Sysselmannens rapportserie Nr. 1/2006
BAKGRUNN... 6 FORMÅL... 7 METODE... 7 DOKUMENTETS OPPBYGGING... 7 TURISMEN PÅ SVALBARD... 9 KORT HISTORIKK... 9 POLITISKE MÅL OG FØRINGER... 10 ST. MELD. NR. 39 (1974-75) VEDRØRENDE SVALBARD... 10 ST.MELD. NR. 40 (1985-86) SVALBARD... 10 ST.MELD. NR. 50 (1990-91) OM NÆRINGSUTVIKLING PÅ SVALBARD... 10 ST.MELD. NR. 22 (1994-95) OM MILJØVERN PÅ SVALBARD... 11 ST.MELD. NR. 9 (1999-2000) SVALBARD... 11 SAMMENFATNING AV OVERORDNEDE OG POLITISKE MÅLSETTINGER OG FØRINGER FOR TURISME OG FRILUFTSLIV PÅ SVALBARD... 12 NOU 1999:21 LOV OM MILJØVERN PÅ SVALBARD OG... 13 OT.PRP. NR. 38 (2000-2001) OM LOV OM MILJØVERN PÅ SVALBARD... 13 REISELIVSUTVIKLING... 14 TURISME SOM VIRKEMIDDEL I NORSK SVALBARDPOLITIKK... 14 UTVIKLING SIDEN 1990... 15 ANTALL TURISTER PÅ SVALBARD... 15 CRUISETURISMEN... 17 INDIVIDUELL FERDSEL... 20 Antall personer og antall meldinger... 21 Formål med reisen fordelt på personer... 21 Antall personer i felt fordelt på måned... 22 AKTØRER I REISELIVSNÆRINGEN... 22 Lokale aktører... 22 Eksterne aktører... 23 ORGANISERTE AKTIVITETER... 23 ØKONOMI OG SYSSELSETTING... 24 LOKAL ORGANISERING... 24 FRILUFTSLIV... 25 JAKT OG FANGST... 25 FERSKVANNSFISKE... 26 HYTTER... 27 TURAKTIVITET... 27 LOVVERKET OG FORVALTNINGSPLANER... 28 SVALBARDMILJØLOVEN... 28 Innledende bestemmelser og aktsomhetsplikt... 28 Verneområder... 29 Flora og fauna... 29 Kulturminner... 29 Arealplanlegging... 30 Forurensning og avfall... 30 Ferdsel... 30 Motorferdsel... 31 Motorkjøretøy... 31 Motorfartøy... 31 Luftfartøy... 31 Hytter... 31 FORSKRIFTER TIL SVALBARDMILJØLOVEN... 31 Forskrift om høsting... 31 3
Motorferdselforskriften... 32 Leirforskriften... 32 Forskrift om konsekvensutredninger og avgrensing av planområdene på Svalbard... 33 Virgohamna... 33 Magdalenefjorden... 34 Verneområder... 34 ANDRE RELEVANTE FORSKRIFTER... 35 Turistforskriften... 35 Forskrift om kontroll med passasjerskip på Svalbard av 29. juni 1984 nr. 1319... 36 FORVALTNINGSPLANER... 36 Forvaltningsplan for friluftsliv og turisme... 36 Forvaltningsplaner for vernede områder... 37 Kulturminneplanen... 37 Reiselivsplan for Svalbard... 38 ANDRE REISE- OG FRILUFTSLIVSRELATERTE TILTAK OG AKTIVITETER... 39 SYSSELMANNEN PÅ SVALBARD... 39 Informasjonstiltak... 39 Trykksaker... 39 Internett... 40 Annet... 40 Ferdselsreguleringer... 40 Skilting og andre fysiske tilretteleggingstiltak... 40 Miljøovervåking... 41 Feltinspektører... 41 Annen kontroll- og inspeksjonsvirksomhet... 42 Statistikk... 43 NORSK POLARINSTITUTT... 43 MOSJ Miljøovervåking for Svalbard og Jan Mayen... 43 NORDISK RÅDS PROSJEKTER... 43 Integrering av miljøhensyn i turistsektoren... 43 Overvåking av natur og kulturminner... 44 Integrering av miljøhensyn i forsknings- og undervisningssektoren... 44 Naturveiledere i Arktis... 44 REISELIVSNÆRINGEN... 44 Svalbard Reiselivsråd... 44 Guide- og turlederopplæringen på Svalbard... 45 Retningslinjer for organisert scooterferdsel... 45 Svalbardvettreglene... 46 Prosjektengasjement... 46 Gjesteundersøkelser... 46 Miljørettet reiseliv Svalbard... 47 Statistikk... 47 Association for Arctic Expedition Cruise Operators (AECO)... 47 MILJØVERNORGANISASJONER... 48 WWF... 48 SAMARBEIDET MELLOM SYSSELMANNEN OG REISELIVSNÆRINGEN... 48 Svalbard Reiselivsråd... 48 Turoperatørene... 48 STATISTIKK... 49 SIKKERHET OG REDNINGSTJENESTE... 51 GENERELT OM SIKKERHET... 51 Plikter og krav som følger av regelverk... 51 Sikkerhet ved ferdsel til sjøs... 51 Sikkerhet ved ferdsel på land og is... 53 REDNINGSTJENESTE... 54 ANTALL SØK OG REDNING (SAR) OG AMBULANSEOPPDRAG... 56 MULIG FREMTIDIG UTVIKLING... 56 VOLUM... 56 4
FERDSEL OG AKTIVITETER... 58 UTFORDRINGER OG STRATEGIER... 58 VOLUM OG FERDSEL... 58 Innledning... 58 Volum bør det settes begrensninger på antall turister til Svalbard?... 59 Ferdselsformer på Svalbard... 60 Ferdsel i lufta... 60 Ikke motorisert... 60 Motorisert... 61 Ferdsel til lands... 61 Ikke motorisert - sommer... 61 Motorisert sommer... 62 Ikke-motorisert vinter... 63 Motorisert ferdsel vinter... 63 Scooterfrie områder... 66 Ferdsel til vanns (båt- og cruisetrafikk)... 67 Ferdselsreguleringer... 72 Kulturminner... 72 Natur... 73 ANDRE AKTIVITETER... 73 Leiretablering og andre overnattingsformer i terrenget... 73 Leiretablering... 74 Bruk av hytter til turistformål - næringshytter... 75 Andre overnattingsformer i terrenget... 78 Bruk av statens hytter... 80 Utsetting av depoter... 81 Avfall og brenning av bål... 81 Jakt og fiske... 82 INFORMASJON OG TILRETTELEGGING... 83 Informasjon... 83 Brosjyrer... 84 Internett... 84 Svalbardporten... 84 Forholdet til media... 85 Annet... 86 Skilting og fysisk tilrettelegging... 86 Skilting... 86 Merking av stier... 87 Bålplasser... 88 Merker/suvenirer i terrenget... 88 SAMARBEID... 89 OVERVÅKNING OG KONTROLL... 90 Inspeksjoner og kontroller... 90 Miljøovervåkning... 91 Statistikk... 92 SIKKERHET... 92 Generelt... 92 Sikkerhetstiltak... 93 Nødpeilesender... 93 Isbjørnsikring... 93 Feltlogg... 94 Sikkerhetsbrosjyre... 94 ANNET... 95 Markedsføring i reiselivsnæringen... 95 Sysselmannens prosjektengasjement... 96 Vedlegg: Oppsummering av høringsuttalelser 5
Bakgrunn Siden St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard utpekte turisme som en av tre satsingsområder for næringsutvikling på øygruppen, har det vært en stor vekst innen turisme til Svalbard. Antall gjestedøgn i Longyearbyen er nesten firedoblet fram til i dag, til i underkant av 78 000 gjestedøgn i 2004. Det er siden 1990 etablert en rekke lokale selskaper innen reiselivsnæringen og ca 230 arbeidsplasser i Longyearbyen var per 2003 direkte eller indirekte tilknyttet reiselivet. Antall gjestesenger i Longyearbyen er over 700, mot drøyt 200 for 12 år siden. Flykapasiteten til og fra Longyearbyen er økt fra 4-6 flygninger per uke på midten av 1990-tallet til 14-16 fly per uke i høysesongen. Turistene kommer ikke til Svalbard for å sitte på et hotell i Longyearbyen; de etterspør aktiviteter og opplevelser. Reiselivsnæringen har derfor utviklet en rekke produkter, hovedsakelig produkter hvor natur- og kulturopplevelser er hovedelementet. Dette fører til en økt ferdsel ut i naturen både til lands og til vanns, en økt belastning på miljøet og nye utfordringer knyttet til sikkerhet. Cruiseturismen på Svalbard har mer enn 100 års tradisjon. Frem mot 1990-tallet hadde trafikken