sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 2/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

sopp og nyttevekster årgang 7 - nummer 2/2011 Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

MAI INNHOLD årgang 7 - nr. 2/2011 Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: 922 66 276 Bankkonto: 2901.11.39688 Org.nr.: 940593336 www.soppognyttevekster.no post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Inger Lise Walter (nestleder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, Inger Kristoffersen, Åge Oterhals. Varamedlemmer: Torfinn Bjørseth, Siv Moen, Anne Christine Reine. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN 1504-4165 Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4200 Syrin Syringa vulgaris kan prøve å skjule seg, men duften røper den. Se artikkelen Duftvandring. Foto: Rolv Hjelmstad. Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Tema: I det skjulte Om trøfler i vid betydning Anne Molia m. fl... 9 Ekte trøffel i Norge? Arne Holst-Jensen og Trude Vrålstad... 12 Duftvandring på Langøyene Vesla Vetlesen... 16 Espen Askeladd og de skjulte gledene Sofie Grøntvedt Railo... 18 I den mørke kjeller... Ingeborg Bjorvand Engh... 20 Årsmøte i Norges sopp- og nyttevekstforbund. 22 Pors i ølbrygging, hekseri, kjemi og medisin (II) Karl Egil Malterud... 24 Barnesiden Line Ruden... 27 Lesernes side... 28 Fortell meg hva du heter... Per A. Bergersen... 30 Nyttevekster i samisk tradisjon (II) Sigbjørn Dunfjeld... 34 Utenlandsturene med Norsk Soppforening Jon-Otto Aarnæs... 38 Ringblomstsalve Tove Riise... 41 Entoloma workshop i Holmvassdalen 2010 Siw Elin Eidissen og Jostein Lorås... 42 Anmeldelse... 45 Norske mykologer og botanikere Anna-Elise Torkelsen... 46 Program for medlemsforeningene... 47 Boletaria... 48 Nytt fra Forum for soppfargere... 49 Blinkskuddet... 50 Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen... 51 3

I det skjulte 8 Sofie og Viktoria har fått ferten av skjulte goder. Foto: Anne Molia.

Om hypogeiske sopper eller trøfler i vid betydning Hypogeiske sopper er underjordiske det vil si at fruktlegemene dannes nede i bakken. Ordet kommer fra gresk og er sammensatt av hypo under og gaea jorden. Mest kjent er de spiselige, og derfor ofte kalt ekte trøfler, i slekta Tuber. Imidlertid brukes trøfler også om mange andre arter, så heretter vil vi bruke ordet i vid betydning. For å regne en sopp som hypogeisk bør den ha et gasteroid fruktlegeme, hele eller deler av fruktifiseringen nede i bakken, og det sporebærende laget skal ikke åpne seg for sporespredning. Hypogeene er dyrespredde. Økologi og spredning Å gå under jorda er en økologisk tilpasningsform som ikke er slektsspesifikk. Dette er en tørketilpasning som finnes både blant sekksporesoppene (Ascomycota), slik som morkler og begersopper, hvor også de spiselige trøflene befinner seg, og hos stilksporesoppeene (Basidiomycota), slik som våre vanligste skivesopper, ribbesopper, kjuker og buksopper. Hypogeene har faktisk gått motsatt vei av det de fleste andre soppene har gjort. I stedet for å ha et overjordisk fruktlegeme, der den sporebærende overflaten økes ved å plassere sporene sine på skiver, pigger, porer eller i rør, så har disse underlige soppene lukket sporemassen inne i en ball og gått under jorda. Men er det så lurt da å ha hele livssyklusen nede i bakken når man er sporespredd? Nei, ikke uten videre. For å bli spredd må de samarbeide med noen, eller tilby noe til noen, og løsningen er duft. Uimotståelig duft! Så uimotståelig at noen graver soppene opp og spiser dem rå. Etter knapt et døgn eller så kommer delikatessen ut igjen i den andre enden, og vips så er sporene spredd og kanskje til og med til en ny lokalitet. Genialt!! Pattedyr er de vanligste sprederne, men muligens også insekter og fugler. Kjente spredere hos pattedyr er villsvin, grevling, rev, ekorn, hjort, elg, rådyr, og for ikke å glemme smågnagerne. Det har vært mye fokus på de store pattedyra som spredere, men smågnagerne er kanskje undervurdert. Ut ifra fottøyet er kanskje ikke hjortedyra så flinke gravere... Alle trøfler har sopprot, eller mykorrhiza som det også heter. Soppene har som kjent ikke fotosyntese, og de er avhengige av å få organisk mat (sukkerforbindelser) fra andre for å leve. Vann og mineraler klarer de derimot å skaffe seg sjøl. Nede i jorda fins det lite uomdanna organisk materiale, og sopprot blir derfor løsningen, og da helst med trær. Soppen forsyner sopprotpartneren sin med vann og mineraler og får fotosynteseprodukter i bytte. Man trenger ikke en hel skog for å finne trøfler. Mange rariteter har dukket opp i hager og parker med store trær, i forbindelse med hagearbeid, på grunn av graving, trefelling og lignende jordarbeidsaktiviteter. Fig. 1. Vorteløpekule Elaphomyces muricatus. ANNE MOLIA (tekst og foto) - anne.molia@nhm.uio.no MICHAEL JEPPSON (tekst) - jeppson@svampar.se ANDERS K. WOLLAN (tekst) - anders.wollan@nhm.uio.no 9

