbefalingen om en nasjonal instans for å følge opp opplysnings- og meldeplikt for tvilsomt materiale er imidlertid svært uklar. Jeg regner med at ABM-utvikling vil få delegert ansvar fra KKD med å følge opp i forhold til internasjonale avtaler om ulovlig eksport og import. Men hvem skal vurdere dette når jussen ikke er der? Her har de omdiskuterte gjenstandene kommet til landet før Norge hadde ratifisert aktuelle internasjonale avtaler. Myndighetene er lovforvaltere. Dette er en problematikk NESH ikke har tatt inn over seg. Når vi mangler jusen, har vi bare etikken å støtte oss til. Den kan ikke bestemmes av et offentlig kontor. ABM- utvikling deltar gjerne i diskusjoner om dette, men det er den enkelte forsker og institusjon som til sjuende og sist må stå ansvarlig. NESH- rapporten undervurderer den legitimitet samlinger får gjennom forskning og publisering. Det er en svakhet at de ikke går mer inn på de markedsmessige konsekvenser av dette med økt press for ulovlig og uetisk handel. forts. s. 31 10 MUSEUMSNYTT

Prosjektleder Anne Finnanger: - Vi gir OSS ikke! Målet vårt med utstillingen «Veksthussaken» er å få realisert dette nye utstillingsveksthuset «Oase 60 grader nord», som har stått på vent siden 1998, da arkitektfirmaet Stein Halvorsen A/s vant 1. premie med sitt utkast i universitetets arkitektkonkurranse, opplyser prosjektleder og gartner, Anne Finnanger. Målet med denne utstillingen er å skape en opinion, vekke publikums oppmerksomhet og engasjement, sier prosjektleder Anne Finnanger. Tekst og foto: Liv H.Andreassen Sjelden har en jubileums-utstilling vært tuftet på så mye kampånd og frustrasjon som «Veksthussaken». Med den lakoniske undertittelen: Et slags jubileum markerer Botanisk hage på Tøyen sitt 75-års jubileum. Like lenge som hagen tålmodig har ventet på et nytt og sterkt tiltrengt veksthus. For som situasjonen er, har det nåværende veksthuset verken plass til planter eller publikum. Under navnet «Oase 60 grader nord» har det nye veksthuset stått ferdig på tegnebrettet siden 1998, og bildet av det utmerker seg som et klart hovedoppslag mens vi går rundt og følger «Veksthussaken» i det lille frontrommet til Victoriahuset i Botanisk hage. Utstillingen er laget av avisutklipp og bilder gjennom 75 år og gir et levende framstilling av hvordan den kronglete veien til et fortsatt ufullendt nytt veksthus har artet seg, også nå til full kamp igjen gjennom denne utstillingen. Oppslagene går helt tilbake til 1930, da hagens da - værende bestyrer, professor Jens Holmboe, i Aftenposten etterlyste et nytt veksthus, av den gode grunn at plassen i det gamle etter hvert var blitt altfor trang. Samme tekst kunne Aftenposten med hell ha gjenbrukt i forbindelse med denne 75-års feiringen. På jakt etter sponsormidler Så etter en menneskealder med kamper, økonomiske utsettelser og dårlige unnskyldninger fra myndighet - enes side, fant ledelsen ved Naturhistorisk museum for fire år siden ut, at kanskje sponsormidler kunne føre til en slags endelig løsning. De investerte 3/4 million i sponsorarbeid, i håp om å om innhente de nødvendige 100 millionene fra næringslivet for å få det nye veksthuset realisert. Men responsen uteble helt, og utspillet ble beskyldt for å være både urealistisk og en sløsing med universitetets midler. Prosjektleder Anne Finnanger går ikke med på at bruk av 3/4 million i dette tilfellet er snakk om sløsing. Dette er et kolossalt prosjekt, men nå er hele grunnarbeidet gjort, brosjyremateriell og video som presenterer veksthuset, økonomiske kalkyler osv. er på plass og det koster. Mye skjer nå og neste år blir spennende, sier hun hemmelighetsfullt uten å ville røpe noe mer. Annet enn at selv om det til nå har vært søkt lite etter utenlandske sponsormidler, ikke finnes noen grenser, og at mange internasjonale selskaper har av - delinger i Norge. MUSEUMSNYTT 11