en jevn økning, mens det de siste ti årene har vært en mer betydelig vekst. På begynnelsen av 1990-tallet var antall personer om bord i cruisebåter til Svalbard 15 000 18 000 per år, et tall som rundt årtusenskiftet var kommet opp i 25 000 30 000. Cruisetrafikken er i vekst på verdensbasis og trendene tilsier fortsatt økning til mer fjerntliggende områder, som for eksempel Arktis. På Svalbard har det også vært en økning i den såkalte ekspedisjons-/kystcruisetrafikken. Lokale og eksterne turoperatører bruker passasjerbåter med plass til opp til 200 passasjerer for ekspedisjonspregede reiser rundt på gruppen, hvor mange ilandstigninger utgjør en viktig del av produktet. Dette har ført til at stadig flere steder, som tidligere sjelden eller aldri ble besøkt, nå jevnlig besøkes av turister. Over 160 ilandstigningspunkter kan årlig kartfestes på Svalbard. Siden 1990 er det kommet to nye stortingsmeldinger om Svalbard og det er utarbeidet en ny miljøvernlov. Her forsterkes føringene på at utviklingen som finner sted i reiselivet ikke må komme i konflikt med miljømålene; mål som i samme periode er blitt høyere. Samtidig framheves at det fortsatt skal legges til rette for at reiselivsnæringen skal være en av basisnæringene på Svalbard. I tillegg er det fremhevet at det ikke må utvikles produkter som kan medføre sikkerhetsmessig risiko. I juli 2002 trådte Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) med tilhørende, forskrifter, i kraft. Samtidig ble Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard revidert. Det nye lovverket har også konsekvenser for reiselivsutviklingen på øygruppen. Lover, regler og reguleringer er viktige verktøy for forvaltningen av turisme og friluftsliv på Svalbard. Alle utfordringene løses imidlertid ikke gjennom regelverket og reguleringer. Andre tiltak som for eksempel informasjon, opplæring, tilrettelegging og samarbeid, er viktige og kan i mange tilfeller gi bedre effekt enn forbud og påbud. 6
I kjølvannet av denne utviklingen dukker det stadig opp nye spørsmål og utfordringer som forvaltningen må ta stilling til. Sysselmannen følte derfor behov for et strategidokument som behandler dette temaet og som kan være et verktøy i forvaltningen av friluftsliv og turisme på Svalbard. Formål Dette dokumentet har tittelen Turisme og friluftsliv på Svalbard Utvikling, politiske føringer, rammebetingelser, utfordringer og strategier - og: Gir en beskrivelse av utvikling og status innen turisme og friluftsliv. Sammenfatter politiske mål og føringer. Gir en beskrivelse av lovverket, reguleringene og andre verktøy. Vurderer mulige fremtidige utfordringer. Behandler de mest sentrale utfordringene for forvaltningen av turisme og friluftsliv med utgangspunkt i beskrivelsen av nåsituasjonen. Skal være et verktøy i forvaltning av turisme og friluftsliv generelt og i behandlingen av enkeltsaker. Metode Høsten 2001 ble det nedsatt en arbeidsgruppe hos Sysselmannen bestående av fire personer med miljøfaglig -, politifaglig -, informasjonsfaglig - og reiselivsfaglig kompetanse. Reiselivsrådgiveren har hatt hovedansvaret for dokumentet. Deltakere i arbeidsgruppen og andre fagpersoner hos Sysselmannen har bidratt med skriftlig materiale til dokumentet. I oppstartsfasen ble det innkalt til et bredere tverrfaglig internt arbeidsseminar, hvor man forsøkte å skaffe seg oversikt over de problemstillingene og utfordringene som er knyttet til emnet. Arbeidsprosessen ble etter hvert forlenget i påvente av ikrafttredelse av svalbardmiljøloven og tilhørende forskrifter og i fortsettelsen har fagpersoner fått ansvaret for å skrive eller kvalitetssikre temaer innenfor eget fagfelt. Dokumentets oppbygging Innledningsvis er det gitt en historisk beskrivelse av turismen på Svalbard. Mot slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet skjedde det en betydelig endring i reiselivsutviklingen på Svalbard. Dokumentet gir en beskrivelse av de politiske mål og føringer som lå til grunn for denne endringen og videre en beskrivelse av utviklingen som har funnet sted siden, samt utviklingstall tilknyttet lokalbefolkningens friluftsliv. Lovverket som har betydning for turisme og friluftsliv, samt relevante planer er beskrevet. Det samme er aktuelle tiltak og aktiviteter både i forvaltningen, reiselivsnæringen og 7
interesseorganisasjoner. Dokumentet inneholder også et kapittel om redningstjeneste og sikkerhet. I de avsluttende kapitler er det først gjort noen betraktninger om forventet utvikling i årene som kommer. Deretter er det beskrevet utfordringer både ut fra dagens situasjon og mulig fremtidig utvikling. For hver beskrevne utfordring er det forsøkt konkludert med hvordan forvaltningen i tiden som kommer vil forholde seg til disse utfordringer og hvilke tiltak som eventuelt er påkrevd. 8
Turismen på Svalbard Kort historikk Det er sannsynligvis mer enn 200 år siden de første turistene fant veien til Svalbard. Flere reiseskildringer fra Svalbard ble skrevet og trykket i løpet av 1800-tallet, selv om antallet turister på denne tiden var svært beskjedent. I 1871 kom de første organiserte turistturene i gang med dampfartøy fra Hammerfest til Svalbard. Fra 1890-tallet var det regelmessige organiserte turer fra fastlands-norge til Svalbard og enkelte år også fra andre land. Det første hotellet på Svalbard ble satt opp på Hotellneset ved Longyearbyen i 1897. Hotellet hadde 30 senger og i et par sesonger blomstret et organisert reiseliv. Etter noen sesonger ble imidlertid både turistruten og hotellet lagt ned. I mellomkrigsårene fikk turisttrafikken til Svalbard ett nytt oppsving. Særlig populært ble området for tyske turistfartøy, men også fra fastlands-norge ble det igangsatt aktiviteter. Faste båtruter beregnet for transport av personell til og fra gruvene på Svalbard, gjorde det også mulig for turister å ta turen nordover. I tillegg var det ikke uvanlig at ishavsskippere skaffet seg ekstra inntekter ved å ta med turister til Svalbard i forbindelse med transport av fangstmenn og deres utstyr. På 1950-tallet begynte turisttrafikken å ta seg opp igjen etter krigen. Det ble innledet en periode med safarijakt på isbjørn. Frem til isbjørnen ble fredet i 1973, ble det felt ca 700 bjørner i forbindelse med turistturer. I 1975 åpnet Svalbard lufthavn og tilgjengeligheten til øygruppen ble enklere. I og med at det ikke fantes tilbud om overnatting og heller