Skjøtselsplan for Ørnneset, naturbeitemark, Rødøy kommune, Nordland fylke. Oversikt over Ørnneset sett fra stranda i sørøst mot nord-nordvest. Foto: Marit Dyrhaug FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Norsk landbruksrådgiving Helgeland. 2016 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Marit Dyrhaug OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Nordland LITTERATURREFERANSE: Marit Dyrhaug. 2016. Skjøtselsplan for Ørnneset, naturbeitemark, Rødøy kommune, Nordland fylke. 1
FORORD Utarbeiding av skjøtselsplanen er gjennomført på oppdrag fra Fylkesmannen i Nordland, miljøvernavdelingen. Ørnneset ble kartlagt i 2013 i forbindelse med supplerende naturtypekartlegging i Rødøy kommune (Hansen, U. & G. Gaarder. 2014). Skjøtselsplanen er utarbeidet på grunnlag av opplysninger fra kartleggingen i 2013, observasjoner under befaring i lokaliteten 25.juli 2016, og informasjon fra grunneier og bruker Julianne Ellefsen. Annette Bär (NIBIO) har bidratt med utarbeiding av kartfigurer. Tusen takk til Julianne Ellefsen og Annette Bär for godt samarbeid, og til Fylkesmannen i Nordland v/ingvild Gabrielsen for konstruktive tilbakemeldinger. Tjøtta, 23.11.2016 Marit Dyrhaug NLR Helgeland 2
Innhold FORORD... 2 1. Generelt om naturbeitemark... 4 1.1 Hvorfor er naturtypen viktig... 4 1.2 Utbredelse og naturfaglig beskrivelse... 4 1.3 Påvirkning, bruk og skjøtsel... 5 2. Områdebeskrivelse for Ørnneset... 6 3. Driftsbeskrivelse... 8 4. Skjøtselsplan... 9 4.1 Generelt om planlagte tiltak og utfordringer ved skjøtsel av Ørnneset... 9 4.2 Mål for skjøtsel av Ørnneset... 9 4.3 Planlagte skjøtselstiltak... 10 3.4 Oppfølging av skjøtselsplanen... 11 5. Kart over naturbaselokaliteten, beiteområdet og skjøtselstiltak... 12 6. Bilder... 13 7. Artsliste... 15 8. Kilder... 15 VEDLEGG 1: Retningslinjer for lyngsviing utarbeidet av SNO... 16 3
1. Generelt om naturbeitemark Naturbeitemark er ugjødsla, gras- og urtedominert semi-naturlig eng som er betinget av husdyrbeite, eller som fortsatt bærer tydelig preg av beite. Spredte busker og trær kan inngå. 1.1 Hvorfor er naturtypen viktig Naturbeitemark er en artsrik naturtype med høy andel habitatspesialister. Naturtypen er vidt utbredt, men artsrik, ugjødslet beitemark i god hevd går tilbake som følge av endringer i landbruket. Gjengroing etter opphør av bruk eller intensivert drift med gjødsling og pløying har redusert arealet. Typen er også utsatt for nedbygging. På bakgrunn av dette er kulturmarkseng som helhet vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for naturtyper 2011. Naturbeitemark har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper, særlig karplanter, beitemarksopp og insekter, og de viktigste arealene kan ha høye konsentrasjoner av rødlistearter. Mange arter har hovedtyngden av sine forekomster innenfor denne naturtypen. 1.2 Utbredelse og naturfaglig beskrivelse Naturbeitemark er vidt utbredt over hele Norge fra kysten til innland og i alle biogeografiske soner, fra boreonemoral til lavalpin sone, og fra sterkt oseanisk til svakt kontinental seksjon. I dag er typen vanligst i regioner med mye husdyrhold, for eksempel øvre dalstrøk på Østlandet, på Vestlandet, i Trøndelag og på søndre del av Nordlandskysten. Naturfaglig beskrivelse Naturbeitemark er lysåpen, ugjødsla grasmark med langvarig hevd i form av husdyrbeite, både sau, geit, storfe og hest. Utseendemessig karakteriseres