Lucy Smith, Professor emeritus, Universitetet i Oslo NAKUUSAs og Børnenes dag, Nuuk 1. juni 2011 For mange år siden, en gang jeg fløy fra Norge til USA, ble jeg invitert av piloten inn til cockpiten da vi fløy over Grønland i strålende solskinn. Jeg glemmer det aldri, det var så vakkert! Jeg har alltid siden hatt et sterkt ønske om å komme hit, men jeg har aldri fått det til før nå. Det er derfor en stor opplevelse for meg å få være her, og dessuten å få snakke om det som ligger mitt hjerte nærmest, nemlig om barns rettigheter. Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. Det står i FNs Verdenserkæring for menneskerettigheter fra 1948. Alle mennesker, også barn. Det var likevel ikke så mange som tenkte på barn som selvstendige individer med egne rettigheter den gang. Men så fikk vi FNs barnekonvensjon i 1989, og langsomt trenger dette inn i bevisstheten hos folk og lovgivningen i de fleste land i verden, men naturligvis i varierende grad. La meg minne om noen av de viktigste rettigheter som følger av barnekonvensjonen. Barn har krav på respekt for sin verdighet (dignity), sin fysiske og psykiske integritet, sin rett til å bli hørt og på å få sine særlige behov tilfredsstillet. Artikkel 6 er grunnleggende. Det heter her at statene skal garantere to the maxiumum extent possible barnets overlevelse og utvikling. Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner. Staten skal sikre at barnet får den sosiale hjelpen og den økonomiske støtten det har krav på etter landets lover, og barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for barnets utvikling, men staten har plikt til å støtte når det er nødvendig. Når det likevel finnes så mange barn som lever under forferdelige forhold over store deler av verden, særlig i Sør, er dette først og fremst på grunn av mangel på ressurser, dels på grunn 1
av naturkatastrofer, på dels grunn av kriger. Men ofte er det også på grunn av manglende vilje til å prioritere barns behov. Det følger av barnekonvensjonens artikkel 4 at når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, skal barn tilgodeses i størst mulig utstrekning innenfor de ressurser staten har til rådighet. Det betyr at barn har rett til å bli beskyttet både i gode og i onde tider, både i krig og i fred, noe som ofte er uttrykt i prinsippet «first call for children». Det innebærer blant annet at barnets beste alltid skal gjelde, man kan for eksempel ikke si: fordi vi i år må vi bygge mer veier, har vi ikke råd til å bygge ut psykisk helsevern for barn. Hvorfor skal barn prioriteres? For det første fordi barnet sårbart, det er ennå i utvikling, og det er derfor viktig at barnet får sine behov tilfredsstilt, både psykiske og fysiske. Videre, barnet kan ikke på samme måte som voksne, beskytte seg selv. Barna er også et lands fremtid, jo flere barn som lever under gode og trygge oppvekstkår i et land, jo lysere er fremtiden for dette landet. Mangel på ressurser kan gjøre det vanskelig å oppfylle fullt ut alle konvensjonens krav til levestandard, til helse og utdanning. Men det er andre artikler som kan følges uten at det koster så meget. Det gjelder for eksempel barnets rett til å bli hørt i alle forhold som vedrører barnet, barnets sivile og politiske rettigheter i det hele, plikten til å informere barn, og barnets rett til ikke å bli diskriminert mot. Barn som kjenner sine rettigheter etter barnekonvensjonen, står sterkere. Derfor er det så viktig at barn får kjennskap til sine rettigheter etter konvensjonen. De skal vite at de ikke må finne seg i noen form for utnytting, at de har rett til å bli hørt, at de har krav på en trygg oppvekst. FNs barnekonvensjon må være pensum i skolen, og i alle utdanninger for yrker som har med barn å gjøre, for eksempel lærere, politi, personer i helsevesenet og sosialomsorgen. Heller ikke dette vil være forbundet med store utgifter. Det er en alminnelig erfaring fra hele verden at barn i utkantstrøk og barn på små steder er de mest sårbare. Ofte mangler slike småsteder alminnelige velferdsgoder som er en selvfølge i på større steder, og nesten alltid er det er mangel på fagpersoner. I Norge er det en kjent sak at flere små kommuner ikke har et godt nok barnevern, noen har for eksempel bare én fagperson. Dette er en av grunnene til at det er et sterkt ønske hos sentrale 2
