RINGSAKER KOMMUNE OPPREISNINGSORDNING FOR PERSONER SOM HAR OPPLEVD OVERGREP ELLER OPPLEVD UVERDIGE FORHOLD UNDER OFFENTLIG OMSORG Sluttbehandles i: Kommunestyret Fordeling: * ArkivsakID.: JournalpostID.: Arkiv: Saksbehandler: 09/8749 10/32305 K1-273 Elisabeth Marie Bendixen DokumentNR: 3 Behandling: Dato: Saksnummer: Omsorgskomiteen 02.03.2011 006/11 Formannskapet 23.03.2011 068/11 Kommunestyret 06.04.2011 023/11 Dokumenter: F.sak 076/10 med vedlegg Vedlegg 1 Gjenåpning av ordning for Hamar kommune Vedlegg 2 Ordningen i Lillehammer kommune, saksfremlegg og vedtekter Vedlegg 3 Prosjekt oppreisning, standardvedtekter Vedlegg 4 Rettslige rammer for de kommunale oppreisningsordninger Vedlegg 5 Forslag til vedtekter Forslag til vedtekter som også omhandler fosterhjem Vedlegg 6 Vedlegg 7 Fakta: I f.sak 076/10 ble det gitt en orientering om spørsmålet om opprettelse av en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg, jf vedlegg 1. Det ble fattet slikt enstemmig vedtak: Formannskapet forlegges en redegjørelse i henhold til punkt 1 i vedtak i f.sak 014A/10 over sommeren 2010. I samsvar med punkt 1 i vedtak i f.sak 014A/10 drøftes følgelig prinsipper, problemstillinger og konsekvenser med å innføre en ordning med billighetserstatning for tidligere barnehjemsbarn og barn plassert i fosterhjem. Bakgrunn: En nærmere redegjørelse for bakgrunnen for saken er gitt i f.sak 076/10, jf vedlegg 1. Som det fremgår av ovennevnte redegjørelse har Staten gjennom sin billighetserstatningsordning påtatt seg ansvar for mangelfull oppfølgning av sine oppgaver i henhold til lovverket vedrørende offentlig barneomsorg. Eventuelle kommunale billighetserstatninger, kommer i tillegg til den statlige ordningen. Det er opp til den enkelte kommune hvorvidt den ønsker å opprette en kompensasjonsordning for tidligere barnevernsbarn for mangelfull utøvelse av lovpålagte oppgaver. Det er ikke etablert statlige føringer for slike ordninger. I juni 2005 i forbindelse med Stortingets behandling av spørsmålet om opprettelse av billighetserstatningsordning for barn som har
vært i barnehjem og i skolehjem, ble det uttalt at komiteen har vurdert det nasjonale ansvaret. Det er opp til kommunane sjølve å avgjere om dei vil setje i gang kommunale granskingar. I så fall vil departementet utarbeide nasjonale retningslinjer. Det er og opp til kommunane korleis dei vil stille seg til krav om erstatning. Pr utgangen av 2009 hadde i alt 124 kommuner opprettet en oppreisningsordning for tidligere barnehjemsbarn. De fleste større bykommuner har opprettet slike ordninger (blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand). De fleste kommunale ordninger er organisert som fellesordninger for flere kommuner og fylkeskommuner. I Agder er det opprettet en fellesordning der det deltar 28 kommuner og begge fylkeskommunene. Ettersom det ikke er gitt statlige føringer for slike ordninger, er det betydelig variasjoner mellom de enkelte kommunale ordninger, jf KS FoU som ble offentliggjort 14. april 2010. Prosjekt Oppreisning ble etablert i 2007. Dette nasjonale ressurs- og kompetansesenter har utarbeidet standardvedtekter som de fleste nyere kommunale oppreisningsordninger synes å ta utgangspunkt i, jf vedlegg 4. Det fremgår av KS rapporten at 226 rådmenn besvarte den nettbaserte KS undersøkelsen (en svarprosent på kun 52,6%). Av disse svarte 109 at det ikke har vært aktuelt å opprette en oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn. 40 % av de som besvarte undersøkelsen svarte at det ikke vil være aktuelt å opprette en slik ordning i fremtiden. Den mest tilbakevendende begrunnelse for dette svaret var at rådmannen ikke kjente til aktuelle saker og heller ikke trodde det fantes aktuelle saker. Flere ga også uttrykk for prinsipielle innvendinger mot å opprette slike ordninger. Beviskrav for slike saker er vanskelig og de som anklages for overgrep har i svært liten grad mulighet til å forsvare seg. Videre mente flere at det burde være et statlig ansvar å gi denne form for oppreisning og ikke gjøre oppreisning avhengig av den enkelte kommunes