Ole Amble WEGEMATIC 1000, - EN MILD, MEN PROBLEMFYLLT GAVE

Transkript

1 Ole Amble WEGEMATIC 1000, - EN MILD, MEN PROBLEMFYLLT GAVE I løpet av 50-årene var det blitt innlysende for stadig flere at de elektroniske regnemaskiner, "matematikkmaskiner" som de ble kalt, var kommet for å bli, og at de representerte et mektig hjelpemiddel for naturvitenskapelig forskning, på linje med vekter og mikroskoper. Ved Universitetet i Oslo hadde noen institutter tatt slike i bruk i sin regulære virksomhet ved slutten av 50-årene. Det gjaldt f.eks. Fysikalsk kjemi, Teoretisk fysikk og Sosialøkonomi, dvs. miljøene omkring professorene Odd Hassel, Egil A. Hyllerås og Ragnar Frisch. Andre lå i startgropene. Axel Wenner-Gren var en svensk ingeniør, industri- og finansmann med interesser spredt over mange felter, så å si over hele jordkloden. Han hadde også interesser i regnemaskinindustrien i USA, i et foretak som produserte og markedsførte maskinen "Alwac". I besluttet han å overføre produksjonen til en nyopprettet fabrikk utenfor

2 Stockholm og selge maskinene under navnet "Wegematic 1000". En større maskin, "Wegematic 2 000" var også planlagt. Hans beveggrunner kan ha vært flere, men i alle fall tilbød han til flere skandinaviske forskningssentra en "Wegematic 1000" som gave. Hans tilbud til Universitetet i Oslo, stilet til rektor, prof. Johan T. Ruud den 5. aug. 1959, ble mottatt med takk, og offentlig erkjent ved rektors tale på årsfesten samme år. Tilbudet omfattet en sentral prosesseringsenhet med kontrollorganer, et trommellager på 8192 ord, hullbånd og Flexowriter "bladskriver" som 1/0 medium og to magnetbåndstasjoner. Anlegget ble verdsatt til kr. og skulle leveres i mai Det ble nedsatt et lite utvalg som skulle behandle saken. Det ansatte en "maskinsjef" som skulle stå for den tekniske drift og vedlikehold av anlegget. Han oppholdt seg noen måneder ved fabrikken for å følge byggingen av "Oslomaskinen". Det ble nokså fort klart at leveringen måtte utsettes til desember. I mellomtiden ble det opprettet en liten stab som skulle forestå bruken av anlegget. Denne tok til å virke fra 1. oktober

3 1960. Den bestod av en leder, Ole Amble, 1 vit.ass., 2 hjelpelærere og 1 kontorassistent. Det ble funnet lokaler i kjelleren på Geologisk Institutt. Omkring nyttår kom så maskinen, uten magnetbånd-stasjoner, sammen med en svensk elektroniker, og allerede litt ut i februar fungerte maskinen så noenlunde, og den svenske eksperten kunne reise igjen. Så begynte vanskelighetene, og de fortsatte så lenge Wegematic ble drevet. Hyppige og regelmessige avbrudd ble tilbakeført til kraftige strømimpulser på nettet hver gang Christiania Spigerverk slo sine store smelteovner av og på. Det ble avhjulpet ved å installere et eget elektrisitetsverk ute i korridoren. Vår egen elektroniker hadde et uhell og ble sykmeldt i mange måneder, men vår svenske venn kom tilbake og gjorde en bra jobb. Små uhell hadde en tendens til å bli langvarige fordi maskinen var slik at hvis én av de ca dioder røk, ble en rekke av de nærliggende overbelastet og resultatet ble en kaskade av ødelagte dioder, ofte opptil 100 stykker.

4 Driften hadde særlig to viktige oppgaver. Den ene var å opprette en servicevirksomhet for dem som allerede hadde tatt i bruk de nye hjelpemidler, men som nå hadde muligheten av å få utført sine beregninger ved Universitetets eget anlegg. Den andre var å starte en opplysnings- og undervisningsvirksomhet for dem som enda ikke var kommet så langt. Begge deler ble sterkt hemmet av de hyppige, nesten daglige, avbrudd, selv om de fleste av dem var kortvarige. Tiden gikk. I 1963 var regnemaskinanlegget administrativt lagt inn under Matematisk Institutt etter å ha svevet mer og mindre i den frie luft i 3 år. Giveren var død. Fabrikken var nedlagt. Det var vanskelig å skaffe de nødvendige reservedeler, og det var klart at den viktige delen av gaven, magnetbåndstasjonene, aldri ville bli levert. Vi hadde fått en ny, dyktig teknisk sjef med en assistent, men vanskelighetene med å holde en jevn drift ble stadig større. Staben var øket med en amanuensis, men Universitetet var nå kommet i siget, og etterspørselen etter assistanse var økt vesentlig så stadig flere måtte gå uten

5 å få den hjelp de håpet på. Det ble klart at det måtte skje en radikal forandring. Da vi høsten 1963 skulle flytte inn i Administrasjonsbygget på Blindernjordet, ble så "Wegematic 1000" og det tekniske personale overført til Kjemisk Institutt C og "Regnesenteret" ble i en overgangsfase bygget opp omkring en IBM Virksomheten tok nå ny fart, IBM 1620 ble sprengt som alle andre slike anlegg.og erstattet med CDC 3300 i Selv om ikke gaven "Wegematic 1000" ble den store suksess som mange hadde håpet på, representerte den likevel et viktig trinn i utviklingen for Universitetet og mange andre institusjoner. Mange ledere, både for vitenskapelige institutter og for brukeranlegg, fikk sin første utdannelse og - sine..første impulser ir fagfeltet i dette miljøet, og mange universitetsinstitutter som i stod nølende og usikre foran de nye muligheter, var i 1963 bevisst på veien inn i "den nye tid". Fred med "Wegematic 1000's" minne.