typen av lavvokst vegetasjon dominert av urter og gras. Trær og busker forekommer spredt, til forskjell fra slåttemark der disse mangler. Marka er gjerne mer ujevn enn i slåttemark, ofte med tuer, tråkk og stier. Steiner, grunnlendte partier og bergknauser er også nokså vanlig. Typisk for beitemark er dominans av beite- og tråkkresistente gras og arter som ikke spises fordi de er giftige, tornete, smaker vondt eller inneholder mye silikat. Naturbeitemark har få nitrofile arter, men spredt kan noe næringskrevende og tråkktolerante arter forekomme. Karakteristisk er også forekomst beitemarksopp om høsten. Eksempler på arter som er relativt mer vanlige i beitemark enn i slåtteeng er bakkemynte, rundbelg, bekkeblom, bergskrinneblom, sauesvingel, markjordbær, aurikkelsveve, finnskjegg, blåkoll, engsoleie, føllblom, hvitkløver, legeveronika, vårveronika og stemorsblom. Det er stor variasjon i artssammensetningen og miljøforhold i naturbeitemark. Beitetrykk, husdyrslag og tidspunktet for beite er faktorer av betydning. Tidspunkt på året og varighet av beitet er også faktorer som påvirker vegetasjonen. Det er viktig med avpasset antall beitedyr, da overbeite reduserer artsmangfoldet, og for lite beite gir gjengroing. Til forskjell fra kulturbeite er natur-beitemark ikke pløyd og tilsådd, og ikke eller i bare liten grad gjødslet. Kalkinnhold og jordfuktighet er også viktige årsaker til variasjonen i artssammensetningen. Karplantemangfoldet er størst i naturbeitemark på kalkrik grunn i lavlandet, der særlig kalktørrenger har et høyt artsmangfold. Det samme gjelder tørrbakker i dalstrøk på Østlandet. Viktige naturbeitemarker 4
for sopp ser ut til å følge et litt annet mønster, da artsrike beiter med høy forekomst av rødlistede sopparter kan forekomme både på kalkrik og kalkfattig grunn, og gjerne i friskere enger. Lang beitehistorie antas å være gunstig. Det er stor regional variasjon fra kyst til innland, fra lavland til fjell og fra sør til nord. 1.3 Påvirkning, bruk og skjøtsel Positive påvirkninger i naturbeitemark er først og fremst beitebruk som opprettholder artsmangfoldet og rydding av buskas og trær. Ulike husdyrslag beiter på ulikt vis. Sau beiter for eksempel mer selektivt enn storfe. Sambeite er derfor som regel positivt. Beite er en nødvendig forutsetning for at naturtypens verdier skal opprettholdes. Beite tilpasset naturgrunnlaget er viktig. For lite beitetrykk medfører gjengroing, mens for sterkt beite medfører slitasje og tråkkskader. De viktigste negative påvirkningsfaktorene i naturbeitemark er gjengroing eller intensivert bruk. Tidligere var husdyrhold vanlig over hele landet og typen har gått sterkt tilbake som følge av opphør av beite med påfølgende gjengroing. I sentrale jordbruksstrøk er omlegging til mer intensiv drift med gjødsling, sprøyting og oppdyrking til kornproduksjon og kunsteng typisk. I tillegg er typen utsatt for nedbygging. Tilplanting av gamle beitemarker er også et problem, ved at det (raskt og over større arealer) reduserer forekomster av naturtypen. Det samme er spredning og etablering av fremmede arter og andre problemarter. Tilførsel av nitrogen både fra langtransportert luftforurensing og fra lokale kilder fører særlig i sørlige deler av landet til eutrofiering (oppgjødsling). Råd om skjøtsel og hensyn Skjøtselstiltakene bør ta utgangspunkt i hvordan lokaliteten opprinnelig har vært skjøttet. I de fleste tilfeller