Ekte trøffel i Norge? Trøffeljakt i Norge Ved Naturhistorisk museum i Oslo er det nylig satt i gang et prosjekt populært kalt Trøffeljakt i Norge som skal kartlegge norske underjordiske sopper, også kalt trøfler i vid forstand (se egen artikkel, reds. anm.). Trøfler i denne vide betydningen omfatter mange slekter og arter av sopp som har tilpasset seg et liv under jorda. Ekte trøffel Ekte trøffel, underjordiske sekksporesopper tilhørende slekten Tuber, er regnet som de mest eksklusive av alle sopper. De danner mykorrhiza (sopprot) med løvtrær noen arter bare sammen med helt spesifikke løvtreslag, mens andre kan leve i denne underjordiske symbiosen med flere treslag. Fra samme soppmycel som danner mykorrhiza vil det også produseres underjordiske fruktlegemer om høsten. De fineste artene av ekte trøffel omsettes for skyhøye summer på egne trøffelmarkeder i Sør-Europa, primært i Italia og Frankrike. Her kan prisen på en virkelig god trøffel tangere 30 000 kroner pr. kilo. Det er sort Périgordtrøffel Tuber melanosporum Vittad. og italiensk hvit trøffel Tuber magnatum Pico som regnes som de mest eksklusive på markedet. Den sorte danner mykorrhiza utelukkende med eik, mens den hvite lever sammen med flere arter av løvtrær, inkludert eik, hassel, poppel og bøk. I Italia og Frankrike har man gått over til å bruke trøffelhunder for å finne det underjordiske gullet, ettersom trøffelgrisene ble for dyre i drift. De spiste nemlig helst opp halve fangsten selv. Visstnok kan en godt trent trøffelhund oppdage trøfler som ligger inntil en halvmeter nede i jorda. Det hadde vært interessant å ha en slik hund. Mon tro hva som hadde skjedd om den slapp løs i hagen? For ekte trøfler forventer vi jo ikke å finne i Norge. Og i alle fall ikke i egen jord. Trøffelgraveren Vi kjøpte for noen år siden et slitent hus med en svært forsømt hage nordvest i Oslo. Etter å ha kjempet oss vei fra rom til rom, heldigvis uten å støte på vesentlige soppangrep, kom tiden for å gå løs på hagen. Med manuelle redskaper og rå håndkraft skulle en blanding av skvallerkålåker og mjødurtsump forvandles til en familievennlig bruksgressplen. Alt ble gravet opp i omkring 20 cm dybde, og jorden samvittighetsfullt renset for alt fra planterøtter til rester av gamle bildekk (fig.1). Fig. 1. Intetanende om at han egentlig jakter på trøfler, som noen måneder senere skal komme for dagen ved bjørka i øvre venstre del av bildet, graver Arne opp skvallerkålåkeren, med drømmen om gress mellom tærne som sterk motivasjonsfaktor. Året etter blir det også oppdaget trøfler under bjørka i øvre høyre del av bildet. ARNE HOLST-JENSEN (tekst og foto) 12 - arne.holst-jensen@vetinst.no TRUDE VRÅLSTAD (tekst og foto) - trude.vralstad@bio.uio.no