TO BE OR NOT TO BE- ER SPØRSMÅLET FORTSATT FOR MANGE AV UK S MINDRE MUSEER Mangel på ekspertrådgivning, kortsiktige finansieringsmål fra myndighetene, MLA's og Heritage Lottery Fund's videre skjebne, gratis museer og lave lønninger for museums - ansatte, er noen av sakene som sterkt opptar staben ved den britiske Museums Association (MA) som er verdens eldste. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Situert i en restaurert bygning i en kronglete bak gate på Londons østkant, holder MA med sin omfattende stab til. Forventningene er store foran et avtalt møte med den frimodige direktør Mark Taylor som deltok på et seminar i Oslo i 2002, og den gang uttrykte skepsis til den nystartede museumsreformen i England. Impulser til den norske ABM-utvikling er også fra norsk myndigheter hentet fra MLA (Museums,Libraries and Archives Council). Hvordan forholder MA seg til museumsreformen i dag, er skepsisen like stor? Svaret får jeg, dessverre, ikke fra direktør Taylor selv, som i siste liten har meldt sykefrafall, men fra Judy Aitken som under tittelen MA's Policy Officer har blitt betrodd oppgaven som hans stedfortreder. Fra et besøk i MLA s hovedsenter nær Buckingham Palace vet jeg allerede at der hersker så godt som helhjertet tilfredshet i hvert fall overfor utenlandske besøkende, men hvordan er erfaringene her i MA? Positivt syn på MLA Vi ser en bemerkelsesverdig «coming together» som vi aldri før har opplevd, og det fordi MLA, som vi sier, begynner å få sin «act together». Vi opplever nå at nasjonale og alle andre typer museer for første gang begynner å snakke sammen og gi et felles budskap til myndighetene. I fjor ble det f. eks. tatt et svært suksessfullt initiativ, «The Museums Manifesto», som de 12 MUSEUMSNYTT Det er myndig hetenes privilegium fortsatt å holde museene på pinebenken med kortsiktige finansier ingsmål nasjonale museene presenterte for regjeringen. Dette bidro virkelig til å styrke myndighetenes positive syn på MLA, og skaffet oss alle større økonomiske midler enn vi ellers hadde fått. Vi var også nylig på et møte hvor det for første gang ble uttrykt stor sympati for MLA. Hva med situasjonen til de små og mellomstore museene rundt om i England, har de blitt forbigått? Det er fortsatt et stort og urovekkende spørsmål. Hvis de er innlemmet i et av de ni navene (hubs) opprettet av MLA, har de det bra. Det er imidlertid store forskjeller på hva de ulike museene mottar av økonomiske midler, og mange små og mellomstore museer som ikke er innlemmet, er fortsatt konfrontert med store problemer. Men det har begynt å bli klart nå, at MLA's agenda for museene innlemmet i nav, er svært suksessfull. Så det skaper et bilde av støtte til museer som ikke var der tidligere, men i hvilken grad dette vil overføres til utenforliggende små og mellomstore museer er fremdeles et stort og åpent spørsmål. Jeg vet at dette også opptar våre medlemmer i Wales, Nord-Irland og Skottland. I Skottland er de nå i ferd med å omorganisere hele sin museumsstruktur. Mens de fleste største museene har en beliggenhet på et lite område midt i landet, har Skottland også en mengde små og uavhengige museer spredt over hele landet, som kontinuerlig sloss for å overleve. Men dette har alltid vært situasjonen. Slik det nå fungerer innlemmer Museum Association hele UK mens MLA bare konsentrerer seg om England.

Policy Officer, Judy Aitken, ønsker velkommen til Museum Association's hovedsenter i London. Fortsatt kortsiktige finansieringsmål Judy Aitken kan videre opplyse at myndighetene har gitt løfter om en økonomisk pakke på 100 millioner pund, som over de tre neste årene skal fordeles England rundt for å hjelpe regionale museer til å forbedre sine samlinger, bidra med bedre service til skoler og tiltrekke seg nye besøkende, men er dette tilstrekkelig? Vel, det er kanskje bra nok for øyeblikket, men vi fikk ikke noe i nærheten av de summene som virkelig trenges. Imidlertid har myndighetene gitt løfter om en fremtidig økonomisk forpliktelse, om enn kortsiktig. Helt siden Renaissance in the Regions-programmet ble lansert, har det vært til stadig bekymring i museumskretser at det ville komme for bare raskt å forsvinne igjen. Og bekymringen ulmer fortsatt mange steder rundt om i regionene, men for øyeblikket ser det ut som folk bøyer hodet og aksepterer det som skjer. For penger fra MLA fortsetter å komme inn, og navene har hittil klart å innfri Renaissance-programmets krav og målsetninger. Så er det myndighetenes privilegium, fortsatt å holde museene på pinebenken med å finansiere mål bare over korte tidsperioder. Det er imidlertid MA's anliggende å bistå med konstant press på myndighetene til å fatte langsiktige beslutninger som sikrer museenes eksistens ikke bare i morgen, men også for framtiden. Hun minner om at MLA i løpet av denne 3-års perioden vil motta 21 millioner pund som skal for - deles på de små og uavhengige museene, hvilket utgjør en stor del av Englands rundt 2500 museer. Men som hun uttrykker det: Den profesjonelle rådgivningsoppgaven pålagt Regional Agencies(RA) og navene har mange