myndigheter at flere kommuner skal slå seg sammen. Men helst frivillig. Og det er mange som ikke vil. Jeg gratulerer Grønland med kommunereformen i 2009. Men sammennslåing av kommuner innebærer ikke at menneskene flytter sammen, fortsatt vil det mange steder være store avstander mellom menneskene. Norges minste kommune, Utsira, har 218 innbyggere. Der vil jeg tro at barna og deres eventuelle problemer blir sett. Spørsmålet er om kommunen har fagfolk som kan forstå og hjelpe disse barna. I Utsira er løsningen å samarbeide med barnevernet i en nabokommune som er en stor bykommune. Hele 150 kommuner i Norge har et slikt interkommunalt samarbeid, som innebærer at en stor vertskommune overtar myndighet fra en eller flere små samarbeidskommuner. På den måten får man større barnevernkontorer med mer kompetanse. Statsråden sier at han vil at enda flere kommuner skal etablere slikt samarbeid. Men dette er antakelig ikke en aktuell problemstilling i Grønland etter kommune - sammenslåingen. Et felles problem for alle land, og alle utsatte barn, er at barns rettigheter berører så mange forskjellige fagområder og fagpersoner, og ofte mange forskjellige ministerier. Det er min erfaring fra FN at manglende samarbeid i barnesaker er et stort problem på alle plan, fra de forskjellige ministerier, ned til de enkelte fagpersoner på det lille stedet. Det vi stadig erfarte var at ministerier i et land var preget av revirtenkning, av et sterkt ønske om å holde på sitt fagområde, og en uvilje mot å slippe andre til. Jeg er blitt bedt om å si noe om hva vi gjør i Norge, særlig for barn på småsteder. Norge og Grønland har noe felles, det er begge land med store områder i forholdet til befolkningen. Begge land har urbefolkning. Men det er likevel store forskjeller: Urbefolkningen utgjør majoriteten på Grønland, i Norge er den liten, selv om Norge har de fleste samene i verden, og derfor har hovedansvaret for å bevare den samiske kultur. Grønland er så meget større enn Norge, og befolkningen så meget mindre. Og så lenge Grønland ikke har utnyttet eventuelle olje- og gassrikdommer, er Norge et rikere land. Derfor er det vanskelig å dra sammenligningen for langt når det gjelder forholdene for barn i de to landene. 3
Også fordi jeg har liten kunnskap om forholdene for barn i Grønland, er det vanskelig for meg å vite hva som kan være relevant hos dere. Jeg vil likevel si noe generelt om situasjonen i Norge i dag, og hva som nå planlegges. Innledningsvis kan jeg si at i Norge står barnevern nå høyt på dagsordenen. Vi har nå en ung og meget dyktig barne- og likestillings minister som er genuint opptatt av barn og barnevern. De fleste mener at barnevernet i Norge gjør mye bra, men ikke nok. Kommunene sier at de har for få stillinger og for lite penger, iallfall er det mange kommuner som ikke prioriterer barnevernet høyt nok. Noen av de største problemene med barnevern hos oss har vært det manglende samarbeid mellom de forskjellige fagområdene, og manglende ressurser, både penger og fagpersoner, i de små kommunene. Et gjennomgående tema er også forholdet mellom stat og kommune, hvem skal betale hva. Det er klart at det er staten som i siste instans har ansvaret for at de forpliktelser som følger av FNs barnekonvensjon, blir oppfylt. Et viktig spørsmål er i hvilken utstrekning pengene til kommunene skal øremerkes for å sikre at de blir brukt for eksempel på barnevern. Jeg vil først si noe om viktigheten av samarbeid mellom de forskjellige fagområdene. Kunnskap spres lettere når de ulike tjenestene jobber sammen. Gode samarbeidsmodeller har gitt bedre resultater enn når man man bare deler erfaringer og kunnskap. En helsesøster kan for eksempel se et barn på en annen måte enn en pedagog i barnehagen. Sammen kan de gjøre mer. Noen ganger trenger man også flere personer for å oppdage og løse et problem. Sitter man alene med en bekymring, avventer man. Hvis flere deler bekymringen, handler man ofte mer målrettet. Barn som trenger og har krav på bistand, skal ikke lide for vegring som bunner i faglig og personlig usikkerhet. (Øyvind Kvello tilpsykisk magasin nr.3, 2006) Tidspress og kapasitetsproblemer er en utfordring for de ansatte i hjelpeapparatet, barnehager og skoler. Hjelpeapparatet må hele tiden prioritere ut fra hvor alvorlige vansker barnet har. Dilemmaet er ofte at når barnets problemer har blitt alvorlige nok da er det ofte sent å gi god nok hjelp. Samtidig gjør frykten for å stigmatisere barnet at det ofte ventes for lenge med å gripe inn. Dette er erfaringer man har gjort i Norge. Jeg vil tro at dette vil gjelde også for de fleste andre land. 4