Duftvandring på Langøyene En vandring på Langøyene i Oslofjorden er i maijuni innhyllet i duft. Deler av øya det er én øy som tidligere var to er bevokst med edellauvskog blandet med forvillede hagetrær og busker. Nå er det blomstringstid. Vi er tre i følget Kirsten, Inger-Marie og undertegnede. Kirsten, som er blind, er vår guide, for her følger vi nesa. Den store sletta ved ferjekaia har fått en omgang med gressklipperen, og angen av nyslått høy fyller lufta. Det er kumarin som gir denne karakteristiske, søte lukten som vekker minner om barndommens lek og sommerferie. Første stopp er mahaleb Prunus mahaleb (fig. 1). Dette kirsebærliknende treet med det arabiske navnet vokser i store mengder på Langøyene. Blomstringen er nesten over, men noen etternølere finner vi og stikker nesa bort i dem. Det er en rar lukt, sier Kirsten. Vanskelig å beskrive. Litt mystisk, krydderaktig. Ja, krydder og kamille, sier Inger-Marie. Om denne mystiske lukten kommer fra blomstene eller kanskje fra de avblomstrede restene, er vi usikre på. Videre langs veien står en skog av syrin Syringa vulgaris (fig. 2) i fargenyanser fra dyp fiolett, gjennom lys lilla til hvitt. Det er ikke én duft som driver mot oss, det er en symfoni av dufter. Vi går fra tre til tre og finner ikke to trær hvor blomstene dufter likt. Som i fargespekteret er det mengder av variasjoner i duftspekteret selv om det er felles trekk. Noen dufter sterkere, andre svakere. Én er søtere enn de andre. En annen er kjøligere og litt syrlig. En tredje er dyp og varm, og en fjerde er enda mer berusende. Det er vanskelig å løsrive seg fra syrinene, men turen går videre på en skogsti. Fig. 1. Mahaleb Prunus mahaleb. Foto: Kari Vetlesen. Fig. 2. Syrin Syringa vulgaris. Foto: Vesla Vetlesen. Fig. 3. Furu Pinus sylvestris. Foto: Vesla Vetlesen. VESLA VETLESEN 16 - veve@online.no

Espen Askeladd og de skjulte gledene DET VAR EN GANG Espen Askeladd ville gå en tur. Det var jo slikt et nydelig vårvær. Han satte hatten på hodet og snørte skoene. Så la han i vei. Jeg undres på hva de ungene der fremme går og gnager på?, tenkte han. De løp rett som det var av veien og nappet til seg noe fra bergsiden. Da han kom til et av de stedene ungdommene hadde vært, stanset han og gransket berget nøye. Men det eneste han kunne se var et grønt blad fra en liten bregne. Han prøvde å nappe det til seg, men frem fra en sprekk i berget fulgte det med en bit av rota. Espen forsøkte nølende å smake på den, og til hans store glede kjente han en smak som minnet om lakris. Det må være sisselrot, den har jeg hørt om, mumlet Espen til seg selv og vandret videre mens han tygde fornøyd på rota. Litt lenger bortover stien støtte han på to unge jenter som stod nede ved elven og fisket. Han hilste blidt og jentene smilte tilbake. Vil du spise lunsj med oss?, spurte de. Ja, det var jo et tilbud han ikke kunne si nei til. Hva hadde de tenkt å spise?. Vi skal ha norsk Sushi, svarte jentene. Norsk sushi?, undret Espen. Jo, vi fant noe pepperrot i skråninga der borte. Av den har vi laget wasabi, og så har vi med litt soppsoya vi laget sist høst. Nå mangler vi bare fersk fisk. Og jammen beit det ikke på kroken i samme øyeblikk. En times tid senere takket Espen for den gode maten og ruslet videre. Han hadde ikke gått langt før han så en ung mann som lå på alle fire og krøp bortover jordet ved siden av stien. Hva leter du etter?, spurte Espen. I høst så jeg noen store gule blomster i området her, svarte mannen. Det var jordskokker. Knollene til jordskokken er Nordens svar på poteten. Jasså, svarte Espen. Det visste jeg ikke. Og den kan man høste på våren?. Fra høsten og hele vinteren og våren, så lenge tela i bakken ikke hindrer deg, svarte mannen. Her har du noen. Ta dem med hjem, stek skiver av dem i smør og urtesalt, så skal du kjenne en vidunderlig smak. Espen takket og bukket. Det var en hyggelig mann, tenkte han der han vandret av gårde. Da Espen hadde vandret enda et stykke, møtte han en kone og de åtte ungene hennes. De gikk i gresset og plukket karvekål. Husk, bare plukk de bladene som er helt hvite nederst på stilken, messet hun. Og om dere får tak på noen av røttene blir suppa enda bedre på smak. Espen ble der en stund og hjalp dem å plukke karvekålen. Man trenger en del om man skal mette åtte små munner, selv om man koker suppe på ei rot. SOFIE GRØNTVEDT RAILO (tekst og illustrasjoner) 18 - srailo@hotmail.com

