Avfallsutfordringer. Et resultat av økt levestandard. Gruppe 28 Truls Haave, Magnus Haugsand, Per Jørstad og Anders Kjetså

Avfallsutfordringer Et resultat av økt levestandard Gruppe 28 Truls Haave, Magnus Haugsand, Per Jørstad og Anders Kjetså TVM4100 BM2 Miljøteknikk Tema B Avfall NTNU, Trondheim 2006

Sammendrag I forbindelse med avfallshåndteringen i Norge har vi kommet fram til at den største utfordringen er å begrense avfallsmengdene, siden vi mener at gjenbruk, resirkulering og energigjenvinning alene ikke klarer å løse avfallsproblemet så lenge avfallsmengdene vokser, selv om disse er viktige skadereduserende faktorer. I Trondheim driver man energigjenvinning av avfall ved forbrenningsanlegget på Heimdal. Energien herfra brukes til oppvarming via vannbåren fjernvarme. I forbindelse med et slikt forbrenningsanlegg, er det aktuelt å se på miljøulemper i forhold til miljøgoder. Energiutnyttelse og komprimering av avfall er positivt, siden fjernvarmen ofte erstatter mer forurensende oppvarmingsmåter som oljefyring. Forurensing ved utslipp fra forbrenningen er en negativ side, og har ført til fokus på renseanlegg de siste årene. Forbrenningsanlegget ved Heimdal er i tillegg under utvidelse for å få øke sin kapasitet. Oslo har et velutbygd avfallssystem, der en rekke tjenester legges ut på anbud for å få prisene ned og effektiviteten opp. Delvis på grunn av kommunens to energigjenvinningsanlegg som forbrenner søppel, er Oslo den kommunen i landet som er best til å gjenvinne, med en andel på 85 prosent. Kommunens behandling av avfall er relativt høyt oppe i avfallshierarkiet, men kan stige ytterligere når kildesortering av plast og våtorganisk avfall er på plass. Mulighetene for gjenbruk av avfall er dessverre små, og det begrenser seg stort sett til innlevering av tekstiler hos Fretex og UFF. I lys av Miljøvernetatens tre nasjonale delmål, oppfyller Oslo alle tre. Avfallsveksten er lavere enn veksten for BNP, gjenvinningsgraden er høyere enn 80 prosent, og kommunen tilbyr en forsvarlig håndtering av farlig avfall. 2

Innholdsfortegnelse 1 Innledning... 4 2 Utfordringer på avfallsfronten... 4 2.1 Gjenbruk og gjenvinning... 5 2.2 Avfallsmengder... 6 2.3 Oppsummering... 6 3 Heimdal varmesentral... 7 3.1 Forbrenningsanlegget som en del av avfallssystemet... 7 3.2 Teknisk gjennomføring... 8 3.2.1 Fysisk behandling ved forbrenningsanlegget... 8 3.2.2 Ledningsnettet... 8 3.2.3 Utslipp... 9 3.2.4 Utvidelsen av Heimdal varmesentral... 10 3.3 Økonomi... 12 3.4 Oppsummering... 12 4 Avfallshåndteringen i Oslo kommune... 12 4.1 Oversikt over systemet... 13 4.1.1 Husholdningsavfall... 13 4.1.2 Næringsavfall... 16 4.1.3 Tekniske anlegg og løsninger... 17 4.1.4 Økonomi og resultater... 19 4.2 Styrker og svakheter ved Oslos renovasjon... 21 4.2.1 Avfallsmengder... 21 4.2.2 Gjenvinning... 22 5 Oppsummering/konklusjon... 23 6 Kilder... 24 3

1 Innledning I denne oppgaven går vi nærmere inn på tre problemstillinger knyttet til avfallsbehandling, i lys av myndighetenes målsetninger. Vi skal aller først diskutere en del nasjonale problemstillinger innenfor avfallssektoren. Neste del tar for seg varmesentralen på Heimdal i Trondheim, som utvinner energi fra forbrenning av avfall. Dette skal vi presentere grundig og sette inn i en helhetlig, kommunal sammenheng. Til slutt presenterer vi Oslos system for håndtering av avfall. Vi skal se på både husholdningsavfall og næringsavfall, og styrker og svakheter ved håndteringen skal settes inn i en nasjonal sammenheng. I den første oppgaven var det lett å basere seg på nasjonale og statlige publikasjoner og statistikker, mens det i arbeidet med kommunen var viktig å ta kontakt med kommunen for å få en god dialog og få tilgang til data som er erfaringsmessig mindre tilgjengelig. For å få innsikt i Heimdal varmesentral, hadde vi en omvisning inne på anlegget, og hadde i forkant gjort klart flere spørsmål. Det har i tillegg blitt lagt en del arbeid i å finne objektive kilder, da kommunene kan ha en tendens til å glorifisere sitt eget system, selv om det beste for dem også selvfølgelig er å være selvkritiske. Miljøverndepartementet (2005) har fastsatt tre delmål for avfallssektoren, og vi vil gjennom dokumentet drøfte i hvilken grad de ulike avfallsaktørene oppfyller disse: 1. Utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten. 2. Det tas sikte på at mengden avfall til gjenvinning skal være om lag 75 prosent i 2010 med en videre opptrapping til 80 prosent, basert på at mengden avfall til gjenvinning skal økes i tråd med hva som er et samfunnsøkonomisk og miljømessig fornuftig nivå. 3. Praktisk talt alt farlig avfall skal tas forsvarlig hånd om, og enten gå til gjenvinning eller være sikret tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet. 2 Utfordringer på avfallsfronten Formålet med avfallshåndtering er å minimere skadene på naturen som følge av menneskelig forbruk. For å oppnå dette kan man i hovedsak benytte to fremgangsmåter. Den ene fremgangsmåten tar naturen som ideal, der avfall benyttes som en ressurs, og man får lukkede kretsløp altså intet avfall som blir liggende igjen og ikke kan brukes til noe. I denne forbindelse har vi uttrykket avfallshierarkiet, eller avfallspyramiden, som rangerer behandlingsmetoder etter miljøgevinst: 1. Gjenbruk: Mest ønskelig; gir ingen skader, men kan begrense vårt forbruk. 2. Materialgjenvinning: Et godt alternativ, men krever mye arbeidskraft. 3. Energigjenvinning: Forbrenning gir energi, men også en del klimagasser 4. Deponering: Avfallet benyttes ikke som en ressurs, og bør derfor unngås. Hvis man klarer å holde avfallet så høyt som mulig i dette hierarkiet, vil man komme nærmere naturens modell. Hvis dette ikke lar seg gjøre, må en begrense mengden avfall som blir produsert i utgangspunktet. Dette er en mindre effektiv fremgangsmåte, men kan fortsatt gi betydelige miljøgevinster. I de følgende avsnitt skal vi ta for oss utfordringene Norge står overfor i dag for å oppnå et mer miljøvennlig kretsløp. 4