er beiteregimet tilpasset den enkelte lokalitet, og artssammensetningen et resultat av det gamle driftsopplegget. En må tilpasse dyreantall, husdyrslag og tidspunkt for beite avhengig av vegetasjonen på stedet. For eksempel kan det være aktuelt å holde sau unna lokaliteter med sjeldne orkideer som svartkurle, og det kan være aktuelt å avgrense beiteperioden til vår-forsommer eller høst. Gjødsling må unngås, og manuell rydding av ungskog og kratt foretas etter behov slik at marka holdes åpen. Rydding bør foretas gradvis, fordi rask åpning av marka både kan medføre erosjon i bratt terreng, mye lauvoppslag eller åpne opp for uønskede arter. Tilleggsfôring bør unngås, da dette både medfører tråkkskader, oppgjødsling og innførsel av uønskede arter. Saltstein bør unngås. Fremmede arter bør fjernes, og slitasje og andre negative påvirkninger bør begrenses i sårbare lokaliteter. Råd om skjøtsel finnes i Skjøtselshåndboka (Norderhaug et al. 1999). Beskrivelsen er basert på Faktaark for naturbeitemark (Harald Bratli. 2014), redigert og noe forkortet av Marit Dyrhaug 5
2. Områdebeskrivelse for Ørnneset SØKBARE EGENSKAPER (for Naturbase) Navn på lokaliteten: Kommune: Ørnneset Rødøy ID i naturbase: BN00092355 Registrert i felt av: Geir Gaarder Marit Dyrhaug Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Hansen, U. & G. Gaarder. 2014. Supplerende naturtypekartlegging i Rødøy kommune, Nordland fylke, i 2013. Miljøfaglig utredning, Rapport 2014-18. Områdenr.: Dato: 04.08.2013 25.07.2016 Skjøtselsavtale: Inngått år: Utløper år: Hovednaturtype (% andel fordeling): D04, Naturbeitemark 100 % Verdi (A, B, C): A Grunntyper etter NiN, M1:5000 (% andel fordeling): D0415, Svak lågurtbeiteeng Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.): Bilder Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11): Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått Frisk fattigeng, Engkvein-rødsvingelgulaks-eng 20-50 m Svak Beite X (G4) 50-100 Ingen Pløying >100 m Gjengrodd Gjødsling Dårlig Lauving Torvtekt Brenning Park/hagestell OMRÅDEBESKRIVELSE (For naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Beskrivelsen er lagt inn av Geir Gaarder i Miljøfaglig Utredning 24.04.2014, basert på eget feltarbeid den 04.08.2013. Feltarbeidet ble gjennomført i forbindelse med supplerende naturtypekartlegging i Rødøy kommune i 2013 på oppdrag for Fylkesmannen i Nordland. Marit Dyrhaug har, etter befaring 25.juli 2016 i forbindelse med utarbeiding av skjøtselsplan, gjort enkelte oppdateringer i områdebeskrivelsen. Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger på Sørværnes, det vestligste aktive bruket på nordsiden av Værangen. Terrenget her er litt småkupert og avgrenset lokalitet omfatter en odde ut mot sjøen like vest for hovedbruket. Lokaliteten avgrenses av strandnære berg i sør og vest, mot en bratt berghammer i øst og mot skog i nord. Berggrunnen består av gneis og virker ikke spesielt kalkrik. Lokaliteten er ca 19 daa, Gnr/bnr 47/1 6
Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Mye av marka er nok svak lågurteng, men dels i overgang mot lågurteng. Vegetasjonstypen er Frisk fattigeng, Engkvein-rødsvingel-gulakseng (G4) Artsmangfold: Engfloraen er ikke spesielt artsrik, men omfatter en del typiske naturengarter som harerug, tepperot, gulaks, tiriltunge, blåklokke, dunhavre, finnskjegg og engfiol. Det er opplagt potensial for beitemarksopp her, helst også rødlistearter. Bruk, tilstand og påvirkning: Lokaliteten sommerbeites av norsk kvit sau. Beitetrykket er middels sterkt. Trolig har engene aldri vært gjødslet. Det er en del gjengroing med einer. Fremmede arter: Ingen registrert. Kulturminner: Ingen registrerte kulturminner Skjøtsel og hensyn: Naturverdiene er avhengig av at den gode hevden holder fram, med god nedbeiting samtidig som det i liten grad oppstår tråkkskader. Gjødsling vil forringe naturverdiene og det samme gjelder jordbearbeiding. Det er behov for rydding av einer, og det kan være behov for å rydde trær i kantsoner mot nord år om annet. Del av helhetlig landskap: Det er lite artsrik kulturmarkseng igjen i Rødøy, men her på Værnes er det flere små, ganske intakte forekomster, så lokaliteten er absolutt en del av et helhetlig landskap. Verdibegrunnelse: Lokaliteten får ut fra faktaark fra 2013 høy vekt på størrelse (ca 19 daa), middels (ut fra potensial) på rødlistearter, høy vekt på hevd, lav på antall habitatspesialister og høy på tilstand. Samlet sett gir dette verdien svært viktig - A. Merknad: 7
3. Driftsbeskrivelse Dato for utarbeiding av driftsbeskrivelse: Juli-Oktober 2016. Driftsbeskrivelsen er utarbeidet av Marit Dyrhaug i samarbeid med grunneier og bruker Julianne Ellefsen. Gårdens drift Gården har melk- og storfekjøttproduksjon på rasen nordlandsfe, og kjøttproduksjon på norsk kvit sau. Besetningen består av 6-7 melkekyr med påsett og 25 vinterfôra sau inkludert påsettlam. Dagens beite i naturbeitelokaliteten på Ørnneset: Naturbeitemarka på Ørnneset inngår i et inngjerdet beiteområde på ca. 31 daa. Beitet utenom naturbeitelokaliteten består for det meste av lauvskog med noen åpne glenner, samt noe strandberg. Beiteområdet er et godt sommerbeite, og er også høstbeite for gården. Sommeren 2016 beiter 6 søyer med lam i området, men andre år kan antallet kan variere fra 3-6 søyer. I tillegg vil søyer som kommer tidlig ned fra fjellbeite bli plassert her. Andre skjøtselstiltak enn beiting: Tidligere skjøtsel og bruk: Området har vært brukt som sommerbeite til sau i hvert fall de siste 60-70 årene, og har sannsynligvis aldri vært gjødslet. I «gamle dager» ble det av og til foretatt brenning av einer og daugras her. Ønsket endring av dagens skjøtsel (antall dyr, kvalitet på beiteområdene): Eineren har særlig bredd om seg i seinere år, og det er et ønske om å få gjennomført tiltak for å bekjempe eineren Tilpassing av skjøtsel til spesielle verdier (sjeldne arter, problemarter, kulturminner, vern etc.)? Rutiner for fôring og plassering av fôrplass: Det tilskuddsfôres ikke i lokaliteten. Driften gjennom året: April-Mai: Lamming. Vårbeite på eng og innmarksbeiter heime og på inn- og utmark på Sørværnes. Etter vårbeite sendes mesteparten av sauebesetningen på fjellbeite, men søyer som har lammet seint, eller søyer som trenger ekstra tilsyn blir sendt til Ørnneset. Juni-juli-august: Sommerbeite, inkludert enkelte dyr som kommer ned fra fjellbeite September-oktober: Høstbeite November-April: Innefôring 8
