JustisNytt Forum for programfaget rettslære i den videregående skole Våren 2017 Innhold FORORD... 1 Eksamen høsten 2016 Forberedelse... 2 Eksamen høsten 2016 Oppgave... 5 Vedlegg eksamensoppgaven... 12 Eksamen høsten 2016 - Løsningsforslag... 13 Oppgave 1... 13 Oppgave 2... 15 Oppgave 3... 16 FORORD Denne utgaven av JustisNytt inneholder oppgaver og løsningsforslag til eksamen høsten 2016 i Rettslære 2. Som vanlig er det forfatter Hasse Bergstrøm som står for løsningsforslaget. Fagdag i rettslære 2017 arrangeres i Oslo mandag 24. april. Du kan melde deg på via lenken https://response.questback.com/isa/qbv.dll/showquest?questid=4912756&sid=gkttnpcefe, eller via oppslag under Siste Nytt på hjemmesiden http://www.dalefag.no/bm/. Hvis du ikke mottar våre nyhetsbrev for Rettslære, men ønsker dette i framtiden, så send en mail om dette til H.Kristoffersen@fagbokforlaget.no. Fagbokforlaget Anne Berrefjord Redaktør videregående skole Tlf. 23 30 24 05/970 57 405 E-mail Anne.Berrefjord@fagbokforlaget.no 1
Eksamen høsten 2016 Forberedelse 2
3
4
Eksamen høsten 2016 Oppgave 5
6
7
8
9
10
11
Vedlegg eksamensoppgaven 12
Eksamen høsten 2016 - Løsningsforslag av Hasse Bergstrøm Oppgave 1 Det er flere grunnlag som kan påføre Veibyggeren AS erstatningsansvar. Siden forberedelsesdokumentet nevner arbeidsgiveransvaret spesielt, blir spørsmålet først drøftet på grunnlag av erstatningsloven 2-1 og ulovfestet objektivt ansvar. Den mest virkelighetsnære løsningen er likevel en løsning på grunnlag av bilansvarsloven der gravemaskinens forsikringsselskap først dekker skaden fullt ut og deretter holder Veibyggeren AS og/eller gravemaskinføreren regressansvarlige. Forberedelsesdokumentet har imidlertid ikke nevnt noe om bilansvaret, men dette ville likevel bli drøftet. 1. Veibyggeren AS sitt erstatningsansvar Arbeidsgiveransvar, skadeserstatningsloven 2-1 Rolf Gran kan som skadelidt begrunne sitt krav om erstatning med at Veibyggeren AS har arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven 2-1. Bestemmelsen gir arbeidsgiveren erstatningsansvar for de ansattes uaktsomme handlinger i tjenesten. Spørsmålet blir nå om Ida handlet uaktsomt ved å forlate gravemaskinen med motoren i gang, og uten å sikre den mot at uvedkommende kunne ta seg inn i den. Dette avgjøres i henhold til de momenter som skal trekkes inn i culpavurderinger. Ida Jansen er gravemaskinfører. Hun forutsettes å ha maskinførerkort og godkjent opplæring. Det foreligger skrevne normer for forsvarlig behandling av slike maskiner som Ida kan ha brutt. Uansett antas det at hun har brutt uskrevne normer for hvordan en aktsom gravemaskinfører skal sette fra seg en gravemaskin. Det kan ikke være tvil om at det er uaktsomt å forlate en gravemaskin med motoren i gang uten å sikre den med låst dør, eller på annen måte sikre seg at uvedkommende ikke tar seg inn i maskinen. Det er også et argument i skjerpende retning at arbeidene fant sted på vei til en barneskole der små barn ferdes. Gravemaskiner har et meget stort skadepotensiale. Maskinens tyngde og konstruksjon gjør den livsfarlig. Dette skjerper kravet til førerens aktsomhet. Det er av den grunn bare profesjonelle personer med godkjent føreropplæring som har tillatelse til å føre tunge anleggsmaskiner. Mye tyder på at Ida som profesjonell maskinfører måtte være klar over at hun brøt skrevne og uskrevne normer for hvordan man forlater en gravemaskin på en sikker måte. Det kan derfor argumenteres med at hun tok en bevisst risiko. Jeg antar derfor at vi har å gjøre med bevisst uaktsomhet. Det er en form for uaktsomhet som gjerne også er grov, i motsetning til ubevisst uaktsomhet. Jeg har etter dette kommet til at Ida Jansen handlet uaktsomt. Det er ikke tvil om at Ida som arbeidstaker forårsaket skaden ved å forlate gravemaskinen med motoren i gang, uten å sikre anleggsplassen. Vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt. Det er også en påregnelig følge av Idas uaktsomhet at nysgjerrige barn kan ta seg inn på en slik arbeidsplass og gjøre noe som kan føre til skade. Konklusjonen blir at Veibyggeren AS får erstatningsansvar. 13