2.1 Gjenbruk og gjenvinning Av avfallshierarkiet ser vi at gjenbruk og gjenvinning er aktuelle metoder for å begrense mengden deponering. Her er det satt et nasjonalt mål: Av alt avfall med kjent behandling, skal 75 prosent gå til gjenvinning i 2010, og senere 80 prosent. Figur 1 viser gjenvinningsgraden i Norge for de siste 10 år, og den røde streken markerer målet for 2010. I dag er vi ikke langt fra å nå målet, men grunnet forholdsvis treg utvikling, vil det være en utfordring å nå helt opp i tide. For å klare det, bør gjenbruk, materialgjenvinning og energigjenvinning trappes opp. I dag foregår det lite gjenbruk i offentlig regi. For eksempel er Fretex og UFF de eneste allment tilgjengelige gjenbruksalternativene for private. Alt annet av gjenbruk må derfor foregå på mindre skala, gjerne mellom familie og venner. Som vi skal se senere, har Oslo en registrert gjenbruksgrad på godt under én prosent for private, mens det ikke er registrert noe for næringen. Det er ønskelig med høyere grad av gjenbruk, men dette gir utfordringer i form av organisering, samt at gjenbruk kan legge en demper på privat forbruk og økonomisk vekst. I de senere år har materialgjenvinning dominert gjenvinningsveksten (figur 2). Dette er ikke et alternativ som er mye dårligere enn gjenbruk, da ressursene til slutt benyttes til nye produkter. Prosessen er imidlertid krevende med tanke på arbeidskraft, så gevinsten er kun miljømessig, og ikke økonomisk. Kvaliteten på resirkulert materiale er dessuten ofte dårligere enn på det jomfruelige. Som vi også ser av figur 2, har energigjenvinning ikke økt like hurtig som materialgjenvinning, muligens på grunn av lokal skepsis til utslipp av klimagasser. Mye av dette har vært ubegrunnet, - det har for eksempel vist seg at lokal forurensning rundt forbrenningsanlegget på Brobekk i Oslo er meget lav (Oslo kommune, 2006-1). Man kan argumentere for Figur 1: Andel avfall til gjenvinning (Miljøstatus i Norge, 2006) Figur 2: Gjenvinningstyper (Miljøverndepartementet, 2005) at varmeproduksjon fra avfall ikke avgir mer CO 2 enn forbrenning av fossilt brensel, som er vanlig praksis i andre land. Det er dessuten ofte bedre å brenne avfall enn å deponere det, da anaerobe forråtnelsesprosesser på fyllingene vil produsere CH 4 (metan). Denne gassen vil over 100 år gi et sted mellom 20 og 23 ganger mer drivhuseffekt enn samme mengde CO 2 (Wikipedia, 2006-1). Miljøverndepartementet (2005) opplyser at sluttbehandling av avfall står for hele fire prosent av landets metanutslipp, så det er betydelige miljøgevinster å hente på dette området. Figur 3 viser at mengden metangass fra fyllinger er på vei ned. Dette skyldes i hovedsak nedgang i deponering, samt at mye av gassen samles og forbrennes. Fra 1998 til 2002 ble antall fyllinger med metanuttak doblet (Statistisk sentralbyrå, 2003-2). Metan er som sagt mye verre for atmosfæren enn karbondioksid, så man tjener på å brenne metan, slik at man får karbondioksid og vann i stedet. 5

Figur 3: Stadig mindre CH 4 fra deponier (Statistisk sentralbyrå, 2005-1) Figur 4: CO 2 fra forbrenningsanlegg 1980-2004 (Statistisk sentralbyrå, 2006-2) Av figur 4 ser vi at CO 2 -utslipp fra forbrenningsanlegg har økt de siste årene. Dette er imidlertid en liten pris å betale for å hindre at metan fra fyllinger når atmosfæren. Men selv om energigjenvinning ikke har uakseptabelt høye klimagassutslipp, vil det uansett være bedre om man får gjenbrukt avfallet på et tidligere stadium, for eksempel ved gjenbruk eller materialgjenvinning. Man kan si at grunnen til at energigjenvinning kan regnes som miljøvennlig, kun er fordi alternative behandlingsmetoder er vesentlig dårligere, og mye av verdens energiproduksjon uansett foregår ved forbrenning. 2.2 Avfallsmengder Hvis gjenbruk og gjenvinning ikke gir god nok effekt alene, har man et alternativ i å begrense avfallsmengdene i utgangspunktet. I tråd med velstandsøkningen i vestlige land, er trenden at avfallsmengden også er sterkt økende. Som figur 5 viser, har avfallsmengden fulgt kurven for BNP mer eller mindre jevnt. Det er i denne forbindelse satt et nasjonalt mål som sier at: «utviklingen i generert mengde avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten» (Statistisk sentralbyrå, 2005-1). Tall fra Statistisk sentralbyrå (2006-1) sier at den totale avfallsmengden økte med 17 prosent fra 1995 til 2004, mens BNP økte med 29 prosent. Avfallsmengdene har med andre ord vokst tregere enn BNP, men det kan diskuteres om forskjellen er vesentlig. Det nasjonale målet er uansett ikke særlig aggressivt. Figur 5: Avfallsmengder og BNP (Miljøverndepartementet, 2005) Ved å begrense avfallsmengdene i større grad enn i dag, kan vi oppnå en del effekter som vanskelig lar seg gjøre med fokus på gjenvinning. Et eksempel på dette er farlig avfall, som er svært vanskelig å bruke til gjenvinning. Som figur 6 viser, går hele 65 prosent til deponering. For å begrense disse mengdene, må man samlet produsere mindre avfall. Figur 6: Behandling av farlig avfall (Statistisk sentralbyrå, 2003-1) 2.3 Oppsummering Av de to hovedmetodene for å minimere skadene på naturen, har gjenvinning hittil vært den foretrukne. Vi ser imidlertid at vi allerede nå ligger relativt høyt i avfallshierarkiet, og at en fortsatt sterk økning av gjenvinningsgraden vil koste mye arbeidskraft. Å nå en gjenvinningsgrad på 80 prosent i nær fremtid er overkommelig, men senere blir det enkleste å ta problemet ved roten å begrense mengden avfall i utgangspunktet. Hvis man for eksempel vil løse problemet med deponering av farlig avfall, må man enten finne et sikkert lagringssted eller begrense 6