ikke spisesteder eller butikker hvor man kunne få handle mat og utstyr, var det å være turist på Svalbard kun for de spesielt interesserte. Det fantes ingen lokal reiselivsnæring med tilbud til turister. Cruisetrafikken har holdt seg levende i mer enn 100 år. Da Andrée startet sin ulykksalige ballongferd fra Virgohamna i 1897, var det flere cruiseskip som hadde ankret opp ved Danskøya for å følge begivenheten. Pressedekningen av hendelsen bidro til økt interesse for Svalbard. I Kongsfjorden skal det mot slutten av 1930-tallet har vært registrert opp til 7 000 turister ombord i cruisebåter. Interessen for området førte til at man åpnet hotell i Ny-Ålesund like før andre verdenskrig, med de forestående krigsutbruddet gjorde at hotellet ble lagt ned etter kort tid. Frem mot 1970-tallet var volumet på cruisetrafikken relativt lavt og stabilt. På begynnelsen av 1970- tallet var det årlige antallet ca 6 000 turister, men i 1979 var steget til ca 15 000. 9
Politiske mål og føringer St. meld. nr. 39 (1974-75) Vedrørende Svalbard Reiseliv som næring på Svalbard har vært gjenstand for behandling i en rekke stortingsmeldinger de siste tiår. I St.meld. nr. 39 (1974-75) ble reiselivet viet betydelig plass og mulige utviklingsbaner ble diskutert. Selv om meldingen gjorde det klart at man ikke ønsket å utvikle Svalbard til et utpreget turistområde, ble det foreslått en rekke tiltak for å møte den forventede økningen i turismen som følger av åpningen av Svalbard lufthavn i 1975. Blant annet var planene for et hotell i Longyearbyen kommet langt, og man anså det som mulig at det også ville bli behov for innkvartering andre steder. Tanken på å organisere turer med kvalifiserte guider var også skapt. Regjeringen ønsket å innføre alminnelig melde- og forsikringsplikt for individuell ferdsel, og fremla forslag om merkede turløyper, selvbetjeningshytter og avmerkinger av turstier på kart. Meldingens behandling av reiselivet var i hovedsak basert på at man måtte ta konsekvensene av den forventede veksten og viet ikke større oppmerksomhet til de mulighetene turismen hadde til å utvikle seg til en lønnsom næring. St.meld. nr. 40 (1985-86) Svalbard I St.meld. nr. 40 (1985-86) fulgte man opp mange av punktene fra den forrige meldingen, men nå var det miljøvernproblemene som den økte turismen ville føre med seg, som ble viet størst oppmerksomhet. I motsetningen til St.meld. nr. 39, så man nå for seg at turismen kunne vise seg å representere et ikke ubetydelig ressurspotensiale, og ville kunne styrke og utvide næringsgrunnlaget på Svalbard. Meldingen fortsatte diskusjonen omkring innkvartering, registrering og kontroll. St.meld. nr. 40 ble fulgt opp ved at det ble nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede mulighetene for, og ønskeligheten av å utvikle reiselivet som næring på Svalbard. Gruppens innstilling ble oversendt Næringsdepartementet i 1988 og dannet grunnlaget for behandlingen av reiselivet i St.meld. nr. 50 (1990-91). St.meld. nr. 50 (1990-91) Om næringsutvikling på Svalbard I St.meld. nr. 50 var det en merkbar endring i holdningen til reiselivet som næring på Svalbard. Fortsatt var problematikken rundt turisme kontra miljøvern et av hovedpunktene, men diskusjonene var gått over i en vurdering av potensialet og økonomisk virkning av reiselivet. Meldingens hovedinnhold var diskusjonen om ny næringsutvikling på Svalbard som skulle erstatte arbeidsplasser som var forventet å gå tapt som følger av nedtrapping i gruvedriften. Reiseliv, sammen med forskning og undervisning, ble utpekt som nye satsningsområder. Meldingen konkluderte med at det skulle utvikles en stedlig reiselivsnæring, men at denne utviklingen skulle tilpasses de begrensninger som miljøet og gjeldende lover, forskrifter og regler satte. Det ble påpekt at det hastet med å komme i forkant av utviklingen. Justisdepartementet ville utarbeide en forskrift for turisme, mens Næringsdepartementet fikk ansvaret for utarbeidelse av en reiselivsplan. Vertskapsfunksjonen og infrastrukturen skulle 10
ivaretas over offentlige budsjetter. Meldingen påpekte behovet for en betydelig kompetanseheving i næringen og at det burde satses på kvalitet i alle deler av reiselivsproduktet. St.meld. nr. 50 har vært førende for den utviklingen innen reiselivet som har funnet sted de siste 10-15 årene. St.meld. nr. 22 (1994-95) Om miljøvern på Svalbard Denne stortingsmeldingen hadde, som navnet tilsier, miljøvern som hovedfokus. I meldingen ble det lagt opp til en styrket miljøvernpolitikk på Svalbard. Det ble slått fast at et av Norges overordnede mål i svalbardpolitikken er bevaring av områdets særegne villmarksnatur. De miljømessige rammebetingelsene som følger av dette, setter rammer for all virksomhet på øygruppa. Det ble vist til at Stortinget flere ganger har uttrykt sin støtte til regjeringens politikk om at turismen skal styres og ikke bygges ut i et omfang som kan true områdets særegne villmarksnatur. I melding ble det slått fast at Norge bør ha et høyt ambisjonsnivå for miljøvernforvaltningen på Svalbard og øygruppen skal, på bakgrunn av sine dokumenterte miljøverdier, framstå blant de best forvaltede villmarksområdene i verden. Det ble lagt opp til at det skulle utarbeides en samlet miljøforvaltningsplan for Svalbard. Planen skulle bygge på føre-var-prinsippet. Stortingsmeldingen var den første som sidestilte natur- og kulturmiljøet på Svalbard, og som påpekte kulturminnenes sårbarhet og viktigheten av å kontrollere ferdselen for å unngå for store slitasjeskader på disse. Sidestillingen av hensynet til kulturminner og naturmiljø ble fulgt opp i St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard, og i den nye miljøvernloven. Ved behandling av St.meld. nr. 22 (Innst. S. nr. 11 1995-95) uttalte energi- og miljøkomiteen at ved konflikt med andre interesser skal miljøhensyn veie tyngst. Det ble påpekt at spesielt den økende turismen stiller krav til forvaltningen av området, og at det er nødvendig at myndighetene styrer utviklingen. Komiteen uttalte også at reiselivsnæringen vil komme til å utgjøre en svært viktig del av næringslivet på Svalbard i framtiden og at det derfor er viktig å etablere et nært samarbeid mellom de ulike partene, slik at hensynet til både vern og næringsutvikling ivaretas på en best mulig måte. St.meld. nr. 9 (1999-2000) Svalbard St.meld. nr. 9 (1999-2000) gav en helhetlig vurdering av svalbardsamfunnet, og miljø og næringsvirksomhet ble sett i sammenheng. Reiselivsnæringen ble behandlet ut fra en beskrivelse av nåsituasjonen og den utviklingen som har funnet sted siden næringen ble utpekt som et satsingsområde. Meldingen slo fast at det hadde vært en sterk vekst i reiselivsnæringen og at den var blitt et viktig grunnlag for bosetning og virksomhet, spesielt i Longyearbyen. Samtidig ble det påpekt det at økt besøksvirksomhet og ferdsel hadde ført til miljøeffekter som støy, slitasje på vegetasjon, jordsmonn og kulturminner, forstyrrelse av dyrelivet m.v. 11