På bakgrunn av disse erfaringene, nedsatte den norske regjeringen et utvalg som skulle vurdere hvordan man bedre kan samordne forskjellige tjenester til utsatte barn. Utvalget avga innstilling i 2009 om bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge. (NOU 2009:22) Rapporten har fått stor tilslutning for de fleste forslagene de kommer med, og det er nå til behandling i Barne og likestillingsdepartementet. Utvalget legger frem forslag til forskjellige tiltak (measures) som skal bidra til et bedre samarbeid mellom tjenesteyterne, særlig mellom barnevernet og psykisk helsevern. Det foreslås også tiltak som kan bidra til at problemene blir opplaget og barnet får hjelp så tidlig som mulig. Jeg skal nevne noen av forslagene: De første dreier seg om at barn og foreldre skal ha én dør inn til tjenesteapparatet når de trenger hjelp fra flere tjenester, og en dør inn er blitt et slagord i denne forbindelse. Utvalget foreslår videre at det lovfestes at alle barn i hjelpeapparatet skal få en individuell plan. I Norge er dette nå lovfestet i barnevernsloven, men det foreslås at dette også lovfestes i opplæringsloven og barnehageloven at alle barn som har behov for langvarige og koordinerte sosial- og helsetjenester, har rett til å få en individuell plan. Alle som har en individuell plan, skal også ha krav på en personlig koordinator som skal oppnevnes av kommunen. Utvalget foreslår at barnevernloven skal bli en rettighetslov, det vil innebære at loven gir barn visse rettigheter som eventuelt kan gjennomføres ved hjelp av domstolene. Dette er et vanskelig spørsmål som nå vurderes av norske myndigheter. Det er vanskelig blant annet fordi barnevernloven inneholder mange bestemmelser som ikke har et presist innehold, og myndighetene er nok redd for at det vil kunne få betydelige økonomiske konsekvenser. Jeg tror likevel at dette vill komme før eller senere. Det foreslås videre at alle kommuner skal ha en lovfestet plikt til å etablere en tjeneste for psykisk helsearbeid, slik at alle barn kan få raskere og enklere tilgang til psykisk helsehjelp der de bor. Jeg vil tro at dette ville bli vanskelig på Grønland, hvor man, slik jeg er blitt fortalt, har problemer med å besette de stillinger man allerede har. Det foreslås også at det 5
skal etableres en handlingsplan for styrket psykologtjeneste i kommunen, og at dette skal finansieres ved øremerkede midler. Det er alminnelig enighet om at tidlig innsats har meget stor betydning. For å sikre at barn får rette tjenester til rett tid, foreslår utvalget at kommunene gis ansvar for at det gjennomføres en generell kartlegging i form av sjekkliste for å identifisere barn og familier med risikofaktorer. Kartlegging må foretas med faste intervaller, og skal omfatte barnets sosiale, emosjonelle og atferdsmessige utvikling. Kartleggingen må begynne tidlig, i barnehager og/eller helsestasjoner og deretter i skolen. Dette er et kontroversielt forsalg, og det reiser vanskelige spørsmål forhold til vern av privatliv. Men mange instanser mener at dette er et godt og viktig forsalg. Jo tidligere et problem oppdages og tiltak settes inn, desto færre barn vil utvikle alvorlige problemer. På denne måten kan man komme inn med hjelp og forebygging før det er for sent. Flere kommuner i Norge har innført dette i en noe mindre målestokk. Jeg skal nå fortelle litt om to norske kommuner, begge i Finmark, Norges nordligste fylke, men med en tilsynelatende forskjellig tilnærming til barns behov. Karasjok kommune er en kommune nord i Norge med stor samisk befolkning. Kommunen er hovedsete for alle samiske institusjoner, og blant annet Sametinget ligger her. 80 % av befolkningen snakker samisk. Det er den nest største kommunen i Norge i utstrekning, men den har bare ca. 2800 innbyggere. Høsten 2009 var barneombudet i Karasjok, og han snakket da mye med barn. Barna hadde flere klagepunkter, blant annet at de voksne hadde mange konflikter, og at disse preget barnas hverdag. Ledelsen på skolen tok ikke barnas klager på alvor. Barn ble fortalt, både hjemme og på skolen, at de måtte tåle konflikter, i stedet for å få forståelse for vanskeligheter. De voksne som skal ta ansvar for barna, gjør det ikke, sa barna til Barneombudet. Barneombudet ba i brev til Karasjok kommune om at de måtte skape et bedre oppvekstmiljø for barn, der voksne lytter til barn og tar deres synspunkter på alvor. Fylkesmannen (amtmannen, the county governor) utførte deretter et tilsyn med kommunen som følge av en rekke medieoppslag om mobbing ved Karasjokka skole, og det ble oppdaget at kommunen ikke oppfylte opplæringslovens krav om elevenes psykososiale miljø. 6