økonomi. Når ansvaret overlates til kommunene, bidrar dette til å skape skjevheter mellom de enkelte personer som har vært under offentlig omsorg. Verken i Hedmark eller Oppland er det opprettet noen felles oppreisningsordning. Hamar kommune innførte en oppreisningsordning allerede i 2006. Ordningen trådte i kraft fra 01.01.08 og ble avsluttet 31.12.08. Ordningen ble vedtatt gjenåpnet den 26.11.08, jf vedlegg 2. I mai 2011 avslutter Hamar kommune sin ordning. Regionrådet for Gjøvikregionen vedtok den 15.02.08 at de på daværende tidspunkt ikke ønsket å opprette en særskilt oppreisningsordning, jf f.sak 076/10 vedlegg 6. Ingen av kommunene i Gjøvikregionen hadde da mottatt noen konkrete henvendelser om erstatning. Kommunestyret i Lillehammer vedtok opprettelse av en ordning den 24. mars 2010 og vedtekter til ordningen den 17. juni 2010, jf vedlegg 3. Lillehammer kommune er i gang med prosessen med å oppnevne oppreisningsutvalg og sekretariat. I vedlegg 5 er det redegjort nærmere for de rettslige rammer for de kommunale oppreisningsordningene (redegjørelsen er basert på redegjørelser utarbeidet av Stavanger kommune og Hamar kommune). I vedlegg 6 er det inntatt forslag til vedtekter for en oppreisningsordning i Ringsaker kommune. Vurdering: Hvis en oppretter en kommunal oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg, tar
kommunen et ekstra ansvar og markerer erkjennelsen av at personer har lidd overlast. Gjennom ordningen gir den enkelte kommune en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor nevnte persongruppe. Erstatning ytes ikke med utgangspunkt i juridisk ansvar for økonomisk tap, men på moralsk grunnlag og som en kompensasjon for det tidligere barnevernsbarn har blitt påført. På samme måte som ellers i landet, må det kunne legges til grunn at det også i Ringsaker kommune har vært barn som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige omsorgsforhold mens de har vært under barnevernets omsorg. På lik linje med øvrige kommuner det er naturlig å sammenligne seg med, bør også Ringsaker kommune ta et moralsk ansvar overfor disse personer og gi dem en offentlig uforbeholden unnskyldning og beklagelse. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved om en slik uforbeholden unnskyldning bør gis gjennom en oppreisningsordning. Opprettelse av en oppreisningsordning reiser flere etiske og rettssikkerhetsmessige problemer. Beviskrav for slike saker er vanskelig. Sakene er i hovedsak juridisk foreldet og ligger langt tilbake i tid. Det foreligger svært liten dokumentasjon fra de enkelte barnehjem, og utbetaling av erstatning vil i hovedsak bero på ensidige forklaringer fra den enkelte erstatningssøker. Den som anklages for å ha utøvet overgrep eller omsorgssvikt, vil i svært liten grad ha mulighet til å forsvare seg. Å overlate til den enkelte kommune å opprette oppreisningsordninger, bidrar til å skape ulikheter mellom personer som har vært under offentlig omsorg i sin barndom. Oppreisning til personer som var under offentlig omsorg som barn, burde dermed være et statlig ansvar uavhengig av hvilket administrativt nivå som utøvet omsorgen. Dette ville ha understreket at oppreisning dreier seg om en erkjennelse av et moralsk ansvar og en unnskyldning i denne forbindelse, og ikke om en erkjennelse av skyld eller et juridisk ansvar. Ettersom det er store ulikheter mellom de enkelte ordninger, bidrar dette til forskjellsbehandling av den aktuelle persongruppe. Rådmannen er dermed av den oppfatning at det på prinsipielt grunnlag ikke bør vedtas å opprette en oppreisningsordning for tidligere barnvernsbarn. Det bør kunne gis en offentlig uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor denne persongruppe uten at det opprettes en oppreisningsordning og uten at det gis en økonomisk oppreisning for den overlast enkeltindivider har lidt. Ettersom både Hamar kommune og Lillehammer kommune har opprettet slike ordninger, ser rådmannen at det av hensyn til likebehandling innen regionen kan argumenteres for at også Ringsaker kommune bør opprette en slik ordning. Dette til tross for at opprettelse