Kravet kan bli lempet etter skadeserstatningsloven 5-2. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Ulovfestet, objektivt ansvar Det kan også vurderes om Veibyggeren AS kan få erstatningsansvar på ulovfestet, objektivt grunnlag. Vilkårene for slikt ansvar er at virksomheten utgjør en høyere risiko for skade enn dagliglivets alminnelige risiko, at risikoen er stadig (vedvarende) mens virksomheten pågår, og at ansvaret bare omfatter skader som er typiske for virksomheten. Anleggsplasser er steder med høy og stadig risiko. Det er imidlertid tvilsomt at det ulovfestede objektive ansvaret omfatter skader som i dette tilfellet. Det at barn tar seg inn i en anleggsmaskin og kjører ned et hus, framstår ikke som en typisk skade av slik virksomhet. Det er også praksis for at skader som med enkle forholdsregler kunne vært unngått, blir bedømt etter vanlige culparegler. Gravemaskinens motor kunne blitt slått av (til tross for startvanskene), dør kunne vært låst og det kunne vært sørget for at noen hadde tilsyn med plassen mens de andre hadde pause. Jeg antar derfor at det ikke er grunnlag for ulovfestet objektivt ansvar. Bilansvaret Det mest praktiske for huseieren er å kreve erstatning av gravemaskinens forsikringsselskap, jf. bilansvarsloven 4.Veibyggeren AS er forpliktet til å ansvarsforsikre gravemaskinen, jf. BAL 15. Sett fra skadelidtes ståsted er det en stor fordel å velge bilansvarsloven som det primære ansvarsgrunnlaget. Fordi ansvaret er objektivt slipper han å bevise uaktsomhet på skadevoldersiden, og han risikerer ikke at lemping av kravet mot Veibyggeren AS (se skadeserstatningsloven 5-2) går ut over ham siden bilens forsikringsselskap må betale full erstatning. Bilansvarsloven gjelder skade som «motorvogner gjer», jf. BAL 1. Det er ikke tvil om at en gravemaskin som beskrevet i oppgaven, er motorvogn, jf. BAL 3. Skade etter loven omfatter blant annet ikke skade som skyldes at motorvognen blir brukt til noe annet enn kjøredoning, jf. 2(1) bokstav a. Et typisk eksempel på annen bruk enn som kjøredoning, er en gravemaskin som utfører gravearbeid og gjør skade med grabben. I vårt tilfelle ble gravemaskinen faktisk brukt som kjøredoning da den gjorde skade. Rettspraksis har strukket området for BAL svært langt. Jeg konstaterer at BAL gjelder i dette tilfellet. Bilansvaret er objektivt, jf. 4. Kravet til årsakssammenheng er oppfylt, se drøftelsen ovenfor av uttrykket «motorvogner gjer». Skaden er påregnelig, og det foreligger økonomisk tap. Det kan etter dette konstateres at husets eier, Per Gran, kan kreve full erstatning av forsikringsselskapet hvor Veibyggeren AS har forsikret gravemaskinen. Neste spørsmål blir om forsikringsselskapet kan kreve at Veibyggeren AS som eier av maskinen, skal tilbakebetale det utbetalte beløpet. Spørsmålet er derfor om Veibyggeren AS er regressansvarlig for skaden. Hjemmel for slikt ansvar følger av BAL 12. Forutsetningen for regressansvar etter BAL 12 er blant annet at Veibyggeren AS har gjort skaden forsettlig eller grovt uaktsomt. Ansvar for Veibyggeren AS forutsetter for det første at Ida Jansens handlinger som maskinfører, kan aktivt identifiseres som arbeidsgiverens handling. For det andre må Idas handling være grovt uaktsom. BAL 12 skal tolkes slik at en ansatt som gjør skade i tjenesten, 14