4. Skjøtselsplan 4.1 Generelt om planlagte tiltak og utfordringer ved skjøtsel av Ørnneset Beiting med sau Vegetasjonen og artssammensetningen i ei naturbeitemark er et resultat av tidligere beitepraksis. En generell anbefaling ved god skjøtsel av naturbeitemark er at en tar utgangspunkt i den beitedrifta som har skapt de biologiske verdiene i området. For Ørnneset betyr det fortsatt sauebeite. Dagens beitetrykk er passende. Restaurering gjennom rydding og/eller brenning av einer Gjengroing med einer er en trussel for de biologiske verdiene i beitemarka, og reduserer områdets verdi som beite. Rydding av einer blir derfor et viktig tiltak. Ryddingen kan gjennomføres manuelt med ryddesag eller beskjæringssaks, eller ved brenning og påfølgende rydding av gjenstående høgvokste einerkvister. Tørre einerkvister som står igjen etter brenning kan forårsake at beitedyra får risper på jur. Brenning vil være minst arbeidskrevende, og samtidig fjerne gammelgras. Sannsynligvis vil brenning gi bedre nedbeiting av sølvbunketuer, noe som er en fordel. Brenning av einer og gammelgras gir store flammer som sprer seg fort. Ved vind kan flammene lett komme ut av kontroll. Brenningen må derfor gjennomføres i forholdsvis vindstille vær. For å unngå jordbrann må bakken og mosen være fuktig, gjerne med tele i jorda. Flammene sprer seg oppover i bakkene og er lettest å slukke på bakketopper der terrenget flater ut. Det er dermed sikrest å starte brannen øverst i bakken og svi av en branngate der. Deretter kan en svi av nye flater nedenfor, og la brannen spre seg opp mot branngata. Avsviing av eineren på Ørnneset kan med fordel gjøres flekkvis over flere år. Det vil være en fordel bl.a. for insektene som også er en del av det biologiske mangfoldet, og for å få erfaring om hvordan planteveksten og beitetilgangen utvikler seg etter brenning. SNO s retningslinjer for lyngbrenning er vedlagt bakerst i skjøtselsplanen, og mange av punktene her gjelder også for bråtebrenning. 4.2 Mål for skjøtsel av Ørnneset SKJØTSELSPLAN Dato utarbeiding av skjøtselsplan: 23.11.2016 Dato befaring: 25.juli 2016 Dato samtale med grunneier/bruker: 25.juli og 2.november 2016 Utformet av: Marit Dyrhaug Firma: Norsk Landbruksrådgiving Helgeland UTM sone: 33W Nord: 7393880 Øst: 419910 Gnr./Bnr.: 47/1 Areal (nåværende): 19 daa Areal (etter evt. restaurering): Del av verneområde: Nei Hvilket vern: Finnes det særskilte skjøtselshensyn i området, hvilke: Nei 9
MÅL Hovedmål for lokaliteten: 1) Bevare artsmangfoldet i lokaliteten og holde den i god hevd gjennom beiting og rydding Konkrete delmål: 1) Redusere mengden einer i naturbeitemarka 2) Redusere tettheten av bjørkeskog i kantsonene Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: 1) Einer skal bare forekomme sporadisk i naturbeitelokaliteten, og ikke danne store, sammenhengende bestander. 4.3 Planlagte skjøtselstiltak 4.3.1 Beiterelaterte tiltak Fortsatt sommer- og høstbeite med sau. Beitetrykket kan være som i dag med 3-6 søyer med lam om sommeren, og med eventuelt økende beitetrykk utover seinsommeren og høsting etter sanking. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa Kontroll (år) Sommer- og høstbeite med sau Årlig 19 daa Utstyrsbehov knyttet til beiting og tilrettelegging for beiting: 4.3.2 Planlagte restaureringstiltak Rydding eller brenning av einer Einer vokser spredd over hele naturbeitemarka. Det er ikke noe mål at all einer i beitemarka skal fjernes. Det er først og fremst den storvokste eineren, og de sammenhengende teppene med einer, som bør ryddes/brennes. De mest einerbefengte områdene dekker ca 7-8 daa, se kart i kap. 5, side 12. Eventuell brenning må utføres når værforholdene tillater det. Dersom ryddingen foretas med ryddesag eller beskjæringssaks skal de største einerkvistene samles opp