Det ble videre understreket at det hadde utviklet seg et svært positivt samarbeid mellom den lokale reiselivsnæringen og myndighetene, og at dette samarbeidet burde utvikles videre. Reiselivsnæringen ble gitt økt ansvar gjennom å skulle overta eierskapet til Info-Svalbard 1. Potensialet for en videre vekst i reiselivsnæringer ble ansett som stort, og det var derfor en viktig utfordring for myndighetene å sikre at turismen utvikles og utøves i tråd med overordnede mål for svalbardpolitikken. Selv om reiselivsnæringen selv hadde bidratt til å dempe de negative konsekvensene av økt motorisert ferdsel, så myndighetene behov for reguleringer. Arealbruksmessig aksepterte man noe mer intensiv bruk av Longyearbyens nærområder enn områder ellers på Svalbard. Regjeringen gikk videre inn for at det skulle være strenge miljømessige rammebetingelser for den videre utviklingen av reiselivet og at det ikke skulle utvikles produkter som innebærer en miljømessig eller sikkerhetsmessig risiko. Tiltak ville bli vurdert i lys av forslaget til den nye svalbardmiljøloven. Turistforskriften, inkludert størrelsene på forsikringene/bankgarantiene, skulle bli revidert. Regjeringen så svært positivt på Svalbard Reiselivsråds guide- og turlederopplæring og signaliserte at det ville bli vurdert om man i fremtiden skal stille krav til lokalkunnskap og eventuelt bruk av godkjente guider i reiselivsnæringen. Avslutningsvis mente regjeringen at det bør legges økt vekt på å utvikle organiserte turer med guide. Sammenfatning av overordnede og politiske målsettinger og føringer for turisme og friluftsliv på Svalbard St.meld. nr. 22 og 9 slår fast at bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur er ett av flere overordnede mål for norsk svalbardpolitikk. Det skal sikres at menneskelig tilstedeværelse og aktivitet holdes innenfor de rammer hensynet til bevaring av øygruppens særegne villmarksnatur fastsetter. Svalbard skal fremstå som ett av verdens best forvaltede villmarksområder og ved konflikt med andre interesser skal miljøhensyn veie tyngst. Samtidig er det politisk slått fast at reiselivsnæringen i dag er et viktig grunnlag for bosetning og virksomhet på Svalbard. Potensialet for næringen anses som stort og det skal legges til rette for at næringen får utvikle seg innen visse rammer. Turismen skal styres og ikke utbygges i et omfang som kan true områdets særegne villmarksnatur. Det skal satses på en miljømessig og sikkerhetsmessig forsvarlig utvikling av turisme som næring på Svalbard. Disse føringene er videreført blant annet gjennom Lov om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven). Andre politiske føringer: - Det er ikke ønskelig at den masseturismen som man har i Magdalenefjorden får spre seg til andre områder. 1 Info-Svalbard ble opprettet i 1992 som avdeling i Svalbard Samfunnsdrift AS, senere Svalbard Næringsutvikling AS, for å ivareta vertskapsfunksjonen i reiselivet, herunder drift av turistinformasjon. 12
- Aktiv oppsøking av for eksempel isbjørn anses som en svært uheldig form for turisme. - En bør søke å unngå at det legges opp til helikoptersightseeing for turister. - Det er ikke ønskelig, verken av sikkerhetsmessige eller miljømessige årsaker, at scooterturisme til mer fjerntliggende områder får utvikle seg. - Det vil være nødvendig å styre og begrense den motoriserte ferdselen. - Det er viktig å bygge videre på samarbeidet som eksisterer mellom reiselivsnæringen og myndighetene. - Nødvendige reguleringer skal settes direkte inn mot de aktivitetene som kan skade naturmiljøet og kulturminnene - Hjemmel til å stille krav om lokal tilknytning eller lokal kunnskap bør vurderes i revisjon av turistforskriften. Det samme bør krav om at turer skal inngå i organiserte opplegg. - Regjeringen vil se på muligheten for å pålegge turoperatører å benytte godkjente guider. - Det bør innføres restriksjoner overfor turoperatører som ikke melder sin virksomhet etter gjeldende regler, for eksempel ved å nekte turopplegg for kommende sesong. NOU 1999:21 Lov om miljøvern på Svalbard og Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) Om lov om miljøvern på Svalbard Med bakgrunn i St.meld. nr. 22 Om miljøvern på Svalbard og Innst. S. nr. 11 hvor Stortinget slutter seg til regjeringens forslag, ble det i 1996 nedsatt et utvalg som skulle utarbeide forslag til en miljøvernlov for Svalbard. Utvalgets mandat inkluderte gjennomgang av eksisterende regelverk for vurdering av behov for endringer, også sett i forhold til andre overordnede politiske målsettinger. Et mål for lovarbeidet var dessuten å gi oversiktlige forhold i miljøvernlovgivningen for øygruppen. I mandatet ble det også påpekt spesielle problemstillinger, bl.a. hvordan strenge reguleringer kunne komme i konflikt med næringsinteresser og lokalbefolkningens behov. Utvalget ble derfor bedt om å foreta en vurdering av bestemmelser som regulerer ferdsel på land, til vanns og i luften og vurdere om de gav en tilstrekkelig og hensiktsmessig beskyttelse av naturmiljøet og kulturminnene. I utvalgets vurderinger heter det at målet om høy miljøstandard tilsier en streng regulering, slik at en unngår ferdsel som kan ødelegge eller forstyrre naturmiljøet og kulturminnene. Samtidig satses det imidlertid på næringsaktivitet og norsk tilstedeværelse på øygruppa. En miljøvernlov for Svalbard må derfor være utformet på en slik måte at den ikke stenger for ønsket aktivitet som må anses som miljømessig forsvarlig. Lovutvalget påpeker at det mangler undersøkelser og forskningsresultater som påviser skadevirkninger på en del områder. Dette gjelder for eksempel hvilke påvirkning motorisert ferdsel har på vegetasjon og dyreliv. Føre-var-prinsippet skal imidlertid kunne brukes i tilfeller hvor man er usikker på konsekvensene og bl.a. demme opp for en utvikling med nye ferdselsformer i terrenget på Svalbard. Snøscooterkjøringen er særskilt behandlet og utvalget går inn for at man stort sett opprettholder de fastboendes mulighet for ferdsel med snøscooter, men innfører større begrensninger på de tilreisendes ferdsel. Denne ferdselen bør i størst mulig grad foregå i 13
