Med byen i hodet og hodet i kroppen

Med byen i hodet og hodet i kroppen En refleksjon omkring grenser uttrykt i rom og tid og tekster med utgangspunkt i fem byplaner fra ulike tidsperioder i Trondheim kommune i Norge Sigmund Asmervik Grenser for hva man kan uten å sette grenser Å sette grenser betyr å kategorisere. Å kategorisere hører til noen av de mest grunnleggende fenomen vi som mennesker er dømt til å gjøre. Filosofen Mark Johnson og språkforskeren George Lakoff sier de slik i boka, Philosophy in the Flesh: Every living being categorizes. Even the amoeba categorizes the things it encounters into food or nonfood, what it moves toward or moves away from. The amoeba cannot choose whether to categorize; it just does. The same is true at every level of the animal world. Animals categorize food, predators, possible mates, members of their own species, and so on. How animals categorize depends upon their sensing apparatus and their ability to move themselves and to manipulate objects. (Lakoff & Johnson, 99, s.17 ) Som mennesker fungerer vi også ved å skjelne mellom likt og ulikt. Vi tolker hele tiden kategorier og grenser og gjør våre valg. Christopher Alexander gir i sin kjente artikkel, A City is not a Tree, et godt eksempel på hvor grunnleggende vår hjerne forholder seg til det å kategorisere: It is known today that grouping and categorization are among the most primitive psychological processes. Modern psychology treats thought as a process of fitting new situations into existing slots and pigeon holes in the mind. Just as you cannot put a physical thing into more one pigeon hole at once, so, by analogy, the processes of thought prevent you from putting a mental construction into more than one category at once. Study of the origin of these processes suggests that they stem essentially from the organism s need to Sigmund Asmervik, dr.ing. og arkitekt, prof. ved Institutt for landskapsplanlegging ved NLH på Ås. Forskningsinteresse: samfunnsplanlegging og retorikk. 29

reduce the complexity of its environment by establishing barriers between the different events which it encounters. It is for this reason because the mind s first function is to reduce the ambiguity and overlap in a confusing situation, and because, to this end, it is endowed with basic intolerance for ambiguity that structures like the city, which do require overlapping sets within them, are never the less persistently conceived as trees. ( Alexander, 66 ) Denne motstanden mot overlapp og flertydighet kan også demonstreres som eksperiment med persepsjon. I en slik sammenheng har Alexander gjennomført en undersøkelse sammen med en kollega. Forsøkpersonene ble presentert for et mønster med geometriske figurer i 1/4 sekund som overlappet hverandre eller var et eksempel på semi-lattice for å holde oss til terminologien i artikkelen. Når de skulle gjengi hva de så, viste resultatene en rekke eksempler på atkilte geometriske figurer uten overlapp (Se figur 1). Figur 1. Etter 1/4 sekund blir overlappende mønster til atskilte geometriske figurer Grenser i alle fag og profesjoner De fleste fag og disipliner arbeider med å kategorisere, delvis for å avgrense og definere det de finner, delvis for å beskrive nye kategorier. Å arbeide med grenser er med andre ord så sentralt at man fort blir ubevisst på hva man holder på med. Dette gjelder alle vitenskapstradisjoner fra Linnès naturvitenskapelige botanikk, Marx`s samfunnsvitenskapelige klasseinndeling og til litteraturforskningens ulike sjangere. Det faget som kanskje mest tydelig arbeider med 30

kategorisering og grensesetting er geografene som for en stor del stadig beskriver grenser og nye kategorier i rom og tid. Planlegging som ikke er en disiplin men en aktivitet har det ved seg at vi her aktivt i større grad setter grenser for å oppnå en bestemt hensikt i forhold til mer passivt å avdekke nye kategorier og grenser. Om vi går til en del av de mest innflytelsesrike ideologier for byplanlegging fra begynnelse av det 20. århundre vil vi se at kategorisering og grensesetting har vært svært sentral. Howards idé om the Garden City var sterk preget av avstandsog volumgrenser. Havebyene måtte lokaliseres så langt fra London at man overskred grensen for daglige arbeidsreiser til hovedstaden. Selve havebyen skulle avgrenses i utstrekning til gangavstander. Og størrelsen på disse byene skulle ikke bli større enn 32 000 innbyggere. Går vi til funksjonalismens byplanidealer så er ideen om separering og spesialisering, ved siden av ideen om sol, luft og lys, selve kjernen i denne ideologien, og da sterkt knyttet til Athen- Charterets firefunksjonelle by med : arbeid, bolig, rekreasjon og transport. Ideen om the Neighbourhood Unit var også sterkt preget av fysiske grensesettinger, også her med forestillinger om et lokalsamfunn bygd på bestemte avstander og dimensjoner. Gangavstand til sentrum i naboskapet skulle ideelt ikke være over ¼ mile eller ca. 400 m. Og innbyggertallet burde ikke være over 5 6000 innbyggere. Svært mye av de grensestudiene som geografer har arbeidet med har hatt som tema noe vi kunne kalle friksjoner i rom og tid, avstandsbetraktninger og reiselengder. Et av de mest illustrerende eksempler på dette er Walter Christallers studier av lokalisering og størrelse på ulike byer i Syd- Tyskland i 1933, og som ga grunnlag for det som senere ble til sentralstedsteorien. (Se figur 2) 31