av en slik ordning reiser både etiske og prinsipielle dilemmaer. Rådmannen har dermed utredet et alternativ hvoretter Ringsaker kommune oppretter en oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg i perioden 1945 til 1980. Rådmannen vil i så fall anbefale en oppreisningsordning som tar utgangspunkt i Prosjekt Oppreisnings utarbeidede standardvilkår og som i hovedtrekk samsvarer med de ordninger som Hamar kommune og Lillehammer kommune har vedtatt. Nedenfor drøftes noen særlige problemstillinger opprettelsen av en slik ordning reiser. Ansvar for plassering i barnevernsinstitusjoner og fosterhjem
I henhold til barnevernsloven av 1953 hadde kommunene et ansvar for plassering av barn som barnevernsnemnda hadde tatt omsorgen for, i fosterhjem og institusjon. Videre hadde kommunene et tilsynsansvar for det enkelte barn som var under offentlig omsorg og et tilsynsansvar for alle barneverninstitusjoner i kommunen. Det vises til redegjørelsen i vedlegg 5. Rådmannen legger til grunn at det er i forbindelse med plassering av barnet og den manglende oppfølgingen i forbindelse med plasseringen, at det moralske ansvaret først og fremst fremtrer. Det er forskjeller mellom de kommunale oppreisningsordningene når det gjelder hvilket ansvar de dekker. Noen ordninger gjelder kun for barn plassert i barnvernsinstitusjoner, mens andre ordninger også omhandler barn i fosterhjem. I flere kommuner hvor ordningen opprinnelig kun omfattet barn plassert i barnevernsinstitusjoner, har ordningen blitt utvidet til også å gjelde plasseringer i fosterhjem. Dette gjelder blant annet Bergen og Hamar. (Oslo og Lillehammer omhandler både plasseringer i barnehjem og i fosterhjem). Prosjekt Oppreisnings standardvilkår omhandler også fosterhjemsbarn. Å la ordningen også omfatte plassering i fosterhjem, reiser noen særlige problemstillinger. For barn som har opplevd overgrep og omsorgssvikt i barnehjem kan man se at historiene den enkelte forteller bekreftes av andre sine historier, slik at man er i stand til å danne seg et bilde av hvordan barnehjemmet fungerte i ulike perioder. Når det gjelder fosterhjem vil det være betydelig vanskeligere å dokumentere eller sannsynliggjøre at omsorgssvikt eller overgrep har funnet sted. Det vil derfor være vanskeligere for oppreisningsutvalget å vurdere disse sakene. I forhold til fosterforeldrene vil det også oppstå noen særlige etiske dilemmaer. En innvilgelse av oppreisning til et tidligere fosterhjemsbarn med grunnlag i for eksempel påstand om overgrep vil i langt større grad identifisere påstått overgriper enn hva tilfellet er der vedkommende har bodd i barneverninstitusjoner. En oppreisningsordning i hovedsak basert på egenerklæringer, vil kunne utgjøre et rettssikkerhetsproblem for fosterforeldrene. Disse vil nå vanskelig kunne motbevise de påstander som fremmes. På bakgrunn av de særlige rettssikkerhetsproblemer som oppstår, vil rådmannen dermed anbefale kun å la ordningen omfatte barn plassert i barnevernsinstitusjon. Hvis det allikevel vedtas en ordning som også omfatter plassering i fosterhjem, vil nevnte problemer kunne avhjelpes noe både ved å kreve klar sannsynlighetsovervekt for de påstander som fremmes og ved å la eventuelle fosterforeldre få partsrettigheter. Tidsavgrensning KS rapport viser at det er noe variasjon i de enkelte ordningers tidsavgrensninger. Barnevernloven av 1953 er den lov som danner grunnlaget for det kommunale ansvaret. Det vises til vedlegg 5. Kommunens ansvar for barnevernsinstitusjonene gjaldt fra lovens ikrafttredelse 01.07.1954 til fylkeskommunen overtok ansvaret for barneverninstitusjonene 01.01.1980. Det er dermed naturlig å la en kommunal oppreisningsordning for barn plassert i barnevernsinstitusjon vare frem til 01.01.1980. Hvis det vedtas å la ordningen også omfatte fosterhjem, bemerkes det at det for fosterhjem ikke foreligger en tilsvarende naturlig tidsavgrensning for det kommunale ansvaret. Ansvar for fosterhjem har vært tydeliggjort som et kommunalt ansvar helt siden 1954. På bakgrunn av de etiske dilemmaer en oppreisningsordning reiser i forhold til fosterforeldre, vil rådmannen imidlertid tilrå tilsvarende tidsavgrensning overfor fosterhjems plasseringer som for barnehjemsplasseringer. Det vises i denne anledning også til at økt fokus på barns stilling i