I den mørke kjeller Ekte hussopp Serpula lacrymans er en utbredt brunråtesopp og en alvorlig skadegjører i bygninger i Norge. Folk flest stifter gjerne et lite velkomment bekjentskap med ekte hussopp, og det kan raskt bli klart at den har utrettet store ting uten vår viten i det skjulte. Mange huseiere har blitt forbauset ved gjensynet med krypkjelleren sin, akkurat dette året dekorert med de vakreste sjatteringer i rødbrunt. Eller til sin forbauselse oppdaget overvokste vedstabler, rødbrunt støv fra kjellertaket eller store pannekakelignende sopplegemer rett på murveggen bak en gammel kasse. Ekte hussopp har det med å leve bak fasadene, for så å titte fram fra skjulestedet sitt når det er på tide å spre seg til nye jaktmarker. I begynnelsen av hussoppens liv er det ikke annet enn en enslig spore. Sporens videre skjebne bestemmes fullstendig av omgivelsene den lander i. Lander den på et tørt og varmt bygårdsloft skjer det ikke noe med det første. Er den derimot så heldig å lande i en kjølig, fuktig kjeller stiller den langt sterkere. Ekte hussopp trives nemlig godt rundt 19 C, og sporen trenger sannsynligvis en del fuktighet i luften for å spire og danne et såkalt enkjernemycel. Når hussoppsporen spirer vil den straks starte jakten på den perfekte partner, og igjen er den avhengig av tilfeldigheter for å oppnå suksess. Sopp har ikke bare to ulike kjønn på samme måte som dyr, men flere ulike parringstyper som vi kan se på som ekvivalenter til kjønn. Letingen etter den perfekte partner foregår tilsynelatende i det skjulte, signalisert med hormonlignende forbindelser fra den ene hyfen til den andre. Ekte hussopp er en utkryssende art, og derfor trenger den å finne en partner med en annen parringstype. Enkjernemycelene fra to ulike sporer vil smelte sammen og danne et nytt tokjernemycel, som igjen kan bli opphav til et nytt fruktlegeme og nye sporer. Mang en hussopp har nok funnet sin partner i en mørk og forlatt kjeller. Ekte hussopp kan vokse raskt, og veksten kan anta kraftig form, som likevel forblir skjult i konstruksjonene. Yndlingsmaten er treverk som ligger mot murverk med mye kalk og kalkmørtel. Etter hvert som soppen vokser, dannes mycel og mycelstrenger som kan bli minst 15 millimeter tykke. Mycelstrengene har evnen til å vokse seg gjennom tette og harde materialer som mur og betong, og de fungerer som transportårer for vann og næringsstoffer. Vann transporteres mot angrepsfronten slik at hussoppen vokser raskest mulig mot nytt substrat. På denne måten kan et hussoppangrep starte i et hjørne av en kjeller og vokse seg horisontalt gjennom flere kjellerboder. Er forholdene gode, for eksempel rundt et gammelt taknedløp som sprer vann inn i ytterveggen, vokser den like gjerne vertikalt. Ofte krabber den oppover i etasjene gjennom gulvet og bak panelet, og det kan ta tid før synlig sopp kommer til overflaten. Når fruktlegemet bryter fram på overflaten av en vegg dannes millioner av basidiesporer som spres som et lett synlig rødbrunt pulver. Sporene har antakelig en formidabel evne til å spre seg med luftstrømmer og vindbevegelser, og i teorien kan ett individ med millioner av sporer gi opphav til like mange fruktlegemer. Artsdannelse er en prosess som pågår kontinuerlig i naturen, og som heller ikke er mulig å observere med det blotte øye. Ved å se på litt av hussoppens genmateriale har vi imidlertid fått muligheten til å kikke denne arten nærmere i kortene. Resultatene viser at det finnes to nærstående varieteter av Serpula lacrymans: S. lacrymans var. lacrymans og S. lacrymans var. shastensis (Kauserud, Svegården et al. 2007). Disse to varietetene INGEBORG BJORVAND ENGH - ingebbj@ifi.uio.no 20 Foto: Mycoteam AS