steder ikke fungert i det hele tatt De lider fortsatt, men har ikke mistet håpet om en bedre framtid. Et rop fra MLA etter mer stabilitet Hvordan ser MA på at MLA nå etter fem år skal desentraliseres og hvordan vil det påvirke museene? Hovedbudskapet MLA ønsker å gi er at de roper ut etter stabilitet i de betydelige omstruktureringene. Etter fem år med stadig usikkerhet om hva som vil skje med organisasjonens framtid, har MLA nå endelig begynt å få tingene sammen og følgelig oppnådd langt mer respekt enn de nøt godt av fra starten. Jeg tror at dette kan bli MLA's siste traumatiske kapitel og bidra til en ny epoke hvor organisasjonen blir skikkelig fusjonert. Regionenes uavhengighet ble definert allerede fra starten, og de Regionale Agencies (RA), i de ni navene er klart adskilte. Jeg betrakter denne kommende fusjoneringen mellom MLA og RA som et logisk skritt videre i utviklingen, men jeg tror også at de berørte museums - ansatte og vi i MA,bare vil se det som et positivt skritt videre dersom det medfører at den fremtidige organisasjonsformen forblir stabil. Hva MLA's desentralisering angår, mener Judy Aitken at de av mange grunner var tvunget til å gjøre det. Ikke minst spilte regjeringens krav om en 2,5% effektivitets-sparing inn og som fant støtte i Finansdepartementet. Jeg har et heller kynisk syn på dette. Min personlige mening er at dette bare er en øvelse som er bundet opp med andre spørsmål. Reform av civil service har i lang tid vært på regjeringens agenda og de ønsker nå å vise at de investerer penger i frontline-tjenester. Jeg antar at argumentet til alle ansatte som blir berørt av dette, og ikke bare museumsansatte, er at det er vel og bra å konsentrere seg om frontline-tjenester, men understøttende tjenester er like viktige. Så mitt spørsmål tilbake til myndighetene er: Hva betrakter de som nytteverdien av dette? Jeg tror ikke at de har klart for seg hva gevinsten av denne omdirigeringen virk - elig vil bli. MUSEUMSNYTT 13

Mangel på ekspertråd Et hull det tidligere «Museums Council» har etterlatt seg, er et sted å hente ekspertråd for museumsansatte. Selv om MLA og Renaissance-programmet har sine spesialister, er MLA først og fremst en strategisk enhet, hvis hovedsak er agendaer. Mens MA som en medlemsorganisasjon kan gi diverse råd om etikk, så er ikke dette stedet for å innhente alle former for eksperthjelp. Meningen var at Regional Agencies og navene selv skulle fylle den nødvendige profesjonelle rådgivningsoppgaven. Men dette har ikke fungert så godt er jeg redd, mange steder ikke i det hele tatt. Jeg er heller ikke sikker på om det er nok samarbeid mellom konservatorene innenfor navene. Det i seg selv er jo nytt, å få disse regionale museene til å samarbeide, har virkelig vært en lang kamp. Hvert av dem har sin egen agenda og den innbyrdes mistenksomheten som har hersket begynner nå endelig å slippe taket. Hvis du spør en gjennomsnittlig konservator på gata hvilken glede de hittil har hatt av MLA, vil svaret sikkert bli nedslående. Synet vil være at MLA til nå har brukt det meste av sin tid på å skrive hauger av rapporter, bla. en som nylig er utkommet, «Visitors to Museums and Galleries 2004», mens rådføring angående dagligdagse museumsproblemer har blitt forsømt. Det har imidlertid vært mye diskusjon om hvordan dette kan rettes opp. Vi har noe kalt «The Museums Development Officers Network» som nå fungerer som en slags fortropp til individuell rådgivning for konservatorer. Dette nettverket når fortsatt ikke alle, men fyller til en viss grad hullet etter Museum Council. Siden MLA ble startet for fem år siden, har det vært en stadig utskiftning av øverste leder. Judy Aitken vet at denne mangelen på stabilitet har vært et problem innen MLA, men har ikke svaret på hvorfor denne stadige gjennomtrekken av direktører. Hun har imidlertid tro på at den nåværende Chris Bratt vil etablere en lenge etterlengtet stabilitet. På spørsmål om hvordan assimilasjonen mellom ansatte innen museer, bibliotek og arkiver hittil har gått, er svaret at siden de tre bransjene aldri tidligere har samarbeidet i UK, befinner de seg fortsatt i en tilstand av ren forundring. Kollegaer hun har snakket 14 MUSEUMSNYTT Strategisk viktig å beholde de nasjonale museene direkte under DCMS for derved holde departementet stadig på tå hev. med rundt om i distriktene, rapporterer at de fortsatt arbeider ganske separat. Finansieringsordning for nasjonale museer bør forbli MA har lenge sloss mot