avfallsmengden. Gruppen er i så måte enig om at hovedutfordringen på avfallsfronten fremover vil være å begrense avfallsmengdene. En slik føre-var-fremgangsmåte vil dessuten begrense eventuelle fremtidige miljøskader, som dagens PCB-problematikk er et slående eksempel på. Vi innser at dette vil kunne sette en begrensning på privat konsum, men vil påpeke at også gjenvinning er ressurskrevende. 3 Heimdal varmesentral Som forklart i kapittel 2 er det viktig å utnytte ressursene som finnes i avfallet. Siden det ikke eksisterer resirkuleringsrutiner for store deler av restavfallet, har Trondheim kommune valgt å investere i et forbrenningsanlegg som skaper fjernvarme. Trondheim Energiverk tilbyr fjernvarme for oppvarming av boliger og institusjoner i Trondheim, og leverer dette gjennom et rørledningsnett. Inni rørene sirkulerer varmt vann under trykk. Kundene kobler seg på nettet via en varmeveksler, slik at vannet i ledningsnettet ikke fysisk overføres til enkeltbygningenes oppvarmingsenheter. Slik dekkes cirka 25 prosent av Trondheims oppvarmingsbehov. Av dette er nesten halvparten av energien fra forbrenning av avfall (Trondheim energiverk, 2005-1). Når dannelsen av avfall per i dag er uunngåelig og man på kort sikt ikke vil klare å redusere avfallsmengden drastisk, mener vi det er riktig å satse på energigjenvinning. Ikke bare kan man produsere billig oppvarmingsenergi og i mange tilfeller erstatte langt mer forurensende oljefyring, men volumet til avfallet blir også redusert med hele 97 prosent. Trondheim energiverk har totalt ti varmesentraler spredt omkring i Trondheim. Hovedsentralen ligger på Heimdal, like sør for byen. Det er også her all forbrenningen av avfall foregår, som i dag måler cirka 95 000 tonn avfall per år (Trondheim energiverk, 2004). Siden forbrenning av avfall ikke klarer å dekke behovet til fjernvarmekundene, må man også benytte seg av annet organisk materiale, gass og olje, samt elektrisitet. Vi kommer i resten av oppgaven å konsentrere oss om avfallsforbrenningen og dermed Heimdal varmesentral. 3.1 Forbrenningsanlegget som en del av avfallssystemet Forbrenningsanlegget på Heimdal kom i drift i slutten av 1985, og har siden dette utnyttet restavfall som ellers bare hadde blitt deponert. Forbrenningsanlegget tar i dag imot restavfall fra 250 000 mennesker fra Trondheim og 20 av kommunene rundt (Trondheim energiverk, 2005-1). De største delene av avfallet kommer direkte fra husholdningene, ved at renovasjonskjøretøyene tømmer sin last rett ned i avfallsbunkeren til forbrenningsanlegget. Det stilles selvfølgelig krav til at det innkommende avfallet er brennbart, noe det meste av vanlig husholdningsavfall er. Noe som er uønsket er avfall som fører til giftig forurensing ved forbrenning og avfall som kan skade forbrenningsmaskineriet, som for eksempel store metallobjekter. Det vil si at Heimdal forbrenningsanlegg stiller krav om forsortering, og at der kun er restavfall som skal leveres til anlegget. Det kreves også at avfall fra næringer leveres fra godkjente sorteringsanlegg. Dagens praksis er i overensstemmelse med gjeldende EUdirektiver (Trondheim energiverk, 2002). Som vi ser av figur 7 kommer fortsatt det meste av avfallet fra vanlige husholdninger, men vi ser at mengden næringsavfall levert til forbrenningsanlegget har økt jevnt. Figur 7: Avfallsmengder (Trondheim energiverk, 2005-2) Det er imidlertid ikke kun én avfallsstrøm inn til anlegget det produseres også en del avfall fra forbrenningen omtrent 22 prosent av restavfallet blir til aske. I tillegg dannes det farlig avfall fra rensing av avgassene etter forbrenningen. Sistnevnte stiller spesielt strenge krav til behandling og 7

deponering. Behandling av disse to restproduktene fra forbrenningen kommer vi nærmere tilbake til i senere avsnitt. 3.2 Teknisk gjennomføring Hele prosessen som Heimdal varmesentral gjennomgår, kan beskrives i to deler: Først forbrennes avfallet, så overføres varmen til kundene. I forbindelse med teknisk gjennomføring er også utslipp fra anlegget noe å ta stilling til, i tillegg til den pågående utvidelsen av anlegget. 3.2.1 Fysisk behandling ved forbrenningsanlegget Avfallet blir levert til anlegget med containerbiler og vanlige renovasjonskjøretøy. Disse veies før avfallet dumpes i avfallsbunkeren. Derifra mates avfallet manuelt inn i de to parallelle forbrenningslinjene ved hjelp av en kran. Disse to ovnslinjene har i dag en samlet maksimalkapasitet på 12 tonn per time. Videre blir avfallet ledet ned i forbrenningsovnene. Avfallet forbrennes på en trapperist som skyver avfallet framover i ovnen, som vist på figur 8. Risten gjør samme nytte som en rulletrapp, og frakter avfallet nedover i ovnen. Denne risten er tidsinnstilt slik at avfallet får en optimal forbrenning i ovnen. Ved oppstart, og når temperaturen i ovnen faller for lavt, for eksempel ved mye fuktig avfall, hjelpes forbrenningsprosessen med oljefyring. Ved temperaturer over 850 C er forbrenningen selvgående. Luft pumpes opp fra ristene for å få en optimal forbrenning. Figur 8: Forbrenningskammer (Heie, Aage, 2005) Etter forbrenningen samles asken. Som vi ser av figur 9, komprimeres avfallet ved forbrenning slik at askens masse kun er 22 prosent av det avfallets masse var før forbrenning. Denne asken har basiske egenskaper, slik at Heimdal har fått en gunstig avtale med NOAH om levering av aske til dem. NOAH bruker asken til å skille forskjellige lag med surt avfall på Langøya. Det er energien i de varme gassene dannet under forbrenningen, som brukes til oppvarming av vannet i forsyningsnettet. Figur 9: Inn- og utstrøm (Heie, Aage, 2005) Gassene holder en temperatur på cirka 1000 C, og gir fra seg energi i en hetvannskjel. I denne kjelen overføres varmen fra gassene til oppvarmingsvannet. Når gassen forlater kjelen holder den en temperatur på rundt 200 C. Vannet i kjelen, som nå holder temperatur på over 100 C, pumpes så ut gjennom ledningsnettet til kundene. Restgassene er imidlertid svært forurenset og krever grundig rensing. Rensingen foregår i to hoveddeler; elektrofilter for fjerning av partikler som tungmetaller, samt våtgass-vaskeanlegg for fjerning av gassformige forurensninger. Sistnevnte skjer i to trinn. Det første er surt og fjerner kvikksølv og salpetersyre, mens det andre er basisk og fjerner hovedsakelig SO 2 og SO 3. Avfallet fra denne rensingen, henholdsvis filterstøv fra elektrofilter og filterkake fra våtgassrensingen, regnes som svært farlig avfall og deponeres derfor også på Langøya. Mer om kvaliteten til rensingen kommer i avsnitt 4.2.3 om utslipp. 3.2.2 Ledningsnettet Innenfor konsesjonsområdet i Trondheim (figur 10) er det tilknytningsplikt til varmeledningsnettet når man bygger nytt. Det betyr ikke at man må benytte seg av tjenesten, men at det skal være lagt til 8

rette for det om man ved en senere anledning ombestemmer. Dette er selvsagt svært gunstig for Trondheim energiverk, og viser samtidig kommunens vilje til å satse på denne energiformen. Figur 10: Grovt kart over ledningsnettet (Trondheim energiverk, 2004) Ledningene er isolerte stålrør som graves ned i bakken og sveises sammen. Isoleringen er såpass god at Trondheim energiverk kun regner med 10 prosent energitap fra ledningsnettet (Storeng, Bente, 2006). Ti prosent energitap er selvsagt en moderat andel av det totale energitapet, men likevel imponerende sett i forhold til den store temperaturforskjellen mellom vannet i ledningen og omgivelsene. Alternativet til fjernvarme ville vært å bruke energien fra forbrenningen til å drive dampturbiner, og produsert elektrisk strøm på den måten. Denne prosessen har imidlertid et mye større energitap enn det fjernvarmeprosessen har. Fordelen med strøm er at ledningsnettet er utbygd i mye større grad enn det til fjernvarme. Etter investering i fjernvarmenett er det ingen tvil om at fjernvarme er mer energiøkonomisk. Det har i det siste vært snakk om manglende elektrisitetsproduksjon i Trøndelagsregionen, og at overføringsnettet fra andre regioner ikke har kapasitet til å dekke et økende strømforbruk i Trøndelag. Dette kan føre til økte strømpriser og i verste fall en kraftkrise. En fin måte å redusere strømforbruket på er å skifte fra elektrisk oppvarming til vannbåren fjernvarme. Ledningsnettet er delt inn i to nettsystem. Et primærsystem for trykklasse 16 bar der vannet holder temperatur tur/retur 120 o C/70 o C, og et sekundærsystem for trykklasse 6 bar der vannet holder temperatur tur/retur 80 o C/60 o C. Ledningsnettet har en total lengde på 100 km, og dekker dermed store deler av de bebygde områdene i Trondheim som vist på figur 10. Den enkelte kunde henter ut varme fra nettet via en varmeveksler, slik at vannet som varmer opp huset ikke er det samme som er inni ledningene. Den klare fordelen ved dette er mindre risiko for lekkasjer. De små kretsløpene hos kundene er private, så Trondheim energiverk har ikke noen kontroll med tilstanden til disse. 3.2.3 Utslipp Til tross for omfattende rensing, må forbrenningsanlegget betale en million kroner i utslippsavgift til kommunen hver måned (Storeng, Bente, 2006). Et forbrenningsanlegg de kan sammenligne seg med er Klemetsrud avfallsenergiverk i Oslo. Tabell 1 viser noen utslipp fra 2002, som er vårt sist oppdaterte tallgrunnlag. 9