Figur 2. Grenser i følge Christallers sentralstedsmønster Her ble begrep som influensområde og dominansområde utviklet, og som i veldig stor grad går ut på å studere grenser i rom og tid som grunnlag for fysisk planlegging av ulike funksjoner. Torsten Hägerstrand`s tidsgeografi kan sees på som sofistikerte betraktninger omkring tiden som friksjon for menneskelig aktivitet. Ser vi på dagens arealplanlegging er det nettopp kategorisering og grensedragning vi arbeider med. Dette gjelder både Plan- og bygningslovens reguleringsplaner og kommuneplaner. Reguleringsplanens åtte reguleringsformål og kommuneplanens seks arealkategorier fordeler rettigheter og plikter for grunneiere og folk flest. Streken på kartet som markerer skillet mellom en arealkategori i forhold til en annen, gjør noen rike og andre fattigere. Alle planer blir til i en kulturell kontekst og har ofte betydelige sosiale konsekvenser. Våre byer kan i stor grad tolkes som spor etter ulike former for kategoriseringer og grensedragninger. 32

Kroppen vet mer enn hodet I 1991 kom det ut en bok i Danmark med tittelen; Mærk verden. En beretning om bevissthet, skrevet av Tor Nørretranders. Store deler av boken handler nettopp om hvorfor og hvordan kroppen både kan og vet mer enn hodet. Vi skal se nærmere på fenomenene bevissthetens båndbredde og det halve sekunds forsinkelse. Poenget med uttrykket bevissthetens båndbredde kan kort sammenfattes slik: " Det vi oppfatter i et gitt øyeblikk er altså begrenset til en ekstremt liten del av den strøm av informasjon om våre omgivelser, som innløper fra våre sanseorganer," (Nørretranders 91, s.142) skriver professor Manfred Zimmermann fra det fysiologiske institutt ved Universitetet i Heidelberg i kursiv i konklusjonen av et kapittel i en omfangsrik lærebok for medisinstudenter for å understreke betydningen. Hvert eneste sekund bombarderes våre sanser med millioner bits av informasjon gjennom sansene våre; mens bevisstheten vår omsetter maksimalt 40 bits i sekundet. Bevissthet handler ikke om informasjon som er tilstede, men om informasjon som er borte. Det bemerkelsesverdige er at hjernen mottar en mengde informasjon med høy båndbredde, men bevisstheten får ikke vite noe særlig om det som foregår! Disse oppdagelsene fører til utsagn som: Å være bevisst om en opplevelse, betyr at den er forbi, og, det meste vi opplever, kan vi aldri noensinne fortelle hverandre. (Nørretranders 91, s.145) Forskningen i bevissthetens båndbredde fører oss lett over til fenomenet, sublimal persepsjon, sansning uten bevissthet. Sublimalt sanset er en påvirkning som er oppfattet, men som er så svak at den ikke blir oppfattet bevisst. Fenomen som sublimal sansning virker truende på vår vestlige oppfatning av virkeligheten. Det halve sekunds forsinkelse er ett annet fascinerende fenomen som omtales i Nørretranders bok. Den amerikanske nevrofysiologen Benjamin Libet har gjort banebrytende oppdagelser omkring de forberedelser som foregår i hjernen før vi beveger en finger eller leer på en fot. Libet har formulert seg slik om disse fenomenene: 33