samfunnet, krav til tilsyn, dokumentasjon og kommunens ressurser innenfor barnevernet har økt betraktelig siden 1970-tallet og frem til i dag. Det er derfor grunn til å tro at mulighetene for å avdekke omsorgssvikt og overgrep har vært betydelig større i denne perioden enn før 1980. Det antas derfor at behovet for å etablere en oppreisningsordning er størst for årene frem til 1980. Hamar kommune og flere andre kommuner (blant annet Bergen) har begrenset ordningens virketid frem til 1980 i samsvar med det tidspunkt da fylkeskommunen overtok ansvaret for institusjonene. De øvrige ordninger som påtar seg ansvar frem til 1993 har i hovedsak gjort dette i samarbeid med fylkeskommunen. Lillehammer kommune har imidlertid latt ordningen få virkning frem til 1993 uten at dette er kommentert nærmere. Rådmannen vil imidlertid anbefale at ordningen gis virkning lengre tilbake i tid enn til 1953. Stortingets utvidede billighetserstatningsordning er gjort gjeldende for perioden 1945-1980. Befringutvalgets kartlegging gjelder fra og med 1945, noe som tilsier at man i hvert fall for perioden 1945-1954 har et visst dokumentasjonsgrunnlag. I tillegg kommer hensynet til å lage så like ordninger som mulig i forhold til sammenlignbare kommuner. Ordningene i både Lillehammer og Hamar gjelder fra 1945. Rådmannen tilrår med bakgrunn i ovennevnte at en eventuell oppreisningsordning gjøres gjeldende for perioden fra 01.01.1945 til 01.01.1980. Oppreisningsbeløp og utmåling av dette Det er et svært sentralt poeng å tilstrebe en oppreisningsordning som oppleves som rettferdig for de tidligere barnevernsbarna. Dette gjelder ikke minst ved utmåling av oppreisningsbeløp. En ordning som oppleves urettferdig kan fremstå som et nytt overgrep for ofrene. I KS rapporten fremgår det at de aller fleste ordninger opererer med oppreisningsbeløp fra kr 0 til kr 750.000. Hamar har i sin ordning fastsatt det maksimale oppreisningsbeløp til kr 300.000. Hamar kommune har vært kritisert for ikke å ha høynet det maksimale oppreisningsbeløp til kr 750.000. Spørsmålet om å høyne oppreisningsbeløpet ble behandlet politisk, men forkastet, jf vedlegg 2. Lillehammer kommune har nå lagt seg på tilsvarende oppreisningsbeløp som Hamar kommune, jf vedlegg 3. Både Hamar og Lillehammer har lagt seg på tilsvarende oppreisningsbeløp som Stortingets billighetserstatningsordning. For å oppnå likebehandling av personer som har bodd på samme institusjon og for å oppnå likebehandling i regionen, mener rådmannen at også Ringsaker kommune bør legge seg på tilsvarende oppreisningsbeløp som Lillehammer og Hamar. Utmåling av oppreisningsbeløp i den enkelte sak reiser også flere spørsmål. På den ene siden kan det argumenteres for at en glidende skala, hvor et oppreisningsutvalg innenfor rammen kr 0-300.000 utmåler oppreisning skjønnsmessig ut fra en konkret rimelighetsvurdering i hvert enkelt tilfelle, i utgangspunktet gir mulighet for større treffsikkerhet. Det kan argumenteres for at man, ved å overlate en større del av vurderingen til et oppreisningsutvalgs skjønn, øker muligheten for samsvar mellom innvilget oppreisning og de faktiske forhold oppreisningen baserer seg på. Det ligger i sakens natur at en større grad av objektivitet i form av kategorier når det gjelder utmåling medfører at utmålingen i utgangspunktet fremstår som noe mer tilfeldig. Personer som har opplevd omsorgssvikt og overgrep av svært forskjellig karakter og alvorlighetsgrad risikerer å havne i sammen kategori, med samme utmålte oppreisningssum som resultat. Det kan spørres hvor rettferdig dette er. Man må i tilfelle så langt det lar seg
