Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1986 Magne Jerv an Klevfos industrimuseum Klevfos Cellulose & Papirfabrik er et stykke norsk industrihistorie fra den tid da treforedlingsindustrien var vår viktigste eksportnæring. Fabrikken ble grunnlagt i 1888 og ligger på Adalsbruk i Løten ikke langt fra riksvei 211. Stedsnavnet Ådalsbruk har også tilknytning til norsk industrihistorie. Navnet stammer fra den gamle bedriften Aadals Brug som ble anlagt så tidlig som i 1842. Det var et støperi og mekanisk verksted som produserte alt fra ovner til turbiner. Bedriften brant i 1928 og ble ikke bygget opp igjen, men den har etterlatt seg en rekke produkter som viser en høy teknisk standard. Rundt disse to bedriftene vokste det frem et industrisam funn som lå som en øy i et typisk jordbruksdistrikt. Som så mange andre steder i landet var det en elv som skapte grunnlaget for industristedet, og når det gjaldt Klevfos var det særlig den gode tilgangen på råstoff som var medvirkende årsak til at bedriften ble plassert akkurat her. Klevfos produserte til å begynne med bare cellulose etter natronmetoden, men etter kort tid gikk man over til det som i dag er best kjent under betegnelsen sulfatprosessen. Jeg skal ikke her komme nærmere inn på de forskjellige frem stillingsm etoder av cellulose, men et typisk kjennetegn på en sulfatfabrikk er lukten. Den berømte Mosselukta. er vel kjent og trenger vel ingen nærmere beskrivelse. En god del av produksjonsutstyret til fabrikken ble laget på Aadals Brug. Vi vet med sikkerhet at de leverte celluloseko- 99
Klevfos cellulose & papirfabrikk ved århundreskiftet (Foto: H edm arksm useet/k levfos Industrim useum ) kerne og en vannturbin med transmisjonsutstyr som bestod av drivaksler, lager og lagerkonsoller, rem skiver og koblinger. Tørkem askinen for cellulosen var muligens levert av andre, men vi vet at denne maskinen ble bygget om av Aadals Brug en gang først på 90-årene da bedriften besluttet å videreforedle cellulosen selv til papir. Klevfos var den første i landet som startet produksjon av rent sulfatpapir. Papirtypene har i dag betegnelsen kraftpapir, men folk flest sier vel bare gråpapir. De første bygningene på fabrikken var stort sett bygget i tre og meget brannfarlige. I 1909 brant da også fabrikken ned til grunnen. Det var en del motstand på lokalt hold for å bygge fabrikken opp igjen. En del bønder syntes at Klevfosarbeidem es lønninger og regulerte arbeidstid skapte uro blant landarbeideme, og så derfor helst at fabrikken ble nedlagt for godt. Det fortelles at argumentasjonen var så sterk at en av storbøndene foreslo å sette opp kanoner på motsatt side av Svartelva, og skyte det som var 100
igjen etter brannen sønder og sammen. Ledeisen på Klevfos Cellulose & Papirfabrik lot seg imidlertid ikke stoppe. De klarte å utvide aksjekapitalen og fabrikken ble bygget opp igjen, denne gangen i tegl. Produksjonen startet opp igjen i 1911. Etter den tid har det skjedd lite av forandringer på fabrikken, og det er utrolig at de klarte å holde hjulene i gang helt frem til 1976. Tilsvarende fabrikker var for lengst nedlagt. Til tross for beliggenheten hadde Klevfos god kontakt med bransjen for øvrig. Dette belyses best ved en kort oppramsing av eierforholdet. Til å begynne med var aksjene spredt på en rekke privatpersoner, men i 1918 ble aksjem ajoriteten overtatt av A/S Union. I 1962 solgte Union sin andel til tre interessenter, nemlig Borregaard, Romedal og Løiten Ålmenning. I fabrikkens siste år var Løiten Ålmenning ene-eier. Lokalt museumsinitiativ Allerede før bedriften stanset begynte lokale krefter i Løten å snakke om å overta en bygning på Klevfos til museumsformål. En tenkte i første rekke å samle gjenstander og arkivm ateriale fra Aadals Brug, men da beslutningen om nedleggelse var et faktum var planene økt til å omfatte deler av fabrikklokalene. Nå gikk det et par år med sterkt forfall på alle bygninger. Blant annet ble taket på sodahuset ødelagt av brann. I mellomtiden hadde planene om et museum på Klevfos økt ytterligere til også å omfatte hele fabrikken. De lokale initiativtakerne hadde nå fått støtte fra blant andre Riksantikvaren og Norsk Teknisk M useum. En beslutning fra eieren om å rive fabrikken gjorde det nødvendig med en rask avgjørelse, og dermed var Klevfos Industrimuseum et faktum. I oktober 1978 ble det stiftet en Venneforening som straks gikk i gang med å skaffe penger til prosjektet. Det ble i første omgang skaffet til veie ca. 1,2 mill. hvorav Norsk Kulturråd og Riksantikvaren sto for 2/3 av beløpet. I 1980 vedtok så fylkestinget å innlemme Klevfos i museumsstøtteordningen med et fast driftsbudsjett på ca. kr. 500.000. Samtidig ble det besluttet å legge Klevfos inn under Hedmarksmuseet, som egen avdeling. Det er verdt å nevne at Løiten Ålmenning har overdratt fabrik- 101