"dette leder meg til å anta at utførelsen av enhver viljebestemt handling foregripes av særskilte ubevisste hjerneprosesser som begynner omkring 0,5 sekunder før handlingen" (Nørretranders 91, s. 237) Våre handlinger begynner med andre ord ubevisst! Selv om vi beslutter oss for en handling, er hjernen allerede gått i gang et halvt sekund før vi beslutter det! Det hele starter med ubevisste prosesser. Gjelder dette også språket? Byer finner sin form For 10 år siden skrev jeg en artikkel om at byer i større grad finner sin form enn at de formes i en tid da diskusjonen om arkitekters rolle i byforming var sentral i deler av debatten om byutvikling. Jeg beskrev hvordan byer finner sin form i forhold til seks forhold: De naturgitte forhold, Samfunnets produksjonsforhold, Teknologi, Organisasjon og makt, Lov- og regelverk og Planlegging og design. Når det gjelder naturgitte forhold er det opplagt for enhver at det finnes grenser gitt fra naturens side som er avgjørende for byers utvikling og form. Grensen mot vann, enten i form av ei elv, en fjord eller innsjø er et illustrerende eksempel. Byggegrunn og terrengform er andre forhold som bokstavelig fysisk setter grenser. Mer indirekte påvirker klima selvsagt også den fysiske formen, gjennom muligheten for ulike type vegetasjon og utformingen av bygg og anlegg. Samfunnets produksjonsforhold kommer også klart tilsyne som kategorier og grenser. Eiendomsforhold og eiendomsstrukturer er her sentrale. De påvirker klart både lokalisering av aktiviteter og utforming. Eiendomsstruktur og tomteverdi er hovedårsaken til de høye og svært smale bygningene vi finner i Amsterdam og i Tokyo. Måten store deler av varehandelen foregår på i dag i store shoppingsentra lokalisert langs hovedveger er et annet eksempel. Transportteknologien har i veldig stor grad vært med på å bestemme en bys grenser og form. Fotgjengerbyen ga sine grenser for fysisk utstrekning, sporvogn og jernbane en annen. Men det er i første rekke bilen i alle dens utgaver som i veldig stor grad har vært med på å gi form til dagens byer og tettsteder. Disse grensene for et byområde skapt av transportteknologien er vist i figur 3., hvor I er fotgjengerbyen, II sporvognsbyen, III bilbyen og IV den hurtiggående nye banebyen. 34

Figur 3. Ulik transportteknologi svekker avstandsfriksjonen og setter ulike grenser for byer. Organisasjonsformer og maktforhold har på ulike måter vært med på å sette grenser. Landets inndeling i kommuner av svært ulik størrelse og form har i mange tilfelle hatt særdeles stor innflytelse. Vi kan se mange eksempler på at byer har vært svært så kompakte før man fikk utvidelse av kommunens areal. Kommunegrensers betydning for tettsteders og byers utvikling kunne vært grunnlag for en studie i seg selv. I figur 4 som er hentet fra en artikkel om Trondheim i vekst fra 1972 stilles det for dette tema det interessante spørsmålet, Hva mener vi med Trondheim? Det er vist fire kategorier som alle gir et svar, de utbygde arealene, eller tettstedsgrensen, kommunegrensen, grensene for det regionale samarbeidet og grensene for det potensielle arbeidskraftområdet uttrykt som områder med en reiseavstand inn til sentrum på mindre enn 45 minutter med bil. 35

Figur 4. Trondheim som tettsted, kommune, region og arbeidsmarked. Sett i historisk perspektiv vil ofte kirkens makt som eiendomsbesitter gi klare grenser for en bys utvikling. Lov og regelverk gir direkte føringer for grensedragninger enten vi nå snakker om hvordan innføring av murtvang mange steder på midten av 1800-tallet eller dagens reguleringsplaner som angir formål, utnyttelse og delvis form på bebyggelsen. Trafikkreguleringenes krav til grensesetting i form av siktlinjer har betydd mye for utformingen av våre fysiske omgivelser. Planlegging og design har også selvsagt bidratt til utforming av våre byer og tettsteder i form av akser, kvartalstrukturer, vegutfoming og grenser mellom bebygde og ubebygde områder. Kort og spisst formulert kan vi snakke om at vi fra Hippodamus, festningsbyer og Camillo Sittes estetikkprinsipper har beveget oss fra tegnet form til mer og mindre selvregulerende system der kapital og jus er sentrale element. Planlegging og retorikk I de siste fem årene har jeg arbeidet ved NTNU sammen med studenter ved Geografisk institutt med å se på plandokumenter i Trondheim kommune som retoriske tekster. Plandokumenter er 36

særdeles velegnet for slike studier. Her skal man i stor grad fremme forslag til framtidige løsning er av hvordan arealer skal disponeres, fysiske anlegg utformes og ressurser fordeles. Gjennom plantekster, kart og modeller skal man overbevise en mottaker i form av et bygningsråd eller bystyre for å få de nødvendige vedtak. Med andre ord utfordres de retoriske ferdighetene hos forfatteren av plandokumenter. Sentralt i disse studiene har nyretorikken slik den kommer til uttrykk hos Chaim Perelman stått, men hvor også ulike tekster av Josè L. Ramírez har vært brukt. Spesiell oppmerksomhet har de retoriske figurene metaforer og metonymier hatt i disse studiene. Metaforer og metonymier Metaforen og metonymet er på mange måter de to mest sentrale retoriske figurer. Det er ulike måter å beskrive og omtale disse fenomenene på. Det gjelder både hver i seg og relasjonen mellom de. Går vi for eksempel til John Fiske og hans bok, Introduction to communication studies, så skriver han at med metaforen utrykker vi noe ukjent med noe som er kjent, og han skriver videre at en metafor ofte uttrykker både likhet og forskjell. Han bruker eksemplet med at skipet pløyer gjennom bølgene som eksempel på en metafor, hvor baugen på båten kan sammenlignes med plogskjæret. Når det gjelder metonymet som retorisk figur hevder Fiske at den grunnleggende definisjonen er at det er en del som står for et hele. Metonymet bekrefter et kjent fenomen i komprimert form. Om forholdet mellom metafor og metonym utrykker Fiske seg slik at om metaforen overfører kvaliteter fra et plan til et annet, så fungerer metonymet slik at det gir mening på samme plan. Fiske bruker uttrykket " crowned heads of Europe" som et metonym for å sammenfatte hva man legger i de kronede konger i Europa. (Fiske,90). Heradstveit og Bjørgo gir i deres bok om politisk kommunikasjon fenomenene metafor og metonym en sentral plass. De henviser til språkfilosofen John Searle når de forklarer begrepet metafor som ved å skille mellom den bokstavelige meningen til ordet eller setningen på den ene siden, og avsenderens intenderte mening med utsagnet på den andre siden. De skriver også om det de kaller den nyskapende og den konvensjonelle metaforen. Den nyskapende metaforen innfører et sterkt dynamisk element i språket. Den kan snu opp ned på ting, oppdage nye fenomen og sammenhenger, og derved skape endring. Det skulle være unødvendig her å peke på at den nyskapende metaforen ofte er et sentralt virkemiddel i all planlegging 37