Tabell 1: Nøkkeltall for to forbrenningsanlegg (Statens forurensningstilsyn, 2006) Heimdal Klemetsrud Karbondioksid (CO 2 ) 109 330 tonn 153 830 tonn Asen (As) 3,34 kg 0,55 kg Bly (Pb) 52,57 kg 15,08 kg Partikulærutslipp (INSTOV) 4,19 tonn 0,263 tonn Svoveldioksid (SO 2 ) 172,31 tonn 20,02 tonn Utslipp av CO 2 er en god indikasjon på hvor mye som forbrennes, tallene stemmer overens med at Klemetsrud er et større forbrenningsanlegg enn Heimdal. Vi ser ellers at Heimdal til tross for å være et mindre anlegg har større utslipp til luft av forurensende stoffer enn Klemetsrud. Vi må derfor anta at rensingssystemet har et forbedringspotensial, til tross for at de selv oppgir at rensingsprosessen er avansert. Til tross for dette holder utslippsnivået ved Heimdal forbrenningsanlegg seg godt under grensenivå for gjeldende EU-direktiver (Trondheim energiverk, 2002). Etter utbyggingen vil renseanlegget oppgraders og forurensingen vil gå ned, som vi går nærmere inn på i avsnitt 3.2.4. Tallene for utslipp av CO 2 må sees i lys av at det meste som forbrennes er biobrensel, og derfor ikke kan regnes som bidrag til netto CO 2 -utslipp. CO 2 -gassen ville blitt dannet under nedbrytningen uansett, om det isteden ikke ville blitt dannet metan, som er hele 21 ganger sterkere klimagass enn det CO 2 er. Vi ser det derfor som utelukkende positivt å utnytte avfall til oppvarming. (Statistisk sentralbyrå, 2006-3) Forurensingen fra forbrenningsanlegget generelt må også sees i lys av at fjernvarme levert av Trondheim energiverk ifølge seg selv (Trondheim energiverk, 2004) erstatter oljefyring som bidrar til netto CO 2 -utslipp. For eksempel kan man peke på at mengden utslipp av SO 2 og NO 2 også har sunket i enkelte områder etter at fjernvarme ble tilgjengelig. 3.2.4 Utvidelsen av Heimdal varmesentral Heimdal varmesentral har en forbrenningskapasitet på 90 000 tonn per år, noe som har vært fullt utnyttet siden 1995. Da det i tillegg fra statlig hold er indikert en økt satsning på avfallsforbrenning, var det naturlig med en utvidelse av forbrenningsanlegget. Utvidelsen av forbrenningsanlegget på Heimdal er godt i gang, og det er planlagt at anlegget skal stå ferdig til 1. februar 2007. Det skal da inn i en prøvedriftsperiode, før det et par måneder senere endelig kan tas i bruk for fullt. Når anlegget er ferdig vil forbrenningsanlegget ha tre forbrenningslinjer istedenfor dagens to, og kapasiteten vil økes fra 12 tonn per time til 27 tonn per time (Trondheim energiverk, 2002). Den økte kapasiteten vil føre til: «en økonomisk forsvarlig og miljøriktig behandling av restavfall i Midt-Norge-regionen» (Trondheim energiverk, 2004). Man planlegger i denne sammenheng å på sikt utvide tilførselsområdet til det vist med gult på figur 11. Figur 11: Utvidelse (Trondheim energiverk, 2004) Figur 12: Energikilder for hele varmenettet, hvor rødt står for avfall (Trondheim energiverk, 2006-1) 10

Den tredje ovnslinjen vil samtidig avlaste de to andre slik at antatt levetid for eksisterende anlegg vil øke. Den økte maksimalkapasiteten vil ha stor betydning for vintereffekten og vil således være svært økonomisk gunstig. Det er planer om å emballere overskuddet av avfall om sommeren slik at man kan øke forbrenningen i de kalde vintermånedene. Å forbrenne ekstra mye avfall om vinteren har tidligere ikke latt seg gjøre på grunn av manglende kapasitet på anlegget, som kan sees på figur 12. Man ser tydelig hvorfor emballering av avfallet i sommermånedene er aktuelt; det er ikke hensiktsmessig å øke avfallsforbrenningen mye om sommeren. Om vinteren bør dette gjøres, siden avfall er en gunstigere energikilde enn for eksempel gass eller olje. Ballepressing av avfall er vanlig praksis i mange anlegg i utlandet, og burde således ikke være noen stor utfordring her i Norge heller. Det har imidlertid vært problem under utprøving av dette på Heimdal. Grunnen er at restavfallet fra husholdninger i Trondheim inneholder mye matavfall som førte til en rotteinvasjon under utprøving. Man satser derfor kun på ballpressing av næringsavfall når det nye anlegget står ferdig. Utbygging av ledningsnettet Etter utbyggingen vil kapasiteten til forbrenningsanlegget være økt. For å utnytte dette må overføringskapasiteten til ledningsnettet stå i stil. Det gjør per i dag ikke hovedoverføringsledningen fra Heimdal til Midtbyen. Ledningen ble dimensjonert etter kapasitetsforhold i 1985, og det må derfor legges et nytt rør på denne strekningen. Utslipp etter utbygging Under utbyggingen av anlegget skal også de eksisterende renseanleggene oppgraders til dagens standard. På figur 13 ser vi de antatte resultatene av oppgradering av dagens renseanlegg. Den nye forbrenningslinjen er ikke tatt med i denne tabellen. Vi ser en markant reduksjon av utslippene ved oppgradert renseteknologi. Reduksjonen i utslipp er så betydelig at mange av utslippsparameterne vil reduseres selv med dobling av forbrenning. Figur 13: Nye utslippsmengder (Trondheim energiverk, 2002) Når deg gjelder CO 2 -utslipp, er dette proporsjonal med forbrenningsmengden, men den økte avfallsforbrenningen erstatter annen fyring ved varmeverket som olje- og gassforbrenning. Dette gjør at netto CO 2 -utslipp også vil reduseres ved det nye anlegget. 11