at alle de store nasjonale museene blir finansiert direkte fra DCMS ( Department for Culture, Media and Sport) Da direktør Mark Taylor besøkte Oslo, påpekte han at hvis MLA skulle oppnå den nødvendige innflytelse, måtte framtidig finansiering også av de nasjonale museene skje gjennom MLA. Pågår denne dragkampen fortsatt? Ja, jeg vet at det er direktør Mark Taylors syn og den pågår for såvidt ennå. Forslaget kommer jevnlig opp, men et annet og viktig spørsmål er om MLA virkelig ønsker en slik ordning? Organisasjonen har så mange andre ting å gjøre, og har nå et klart fokus på Regionale Agencies. Mitt spørsmål er: Hvorfor skulle MLA i tillegg ønske å administrere tjueto nasjonale museer, spesielt siden de er sponsede enheter, nå når de for første gang virkelig har begynt å samarbeide med samtlige andre typer av UK's museer? Så hvorfor nå samle alt under en paraply, noe jeg frykter bare kan føre til hodepine for MLA, og som de sikkert ønsker å unngå. En slik ordning ville bety at MLA måtte bli direkte involvert i en mengde fond-arrangementer utelukk - ende knyttet til nasjonale museer. Min personlige mening er derfor at det er strategisk viktig å beholde de nasjonale museene direkte under DCMS for derved stadig å holde departementet på tå hev, og som en konstant påminnelse om hvor viktige museene er, hvilken turistmagnet de representerer og hvor mange besøkende de trekker til landet. «The Association of Independent Museums» representerer over halvparten av museene i UK, hvor godt samarbeid har MA med dem? Svært bra. Det er en høyt respektert organisasjon som har utrettet en mengde godt arbeid i fellesskap med MLA, andre organisasjoner og oss. Et viktig bidrag fra MLA er fjorårets oppdatering av «The Accreditation Sceme of Museums in United Kingdom»? Hvordan har den blitt mottatt? Den har puttet et stort press på de små museene, og MLA er klar over at de kan ha vansker med å innfri kravene. Jeg synes imidlertid at det er et godt

Det er umulig å snakke om britiske museers framtid uten å ta med i vurderingen hvilken økonomisk rolle midlene fra «Heritage Lottery Fund» vil spille sier Judy Aitken. trekk og det er faktisk på tale å gjøre kravene enda strengere. Hva med framtiden til «Heritage Lottery Fund»? Spørsmålet om problemer rundt gratis museer i UK er ikke til å unngå. Judy Aitken kan fortelle at MA har gått i bresjen for en omfattende undersøkelse som snart vil foreligge om hvilke virkninger gratis museer har i UK. Ellers taler besøkstallene for seg med en enorm økning. Og det er tydelig at de museene som profi - terer dobbelt, er de som har gratis adgang og nå mottar kompensasjon for tapte billettinntekter fra myndighetene, samtidig som de får prosjektmidler fra «Heritage Lottery Fund». Mens for den gruppen museer som fra starten tok inngangspenger, og nå har blitt gratis uten noen form for kompensasjon eller er tilgodesett med lotterimidler, er situasjonen betydelig forverret. Jeg er sikker på at det også legger et hardt press på alle museer at myndighetene tydeligvis ser det som en form for suksess, at de når inngangspenger faller bort, trekker til seg betydelig flere besøkende, men dette er selvsagt bare en brøkdel av historien. For i realiteten betyr flere besøkende også et økt press på museene til å sette opp flere midlertidige utstillinger, økt krav til display og større slitasje. Dette er et enormt spørsmål for alle museer. Men ifølge Judy Aiken er et annet og minst like stort spørsmål: Hva vil skje med museene i forhold til «Heritage Lottery Fund» i framtiden? Siden starten i 1994 har fondet bidratt med midler til over 1500 ulike museumsprosjekter. En milliard pund har museene hittil mottatt. Policy Officer Judy Aiken som har fire år bak seg i «Heritage Lottery Fund», ser det som en umulighet å snakke om britiske museers framtid, uten å ta med i vurderingen hvilken økonomisk rolle midler fra fondet vil spille. Hun kan fortelle at de nå, dessverre, er for nedadgående og at «Heritage Lottery Fund» også står foran store forandringer. Hvor store midler myndighetene vil tilgodese museene med neste år og i hvilke former, er et spørsmål som sterkt opptar alle. For til nå har denne milliarden pund fra «Heritage Lottery Fund» gått til alle slags museer, ikke bare nasjonale eller regionale, men også til de små og uavhengige. Jeg tror at det er et stort tankekors for små museer at de virkelig trenger en lettere vei for å tappe midler fra forskjellige fond. De har gått en