ved at den åpner opp for nye begrep og derved lager nye grenser. Som en form for motsetning kan vi snakke om den konvensjonelle metaforen. Heradstveit og Bjørgo forteller oss at den metaforen vi ofte møter i dagliglivet er tilstivna klisjeer. Det blir liksom bare pynteord. Perelman bruker begrepet dormant metaphor, sovende metafor for ord og setninger som glir inn i tekster for å holde opp en slags positiv stemning i teksten. I planleggingsdokument støter vi ofte på ord som effektivitet, fleksibilitet og bærekraftig utvikling. Dette kan sees på som konvensjonelle eller sovende metaforer. Når det gjelder metonymbegrepet går Heradstveit og Bjørgo til Roman Jakobson og hans kjente artikkel fra 1953, Two Aspects of Language and Two Types of Aphasic Disturbances. Kort sagt mener Jakobson at to ulike type av afasi gir eksempler på manglende evner til å tale og tenke metaforisk og tilsvarende evne til å tenke og tale metonymisk. Den første gruppen med talevansker er ikke i stand til å bytte ut et ord med et annet på grunn av likhet som for eksempel begrepene kniv med skjæreredskap. Dette kaller Jakobson similarity disorder. Den andre gruppen er ikke i stand til å kombinere ord i en kontekst basert på funksjonell nærhet som for eksempel, kniv og gaffel. Han sier at denne gruppen som ikke mestrer metonymiske koblinger lider av contiguity disorder. Om metaforen bygger på likhet så er metonymet basert på nærhet. Som vi nå etter hvert ser er disse to begrepene nært knyttet sammen. Begge er dynamiske element i språket og er avhengig av tid og sted. De er med andre ord svært så kontekstavhengige. Av disse grunner liker jeg ofte å tale om at et begrep, en setning har metaforisk eller metonymisk kraft. Noe forenklet kan vi si at den ekte metaforen åpner opp, den utvider, mens metonymet bekrefter og komprimerer. Metaforen har oppmerksomhet mot framtiden mot det ukjente, metonymet retter seg i sterkere grad mot fortiden og det kjente. Et begrep kan i en forsamling ha metonymisk kraft fordi ulike koder og sammenhenger er kjente, mens i en annen forsamling hvor begrepet er ukjent, kan utløse en metaforisk virkning. Over en tidsperiode kan det som i begynnelsen hadde metaforisk kraft endre seg over tid til å fungere metonymisk. Et eksempel på dette i planleggingssammenheng er begrepet grønne lunger. Vi kan også se at på flere måter er metaforen frigjørende og nyskapende, mens den metonymiske kraften kan være samlende, men også undertrykkende. Ulike ritualer har ofte en meget sterk metonymisk kraft. Jeg tenker for eksempel på tekster knyttet til dåp, innvielser og begravelser. Metaforer og spesielt metonymer gir oss innsikt i språkets makt, ved å minne oss om at det 38