gjøre forsøke å lage kategorier hvor synspunkter i lovverket og samfunnet for øvrig på gradering av ulike typer overgrep og omsorgssvikt reflekteres. På den annen side innebærer ikke en ordning hvor utmålingen fullt ut overlates til et oppreisningsutvalgs skjønn uten videre at resultatet blir korrekt i hver enkelt sak, sett fra et rettferdighetssynspunkt. Den konkrete utmålingen vil i disse tilfellene i svært stor grad avhenge av den enkeltes egenforklaring og dokumentasjonen i den konkrete saken. Dette vil kunne slå uheldig ut hvor dokumentasjonen er svært mangelfull, og hvor den aktuelle personen av ulike grunner har vanskelig for å sette ord på hendelsene i fortiden, og for eksempel ikke er i stand til å gi detaljerte opplysninger om det som har skjedd. Det kan samtidig være slik at blant dem som hadde de verste opplevelsene finner vi de som i dag har størst problemer med å legge frem opplysninger og dokumentasjon, kanskje nettopp som et resultat av opplevelsene. Med bakgrunn i dette foreslår rådmannen tilsvarende kriterier for vurdering og utmåling av erstatning som i Lillehammers ordning. Disse kriterier er innarbeidet i vedtektene 5 og kommenteres nærmere nedenfor under merknader til det fremlagte forslag til vedtekter. Denne ordning er i all hovedsak overensstemmende med de nyere kommunale ordninger. Uavhengig sekretariat og oppreisningsutvalg Rådmannen vil tilrå at det nedsettes et oppreisningsutvalg, samt et sekretariat for oppreisningsutvalget, til behandling avsøknader etter oppreisningsordningen. Begge instansene skal være uavhengige av kommunen både politisk og administrativt. Utvalget og sekretariatet må imidlertid pålegges å arbeide i samsvar med retningslinjer i foreliggende sak og de vedtak kommunestyret og formannskapet måtte fatte. Dette vil samsvare med ordningene både i Lillehammer og Hamar. I begge disse kommuner er det lagt opp til at sekretariatsfunksjonen er satt ut til et advokatkontor som utarbeider innstillinger til det særskilt oppnevnte utvalget. For å få fortgang i en eventuell videre behandling av saken, bør rådmannen gis fullmakt til å utarbeide forslag til oppreisningsutvalg og å innhente tilbud vedrørende sekretariatsfunksjonen i henhold til regelverket om offentlige anskaffelser. Merknader til det fremlagte forslag til vedtekter 1 Formål Formålet med ordningen er nedfelt i 1. Dette vil være å ta et moralsk ansvar for og gi en uforbeholden unnskyldning til, personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd omfattende omsorgssvikt under Ringsaker kommunens omsorg under opphold i barnevernsinstitusjon. Hvis det vedtas at ordningen også skal omfatte fosterhjem, vil dette også gjelde omsorg i fosterhjem. 2 Oppreisningsutvalg Rådmannen går inn for at det nedsettes et uavhengig erstatningsutvalg med tilhørende sekretariat. Utvalget bør sammensettes med relevant kompetanse innen jus, gjerne særlig kompetanse i erstatningsrettslige tema, og barnevernpedagogikk/psykologi. 3 Sekretariat for oppreisningsutvalget Rådmannen er også av den oppfatning at sekretariatet må være uavhengig av den kommunale administrasjon. Både Hamar og Lillehammer har satt denne funksjonen ut til et eksternt
advokatkontor. Rådmannen bør gis fullmakt til å sette ut sekretariatsfunksjonen i samsvar med lov om offentlige anskaffelser. 4 vilkår for å bli tilkjent kommunal oppreisning I bestemmelsen angis det at kommunens ansvar gjelder perioden fra 1945 til 1980. Som nevnt over har perioden sammenheng med barnevernloven av 1953 sin organisering av barneverntjenesten herunder angivelse av det kommunale ansvar. Det legges opp til at det er fri sivilrettslig bevisvurdering i disse sakene. Ved vurdering av oppreisning bør det tas hensyn til at dokumentasjon bl.a. grunnet kommunens forhold kan være mangelfull. Rådmannen foreslår derfor at det skal legges avgjørende vekt på egenerklæring. I samsvar med grunnleggende menneskerettigheter og uskyldspresumpsjonen, må utvalget finne klar sannsynlighetsovervekt for at søker har vært utsatt for en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, dersom dette skal legges til grunn i et vedtak. Et av de viktigste argumentene for å opprette en kommunal oppreisningsordning av den karakter som her er foreslått, er nettopp hensynet til at mange av de tidligere barnevernbarna ikke vil kunne nå frem med krav om erstatning