3.3 Økonomi Figur 14 angir inntekter og utgifter per tonn avfall. Dette er beregninger Trondheim energiverk har gjort for å sjekke lønnsomheten av å bygge ut anlegget. Det blå angir kostnad i forbindelse med forbrenning av avfallet, både driftskostnader og kapitalkostnader. Grunnen til at denne posten har økt er de store investeringene i det nye anlegget. Vi antar at grunnen til økningen ikke har blitt større, er at driftskostnadene per tonn avfall har gått ned, da det er forventet at man kun trenger 10 nye ansatte (fulltid) i Trondheim energiverk Fjernvarme AS, hvor det fra før av er 50 ansatte. (Trondheim energiverk, 2002). Det røde (øverste) feltet angir avgifter til staten. Den ble fra 1. juni 2004 lagt om fra en skatt basert på mengde avfall levert til forbrenning, til en skatt basert på utslippsmengden. Ettersom energiutnyttelsen i tillegg har blitt høyere og utslippene lavere, synker dermed utgiftene for varmeverket. Det grønne (nederste) feltet angir inntekt ved salg av fjernvarme; dette er derfor skrevet med negativt fortegn. Summen av disse er det avfallsleverandørene må betale per tonn avfall levert til forbrenning. Vi ser at denne stiger med rundt 50 kr per tonn, eller 12 prosent. Denne prisøkningen kan sies å være innen akseptable rammer. Vert å notere seg er at disse beregningene er gjort med utgangspunkt i at 150 000 tonn avfall forbrennes per år like etter den nye anlegget åpner, nye beregninger viser at dette tallet trolig vil være 170 000 tonn allerede i 2007. (Trondheim energiverk, 2006-2) Dette kan bety at prisøkningen kommer til å være mindre enn antatt. 3.4 Oppsummering Heimdal varmesentral er et av de siste leddene i avfallshåndteringen i Trondheim kommune. Avfallet herifra, både asken og det farlige fra rensingen, deponeres på Langøya. Det er kun restavfall som forbrennes, både fra kommuner og næringsvirksomheter. I starten var det småproblemer med levering av potensielt skadelig eller annet uønsket avfall, men stikkprøver viser at kvaliteten på avfallet i dag er bra. Når utvidelsen av anlegget er ferdig i 2007 vil forbrenningskapasiteten øke drastisk. Man har tatt høyde for at avfallsforbrenningen trolig vil øke de nærmeste årene. Positive virkninger av dette er lavere utslipp, siden økt forbrenning av avfall vil begrense bruken av olje og gass. En oppgradering av rensingsprosessen begynner også å bli på tide, men kommer i nær fremtid. 4 Avfallshåndteringen i Oslo kommune Vi har valgt å se på avfallshåndteringen i Oslo, en kommune med 538 411 innbyggere (1.1.2006) og et areal på 454 km 2 (Wikipedia, 2006). Det genereres årlig rundt 1,3 millioner tonn avfall i kommunen (Oslo kommune, 2005-1), som krever behandling. Kommunen har her et stort ansvar, men etter en endring i forurensingsloven i 2004, har de nå kun ansvar for husholdningsavfallet. Næringslivet står fritt til å selv velge renovatør. Det opprettholdes dog et kommunalt gunstig tilbud til en rekke mindre bedrifter, i hovedsak av miljøpolitiske hensyn. Avfallet fordeler seg som vist i figur 15. (I figuren er avfall i form av masser skilt ut, i og med at det utgjør en svært stor fraksjon. Masser går i videre utredninger inn som en del av næringsavfallet.) Mer om spesifikt om avfallsmengder i kapittel 4.1. Figur 14 Utgift avfallsforbrenning (Trondheim energiverk, 2002) Figur 15: Avfallsfordeling (Oslo kommune, 2005) Tradisjonelt har renovasjonsetaten stått for avfallshåndteringen i Oslo kommune, men fra og med 2005 skilte man ut en ny etat av denne; Energigjenvinningsetaten. Denne driver, som navnet 12

antyder, med energigjenvinning av søppel, i form av at den står for driften av Oslo kommunes to avfallsforbrenningsanlegg. Begge etatene kjøper tjenester av næringslivet, blant annet transporttjenester, distribusjon av gjenvunnet energi og tjenester innenfor materialgjenvinningssektoren. Organiseringen er illustrert i figur 16. Inndelingen i to etater vil bety at hver etat kan spesialisere seg i større grad på sine fagområder, men fører samtidig med seg økte administrasjonsutgifter, siden hver etat trenger ledelse. Oslo opererer på dette feltet motsatt av kommunene i Norge, som slår seg sammen for å få ned driftsutgiftene. Figur 16: Organisasjonskart Avfallet fra næringslivet er naturlig nok et mer sammensatt tema, i og med at det er mange flere aktører og i så måte mye verre å få oversikten (196 godkjente transportører og 51 godkjente mottak) (Oslo kommune, 2004). I de påfølgende kapitlene vil vi gå inn på mer spesifikke aspekter rundt avfallshåndteringen. 4.1 Oversikt over systemet Oslo har et omfattende system for håndtering av avfallet. I de neste kapitlene vil vi gå nærmere inn på avfallsstrømmen, med fokus på hva som skjer med hver enkelt avfallsfraksjon, og hva avfallet til slutt ender opp som. Vi har laget flytskjema over husholdings- og næringsavfallet, og har til slutt kommet frem til samme gjenvinningsandel som Statistisk sentralbyrå; I følge dem er Oslo best av kommunene til å gjenvinne, med en andel på 85 prosent (Statistisk sentralbyrå, 2005-2). Oslo kommune bestyrer to energigjenvinningsanlegg ved Klemetsrud og Brobekk, et deponi ved Grønmo og flere gjenbruks- og miljøstasjoner. De fleste avfallstjenestene er kommunens ansvar, men mange konkurranseutsettes for å få ned kostnadene. 4.1.1 Husholdningsavfall I dette avsnittet tar vi for oss hvordan avfallet blir behandlet etter at husholdningene har levert det fra seg, og presenterer det med flytskjemaet på figur 17. Tallene i skjemaet er hentet fra «Avfallsplan for Oslo kommune 2005-2008» (Oslo kommune, 2005-2) og «Årsberetning 2005» fra Renovasjonsetaten (Oslo kommune, 2006-5), og er beregnet til å være fra 2005. Alle tall var ikke fra 2005, men vi regnet oss frem til omtrentlige 2005-verdier ved hjelp av forholdstall. Vi har forutsatt en jevn øking i husholdningsavfallet, siden disse fraksjonene ikke er like konjunkturavhengige som næringsavfall. Antagelser og videre bearbeiding av tallene er gjort hvor funnet nødvendig, og står beskrevet senere. Ytterligere informasjon om avfallsstrømmen er hentet fra Oslo kommunes avfallsveiviser (Oslo kommune, 2006-2). 13