setter grenser for rett og galt, for å inkludere og å ekskludere. På engelsk blir det å synde uttrykt ved verbet to trespass, å overskride en grense. Kulturgeografen Gunnar Olsson har uttrykt dette slik: Oh, to sin is to trespass. To trespass is to cross a boundary. To cross a boundary is to break a definition. To break a definition is to create. To create is to be different. To be different is to sin. To sin is to live in selfreference. (Olsson, 91, s. 16) Bruk av metaforer og metonymier i plantekster handler derfor også i sterk grad om å utøve makt. Den har makt som kan beherske kategorier og grenser i tid og rom ved å dra linjer og feste symboler til tekster og kart. Metaforer i plandokumenter har en tendens til å ta utgangspunkt i geometrien og biologien. Dette er kanskje ikke så underlig. Planlegging handler i stor grad om romlige fenomen og planer blir laget av mennesker og for mennesker. Fra geometrien kan det lett nevnes i fleng; sentrum og periferi, tangent, avstand, diagonal og omkrets. Byer og hus omtales ofte som om de var levende vesener med; byens hjerte, husets kropp, transportårer som sørger for den nødvendige sirkulasjon og vekst som stort sett omtales som et positivt fenomen, om da ikke ukontrollert byvekst omtales om en kreftsvulst. Primære metaforer hos Johnson og Lakoff George Lakoff og Mark Johnson ga metaforbegrepet en ny tolkning med boka, Metaphors We Live By, i 1980. Disse forfatterne knytter språk og metaforer mer direkte til våre kroppslige erfaringer. Når vi snakker om høy moral, om falle i søvn, så knytter vi betydningen til romlige metaforer knyttet til kroppslige erfaringer i henhold til disse forfatterne. Oppover og framover er nesten alltid knyttet til positive hendelser, mens motsatt er nedover og bakover ofte knyttet til mer negative erfaringer. Lakoff og Johnson opererer med det de kaller primære metaforer nært knyttet til våre kroppslige erfaringer. Sentralt er hvordan vi opplever kroppen vår som en beholder,(container), og hvordan disse erfaringene er med på å gi oss begrep som ute og inne, oppe og nede, innenfor og utenfor. Vi bærer også med oss fra våre kroppslige erfaringer fenomen knyttet til krefter og barrierer som har gitt oss begrep som balanse, tungt og lett, trangt og åpent. Det er kraft og makt i de små preposisjoner! 39

Disse primære metaforene kombineres i utallige sammenhenger og er med på å knytte oss mer kroppslig til språk og begrep. Og derfor er titlene til et par andre bøker av Johnson og Lakoff, The Body in the Mind, og Philosophy in the Flesh, illustrerende for denne måten å se på språket på som kroppslige metaforer. Nørretranders har også minnet oss om at kroppen vet mer enn hodet. Trondheim - en historisk by I denne teksten vil jeg gå nærmere inn på er hvordan ulike former for ideologiske, institusjonelle og sosiokulturelle grenser har preget byutviklingen i en bestemt by, Trondheim med sine 147 000 innbyggere fordelt på vel 320 km 2. Dette vil jeg gjøre ved å gå inn i fem byplaner fra ulike tidsperioder for å se på hvordan ulike former for kategoriseringer og grensedragninger kommer til syne i plandokumentene og hvordan de har manifestert seg som fysiske elementer. Jeg vil inn i hodene på planleggerne, inn i plantekstene for å jakte på grensefenomener som har hatt betydning for at byen er blitt som den er. Og jeg vil også se spesielt på ulike metaforer og metonymier i de ulike plantekstene. De fem byplanene jeg bruker for denne undersøkelsen er: 1. Cicignons plan fra 1681 2. Sverre Pedersens plan for Midtbyen i Trondheim fra 1936 3. Generalplanen for Trondheim Prinsippforslag til byutvikling/trafikkplan for Midtbyen fra 1965 4. Disposisjonsplan for Heimdal fra 1971 5. Kommuneplan for Trondheim fra 1979 Før jeg går nærmere inn på innholdet i disse planene skal vi se kort på Trondheims historiske utvikling. I 1997 feiret Trondheim sitt 1000 års jubileum. I følge sagaen lot kong Olav Tryggvson reise hus der på Nidelvens bredd og fastsatte at det skulle være en kjøpstad. I ca. 200 år fra grunnleggelsen i 997 til kong Sverres død i 1202 er Trondheim, eller Kaupangen som den ble kalt på den tiden, hovedstad i Norge. Etter Hellig Olavs fall i 1030 på Stiklestad ble byen i tillegg til å være kongesete og en betydelig handelsplass også det religiøse senteret i landet. Omkring år 1300 opplevde byen et foreløpig høydepunkt med en befolkning på om lag 2500. I forfallsperioden som ble innledet med svartedauden gikk det tilbake med byen, utvidelse var uaktuell og folketallet sank til under 1000. Fram til 1536 var byen erkebispesete, men mistet sin posisjon som religiøst senter som følge av reformasjonen. I løpet av 1600-tallet 40