gjennom sivile søksmål, bl.a. grunnet foreldelse. Det synes da naturlig å stille som vilkår for kommunal oppreisning at vedkommende ikke går til søksmål mot kommunen med krav om erstatning for de samme forhold. Oppreisningserstatning er forbeholdt den som selv har vært utsatt for overgrepet eller opplevd uverdig omsorg. Dette er dermed ikke et krav som overdras til arvinger ved arvefall. Både Lillehammer og Hamar har i sine ordninger lagt opp til at dersom en søker dør før det er fattet noe vedtak i saken, skal søknaden avvises og ikke realitetsbehandles. I noen andre ordninger er søknadstidspunktet angitt som skjæringspunkt slik at saken skal realitetsbehandles dersom søker dør etter innlevert søknad men før det er fattet vedtak i saken. I disse ordninger tilfaller et eventuelt oppreisningsbeløp søkers dødsbo. Rådmannen anbefaler en ordning lik den som gjelder for Hamar og Lillehammer. 5 Utmåling av oppreisningserstatning Grunnvilkåret for oppreisning er etter dette at det anses rimelig. Ved utmåling skilles mellom overgrep og grov vold på den ene siden og omsorgssvikt på den andre siden. Med overgrep menes i det ovennevnte fysiske, psykiske og seksuelle overgrep. Dette omfatter bl.a. fysisk avstraffelse (slag, juling eller andre former for mishandling), innstenging, fastbinding, spyling med kaldt vann, trakassering og trusler, forhånende/krenkende og nedverdigende omtale, seksuelle overgrep (jfr. straffelovens bestemmelser) fra personale/foresatt og andre som ivaretok oppfostring, pass, stell og omsorg. I tillegg kan det ha forekommet overgrep mellom barn og unge. Dette omfatter trusler, mishandling og seksuelle overgrep begått av andre barn og unge, mens de oppholdt seg i institusjon samtidig. Dette vitner om mangler ved kompetanse, tilsyn og oppfølging fra personalets og tilsynsorganenes side. Med omsorgssvikt menes alvorlige mangler ved den praktiske og følelsesmessige omsorgen. Dette omfatter bl.a. materielle forhold som husvære, klær, mat, hjelp med skolearbeid, tilrettelegging i forhold til kontakt med søsken og annen nær familie, ivaretakelse av psykiske behov for nærhet, trygghet og trivsel. Også andre forhold kan komme i betraktning som overgrep og omsorgssvikt.
Ved seksuelle overgrep, andre gjentatte overgrep og grov vold ytes en oppreisning på inntil kr 300.000. Ved andre overgrep, d.v.s. andre typer overgrep (enn seksuelle overgrep og grov vold) som har skjedd èn gang, ytes en oppreisning på inntil kr 200.000. For omsorgssvikt foreslår rådmannen at det ytes oppreisning på inntil kr 200.000. Hvor tidligere barneverninstitusjonsbarn godtgjør at de har vært plassert i institusjon i en periode, og mener de har vært utsatt for overgrep/grov vold eller omsorgssvikt, uten å klare å beskrive i tilstrekkelig detaljert grad hva innholdet i overgrepene/den grove volden eller omsorgssvikten var, foreslår rådmannen at det ytes en standardoppreisning på inntil kr 100.000. 6 Avkorting i oppreisningserstatning Det varierer hvorvidt øvrige kommunale oppreisningsordninger foretar avkorting i oppreisningsbeløp som følge av at søker har mottatt tilsvarende erstatning for samme forhold fra en annen statlig eller kommunal ordning. Både Hamar og Lillehammer foretar slik avkorting. For å oppnå størst mulig grad av regional likhet, foreslås derfor å innta avkortingsregler også i ordningen for Ringsaker kommune. 7 Saksbehandling Bestemmelsen oppstiller krav til en søknads innhold og form. Det stilles her likeartede krav som i både Lillehammer og Hamar sine ordninger og for så vidt i standardvedtektene utarbeidet av Prosjekt Oppreisning. Oppreisningsutvalget og sekretariatet gis ansvar for å sørge for sakens opplysning før det fattes vedtak. Blant annet foreslås det at sekretariatet gis fullmakt til i særlige tilfeller å innvilge inntil 10 timers advokatbistand til fremsettelse av søknad. Advokatbistanden honoreres i henhold til den gjeldende offentlige salærsats. Dette er sammenfallende med ordningene i Lillehammer og Hamar og for øvrig også når det gjelder søknad om statlig billighetserstatning. Hvis ordningen skal