Kommunen fikk en frist til å etablere et system for rette opp dette. Skolen satte i gang en rekke tiltak, med hjelp fra en rekke instanser. Dette var likevel ikke nok. Barneombudet gjorde flere besøk i Karasjok, og skrev i januar 2010 et brev til Fylkesmannen hvor han hevdet at oppvekstvilkårene i kommunen var fortsatt uholdbare, og at det i Karasjok var en generell nedprioritering av barn som satsningsområde i kommunen. Det gjaldt ikke bare skolen, men også tjenester til barn og unge generelt. Han hevdet videre at det fortsatt skjedde en utstrakt mobbing på skolen. De fysiske forhold på ungdomsskolen var uholdbare. Kommunen hørte ikke barn og unge i kommunale saker som gjelder barn. Fylkesmannen svarte i et brev til Barneombudet at alle de sakene barneombudet hadde trukket fram, ville bli fulgt opp. Jeg vet ikke hvor langt man er kommet, men man har oppnådd at det er blitt satt lys på barns forhold i kommunen. Dette var atså ikke en mønsterkommune. Et av problemene var at man ikke lyttet til barna,og at man ikke tok dem alvorlig. Kommunen hadde ikke arbeidet med spørsmålet om mobbing, og hadde heller ikke på andre måter gitt barns behov prioritet. Dette gjaldt særlig litt større barn, det er ikke grunn til å tro at ikke velferdstiltak for de små barna var tilfredsstillende. Men det dette eksemplet også viser, er at tilsynet fungerer, og at særlig barneombudet er en effektiv vakthund. Alta kommune er også en kommune i Finmark fylke. Det er en stor kommune med ca 19 000 innbyggere. Alta kommune har organisert skole/ og barnehager, PPT (pedagogisk - psykologisk tjeneste), barnevern, helsesøstre og habilitering i det de kaller Barn og unge sektoren, med én sjef. Alle disse tjenestene holder til i samme lokaler. Bakgrunn for opprettelsen av sektoren Barn og unge var å nå målet om tidlig innsats, dvs. en koordinert og tverrfaglig innsats, og at brukerne skal ha en dør inn. Alta kommune har også gjennomført kartlegging av barn i samtlige barnehager og på de fleste skolers første trinn. Det er sikkert lettere for en større kommune å organisere sosiale tjenester på en bedre måte. Jeg tror imidlertid at kvaliteten på barnevernet i en kommune også er personavhengig. Jeg vil føye til et par ord om politisk vilje: Det er min erfaring fra de mange land jeg har vært med på å vurdere, at barnespørsmål ikke står lengst fremme i oppmerksomheten hos de fleste ledende politikere. Ofte er det den svakeste ministeren som får ansvaret for 7
barnesaker, og om hun har politisk vilje, hjelper det lite. Det samme i fylker og kommuner: Hvis en sterk politiker fatter interesse for barnespørsmål, merkes det ofte på budsjettene. Det er så utrolig viktig at lederne fronter arbeidet med barns rettigheter. Hvordan sikrer man vidensdeling av sosiale innsatser for utsatte barn? I Norge er KS, kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, sentral i arbeidet med å spre kunnskap og å styrke kompetansen i kommunene på alle områder, også de sosiale tjenester. Det arrangeres en rekke konferanser og prosjekter med dette for øyet. For eksempel arrangeres det nå i to dager to konferanser med tittelen: Bedre barnevern i nord. Også departementet arrangerer forskjellige konferanser for ansatte i kommunene. Det er videre mitt inntrykk at det skjer et utstrakt samarbeid mellom nærliggende kommuner, også utover det formelle samarbeidet jeg nevnte tidligere. Til slutt vil jeg si:prosjektets mål er å gjøre tilgjengelig erfaringer, metoder Det er i kommunene at livet leves, og det er kommunene som i stor utstrekning har ansvaret for at lovgivningen blir gjennomført overfor det enkelte barn. Derfor er det så viktig at FNs barnekonvensjon blir et verktøy for alle ansatte i kommunen som har med barn å gjøre. Det å investere i barns helse, utdanning og trivsel er den aller nyttigste investering man kan gjøre i et lands fremtid. Verdens barn har selv uttalt på en FN konferanse i 2002: We are not the sources of problem; we are the resources that are needed to solve them. We are not expenses, we are investments. Takk for meg. 8