organiserte former, og utvalget forslår at det kun innenfor Forvaltningsområde 10 2 skal være anledning å kjøre snøscooter på individuell basis for tilreisende. I tillegg påpeker utvalget behovet for å skille mellom motorisert og ikke-motorisert ferdsel og at sistnevnte gruppe, både individuelle og næringsdrivende, må få større muligheter i nærområdet til Longyearbyen. Dette er også begrunnet i behovet for bevaring av villmarkskarakteren og muligheten for naturopplevelser uten støy. Når det gjelder ferdsel til vanns påpeker utvalget at faren for forurensning ved sjøulykker er en av de største miljøtruslene på Svalbard. Økningen i cruisetrafikken er i denne sammenhengen vesentlig. I lovforslag blir det derfor tatt inn en hjemmel for Sysselmannen til å fastsette egen forskrift for sjøfart dersom denne aktiviteten utøves i tilknytning til aktivitet på land, som for eksempel ilandstigninger fra cruiseskip. Lovforslaget inkluderer også hjemmel til å fastsette forskrift som forbyr helikopter- og flysightseeing i turistøyemed. Utvalget mener at slik trafikk ikke er forenlig med miljøvernmålene for Svalbard. For ikke-motorisert ferdsel legges allemannsretten til grunn, men det gis også rom for reguleringer av fotturismen dersom denne utvikler seg og gir virkninger som ikke er forenlig med opprettholdelse av den uberørte villmarken. Dette vil kunne innebære begrensninger i forhold til merking av stier og andre tilretteleggingstiltak. I Ot.prp. nr. 38 (2000-2001) understrekes det at slike begrensninger også kan gjelde terrengsykling og ridning. Videre foreslås det at allemannsretten som prinsipp, lovfestes. Også leiropphold over lengre tid foreslås regulert slik at man må gi melding eller få tillatelse fra Sysselmannen dersom oppholdet har en viss varighet. For ikke å øke presset på hyttebygging på Svalbard har lovforslaget en bestemmelse som forbyr personer som ikke er eller har vært fastboende på Svalbard å eie eller leie fritidshytter. Loven inneholder også hjemmel til å innføre et gebyr for tilreisende (turistgebyr) hvor innkrevde penger skal inngå i et eget miljøvernfond som kan brukes til det beste for Svalbards natur og miljø. Reiselivsutvikling Turisme som virkemiddel i norsk svalbardpolitikk Mot slutten av 1980-tallet skjedde det en endring i norsk næringspolitikk på Svalbard. Usikkerhet knyttet til gruvedriften førte til at norske myndigheter, for å opprettholde bosetningen i Longyearbyen, gikk inn for at det satses på nye næringer. I St.meld. nr. 50 (1990-91) om næringsutvikling på Svalbard, ble det lagt opp til at turisme og forskning/utdanning, i tillegg til gruvedrift, skulle utvikles til basisnæringer på Svalbard. Det ble åpnet og lagt til rette for ny næringsetablering. Longyearbyen har derfor utviklet seg fra å være en company town til å bli et normalsamfunn. 2 I Forvaltningsplan for turisme og friluftsliv på Svalbard (1995 1999) ble Svalbard inndelt i ulike forvaltningskategorier og områder. Forvaltningsområde 10 er sentrale deler av Spitsbergen, også kalt turområde, og tilsvarer det området hvor tilreisende ikke har meldeplikt ved individuelle ferdsel. 14
Svalbard Samfunnsdrift AS (SSD) ble skilt ut fra Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS i 1989 for å ivareta de infrastrukturelle oppgavene i samfunnet. Samtidig ble Svalbard Næringsutvikling AS (SNU) etablert som et heleid datterselskap av SSD. SNU skulle aktivt medvirke til nye etableringer i Longyearbyen, både med rådgivning og som aktiv pådriver ovenfor ulike miljøer. Det ble også åpnet for at selskaper på Svalbard kunne søke og motta lån og tilskudd fra Statens Nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). I perioden 1989-96 ble det gitt til sammen ca 29 millioner kroner i lån og tilskudd til bedrifter på Svalbard. Av disse var ca 16 millioner til reiselivsbedrifter. Lokalt ble det lagt til rette for ny næringsetablering bl.a. med tilrettelegging av tomter og oppføring av næringsbygg med kontorer for leie, samt bygging av ny kai som bl.a. gjorde cruiseanløp med store skip til Longyearbyen mulig. SSD/SNU fikk i St.meld. 50 (1990-91) også ansvaret for vertskapsfunksjonen i reiselivsnæringen og etablerte i 1992 Info-Svalbard som en egen avdeling. Info-Svalbards hovedoppgave var drift av turistinformasjonen og andre vertskapsoppgaver, samt rollen som et felles organ for reiselivet på Svalbard. I tillegg skulle SNU/Info-Svalbard arbeide aktivt for å få etablert en organisasjon for den lokale reiselivsnæringen. Gjennom et 2-årig forprosjekt ble Svalbard Reiselivsråd formelt stiftet i 1996. Reiselivsrådet har hatt en sentral rolle siden og deres aktivitet er nærmere beskrevet senere i dokumentet. SNU ble lagt ned i 1999, og Info-Svalbard ble overført til SSD. Ett år senere, i tråd med føringer lagt i St.meld. nr. 9, overtok Svalbard Reiselivsråd eierskapet til Info-Svalbard, som samtidig skiftet navn til Svalbard Reiseliv AS. Utvikling siden 1990 På midten av 1980-tallet åpnet den første vanlige kolonialbutikken i Longyearbyen og fra slutten av 1980-tallet har det vært kommersielle overnattingstilbud i Longyearbyen. I en startfase var Spitsbergen Travel, som da var et datterselskap av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, den dominerende aktøren med få lokale konkurrenter innenfor reiselivet. Fra begynnelsen av 1990-tallet har det imidlertid skjedd en rekke bedriftsetableringer innen reiselivsnæringen, antall sysselsatt har hatt stor økning, aktivitetstilbudet er betydelig utviklet og ikke minst har det vært en stor økning i antall reisende til Svalbard. Som følge av økt antall tilreisende er også flykapasiteten til og fra Svalbard økt fra to-tre regulære fly i uka på midten av 1980-tallet til 14-16 fly per uke i høysesongen 2004. I tillegg trafikkeres Svalbard lufthavn også av noen charterfly, men denne trafikken er begrenset. I de påfølgende avsnitt vises en del tall som beskriver de siste års utvikling innen reiselivsnæringen på Svalbard. Antall turister på Svalbard I perioden 1994 2004 har det vært følgende utvikling i gjestedøgn på hotell og gjestehus i Longyearbyen. 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 30 146 32 695 48 001 44 948 46 201 43 577 61 277 76 154 74 433 71 049 77926 15