skjer det en utvikling av byen først og fremst på grunn av økonomisk oppsving. Byen hadde hatt flere branner, men det er først og fremst den store bybrannen i april 1681 som har hatt stor betydning for byens planer og utbygging. Bare strøket lengst i sør rundt Domkirken og Kongsgården ble spart i tillegg til noe av bebyggelsen lengst i vest. Det var etter den brannen general Johan Caspar von Cicignon utarbeidet den barokkinspirerte reguleringsplanen som er blitt så berømt og som har hatt så stor betydning for utviklingen av Midtbyen i Trondheim. På midten av 1700-tallet hadde innbyggertallet steget til 7000, og byen hadde en kulturell blomstringstid på denne tiden. Flere praktbygninger som huset byens bedre borgerskap ble bygget på slutten av 1700-tallet. Ved folketellingen i 1801 hadde innbyggertallet nådd 8850 innbyggere og i 1850 var tallet steget til ca. 15 000. Etter flere større bybranner ble det i 1846 innført murtvang i Midtbyen. Det førte bl.a. til at arbeiderbydelen på Bakklandet på andre siden av Nidelva vokste kraftig da man fortsatt kunne bygge i tre her. Innbyggertallet økte stadig på slutten av 1800-tallet og i 1892 ble det en betydelig byutvidelse. På dette tidspunkt utgjorde byens areal beskjedne 6,9 km2. Dette var bygrensene fram til 1952. Etter 1900 vokste byen raskt. Elektrisk kraft kom i 1890-årene og i 1901 kom den første sporveien til byen. Nye murgårder bygges og forskyver delvis den gamle trehusbebyggelsen. Jernbanens inntreden i 1921 får stor betydning for den videre byutvikling. I 1910 ble det arrangert en reguleringskonkurranse for den videre utvikling av byen. Dette førte til at arkitekt Sverre Pedersen og den svenske ingeniøren Fritz Berger fikk i oppdrag å utarbeide den endelige planen som ble vedtatt av bystyret i januar 1913. På midten av 1930-tallet utarbeidet Sverre Pedersen en ny og radikal plan for Midtbyen sterkt påvirket av funksjonalismens idealer. Fra 1. januar 1964 skjer det en svært viktig grenseendring for Trondheim kommune. Fem kommuner slås sammen til en ny Stor- Trondheim kommune. I tillegg til gamle Trondheim kommune inngår nå de tidligere nabokommunene Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset i storkommunen. Til sammen utgjør disse i alt 322 km2, og folketallet er vel 100 000 innbyggere. Ny bygningslov av 1965 trer i kraft 1.1.1966 og som setter krav om at alle landets kommuner skal utarbeide sin generalplan for hele kommunens areal. Diskusjonen omkring denne første generalplanen fører til at man vedtar å bygge en større avlastningsby med 50 000 innbyggere i Heimdalsområdet 10 41

kilometer sør for den historiske bykjernen. En stor nordisk arkitektkonkurranse blir utskrevet i 1968 og en disposisjonsplan basert på vinnerutkastene blir vedtatt i 1971. Generalplanen blir etter hvert erstattet av kommuneplanen av 1979 og flere kommuneplaner på 1980- og 1990-tallet. Trondheim har i dag ca. 147 000 innbyggere. Cicignons plan fra 1681 Natt til 19. april 1681 la en overveldende bybrann størstedelen av Trondheim i aske. Vel to måneder senere, 25. juni, sendte byens magistrat brev til kongen i København der det ble bedt om at det ble satt i gang tiltak for å bygge opp byen. Denne oppgaven fikk de to offiserene Johan Caspar von Cicignon og generalkvartermester Anthony Coucheron av kong Christian V. Historien forteller at de ankom til byen i midten av juli. Planen ble underskrevet av Cicignon 28. august samme år og approbert av kong Christian V nede i København allerede 10. september. Den 25. juli ble det utstedt en rekvisisjon som skulle anvendes. Her nevnes; Spader, hacher, kueføder og boorstenger, og for øvrig trengtes en ikke ubetydelig mengde snorer. I et brev av 6. august skriver Cicignon at han kommer til å avslutte sitt arbeid i Trondhjem om ca. tre dager. På dette tidspunkt må altså i et hvert fall selve planlegningsarbeidet på nærmeste vært avsluttet, men det ser ut til at også utstikningen av byen var unnagjort før Cicignon forlot byen. ( Kregnes 81). Byen ble bokstavelig stukket ut og grensesatt. Alt dette skjedde i løpet av en knapp måned. To tema var sentrale når de nye grensene skulle settes, brann og krig. Brede rettlinjede gater skulle erstatte smale krumme gater og veiter skapt i middelalderen for å hindre at nye bybranner spredte seg. Byen ble delt i fire store kvartaler skilt med gater på 60 alens bredde, eller nesten 40 meter brede gater( 1 alen = 0,6326 m). Der disse to hovedgatene, Munkegata og Kongensgate krysset hverandre ble det nye torget anlagt med en sidebredde på 170 alen. I de fleste byplaner på slutten av 1600-tallet inngikk festningsanlegg som sentrale deler av planen. Så også med Cicignons plan. Bastionene mot vest på tvers av det smale landarealet mellom elva og fjorden eksisterte allerede før den store bybrannen. Det virkelig nye som bringes inn er Kristiansten festning på en høyde noen få hundre meter øst for det historiske bysenteret. I tillegg inngikk Munkholmen festning i fjorden like utenfor utløpet av Nidelva. I tillegg til de nye grensene basert på brannvern og forsvar inngikk det 42