Figur 17: Flytskjema for husholdningsavfall Ved innledende sortering leveres søpla til et mottak, vanligvis miljø- og gjenbruksstasjoner. Til miljøstasjoner bringes enkelte fraksjoner som ikke blir hentet, og som ikke skal i restavfallet. Gjenbruksstasjoner er miljøstasjoner i større format, med mulighet til å levere flere typer avfall. Her lagres de ulike fraksjonene før de transporteres til ulike destinasjoner for behandling. Noe avfall 14

leveres direkte til deponiet på Grønmo for sortering, noe vi også betrakter som innledende sortering. Mer om funksjonaliteten til disse stasjonene, står oppgitt i avsnitt 4.1.3. Under behandling har vi oppgitt hvilken aktør som tar over avfallet etter kommunen har tatt seg av innsamlingen. Vi har ikke oppgitt noen geografisk plassering over hvor hver enkelt fraksjon leveres, da hva som skjer med avfallet er viktigere enn hvor. I aktørenes regi sorteres ofte avfallet ytterligere, før det sendes videre for optimal prosessering. Sluttprodukt angir hva som har skjedd med avfallet når det har gått gjennom hele prosessen. Vi har for eksempel valgt å la restene etter forbrenning gå direkte til deponiboksen, i stedet for gjennom energigjenvinningsboksen. Fordelen med dette er at mengdetallet for E-gjenvinning ikke blir kunstig høyt; det er ikke hvor mye avfall som går til forbrenning, men hvor mye som blir omgjort til varme og hvor mye som blir deponert. Tabell 2: Hva skjer med de ulike fraksjonene? Fraksjon Tekstiler Papp og papir Glass og metall Hageavfall Hva skjer? Innsamling av klær og tekstiler går utenom kommunen, og kan leveres til Frelsesarmeens Fretex-butikker eller UFF. Disse aktørene har utplassert tekstilbeholdere flere steder i byen. I Oslo leveres 1710 tonn tekstiler, hvorav 84 prosent går til gjenbruk (Fretex, 2006). Denne fraksjonen kildesorteres i husholdningene, og hentes hver fjerde uke for eneboliger og hver fjortende dag for borettslag. Etter at papiret er innsamlet, kjøpes det opp av det svenske selskapet IL Recycling. Ulike papp- og papirtyper skilles fra hverandre, før det sendes til ulike fabrikker i Skandinavia. Oslo kommune (2006-4) hevder at ikke noe av papiret går til energigjenvinning, og vi antar at dette ikke er langt fra sannheten. Glass og metall leveres til et av de 400 returpunktene i Oslo. Fra returpunktene sendes fraksjonene til Norsk glassgjenvinnings anlegg i Fredrikstad for sortering, før metallet smeltes om til nye metallprodukter, og glass til nye flasker, glass eller Glava-isolasjon. Hageavfall kan komposteres i hagen, eller leveres til Oslos mottak for midlertidig deponi. Her produserer OsloKompost jordforbedringsmiddel. Vi har regnet kompostering som materialgjenvinning i flytskjemaet. EE-avfall Grovavfall Farlig avfall Elektroniske apparater kan leveres til gjenbruksstasjonene. EE-avfall kan også leveres til elektronikkforhandlere som fører den aktuelle produktgruppen, men denne andelen regner vi som næringsavfall. EEavfallet fra husholdninger blir sortert og delt opp i flere fraksjoner. Fysisk stort avfall, som bygningsmaterialer og gamle møbler, leveres til deponiet på Grønmo eller til gjenbruksstasjonene for sortering. Noe materialgjenvinnes, mens mesteparten deponeres. Mottak for grovavfall har for lite kapasitet, så det planlegges å bygge ut flere returpunkter i Oslo. Farlig avfall leveres på miljø- eller gjenbruksstasjoner, og store deler sendes deretter til Norsk avfallshåndterings anlegg for uorganisk spesialavfall på Langøya i Vestfold. Om miljøgiftene ikke kan nøytraliseres, bindes de i gips eller betong og deponeres. I Oslo kommunes oversiktstall står det at deler av spesialavfallet blir sendt ut av Oslo. Siden det meste av avfallet som materialgjenvinnes uansett sendes ut av kommunen, tolker vi det dit hen at denne andelen deponeres. Dette underbygges godt av det vi så i avsnitt 2.3; at veldig mye av farlig avfall blir deponert. 15

4.1.2 Næringsavfall Kommunen har som kjent ikke likt tilbud til næring som til husholdning; næring må i større grad kvitte seg med avfallet selv og betale for det. Dette gjør det vanskelig å vite i detalj hvor avfallsmengdene går. Tallene på figur 18 er også nå hentet fra «Avfallsplan for Oslo kommune 2005-2008» (Oslo kommune, 2005). Også her ble det problematisk å vite hva som skjer med det som går «ut av Oslo», siden mesteparten av materialgjenvinning og mye av deponering skjer utenfor Oslo uansett. Hvis det ikke foreligger informasjon om prosessen her, har vi antatt at gjenvinningsgradene er de samme utenfor Oslo som «innenfor. Farlig avfall er igjen den fraksjonen vi har mest informasjon om, og her vi som tidligere antatt at mesteparten går til deponering. Deler av avfallet, spesielt bygg- og anleggsavfall, er konjunkturavhengige, og avfallsmengden kan derfor variere mye fra periode til periode. Bedrifter kan levere avfallet på kommunale gjenbruksstasjoner, men må altså betale for det. Et annet alternativ er å få avfallet hentet av godkjente aktører på transportmarkedet, og velge blant de godkjente mottakere av avfall. Det er bare små og mellomstore bedrifter som blir dekket av kommunens tilbud, og da under spesielle betingelser: Levering av grovavfall til gjenbruksstasjonene skjer mot betaling. Levering av farlig avfall skjer mot betaling. Figur 18: Flytskjema for næringsavfall Innsamlingsordning for restavfall er tilsvarende som for husholdninger Levering av avfall til forbrenning skjer til markedspris. Ved en overfladisk sammenligning av sluttproduktandelene mellom husholdning og næring, kan næringen virke som en syndebukk, med en deponeringsandel på hele 48 prosent. Det må legges til at dette er medregnet større mengder masser (stein, grus etc.), som husholdningene ikke produserer nevneverdige mengder av. Bildet er derfor ikke like ille som det skal se ut til, siden masser ikke er en trussel for miljøet. Men kunne håndteringen av næringsavfall likevel vært gjort bedre? Det at det er en utfordring å få tak i tall for avfallsflyten i næringen kan indikere at det er dårlig kontroll med hva som faktisk skjer. En annen sannsynlig grunn er Oslos sentralitet og veldige størrelse i nasjonal målestokk derfor er det mange aktører som tilbyr tjenester. Skulle kommunen kuttet i listen over godkjente mottak for avfall for å få bedre kontroll? Vi synes ikke det. Vi tror at lovendringen i 2004 var til det bedre, både økonomisk og av miljøhensyn. Av forslag for å sikre kvaliteten, ser vi for oss at kommunen 16