Kilde. Svalbard Reiseliv Antall gjestedøgn 90 000 80 000 70 000 60 000 50 000 40 000 30 000 20 000 10 000 0 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 I 2004 ble det registrert 77 926 gjestedøgn i Longyearbyen. Dette var en økning på 9,7 % fra året før. I perioden 1997 1999 var antall gjestedøgn relativt stabilt, mens det i 2000 og 2001 var en betydelig økning. Fra 2001 til 2003 var det nedgang, før en ny økning ble registrert i 2004. (Den store økningen fra 1995 til 1996 skyldes i hovedsak kampanjebilletter som Braathens lanserte for 500 kr innenriks og som førte til en betydelig tilstrømming til Svalbard.) Gjestedøgn deles inn i grupper (segmenter) etter formålet med oppholdet. Tallene for 2004 viser en segmentsfordeling hvor ferie-/fritidsreisende utgjør 60,3 %, kurs- og konferansetrafikk 18,1 % og yrkesreisende 21,6 %. Gjennomsnittlig overnattingstid for gjestene var 2,5 døgn. Gjestedøgn må ikke forveksles med antall ankomne gjester. I 2004 ble det registrert 31 004 ankomne gjester (som til sammen har oppholdt seg 77 926 gjestedøgn). Yrkesreisende utgjør 21,6 %, og disse holdes utenfor beregningen av turismen på Svalbard. Resterende, ca 24 300 personer, er kommet til Svalbard i forbindelse med ferie-/fritidsreise eller i kurs- og konferansesammenheng. Kurs- og konferansedeltakere kombinerer i stor grad faglige aktiviteter med ferie-/fritidsaktiviteter under oppholdet og regnes i denne sammenhengen som en del av turismen til Svalbard. I tillegg kommer antall turister som har bodd på campingplassen, reist direkte ut i felt eller oppholdt seg på båt under hele perioden de har vært på Svalbard. Spesielt tallet for hvor mange som har gått direkte om bord i kystcruise er usikkert, da noen programmer inkluderer overnatting på hotell i Longyearbyen. Disse gjestene vil da være medregnet i gjestedøgnsstatistikken og skal derfor ikke telles en gang til. Nye beregninger fra og med 16
2001 gjør at dette tallet er høyere enn det man tidligere har estimert. For de tre siste årene er derfor estimatet for denne gruppen høynet. Antar man at personer som bor på i telt på campingplassen eller reiser direkte ut i felt utgjør ca 5 000 personer, betyr det at det i 2004 kom opp mot ca 29 300 turister og kurs- /konferansedeltakere med fly til Svalbard. I tillegg er cruisetrafikken betydelig (se under). 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Ferie/fritid 12300 12400 11900 17700 20100 22900 22500 24300 kurs/konferanse Andre 1200 1400 2000 2300 5000 4000 4000 5000 SUM 13500 13800 13900 20000 25100 26800 26500 29300 Kilde: Svalbard Reiseliv/Sysselmannen på Svalbard I tillegg til i Longyearbyen finnes det mulighet for innkvartering for turister på Kapp Linné, i Barentsburg og i Ny-Ålesund, men disse stedene har et beskjedent antall gjestedøgn som er tilknyttet turismen. Turister som overnatter på disse stedene har som regel også hatt overnatting i Longyearbyen. De er derfor statistisk medregnet i tallene ovenfor. Besøkende til fastboende, som bor privat, utgjør et betydelig antall. Denne trafikken finnes det ikke statistikk for. Volumet kommer i tillegg til det som er vist her. Cruiseturismen Nedenfor følger en oversikt over antall personer (passasjerer og mannskap) som årlig har vært i Svalbards farvann. Statistikken er inndelt som følger: Dagsturbåter: Båter med utgangspunkt Longyearbyen som hovedsakelig går på dagsturer til Barentsburg og indre deler av Isfjorden. Båtene fører opp til 75 personer og sesongen strekker seg fra slutten av mai til midten av september. Trafikken har vært vanlig siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2004 var det tre båter som gikk i dagsturtrafikk fra Longyearbyen. Ekspedisjons-/kystcruisebåter: Båter som hovedsakelig har Longyearbyen som utgangspunkt for cruise langs Svalbards kyster. Turenes varighet varierer mellom 3 dager og ca to uker. Størrelsen varierer fra 10 personer til ca 200 personer om bord, gjennomsnittet er ca 65 personer om bord. Sesongen strekker seg fra primo/medio mai til primo september. De fleste turene inkluderer flere daglige ilandstigninger og produktet er basert på gi gjestene en opplevelse av og kunnskap om Svalbards natur, kulturminner (historie) og lokalsamfunn. Disse båtene står for nesten alle seilinger og ilandstigninger på Øst-Svalbard og Sør-Spitsbergen. Denne trafikken er økende sett over tid men de siste tre årene har den vært relativt stabil. I 2004 var det 16 båter som gikk i kyst-/ekspedisjonscruisetrafikk på Svalbard. Oversjøiske cruiseskip: Dette er store skip som har Svalbard som ett av flere besøkssteder på en lengre reise som gjerne har startet på kontinentet. En del inkluderer seilinger langs norskekysten, mens andre kan komme direkte fra for eksempel Island eller Grønland. Skipenes størrelse varierer fra ca 140 til 2200 personer om bord. Sesongen strekker seg normalt fra medio juni til medio august. Oppholdet på Svalbard kan vare fra noen timer til et par dager. Normalt vil de foreta 1 3 ilandstigninger totalt i løpet av oppholdet og nesten uten unntak vil disse ilandstigningene finne sted i Magdalenefjorden, Møllerhamna (Krossfjorden), Ny- Ålesund, Barentsburg og/eller Longyearbyen. Også den oversjøiske cruisetrafikken har økt på 17