Andre del (av to) kjemi, biologi og medisin Pors i ølbrygging, hekseri, kjemi og medisin Porsen har en lang og interessant kulturhistorie, men er det noe som gjør at våre dagers forskere skulle interessere seg for den? Min egen interesse for pors ble vakt da jeg begynte som ung stipendiat ved NTH i Trondheim (nåværende NTNU et navneskifte som mange sivilingeniører gremmes over!). Min daværende veileder, Thorleif Anthonsen, hadde hatt ute en studentoppgave hvor studentene utrolig nok hadde funnet tre helt nye naturstoffer i pors. Dette var blitt fulgt opp i diplomoppgaven til Geir Bent Lorentzen, som fant enda mer interessant. Etter hvert kom jeg inn i dette prosjektet, og vi fant etter hvert en rekke nye naturstoffer de fleste av dem hørte til stoffklassen flavonoider, som etter hvert har gått over fra å være kjemiske snurrepiperier som bare noen få nerdete forskere hadde hørt om, til å bli noen av våre viktigste antioksidanter, med omtale både i Dagbladet og VG (som ellers ikke akkurat regnes om Bilde fra en gammel flora (Myrica gale wiki 1): Opprinnelig i O.W. Thomé: Prof. Dr. Thome s Flora von Deutschland, Østerreich und der Schweiz: in Wort und Bild für Schule und Haus. F. Köhler, Gera, Tyskland 1886. forskningstidsskrifter). Andre stoffer vi fant, hørte til en komplisert klasse av naturstoffer med det vanskelige navn [7.0]-metacyclophaner og det enda vanskeligere 14-oxa- [7.1]-metaparacyclophaner. Den sistnevnte av disse stoffklassene var det faktisk ingen som hadde funnet noen gang tidligere. Snodig nok kom en japansk forskningsgruppe ut med en artikkel om stoffer av samme type samtidig med vår offentliggjørelse av dem. Det var forskjellige stoffer i forskjellige planter, så det var litt av et sammentreff. I Trondheim gjorde vi utelukkende kjemisk arbeid. Men da jeg fikk jobb ved Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo, åpnet det seg muligheter for å se på biologiske effekter av porsen. Jeg hadde lagt merke til at når porsfrukter som var ekstrahert med eter sto på laboratoriebenken, vokste det etter hvert mugg på dem. Men frukter som ikke var ekstrahert, var like fine og uten antydning til muggvekst. Kunne dette bety at pors inneholder soppdrepende og kanskje bakteriedrepende stoffer? Sammen med kolleger ved Mikrobiologisk avdeling på Farmasøytisk institutt gjorde vi forsøk med de forskjellige porsflavonoidene. De fleste hadde ingen effekt, men ett av dem, som vi hadde gitt navnet myrigalon A etter det latinske navnet på pors, Myrica gale, hadde kraftig hemmingseffekt, spesielt på Grampositive bakterier, men også på soppen Candida albicans. Siden myrigalonene (vi har etter hvert funnet KARL EGIL MALTERUD (tekst) 24 - k.e.malterud@farmasi.uio.no

BARNESIDEN ved Line Ruden Kjenner du strutseving? Få en voksen til å vise deg den grønne planten som har rullet seg sammen i toppen. Rødus, Blåus og Grønnus er ute og leter etter denne gode grønnsaken. Oppgave 1: Hvem av dem finner den først, tror du? Vits Kari: Vet du hva som er forskjellen på et blåbær og en elg? Ole: Nei! Kari: Det var dumt, da kan du ikke bli med på blåbærtur. Ut på sopptur Oppgave 2: Hvor mange forskjellige sopper klarer du å finne i bokstavskogen til høyre? Hvis du leter riktig lenge klarer du kanskje å finne alle elleve? Dersom du blir utålmodig kan du få hjelp av en kantarellhund til å snuse deg frem til svarene et annet sted i bladet. Svar på oppgavene: Oppgave 1. Det var Grønnus som fant strusevingene først. Oppgave 2. Her er soppnavnene i Bokstavskogen: Oksetungsopp, Gallerørsopp, Kantarell, Rødrandkjuke, Smørsopp, Rødskrubb, Stanksopp, Vårfagerhatt, Steinsopp, Trompetsopp, Røyksopp - til sammen elleve sopper. K A D G H G D E R Y U I O P P W A F G H H J J K R K H S I O O G N X X C V B N Ø N M T M M K A Q T W E R F V D V B A B M S L Z S A A S F G S G H N J K E L R Ø D R A N D K J U K E J T E Q W E R E R E R Y Y S H R U R L Ø Ø Æ S L Æ U R R O N Ø N Ø P O I Å Ø M L B D F P H Y G R Å P O I U Y Ø B C V P N K E S V Å R F A G E R H A T T S S O A S D A D S F G S S D S O O P W E F R G H J K M O U J P P P X C V S T E I N S O P P P P Å P T R O M P E T S O P P U 27