også betydelige estetiske vurderinger influert av idealer fra barokken med et veloverveid system av akser. Det estetiske falt her på flere steder sammen med forsvarstekniske ønsker om rette siktlinjer. Munkegata som går fra Domkirka i retning Munkholmen er et eksempel på dette. Figur 5. Cicignons plan fra 1681. Tegning av Erik Lorange, ( Lorange, 95) Ser vi nærmere på teksten som beskriver planen har den fem overskrifter; Trondheim by, Det gamle festningsverk, Festningen Munkholmen, Krisatiansten og Møllenberg. Avsnittet om Trondheim by er stort sette begrenset til å omtale strøm- og vannforhold i elva og å angi breddene på de 10-12 gatene som nevnes i planen. De andre fire avsnittene handler så å si utelukkende om ulike former for grensesettinger i form av festningsverk tilpasset terreng og forsvarstekniske hensyn. Språket i beskrivelsen til planen er preget av geometriske metaforer knyttet til krigføring og estetikk. Linjer og akser er sentrale. I forhold til Lakoff og Johnson`s primære metaforer finner vi klare 43

trekk av å se på byen som en "container" et avgrenset område som skal forsvares, og hvor krefter som utspiller seg i krig med prosjektiler og deres baner, som klart romlige metaforer knyttet til festningen oppe på høyden som utgangspunkt for å forsvare byen som ligger der nede. Den store oppmerksomheten på brann og brannsikring gir både geometriske metaforer og mer kroppslige assosiasjoner til utålelig varme fra flammer og til smerte, død og ødeleggelse. Teksten gir også rom for tanker knyttet til begrepet syklus. Det som er brent ned og øde skal igjen bli til liv. Sverre Pedersens plan for Midtbyen fra 1936 Sverre Pedersen, (1882 1971), var den dominerende skikkelsen innen norsk byplanlegging fra rundt 1910 og fram til langt ut på 1950- tallet. Han har satt mange spor etter seg i Trondheim. Så tidlig som i 1909 ble han premiert i en arkitektkonkurranse der han leverte et forslag sammen med sin svenske venn F.W. Berger. På bakgrunn av denne konkurransen utarbeidet Pedersen den første byplan som omfattet områdene i en radius på to tre kilometer ut fra sentrum, en grensesprengende plan på flere måter. Pedersen ble tidlig kjent for å ville tilpasse sine byplaner topografien, og inspirert av Camillo Sitte arbeidet han ofte med krumme gateløp. Det er vel også riktig å si at han sto med et bein i den nyklassiske arkitekturen og et annet i havebyidealet med utgangspunkt i Ebenezer Howard`s idèer. I tillegg var de fleste av hans arbeider til dels sterkt preget av en nasjonalromantisk stil. Derfor er hans byplan for Midtbyen i Trondheim et merkelig intermesso i hans karriere. Denne planen er et rendyrket produkt av funksjonalismens idealer, hvor kravet om lys og luft er gjennomgående. Så å si all den gamle lave trehusbebyggelsen er forutsatt fjernet til fordel for lamellblokker i fire og fem etasjer. Pedersen er lojal mot Cicignons brede gatenett, og vil gjerne ha fjernet flere av de gamle veitene som han finner upassende i en moderne funksjonalistisk by. Ved siden av lys og luft er kravet om brede gjennomfartsgater et sentralt tema i planen. Nettopp disse moderne gatene fylt med biler introduserer en ny type grenser og barrierer som er blitt så karakteristiske i våre byer spesielt fra 1960- tallet og utover. 44

Figur 6. Sverre Pedersens plan fra 1936 Når det gjelder Pedersens plan fra 1936 har vi hatt tilgang på hans egen beskrivelse til planen på rundt 30 sider og til et par avisreferater fra et møte som ble holdt i Harmoniens festsal 29 april samme år, og som ganske detaljert gjør rede for professorens orientering om saken med lysbilder og modeller. Det var et stort oppbud av fagfolk representert ved borgermester, bygnings- og skjønnhetsråd, helseråd, brannstyre, ingeniør- og arkitektforeninger som var tilstede i tillegg til byene handelsstand og representanter for bank og forsikring. Allerede i ingressen i et av avisoppslagene annonseres Pedersens plan som, En vakrere by med mer sol og luft. Sol og luft er kanskje de sterkeste metaforer som funksjonalismen brakte med seg, og som etter noen tiår snarere fungerer med sin metonymiske kraft mer enn som det metaforiske forfriskende innslaget det var på 1930-tallet. Sol og luft bærer i seg både geometriske, romlige og helsemessige biologiske antydninger. Sol og luft i byer forbinder vi gjerne med åpne rom og plasser uten skjemmende skygge på våre breddegrader, og sol og luft var på mange måter veien til helbredelse fra tuberkulosen via soling under ulltepper på luftige balkonger. I selve planbeskrivelsen finner vi flere typiske metaforer basert på 45