Svalbard sett over tid, men den kan variere noe fra år til år. Oversjøiske cruiseskip har besøkt øygruppen siden 1870-tallet. Ca antall personer (passasjerer og mannskap) om bord i turistskip på Svalbard 2001 2002 2003 2004* Antall skip 2004 Oversjøiske cruiseskip 29991 25663 29974 32590 28 Ekspedisjons-/kystcruise 5100 7500 7300 7600 17 Dagscruise Isfjorden 5900 5900 3900 7800 3 Kilde: Sysselmannen på Svalbard For oversjøiske cruiseskip fordeler andelen passasjerer og mannskap som føler Antall passasjerer og mannskap på oversjøiske cruiseskip Antall skip Antall passasjerer Antall besetning Totalt om bord 1997 24 15437 9057 24494 1998 21 17463 9505 26968 1999 31 17763 8150 25913 2000 29 16404 8964 25368 2001 25 20069 9922 29991 2002 22 16892 8771 25663 2003 28 19736 10238 29974 2004 28 21206 11384 32590 Kilde: Sysselmannen på Svalbard Før 2001 har det vært noe manglende tilbakemeldinger fra en del oversjøiske cruisebåter. Dette har ført til at de offisielle tallene for cruiseturismen på Svalbard sannsynligvis har vært lavere enn realitetene. I perioden 2001-2004 har så godt som samtlige båter som hadde meldt inn seilingsplaner gitt tilbakemeldinger med tall for personer om bord og opplysninger om hvor det har vært foretatt ilandstigninger og hvor mange som har vært i land. Samtidig har Sysselmannen fra og med 2001 lagt om registreringssystemet. Ekspedisjons- /kystcruise i regi av eksterne cruiseoperatører som tidligere har vært registret som oversjøiske cruise, er nå registrert som ekspedisjons-/kystcruise. Det vil si at tallene fra før og etter 2001 ikke er helt sammenlignbare. Ilandstigninger er en viktig del av opplevelsen på ekspedisjons-/kystcruise og det er ikke uvanlig at passasjerene om bord på disse båtene er i land 2-3 ganger daglig. Denne trafikken er økende og i de senere årene har er det vært en spredning i trafikken og økning i volum på nye steder. Tabellen nedenfor viser utviklingen i antall ilandstigningsplasser for alle typer turistbåter, men som nevnt ovenfor begrenser ilandstigning fra oversjøiske cruisebåter seg til en håndfull faste steder. 18
Antall steder det foretas ilandstigning fra turistbåter ( landingsplasser ) 1996 1977 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Antall landingsplasser 63 76 98 111 104 138 153 162 164 Kilde: Sysselmannen på Svalbard Kartet er en illustrasjon på hvor mange steder det har vært foretatt ilandstigninger fra båter, 19
I tabellen under vises eksempler på antall personer i land de ulike stedene. Dette varierer svært mye, fra en håndfull til mellom 15 000 og 20 000 i bosetningene og Magdalenefjorden. Antall personer i land Lokalitet 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Gnålodden - Hornsund 110 76 178 276 610 647 601 395 Gåsbergodden - van 83 38 189 88 461 14 Mijenfjorden Barentsburg 5477 3857 2479 2476 10769 9377 7032 9395 Trygghamna/ 135 391 321 456 853 970 1182 1315 Alkhornet Ny-Ålesund 11336 9149 9079 13727 14776 17286 13563 22031 Ny-London 37 88 159 196 729 739 589 847 14. julibukta - 168 362 43 220 637 1182 856 858 Krossfjorden Møllerhamna Krossfj. 1227 450 619 1912 2826 2097 1294 Magdalene-fjorden 11298 16965 12039 14744 17627 14554 11945 14535 Virgohamna 1309 710 633 660 874 1270 1110 689 Smeerenburg 81 272 324 466 1054 1145 664 869 Andøyane 89 126 139 224 415 218 43 377 Liefdefjorden Mushamna 71 60 327 304 607 1160 241 426 Woodfjorden Mosselbukta 131 15 99 181 142 525-115 Wijdefjorden Vibebukta Hinlopen 169 122 82 308 283 78 193 123 Lågøya Nordaustlandet 31 377 183 458 462 210 800 Andréeneset Kvitøya 102 32 64 117 428 84 192 230 Halvmåneøya 29 49 277 178 66 565 156 Ækongen Tusenøyane 28 81 177 279 109 147 - Diskobukta Edgeøya 18 75 373 513 234 222 Sundneset Barentsøya 30 87 137 104 398 404 442 308 Individuell ferdsel Selv om tilreisende til Svalbard i stor grad benytter seg av tilbud om organiserte aktiviteter, er det også en del som ferdes på egenhånd. Spesielt om sommeren er det mange som går fotturer i nærområdet til Longyearbyen. Vinterstid er ferdsel på egenhånd med leid scooter relativt vanlig, mens mer ekspedisjonspregede skiturer, spesielt til Atomfjellene, skjer i begrenset omfang. Stort sett hvert år er det også noen få grupper som går Spitsbergen på langs på ski. I Forvaltningsområde 10 er det i henhold til turistforskriften 3 ikke melde- og forsikringsplikt for slik ferdsel, og det finnes derfor ikke tall som viser volumet eller hvor de tilreisende ferdes innenfor dette området. Vinterstid er imidlertid de mest besøkte stedene Barentsburg og Fredheim/Von Postbreen (egentlig Tunabreen) og vi kan derfor anta at hovedtyngden av trafikken går i disse retningene. Sommerstid er det fjellene og breene i nærheten av 3 Forskrift om turisme og annen reisevirksomhet på Svalbard, 18. oktober 1991 20
Longyearbyen som besøkes oftest, men fotturer og padleturer på Isfjordområdet er også vanlig. I de senere årene har det vært økning i antall private småbåter som seiler langs vestkysten av Spitsbergen og av og til videre til nordsiden og rundt Spitsbergen. Fra å ha ligget på rundt ca 10-15 private båter per år, har antallet i løpet av få år steget til ca 50 i 2004. Tilreisendes individuelle ferdsel utenfor Forvaltningsområde 10 skal meldes til Sysselmannen. Fra 1996 er alle innmeldte turopplegg lagt inn i en database på enhetlig vis. Statistikken nedenfor er hentet fra denne databasen. Det tas forbehold om at ikke alle melder fra om sin ferdsel, og at feilføringer i meldeskjemaene og tilbakerapporteringene forekommer. Den individuelle ferdselen meldes til Sysselmannen ved at det fylles ut et skjema. En gruppe som reiser sammen fyller bare ut ett skjema, men av dette fremkommer det hvor mange deltakere det er totalt i gruppen. Antall personer og antall meldinger År Meldinger Personer 1996 145 742 1997 120 473 1998 105 451 1999 138 747 2000 108 450 2001 124 648 2002 117 473 2003 112 473 2004 135 581 Kilde: Sysselmannen på Svalbard Formål med reisen fordelt på personer I meldingen skal man krysse av for hva som er formålet med ferdselen. Som det fremgår av tabellen nedenfor dreier det seg oftest om rekreasjon, men ferdsel i forbindelse med vitenskapelige oppdrag utgjør også en betydelig andel. Tallet for vitenskapelig formål er nok for lavt, da en rekke prosjekter ikke fanges opp av det meldesystemet som denne statistikken er basert på. Formål 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 Rekreasjon 340 518 339 375 379 276 428 Vitenskapelig 85 191 71 221 75 141 114 Næring 9 17 14 19 0 36 30 Annet/ Ikke fordelt 17 21 26 33 19 17 9 Kilde: Sysselmannen på Svalbard 21
