Vedlegg 4 Reindriftas hverdag, - smakebiter fra resultatene av et partnerskap mellom reindrift og forskning. Samiske reineiere har i lang tid tatt til orde mot opphopninger av krav om tilpasninger som ivaretar andre grupper i samfunnet og påfører reineierne belastninger. Det dreier seg om reguleringer av rovviltbestanden, om bruk av beiteland til andre formål, om virksomhet og inngrep som forstyrrer reinflokken, og vanskelige fordelinger av begrensede ressurser og økende innsats reineierne imellom. Allerede i 1995 ble det lagt frem en offentlig utredning 1 som uttrykte bekymring for de helsemessige konsekvenser av de psykiske og fysiske belastninger som reindriftsbefolkninga var utsatt for. I 2008 satte NBR/NRL helse-, miljø- og sikkerhet (HMS) på dagsorden. To år senere innledet NBR/NRL og SÁNAG-SANKS (Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus) drøftinger omkring forskning på psykososiale belastningsfaktorer i reindrifta. Etikk og forskning Forskninger å undersøke hvordan virkeligheten ser ut. Men virkeligheten til forskerne og de det forskes på kan være nokså forskjellig. Forskning skal bidra til at mennesker får bedre liv. Forskningen skal være til nytte for den gruppen det forskes på. Forskere har et ansvar for at de det forskes på er informert om hvordan den informasjon man gir fra seg skal brukes. Forskning skal ikke være til skade eller belastning for de menneskene man forsker på 2. I forskningsprosjektet Reindriftas hverdag har virkelighetsbilde til reindriftsutøvernes hatt en sentral plass. Reindriftsutøvere og forskere har i fellesskap utformet forskningstemaet, funnet metoder for den praktiske gjennomføringa og drøftet hvordan resultatene kan fortolkes. Forskningsprosjektet har benyttet retningslinjer for helseforskning på urfolk (fra Kanada) 3 sammen med en modell for partnerskapsforskning 4 for å sikre at forskningsprosjektet tok fatt i problemstillinger som er meningsfulle og nyttige for samisk reindriftsbefolkning, og for å unngå at misforståelser av informasjon fra reindrifta fører til at resultatene blir ubrukelige eller 1 NOU 1995:6 2 Helsinki-deklarasjonen 3 CHIR 4 CBPR 1
i verste fall til skade. Denne måten å jobbe på innebærer et tett samarbeid mellom forskere og reindriftsutøverne der hvert skritt i forskningsprosessen er et resultat av gjensidig informasjon og drøftelser av hvordan reindriftas kunnskap og erfaring og forskningas teorier og metoder kan flettes sammen. Det er tidkrevende, og svært nyttig for begge parter. Spørreskjemaundersøkelse Sammen med reindriftsreindriftsutøvere laget forskergruppa et spørreskjema med 200 spørsmål, som ble oversatt til nordsamisk og sørsamisk. 633 personer sendte inn besvarelser. 40 % av svarpersonene hadde egen siidaandel, 86 % jobbet hel- eller deltid i flokken, 93 % jobbet hel- eller deltid med support og foredling, 72 % hadde administrative oppgaver. 5 % hadde ingen oppgaver i reindrifta. Svargruppa hadde en representativ fordeling mellom kjønn, aldersgrupper og reinbeiteområder. 75 % hadde sin hoved- eller biinntekt fra reindrifta. Partnerskapsforskning med forskere og urfolksgrupper. Partnerskapsforskning er et samarbeid som løper gjennom alle ledd av forskningsprosessen. Begge partene bidrar til forskningsprosjektet med hvert sitt sett av kunnskaper og erfaringer. Forskninga skal ha felles nytteverdi for begge parter, og begges interesser for tema og problemstillinger må tas med. Begge parter må vise respekt for den andres verdier, gi hverandre innsyn, og bruke tid og krefter på å sy sammen det som er viktig for urfolksgruppa og det som er viktig for forskninga på en meningsfull og forsvarlig måte. I bl.a. Kanada, Alaska, Australia og New Zealand har man, som en følge av de mange negative følgene av forskning på urfolk, utviklet etiske retningslinjer for forskning på urfolk. Hovedformålet med slike retningslinjer er å holde forskerne på rett spor.forskere og urfolksgruppen det skal forskes på har en veiledning for hvordan forskningssamarbeidet kan gjennomføres slik at forskninga rettes mot temaer som gir mening og har nytteverdi for urfolket selv, og at urfolksgruppen beholder eierskap til egen kunnskap, og har kontroll med hvordan forskere forvalter den kunnskap og informasjon man gir fra seg. Reindriftsutøvere sliter mye og trives utrolig bra Det er vel kjent at søkninga til reindriftsnæringa er stor, og at mange som er vokst opp i reindrifta og vil leve av og med reindrift ikke får muligheten til det. Reindrift er et yrke og en livsform som verken sikrer god økonomi eller høy status i samfunnet. Arbeidsforhold og 2