skal anses å ha gjort skaden på vegne av selskapet. Veibyggeren AS kan ikke fri seg fra regressansvar ved å skylde på en ansatt. Forutsetningen om aktiv identifikasjon er oppfylt. Vi har tidligere konstatert at Ida handlet uaktsomt. Mye taler for at uaktsomheten er grov. Forsikringsselskapet kan derfor holde Veibyggeren AS regressansvarlig og kreve hel eller delvis tilbakebetaling av erstatningsbeløpet. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet om lemping. Forberedelsesdokumentet nevner ikke noe om bilansvaret. Det er derfor ikke å forvente at elever nevner dette. Spørsmålet om bilansvar er etter min mening svært praktisk, men siden forberedelsesdokumentet ikke nevner noe om det og læreplanens kompetansemål bare sier at eleven skal kunne forklare innholdet i bilansvaret, vil sensorene ikke «trekke» for manglende drøfting av bilansvar. Det er likevel ikke til å unngå at elever som likevel drøfter dette, må få en visse kredit for å ha funnet fram til grunnlaget og foretatt en fornuftig drøftelse. Oppgave 2 Rettsspørsmålet er om det er inngått bindende avtale mellom Heidi og Åse om salg av eiendommen Gløtten. Spørsmålet skal løses på grunnlag av ulovfestet rett om viljeserklæringer og på grunnlag av avtalelovens regler om avslutning av avtaler, se lovens kapitel 1. En bindende avtale mellom partene forutsetter at det er utvekslet viljeserklæringer i henhold til de regler som gjelder, jf. avtaleloven 7. Jeg drøfter først spørsmålet om Heidis brev av 7. mars 2016 var en viljeserklæring, det vil si et bindende tilbud til Åse om at hun kunne få kjøpe Gløtten til den pris og de vilkår som er beskrevet i brevet. Avtaleloven har ingen bestemmelse om hva som skal til for å anse en ytring som viljeserklæring. Avtaleloven 7 forutsetter at en part har avgitt et tilbud, men sier ingenting om hva som skiller et bindende tilbud fra andre ytringer. Spørsmålet må derfor avgjøres på grunnlag av ulovfestet rett. Høyesterett har i flere dommer slått fast at spørsmålet om det foreligger bindende tilbud, avhenger av om motparten hadde grunn til å tro at avsenderen ville binde seg. Spørsmålet er om brevet av 7. mars 2016 ga Åse grunn til å tro at brevet uttrykker et bindende tilbud. Det er vanlig å kreve tydelige og presise holdepunkter for at avgiveren virkelig vil binde seg. På den måten kan bindende tilbud skilles fra forespørsler og forhandlingsutspill. Brevet har et personlig preg, og setningen «Jeg har nå bestemt meg for å selge eiendommen min» er ikke klar om hvem hun ønsker å selge til. Formuleringen «Hva tenker du om dette?» taler også for at Heidis brev er mer innbydelse til forhandlinger enn et bindende tilbud. Historikken taler imidlertid for at dette er et bindende tilbud. Det samme gjør detaljene om pris, betalingsvilkår og overtakelsestidspunkt. Jeg antar at Heidi ga et bindende tilbud til Åse. Bindingen startet fra det tidspunkt Åse leste brevet, antakelig dagen etter at det ble sendt, jf. avtaleloven 7. Åse svarte på tilbudet i brev av 23. mars 2016. Heidi anfører for det første at svarets innhold i realiteten var et avslag, og for det andre, at aksepten kom for sent. Jeg drøfter først spørsmålet om svaret skal regnes som avslag i forening med nytt tilbud, jf. avtaleloven 6(1), eller om det er en aksept som avsenderen tror stemmer med tilbudet, jf. 6(2). 15