lang vei, men å søke etter midler for små organisasjoner som små og uavhengige museer, kan fortsatt være direkte umulig. Nav-museene trenger også til langt mer ekspertise på dette området så her er det fortsatt mye ugjort arbeid. En undersøkelse foretatt av MA, har blottlagt at mange av UK's rundt 40 000 museumsansatte jevnt over ligger langt lavere i lønn enn sine kollegaer i andre og tilsvarende organisasjoner. For å rette opp dette har MA nå publisert et utkast til nye lønnsforslag. * Museums Association (MA) ble grunnlagt i 1889 og er verdens eldste. MA er en helt uavhengig organisasjon finansiert av medlemmer. Medlemsmassen består av ca. 5000 individuelle medlemmer, 600 institusjonelle og 250 kooperative. MA informerer gjennom faste publikasjoner som «Museum Journal»,«Museums and Galleries Yearbook», webside, bedriver lobbyvirksomhet overfor myndighetene, deltar i utarbeidelse av etiske stand - arder og bistår med utdanningstilbud for ansatte i museer og gallerier bl.a. et CPD-program, en forkortelse for continuing professional development MA er også arrangøren bak seminarer og holder en fast årlig konferanse med aktuelle museumsspørsmål på dagsordenen MUSEUMSNYTT 15

Norges ukjente museer og samlinger Norsk Tryllemuseum: VI VIL GJERNE SAMARBEIDE MED ANDRE MUSEER Bildetekst: Hvem vil være med å stifte et småmuseumssenter? Spør søndaglig leder Terje Nordheim som nå har lagt tryllingen vekk til fordel for innsamling av dokumentasjon om den norske tryllekunstens historie. Også medforfatter til boka «Tryllingens historie i Norge». Norsk Tryllemuseum heter Museumsforbundets yngste og utvilsomt «rareste» med lem. Tre timer hver søndag fra klokka 13 titter et utskåret kaninhode opp av flosshatten utenfor Munkedamsveien 65 b i Oslo for å kalle inn til ukas trylle-museumstid og det med et trylleshow attåt. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Jeg kaller meg søndaglig leder, hilser Terje Nordheim velkommen inn i museets lokaler som består av to ytterst sjarmerende og tettpakkede rom i en 3.etasjes leilighet. Et simsalabim av magiske rekvisitter, gevanter fra fordums tryllemestere, premier, tryllebøker, plakater og bilder dekker hver centimeter av vegger og montere. Men alt med en oversiktlig og systematisk gruppering av gjenstander og temaer. Museets intensjon er å dokumentere et tverrsnitt av norsk tryllehistorie også via video, film, lydkassetter og bøker tilgjengelig for alle trylleinteresserte; og det er i tillegg helt umulig å ikke bli fortryllet av dette bortgjemte, men så til de grader atmosfærefylte lille museet. Magien blir ytterligere forsterket når en får høre at hele leiegården eies av den 80-årige tryllekunstneren Dana, som engang fulgte i sin fars fotspor som sønn og barnebarn, en jente, nå følger i hans. 16 MUSEUMSNYTT Drømmen er å stifte et eget senter for småmuseer og samlinger, gjerne knyttet opp til et større museum Men for en uvitende kan Terje Nordheim opplyse om at allerede på begynnelsen av 1900-tallet opererte den norskfødte tryllekunstnerinnen Solimanne. Museet har, dessuten, sin egen seksjon tilegnet kvinnelige utøvere. Mot oss smiler bl.a. svenske Marlin Nilsson som i 2003 ble første kvinnelige nordiske mester i trylling, tett etterfulgt av norske Kristine Hjulstad. Norsk Tryllemuseum som har eksistert siden 2001, er landets eneste. Det eies og drives foreløpig på idealistisk grunnlag av foreningene Den Magiske Ring, Oslo og Magiske Cirkel Norge. Museet er gratis, men føl fri til å putte en slant i flosshatten ved døra. For selv om gårdeier og tryllekunstner, Dana, har velsignet det vesle museet med ti års gratis husleie, koster det å drive. På jakt etter samarbeidspartnere Vi vil gjerne samarbeide med andre museer. Foreløpig har vi hatt en del å gjøre med Oslo Bymuseum, men har også tenkt på Teatermuseet som en mulighet. Andre er å satse på ren underholdning, f. eks. et samarbeid med cirkus- og tegneseriemuseet. Vi drømmer om større lokaler og en mer sentral beliggenhet. Jeg har også en ide om at det er mulig å stifte et eget senter for småmuseer og samlinger, gjerne knyttet opp til et større museum. For mange av Tryllemuseets forunderlige rekvisitter er fortsatt stuet bort på lager, og foreløpig søndag lige leder,terje Nordheim, sitter ogå med en stor samling spillkort, som han mer enn gjerne skulle stilt ut. Men med et målrettet trylleformular, hvem skulle ha større forutsetninger enn nettopp et tryllemuseum til å framtrylle alt dette?