Fortell meg hva du heter Per heter jeg. Det sier egentlig ikke noe som helst om hvem jeg egentlig er eller hvordan jeg ser ut. Det sier litt om mine foreldres smak og, ikke minst, om den nasjonale navnemoten i et okkupert land den gang det bar til dåpen med meg. What s in a name? That which we call a rose By any other name would smell as sweet. Det er Julie, med henvisning til den elskede Romeos familienavn i Shakespears tårevåte drama, som taler over århundrene. Og med metaforen rose berger vi oss vel tilbake til biologien? Vi som har et forhold til plante- og soppriket, kan vanskelig følge Julies resonnement. Skal organismen kunne identifiseres, omtales og diskuteres, trengs navn. Og helst skal det være et navn som sier noe gjerne noe lett observerbart. Ut fra en slik tankegang er for eksempel dyrket sjampinjong et elendig navn. Vanskelig å se på en sopp at den er dyrket, vel? Det vitenskapelige navnet Agaricus bisporus er ikke bedre, med mindre man har et mikroskop for hånden. Pilze Champignon Fungi av Fred Waldvogel m.fl. Bind 1 (AT Verlag 2001) fikk jeg kjøpt hos www. naturogfritid.no til en nesten uanstendig lav pris før jul i fjor. Det er et praktverk med parallelle tekster på tre språk og fabelaktige bilder. Boken ga meg en idé til identifisering ved hjelp av ulike nasjonale navn. Her er et eksempel: Vanlig pluggsopp (norsk) (1) viser til en sopp som er pluggformet (noe den ofte er). Paxillus involutus (latin) viser til en sopp som har innrullet hattkant (noe den nesten alltid har), og innrullingen er også kjennetegnet på fransk. I England er også innrullingen med, og i tillegg er brunfargen i navnet. På tysk henvises det til den blanke hatthuden (som den gjerne får). Altså: Gå ut i en norsk skog og finn en vanlig, pluggformet og brunfarget sopp med glatt hatthud og innrullet hattkant, så kan du ha funnet vanlig pluggsopp. I siste norske normliste er for øvrig ordet vanlig blitt borte. På dansk er imidlertid almindelig fortsatt med ifølge mine kilder, og i det yndige land finner vi også at det er en skivesopp (netblad). 1 2 PER A. BERGERSEN (tekst) - pab@kanonit.no 30 PER MARSTAD (foto)

Nyttevekster i samisk tradisjon (II) Jeg vil i denne artikkelen ta utgangspunkt i Linné og noen av hans observasjoner og betraktninger vedrørende samisk bruk av ulike vekster på hans reise i 1732 til samisk område i Nord-Sverige. Linné beskriver en mangesidig samisk bruk av ulike vekster. Som matvekster trekker han spesielt fram tre planter som kittla deras gom (Gullander 1969). Disse tre er engsyre Rumex acetosa ssp. acetosa, kvann Angelica archangelica og turt Cicerbita alpina. Måten Linné utførte sin reise på, gjorde at han var avhengig av den maten han kunne skaffe seg underveis eller ble påspandert. På sin reise kom han også til samer som drev med fiske. Som skikken var ble han spandert på av den maten de hadde, nemlig fisk. Han beskriver at samene stekte fisken godt og vel, men ikke brukte salt. Salt var ikke en vanlig husholdningsvare i de samiske områdene på 1700-tallet. Men i en ressursøkonomisk sammenheng er hans observasjon interessant nemlig at fisken var en viktig og sentral ressurs om våren inntil melkinga av reinsimlene kunne starte ved midtsommer, og ulike vekster begynte å gjøre seg gjeldende igjen, til nytte for både mennesker og dyr. På denne tiden, mens reinsamene ennå melket simlene 2-3 ganger pr uke, var sommerens arbeid, både for menn og kvinner, konsentrert om å utnytte reinmelka på ulike måter. Reinost var et produkt både til privat bruk og som salg og bytteprodukt. Reinost var populær også blant bondebefolkningen og den øvrige befolkningen i tettstedene, og kanskje spesielt i Norge. Svenske samer som var på de norske fjellene om sommeren, tok med seg sin osteproduksjon ned til de norske handelsmarkedene og byttet til seg andre varer. Melka som ikke ble brukt til ost, ble brukt på annen måte. Samene hadde ingen tradisjon med grønnsaker til middagsmaten slik vi i moderne tid tenker oss det, men hadde andre grønnsaktradisjoner, eksempelvis den som ble kalt gåmpoe. Gåmpoe var datidens yoghurt. Hovedbestanddelen i gåmpoe var vanligvis engsyre Rumex acetosa ssp. acetosa jåamoe på samisk. Engsyre kunne opptre i store mengder på områder hvor rein hadde vært samlet, gjødslet og trampet opp plantedekket. Slike områder, som for eksempel reingjerder eller melkegjerder som ikke var blitt brukt på noen år, ble derfor viktige områder for slik innhøsting. Johansson (1947) skriver om samene i Frostviken i Jemtland fra 1880-årene at för den tidens lappar (samer) hade et sådant syregärde samma betydelse som kornåkeren och potatislandet för bonden. En samlet en passende mengde blad som en kokte i vatn til en grøtmasse. Vatnet ble så slått bort og bladmassen blandet med melka som var svakt varmet opp. Etter en stund skjedde en gjæringsprosess, og melka koagulerte til en tykk masse. Dette ble oppbevart i nettmager eller kagger stående kjølig i en kaldkilde eller nedgravd i såkalte melkegjemmer, boernh, til senere bruk. Boernh var steinsatte jordhull gravd i passende morenerygger som var tidlig fri for snø om våren. Det som ikke ble fortært under sommeren, ble vintermat og tatt med til skoglandet. Noe ble også oppbevart i melkegjemmene til neste vår til en på nytt kom opp til vår- og sommerlandet. Inntil melkeprosessen startet rundt sankthans-tider, og friske nyskudd av engsyre, kvann og turt hadde begynt å vokse fram, var det viktig å ha reserver i form av fjorårets produksjon. Denne syrebladblandingen kunne også være iblandet fjellsyre Oxyria digyna (samisk: njæbroe), kvann eller turt. I sjeldnere tilfeller også geitrams Epilobium angustifolium SIGBJØRN DUNFJELD 34 - sigbjorn.dunfjeld@ntebb.no