Det er ikke tvil om at aksepten er avvikende siden Åse sa hun bare kunne betale kr 1 500 000 ved signeringen av kjøpekontrakten, mens Heidi hadde krevd halvparten av salgssummen, det vil si kr 3 200 000. Åse gir likevel uttrykk for at hun oppfatter sin aksept som dekkende for tilbudet når brevet avsluttes med «Jeg regner derfor med at dette er greit!». Pris og overtakelsestidspunkt var de enige om, og sett i lys av den historiske kontakten mellom partene, kan det synes som en bagatell at Åse ønsker et lavere kontantbeløp å betale ved kontraktsmøtet. Jeg ser dette slik at Åse gikk ut fra at aksepten stemte med tilbudet og at Heidi som tilbyder måtte forstå dette. Dermed fikk Heidi plikt til å si fra uten ugrunnet opphold dersom hun ikke ville godta aksepten. Det gjorde hun ikke. Konklusjonen blir at det er inngått bindende avtale med det innhold aksepten hadde. Heidi har også anført sein aksept som begrunnelse for at det ikke er inngått bindende avtale. Hovedregelen for sein aksept framgår av avtaleloven 4(1). Sein aksept er å anse som et nytt tilbud. Rollene som tilbyder og akseptant byttes, slik at det er opp til Heidi å akseptere Åses tilbud om å kjøpe eiendommen. Kom aksepten for sent? Det ble ikke satt noen akseptfrist i Heidis brev av 7. mars 2016. Akseptfristen må derfor beregnes på grunnlag av avtaleloven 3. Tiden skal blant annet beregnes slik at den annen part (Åse) får rimelig tid til å overveie tilbudet. Hvis Åse mottok Heidis brev den 8. mars og sendte svarbrev den 23. mars har hun brukt to uker og en dag på sine overveielser. Det er kanskje litt lenge, men synes likevel rimelig sett i lys av den store og viktige avgjørelsen hun skulle ta. Det dreide seg tross alt om et eiendomskjøp til kr 6 400 000. Jeg mener derfor at aksepten kom innen fristen. Selv om aksepten etter en objektiv vurdering kom litt for sent, er det tydelig at Åse gikk ut fra at den kom fram i tide, og at Heidi måtte forstå at Åse hadde en slik oppfatning. Etter 4(2) blir Heidi pålagt plikt til å gi melding uten ugrunnet opphold hvis hun ikke godtar aksepten som mottatt i rett tid. Slik melding har hun ikke gitt. Heidi kan derfor ikke erklære seg ubundet på dette grunnlaget. Heidi har etter dette inngått to bindende avtaler, en med Åse og en med Geir Larsen. Siden avtalen med Åse kom i stand først, er det hun som får rett til å få avtalen oppfylt. Overfor Geir har Heidi inngått en avtale som hun ikke er i stand til å oppfylle fordi huset skal overdras til Åse. Det kan påføre Heidi et erstatningsansvar for avtalebruddet overfor Geir. Det antas å ligge utenfor oppgaven å drøfte dette nærmere. Oppgave 3 Rektors utvisningsvedtak reiser en rekke forvaltningsrettslige spørsmål. For det første er det spørsmål om det rettslige grunnlaget for utvisningsvedtaket, det vil si om rektor har lov til å treffe vedtak av den art og med det innhold som er gjort. Dette hører til den såkalte materielle forvaltningsretten som handler om hva myndighetene kan bestemme. Utvisningsvedtaket reiser også spørsmål om saksbehandling og framgangsmåte, spørsmål som hører til den prosessuelle delen av forvaltningsretten. Det rettslige grunnlaget for utvisningsvedtaket Jeg drøfter først det rettslige grunnlaget for utvisningsvedtaket. Har en rektor lov til å utvise en elev i tre dager for bruk av snus på skolens område? Spørsmålet lar seg dele i to. For det første, har skolen 16
rett til å vedta at skolen skal være røyke- og snusfri? Og hvis den har en slik rett, kan rektor utvise elever som bryter forbudet? Lov er ikke alltid nødvendig for å gi forvaltningen rett til å treffe vedtak. Mange vedtak kan treffes av stat eller kommune på grunnlag av forvaltningens organisasjons- og instruksjonsmyndighet som utøvende makt, jf. Grunnloven 3. En offentlig skole kan derfor, uavhengig av lov, bestemme hvordan undervisningen skal organiseres og hvilke ordensregler som elevene må følge for at undervisningen skal kunne gjennomføres på en hensiktsmessig måte. Lov er heller ikke nødvendig hvis vedtak kan treffes på grunnlag av det som kalles eierrådighet og avtalekompetanse. Fylkeskommunen eier de