Avdelingsdirektør Else Bottengård: UNIVERSITETSMUSEENE BØR HA EN SENTRAL ROLLE I MILJØPOLITIKKEN Tiden har kommet for salg av tjenester og kompetanse fra Tromsø Museum. Debatten om salg har oppstått i kjølvannet av en stor mangel på driftsmidler. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Tilbake til rollen som nøkkelinstitusjon med inntekter fra produksjon av utstillinger, salg av tjenester og kompetanse, er noe av den framtidsrollen avdelings - direktør Else Bottengård, ser for Tromsø Museum. Vi kan også produsere utstillinger selv, og selge tjenester fra universitetsmuseet, for vi vil ha en stor stab innenfor visuell formidling. Vi er nødt til å omstøpe noe av offentlig sektor i retning av at vi selger våre tjenester og kompetanse på denne måten, istedenfor at vi hele tiden kjøper tjenester fra konkurrerende grafiske firma. Jeg tror faktisk at universitetsmuseene som sådanne har en styrke i seg til å selge tjenester. Da hun begynte å jobbe som leder her i 1991, var universitetsmuseene nøkkelinstitusjoner. Særlig i Tromsø hadde universitetsmuseet en slags landsdelsdekkende funksjon, som etter hvert har blitt overtatt av fylkeskommunen i forhold til de andre museene. Jeg tror på mange måter at universitetsmuseene kan gjenvinne litt av denne rollen i framtiden, sier hun og minner om at Tromsø Museum hvert år pleide å holdt et nordnorsk museumsseminar hvor mange ansatte fra de små museene kom og deltok sammen med universitetsstaben på faglige oppdateringsmøter. Noe som ble sett på som veldig nyttig og gunstig. Samtidig har museet nødvendig kapasitet til ta imot de store internasjonale utstillingene og formidle dem ut til regionene, og fungere litt som administrativsentral på det området. For få midler fra Miljøverndepartementet Som det mest komplette museet under et tak i Norge, med seks vitenskapelige fagenheter, har Tromsø Museum til nå spilt en ledende rolle, men har pådratt seg store økonomiske problemer etter bl.a. å ha mistet avtalen med Hurtigruta og busslaster med turister. Vi er delvis utkonkurrert av Polaria, trafikken blir kanalisert dit, fordi man skulle berge stedet som attraksjon. Og der har du Miljøverndepartementet, som sprøytet inn store midler til Polarmiljøsentret mens vi får nesten ingenting. En utredning om landets universitetsmuseer er på trappene, hva forventer du deg av den? Hvordan Miljøverndepartementet går inn i forhold til oss er virkelig noe å ta opp i den pågående utredninga om universitetsmuseene. Bør vi ikke få en klausul på, at vi skal ha en viss promille til miljø - rettede tiltak i forhold til naturfag og realfag på universitets- museene? Spør hun. Det er snakk om politisk styring og her har jeg et stort engasjement. Jeg er opptatt av miljøpolitikken og mener at museene skal ha en sentral rolle i den, og det er i Miljøvern- og Finansdepartementet pengene er. Er du enig i at noen av problemene for universitetsmuseene er mangel på en budsjettmodell som avspeiler særpreget til disse museene? Ja, det er meget vanskelig å få en god budsjettmodell. Det har jeg jobbet med i alle år. Nå sitter hun som den eneste representant fra landets universiteter i et nasjonalt utvalg som ser på resultatbelønning for formidling. Og hun kan fortelle at i dette utvalget er det vanskelig å få gjennomslag for at den virksomheten universitetsmuseet driver på med skal resultatbelønnes. MUSEUMSNYTT 17

Hun minner om at i museumsutredninga fra 1996, ble det beskrevet som svært vesentlig for et universitetsmuseum å ha en balanse mellom lønnsbudsjett og driftsbudsjett, slik at lønn utgjør 70 og drift 30. Museet her må ha en minimumsstab og med vår nå værende er behovet på 13 millioner til drift av museet. Og det får vi ikke. Vi har vært rundt 6 eller 7, men nå er vi helt nede på null. Så derfor denne debatten om salg av tjenester. Er det etter ditt syn uheldig og upraktisk at Ut - dannings og forskningsdepartementet har ansvaret for universitetsmuseene mens Kulturdepartementet har hovedansvaret for de andre? Jeg ser ikke problemer med det. Hva jeg kunne ønske meg fra Utdannings- og forskningsdepartementet, er at de hadde noen stillinger som jobbet spesielt med universitetsmuseene som ansvarsområde. At det var noen som kjente oss og hadde oss på agendaen. Og det handler om hvordan departementet ivaretar oss. Jeg tror ikke at vi ville fått noen bedre vilkår under Kulturdepartementet. Vi skal forankres i forskning. Jeg tror at man etterhvert også må ta stilling til hva som står i forskningsmeldinga om formidling av forskning. Den debatten kommer nok nå. Det bør den. Lang vei fram til nytt museum i Breivika Hvordan går det med planene til det nye universitets -museet i Breivika? Foreligger det noen konkrete finansieringsløfter og byggeplaner? Nei, men det som har vært luftet som en spennende tanke, er å utlyse en arkitektkonkurranse om et nytt universitetsmuseum i Nord-Norge. Det som allerede eksisterer, er en skisse til disponering av tomta på Campus ved Botanisk hage. Vi har også begynt å beskrive grunnbehov og areal til konserveringsverksted og utstillingshaller, men