Antall personer i felt fordelt på måned Nesten all ferdsel finner sted i perioden mars august. Som det fremgår av tabellen nedenfor, er april måneden med størst ferdsel om vinteren, mens juli og august er de mest populære månedene om sommeren. Måned 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 jan 0 0 0 0 0 5 0 0 feb 0 0 1 1 0 0 0 0 2 mars 50 40 7 67 42 10 36 12 23 april 143 106 120 138 164 99 88 91 67 mai 55 11 27 49 35 57 25 12 11 juni 38 14 27 57 28 93 55 50 89 juli 303 176 199 185 113 301 174 182 246 aug 142 138 56 234 69 77 90 119 122 sept 4 2 3 7 0 6 8 7 21 Kilde: Sysselmannen på Svalbard Aktører i reiselivsnæringen Det var noen spredte forsøk på etablering av aktivitet fra turoperatører i perioden 1960 1990, før den stedlige reiselivsnæringen skjøt fart. Det foreligger ikke registreringer som gir god oversikt over hvor stor denne aktiviteten har var, men det dreier seg om noen kystcruise og en del organiserte fot- og skiturer. I det påfølgende gis en beskrivelse av dagens situasjon. Lokale aktører Med lokale aktører menes her virksomheter som er etablert og registrert som bedrifter på Svalbard. Etter at Spitsbergen Travel, Spitsbergen Safari og Svalbard Polar Travel ble slått sammen til ett selskap høsten 2001, er dette blitt en svært dominerende aktør innen reiselivsnæringen i Longyearbyen. Selskapets andel av omsetning som lokale operatører representerer, anslås til mellom 70 og 80 %. Virksomheten er variert med aktiviteter som for eksempel ekspedisjons- /kystcruise, fotturer, skiturer, scooterturer, grotteturer, gummibåtturer, totalarrangement for grupper og reisebyråvirksomhet. De har også mellom 70 og 80 % av romkapasiteten med SAS Radisson Hotel, Spitsbergen Hotel og Spitsbergen Guesthouse. Det er i tillegg 10-12 andre lokale turoperatører som tilbyr forskjellige aktiviteter både sommer og vinter; de fleste er små aktører. To av disse har i tillegg overnattingstilbud. Det er for tiden fem serveringssteder (kaféer/puber) i Longyearbyen. SAS/Braathens flyr i regulær passasjertrafikk til og fra Longyearbyen og lokalt er det to bussog drosjeselskaper som har en vesentlig del av sin omsetning fra turisme. Innen handels- og servicenæringen regner enkelte bedrifter med at så mye som 50 % av omsetningen følger av turisttrafikken i Longyearbyen. 22
Det er to hovedattraksjoner i Longyearbyen. Svalbard Museum hadde i 2004 16 931 besøkende, mens Galleri Svalbard hadde 10 376 besøkende. Eksterne aktører Med eksterne aktører menes her virksomheter som er etablert et annet sted enn på Svalbard, men som har aktivitet på Svalbard i deler av året. Det er en rekke eksterne turoperatører som har virksomhet på Svalbard. Noen av disse har drevet reiselivsvirksomhet på øygruppen i mange år, mens andre dukker opp ett år for så å forsvinne igjen neste år. De kommer fra forskjellige land og fra fastlands-norge. Aktiviteten på Svalbard varierer svært mye. Hvert år dukker det opp flere nye operatører i denne kategorien. Antall eksterne turoperatører har de siste årene vært i overkant av 20 per år. Enkelte eksterne turoperatører har hatt betydelig aktivitet på Svalbard i flere år og er representert hele sesongen. Eksempel på disse fra 2003 er Oceanwide Expedition (nederlandsk fire ekspedisjonscruisebåter, Lindblad Expedition (amerikansk én ekspedisjonscruisebåt), GNGL (fransk skiturer om vinteren, kajakkturer om sommeren), PolarQuest (svensk én ekspedisjonscruisebåt) og Aurora Expedition (australsk én ekspedisjonscruisebåt). De selskapene som her er listet med båter representerer for eksempel majoriteten av kyst-/ekspedisjonscruise trafikken på Svalbard. Organiserte aktiviteter Hovedtyngden av tilreisende til Svalbard benytter seg av tilbudene om organiserte aktiviteter. Dette viser blant annet tre omfattende gjesteundersøkelser som Svalbard Reiselivsråd gjennomførte i 1995, 1997 og 2000. Vinterstid er dagsturer med snøscooter den mest solgte aktiviteten. Videre er hundesledeturer og isgrotting populært, mens skiturer ikke trekker det store volumet. Mange aktører tilbyr også lengre kombinasjonsturer med forskjellige aktiviteter, med overnatting i for eksempel teltcamper, snøhuler og på faste overnattingssteder som i Barentsburg og på Kapp Linné. I fire sesonger har det ligget en båt innefrosset i Tempelfjorden med tilbud om scooter- eller hundeturer til båten, kombinert med overnatting og/eller servering. Sommerstid er det (som vist i avsnittet om cruiseturisme), mange som drar på korte eller lengre båtturer. Videre er det relativt stort volum på korte fotturer i nærområdet til Longyearbyen. Også gummibåtturer og kajakkturer er populære aktiviteter. Som om vinteren, er det flere selskaper som tilbyr kombinasjonsturer hvor overnatting i for eksempel telt og ulike aktiviteter inngår. Helikopterturisme har ikke fått utviklet seg på Svalbard, men det har tidligere vært drevet litt sightseeingflyving med småfly. Slik flyging er nå forbudt ved forskrift. 4 I de senere år har Svalbard også blitt brukt til mellomlanding for flyturer til Nordpolen. Atomdrevne båter har 4 Forskrift om ferdsel med motorkjøretøy i terrenget og om bruk av luftfartøy til turistformål på Svalbard, 15. juni 2001. 23
ikke adgang i Svalbards farvann. Noen av disse har imidlertid byttet passasjerer med helikopter, mens fartøyet har ligget utenfor territorialgrensen. Økonomi og sysselsetting Reiselivet har i løpet av de siste 10-15 årene utviklet seg til en betydelig stedlig næring. Tallene nedenfor viser reiselivets økonomiske betydning i millioner kroner og betydning i antall sysselsatte, sammenlignet med norsk kulldrift på Svalbard. Omsetning i millioner kroner og årsverk i antall ansatte 1998 1999 2000 2001 2002 2003 Omsetning Reiseliv 122 136 187 215 242 215 Kulldrift 145 124 223 557 687 940 Årsverk Reiseliv 126 123 158 212 192 165 Kulldrift 216 261 219 267 234 247 Avledede årsverk Reiseliv 87 91 96 79 89 64 Kulldrift 60 66 180 216 196 240 I tall for reiselivsnæringen inngår primært overnatting, servering, aktiviteter og intern transport. Flyreiser til og fra fastlands-norge er holdt utenfor. Det samme er aktivitet generert av de fastboende. Avledet virksomhet er et mål på hvor store andeler av den lokale etterspørselen som kan tilskrives lønnsutbetalinger og lokale kjøp. Lokal organisering Svalbard Reiselivsråd ble etablert i 1996. Info-Svalbard (SSD/SNU) hadde frem til 2001 sekretariatsfunksjonen for reiselivsrådet. Fra januar 2001 overtok Svalbard Reiselivsråd eierskapet til Info-Svalbard som samtidig skiftet navn til Svalbard Reiseliv AS. Svalbard Reiseliv har tre fulltids ansatte og har ansvaret for drift av helårlig turistinformasjon og andre vertskapsoppgaver, samt iverksettelse av årlige handlingsplaner vedtatt av Svalbard Reiselivsråd. Finansieringen av aktiviteten skjer gjennom medlemskontingenter og offentlig bidrag fra Næringsdepartementet over Svalbardbudsjettet. Svalbard Reiselivsråd teller i dag i overkant av 40 lokale medlemmer. Alle stedlige reiselivsbedrifter er medlemmer i reiselivsrådet. I tillegg er en rekke bedrifter innen relatert næring; handel, service og transport, medlemmer. 24