videregående skolene og kan som eier, bestemme røykfrihet på eget område, omtrent på samme måte som privatpersoner kan bestemme røykeforbud i egen bolig. Lov er heller ikke nødvendig hvis skoleeieren kan stille privatrettslige vilkår som elevene må følge for å få skoleplass. Etterlevelse av ordensreglementet er blant vilkårene for å være elev ved en frivillig skole. Det er etter dette klart at Kvindal videregående skole er i sin fulle rett til å vedta at skolen skal være tobakksfri. Tobakkskadeloven 27 innebærer bare at skolens rett til å vedta tobakksfrihet blir en forpliktelse. Neste spørsmål er om rektor har lov til å utvise en elev i tre dager. Utvisning er tap av retten til å følge undervisningen. Straff i rettslig forstand defineres gjerne som et onde som staten tilfører en lovbryter i den hensikt at det skal være et onde. Jo mer inngripende et forvaltningsvedtak er, for eksempel jo mer vedtaket likner på straff, desto sterkere er kravet til klar og tydelig lovhjemmel. Det er ikke tilstrekkelig med rettslig grunnlag i forvaltningens organisasjonsog instruksjonsmyndighet eller i eierrådighet for å utvise elever fra undervisningen. Det kreves hjemmel i lov. Lovhjemmel for at rektor kan utvise elever som ikke følger ordensreglementet, følger av opplæringsloven 3-8(1). Denne bestemmelsen gir fylkeskommunen rett til å bestemme at skolene kan ha et ordensreglement der rektor kan vedta utvisning i inntil fem dager. Det antas at Kvindal videregående skole har fått et slikt reglement. Opplæringsloven 3-8(1) gir rektor hjemmel til å utvise elever som «alvorleg eller fleire gonger» har brutt reglementet. Liv har nektet å følge reglementet og hun har brutt det en rekke ganger. Det er ikke tvil om at hjemmel for utvisning foreligger. Konklusjonen er at rektor er i sin fulle rett til å bestemme at skolen skal være tobakksfri og til å utvise elever i inntil fem dager dersom de bryter tobakksforbudet. Taushetsplikt Det er opplyst at lektor Bergh informerte de andre lærerne i klassen til Liv om utvisningssaken. Det blir også opplyst at rektor orienterte alle lærerne, kontorpersonalet og renholderne om saken. Dette reiser spørsmål om lektor Bergh og rektor har brutt den taushetsplikten de har etter forvaltningsloven 13. 17
Forvaltningsloven 13 bestemmer at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter blant annet å hindre at andre får adgang eller kjennskap til noens personlige forhold, jf. 13(1) punkt 1. Taushetsplikten er ikke til hinder for å gjøre opplysningene kjent for sakens parter eller deres representanter, jf. 13b(1) punkt 1.Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene gjøres tilgjengelige for andre tjenestemenn i organet i den grad dette trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning, eller for vegledning i andre saker, jf. 13b(1) punkt. 3. Utvisningen er et personlig forhold for Liv. Rektor og lektor Bergh har derfor taushetsplikt om dette i henhold til 13(1) punkt 1. Opplysningene kan likevel gjøres kjent for de lærerne som har Liv som elev. De har behov for å vite om saken for å kunne forholde seg til Liv i undervisningen. I dette tilfellet ble alle lærerne orientert om saken, også de som ikke hadde Liv som elev. Skal dette være lovlig, må det begrunnes med at saken kan gi vegledning i andre, framtidige saker. Lærerne har for eksempel behov for å vite at skolen er i ferd med å skjerpe praksis om håndheving av tobakksforbudet. Alle lærerne har ikke behov for å vite navnet på eleven. Det er nok en viss overskridelse av taushetsplikten å fortelle alle at saken dreier seg om Liv. En del av kontorpersonalet må nødvendigvis få kjennskap til saken av hensyn til en arkivordning, men bare de som jobber med slikt. Det