veien fram er fortsatt lang. I forkant av flyttinga har den administrative lederen tro på å kunne tilby dette bygget til nordnorsk kunstutdanning. For det er en agenda som sier at det skal kunstutdanning til Nord-Norge. Er det et snev av sannhet i påstanden om at Tromsø Museum lever et forholdsvist nært, men reservert samliv med universitetet? Vi er på en måte en institusjon som har levd før universitetet kom hit, så derfor er vi fortsatt ikke helt integrert. Det oppleves av og til som to institusjoner. Vi har jo en helt annen historie. Men for å komme nærmere i kontakt med fagmiljøet på universitetet, tar vi kontakt med fagfeller som kan bidra med å formidle gjennom prosjekter, utstillinger og tidsskriftet vårt, Ottar, og mange er svært interessert akkurat i formidlingsbiten. Hvordan er samarbeidet mellom landets universitetsmuseer? Der har vi et nasjonalt utvalg for universitetsmuseene hvor jeg var med i den første perioden. Det har ført til en veldig positiv utvikling gjennom at departementene f. eks. har øremerket penger til sikringstiltak til universitetsmuseene og et mus e u m s - prosjekt med å legge data ut i elektronisk form. Sånn sett har vi et bra samarbeid, men det er klart at vi kunne kommet mye lenger i samarbeid med utveksling av utstillinger. Opplever du at det eksisterer noen form for klar forskjellsbehandling fra myndighetenes side i forholdet til de forskjellige universitetsmuseene, at f. eks. noen blir forfordelt framfor andre? Nei, jeg orker ikke å rope at Nord-Norge får aldri nok, men jeg ser av og til at det er mye lettere for Oslo og Bergen å ha kontakt og allianser som gjør at de to miljøene kommer bedre ut. Det handler jo om samarbeid, men også om geografi og kontaktnett, og vi sliter litt sånn sett. Kanskje kunne vi dratt veksler på å ha noe mer kontakt med Barentsregionen og helt andre nettverk? I forbindelse med utbygging av nye museer i Nord- Norge har Tromsø Museum hatt et ganske stort utlån til langtidsdeponering av materiale til utstillinger. Hva med eventuelle tilbakeleveringer? Vi har problematikken med Svalbard Museum, hvor det materialet som er knyttet til Svalbard blir tilbakeført. Det er jo en overordnet myndighet som bestemmer dette. Stortingsmeldinga og internasjonal samhandling. Men det er klart at vi som museum også har et behov for å vise til hvilken historikk institusjonen har gjennom gjenstandssamlingen. Så det er hele tiden en avregning på hva som skal beholdes her til forskerne, og hva som skal overleveres til andre. 18 MUSEUMSNYTT

OPPTATT AV Å UTVIKLE NYE FORMIDLINGSFORMER Jeg har blitt slått av hvor lite norsk allmennhet vet om samebevegelsen som startet rundt 1900-tallet, og slo igjennom etter 2. verdenskrig. Vi fant derfor ut at det å gi en framstilling av samebevegelsens framvekst og utvikling i nyere tid, var en utfordring for museet. Å bruke dette museumsprosjektet til å problematisere hva museumsformidling er. Tekst og foto: Liv H. Andreassen Tromsø Museum har vært et foregangsmuseum. I 1973 satte bl.a. den Samisk etnografiske fagenheten opp en utstilling av samiske nærings- og kulturformer, «Samekulturen», og nå har etterfølgeren kommet- «Sápmi- en nasjon blir til». Vi var i denne forbindelse opptatte av forholdet mellom publikum, fag og museum. Kan vi bruke museet i en dialog med omverdenen? Førsteamanuensis Terje Brantenberg kan fortelle at de brukte tre år på prosjektet, som nå strekker seg over tre rom i Tromsø Museum, vegg i vegg med den første. Hvordan skulle de lage en representasjon av samisk tema som skilte seg ut fra den gamle basisutstillingen? Vi ønsket å gi en presentasjon av framveksten av den kulturelle og politiske mobilisering blant samene i vår tid, med vekt på forholdene i Norge etter siste verdenskrig en bevegelse som fortsatt er lite kjent blant folk flest. Vi ville korrigere bildet ved å gi en framstilling av at det mangfoldet av samisk virksomhet og kulturstyringer vi ser i dag, er resultat av en lang og vanskelig prosess. Dette fellesskapet har vokst og akselerert særlig i løpet av 70 80 tallet. Vi fant ut at ingen andre museer hadde laget noen lignende framstillinger. Det finnes mange nasjonale museer som fokuserer på urfolk, men aldri med den vinklingen som vi har valgt: En kulturell og sosial bevegelse. Vi ville korrigere bildet av samene ved å gi en framstilling av at det vi ser i dag, er resultatet av en lang prosess, sier førsteamanuensis Terje Brantenberg. Samisk virkelighet inn i museene Vi ville ha også denne delen av den samiske virkeligheten inn i museene. Det var et eksperiment. Vi hadde ingen eksempler å se til, så vi måtte finne på alt selv, laget som en kontrast til den første sameutstillingen, hvor vekten er lagt på kulturformer ved gjenstander. Vi har forsøkt å vise hvordan kultur er noe som skapes og utvikles gjennom samarbeid og konflikt mellom mennesker. Denne gangen har vi framhevet utviklingen av samfunnspolit - iske ideer og spørsmål, og bl. a. brukt bilder av mennesker for å vise mangfoldet i dagens samiske fellesskap, alt fra en løsarbeider i Oslo til sekretærer, kunstnere