og brennes på egnet sted. Kantrydding i bjørkeskog Tett bjørkeskog hindrer lystilgang til bakken og lyselskende gras- og urtene som vi ønsker skal trives i naturbeitemarka. Trekronene i kantsonene bør ikke bli tettere enn at lys kommer til bakken. KOSTNADSOVERSIKT Prioritering (år) Antall daa/år Kontroll (år) Spesifikke restaureringstiltak: Rydding og/eller brenning av einer Kantrydding i bjørkeskog 2017-2020 Ved behov Utstyrsbehov knyttet til rydding/slått/fjerning av problemarter: Ryddesag, motorsag og kraftig beskjæringssaks til rydding av einer 2-3 daa/år 10
3.4 Oppfølging av skjøtselsplanen OPPFØLGING Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år Behov for registrering av spesifikke naturtyper og/eller artsgrupper: Utbredelse av tett einerbestand Nylig gjennomførte eller påbegynte tiltak som er finansiert: ANSVAR Person(-er) som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: Grunneier og bruker Julianne Ellefsen 11
5. Kart over naturbaselokaliteten, beiteområdet og skjøtselstiltak Figur 2. Naturbeitelokaliteten er på i alt 19 daa og avgrensing er vist med rød strek. Beiteområdet (grønt) er på totalt 31.3 daa. Områder hvor eineren står tett og hvor det anbefales rydding og/eller brenning er avmerket med blått og utgjør til sammen ca 7,3 daa. 12
6. Bilder Alle foto: Marit Dyrhaug, tatt 25.juli 2016. Bilde 1. Utsikt fra toppen av Ørnneset mot sørøst. Oppe til venstre skimter vi gården på Sørværnes hvor vi har verdifull slåttemark. I bakgrunnen ser vi Sperstadtindene og Telnestind. Bilde 2. I skråningene i naturbeitemarka har eineren flere steder etablert seg i sammenhengende bestander. Bildet er fra østsiden av lokaliteten 13
Bilde 3. I juli 2016 var nedbeitingsgraden middels til moderat. Nedbeitingsgraden vil sannsynligvis øke utover høsten. I forkant av bildet ser vi et lite parti med sølvbunketuer, men for lokaliteten som helhet er ikke sølvbunke et problem. Bilde 4. Strandflata ned not sjøen har noe fuktigere vekstforhold og uten særlige innslag av einer. I bakgrunnen ses Rødøyløva. 14
7. Artsliste Bleikstarr Engsoleie Kvitkløver Sølvbunke Blåklokke Engsyre Myrhatt Tepperot Dunhavre Finnskjegg Ryllik Tiriltunge Einer Fugletelg Rødsvingel Tyttebær Engfiol Følblom Skogstjerne Vanlig arve Engfrytle Gulaks Slirestarr Engkvein Harerug Slåttestarr Engrapp Krekling Smyle Listen viser arter registrert under befaring 25.juli 2016 8. Kilder Bratli, Harald. 2014. Faktaark for naturbeitemark. 07.november 2014 Direktoratet for naturforvaltning 2007. Kartlegging av naturtyper Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2006 (oppdatert 2007). Fremstad, E. 1997. Vegetasjonstyper i Norge. NINA temahefte 12:1-179 Hansen, U. & G. Gaarder. 2014. Supplerende naturtypekartlegging i Rødøy kommune, Nordland fylke, i 2013. Miljøfaglig utredning, Rapport 2014-18. Norderhaug, A., Austad, I., Hauge, L. & Kvamme, M. 1999. Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker. Landbruksforlaget. 15