er derfor brudd på taushetsplikten å informere alle på kontoret om saken. Renholderne har ikke behov for kjennskap til saken. Jeg har etter dette kommet til at rektor gikk for langt i sin orientering på personalrommet, og at han derfor brøt taushetsplikten. Brudd på taushetsplikten har imidlertid ingen betydning for vedtakets gyldighet. Inhabilitet Oppgaven opplyser om at lektor Bergh i den opphetede diskusjonen med Liv nevnte at også faren hadde vært elev ved skolen, og at han også var vanskelig å ha med å gjøre. Det er også opplyst at Liv mener at rektor og lektor Bergh er så negativt innstilt mot henne at de ikke er egnet til å ta avgjørelser som angikk henne. Jeg oppfatter dette som anførsler om at rektor og lektor Bergh er inhabile. Reglene om inhabilitet følger av forvaltningsloven 6. Rektor og lektor Bergh er tjenestemenn i et forvaltningsorgan, og det foreligger en forvaltningssak der Liv er part. Rektor og en lærer kan derfor være inhabile til å tilrettelegge grunnlaget for, eller til å treffe avgjørelse i saken hvis vilkårene for øvrig er oppfylt. Habilitetsgrunnene i 6(1) er ikke aktuelle. Spørsmålet er om vilkårene i 6(2) kan være oppfylt. Det må da foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at tjenestemennene er upartiske. Rektors og Berghs negative innstilling til Liv skyldes blant annet at Liv forsettlig og jevnlig har brutt reglementet som forbyr snus. Det er selvsagt helt naturlig at de misliker dette. Skal anførselen om inhabilitet ha noe for seg må det være opplysningene om farens forhold til skolen den gangen han var elev. Det er usaklig og utenforliggende å legge vekt på farens forhold for et par tiår siden når det skal tas stilling til om Liv skal utvises. Inhabilitetsreglenes formål er nettopp å motvirke at tjenestemenn kommer opp i situasjoner der det kan bli lagt vekt på utenforliggende og usaklige 18
forhold. Selv om noen kommentarer om faren dukket opp i møtet mellom rektor, lektor Bergh og Liv, er dette neppe av en slik karakter at det svekker tilliten til at rektor tar upartiske avgjørelser. Konklusjonen blir at verken rektor eller lektor Bergh er inhabile. Saksbehandlingsfeil Oppgaven opplyser at Liv blant annet reagerte på framgangsmåten da hun mottok brevet med utvisningsvedtaket. Det kan oppfattes som en innsigelse mot saksforberedelsen, jf. forvaltningsloven kapittel IV. Blant reglene om saksforberedelse synes 16 om varsling å være den som kan være aktuell. Andre saksbehandlingsfeil etter 17 og 18 er uaktuelle. Spørsmålet er derfor om Liv kan påberope seg manglende varsling som en saksbehandlingsfeil, og om vedtaket av den grunn kan kjennes ugyldig. Forvaltningsloven 16 flg. gjelder enkeltvedtak. Det er ikke tvil om at utvisningsvedtaket er et enkeltvedtak, jf. 2(1) a og b. Utvisningen er truffet under utøvelse av offentlig myndighet, og avgjørelsen er bestemmende for en bestemt persons (Livs) rett til undervisning i tre dager. Liv er part i saken fordi hun er den som avgjørelsen retter seg mot, jf. 2(1) e. Hovedregelen er at en part skal varsles før vedtak treffes, og gis anledning til å uttale seg innen en viss frist, jf. 16(1) 1. setning. Dette er ikke gjort. Forvaltningsloven 16(3) bestemmer likevel at varsling kan unnlates i enkelte tilfeller. Det aktuelle unntakstilfellet i vår sak framgår av 16(3) punkt c. Hvis Liv som part i saken på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes, eller at varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig, behøver ikke skolen å sende varsel. Liv har i gjentatte tilfeller vært i møte med rektor og blitt gjort oppmerksom på at fortsatte brudd på reglementets bestemmelse om bruk av snus, ville føre til at rektor må gjøre noe «alvorlig» med