arbeidstider ved gjeting, administrasjon, vedlikehold, foredling og andre oppgaver styres av reinflokkens behov og naturens luner. Mange deler av arbeidet stiller krav til fysisk og psykisk ytelse og det er få ordninger og hjelpemidler som ivaretar heøse og sikkerhet. Undersøkelsen viser da også at flertallet (75 %) av den voksne reindriftsbefolkninga er utsatt for flere typer fysiske påkjenninger under utøvelsen av arbeid. Det dreier seg om at arbeidet er fysisk tungt, at man utsettes for kulde, støy og gasser. Hele 53 % rapporterer at de har vært utsatt for gjentatte skader/ulykker i arbeidet. De som har heltids arbeid i reindrift er mest utsatt for fysiske belastninger. I tillegg angir nesten alle reineierne (91 %) at regler og bestemmelser kommer helt eller delvis i konflikt med og gjør det vanskeligere å kunne utføre arbeidet på en faglig god måte. Hvile og rekreasjon gjør at man tåler overbelastning bedre. Det er derfor lite oppløftende når undersøkelsen viser at de aller fleste (80 %) fortsetter å jobb selv om man er sjuk eller skadet og bare halvparten har hatt gjentatte sykefravær. Nesten halvparten av reineierne har aldri eller kun èn gang hatt ferie. Arbeid og arbeidsmiljøer som byr på varierte oppgaver, nye utfordringer og gode muligheter for å få lov til å velge løsninger utruster deltakerne med bedre kapasitet til å mestre problemer og høye krav, og gir større engasjement og trivsel og i arbeidet. Nesten samtlige reineiere i undersøkelsen svarer at de trives med arbeidet sitt (kun 1,8 % angir mistrivsel). Det er kun én annen næringsvei/yrkesgruppe her tillands som har rapportert samme høye trivselsnivå, og det er fiskere 5. Resultatene fra vår undersøkelse viser at for de aller fleste er reindrifta en læringsarena der man får utfordringer, stadig lærer nytt, og kjenner at man kan mestre. Dette kan være noe av grunnen til at trivselen er så høy selv om påkjenningene er store. Stress, mestring og levemåte Når vi møter ekstra krevende oppgaver og blir stresset, får vi påfyll og motivasjon til å yte ekstra. Men når oppgavene krever mer arbeidskapasitet og ressurser enn det man rår over blir stresset bare et psykisk og fysisk ubehag. Mange og store krav - spesielt hvis det står på over lang tid - øker da også risikoen for fysisk og psykisk utmattelse og tærer på yteevne og helse. Stress handler om det som er viktig livet. Det som er viktig for reindriftsutøvere er ikke alltid viktig for folk utenfor reindrifta. Stressfaktorer i reindrifta kan være forskjellige fra det som er stressfaktorer utenfor reindrifta, 5 og omvendt. Løsninger på problem fungerer når de passer til det livet man lever. En fremgangsmåte som fungerer fint utenfor reindrifta er ikke alltid hensiktsmessig i reindrifta. Amundsen, 2015 3
Negative holdninger og sosial eksklusjon Tillit og mistillit til samfunnet skapes bl.a. gjennom de forventninger og erfaringer man har med den innsikt og de verdier offentlige organer gir uttrykk for. Befolkninga i Norge rangerer høyt på målinger av innbyggernes tillit til myndigheter og til offentlige forvaltningsorganer, noe som viser at man stoler på at man blir ivaretatt av samfunnet. Undersøkelsen vår viser at reindriftsutøverne melder om lav tiltro til offentlige organer, og erfaring med at samfunnet ikke har kunnskap og heller ikke er behjelpelig når man henvender seg. Bare 2 % mener at stat/kommune har kunnskap om reindriftas behov og problemer, og bare 4 % mener at folk utenfor reindrifta har riktig informasjon om reindrift og reindriftsutøvere. Reindriftsutøverne opplever å bli møtt med mistro, deres virkelighet, behov, problemer og utfordringer blir anerkjent. Tidligere forskning har vist at det er en livslang psykisk belastning for etniske minoriteter å leve med negative holdninger og mangel på sosial støtte fra omverdenen. Opphopning av inngrep. Ulike typer inngrep og aktiviteter i beiteområder og endringer i regelverk krever ulike typer tilpasninger med tilhørende ekstrabelastninger. Den menneskelige tålegrensen for belastninger er avhengig av om det er mange krav om tilpasninger, om belastningene varer over tid, og hvor store konsekvenser belastningene får. I resultatene fra undersøkelsen kommer det frem at mer enn 90 % av reineierne lever med inngrep som fører til stress og merarbeid, og for de fleste (vel 70 %) er det snakk om minst 4 ulike typer inngrep. Stress og merarbeid er belastninger som er lite synlige utad, men som tærer på yteevnen, livskvaliteten og helsa og svekker både den enkelte og hele arbeidsfellesskapet. Har forskningspartnerskapet lært oss noe? Samarbeidet mellom reindriftsutøvere og forskere har gjort det mulig å utforske noen av de temaene og spørsmålene som er viktige for reindriftsutøverne. Forskningsprosjektet har fått kartlagt belastningsfaktorer som vi vet er vanlige i primærnæringer og som vi vet er viktige for arbeidsmiljø og internt samarbeid, Samtidig har de belastningsfaktorer som reindriftsutøverne sjøl har fremhevet som mest alvorlige fått en sentral plass i undersøkelsen. Det gjelder spesielt psykososiale belastninger iforholdet til omverdenen og pga opphopninger av inngrep. Detaljer 4
om disse og en rekke andre tema finnes i Delrapport 1, Reindriftas hverdag interne og eksterne forhold som påvirker reineiere. Forfattere: Møllersen, S. & Eira-Åhrén, I. M. 5