Utenlandsturene med Norsk Soppforening I mange år arrangerte Else og Bjørn Wiborg soppturer til utlandet for medlemmene av Norsk Soppforening. Formålet med turene var å forlenge soppsesongen etter at den var over hos oss, foruten å komme til andre områder hvor det vokste andre arter enn dem man vanligvis finner i Norge. Turene var en kombinasjon av fag og ferie. Den første turen gikk til Gardasjøen i Italia i 1982. På grunn av tørke ble det ikke funnet mye sopp, men rapporten som ble skrevet i Blekksoppen etterpå forteller at deltagerne syntes turen hadde vært flott. Den neste turen gikk til Mallorca, i 1984. Alt i alt skulle det bli 19 soppturer utenlands som Else og Bjørn med stor entusiasme og dyktighet arrangerte for de tur- og soppglade. For å nevne noen av turene og hva vi opplevde, har jeg sett gjennom gamle numre av Blekksoppen og lest det som ble skrevet om turene etterpå. Den første, til Gardasjøen, var vellykket og ga tydeligvis mersmak. Det neste reisemålet, Mallorca, må ha vært en usedvanlig fulltreffer øya utenfor Spanias kyst har blitt besøkt hele fire ganger opp gjennom årene. Der har det blitt funnet masse sopp, blant annet en stor og hvit fluesopp Amanita ovoidea, døpt til hvit eggfluesopp, som var spiselig. Ingen stor kulinarisk opplevelse, men man kan i hvert fall skryte på seg at man har spist hvit fluesopp. Le Puy i Frankrike, i 1985, var den første turen jeg var med på. Den var perfekt, og jeg lovet meg selv at dette ikke skulle bli den siste. Turen ned gjennom Hvit eggfluesopp Amanita ovoidea spiselig, men ingen kulinarisk nytelse. En stor og kraftig art som kan minne om hvite sjampinjonger. Gittersopp Clathrus ruber flott å se på, men lukten er ikke akkurat som parfyme. JON-OTTO AARNÆS (tekst og foto) 38 - jaarnas@broadpark.no

Entoloma workshop i Holmvassdalen 2010 på jakt etter rødskivesopper i indre Helgeland Innledning Siste høst arrangerte SABIMA, ved Even W. Hanssen og Jostein Lorås (lokal kontaktperson), en ukes Entoloma workshop i Holmvassdalen naturreservat i Nordland. Arrangementet var åpent for både norsk og internasjonal deltakelse, og i alt var mykologer fra fem land representert med ulike faglige spesialfelt. Fra Nederland kom Europas fremste kjenner av rødskivesopp Entoloma, prof. dr. Machiel Noordeloos, fra Universitetet i Leiden. Anton Hausknecht fra Østerrike, Maissau, deltok også. Fra Finland kom Ilkka Kytövuori som ekspert på korallsopp Ramaria. Fra Belgia deltok Mieke Verbeken med mye kunnskap om risker Lactarius, og i tillegg kom Omer van de Kerckhove som utførte kunstneriske tegninger av mange soppfunn. Norske eksperter på Entoloma under workshopen var Øyvind Weholt og Jon Bjarne Jordal. I alt var 17 deltakere påmeldt, noe som samlet representerte stor faglig variasjon og kompetanse. Selv om Holmvassdalen stod i fokus, ble også utflukter arrangert til ulike områder i Hattfjelldal, hvor workshopens deltakere bodde. På leting etter spennende arter i et kalkrikt område i Holmvassdalen. På hotellet i bygda ble et provisorisk laboratorium opprettet, utstyrt med gode lyskilder og arbeidsbenker. Medbrakte mikroskoper, tørkere, kjemikalier og annet utstyr var nødvendige faglige hjelpemidler. Bakgrunn om Holmvassdalen Holmvassdalen i Grane eies av Statskog og utgjør et helhetlig dalføre i sør-nord retning, som sidedal til Svenningdalen, hvor E-6 og jernbane går. I dalbunnen renner Holmvasselva, som dels går i canyonpregede partier, dels danner den flyer og loner. Berggrunnen består i hovedsak av næringsrike bergarter, med glimmergneiser/skifer ispedd kalkspatmarmor. Vegetasjonen er til dels svært rik i de nedre deler hvor kalkinnslaget er stort. Storbregne- og høgstaudegranskog dominerer over lange strekninger. I øvre del fins betydelige myrstrekninger og en del rikmyrer ligger spredt utover i landskapet. Her er det også større arealer furumyrskog, med enkelte levende furuer opp mot 500 år gamle. Eldgamle furugadder langs åsdragene gir området særpreg. Kompakt granskog finnes SIW ELIN EIDISSEN (tekst) - siwelin@yahoo.no 42 JOSTEIN LORÅS (tekst og foto) - jl@hinesna.no