saken. Det er uklart hva rektor mente med «alvorlig». Dette er neppe et klart varsel om utvisning. Det kan også anføres at møtene med rektor har gjort det «åpenbart unødvendig» å sende varsel. «Åpenbart» er et sterkt ord. Det kan derfor reises tvil om skolen har overholdt varslingsplikten. Jeg har derfor kommet til at skolen hadde plikt til å varsle om vedtaket. Selv om det legges til grunn at manglende varsling var en saksbehandlingsfeil, fører den nødvendigvis ikke til ugyldighet. Etter 41 er vedtaket likevel gyldig når det ikke er grunn til å regne med at feilen har virket inn på vedtakets innhold. Med historikken forut for avgjørelsen er det ikke grunn til å tro at varsling ville hatt noe å si for vedtakets innhold. Konklusjonen blir at vedtaket er gyldig uten forhåndsvarsling. Feil knyttet til vedtakets form, begrunnelse og underretning Det er opplyst at Liv reagerte på brevet og mente at fremgangsmåten var feil. Det er uklart hva hun sikter til, men jeg antar at det dreier seg brudd på reglene i forvaltningsloven kapittel V. Etter 23 skal enkeltvedtak være skriftlig. Dette vilkåret er oppfylt. 19
Etter 27(1) skal underretningen om vedtaket «i regelen» være skriftlig. Dette vilkåret er også oppfylt idet underretningen er overlevert som brev. Etter 24(1) skal vedtaket begrunnes samtidig med at vedtaket treffes. Dette vilkåret antas også oppfylt. Etter 27(2) bør begrunnelsen gjengis i underretningen. Dette er til en viss grad gjort i brevet, men den gjengir ikke detaljert nok i henhold til 25 som stiller store krav til gjengivelse av reglenes innhold og det faktum avgjørelsen bygger på. Hvis begrunnelsen som står i brevet er mangelfull, bør den inneholde opplysninger om hvordan Liv kan skaffe seg nærmere opplysninger om begrunnelsen, jf. 27(2). Dette mangler i brevet. Brevet mangler også opplysninger om klageadgang, klagefrist, klageinstans og framgangsmåte ved klage. Dette er en klar feil. Den får ikke betydning for vedtakets innhold, men feilen vil sannsynligvis få konsekvenser for klagefristen. Den kan forlenges etter 29(4). Omgjøring og klage Liv har bedt om ny behandling av saken, noe rektor avviste. Rolf Løken som representant for elevrådet, ba også om ny behandling. Dette reiser en del spørsmål om omgjøring og klage. Det er allerede konstatert at rektors vedtak om utvisning er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven 2(1) a og b. Jeg drøfter først spørsmålet om omgjøring etter forvaltningsloven 35. Et forvaltningsorgan kan etter 35(1) a endre vedtaket uten at det er påklaget. Det er aktuelt hvis det skulle dukke opp nye opplysninger i saken som tilsier omgjøring. Bestemmelsen setter ingen grenser for hvem som kan begjære omgjøring. Både sakens parter og andre (for eksempel elevrådet) kan fritt be om omgjøring, men forvaltningsorganet bestemmer selv om en slik begjæring skal imøtekommes. Rektor har ikke vært villig til å omgjøre vedtaket. Neste spørsmål er om Liv kan påklage vedtaket etter 28. Liv har som part i saken klagerett. Klagen skal behandles av det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det organet som har truffet vedtaket. Det vil si at klagen skal behandles av fylkeskommunen. Elevrådet har også klaget på vedtaket. Det følger av 28 at andre enn en part med rettslig klageinteresse også har klagerett. Spørsmålet er derfor om elevrådet har rettslig klageinteresse. Elevrådets oppgave er å ivareta elevenes interesser. Det er i elevrådets interesse å få avklart på høyest mulig hold i forvaltningen hva som er korrekt reaksjon på bruk av snus på skolens område. Jeg antar derfor at elevrådet også har klagerett. Konklusjonen blir at både Liv og elevrådet kan påklage vedtaket til fylkeskommunen. 20