omfatte fosterhjemsbarn, foreslås det at fosterforeldre gis partsstilling. Ordningen legger opp til at sekretariatet utarbeider en skriftlig innstilling som fremlegges for oppreisningsutvalget. Oppreisningsutvalget holder møter etter innkalling fra leder. Møtene føres for lukkede dører. Leder sørger for at det føres protokoll fra møtene. Oppreisningsutvalget fatter begrunnede skriftlige flertalls vedtak. Tidsfaktoren er svært viktig for aktuelle søkere til ordningen. De antas å ha et stort behov for å få lagt saken bak seg. Det tilsier at kommunen bør tilstrebe at behandlingen av søknadene skjer i rimelig tempo, og at det altså ikke blir lang saksbehandlingstid. Det legges til grunn at saksbehandlingstiden ikke skal overstige 6 måneder. Eventuell klagebehandling kommer i tillegg. 8 Klage Det åpnes for klagebehandling. Det fremgår av KS rapport at alle innførte ordninger (kun med unntak av ordningen i Bergen) åpner for klagebehandling. I hovedsak benyttes det kommunale klageorgan som er opprettet i medhold av fvl 28. I noen tilfeller suppleres organet med ytterligere to medlemmer med kompetanse innen barnevernfag og erstatningsrett. Rådmannen foreslår at kommunens faste klageorgan er klageinstans i disse saker. Ettersom sakene undergis grundig behandling av fagkyndig ekspertise i oppreisningsutvalget, foreslås det ikke å styrke det ordinære klageorgan ved behandling av disse saker.
9 Søknadsfrist En ordning bør avgrenses i tid slik at både søkere og kommunen kan få lagt saken bak seg. Det følger av KS rapport at de fleste ordninger har vart i to år fra kunngjøringsdato. Hamars ordning varte opprinnelig i ett år, men ble forlenget med ytterligere to år da det innkom flere søknader etter fristens utløp. Rådmannen foreslår at ordningen varer i to år fra kunngjøring. 10 vedtektsendringer Det foreslås at formannskapet gis myndighet til å vedta mindre vedtektsendringer. Økonomiske og administrative konsekvenser I tillegg til utbetalingen av oppreisningserstatninger, vil det påløpe utgifter til honorering av oppreisningsutvalgets medlemmer, utgifter til sekretariatet og advokatbistand til aktuelle søkere. Videre vil det påløpe utgifter til annonsering og nødvendig materiell. I tillegg vil en eventuell innføring av ordningen medføre arbeid for kommunens administrasjon i forbindelse oppfølging, med oppnevning av utvalgsmedlemmer og sekretariat, samt utarbeidelse av nødvendig materiell og annonsering av ordningen. Det er også påregnelig at ordningen vil medføre noe arbeid for kommunens klagenemnd og dets sekretariat. De konkrete kostnader ved ordningen vil være avhengig av antall søkere. På nåværende tidspunkt er det umulig å fastslå dette presist. Det er imidlertid nærliggende å anta at Ringsaker kommune vil motta omtrent like mange søknader som Hamar og Lillehammer. Hamar kommune har så langt utbetalt ca kr 2,7 millioner i oppreisningserstatninger. I tillegg har utgifter til sekretariat beløpet seg til ca kr 350.000 og utgifter til oppreisningsutvalget på i underkant av kr 100.000. Hamar kommune antar at ordningen vil ha kostet omtrent kr 4 millioner når ordningen avsluttet i mai 2011. Lillehammer kommune har lagt opp til at det i budsjettet for 2011 avsettes et beløp i størrelsesorden kr 5-6 millioner, og vil komme tilbake til hvor stort beløp som må avsettes i budsjettet for 2012. På denne bakgrunn bør det i tilfelle bevilges om lag kr 6 millioner til ordningen. Innføring av en ordning betinger at det finnes rom for finansiering. Budsjettsituasjonen fremover gir ikke rom for dette tiltak uten kutt i eksisterende virksomhet. Pr i dag kan man vanskelig se for seg at det er rom for en så stor budsjettpost over driften i 2012, og heller ikke om beløpet fordeles over to år. Alternativt må kommunens egenkapital benyttes. Å finansiere driften på den måten er et usunt økonomisk prinsipp som rådmannen vil advare mot. Avslutningsvis gjentas at rådmannen har formulert tre alternative forslag til vedtak, men at det er det første forslag (alternativ I) til vedtak som anbefales og som er rådmannens tilrådde forslag til vedtak.