geometriens vokabular. Her skrives det om byens sentrum, gater som danner et kors, og et moderne ubebygd belte. Begrepet moderne som stadig blir brukt i denne teksten, er interessant. På 30-tallet var nok modernitetsbegrepet stort sett oppfattet som noe positivt, med en metonymisk kraft som minnet leserne om noe som gikk opp og fram, om noe dynamiske i bevegelse til et bedre samfunn ikke minst materielt, med biler og økende trafikk som et sunnhetstegn. I teksten finnes det også en setning som taler om at et område skulle kunne nyte godt av den livgivende trafikk. Av mer kroppslige utrykk så finner vi formuleringer om veitenes munning, en byorganisme og byggets opprinnelige skikkelse. Pedersen skriver også om intime bypartier. Generalplanutkast fra 1965 På midten av 1960-tallet var det flere foret Trondheims grenser. Fra 1.1. 1964 ble en ny storkommune etablert som resultat av en større kommunesammenslutning. Ny bygningslov av 1965 krevde at alle landets kommuner skulle lage en generalplan som omfattet hele arealet i kommunen. I 20 års perioden fra 1950 til 1970 økte befolkningen med hele 40 %, mens arealforbruket pr. innbygger økte med enorme 80 % i samme perioden. Dette betydde at det bebygde arealet økte to og en halv gang fra rundt 18 km2 til 42 km2. Med andre ord en grensesprengende utvikling. Svaret på denne uvanlig dynamiske sitasjonen ble diskutert og senere konkludert i et avgjørende dokument som lå på bordet våren 1965. Trondheim kommune hadde fått sitt prinsippforslag til byutvikling som en del av arbeidet med å lage en generalplan. Denne rapporten er gjennomsyret av fenomenet vekst. Alle fenomen øker, alle kurver går oppover og alt skal bli så mye bedre. Rapporten konkluderer med at gamle Trondheim sentrum må få sitt avlastningssentrum, med tilhørende boligområder i Heimdalsområdet 10 kilometer sør for det gamle bysenteret, med plass for i alt 50 000 innbyggere. 46

Figur 7. Ulike byvekstmodeller for Trondheim fra 1965 I generalplanarbeidet er det spesielt ei grense som blir intenst debattert, grensa mot bymarka. Hvor langt inn i dette unike rekreasjonsområdet skal man kunne bygge boliger, skoler og butikker. I dette generalplanarbeidet dukker det opp, uventet for mange, en ny grensediskusjon. Hvor mye dyrka mark skal en kunne bygge ned i veksten og velstandens navn? Landbruksarealer blir en ny og viktig kategori i arealplanleggingen. Prosessen med generalplanen endte med at departementet satte nye grenser for hvor utbygging kunne godkjennes i forhold til førsteklasses jordbruksarealer. Som allerede nevnt er teksten gjennomsyret av vekstmetaforen. Vekstbegrepet gir både romlige og biologiske tolkningsmuligheter. Veksten krever plass. Nye grenser for utbyggingsområder må settes. Inspirasjon fra engelske New Towns gjør at man romlig tenker seg en atskilt enhet utenfor de eksisterende byområdene. Man bygger en ny "container" 10 kilometer utenfor den gamle. Vekstbegrepet gir også mening i den betydning at alt skal bli større og derved bedre, man vokser for å bli voksen med vett og forstand. Veksten gir også positive konnotasjoner til trær og vekster. Men teksten har også anmerkninger om at veksten kan være problematisk. For stor biltrafikk i for smale gater kan hindre "flyten i årene" og høye nye bygninger kan 47

bokstavelig talt sette den største bygningen i byen, domkirken, i skyggen. Heimdalsplanen fra 1971 Vedtaket om å etablere et nytt regionalt senter med tilhørende store boligområder, ble fulgt opp med en stor nordisk arkitektkonkurranse i 1968. Forfatterene av de to beste forslagene fikk i oppdrag å utarbeide en disposisjonsplan for den nye byen. Planforslaget behandler grenser på ulike måter. I utgangspunktet var store deler av byggegrunnen svært uegnet for bygging da det er kvikkleire i et større område. Avgrensning til dyrka mark er et sentralt tema rundt 1970. Dette setter sine spor i form av grenser. Plandokumentet inneholder også diskusjoner og forslag i forhold til institusjonelle grenser som lokalisering og dimensjonering av barnehager, skoler og institusjoner for eldre. Et meget sterkt differensiert vegnett fra en overordnet E-6 via ulike vegklasser ned til atskilte gang- og sykkelveger i to nivåer gir området en rekke barrierer i form av fysiske grenser. Plandokumentet demonstrerer både ideen om neighbourhood unit og Chris Alexanders`s beskrivelse av byplaner basert på det han kaller, treepatterns. 48