og reineiere. Hvordan er forholdet mellom dere og de samiske museene? Det finnes en samisk museumsforening hvor vi er medlem. Dette prosjektet Sápmi- en nasjon blir til, og videreføringen av det, blir sett på med stor interesse fra samisk side. Det er snakk om en arbeidsfordeling, der vi som et universitetsmuseum har våre oppgaver å ivareta i denne helheten. Tilbakelevering av samiske gjenstander til samiske museer, problemstillingen er oppe i en samisk museums utredning av Audhild Schanche, hva er ditt syn på det? Jeg har ikke lest utredningen, men de har et samisk nasjonalmuseum mens vi sitter bl.a. med et stort billedarkiv som nå er digitalisert og gjort tilgjengelig. Jeg tror ikke at noen her vil motsette seg en tilbakeføring, for om gjenstandene ligger på lager her eller i Karasjok, kan ikke ha noen særlig betydning. MUSEUMSNYTT 19

MED NORD-NORGES GRØNNE KULTURARV SOM LIVSGJERNING Tekst og foto: Liv H. Andreassen For en blomsterelsker er verdens nordligste botanisk hage prikken over i'en ved Tromsø Museum. Spesielt når besøket sammenfaller med strålende vær og dagen for det årlige arrangementet «Åpen hage», hvor gartnere fra distriktet kommer for å tilby sine velduftende varer til et stort publikum. J eg blir ønsket velkommen og omvist av ansvarshavende for hagens avdelinger for tradisjonsplanter, krydder- og nyttevekster, førsteamanuensis og konservator, Brynhild Mørkved, som har vært med på å bygge opp Arktisk- alpin botanisk hage fra starten i 1994. Og nordnorsk gjestfrihet fornekter seg ikke. Først kaffe og den nordnorske nasjonalretten, nystekt vaffelkaka, samt et vell av spennende erfaringer fra en dame som har gjort det til sin livsgjerning å bevare for etterslekten kunnskapen om og kjærligheten til Nord- Norges grønne kulturarv, som hun kaller den. Og arbeidet har båret mange gledelige frukter, trenden har de siste årene snudd og gjenvakt interesse for tradisjons - planter har etter hvert spredt seg over hele landet. Ikke minst takket være et omfattende innsamlingsarbeid. Allerede på 1980-tallet tok Brynhild Mørkved vandrerstaven fatt og bega seg ut på en lang etnobotanisk forskerferd. Målet var å samle inn så mye kunnskap som mulig om landsdelens ville planter og hvordan de i tidligere tider har vært brukt. Inn på båndspilleren samlet hun gamle folks erfaringer med bruk av plantene til mat og medisin, et arbeid som bl.a. har resultert i at tradisjonsplante- samlingen i dag er den sterkest forskningsbaserte i Botanisk hage. Kunnskap om og bevaring av gamle kulturplanter har blitt et prioritert satsingsområde, noe jeg får gleden av å erfare med Brynhild Mørkved som vel vet å krydre omvisningen med fakta om trolldomsurter, fargeplanter, mat- og medisinplanter, løk og gifturter. At det ble brukt ganske mange krydderurter her i Nord-Norge først på 1800-tallet, hvorav de tre viktigste artene var merian, timian og sar, var overraskende. Har du et nåværende prosjekt på gang? Ja, i 1998 startet et nytt prosjekt som jeg fortsatt holder på med, å kartlegge og registrere gamle hager og stauder. Den nordnorske hagekulturen kan spores tilbake minst to hundre år, og gamle hus med flotte hager fikk nye eiere som raserte hagene. Det var på høy tid å gjøre noe før det var for sent. Egentlig tok hun i sin tid hovedfag i vegetasjonshistorie Reinfann er den eldste stauden kjent brukt i Nord- Norge, forteller førsteamanuensis Brynhild Mørkved. og pollen-analyse, men da hun oppdaget at det var førti andre som drev med dette, ble spørsmålet : Hvorfor skal jeg også drive med pollen- analyse, når ingen prøver å redde den grønne kulturarven, som jeg kaller den? Hennes påfølgende innsats i den grønne kulturarvens tjeneste nådde også Landbruksdepartementet, så en dag i 2001 fikk hun telefon derfra, med spørsmål om hun ville være med i et nytt genressurs- utvalg for kulturplanter. Utvalgets oppgave var å gjennomføre en "Handlingsplan for bevaring og bruk av plantegenetiske ressurser for landbruk og matproduksjon" hvor viktige oppgaver er bevaring av planter i klonarkiv/ feltgenbanker, kartlegging og dokumentasjon. Siden staudene er blant de prydvekstene som er mest utsatt for utryddelse, prioriterte Genressurs-utvalget staudeprosjekter, og først ut var Nord-Norge og Agder. Siden har resten av landet kommet etter, inndelt i fem ansvarsregioner og med de botaniske hagene som fagansvarlige. Vi har ansvar for Nordland, Troms og Finnmark, og jeg er nå opptatt med å registrere, dokumentere og samle inn informasjon, data og materiale om landsdelens gamle stauder. Til nå har jeg rundt 400 aksesjonsnummer og ca. 100 forskjellige arter. Videre forteller hun at ferden først gikk til landsdelens kirkegårder hvor mange staudearter er å finne, dernest til gamle hager, museer og bygdetun. Men siden Botanisk hage bare har et begrenset område som er avsatt til klonearkivet, sier Brynhild Mørkved seg storfornøyd med alle de lokale innsamlings- og bevaringsprosjekter av gamle stauder som etter hvert har vokst fram bl.a. på Fossmotunet i Målselv og i Lofoten med prosjektet "His- forts. s. 28 20 MUSEUMSNYTT