kunne gått inn og miljøklassifisert de private aktørene. Vi har ikke noe grunnlag for å si at dagens situasjon er uholdbar, men synes det er tydelig at kilden til forbedring ligger i god kontroll. 4.1.3 Tekniske anlegg og løsninger Oslo kommune disponerer en rekke fasiliteter for å ta i mot og behandle avfall. Disse er i stadig utvikling, og det foregår kontinuerlige oppdateringer og utskiftninger og nye kontrakter skrives. Det virker på oss, gjennom arbeidet med disse fasilitetene, som om Oslo kommune legger mest vekt på avfallsforbrenningsanleggene. Det er riktignok kanskje i forbindelse med disse også at den største teknologiske utviklingen finner sted, mens investeringer på de andre behandlingssektorene er styrt av økonomiske og politiske spørsmål. Følgende er en presentasjon av Oslos anlegg og løsninger. Hvor kan husholdningene levere avfall? På laveste nivå, finner vi det som kalles miljøstasjoner og returpunkter. Farlig avfall kan leveres på miljøstasjonene (44 stasjoner rundt om i kommunen, typisk lokalisert på bensinstasjoner) (Oslo kommune, 2006-4). For innsamling av glass og metall er det pr. 31.12.2005 utplassert 444 returpunkter (Oslo kommune, 2005-3). Målet til kommunen når det gjelder disse returpunktene er at ingen skal ha mer enn 300 meter å gå til et slikt punkt, noe som innebærer at man må fortsette å øke antallet, opp til cirka 600 (Oslo kommune, 2005-2). Dette er noe kommunen har intensjoner om å gjennomføre, og forhåpentligvis vil det øke kildesorteringen av glass og metall. På gjenbruksstasjonene som er lokalisert på Brobekk og Grønmo, kan husholdninger gratis levere alt sitt avfall bortsett fra våtorganisk avfall samt restavfall. Det er begrensning på 2,5 m 3 pr. hengerlass for vanlig avfall og 1 m 3 for masser. Tilbudet gjelder næringsdrivende også, men da mot betaling. Disse stasjonene er bemannet, og man kan få henvisning til hvordan man skal sortere. I tillegg til gjenbruksstasjonene på Brobekk og Grønmo finnes det såkalte minigjengruksstasjoner i bydelene St. Hanshaugen og Grünerløkka hvor folk kan levere og sortere avfallet sitt på egen hånd (Oslo kommune, 2006-5). Det er i det siste også etablert egne beholdere for plast på gjenbruksstasjonene den eneste muligheten for folk i Oslo pr. i dag til å kildesortere plast. En utfordring for Oslo har blitt at folk leverer stadig nyere og mindre brukte produkter på gjenbruksstasjonene. Som navnet gjenbruksstasjon skulle tilsi, kunne det være naturlig å tro at disse pent brukte gjenstandene faktisk ble solgt eller gitt bort. Dette er dog ikke tilfellet. Grunnet knappe ressurser, blant annet i form av arealmangel, har ikke kommunen anledning til å drive en slik distribusjon. Derfor behandles produktene som annet avfall og material- eller energigjenvinnes, noe som har skapt reaksjoner, da gjenbruk som kjent er den beste måten å behandle avfall på (Aftenposten, 2005-B). En annen utfordring består i at misbrukere bryter seg inn i miljøstasjoner for å finne medisiner som folk har kvittet seg med. Medisiner kategoriseres som farlig avfall (Aftenposten, 2003). De kan også leveres til apotek, noe som i så måte må sees på som en bedre løsning. Det er Renovasjonsetaten i Oslo kommune står ansvarlige for driften av gjenbruksstasjonene, miljøstasjonene og returpunktene. Deponi Grønmo er som nevnt en av kommunens gjenbruksstasjoner. Men det er også det kommunale avfallsdeponiet i Oslo. Dette er dog i ferd med å fases ut, og ved utgangen av 2006 opphører størsteparten av virksomheten på stedet. Det vil da frem til 2009 kun være aktivt deponi for slagg fra avfallsforbrenning samt noe avfall i form av masser. Dagens situasjon er at størsteparten av arealet som allerede har opphørt å være fyllplass nå tjener som areal for annen avfallsvirksomhet. Det er også anlagt en golfbane på området (Oslo kommune, 2006-6). 17

Men det foregår fortsatt prosesser i de gamle avfallsmassene, og kommunen har en utfordring i å kontrollere utslipp. Vannutslipp takles ved at man har anlagt såkalte fangdammer, der sigvannet samles opp og kontrolleres før det pumpes ut i avløpsnettet for rensing. Når det gjelder dannelse av gass, samles denne i brønner under fyllingene på området. Metangassen utnyttes til energiproduksjon ved at den ledes i ledning til Klemetsrud forbrenningsanlegg. Disse rense- /overvåkningsvirksomhetene vil kommunen for øvrig holde gående i mange år fremover, da staten pålegger overvåkning av utslipp fra avfallsdeponier i 30 år etter avvikling. Kommunen overvåker som følge av dette også to tidligere avviklede deponier, avviklet i hhv. 1963 og 1969. Det påvises stadig gassdannelse i disse tidligere deponiene, noe som indikerer at det fortsatt foregår en nedbrytning av avfallet i grunnen her (Oslo kommune, 2005-2). I og med avviklingen av Grønmo, må kommunen se på alternative løsninger for deponi. Næringsavfall overlates i større og større grad utelukkende til kommersielle aktører, og husholdningsavfallet material- eller energigjenvinnes. Det er i hovedsak rester etter forbrenning som i fremtiden behøver å deponeres, sammen med en liten andel av fraksjonene fra husholdningenes grovavfall. Det foreligger pr. i dag ikke noe konkret forslag om nytt areal for deponi. Arealer utenfor Oslo kommune vurderes, og gjenbruksstasjonen på Grønmo vurderes flyttet til Klemetsrud (Oslo kommune, 2005-2). Gruppen er forundret over at det faktisk ikke foreligger noe forslag, og er derfor noe tvilende til om kommunen greier å gjennomføre avviklingsplanen. Deponi kommer nederst i avfallspyramiden og bør unngås, så det er bra at Oslo finner på noe nytt. Men så lenge det finnes fraksjoner som må deponeres, må dette skje på en ordentlig måte, inntil alternativ behandling foreligger. Forbrenningsanlegg Oslo kommune ved Energigjenvinningsetaten eier og driver to forbrenningsanlegg for avfall. Det ene er Brobekk forbrenningsanlegg som ligger nord i byen. Dette ble først satt i drift i 1967 og var det første store avfallsforbrenningsanlegget i Norge. Brobekk produserer energi i form av at forbrenningen av avfall varmer opp vann som så utnyttes i Oslos fjernvarmeanlegg (Oslo kommune, 2006-7). Distribusjonen gjennom dette er regulert av en avtale med Viken Fjernvarme AS (Oslo kommune, 2005-3). Det andre forbrenningsanlegget ligger på Klemetsrud. Det har vært operativt fra 1986. Anlegget skiller seg fra Brobekk ved at det varmer vannet helt opp til damp. Dermed kan de lede denne gjennom en turbin og på den måten også generere elektrisitet i tillegg til varme. Klemetsrud produserer i også elektrisitet i en gassmotor som drives av metangass som ledes i rør fra deponiet på Grønmo, en svært miljøvennlig løsning i forhold til å slippe ut metangassen ved deponi (Oslo kommune, 2006-8). Energidistribusjonen her distribueres også gjennom Viken Fjernvarme AS. Tabell 3: Produksjon og restmaterialer ved kommunale forbrenningsanlegg (Oslo kommune, 2005-1, Oslo kommune, 2005-3, Oslo kommune 2005-4) Produksjon/restmateriale Brobekk Klemetsrud Avfall forbrent, tonn 106743 146920 Fjernvarme produsert, GWh 234,7 173,32 Elektrisitet produsert, GWh - 37,58 Elektrisitet fra gassmotor, GWh - 13,64 Slagg fra forbrenning levert Grønmo, tonn 44000 Jern/metall fra slagg til gjenvinning, tonn 5350 Aske til behandling utenfor Oslo, tonn 16850 Når det gjelder utslipp til luft og vann, ligger anleggene trygt under gjeldende EU-krav maksimumskrav. Tidligere i rapporten er Oslos anlegg sammenlignet med forbrenningsanlegget Heimdal varmesentral i Trondheim, og da viste utslippstallene at Oslo ligger bedre an. 18