Forslag til vedtak Alternativ I: 1. Ringsaker kommune gir en uforbeholden unnskyldning overfor tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg. 2. Det opprettes ikke en særskilt kommunal oppreisningsordning i Ringsaker for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg. Alternativ II: 1. Ringsaker kommune oppretter fra 2012 en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjon. 2. Forslag til vedtekter, jf vedlegg 6, sendes ut på høring. 3. Rådmannen gis fullmakt til å fremme forslag til medlemmer av Oppreisningsutvalget og til å innhente tilbud på sekretariatsfunksjonen. 4. Finansiering av ordningen søkes innarbeidet i budsjett 2012 og økonomiplan 2012 2015. Alternativ III: 1. Ringsaker kommune oppretter fra 2012 en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. 2. Forslag til vedtekter, jf vedlegg 7, sendes ut på høring. 3. Rådmannen gis fullmakt til å fremme forslag til medlemmer av Oppreisningsutvalget og til å innhente tilbud på sekretariatsfunksjonen. 4. Finansiering av ordningen søkes innarbeidet i budsjett 2012 og økonomiplan 2012 2015. Rådmannen i Ringsaker, den 7.2.2011 Jørn Strand Hilmar Skår Organisasjonssjef 02.03.2011 Omsorgskomiteen Forslag fremmet i møte: Repr. Siv Kilskar, H, fremmet forslag om nytt punkt 1 i tillegg til punkt 1 4 i rådmannens forslag til vedtak, alternativ III: Ringsaker kommune gir en uforbeholden unnskyldning overfor tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg.
Votering: Rådmannens forslag til vedtak alternativ I falt mot 7 stemmer Rådmannens forslag til vedtak alternativ II falt mot 10 stemmer Rådmannens forslag til vedtak alternativ III falt mot 10 stemmer Rådmannens forslag til vedtak alternativ III inklusive nytt punkt 1 fremmet i møtet ble vedtatt med 7 mot 3 stemmer. KPLO-006/11 Innstilling til formannskapet: 1. Ringsaker kommune gir en uforbeholden unnskyldning overfor tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg. 2. Ringsaker kommune oppretter fra 2012 en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. 3. Forslag til vedtekter, jf vedlegg 7, sendes ut på høring. 4. Rådmannen gis fullmakt til å fremme forslag til medlemmer av Oppreisningsutvalget og til å innhente tilbud på sekretariatsfunksjonen. 5. Finansiering av ordningen søkes innarbeidet i budsjett 2012 og økonomiplan 2012 2015.
23.03.2011 Formannskapet Enstemmig vedtak. Omsorgskomiteens innstilling tiltres. FSK-068/11 Innstilling til kommunestyret: 1. Ringsaker kommune gir en uforbeholden unnskyldning overfor tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg. 2. Ringsaker kommune oppretter fra 2012 en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. 3. Forslag til vedtekter, jf vedlegg 7, sendes ut på høring. 4. Rådmannen gis fullmakt til å fremme forslag til medlemmer av Oppreisningsutvalget og til å innhente tilbud på sekretariatsfunksjonen. 5. Finansiering av ordningen søkes innarbeidet i budsjett 2012 og økonomiplan 2012 2015. 06.04.2011 Kommunestyret Forslag fremmet i møte: Odd-Hermann Roel Børke (H) fremmet forslag om å utsette saken. Votering: Forslag fremmet i møtet av Odd-Hermann Roel Børke falt med 8 mot 32 stemmer. Formannskapets innstilling ble vedtatt med 36 mot 4 stemmer. KST-023/11 Vedtak: 1. Ringsaker kommune gir en uforbeholden unnskyldning overfor tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep og opplevd uverdige omsorgsforhold under barnevernets omsorg. 2. Ringsaker kommune oppretter fra 2012 en oppreisningsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller opplevd uverdige forhold under offentlig omsorg i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. 3. Forslag til vedtekter, jf vedlegg 7, sendes ut på høring. 4. Rådmannen gis fullmakt til å fremme forslag til medlemmer av Oppreisningsutvalget og til å innhente tilbud på sekretariatsfunksjonen. 5. Finansiering av ordningen søkes innarbeidet i budsjett 2012 og økonomiplan 2012 2015.