Klevfos i 1976, like før nedleggelsen. Øverst til venstre arbeiderboligen. (Foto: H edm arksm useet/klevfos Industrim useum ) ken, 2 boliger samt ca. 50 mål fabrikktomt vederlagsfritt til museet. Den gamle bestyrerboligen overtok museet for kr. 100.000 på meget rimelige avbetalingsvilkår. Museet har i dag to faste stillinger. I tillegg til daglig leder er det ansatt en oppsynsmann som fungerer både som håndverker og arbeidsleder. I tillegg til dette har museet hatt 3-4 håndverkere på kortere og lengre engasjem ent. Entreprenører har vært benyttet bare på de områder hvor museets egne folk ikke har hatt kompetanse, som f.eks. til rørleggerarbeid og elektriske montasjer. Frem til 1984 ble restaureringsarbeidet stort sett utført med de m idler V enneforeningen hadde skaffet til veie. Da disse tok slutt fikk museet tildelt «Rettedalsm idler». Sam arbeidet med A rbeidsform idlingen har vært meget godt, og de har også stilt andre tilskuddsordninger til rådighet for oss slik at vi har vært i stand til å opprettholde full aktivitet frem til i dag. Nå ser det ut til at både Kulturrådet og Norsk Papirindustriarbeiderforbund vil støtte oss med betydelige beløp i tiden fremover. Vi håper at også treforedlingsindustrien vil tre støttende til slik at vi raskest mulig kan få anlegget i presentabel stand. 102
Hovedtrekkene fo r museet Uansett hva som skjer med bevilgningene fremover, vil museet bli offisielt åpnet i juni 1986. Total ferdigstilling er planlagt til utgangen av 1988, det vil si nøyaktig 100 år etter at fabrikken ble grunnlagt. Vi har ingen detaljert plan om hvordan museet vil se ut når det en gang blir ferdig. Aftenposten skrev om oss i en reportasje at «på Klevfos har de tatt de praktiske oppgavene først og ventet med de store prinsippielle debatter til senere». Sannheten er at noe annet hadde heller ikke vært mulig. Forfallet var kommet for langt. Men parallelt med de praktiske tiltakene har vi im idlertid kommet frem til følgende hovedtrekk for museet: K levfos skal bli et industrimiljømuseum med hovedvekt på treforedlingsindustrien. Her skal en bevare en industribedrift og vise teknologien som ligger bak. Men en skal også vise en arbeidsplass og et bomiljø. Museet vil omfatte hele den gamle fabrikktomta. Innenfor området ligger også inntaksdammen i elva, fossen og kanalene til turbinene. Skogen som var råstoffet, vokser tett inn til området. Sidesporet fra R ørosbanen er dessverre fjernet, men vi har planer om å rekonstruere sporet inne på selve museumsområdet frem til den gamle lokomotivstallen som står der fremdeles. Fabrikken er praktisk talt intakt når det gjelder utstyr, men den kan ikke kjøres. Forøvrig omfatter museet det gamle kontoret, bestyrerboligen, funksjonærboligen og kanskje det mest interessante ved siden av fabrikken, en tradisjonsrik 8-leiligheters arbeiderbolig. Alt ligger innenfor museets område slik det en gang lå. Det har ikke vært nødvendig å flytte et eneste hus. I arbeiderboligen vil det bli laget dokumentasjonsleiligheter fra forskjellige tidsepoker. Det er også planer om å lage en tilsvarende leilighet i funskjonærboligen. Ønskemålet med disse leilighetene er at de skal se ut som om de er bebodd. Restaureringsarbeidene i begge bygningene er godt i gang. Blant annet kan vi nevne at vi har leid ut 3 rom i arbeiderboligen til Ådalsbruk Framlag. I oppbygningsfasen har vi ikke hatt verken økonomi eller tid til å drive med forskning i miljøet, men det er klart at dette vil komme etterhvert. Til nå har vi først og fremst konsentrert oss om å intervjue flest mulig av den gamle arbeidsstokken. Det siste halve året har vi hatt 103
hjelp av en vitenskapelig assistent fra Hedmarksmuseet. Vedkommende har arbeidet med å registrere boforholdene i arbeiderboligen, og er nå i gang med innsamling av gjenstander for møbleringen. Det kan også nevnes at det er skrevet en magistergradsavhandling i etnologi om arbeidsmiljøet på Klevfos. Videre har en kandidat ved Landskapsarkitektlinja på N orges Landbrukshøgskole brukt m useum som rådet i sin hovedfagsoppgave. Besvarelsen, som egentlig var et bestillingsverk fra oss, ble meget bra, og vi følger stort sett de planene som er foreslått når det gjelder utformingen av utearealene. Klevfos er på mange måter en stor og dristig oppgave. Det gjenstår enda mange problemer som må løses. Hvordan skal man for eksempel konservere fabrikkbygninger med maskiner og utstyr og samtidig bevare arbeidsmiljøet? Skal fabrikktomta bli en park? Selv om en har de beste intensjoner om å bevare fabrikkmiljøet slik det en gang var, så vil alt vedlikehold være med på å forskjønne fabrikken bit for bit. Den daglige slitasjen en hadde da fabrikken var i drift er nemlig borte. Allerede i dag sier gamle Klevfosarbeidere at fabrikken blir for pen.