VEDLEGG 1: Retningslinjer for lyngsviing utarbeidet av SNO SNO-retningslinjer for lyngbrenning Til: Ansatte i SNO og tjenesteytere Fra: SNO-sentralt Dato: Gjeldende fra 2011 Mange verneområder langs kysten innehar store areal med kystlynghei. Dette er en menneskeskapt naturtype som er avhengig av bruk for å bestå. Hvis bruken opphører, vil områdene gro til med busker og trær. Fremmede arter som bergfuru og/eller sitkagran har også blitt plantet mange steder, og er i dag i full spredning. Lyngbrenning er en rask og kostnadseffektiv måte å skjøtte kystlyngheia på. Målet er å få fram en mosaikk av vegetasjonsflater med røsslynghei i ulik alder. Da vil heia få størst variasjon og vil også få best fôrverdi. Lyngbrenning i kombinasjon med beiting er den beste måten å skjøtte lynghei på. Hvis det i lyngheia er stort oppslag av busker og trær bør dette ryddes før man brenner. Men man kan med fordel la noe stå igjen da treklynger kan brukes som skjul for dyra og beite. Antall år mellom lyngbrenninger kan variere (fra åtte år til over 20 år). Sjekk røsslyngtilstanden; gammel og grov lyng bør brennes, men vær klar over at regenereringa etter brann kan ta noen år og det er viktig å følge med på dette slik at ikke all røsslyng brennes før ny kommer tilbake. Det beste er å brenne FØR mosemattene får mulighet til å bli heldekkende. Husk fotodokumentasjon før, under og etter arbeidet. Før brenning Skjøtselshjemmel gjennom verneforskrift eller NML 47, og bestilling fra forvaltningsmyndigheten skal foreligge (gjelder verneområder). Det er kommunen som er myndighet vedrørende åpen brenning. Åpen brenning er bare tillatt dersom kommunen har åpnet opp for dette gjennom Forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner. Sjekk om kommunen har åpnet opp for dette. I motsatt fall må det søkes dispensasjon fra forbudet Stedlig politi skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Brannvesenet skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Naboer og grunneier skal alltid varsles i forkant av tidspunktet for brenning Ha en plan for hvordan brannen kan slukkes 16
Planlegg godt hvor det skal brennes en mosaikkstruktur mellom brente og ubrente flater er å foretrekke. Finnes det naturlige avslutningslinjer (som stier, myrkanter eller tjern), eller må det brennes branngater? Ei branngate bør ha en bredde på 5-6 m Brenn alltid mens jorda er fuktig eller det er tele i jorda (sein høst til tidlig vår fram til seinest 15. april) Ta hensyn til fugl. Brenningen bør skje før hekketiden. I de sørligste delene av kysten er ærfugl og grågås vanligvis i gang med hekking i mars måned, og brenning i slike områder bør derfor være avsluttet innen 15. mars Ta hensyn til fornminner og kulturminner Under brenning Brenn bare under gunstige værforhold; laber bris er passe vindstyrke Vanligvis brenner man med vinden (Anmerkning fra Marit Dyrhaug: Ved bråtebrann og mye daugras kan det være en fordel å brenne mot vinden. Dette fordi daugras brenner mye lettere enn lyng) Ha godt med mannskap og slukkeutstyr (brannvifter, spader med lange skaft, snøskufler etc.) Brannen kan startes med en propanblåselampe. Det er en fordel å tenne på flere steder slik at det danner seg en brannfront Ved slukking; vær bak flammene og slukk brannen fra kilden. Slukk brannen på bakketoppen. Da mister flammene noe av kraften og er lettere å slukke Bruk arbeidsklær av bomull eller ull, kraftige støvler, lue og arbeidshansker Etter brenning Gå aldri fra et område hvor det fortsatt kommer røyk. Forsikre deg om at brannen er godt slukket Ha beredskap ved behov for etterslukking Få inn på kart hvilke områder som er brent og når de er brent Stedlig politi skal alltid varsles etter at brenningen er avsluttet Brannvesenet skal alltid varsles etter at brenningen er avsluttet Naboer og grunneier skal alltid varsles etter at brenningen er avsluttet 17