B BOLETARIA Iskalde nytelser Tips om nyttevekster til iskrem og sorbet Med en iskremmaker i huset kan du raskt trylle fram kalde gode smaker av det meste: bjørkeblad, syriner, roser, fioler, dagfiol, kløver, lavendel, svarthyll, mjødurt, geitrams og for ikke å snakke om frukt og bær senere i sesongen. På 17. mai er det forresten kun én iskrem som gjelder: Museøre-iskrem! Det finnes mengder av oppskrifter på iskrem, mange kompliserte, med koking og mye styr. Jeg gjør det enkelt. Utgangspunktet mitt for sorbeter og iskremer er et saftkonsentrat. Oppskriften på konsentratet er den samme bare vekstene skiftes ut. Fremgangsmåten for å lage is eller sorbet er også den samme, jeg bytter bare ut konsentratene. Saftkonsentrat generell resept 150-200 g nyraspede unge bjørkeblad (eller 40-50 g tørket materiale) 1 liter kokende vann 1 kg farin 25 g sitronsyre eller vinsyre Hell kokende vann over de andre ingrediensene og rør til sukkeret er oppløst. La trekke på kjølig sted 2-5 dager. Sil konsentratet som nå er klar til bruk eller frys ned for senere bruk. OBS! Samme fremgangsmåte kan brukes på alle andre spiselige blomster og blader du vil prøve ut! Visp kremfløten stiv, pisk eggeplommene og rør inn saftkonsentratet, vend kremen forsiktig inn i dette. Start iskremmaskinen, vispene må være i gang før du heller kremmassen sakte over i kjølebollen. Iskremen er ferdig når blandingen er jevn og virker gjennomkald. Hvis den ikke skal spises med en gang, spar du iskremen over i en bolle som settes i fryseren. Før servering, pynt med dryss av bjørkeblad eller friske spiselige blomster. Museøresorbet generell resept 1,5 dl bjørkekonsentrat 1,5 dl vann 2 eggehviter Visp hvitene stive og bland med saft og vann. Hell over i iskremmaskinen etter at den er startet. Sorbeten er ferdig 17. mai-iskrem generell resept når blandingen har jevn konsistens og er gjennomkald. 3 eggeplommer Synes du sorbeten er for søt, bruker du mindre 3 dl kremfløte saftkonsentrat og mer vann. 3 dl saftkonsentrat av bjørk (For mindre søt iskrem bruk f eks 50-50 % vann/ Inger-Lise Østmoe saftkonsentrat). 48 Foto: Jahn Throndsen.

Blinkskuddet Jeg fant disse sammen med Reidun Braathen på Kolabotn i Jeløya 12.april 2008, skriver blinkskytteren Inger Kristoffersen. Knippeluthette Mycena stipata vokser normalt sommer/høst. Da er det praktisk å ha en av verdens største hettesoppeksperter boende i nærheten. Arne 50 Aronsen og hans mikroskop SN ble - 2/2011 konfrontert, og soppen ble artsbestemt på autoritativt vis. Soppen hadde nok ikke kalender.

Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20 1432 Ås B-blad Nese for det underjordiske: Lello er av rasen Lagotto Romagnolo, som er den rasen italienerne i hovedsak bruker for å jakte de spiselige trøflene. En lønnsom nese, altså. Foto: Anne Molia.