Sammenlikningen gjaldt tall fra 2002 og siden da Oslos anlegg i tillegg fått installert såkalte DeNOx-anlegg, et nytt rensesteg som halverer utslippet av nitrøse gasser i forhold til tidligere. Men etter denne installeringen har anleggene slitt med økte utslipp av CO. Man har i løpet av 2005 forsøkt å korrigere dette, blant annet ved å optimalisere forbrenningen og avfallsblandingen som forbrennes (Oslo kommune, 2005-4). Oslo kommune fremhever at det ikke utgjør noen helserisiko å bo i nærheten av forbrenningsanleggene, noe som er dokumentert i en uavhengig rapport fra 2005 (Aftenposten, 2005-2, Oslo kommune, 2005-5). Men de vil fortsette arbeidet sitt med å redusere utslipp. I «Avfallsplan for Oslo Kommune 2005-2008» (Oslo kommune, 2005-2) skisseres dog ingen konkrete tekniske løsninger for å få til dette. Dette finner vi smått bemerkelsesverdig, siden det ramses opp i detalj hva som er gjort tidligere. Vi anser at når kommunen i såpass stor grad satser på energigjenvinning, som i et rent miljøperspektiv er dårligere enn materialgjenvinning (avfallspyramiden), er det fullstendig nødvendig med den aller siste og reneste teknologien. Av avfallet som forbrennes, er 46 % husholdningsavfall fra Oslo kommune som de er lovpålagt å forbrenne til selvkostpris. Resterende er næringsavfall som de tar markedspris for å behandle. Oslo betegner kapasiteten på anleggene sine som tilfredsstillende, og det er antagelig tilfellet, med tanke på at under halvparten av det mottatte avfallet er husholdningsavfall. Dette understrekes også av fremtidsplanene om å gå mot større grad av utsortering av både plast og våtorganisk avfall. Men av miljøhensyn kan en utvidelse likevel være nødvendig. Viken Fjernvarme behøver større kapasitet for å dekke sin populære fjernvarmeløsning. Som det er i dag, utnytter Viken ved underkapasitet på avfallsforbrenningsanleggene varme fra oljefyring, noe som gir store utslipp i forhold til avfallsforbrenning. Saken var oppe og under kritikk av Aftenposten (2004). Økonomiske årsaker, som økt salg, bør også kunne bidra til å tale for en utvidelse fra kommunens side. For å matche en større kapasitet, kunne anleggene i større grad ta i mot avfall fra andre kommuner der brennbart avfall går til deponi (jfr. avfallspyramiden). Utslipp ved transport ville da blitt en faktor å regne med for å sikre en mer miljøvennlig behandling. Transport Når det gjelder transport av restavfall og papir, som kommunen har ansvar for å hente hos husholdningene, er dette satt bort til private på anbud. Kommunen deles inn i fire deler, og avfallstransporten tas hånd om på følgende måte: Tabell 4: Hvem henter hva og hvor? (Oslo kommune, 2006-9) Område Henter restavfall Henter papir Område A, sentrum vest, Oslo vest Bentzen Transport Bentzen Transport Område B, sentrum øst, Oslo sørøst Reno Norge Reno Norge Område C, sentrum, Oslo nord Norsk Gjenvinning Ragn-Sells Område D, Groruddalen Ragn-Sells Ragn-Sells 4.1.4 Økonomi og resultater Sett i forhold til resten av landet, var Oslo kommunes renovasjonsgebyr på 1469 kr i 2005. Dette er betydelig lavere enn landsgjennomsnittet, som var på 1 870 kr. (Statistisk sentralbyrå, 2006-4). Dette kan fort endres til det verre, siden kommunen har vedtatt å innføre kildesortering av flere fraksjoner. Dette blir dyrere å gjennomføre. Prisen kan også reduseres noe om konkurranseutsetting blir innført i enda større grad enn i dag. I 2005 hadde Energigjenvinningsetaten et solid overskudd, mens Renovasjonsetaten gikk i minus. Driftsregnskap Renovasjonsetaten hadde som sagt et underskudd på flere millioner i 2005, både innenfor forvaltning og drift av behandlingsanleggene. Tallene i tabell 5 og 6 er hentet fra Oslo kommune (2005-3). 19

Tabell 5: Driftsregnskap 2005 Renovasjonsetaten, forvaltning Driftsutgifter 293 119 000 Driftsinntekter - 279 898 000 Netto driftsutgift 13 221 000 Budsjettert 29 537 000 Tabell 6: Driftsregnskap 2005 Renovasjonsetaten, behandlingsanlegg Driftsutgifter 113 621 000 Driftsinntekter - 103 210 000 Netto driftsutgift 10 441 000 Budsjettert - 25 453 000 Avviket skyldes i hovedsak lavere leveringsutgifter enn forventet. Avviket skyldes i hovedsak store tollkrav og merutgifter i avskrivninger. Energigjenvinningsetaten hadde derimot et stort overskudd, siden den opererer i et mer lønnsomt marked. Regnskapet i tabell 7 er hentet fra Oslo kommunes nettsider (2006-3). Tabell 7: Driftsregnskap 2005 Energigjenvinningsetaten Driftsutgifter 145 598 00 Driftsinntekter - 210 017 000 Netto driftsutgift - 64 420 000 Budsjettert - 71 767 000 Avviket skyldes flere mindre poster, blant annet mindre leveranse av fjernvarme enn antatt Tabell 5-7 viser at Oslo kommune tjener mye penger på å selge energi, men taper samtidig på å tilby avfallstjenester. Alt i alt går kommunen i overskudd innen avfallssektoren. Om flere tjenester konkurranseeksponeres, beregner kommunen å spare 10-20 millioner kr pr. år (Oslo kommune, 2005-6), og det vil virke positivt inn på Renovasjonsetatens økonomi. Renovasjonsgebyrer Gebyrnivået har tradisjonelt vært lavt i Oslo sammenlignet med andre storbyer i Norge, men som tabell 8 (nedenfor) viser, har prisnivået jevnet seg ut. Sett i forhold til landsgjennomsnittet har Oslo lavere driftskostnader per innbygger og per tonn avfall enn de andre. Stavanger har på sin side mye større grad av sortert husholdningsavfall. Dette skyldes at Stavanger har et system der flere fraksjoner blir sortert i hjemmene, og Oslo vil nok også få økt sin andel når plast og våtorganisk avfall blir kildesortert. Tabell 8: Prisnivå i de største bykommunene (Oslo kommune, 2006-3, Oslo kommune, 2005-6) Indikator Oslo Bergen Trondheim Stavanger Årsgebyr for avfallstjenesten (2005 + 1 år, 1 469 1 640 1 241 1 523 vanligste beholdertype) Driftskostnader per innbygger 510 877 608 - Driftsutgifter per tonn innsamlet avfall 1 257 2 005 1 545 - Kg husholdningsavfall per innbygger 406 452 393 420 Kg sortert husholdningsavfall per innbygger 181 180 138 273 Prisene bestemmes ut fra størrelsen på avfallsbeholdere og tømmehyppighet, men med ulike priser til husholdnings- og næringskunder (Oslo kommune, 2005-6). Gebyrene ventes å stige i de neste årene, for å finansiere kommunens ambisjon om økt grad av materialgjenvinning. Deler av avfallet vil gå trinn opp i avfallspyramiden presentert i x.x, fra energigjenvinning. Behandlingsmetodene for avfallet vil være mer tilpasset de ulike fraksjonene, og kapasiteten på forbrenningsanleggene vil bli forbedret. Dette vil påvirke avfallssituasjonen også i nabokommunene til Oslo, siden Oslo kan ta imot større deler av nabokommunenes restavfall, og la 20